Alle innlegg av Ole

7.4 Underslåtte brev

Den 17. november 1991 skrev Petter Holst brev til politimester Willy Haugli. Brevet ble sendt med Setsaas som ordonnans, i lukket konvolutt, og avlevert til Lier med beskjed om at han skulle videreformidle det til Haugli. Brevet var en anmeldelse av telefonavlytting, innbrudd i leiligheten, bilspaning, spaning med hund og innbrudd i hustruens garderobeskap på jobben. Han ønsket den ulovlige overvåkingen bragt til opphør.

Det kom ikke noe svar. I slutten av november 1991 oppdaget Holst faktisk fingeravtrykk etter en innlåsing i leiligheten. Lier ble varslet, og lovet 2. desember å sende folk i løpet av noen dager. De kom aldri. Holst fikk da tak i en privat fingeravtrykkekspert som konstaterte at inntrengeren hadde brukt hansker. Ingen i familien Holst brukte noen gang hansker. Hvorfor ville ikke Lier undersøke? Han visste vel ikke på forhånd at det var hensiktsløst fordi det var brukt hansker?

Holst skrev derfor 13. desember nytt brev til politimester Haugli, også dette levert til Lier for overlevering:

I dette brevet ble det minnet om det forrige, om Liers brutte løfte, og dessuten gjort oppmerksom på at det hadde vært nye innbrudd i leiligheten, innbrudd i bilen og fikling med postkasselåsen.

Holst fikk ikke svar fra politimesteren på dette heller, og undret seg. Haugli var da en hedersmann som svarte på brev?

I august 1992 måtte Holst sende et tredje brev, om innlåsing og denne gangen flytting på møbler. Klassisk psykologisk krigføring. Dette brevet ble også bragt av Setsaas til Lier. Intet svar.

De tre ubesvarte brev er inntatt som vedlegg 3.

Først i 1995 fikk vi forklaringen. Da fikk vi adgang til å gjennomse1 Oslo Politikammers dokumenter i anledning av injuriesaken reist mot Ramm av Annæus Schjødt. Til vår store forskrekkelse så vi at Lier i sitt oppsummeringsnotat til politiinspektør Knut Mikkelsen2 skrev at han «etter konferanse med Holst var blitt enig med ham om» ikke å levere brevet av 17. november til Haugli. Årsaken skulle ifølge notatet være at Lier hadde tilbakevist endel av Setsaas’ påstander og at Holst da var blitt enig med ham om å vente med brevet.

Dette er helt nytt for Holst. Han har definitivt ikke bedt om at brevet skulle holdes tilbake. Dette er rent oppspinn, også av følgende grunner:

  • Holst snakket aldri med Lier etter at brevene var skrevet!
  • Brevet ble levert via Setsaas som bud (det fremgår av brev nr. 2), og Holst var ikke i kontakt med Lier om det i det hele tatt.
  • I brevet av 13. desember vises det til brevet av 17. november. Det ville han vel neppe gjort hvis han var blitt enig med Lier om ikke å levere det første?
  • Ingen av brevene dreide seg om «Setsaas’ påstander». De dreide seg om familien Holsts egne opplevelser, bl.a. beskrevet i kapittel 20.12. og familiens fortvilelse over å bli systematisk plaget på denne måten bare fordi han som ekspert i spansk og latinamerikanske forhold hadde assistert Setsaas i en bevisforfalskningssak og stått frem i et ukeblad om dette!
  • Ingen av oss er kjent med at Lier på dette tidspunkt en gang selv hevdet å ha tilbakevist «Setsaas’ påstander». Tvert imot ga han jo hele tiden inntrykk av å spille på lag og ta saken meget alvorlig. Han var alltid «flink» til å trekke ut telefonkontaktene når vi hadde møter på kontoret hans. Han hevdet å «spane på spanere» osv. Han hadde riktignok funnet eierne av noen bil- og telefonnummer som han oppfattet som harmløse og referert at Terje Buljo hevdet å ha vært på ordinær sjekketur, men det var neppe tilbakevisning. Gjentatte ganger sa han om E-tjenesten: «De dørene kommer jeg jo ikke gjennom, vet du!» Og som vi snart kommer til: I juni ba han oss endog om å innlevere konkrete anmeldelser fordi han nå virkelig ønsket å gå i gang med storstilt etterforskning!

Lier har altså egenmektig underslått Holsts brev til Haugli av 17. november. Brevet av 13. desember nevnes ikke i rapporten til Mikkelsen, men han må ha underslått det også. Det var han jo nødt til, ellers ville Haugli etterlyse det første som var nevnt i det neste. Av samme grunn kunne han heller ikke henvise til det andre brevet i notatet til Mikkelsen. Et tredje brev fra presten til Haugli året etter ble sikkert heller ikke videresendt, for det ble heller ikke besvart.

Hvorfor underslår Lier disse brevene? Er det fordi han vet at det kan oppkonstrueres mer eller mindre kriminaliserende mistanker mot Setsaas og Ramm, som kan begrunne overvåking, men at det ikke vil være mulig å få konstruert noe på Holst – eller at det ikke ville være troverdig at det tilfeldigvis skulle være politiaksjoner mot mange som selv oppfattet dette som en koordinert aksjon? Var han redd Haugli ville engasjere seg på en helt annen måte hvis han fikk se disse brevene?

Når brevet av 17. november er tatt med i rapporten, og ikke rett og slett underslått der også, må det skyldes at dette brevets eksistens var kjent av andre. Hadde Lier f.eks. vist det til Mikkelsen før brev nr. 2 kom og brevunderslagene ble mer komplisert å håndtere?

Å underslå andres brev, særlig brev til en politimester med beskrivelse av kriminelle forhold er meget alvorlig. Enda mer alvorlig er det at Lier også underslår brev der det klages til hans overordnede over hans egne forsømmelser. Det må være motiver bak dette. Vi visste i samtid ikke om brevunderslagene, men vi visste om spaningen med Justisdepartementets biler, om schäferhundene og at det ikke ble tatt fingeravtrykk eller gjort annen ekte etterforskning av betydning. Var det Politikammeret som selv drev med noe de måtte beskytte?

Hvem var tjuv, og hvor var pol’ti?

1 Dokumentene ble utlevert til Ramms advokat Tor Erling Staff med de strengeste formaninger om at de ikke måtte kopieres, avskrives eller leveres til noen av oss uten påsyn av Staffs folk. Vi kan således ikke gjengi noe fra disse dokumentene ordrett.

2 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

7.5 Konvertering og kriminalisering?

Var det riktig, var det i ferd med å utføres en konvertering av overvåkingen. Både POT og E-tjenesten måtte nå kunne benekte at de drev med noe (og det benektet de, i tur og orden). Selv om det ikke var sant, måtte det – om nødvendig – kunne gis en annen forklaring på påstandene om overvåking hvis disse skulle bli tatt alvorlig eller endog verifisert. Hvis man da kunne opplyse at det fant sted en rent politimessig spaning som dessverre ble forvekslet med overvåking ville ihvertfall presse og politikere miste interessen. Da var det jo en ren kriminalsak.

Men for å begrunne en politiaksjon måtte man jo ha grunnlag for å mistenke oss for noe – eller oppkonstruere et slikt grunnlag. Hva kunne det være? Setsaas visste at det ble satt i omløp skadelige rykter om ham. Blant de han hadde fanget opp, var at han skulle ha skutt på ansatte og drevet bordeller i Guatemala. Men det var usant, og det kunne derfor ikke finnes fnugg av ekte bevis. En reell etterforskning på slikt grunnlag måtte derfor avsluttes raskt.

Ramm hadde noen år tidligere på grunn av tillitsverv i Norsk-Vietnamesisk Vennskapsforening fått testamentfullbyrderrollen for en annen, avdød tillitskvinne som hadde etterlatt alt hun eide til en gruppe vietnamesiske barn som hun hadde tatt seg spesielt av. Noen av barna oppfattet etter dette Ramm som en slags erstatning for den avdøde «tanten». De kom derfor ofte på besøk til ham, og han hadde lagt merke til hevede øyenbryn fra naboene. Det er alltid lett å spre rykter om menn som bor alene og har besøk av barn. Var det det som var blitt brukt, var saken enkel. Det var jo bare å avhøre barna og deres foreldre eller verger, samt Skifteretten og bistandsadvokaten. Igjen, hvis det var en reell etterforskning.

Vår gruppe var som nevnt delt med hensyn til synet på politiinspektør Leif A. Lier. Etterhvert begynte alle å bli litt skeptiske, men tilliten til politimester Willy Haugli var enstemmig. Hvis Lier f.eks. hadde latt seg lure, ville vi ihvertfall raskt komme på talefot med Haugli og få alt oppklart.

Vi ble derfor enige om at Ramm skulle ta direkte kontakt med Haugli. Hensikten var å sikre oss at han var skikkelig informert om avdekkingen av overvåkingsleiligheter osv., og ta opp spørsmålet om Lier kanskje kunne være blitt ført bak lyset og manipulert inn i en form for konverteringsaksjon. Ramm redegjorde derfor for så vel skyting på ansatte som bordeller og vietnamesiske barn. Men Haugli bare lo, og forsikret at det ikke fantes fnugg av mistanke mot noen av oss: «Hadde det vært det, hadde jeg visst om det. Der kan du føle deg helt trygg», sa han.

Det må igjen understrekes at vi på dette tidspunkt ikke hadde trukket noen klar konklusjon om at Lier spilte med dobbelt sett kort. Setsaas var fortsatt skeptisk og ble bestyrket i denne hver dag, og Ramm og de andre etterhvert ble mer og mer betenkt. Ramm noterte seg imidlertid fra møtet med Haugli at han hadde full tillit til Lier «som du også kjenner godt fra Bystyret og Høyre, Ramm». Det var ikke da grunnlag for å ta opp mistanke om noe annet med Haugli. Ramm satt allikevel igjen med en viss bekymring om at Haugli virket svært dårlig orientert og var meget mer interessert i å snakke om sine egne erfaringer med konspirasjon mot ham selv fra ulike deler av politikammeret og POT.

Hva om det var system i sakene? Hva om de samme kreftene som konspirerte mot Haugli generelt også gjorde det i denne saken?

Vi visste at Frigaard holdt sine Mossad-ting borte fra sin sjef. Vi fikk senere vite (se kapitel 13) at Frigaard i sin alminnelighet rapporterte utenom sine sjefer Erstad og Urdal, og at det også gjaldt vår sak. Disse var borgerlig utnevnt. Det var Haugli også. Vi visste at kommandolinjer ble trukket fra Frigaard til Vika utenom Haugli vedr Beredskapstroppen. Kunne det tenkes at det nærmest fast ble rapportert utenom Haugli i alle etterretnings- og overvåkingssaker også?

Senere har vi fått bekreftet at dette faktisk var tilfelle. Etter at justiskomiteen i Stortinget engasjerte seg, tok vi kontakt med Haugli pånytt med sikte på å få ham til å stå frem med det han måtte vite. Men nå ønsket han ikke noe møte. «Du vet, jeg har ikke vært borti den der saken, jeg. Han Lier rapporterer jo rett til han Qvigstad i sånne saker», sa han i telefonen. Sånne saker? Etterretningssaker? Trer statsadvokaten da inn i politimesterens sted? Hvorfor?

Da vi i 1995 fikk innsyn i Lier-dokumentene, ble også dette entydig bekreftet. Liers rapport gikk til politiinspektør Knut Mikkelsen. I den heter det at Lier fra tid til annet hadde orientert Haugli muntlig, men det er svært uklart om hva og hvor omfattende. Mikkelsen ønsker nå forholdsordre for hva man skal gjøre videre. Han ber om råd, men ikke fra politimesteren. Saken ekspederes rett til statsadvokaten i Eidsivating! Saken får en påtegning fra statsadvokat Iver Huitfeldt.

Innholdet i disse ekspedisjonene kommer vi tilbake til. Det interessante er at vi har oppdaget to åpenbart innarbeidede kommandolinjer utenom de virkelige. Vi er på sporet av «den fjerde tjeneste». Den kjennetegnes nettopp av at «vennene» er på nett, og at nettverket lett kan knyttes til eller fra ulike punkter i systemet etter behov.

Trolig er det interne (men ikke formelle) kanskje gode begrunnelser for disse to omkjøringene. Det må det jo være for at de omkjørte ikke skal reagere for sterkt. Dette er nok også en del av kunsten: Finn på gode argumenter for å knytte kanaler der vi ønsker dem, slik at de som ikke skal vite ikke får vite, men heller ikke får mistanke om at det er noe galt med kanalene. Da kan vi sende hva det skal være gjennom kanalene. Alle ser at de er der, men det finnes forklaring på det. Da spør man ikke så meget om hva som er inni.

Vi har funnet flere slike kanaler som vi kommer tilbake til. Vi fastslår bare nå at vi idag må innse at Hauglis forsikring om at det ikke var noe «rusk» på noen av oss dessverre var verdiløs. Selv trodde han han ville ha visst om det om slikt fantes. Men det fantes, og Haugli visste ikke.

7.6 Et «sideshow»

Vi skal så komme litt inn på et lite «sideshow». Vi har i kapittel 2 vært inne på at Setsaas avslørte at Redd Barna v/h.r. adv. Annæus Schjødt og generalsekretær Hans Chr Bugge (også kjent som statssekretær for AP i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) hadde benyttet forfalskede beviser under rettssakene mot ham. I oktober 1991 ble dette forholdet anmeldt til Leif A. Lier1, vedlagt omfattende bevismateriale, i all hovedsak Schjødts egne dokumenter. Fusk og oppkonstruerte bevis kunne dokumenteres rett og slett ved å legge Schjødts egne dokumenter ved siden av hverandre.

Likevel ble saken henlagt etter fjorten dagen2 med følgende påtegning:

«De underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av mangel på bevis. Det er heller ikke grunnlag for å sikte noen spesiell person …»

Dette var jo bare tøv. Anmeldelsen var meget omfattende og inneholdt både saksfremstilling, kronologisk oversikt og særskilt notat for å bevise forsett. Det var dokumentert at Schjødt/Bugge hadde fremlagt bevismidler fra personer som han hevdet var advokater og revisorer, men som beviselig ikke var det. Den ene «advokaten» som ble brukt til en høytidelig advokat-attestasjon viste seg å være Redd Barnas egen agronom, for anledningen omgjort til advokat av Schjødt som kjente mannen godt gjennom dokumenterbare møter. Videre hadde Schjødt/Bugge benyttet et dokument av en bestemt tidlig dato som skulle dokumentere en bestikkelse, men senere dokumenter utferdiget av de samme personene – også fremlagt av Schjødt/Bugge – gjorde det helt klart at ikke noe slikt dokument fantes på det aktuelle tidspunkt. Men noen år etter det igjen fantes det likevel datert på det tidligste tidspunkt! Endelig ble det dokumentert direkte oversettelsesfusk fra de originale spanske dokumenter til de norske oversettelser som ble fremlagt i retten.

Det var ikke foretatt noen som helst etterforskning, ikke en gang avhør av anmelderen eller noen av de anmeldte – ikke en gang av noen av de tre oppgitte vitner (Petter Holst, hans kollega presten Bjørn Willoch og santalmisjonæren Tore Holmqvist)! Vitnene hadde selv erklært at det omtalte dokument var falskt, at Schjødt/Bugge hadde «omgjort» en kvittering til en regning, at det forelå oversettelsesfusk etc.

Det fantes mao. mer enn nok bevis. Det var heller ingen tvil om at bevisene var brukt i retten av Schjødt/Redd Barna, og at man måtte ha visst at de var falske. Det var derfor også bare tøv at man ikke hadde noen å rette tiltale mot.

Da Lier meddelte Setsaas henleggelsen, sa han at Setsaas gjerne kunne anke, men det ville nok bli samme resultat. Vi antar han visste hva han snakket om (se nedenfor).

Henleggelsen ble i mars 1992 anket til Eidsivating der den ble henlagt pånytt, nå av førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som mente det ikke var knyttet almen/offentlig interesse til saken. Når ble det lov å drive kriminalitet som ikke påkaller almen interesse? Heller ikke Qvigstad foretok noen etterforskning.

Underhånden fikk vi informasjon fra Aftenpostens Harald Stanghelle, en journalist med svært god kontakt med tjenestene (mer om ham i kap. 19), om at henleggelsen hadde sammenheng med at Schjødt hadde avsluttet sin karrière og snart skulle flytte til Sør-Afrika, og at Setsaas som frikjent ikke hadde lidd noen skade av eventuelle falske bevis. Det var således ikke nødvendig å ta opp saken hverken av almene hensyn eller av hensyn til Setsaas, og dessuten ville det være leit for den gamle hederskronede advokat …

Men vi hadde fått den reelle begrunnelsen fra Stanghelle. I klart språk var det at det finnes visse advokater som rett og slett er innvilget immunitet av sine juristkolleger i påtalemyndigheten – ihvertfall når de samarbeider!

Det vi på dette tidspunktet ikke visste, var at det i mellomtiden var kokt opp falske anklager om at Setsaas rett og slett skulle være «farlig» og en fysisk trussel mot Schjødt! Vi kommer i kap. 18.5 tilbake til bevisene for dette, som vi først fant våren 1995. Det var litt av en melding å få, for den som har sittet lange dager og netter og forfattet det ene grundige klageskrivet etter det andre til rettsvesenet gjennom mange og lange år, fast bestemt på å følge «boken» med samfunnets spilleregler til det ytterste. Det hjelper lite når det samme samfunnet blåser av disse spillereglene selv. Tusenvis av sider med fakta, observasjoner, analyse og argumenter kan altså i Norge feies til side ved å finne noen som kan påstå at man er «voldelig». Da kan man bare henlegge om igjen og om igjen!

Vi syntes ikke det var godt nok. Vi anmeldte derfor i januar 19943 Lier og Qvigstad for grov uforstand i tjenesten, og viste bl.a. til en lang rekke habilitetsproblemer med begge.

Denne anmeldelsen førte ikke til noe mer etterforskning enn de andre. Anmeldelsen ble oversendt til Det særskilte etterforskningsorgan (SEFO) for Eidsivating4 med anmodning om at SEFO’s innstilling skulle sendes Riksadvokaten. Deretter ville det ifølge brevet bli «vurdert om settestatsadvokat skal oppnevnes». Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det i oversendelsesbrevet også vises til Riksadvokatens etterforskningsgruppe v/Edward Dahl, og at «det antas at etterforskningsorganet bør kontakte Dahl».

Hvorfor det? Det er jo to helt forskjellige saker. Dahl skulle etterforske ulovlig overvåking etc., mens denne anmeldelsen dreide seg om politiets og påtalemyndighetens neglisjering av en anmeldelse i en sak vedr bruk av falske bevis i retten. Hva skulle de få vite av Dahl?

Vi mottok henleggelsesbrev datert 15. mars 19945, og deretter kunne man av alle steder lese i Økonomisk Rapport6 ved Alf R. Jacobsen (mer om ham i kap. 19, 20.4, 26.1.11.2, 26.13 og Etterord) at saken var henlagt, i en sterkt vridd og diskrediterende artikkel.

Vi merket oss at henleggelsen var foretatt av Økokrim v/førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal, etter at den var innlevert til Oslo Politikammer og derfra sendt det Særskilte etterforskningsorganet (SEFO) som skal ta seg av interne saker (sml. «Internal Affairs» i alle amerikanske kriminalfilmer!). Det fremgikk av henleggelsesbrevene at den var «etterforsket av SEFO», men at Riksadvokaten i brev av 22. februar 1994 hadde bedt Økokrim behandle påtalespørsmålet (dette brevet har ikke vi sett). Det merkelige var at Økokrims henleggelsesgrunnlag var at anmeldelsen var «åpenbart grunnløs». Vi har fått opplyst at dette er et grunnlag man benytter når man umiddelbart bestemmer at det ikke skal foretas noen etterforskning. Det stemmer med det vi hadde observert: Intet avhør av anmelderne, sikkert heller ikke av de anmeldte.

Når en sak er etterforsket av SEFO, skal SEFO avgi innstilling, men SEFO avgjør ikke påtalespørsmålet. Når det dreier seg om ordinære politisaker (f.eks. politivold) går saken til vedkommende statsadvokatembete. I dette tilfelle gikk saken direkte tilbake fra SEFO til Riksadvokaten. Normalt skulle Riksadvokaten nå utnevnt en annen statsadvokat til settestatsadvokat, slik han allerede hadde gjort med overvåkingssaken, der settestatsadvokaten ble Edward Dahl fra Agder.

Hvorfor gjorde han ikke det med denne saken?

Her er det to muligheter: Den ene er at ingen av de andre statsadvokatene ville ha saken. Edward Dahl hadde mer enn nok problemer med sin setteadvokatrolle. Hva med de andre? Visste de at det var urent trav i saken, slik at Riksadvokaten ikke kunne bruke sin instruksjonsmyndighet? Hadde kan kanskje forsøkt å sende den flere steder, men fått beskjed om at den ønskede henleggelse ikke kunne komme derfra?

Den andre muligheten er at det ble etablert at Riksadvokaten selv var direkte inhabil, enten ved egen erkjennelse eller beskjed fra Justisdepartementet. Bare da blir hele påtaleetaten inhabil. Hvorfor det? Den eneste forklaringen på dette er at han allerede hadde hatt anmeldelsen av Schjødt til behandling, og selv vært delaktig i ikke-etterforskning og henleggelse av denne og/eller anken.

Vi vet fra andre av våre saker at det ikke er uvanlig at den som skal avgjøre en «vanskelig» sak forespør overordnet myndighet først, for å spre ansvar. Vi regner med at mannen som henla ved Oslo Politikammer, Svein Olav Kristiansen, har vært innom Eidsivating først. I neste runde måtte så Eidsivating spørre Riksadvokaten, og da ble han inhabil.

Men da kommer hele saken i et annet lys. Da har vi her en sak (Schjødts bevisforfalskning) som først er så stor og stygg at den ikke kan henlegges uten å spørre Riksadvokaten først (det stemmer med Stanghelles versjon: det er opplagt ikke en politiinspektørs sak å henlegge en sak som kan være alvorlig kriminalitet fordi man synes synd på den mistenkte); og som deretter blir så liten og tåpelig at det er soleklart at den måtte henlegges uten etterforskning, så soleklart at det ikke er nødvendig å etterforske om henleggerne gjorde jobben sin.

Vi minner om at Riksadvokaten, SEFO og Økokrim har samme sjef: Justisdepartementet, evt Justisdepartementet som saksbehandler for Kongen i statsråd. I virkeligheten står vi overfor det samme i dette «side-showet» som i hovedsaken: «Noen» har snakket sammen og bestemt at alt skal henlegges, uansett. Det gjelder bare å finne en måte å gjøre det på og noen til å gjøre det som er på lag.

1 Anmeldelse fra Johan M. Setsaas mot Redd Barna m fl til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier.

2 Henleggelsesbrev fra Oslo Politikammer v/Svein Olav Kristiansen av 23. oktober 1991.

3 Anmeldelse av 10. januar 1994 til Oslo Politikammer.

4 Oversendelsesbrev fra ass. Riksadvokat Tor-Aksel Busch til SEFO v/herredsrettsdommer Petter Johnsen av 14. januar 1994.

5 To likelydende brev fra oss fra førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal om henleggelse av hver av de to sakene, datert 15. mars 1994.

6 Økonomisk Rapport 6/94.

8. A-MAKT OG E-MAKT

Vi har vært inne på hvordan brytningen i Arbeiderpartiet mellom London-miljøet og Hjemmefrontsfolkene etter krigen raskt førte til at den radikale sosialistiske ideologiske tenkning ble skjøvet tilside til fordel for Hjemmefrontens sans for «rask og praktisk handling» fremfor teoretisk samfunnsplanlegging. Målet var å bygge landet industrielt, hindre ny okkupasjon og sikre den vestlige forankring. Midlene var en aktiv stat og sterke hemmelige tjenester, og for begge gjaldt det at Arbeiderpartiet var overbevist om at landet var tjent med at Arbeiderpartiet hadde kontroll med dem begge.

Denne tidlige brytning mellom to retninger – etterhvert ble det flere – har bølget frem og tilbake innen Ap i alle år. Det er imidlertid viktig å slå fast at den såkalte høyrefløy rundt Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Halvard Lange etc. aldri har vært noe liberalt politisk miljø (en mer liberal fløy er først synbar fra 80-tallet). «Hauge/Lie»-fløyen ble først og fremst definert gjennom sikkerhets- og utenrikspolitikken. De trodde også i høyeste grad på en sterk og aktiv stat, ikke minst gjennom statsdrift og statlig kontroll i industrien. Men de trodde ikke på detaljert planøkonomi og hadde også liten sans for å sosialisere privat virksomhet som gikk greit fra før. Men den private sektor ble alltid vurdert som puslete og svak; det var staten som måtte sørge for dynamikken.

Under «ettparti-Norge» frem til Borten-regjeringen i 1965 så man liten forskjell på parti og stat. Dette er grundig dokumentert gjennom statsvitenskapelig forskning, f.eks. av Jens Arup Seip i hans «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»1, der han bl.a. skriver:

«I 1935 overtok Arbeiderpartiet det gamle samfunns fallitbo til bestyrelse, i 1945 tok det hele staten til odel og eie.

Regjeringen er som politisk apparat skjeftet umiddelbart av partiet, som eksekutivkomité for partiet. Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay.

Altså: Ettpartistaten.

Det fins rene ettpartisoldater, hvor velgerne i valg ikke har noe valg.

Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid.

Det er tendens til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på én hånd – er steget til det umåtelige.

Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.

Dette er kommet til uttrykk gjennom en enkelt mann. Einar Gerhardsens ånd var tilstede overalt hvor 2 eller 3 var forsamlet da det nye regime ble grunnlagt i 1945.

Veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat er noe som har funnet sted både i vest og i øst. Men den har fått en særskilt effektiv form i kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stå/satt til bruk.

En dobbel bruk: En effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle dette stalinisme.»

Det fantes knapt skott mellom den interne parti-justis i parti og fagbevegelse og den statlige virksomhet i regi av tjenestene. Man trengte ingen «fjerde tjeneste». Den eneste trussel var fra kommunistene, og da var det i utgangspunktet samsvar mellom Ap/LOs og tjenestenes trusselvurderinger. Dette var også et bredt flertall i det politiske liv og folket enige i. Det var således ingen partier unntatt NKP som utgjorde noen trussel. I første del av denne perioden var det heller ingen opposisjon av betydning internt i Ap/LO. Om dette skriver Seip:

«Kaninene hoppet i takt ettersom partiledelsen bestemte tonen … Partiet ble et samfunn, et hjem, et fellesskap å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre – og gjorde – andre verdier overflødige …

Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse … et bånd medlemmene hadde om livet og lederen hadde i hånden.»

Men det skulle bli endringer i dette bildet.

1 Jens Arup Seip: «Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays». Opprinnelig foredrag i Det Norske Studentsamfund 14. september 1863. Senere utgitt i denne essaysamlingen av Universitetsforlaget i 1963.

8.1 Aps egen tjeneste

I praksis hadde Ap og LO sin «egen» etterretningsorganisasjon innenfor parti og fagbevegelse helt fra 1945. Den ble nå systematisk bygget ut i samarbeid mellom Konrad Nordahl og etterretningssjefen Vilhelm Evang. Svært meget av den nødvendige økonomi besørget E-staben, som således i realiteten hadde en rekke Ap-folk og LO-folk på sin lønningsliste. Den drev med registrering av kommunister i partiet, fagbevegelsen og kooperasjonen, og med manipulering av valg av tillitsmenn for å forhindre «gale» valg. Dette var i utgangspunktet en indre organisasjonsjustis som arbeiderbevegelsen fant nødvendig, og som vi andre skal være takknemlig for at de iverksatte og tok belastningene ved. Da får man heller se mellom fingrene med at noen av overvåkerne var litt for ivrige.

Som en konsekvens av dette fant det sted en åpen flyt av informasjon mellom Ap-organisasjonene og tjenestene – begge veier. Samarbeidspartneren fra starten av var først og fremst E&S-staben, men også etter hvert Politiets overvåkingstjeneste.

Men dette var på mange måter også en indre Ap/LO-sak, like meget som det samarbeid Ap/LO hadde med bedriftsledere og borgerlige om å finne frem til kommunistene.

Innledningsvis var ordinær rapporteringsvirksomhet grunnlaget for denne tjenesten, men etter som årene gikk ble rom- og telefonavlytting tatt mer og mer i bruk. Det er idag kjent – gjennom Ronald Byes bok «De visste alt» – at det ble installert omfattende romavlyttingssystemer i Folkets Hus1:

«Bak stengte dører og nedrullede persienner i det dystre rom 906 lyttet Youngstorgets sersjanter til husets summende liv – først Ivar Hobbelhagen, så Arne Hjelm Nilsen, deretter Ronald Bye. Og det sluttet ikke med ham.

De mest interessante lytteresultatene ble formulert i rapporter som gikk til Overvåkingspolitiet og sentrale tillitsmenn i LO og Arbeiderpartiet – en syntese mellom politikk og spionasje uten sidestykke i skandinavisk og kanskje vesteuropeisk historie.

I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i tett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling.

Lyttesentralen i rom 906 var den dypeste av Youngstorgets dype hemmeligheter.

Den eksisterte i hvert fall så seint som i 1974 …»

Rom 906 omfattet et personarkiv «over kommunister og andre upålitelige elementer». På det meste inneholdt det over 6000 navn. Arkivet ble brent av Ronald Bye i 19692.

Det finnes også rapporter om avlytting andre steder i landet, men i den første tiden vesentlig innenfor egne rekker. Avlytting med skjulte mikrofoner fant sted til bortimot 1980.

Det er interessant å merke seg at man allerede i den første tiden misbrukte den tillit pressen skal ha for partiets klandestine formål3:

«Hjelm Nilsen var faglig journalist i Arbeiderbladet, men det var en ren dekkstilling. Han var i virkeligheten feltagent og arbeidet sammen med faglig sekretær Iver Hobbelhagen i Youngstorgets eget hysj-apparat»

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 10 f.

2 «De visste alt», s. 12.

3 «De visste alt», s. 25.

8.2 Jens Chr Hauge

Ved siden av den praktiske sans som fortrengte de aller tidligste etterkrigsårenes teoretiske sosialisme arvet det nye Ap-Norge noe mer fra Hjemmefronten gjennom Jens Christian Hauge og hans folk: Den spesielle arbeidsstil fra hjemmefrontstiden. Ingen vil ta fra Hauge noe av den heder han rettmessig fortjener for sitt arbeide for Norges sak under krigen. Men krigens krav går lett i blodet. Hauge og hans folk bragte med seg mye av dette inn i det sivile samfunn der denne gruppen også fikk mye makt: Tilbøyeligheten til å arbeide klandestint, selvdefinert legitimitet, forakt for teoretikere, «hensikten helliger midlet» osv. Mye av dette var utvilsomt nødvendig på grunn av den kalde krigens krav.

Særlig som forsvarsminister 1945-52, men også i en viss grad som justisminister 1954-55 foresto Hauge opprustingen av både E-tjenesten og delvis også Overvåkingspolitiet som effektive etater i kampen mot kommunistene, sanksjonert fra toppen først ved statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1949. Men i 1955 forlot Hauge regjeringen etter et voteringsnederlag i Stortinget, noe han ikke hadde behøvd å gjøre, og frasa seg gjenvalg til Stortinget.

Ask/Westlie forklarer dette slik i sin Hauge-biografi 1:

«Det virket som om Hauge hadde mistet noe av den intense gløden for det politiske arbeidet som fantes hos ham i forsvarsministertiden. Han var blitt kjent med en annen virkelighet, og hadde fått smak på den makten han kunne utfolde i det mer uformelle spillet som styremedlem og som forretningsadvokat med gode politiske kontakter.»

Det siktes her til at Hauge i perioden mellom de to statsrådsjobbene hadde bygget opp sitt eget advokatfirma samtidig som han var Aps advokat – det ble sågar svart med samme telefonnummer enten man ringte Hauge eller Ap! Men Ask/Westlie peker også på at:

«Einar Gerhardsen gjorde ingen særlige anstrengelser for å få Hauge til å fortsette i Regjeringen. Hvorfor lot Gerhardsen ham gå?»

Professor Nils Ørvik mente at Hauge ble «spilt ut over sidelinjen av partiets ledersjikt»2.

Skal vi tro at det er noe sant i begge teoriene? At Hauge gjennom voteringsnederlaget fikk den endelige avsmak på parlamentarisk arbeid, og innså at bakmannens rolle passet meget bedre for hans krigsbakgrunn? Og kanskje samtidig at Gerhardsen, som «høyresiden» i Ap aldri har stolt på, hadde sine egne tvilstanker om Hauges arbeidsstil, kanskje endog en viss tvil om det samarbeide mellom Ap/LO og E-tjenesten som Hauge hadde bygget opp?

For selv om Hauge forsvant ut av folkevalgte posisjoner, er det åpenbart at han aldri mistet et fnugg av sin interesse for politikk. Han er siden brukt til allverdens oppdrag av Ap nettopp i styrerommene og bakværelsene, og ikke minst som sentral figur blant de som fra tid til annen «snakker sammen». Hans politiske makt ble ikke det minste forringet i 1955, snarere tvert imot. De som måtte ha vært lei av Hauges forelesninger mens han var i regjeringen, forsto raskt at han var en meget effektiv mann i disse sammenhenger.

1 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 121.

2 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 197.

8.3 Krigens krav i det sivile samfunn

Vi har notert oss at også tidligere statsminister Per Borten har fremholdt at krigens krav ble videreført inn i fredens Norge. Til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad sa han1:

«- Folkene rundt Haakon Lie og Jens Chr Hauge tok med seg all skikken fra krigstida inn i etterkrigs-Norge. Og det er derfor det har vedvart så lenge …»

Også Espen Haavardsholm skriver i boken «Taushetens pris»2:

«Det er hevet over tvil at Jens Chr Hauge er en lederskikkelse av helt uvanlige dimensjoner, … Men hva slags strategier har han brukt for å oppnå alt det han har oppnådd? Og hvor mye av de metodene han lærte i illegalt arbeid under krigen, tok han med seg – som en bevisst eller ubevisst ballast – inn i etterkrigstidens politiske virkelighet?»

Under krigen var det tillagt Hauge som Milorg-leder å ta beslutninger vedrørende nødvendige henrettelser av tyskere og norske kollaboratører. Følgende beretning er kanskje satt på spissen, men illustrerende: Hauge hadde i vitners nærvær en opphetet diskusjon med motstandsmannen kaptein Ola Fritzner. Han mistenkte Fritzner for å ha vært illojal og samarbeidet med tyskerne, og utbrøt etterpå3:

`Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han aldri mer kommer opp.’

Hvoretter han ifølge historien, som er grundigere fortalt i kapittel 25.23, skal ha avsagt dødsdom over Fritzner, men han ble av de tilstedeværende overtalt til å droppe den. Etter krigen ble Fritzner frikjent i en landssviksak. For å yte Hauge rettferdighet på dette punkt, må vi også henvise til at CC var meget skeptisk til denne frikjennelsen. Poenget er at Hauge var og er en «handlingens mann».

Vi hevder selvsagt ikke at noen etter krigen har operert med denne typen krigsdomstoler, og slett ikke at Hauge en gang har tenkt den tanken (men Ap-regjeringen kom meget nær i utkastet til beredskapslovgivningen av 19504), men det som kan påvises er at systemene er så overbevist om at de har rett og om betydningen av det de driver med at de ikke blunker når vanlige borgerrettigheter «må» settes til side eller når enkeltmennesker «må» styrtes ned i håpløshet. Krigens krav er ikke borte, bare tilpasset, men langt fra nok til å tilfredsstille fredens krav slik tidene ble på 60-, 70- og ihvertfall 80- og 90-tallet. Bengt Calmeyer, med mange års deltakelse på innsiden i Arbeiderpartiet, beskriver dette slik i sin bok «Forsinket oppgjør»5:

«Det dreier seg altså om tro. Om psykologi. Om hat både til en politisk holdning og et handlingsmønster, som etter de dømmendes oppfatning satte landet i fare. Hat til en type ‘personlighet’, som forrædere og kollaboratører skal være laget av.

Alt dette ligger nedfelt i krigsgenerasjonen, og den første etterkrigsgenerasjonen. Det har med okkupasjon, motstandskamp og landssvikoppgjør å gjøre. Jeg tilhører de generasjonene selv, et sted midt i mellom for å være presis, og vet at «mine» generasjoner i høyere grad enn mine besteforeldres generasjon, eller mine barns generasjon, er de hatende generasjoner. Det er en arv fra krigen. Gitt signalet går vi i strupen på de som har tenkt å forråde oss.

Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske (som ei lus var det en som sa).

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden – og dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Det var i denne perioden og preget av slike holdninger det ble bygget opp hemmelige tjenester i stat og parti, befolket med den gangen unge folk som er blitt værende i systemene til den dag i dag. Alle fellesskap utvikler en egen kultur og en egen selvrettferdighet. Dette hemmelige fellesskap fikk således en helt spesiell kultur fra begynnelsen. Legg så til at jo mer isolert dette miljø er fra andre, jo mer «drivhus-preget» blir denne kulturen. Det er ikke noe fellesskap som isolerer seg så sterkt som de klandestine. De uoffisielle nettverk innenfor det hemmelige Norge må være noe av de sterkeste kultur-drivhusene som finnes. En kultur med ekstreme særpreg, vel utviklet (og ofte nødvendig) kynisme, enorme ressurser, selvstendige, sterke, og uvanlige maktmidler samt mangel på demokratisk kontroll blir tilsammen meget farlig. Samtidig vil det virke svært tilfredsstillende, utfordrende og spennende å være medlem av slike systemer, og enormt verdifullt for den som er i stand til å nyttiggjøre seg dem til formål utover det de er ment for -jfr. f.eks. det nære vennskapet mellom Knut Frydenlund og Trond Johansen i 45 år.

Enhver organisasjon har selvoppholdelsesdrift. Det er velkjent at offentlige kontorer som ikke lenger har noe å gjøre likevel kan involvere seg i kamp for å fortsette og endog utvide. De systemer vi beskriver i denne boken er selvsagt intet unntak. Men evnen er så mye sterkere enn alle andres. En organisasjons kultur er også vanskeligere å forandre jo mer selektert rekrutteringen til den er, og jo mer lukket overfor det øvrige samfunn den er. De hemmelige tjenester scorer maksimalt på begge punkter. Dette er forklaringen på at så mye av det Calmeyer beskriver som «hatets kultur» består den dag i dag i de lukkede systemene, og at det etterhvert er rettet mot alle som ikke er rettroende6.

1 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 15. mai 1994.

2 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995.

3 Aksel Berentsen: «Ola Fritzner – en norsk kapteins kamp før og etter frigjøringen.» Ane Gimses forlag 1949.

4 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 182. Her omtales et forslag om en «forræderdomstol» som skulle behandle saker med påstand om dødsstraff, og straffen skulle eksekveres øyeblikkelig hvis tiltalte ble kjent skyldig. Forslaget ble trukket fra stortingsbehandling.

5 Calmeyer, side 181.

6 I et av de møter vi hadde med Roy Skoglund, som senere viste seg å være provokatør, beskrev han denne lukkede kulturen på en fascinerende måte idet han selv opplyste at han kunne «gå ut og inn av E-tjenesten» akkurat som han ville. Hans faktiske observasjoner faller helt sammen med Calmeyers og med nærværende forklaring på hvorfor slikt utvikler seg. Han fortalte at enkelte subgrupper blant E-folkene når de satt sammen foran Dagsrevyen kunne bryte ut i plutselig voldsom, kollektiv fordømmelse av spesielle ansikter på skjermen med uttrykk som «ham skal vi ta!» osv. Mønsteret var nesten entydig slik at dette nesten bare rammet personer som var oppfattet som motstandere av Ap. Som provokatør behøver han ikke ha snakket sant, men oftest er av deres historier sanne for å opparbeide troverdighet for det resterende.

8.4 «Dette skal vi juge oss fra»

En viktig del av kulturen er klandestint arbeide. Fra «vi vet bedre enn dem» er det meget kort vei til «det de ikke vet har de ikke vondt av». Ap-kulturen helt fra etterkrigstiden gikk – særlig innenfor sikkerhetspolitikken – ut på å si én ting, og å gjøre noe annet. Partihensyn i Ap tilsa at man offentlig fattet beslutninger om «ikke atomvåpen på norsk jord», begrensninger i virksomheten på nordflanken osv., mens man i virkeligheten i all hemmelighet – fornuftig nok – tillot at allierte fartøyer og fly som hadde standardutrustning, herunder ofte sikkert atomvåpen, fikk besøke Norge. Fordi vi var et lite og gjennomsiktig land var det nødvendig med «nødløgner», men etter hvert ble løgnene avslørt.

Dette gjelder forøvrig ikke bare Norge. Det ble nylig meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og om overflyvning av Grønland med fly bestykket med atomvåpen1. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen, helt til den ble avslørt i 1995.

Men Norge er nok blant de verste. Fhv. overingeniør Alf Brahde i Forsvarets Bygningstjeneste har opplyst2:

«Mange ganger i min tjenestetid i Forsvaret klaget amerikanske NATO-tjenestemenn over at vi i Norge hemmeligstemplet i hytt og pine. Amerikanerne sa at det skapte unødige problemer i deres behandling av vare dokumenter. Men jeg ble klar over at behovet for hemmelighold ikke først og fremst skyldtes russerne, men behovet for å holde ting hemmelig for det norske folk.»

Som vi senere kommer tilbake til flere ganger, ble fortielsene og benektelsene helt ekstreme i forhold til Aps egen og statens tre hemmelige tjenesters aktivitet. Omfattende generell politisk overvåking, direkte operasjoner mot arbeiderbevegelsens organisasjoner som f.eks. avlytting i Folkets Hus og mange andre ting som er ettertrykkelig bevist idag, vurderte man det altså som nødvendig å lyve om i samtid og lenge etterpå.

Vi slutter oss til Espen HaavardshoIm3:

«Hva betyr det i lengden for høyt betrodde offentlige autoriteter at de av bekvemmelighetsårsaker eller andre grunner velger omgåelse av sannheten som metode overfor neste generasjon?

Enkelt sagt undergraver de sin egen troverdighet. De mister sin legitimitet, deres yngre kusiner og nevøer og barnebarn slutter å ha tillit til dem; unge mennesker begynner å få mistanke om at det motsatte av det de offisielle myndighetspersonene sier må være sant.»

Det er helt riktig, og dobbelt farlig: Vi andre slutter å tro på dem, selv når de måtte snakke sant! Er det noen som undres over at folk mister tilliten til politikere, og at enkeltpolitikere som i det minste gir inntrykk av «å snakke rett ut» får enorm oppslutning? Hvorfor har Ap helt opp til idag hatt dette hemmeligholdelsesbehovet? Kan det være noen annen forklaring enn at man fortsatt gjør bruk av metoder avledet av «krigens krav» lenge etter at også den kalde krigens krav sluttet, og med helt andre målsettinger som ingen andre idag vil akseptere?

La oss nevne noen eksempler på Aps behov for å benekte virkeligheten:

  • CC fortalte følgende historie om NTB-redaktør Per Monsen. som CC akkurat hadde avløst som formann i Oslo Redaktørforening. Etter at major Svein Blindheim offentliggjorde informasjon om den norske Finlandsspionasjen, ønsket CC av forskjellige årsaker å bekrefte opplysningene i Morgenbladet. Men Monsen mente del var galt, og kommenterte4:
  • «Christian, dette skal vi juge oss ifra!»
  • Da CC utga sin bok «Det hemmelige Norge» i 1983, der han antydet at LO og Youngstorget hadde sitt eget etterretningsapparat, var samme Per Monsens kommentar5, «Jeg kjenner overhodet ikke til dette.»
  • Da U-2 ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960, nektet norske myndigheter ethvert bekjentskap til saken. Det var ikke sant, se kap. 3.4. Statsråd Helge Sivertsen, som svarte i Stortinget på vegne av forsvarsminister Gudmund Harlem, som hadde et halsonde, sa senere til fhv overingeniør i Forsvarets Bygningstjeneste, Alf Brahde, at han hadde svart i samsvar med de informasjoner Forsvaret hadde gitt ham6. Ikke rart at Harlem, som sikkert visste bedre, fikk vondt i halsen!
  • Haakon Lie kommenterte i Dagbladet i 1987 avdøde ekspedisjonssjef Andreas Andersens notat fra 1973 vedrørende den politiske overvåkningen som hadde foregått helt fra etterkrigstiden: «Andersens avsløringer kan ikke ha noe med virkeligheten å gjøre.» «Fullstendig latterlig. Dette kjenner jeg overhodet ikke til.» «Jeg skjønner ikke hvorfor Christensen skal blære seg på bekostning av avdøde personer.» En sjokkert partisekretær Thorbjørn Jagland gikk ut: «Nå bør alle kort komme på bordet.» Det har Jagland gjentatt hvert eneste år senere når avsløringer er kommet på bordet. Vi trodde Jagland i en rekke år hadde sittet i Aps internasjonale utvalg, sammen med Trond Johansen? Hvorfor ikke legge Trond på bordet?
  • I 1987 startet Ap sin såkalte loftsrydning, ved at historikerne Trond Bergh og Olav Riste fikk i oppdrag å granske påstander om samarbeid mellom Ap og overvåkingstjenesten. Historikerne laget en forstudie som viste at det var all grunn til å gå videre. Men så eksploderte Engen-saken, som i høyeste grad dokumenterte samrøret mellom Ap og POT. Hva skjedde? Ble «loftsrydningen» da øyeblikkelig trappet opp? Nei7:
  • «- Arbeiderpartiet har lagt sin egen historiske loftsrydning på is, i påvente av Kontrollutvalgets rapport i den såkalte Engen-saken, sier partisekretær Thorbjørn Jagland til NTB.» (Utvalget er senere kommet i gang igjen, som et alternativt sted å forklare seg for dem som ikke vil snakke med Lund-kommisjonen, se kap. 23.)
  • Etterhvert kom det mer stoff ikke minst fra CC og Ronald Bye. Men Aps egen loftsrydning ligger på is, den dag idag. Stortinget har fått satt i gang noen andre ryddefolk her og der, men burde ikke Ap gjort sin indretjeneste selv hvis vi skal få den minste troverdighet til partiets forsikringer om «alle kort på bordet»?
  • Daværende justisminister Jens Chr Hauge ble i en Odelstingsdebatt i 19558 stilt et spørsmål om telefonavlytting av kommunister, og svarte:
  • «Jeg tror slike former for avlytting og utspionering som den moderne teknikk nå gjør mulig er forkastelig: De støter oss.»

Jens Chr Hauge må ha vært særdeles fintfølende. Riktig nok har det ikke manglet på forsikringer fra Ap-siden av Jagland-typen om at «alle kort skal på bordet», «skjelettene skal ut av skapet» osv., men hver gang noen i praksis vil kikke på skjulte kort og skjeletter, setter Youngstorgets apparat inn hele kavaleriet, først for å bekjempe så langt det er mulig enhver granskning, deretter for å forhindre at granskerne gransker, og så for å forhindre at granskningen gir det minste resultat. Alt vi idag vet med sikkerhet om fortidens ulovligheter er kommet frem til tross for en lang rekke granskinger og kontrollutvalg.

1 Aftenposten 1. august 1995.

2 Dagbladet 4. oktober 1994.

3 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 74.

4 Chr Christensen: «Av hensyn til Rikets sikkerhet». Cappelen 1990 s. 177.

5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.

6 Dagbladet 4. oktober i 1994.

7 NTB-melding referert bl.a. i Morgenbladet 20. oktober 1990.

8 Odelstingstidende 13. mai 1955.

8.4.1 I Danmark også

Som eksempel på at tildekking av alvorlige saker ikke er noe ukjent fenomen i Norden, viser vi til at det nylig ble meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og å overfly Grønland med fly bestykket med atomvåpen1. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen om denne internasjonale avtalen, helt til 1995.

Men så styrtet et av flyene i 1968. Danske mannskaper ble satt inn for å rydde vekk 12000 tonn snø og is som var blitt radioaktivt forurenset2. Mange av ryddemannskapene døde av kreft og andre har fortsatt store plager. Danske myndigheter har i det stille gitt amerikanerne skylden også for beslutningen om å rydde bort snøen. Nå viser det seg at det var en dansk beslutning. Amerikanerne ville sperre av området til sneen gikk om sommeren, og radioaktiviteten ville blitt fortynnet til det helt ufarlige.

Vi tar ikke standpunkt til realitetene, bare konstaterer at det også i Danmark er avslørt et stort, hittil tildekket skjelett i skapet, akkurat som den norske Lillehammer-saken. Hva har tildekkingen i Danmark kostet i ødelagte liv for eventuelle uskyldige eskimoer eller andre som er kommet i nærheten av sannheten men fått de hemmelige systemer der på nakken?

1 Aftenposten 1. august 1995.

2 Aftenposten 25. august 1995.

8.4.2 Hemmeligstempling

En forutsetning for «å juge seg bort fra.» noe, er at løgnen holder. Da kan man jo ikke regelmessig bli avslørt ved at virkeligheten offentliggjøres.

Mens man i andre land nesten aldri holder noe hemmelig i mer enn 20 år, sitter hemmeligstempelet i Norge fortsatt fast på omfattende materiale fra hele etterkrigstiden. Det er nesten komisk når den «tekniske utviklingen» går så mye langsommere i Norge enn hos våre allierte. Er det slik at man har helt andre hensyn å ivareta med hemmeligholdelsen i Norge? CC mente at 20 år måtte være mer enn nok for nær sagt alle hemmeligheter. Dobbelt komisk er det når ledende Ap-folk gang på gang står frem og er sjokkert over avsløringer og forlanger alle kort på bordet – samtidig som de stadig fornyer hemmeligstemplene.

8.4.2.1 Farlig historie

Vi har med interesse notert oss den nærmest frenetiske innsats av Gro’s regjering de siste årene for

  • å få sensurert bind 1 av «Norsk Oljehistorie»
  • å få utsatt og endret opplegget for bind 2 av samme
  • å få stanset skrivingen av Finansdepartementets historie, selv om departementet allerede hadde betalt for den

Opplegget for bind 1 og 2 av «Norsk Oljehistorie» var lagt av Norsk Petroleumsforening i mars 1989. Hovedforfattere, referansegruppe og forlag (Leseselskapet A/S) var engasjert, begge bøkene var forhåndssolgt i store opplag og det var gitt generell adgang til Olje- og Energidepartementets arkiver på vanlige vilkår for historikere (spørsmål som man kunne begrunne var fortsatt følsomme skulle drøftes med departementet før kildene derfra ble benyttet). Men da noe av innholdet lekket ut gjennom Aftenposten, ble det reist krav fra Ap-regjeringen om å stryke store deler av det politisk orienterte innholdet. Det førte ikke helt frem, men forfatterne gikk til slutt med på å fjerne endel referanser til kildemateriale fra departementet.

Men dermed ble innsatsen rettet mot annet bind, som skulle dekke bl.a. debatten om Statoil, Statoils makt og Statoil-reformen. Nå ble plutselig arkivene lukket, og de tre departementsråder fra Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet argumenterte sterkt overfor NPF og oljeselskapene om at bind 2 måtte utsettes på ubestemt tid. Dette ble oppfattet av selskapene og dermed av NPF nærmest som en ordre, og med den offisielle begrunnelse at man ikke fikk adgang til kildematerialet ble prosjektet utsatt. Dette var imidlertid ikke reelt, siden historikerne allerede forlengst hadde de kunnskaper de trengte. Hovedforfatteren, den meget anerkjente historikeren Tore Jørgen Hanisch, fikk sparken. Etter et par års utsettelse ble ny redaksjonsplan lagt med mindre vekt på de politiske delene. Nå er prosjektet igjen i bevegelse.

Den samme Tore Jørgen Hanisch inngikk i 1989 under Syse-regjeringen kontrakt med Finansdepartementet om å skrive historien om Norges økonomiske politikk 1965-90, som ett av fire bind som skulle ta hele perioden fra 18141. Allerede året etter fikk andre forfattere beskjed om å droppe de to første bindene, fordi det ble for dyrt. Men Hanisch fortsatte, og på samme måte som i Oljedepartementet fikk han fri adgang til arkivene. Han fikk også kontor i Finansdepartementet der han fortsatt sitter.

Initiativet til prosjektet ble den gang tatt av finansråd Tormod Hermansen. I 1995 besluttet imidlertid hans etterfølger, Arne Øien, også kjent AP-toppbyråkrat, at utgivelsen av det siste bindet ikke skulle utgis likevel. «Det ble for sterkt,» sa han til Dagbladet2. Men han kunne ikke endre kontrakten, så Hanisch jobber fortsatt med et historieverk som skattebetalerne har betalt for, men som ikke skal komme ut.

Hermansen var nå «glad for» at boken ble stoppet3:

«Embetsverkets interne virksomhet bør være skjermet for offentligheten. Jeg kjenner Arne Øien som en meget reflektert person. Etter min mening var det en klok avgjørelse å stoppe boka»

Hva har disse departementene å skjule? Vi har merket oss at i debatten omkring disse historiske verkene er det ikke en eneste ikke-sosialistisk politiker som har bekymret seg. Tvert imot har flere ikke-sosialistiske finans- og oljeministre uttrykkelig sagt at det gjerne må skrives historie for deres skyld – de kan ikke se at det er noe å skjule når stoffet behandles av profesjonelle historikere. Det sosialøkonomiske fagmiljø gikk sterkt til angrep på avgjørelsen4. Da gjenstår bare Arbeiderpartiet. Hva er det som må skjules?

Vi kommer tilbake til det i kapitel 25. I 16.

1 Se bl.a. Dagbladet 13. juli 1995.

2 Dagbladet 12. juli 1995.

3 Dagbladet 13. juli 1995.

4 Dagbladet 12. juli 1995.

8.4.2.2 Hemmelighold som avledning

Per Helset peker på et annet aspekt av hemmeligstemplings-kulturen i sin bok «Hemmelighold og demokrati»1:

«Såvidt jeg kan se, blir hemmeligholdet i første omgang ofte opprettholdt for å beskytte regjeringen mot kritikk for tvilsom saksbehandling o. I. Når lekkasjene senere er et faktum, blir interessen bevisst eller ubevisst dreid bort fra lekkasjekildenes påstander (realiteten) og rett over på en diskusjon om hvilke sanksjoner som skal brukes mot dem. På denne måten fører ikke avsløringene til selvransakelse for og kritikk av regjeringen, men til mistenkeliggjøring, «kriminalisering», utelukkelse og forsøk på knebling av utenrikspolitisk opposisjonelle. Taushetspliktsbestemmelsene er et viktig redskap i denne prosessen.»

Helset trekker frem Loran C-saken (1977) som eksempel. Han mener at man her ikke kunne påberope seg «rikets sikkerhet», bl.a. fordi alle sider av denne saken med militærstrategisk betydning allerede var kjent i åpne kilder og heller ikke påberopt under saksbehandlingen. Derimot viste lekkasjene at Gerhardsen-regjeringen hadde holdt tilbake opplysninger fra Stortinget, og dessuten avslørte de sterke svakheter ved Schei-rapporten som omhandlet Loran C-saken.

Vi tar ikke stilling til om det også fantes saklige grunner for hemmelighold, men har ingen problemer med å se at Regjeringen hadde egeninteresse av hemmelighold og også i å fjerne oppmerksomheten fra evt feilinformasjon av Stortinget ved å iverksette unødig sterk forfølgelse av selve lekkasjesaken.

Helset griper også fatt i Blindheim-saken, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander2 vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953 (også CC bekreftet senere dette). Han spør – etter vår mening med rette – om dette kunne skade rikets sikkerhet 25 år senere, og antyder at den virkelige årsaken var at man fryktet åpen debatt om emnet.

Såvidt vi kan skjønne, var Finlands-operasjonene en viktig del av norsk etterkrigsetterretning og et bidrag til Vestens sikkerhet. Vi har ikke tatt noe standpunkt til lovligheten av disse etter daværende norsk lovgivning, og heller ikke undersøkt om de var i strid med datidens offisielle Ap-retorikk (det ville ikke vært uvanlig), men mener man heller får ta eventuell kritikk på disse punktene nå 20-25 år senere fremfor å fortsette hemmeligholdelsen. Etter 20 år burde landets regjering kunne offentliggjøre det hele selv og åpent drøfte eventuelle prosedyremessige hensyn som måtte bli reist.

Begge disse historier og mange andre som også Helset peker på illustrerer hvor galt det bærer avgårde med den suppe Ap-regjeringene i alle år skapte av hemmelige saker og utenrikspolitikk:

Noen forhold er besluttet på lovlig måle og holdes hemmelige med saklig begrunnelse

Noen forhold er besluttet på lovlig måte men holdes hemmelig av rent politiske grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måle av frykt for politiske konsekvenser, men var likevel riktige, sikkerhetspolitisk sett, og i samsvar med et generelt flertallssyn, men må holdes hemmelige på grunn av beslutningsmåten og/eller av saklige grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måte og ville vært tvilsomme i alle fall og blir hemmeligholdt både for å beskytte seg mot saklig og behandlingsmessig kritikk

I en enkelt «sak» kan alle fire elementer opptre, og den som retter søkelyset mot saken kan ramme både forhold som bør avsløres og bør holdes hemmelig. Regjeringen kan reagere med sanksjoner ut fra det ene forhold for å dekke over kriminalitet på det andre.

Denne suppen springer ut av Aps hemmeligholdelses- og hensiktsmessighetstenkning og «vi alene vite»-kultur. Med ledere som forholdt seg til Grunnloven, Stortinget og rettsstatens regler hadde det ikke vært nødvendig å hemmeligholde så meget. Det ville ikke vært uklart om Loran C-avslørere, listesaksjournalister og majorer som Blindheim var helter eller banditter. og vi ville unngått den lummerhet som har rådet over mange sider av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i alle år etter krigen.

1 Per Helset: «Hemmelighold og demokrati». Universitetsforlaget 1981. Side 149 ff.

2 Ny Tid 20. juli 1977.

8.4.3 Dokumenter borte

Det er blitt borte mye dokumenter om etterretning og overvåking etterhvert, se f.eks. om heftig dokumentbrenning i POT (kap 23.8) og magre arkiver i E-staben (kap 23. 10). Nå leser vi at «noen» har fjernet fra LOs arkiv nesten all korrespondanse med amerikansk fagbevegelse på 50- og 60-tallet. Arbeiderbladet referer fra kinofilmen «Bak din rygg», der det hevdes at1

«… flere tidligere CIA-offiserer hevder at amerikansk fagbevegelses kontakter i det norske LO ble benyttet til å støtte AP økonomisk i en årrekke etter 2. verdenskrig.»

Som reaksjon på dette ga LO-leder Yngve Hågensen Arbeiderbladet fullt innsyn i LO-arkivet, men avisen reagerer nå på

«… ved gjennomgangen av LOs arkiver for tidsperioden 1950-64, og da spesielt Los forbindelser med utenlandske fagforbund, viser det seg at mange dokumenter mangler …

Etter det Arbeiderbladet erfarer, var det en høyt betrodd og nå avdød LO-topp som gjennomgikk det omfattende LO-arkivet før dette ble overlatt Arbeiderbevegelsens Arkiv …

… (dette) står i grell kontrast til opplysninger i andre kilder …»

Avisen viser her til Konrad Nordahls dagbok, der det vises til omfattende kontakt med amerikansk fagbevegelse på denne tiden.

Vi tar opp dette temaet her, fordi avsløringen av Norasonde kan komme som en overraskelse på mange. Kanskje det fortsatt finnes arkiver som ikke er renset for interessante opplysninger om dekkbedriften. Vi anbefaler pressen straks å sjekke arkivene i LO, Finansdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet, Rikstrygdeverket, FF1, STK, Televerket, Hydro, Raufoss, Kongsberg og andre som kan ha vært med på etableringen eller vært strategiske kunder deretter. Samt selvsagt arkiver i Forsvaret, i den grad man kommer inn i slike.

Ellers kan det hende «noen» roter gjennom disse også!

1 Arbeiderbladet 11. november 1995.

8.5 Synet på Stortinget

Alle vet at Arbeiderpartiet har en annen tradisjon enn de øvrige partiene når det gjelder forholdet til Stortinget. I Ap er det partiet som bestemmer, i de ikke-sosialistiske partier er det stortingsgruppene. Det har ikke manglet på frustrasjon i alle partier hos dem som er blitt sittende i partienes maktfattige deler.

Det er såvidt vi kan huske bare Gro Harlem Brundtland som har frasagt seg den formelle ledelse av partiorganisasjonen og likevel i praksis beholdt total makt over alle partiledd. Men hun førte ikke makten til Stortinget, hun overførte den til regjeringskontorene. Og det er intet tradisjonsbrudd i Ap.

Også denne tradisjonen kan føres tilbake til etterkrigstiden. Tidligere mangeårige stortingspresident Guttorm Hansen (A), har analysert dette klart1:

«Jeg har skrevet så mye om partiets holdninger til regjering og stortingsgruppe fordi avstanden jeg opplevde mellom Youngstorget og Løvebakken, og mistroen og skepsisen til Stortinget og dem som var plassert der, eksisterer og har lange tradisjoner i Arbeiderpartiet. Først i 1937 gikk partiets formann inn i Stortinget som medlem. 34 år etter at Arbeiderpartiet ble representert der. Også i etterkrigstida har debatten om partiets ledelse skulle sitte på Stortinget av og til blusset opp. Da Reiulf Steen i 1976, etter ha blitt valgt partiformann året før, ga uttrykk for at han ønsket å komme på Stortinget, ble det bl.a. skrevet: ‘Det kan ikke være nødvendig å legge en stortingsmannjobb på toppen av ledergjerningen i Arbeiderpartiet for at en skal bli hørt, eller for at meningen skal få større tyngde.»

Legg merke til at det i sitatet er slik at det å representere folket på Stortinget er «en jobb», men å være formann i Ap er «en gjerning»! Guttorm Hansen fortsetter:

«En av de faktorer som veide tyngst i 1945 da Johan Nygaardsvold ble satt utenfor, var en alminnelig skepsis til stortingsrepresentantene og faktisk også til den parlamentariske arbeidsformen. Haakon Lie skriver om dette at det var …»

Og så fortsetter sitatet fra Lie:

«… også en god del skepsis til Johan Nygaardsvold som sjef for en regjering som skulle styre landet i den vanskelige tiden som lå foran oss.

Johan Nygaardsvold var statsministeren for en regjering som lot kurs og tempo bli bestemt i Stortingets komitéer og korridorer. De oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»

Dette faller helt sammen med vår beskrivelse foran om en kultur sterkt preget av at «hensikten helliger midlene». Man så på etterkrigstidens oppgaver (statlig industrireisning, beslutninger om reguleringsøkonomi, valutakontroll, forsvar mot kommunismen, rask integrering i det vestlige forsvarssystem, utbygging av de hemmelige tjenester osv) som så krevende og viktige at man ikke kunne tillate unødig og tidkrevende snakk om den. Ap visste hva som var best og hadde makta og da skulle den brukes. De som måtte svare for velgerne, var for veike til å knuse de nødvendige egg. Guttorm Hansen fortsetter:

«Jeg tror det var mange som tenkte slik, og det var kanskje ikke så rart. Men det var slike tankeganger som førte oss fram til Kings Bay-sakene og de andre industrisakene i 1960-åra. Mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget. Det var statsråder som var midt i skuddlinja i 60-åra som faktisk ikke kjente til ansvarlighetsloven som er meget streng i sitt krav om fullstendig informasjon til Stortinget. Og mange av embetsverkets mest dynamiske og dyktige folk syntes nok Stortinget var en bremse og et unødvendig forsinkende element når de var i ferd med sine planer og tiltak Og naturligvis er det slik, men det er prisen vi betaler for det styresettet vi har og vil ha. Jeg er ikke i tvil om at en del av den situasjon vi kom opp i omkring industrisakene i 60-åra har sin bakgrunn både i statsrådenes ærgjerrige ambisjoner og embetsverkets nonchalante holdning overfor Stortinget. Dette er ikke bare ett departements holdning, men fleres. Jeg har ofte opplevd at det i proposisjoner eller meldinger til Stortinget refereres til tidligere proposisjoner og meldinger uten at man med et ord nevner innstillingen fra stortingskomitéen og behandlingen i plenum. Og det er selvfølgelig den som gir uttrykk for Stortingets oppfatning …»

Dette er nok noe alle som har vært innom statsforvaltningen kan undertegne på. Sett fra Akersgaten er det ulike ting man ønsker å få gjennomført, og en lang rekke grupperinger i samfunnet man må forholde seg til: Organisasjoner og fagforeninger, bedrifter og banker, fylker og kommuner, utredere og forskere, fremmede Stater og internasjonale organisasjoner osv. I tillegg kommer Stortinget – som en blant mange målgrupper som muligens må ha en fot på ballen, som må håndteres, overtales eller manipuleres. Stortinget er aldri selvstendig part i de ulike forhandlinger, og det er derfor ønskelig å bringe Stortinget inn så sent som mulig, for å hindre lekkasjer, offentlig debatt og motforestillinger, og for å kunne forelegge Stortinget for en realitet, et fait accompli, som man bare kan si ja eller nei til, og da i en feiende fart før mulighetene forsvinner …

Det er heller ikke slik at man i regjeringen har behov for å forelegge Stortinget alle saker eller hele saken, selv om det dreier seg om store og viktige saker som burde hatt de folkevalgtes sanksjon. Det man spør seg om i regjeringen, er hva man har fullmakt til, om eksisterende fullmakter kan omfortolkes eller om man må skaffe seg nye fullmakter (eller penger) fra Stortinget. Da blir neste spørsmåI om man kan finne på gangbare argumenter for en lovendring eller en stor rammebevilgning. En eller annen enkeltsak som man har sett seg lei på, kan utvirke en omfattende betenkning omkring et reellt eller innbilt samfunnsproblem som konkluderer med noe som også kan brukes til det man egentlig hadde i tankene.

Guttorm Hansen skriver:

«Hvorfor ble Stortinget så viktig for meg? Det hadde nok sammenheng med det jeg opplevde i 1963-65 da jeg så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet. Jeg har aldri tatt det bokstavelig når det snakkes om at ‘all makt var samlet i denne sal’. Makt er det så mange steder i vårt samfunn, og mange utøver den. Men i forholdet til demokratiet har Stortinget en særlig plass. Dersom det svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget. Jeg følte etterhvert det var viktig å forsvare Stortinget gjennom å ta vare på de spilleregler, skrevne og uskrevne, som parlamentarismen er bygd på. Mange syntes det ble litt for mange ‘parlamentariske snurrepiperier’ av formell karakter. Jeg hadde etterhvert lært at formalitet i det politiske livet lett kan bli en beinhard realitet. Jeg så det første gangen i 1963 under Kings Bay og jeg fikk det bekreftet mange ganger senere.»

Når Guttorm Hansen i 1990 skriver om sitt eget partis forhold til Stortinget, parlamentarismen og demokratiet – helt opp til vår tid – i så kritiske vendinger, kan man lett forestille seg hvilket syn «handlingens menn» i den umiddelbare etterkrigstid hadde på formaliteter og prosedyrer i demokratiets navn. Denne delen av partikulturen fra etterkrigstiden må legges til vår beskrivelse foran, og dette synet på Stortinget må legges til den kultur som da ble skapt innenfor de ulike hemmelige tjenester som idag er sydd inn i et bredt nettverk – «den fjerde tjeneste». Og mens den åpne delen av partikulturen er blitt modifisert, dog aldri helt «demokratisert», er den opprinnelige kulturen blitt sittende i bakmennene, i de skjulte makthavere, i «den fjerde tjeneste».

Vi komme senere til å fortelle om en del handlinger vi har observert rettet mot Stortinget av «den fjerde tjeneste», med støtte fra eller stilltiende billigelse av sentrale regjeringsmedlemmer. Det dreier seg om bruk av provokatører for å desinformere Stortinget, forfalskning av beslutningsunderlag og aksjoner for å diskreditere eller endog kriminalisere opposisjonspolitikere. Underveis, før leseren har fått se hele bildet, vil noe av dette virke utrolig i Norge på 90-tallet. Da bør man huske Guttorm Hansens sterke reaksjoner på holdningen til Stortinget (bl.a. ved rett og slett å se bort fra stortingsbeslutninger!) fra hans eget parti til langt opp i vår tid. og hans analyse av bakgrunnen for denne holdningen, og forestille seg i hvilken form kulturen er blitt bevart og videreutviklet i de hemmelige drivhusene til Jens Chr Hauge og Trond Johansen!

1 Guttorm Hansen: «Etterkrigstid». Aschehoug 1990. Side 153 ff.

8.6 Krigens folk i det sivile samfunn

Hauge tok ikke bare med seg endel av krigstidens arbeidsmetoder, men naturligvis også sine folk, som beskrevet av Ask/Westlie1:

«Hjemmefront-ledelsen som kollektiv utøvet ikke makt i etterkrigs-Norge og kom som samlet kollegium ikke til å spille noen rolle i fredstid. Men i det stille kom mange av dem til å øve sterk innflytelse i samfunnet gjennom yrke, vennskap og krigsprestisje. Jens Chr Hauge tok med seg sitt nettverk fra krigens dager inn i fredens Norge og brukte det bevisst.»

Dette nettverk ble dessuten koblet sammen med andre solide personligheter som Haakon Lie, Rolf Gerhardsen, Olav Brunvand, Konrad Nordahl, Paul Engstad sr. og Per Monsen.

I E&S-staben ansatte Vilhelm Evang svært mange Ap-folk i nøkkelstillinger. I Overvåkingstjenesten derimot, synes ikke partipolitisk bakgrunn å ha spilt noen særlig rolle, men det kom også der inn folk med solid bakgrunn og medlemsskap i Ap.

Hvor viktige mange av disse nøkkelpersonene som selv formelt ikke var ansatt i tjenestene i virkeligheten var, illustreres av en episode fra Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoffs bok2:

«Pressefolk har i alle år vært velegnet til bruk for de hemmelige tjenester, både i Norge og andre land. Pressefolk fungerer som velvillige formidlere av stoff de hemmelige tjenester ønsker å få ‘plantet’, men de fungerer også i stor utstrekning som informanter overfor Overvåkingspolitiet. Journalister har et legitimt behov for å samle informasjoner, stille spørsmål, oppholde seg på møter, arbeidsplasser o. I. Noen sentrale pressefolk har blitt så sterkt involvert i de hemmelige tjenester at de faktisk har fungert som politiske kontrollinstanser for daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn da han ønsket å få klarert litt politisk kinkige aksjoner. Typisk i så henseende er det da Bryhn skulle sette i gang overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord. Overvåkingssjefen gikk ikke til daværende justisminister Jens Haugland for å få klarsignal for operasjonen, – nei, han gikk til daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, samt to sentrale folk i Arbeiderpressen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen.»

Haakon Lie innrømmet imidlertid i sin Bryhn-bok av 1994 at3

«- Kontakten med Overvåkingen var til Per Monsen og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, og den var til LO og Konrad Nordahl

– Det var LO samt Monsen og Gerhardsen i Arbeiderbladet som hjalp overvåkingspolitiet med opplysninger»

I tillegg var det direktekontakt mellom sjefen for E&S-tjenesten Vilhelm Evang og LO-sjefen Konrad Nordahl vedrørende «fortløpende forretninger».

Arbeiderbladet påpekte kontrasten mellom de heftige og forargede benektelser fra Haakon Lie som CC ble møtt med da han i 1983 utga «Det hemmelige Norge4», og de innrømmelser Haakon Lie kom med i januar 19945 om akkurat det samme: At Ap og LO hadde sin egen etterretningstjeneste. Elleve år senere var det som da måtte lyves bort altså uproblematisk å omtale selv for Haakon Lie!

Om episoden omkring overvåking av Erik Nord, skrev Arbeiderbladet i samme oppslag:

«Saken irriterte justisminister Jens Haugland sterkt. Han kalte derfor overvåkingssjef Asbjørn Bryhn inn på teppet.

– Då Bryhn kom, sa eg at det går ikkje an å setje i verk ein slik aksjon utan å ha rådført seg med justisministeren. Bryhn sa då at han på førehand hadde drøfta saka med sine kontaktmenn på Youngstorget, Per Monsen og Haakon Lie, som også så med mistru på Erik Nord, endå han var partifelle. Eg vart då enda meir forarga og sa at korkje Monsen eller Lie var justisminister, skriver Jens Haugland i «Dagbok frå Kongens Råd.»

«Mektigere enn justisministeren?» var avisens overskriftskommentar til dette.

Vi har selvsagt ingen mulighet for å vurdere om det skulle være noe rundt Erik Nord som kunne betinge lovlig overvåking. Det er også helt uinteressant, fordi en overvåking klarert av personer i Arbeiderpressen hverken den gang eller idag er lovlig under noen omstendighet.

Derimot kjenner vi godt til at det var motiver for å overvåke Erik Nord sett fra Aps hemmelige tjenestes synspunkt. Erik Nord var nemlig blant de første seriøse utenrikspolitiske forskere som utviklet et nyansert syn på Midtøstenkonflikten, i motsetning til det ensidige pro-israelske syn som var eneste gangbare mynt sett ut fra alliansen mellom arbeiderpartiene i de to land og deres respektive fagbevegelser og hemmelige tjenester.

Forhenværende statsminister Per Borten har fortalt en tilsvarende historie til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad6:

«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»

Vi kommer senere tilbake til Bortens gode oppfatningsevne og måten han er blitt behandlet på (kap. 25.24).

1 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Makens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 49.

2 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979, side 31.

3 Haakon Lie: «Sin egen fiende – et portrett av Asbjørn Bryhn», referert i Arbeiderbladet 28. januar 1994.

4 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Her skriver CC bl.a. at Rolf Gerhardsen spilte en sentral rolle, kanskje som apparatets første leder, fra 1953 til 1970 og at Per Monsen kan ha spilt en ikke uvesentlig rolle. Han fastslo at Arbeiderbladets faglige medarbeider Arne Hjelm Nilsen ledet Aps og LOs private etterretningsvesen på 50-tallet. Per Monsen benektet ethvert kjennskap til dette. Haakon Lie kalte alt «fullstendig latterlig».

5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.

6 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 15. mai 1994.

8.7 Ap/LOs tjeneste i samarbeid med E-tjenesten og POT

I 20 år fra 1945 til Borten-regjeringen kom i 1965 var det som nevnt liten forskjell på parti og stat. De hemmelige tjenestene og Ap/LOs egen tjeneste opererte som selvstendige, ulike avdelinger innenfor samme konsern. Alle skulle passe på kommunistene på sine respektive sektorer som selvsagt overlappet hverandre sterkt, og med til dels forskjellige arbeidsmetoder, men det viktigste av alt: Informasjonsflyten var helt åpen.

8.7.1 Etterretnings- og Sikkerhetsstaben

8.7.1 Etterretnings- og Sikkerhetsstaben

Forsvarsminister Jens Chr Hauge gjennomførte rundt 1950 en omorganisering i Forsvarsdepartementet for å åpne for mer aktiv overvåking av kommunister og kontroll av Forsvarets personell. E-stabens 2. kontor, det såkalte Sikkerhetskontoret, fikk en styrket rolle innenfor E-tjenesten inntil det i 1965 ble skilt ut som egen stab – Sikkerhetsstaben.

I TV-2-programmet «Bak din rygg» kom det i november 1995 frem nye opplysninger om denne prosessen1

«Ledende Ap-folk deltok i utvelgelsen av Forsvarets første sikkerhetsoffiserer på 1950-tallet: I 1951, midt under den kalde krigen da Jens Chr Hauge var forsvarsminister, skulle Forsvaret ansette sine første offiserer i Sikkerhetsstaben. En av dem som ble innkalt til jobbintervju hos statsråd Hauge, senere sjef for Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S), Rolv Aursand, forteller: – Og da vi samlet skulle inn i konferansesalen, viste det seg at vi ikke bare skulle møte ham, men vi skulle møte to andre personer også, som satt der allerede …»

De to personene var Rolf Gerhardsen, bror av statsminister Einar Gerhardsen og redaktør av Arbeiderbladet, og Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.

Ap tok mao. full kontroll over ansettelsene i de nye delene av E-staben fra første stund etter krigen. Senere har det fortsatt opp til våre dager. Har man full politisk kontroll, gjøres det direkte. En annen metode er den kjente «noen av oss har snakket sammen», nemlig stille manipulasjon. En tredje er Engen-metoden (se bl.a. kap. 21.12), der man ikke bare manipulerer for å få «riktig» ansatt, men også for å få «upassende» avsatt.

Hauge og Evang satte den trofaste Ap-mannen Jack (Joachim) Helle fra Bergen inn som Sikkerhetskontorets leder, og han fikk følge av en annen like solid Ap-mann fra Bergen, John Øvrebø. Det var tydeligvis viktig for Hauge og Evang å få Ap-folk inn i nettopp disse stillingene.

CC skriver at Jack Helle2

«… Illustrerer qua person osmosen mellom det politiske sosialdemokratis lederskikt og den militære etterretningstjeneste. Han var i utgangspunktet fabrikkarbeider, ble sersjant i 1940 og offiser i England under krigen. I 1945 ble han sekretær i Bergen forenede Arbeiderparti. Tre år senere plasserte Evang, etter forslag fra medarbeidere, ham som sosialattaché i Helsingfors. Der var han Evangs representant i forbindelse med norske militære operasjoner fra finsk jord inn i Sovjetunionen. Jack Helle har i alle år senere benektet at han hadde noe med manøvrene å gjøre. Etter Helsingfors-perioden ble han arbeidskonsulent i Bergen og formann i Bergen Arbeidersamfund. Så ble han hentet til sjefsstilling i den militære etterretnings- og sikkerhetstjeneste.»

John Øvrebo vandret flere ganger mellom parti og stat. Han var opprinnelig tillitsmann i Bergen Arbeiderparti. Øvrebø fikk i Sikkerhetskontoret ansvaret for den direkte kontakten med Youngstorget om registrering av kommunister og kommunistsympatisører og mottak av etterretninger fra Ap/LOs grunnplan3. Han drev dette arbeidet i 8 år, tre år lenger enn Helle som i 1955 var blitt erstattet av Ola Evensen (nåværende statsminister Gro Harlem Brundtlands onkel). I 1958 gikk Øvrebø over til jobb som forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag der han jobbet med oppbyggingen av LOs overvåkingsapparat4. I 1962 ble Ola Evensen utnevnt til sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen på Kolsås – av daværende forsvarsminister Gudmund Harlem, Gro Harlem Brundtlands far.

Det gikk ikke like bra med Jack Helle. CC skriver i «Det hemmelige Norge»5 at «enkelte trodde Vilhelm Evang hadde funnet sin kronprins da Helle ble lansert». Men Helle ble bare fire år hos Evang. Han ble deretter beordret til Kolsås, var deretter kun en kort tid tilbake hos Evang og ble så igjen sendt ut til NATO Defence College og deretter rett ut til sekretærtjeneste i Folk og Forsvar. Helle ble pensjonert som Ombudsmann for Forsvaret. CC mener årsaken må ha ligget i at Helle var en helt genuin Ap-mann med bedre partikontakter og dessuten bedre krigsbakgrunn enn Evang:

«Det kan se ut som om Helle ble Evang en byrde, om ikke direkte konkurrent så en farlig mann i spillet om E-tjenestens ‘sidekontakt’ til regjeringspartiets tyngdepunkt. Derfor opp og ut med pretendenten’…»

E-tjenesten var som nevnt behjelpelig med å låne ut sine folk til sekretærstillinger i Ap, som oftest ved at de forble på E-stabens lønningsliste. Blant disse var Hans Engebretsen, en av Evangs menn som ble lånt ut til stillingen som LO-sekretær i Finnmark i 1954. Også John Øvrebø, som var E-mann hele tiden, ble utlånt til Norsk Tjenestemannslag fra 1958.

1 TV 2 20. november 1995, forhåndsomtale i Aftenposten samme dag.

2 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet», Cappelen 1990. Side 99.

3 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 39.

4 Roy Andersen: «Sin egen fiende». Et portrett av Asbjørn Bryhn. Side 183.

5 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 178-79.

8.7.2 Overvåkingspolitiet

Samarbeidet mellom Ap/LO og E-staben om kommunistkontroll ble trappet noe ned fra 1956/57 samtidig som Overvåkingspolitiet overtok mer og mer av dette samarbeidet, men E-staben ivaretok fortsatt lenge den finansielle siden. Det er all grunn til å anta at Øvrebø fortsatte i samme bransje, men nå fra sin plass i Tjenestemannslaget og i kontakt med Overvåkingspolitiet. Senere ble han kontorsjef for personalsaker i Forsvarsdepartementet og fortsatte sitt samarbeid med alle tre tjenestene.

Aps egen tjeneste utviklet etter dette et meget godt samarbeide med Overvåkingspolitiet både i Oslo og rundt om i landet. Sentralt var kontaktmannen den geskjeftige og allestedsnærværende Erik Næss i Overvåkingspolitiet1:

«Erik Næss var politibetjent, sosialdemokrat og arbeidet i Overvåkingstjenestens politiske avdeling. Han sto i nær kontakt med Hjelm Nilsen og Hobbelhagen.»

Likevel var det ikke den typen integrasjon som kom senere gjennom «den fjerde tjeneste», med Trond Johansen som en stadig mektigere edderkopp fra begynnelsen av 70-årene. I Ap var det som regel partisekretæren som var hovedoperatøren, og i LO nestformannen, med kraftige bakmenn i bakgrunnen hele veien. Den mektigste har hele tiden vært Jens Chr Hauge.

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 26.

8.7.3 Beinhardt i Finnmark

Sverre A. Nilssen var i 30 år fra 1950 redaktør av Ap-avisen Finnmarken. Han ble intervjuet av Dagbladet i anledning av at han i 1990 utga boken «Redaktør i grenseland»1:

«Partiet og overvåkingspolitiet gikk helt over i hverandre. Sekretærer i arbeiderbevegelsen ble lønnet av Etterretningstjenesten …

I begynnelsen var det beinharde forhold. Kommunistene sto sterkt i Finnmark og vi i Arbeiderpartiet ble fort trukket inn i brutal kamp mot dem. Jeg fikk beskjed fra Haakon Lie om å lage lister over folk som kunne rapportere om kampene i fagbevegelsen og kooperasjonen. Litt seinere tok Overvåkingspolitiet i Sør-Varanger kontakt. De hadde den lista jeg hadde gitt Haakon Lie og spurte om ikke disse folkene også kunne jobbe for politiet. …:

«Vi gjorde nå alt mulig. Som pressemann hadde jeg gode kontakter. Det hendte jeg var i Sovjet. Da rapporterte jeg til norske myndigheter om militære bevegelser. En gang smuglet jeg mikrofilm hjem. Og hjemme opptrådte vi i redaksjonen like ofte i uniform som i sivil. Kampen mot kommunistene var i den første tida like vanlig som skjorta og ræva, som vi sier nordpå.»

Han forteller videre at han under de store spionsakene «vervet» en dame på telefonsentralen til å spionere på konkurrenten, Høyre-avisen Finnmark Tidende (redaktør Erling Norvik).

«Nilssen hevder at den tidligere AOF-sekretæren Hans lngebrigtsen bare jobbet for opplysningsorganisasjonen som en ren kamuflasjejobb.

– Han sto på Vilhelm Evang og Etterretningens lønningsliste.

Det var først i 1960-åra Finnmarksredaktøren begynte å bli alvorlig betenkt over det intime samarbeidet mellom parti og overvåking. – Det var da de kom og spurte meg om tidligere statsråd og fylkesmann Peder Holt var til å stole på at jeg virkelig fikk støkken. Samtidig ville de vite om stortingsrepresentant Harry Klippenvåg var til å stole på. Dette skjedde like før hedersmannen Peder Holt døde i 1962. …

– Så seint som rundt 1970 fikk jeg beskjed om at alle ansatte i avisen skulle sikkerhetsklareres. Men da ba jeg dem reise og ryke.»

Det siste punktet er langt mer alvorlig enn det virker ved første øyekast. Frem til 1965 var E- og S-tjenestene sammen i en fellesstab, men fra 1966 er det FO/S (sikkerhetsstaben) som utsteder eller nekter klarering. Grunnlaget for sikkerhetsklarering involverer imidlertid også POT og E-tjenesten. Sikkerhetsklarering er en pågående prosess som utløser omfattende undersøkelser og hemmelig registrering av riktige eller gale personopplysninger i regi av og i alle tre tjenester, og det er både ulovlig og meget grovt å iverksette dette mot personer som ikke frivillig har underkastet seg dette ved med åpne øye å søke stillinger eller virksomheter som krever klarering. i verste fall kan regulær overvåking iverksettes.

Ronald Bye begynte forøvrig sin overvåkingskarrière som LO-sekretær i Finnmark. Han ble introdusert til Trond Johansen en gang midt i 60-årene i forbindelse med et landsmøte i Ap av E-mannen Halfred Skau, major ved grensekommisariatet i Kirkenes som Bye hadde nære forbindelser med, og deretter invitert hjem til Johansen. Senere ble Ronald Bye formann i øst-Finnmark Arbeiderparti med samme Halfred Skau som sekretær2.

La oss igjen understreke at vi slett ikke tar avstand fra disse aktivitetene. Tvert imot ble det – kanskje særlig i Finnmark – gjort en fremragende innsats for å bevare Norge fritt, med vaskeekte Moskva-kommunister og spionreir alle veier. For oss er saker av denne typen interessante bare på to måter: Som historisk introduksjon til den gradvise sammensmeltningen mellom Aps hemmelige tjenester og store deler av de tre offisielle, til «den fjerde tjeneste»; og som eksempel på hvorfor den kriminelle utviklingen de siste tiårene fortsatt nødvendiggjør hemmelighold og benektelse, når operatørene fra denne tiden egentlig burde hatt medaljer alle sammen. I full offentlighet.

1 Sverre A. Nilssen: «Redaktør i grenseland». Tiden 1990.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

8.8 Krise: Ap mister makten over tjenestene

«Ettpartistaten» fikk et uventet endeligt da Finn Gustavsen veltet statsminister Einar Gerhardsen og banet vei for den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963, og enda mer da Per Bortens regjering tiltrådte etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1965.

Inntil da hadde altså Arbeiderpartiet full kontroll med tjenestene, slik at disse kunne arbeide som ulike deler av et «konsern» sammen med Ap/LOs tjeneste, men nå måtte partiet påregne å være langvarig borte fra regjeringsmakten. Det var ikke lenger «konsern-kommunikasjon» mellom Ap/LO-tjenesten og de andre.

Likevel satt det nå «partifolk i alle ombud», ikke minst i tjenestene. Men tilfeldighetene ville at det inntraff begivenheter som sterkt påvirket Aps stilling i tjenestene mens partiet var i opposisjon:

Blant disse var at statsminister Per Borten helt fra han tiltrådte opparbeidet et overraskende nært forhold til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen. Andersen var Ap-mann og hadde i sin ekspedisjonssjefsstilling nærmest vært sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Folk fra tjenestene pleide gjerne å komme til ham for å «klarere» spesielle forhold. Etterhvert ble det imidlertid i meste laget for ham. Da Haakon Lie kom tilbake fra Israel etter syvdagerskrigen i 1967, meldte Andersen seg ut av Arbeiderpartiet1. Den utløsende årsak var at Lie «tilfeldigvis» hadde vært i Israel da krigen startet og Lies ensidige reisebrev hjem, men generelt var det selvsagt misbruket av tjenestene og Aps forhold til Israel og Mossad som var avgjørende. Andersen fortalte en del av det han visste til Borten2:

«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»

«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.

Nå må Jens Christian Hauge og Haakon Lie stå fram og fortelle det de vet. Og de vet mye, det vet jeg, sier Borten. Han legger til at en mann som Thorvald Stoltenberg også må bære på hemmeligheter, så langt han kan forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen …»

«Statsministeren fikk besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som ba Borten forlate sitt kontor mens de arbeidet, angivelig for å avdekke hemmelige mikrofoner … Jeg vet idag at dette var etterretningsfolk, og jeg er overbevist om at de hadde nær kontakt med norsk etterretningsvesen. … Den viktigste hensikten var etter alt å dømme å installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor.»

Umiddelbart etter valget ble Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren, arrestert, mistenkt for spionasje. Det langvarige uvennskapet mellom Asbjørn Bryhn og Evang helt fra krigens dager og Evangs og flere av hans nærmeste medarbeideres meget radikale fortid kombinert med opplysninger fra den russiske avhopperen Anatolij Golitzyn resulterte i denne arrestasjonen. Spionene i MI5 og MI6, senere kjent som «The Five», rekruttert av russerne i det radikale studentmiljøet på 30-tallet kunne lett gi assosiasjoner om at tilsvarende kunne ha skjedd i Norge i de tilsvarende miljøene som nettopp Evang tilhørte. Det er ikke utenkelig at Asbjørn Bryhn hadde spionen Abel i tankene. Abel oppholdt seg i Oslo på 30-tallet der han drev med spionasje og rekruttering av agenter uten at de norske myndigheter klarte å få nok på ham (senere ble han arrestert som spion i USA og utvekslet mot Powers/U-2).

Offisiell oppreisning for Ingeborg Lygren (og E-staben) kom ikke fra CIA før i 1978, etter arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik. I mellomtiden hadde E-staben gjennomlevet en periode der alle mistenkte alle og amerikanerne ikke hadde mye tillit til noen.

Arrestasjonen av Lygren medførte umiddelbart at den nye ikke-sosialistiske regjeringen delte den gamle E&S-staben i to: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. Regjeringen nedsatte videre det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye) til å granske de hemmelige tjenestene. (Som vi senere skal komme tilbake til, ble det ikke noe resultat av Mellbye-utvalget, selv om Ronald Bye senere har bekreftet at det da foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet mot egne rekker og fagbevegelsen i tillegg til venstresiden.)

Opplysningene fra Andersen kan ha bidratt til at Borten-regjeringen reagerte såpass resolutt etter Lygren-affæren. På grunn av oppdelingen ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger. Evangs etterfølger i den nye E-staben ble oberst Johan Berg, mens oberst Carl Ruge fortsatte som sjef for den utskilte S-staben. Politiinspektør Gunnar Haarstad etterfulgte Asbjørn Bryhn som sjef for Overvåkingspolitiet.

Arbeiderpartiet hadde dermed for en meget kort periode mistet kontrollen over tjenestene.

1 Haakon Lie: «… slik jeg ser det», Tiden 1975, side 356.

2 Dagbladet 2. desember 1993 s. 12.

8.9 Nye oppdrag for Ap/LO-tjenesten

Men Ap/LO hadde fortsatt sin egen tjeneste intakt. Denne hadde i mellomtiden gått stadig lenger i intern overvåking. Det var ikke bare kommunistene som skulle passes på. Det nye SF var brennemerket som fiendtlig innstilt og svikefullt etter Kings Bay. Den første registrerte romavlytting via telefon kom i 1964, nettopp mot SF (se kap. 6.1). Og tapet av regjeringsmakten i 1965 styrket venstrefløyen internt i Ap. Nils Ørvik skriver1:

«En kan peke på en rekke årsaker til at venstrefløyens innflytelse økte i Bratteli-perioden. En av de mest åpenbare var tapet av regjeringsmakten …

Når partiet er i opposisjon, vil omstridte ledere stå lettere til for hugg, de kan lettere isoleres og kvistes …

Tap av regjeringsmakten fører også til minsket adgang til å belønne, og til den avstraffelse som ligger i det å ikke belønne. I et parti som overtar regjeringsansvaret vil formannen og den øvrige part/ledelsen kunne dele ut en lang rekke stillinger og verv til folk som de regner som særlig effektive støttespillere, eller som de av andre grunner ønsker å belønne. På samme måte kan de også unnlate å utnevne folk …

Tapet av regjeringsmakten vil ofte føre til en jakt på syndebukker … Et politisk nederlag kan skape en slags oppbruddsstemning»

Det Ørvik nå kaller «anti-virksomheten» mener han

«… ble helt tydelig etter at venstrefløyen hadde trådt åpent frem på landsmøtet i 1967, og fått indirekte støtte av selveste Einar Gerhardsen …»

Ørvik legger ikke skjul på at hans fraksjon så meget alvorlig på den «Kampen om Arbeiderpartiet» som også ble tittelen på hans bok, og som fra litt før midten av 1965 gradvis ble stadig klarere erklært. Ap/LOs egen tjeneste fikk en ny, meget viktig målgruppe: Partiets egen venstreside. Var de ikke der fra før – for å spionere på kommunister i fagbevegelsen – ble det nå installert skjulte mikrofoner i de mange Folkets Hus over hele landet (se kap. 8)

Men den aller viktigste motstanderen var selvsagt regjeringen Borten og personene og partiene bak den. Mens Ap/LO-tjenesten kunne gjøre mye med sine indre problemer, var tapet av de formelle kommandolinjene til de statlige tjenestene, som hittil også hadde vært de reelle, et meget følbart tap, særlig i forhold til behovet for å skaffe ammunisjon mot SF og de borgerlige. Noe måtte gjøres.

1 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 48.

8.10 Sammenvevingen begynner

Som følge av urolighetene og utskiftningene i E-staben – iverksatt av statsminister Per Borten – sluttet nå store deler av nøkkelpersonellet. I denne atmosfæren klarte Trond Johansen frem til 1967 å manøvrere seg i posisjon.

Trond Johansen begynte sin oppsiktsvekkende karrière i E-tjenesten straks etter krigen, og ble senere norsk etterretningsliason til Gehlen-organisasjonen i Tyskland som etter krigen ble overtatt av amerikanerne og senere omdannet til Forbundsrepublikkens E-tjeneste. Det var i denne perioden han etablerte sine første kontakter med Mossad (se kap. 5.2). Han hadde nok gode kontakter til Arbeiderpartiet fra begynnelsen, selv om han ikke meldte seg inn før i 1960. I mange år var han Aps superhemmelige våpen inntil Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen». Det ble da ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse1. Siden er han blitt omtalt kun fra tid til annen som en mytisk person i skyggene, inntil det ble satt fullt søkelys på ham i forbindelse med boken «Vi som styrer Norge»2.

CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet» i 1990, der han bl.a. peker på at3

«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. Fordi det ikke var nødvendig med en militært strukturert organisasjon. Man kunne bruke eksisterende apparater, fagforbund, Samorg., sikkerhetstjenesten, den militære etterretningstjeneste. Forbindelsen mellom stat og parti var arbeidsmessig nær.

Dette kan illustreres ved at seksjonssjef, tidligere oberstløytnant Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. Habilitetsspørsmål når Arbeiderpartiet har vært i opposisjon, er aldri reist.

To av våre utenriksministre, Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, har begge overfor meg sagt at Trond Johansen er en særdeles verdifull rådgiver. Det betviler jeg ikke. Mannen er særdeles intelligent og meget dyktig.».

Videre sa CC til Klassekampen året etter4:

«JOHANSENS DOBBELTROLLE ER UAKSEPTABEL: – Seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten opererer i en følsom dobbeltrolle, en rolle som er uakseptabel.

Det sier tidligere E-major og redaktør Chr Christensen til Klassekampen …

– Opp gjennom årene har Johansen vært et dobbeltmenneske. Han har vært embetsmann i E-tjenesten, nå sivil seksjonsleder. Samtidig har han år etter år også vært aktiv medlem av bl.a. Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Som en helt sentral mann i E-tjenesten får han enorme mengder med ulik informasjon raskt, før de aller fleste andre …

– Dette setter Johansen i en posisjon der han kan informere partiets ledelse på svært tidlige tidspunkter om ulike forhold. For partiledelsen er dette sikkert gunstig. … men prinsipielt er en slik dobbeltrolle helt forkastelig. …»

Overfor oss har CC gitt mange klare karakteristikker av Trond Johansen. Ved siden av å være intelligent og dyktig, var han i CC’s øyne meget strategisk orientert: «Langspilt» og hemmelighetsfull underveis, en «sfinx» når det var hensiktsmessig. Han måtte for all del ikke undervurderes; heller ikke de våpen han disponerte: På mange måter var han «en liten J. Edgar Hoover».

La oss få legge til at han må ha vært av helt uvurderlig betydning for Arbeiderpartiet. I perioder med regjeringsmakt var han en kilde til informasjon om opposisjon innenfor og utenfor partiet. I perioder uten regjeringsmakt var Johansen og dermed Arbeiderpartiet likevel informert om alt som skjedde bak regjeringsapparatets ellers lukkede dører. I mange tilfelle kunne nok sentrale Ap-folk vite om hva som skjedde i, rundt og under de borgerlige regjeringer før de visste det selv!

Og som krumtapp i «den fjerde tjeneste» med de offensive virkemidler denne råder over, kunne den norske J. Edgar Hoover i siste instans råde over enkeltpolitikere og hele regjeringers liv og død. Vi skal senere komme tilbake til hvor nær vi er kommet til dette i Norge. Vi skal etterhvert vise at vi kanskje ikke har så mye å slå oss på brystet for i det norske demokratiet, når vi høylydt har meninger om hva slags regjeringer som kommer og går i urosentre rundt om i verden.

1969 var et viktig år med tanke på Arbeiderpartiets disposisjoner for å gjenvinne kontrollen. Haakon Lie sluttet som sekretær i Arbeiderpartiet. Oblt Reidar Torp, sønn av Arbeiderpartiets stats- og forsvarsminister Oscar Torp, ble håndplukket som etterretningssjef for tiltredelse i 1970. Oblt Sven Aage Hauge som var gift med Kari Sønstebye ble sendt på Forsvarets Høyskole. Både Torp og Hauge var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. I 1970 utnevnes ob Johan Berg til general og frabeordres E-staben. Oblt Reidar Torp utnevnes nå til oberst og beordres til E-staben som sjef. Oblt Sven Aage Hauge utnevnes til oberst og beordres til E-staben som seksjonssjef og får Trond Johansen som nestkommanderende.

Det tok altså ikke lang tid før det igjen var kommet Ap-folk i sentrale stillinger, og dette skjedde mens Borten var statsminister! Mange undret seg over disse utnevnelsene, som var overraskende både fordi det ble utnevnt Ap-folk, men også fordi disse slett ikke åpenbart hadde de nødvendige kvalifikasjoner.

Vår eneste forklaring på dette er at de fleste ikke-sosialistiske statsrådene, og i særdeleshet forsvarsminister Otto Grieg Tidemand Grieg» (H), var godt informert om aktivitetene rettet mot kommunister og venstreradikale, men ikke om utglidningen i retning av overvåking også internt i Ap/LO og etterhvert mot borgerlige. Som skipsreder hadde nok Tidemand også deltatt i oppbyggingen av E-tjenestens nett i handelsflåten og operasjon Delfinus. I forsvars- og utenriksspørsmål var det stor nærhet mellom Høyre og Ap, og Tidemand kan meget vel ha samtykket i å utnevne Torp og Hauge, f.eks. for å unngå at disse viktige stillingene havnet som kasteball i koalisjonsregjeringens spill om posisjoner, der det ikke var godt å vite hva man kunne ende opp med. Tidemand er sikkert også blitt fortalt at det ville være et godt signal til Washington å ansette noen «trygge» sosialdemokrater. Det er velkjent at amerikanerne, som var vant til mange år med Ap, var utrygge med en koalisjonsregjering som alternativ til Ap. Det gikk antakelig mer på frykt for manglende politisk mot, lekkasjefare og uprofesjonalitet enn noe annet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som har hatt interesse av å fyre opp under slike forestillinger både i Washington og hjemme. Hauge var dessuten flyger, og Tidemand hadde bakgrunn som krigsflyger.

En av de alliertes viktigste kilder om vurderingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk under borgerlig regjering var utvilsomt Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Instituttets direktør fra 1960 til 1983 var professor John Sanness, som hadde vært ansatt i både Arbeiderbladet og LO5. Sanness var en av Haakon Lie‘s overvåkingsløytnanter – på godt og vondt, og var også sentral sammen med Jens Chr. Hauge i et internt Ap-utvalg i forbindelse med partiets atompolitikk (dvs. begge ønsket egentlig atomvåpen i Norge).

De ikke-sosialistiske partier levde likevel de siste årene av sin regjeringstid lykkelig uvitende om at det ble arbeidet intenst under deres føtter. Man kan nok mene at EF-saken ville gjort slutt på Borten-regjeringen likevel, men måten og tidspunktet var ikke likegyldig. Samarbeidsforholdene ble surere og surere etter gjenvalget i 1969, og det oppsto en stadig sterkere kløft mellom pressen og statsministeren og mellom Senterpartiet og de tre andre koalisjonspartnerne.

Ramm var i denne perioden stortingsmedarbeider i Morgenbladet, og husker meget godt hvordan Borten det siste året ble motarbeidet av pressen. I ettertid mener han situasjonen kan sammenlignes endel med Syse-saken. Nå vet alle at Borten ikke var perfekt, i likhet med politikere og folk flest. Men berettiget det de dimensjoner som pressens mobbing av Borten fikk? Syse-saken ble i sammenligning en mild bris. Borten var på slutten fritt vilt for pressen, inklusive de borgerlige journalistene med eneste unntak for Nationen. Ramm innrømmer idag gjerne at han ikke var noe unntak selv. Den i og for seg trivielle lekkasje-saken knyttet til et EF-dokument ballet på seg til de helt store dimensjoner og forårsaket til slutt regjeringens avgang for egen hånd. Under andre omkringliggende omstendigheter hadde det aldri skjedd. Det som skjedde tjente kun Arbeiderpartiet i det lange løp. Ap fikk etablert første byggetrinn i tesen om Aps fullkommenhet og borgerlige regjeringers forgjengelighet.

Med det vi idag vet om E-tjenestens manipulering med pressen, kombinert med stortingsjournalistenes tendens til å søke felles trygghet i felles analyser og holdninger (nok et «drivhus-miljø»), er det lett å tenke seg hvem som fyrte opp. Mange av presseguruene den gangen hadde nære forbindelser til tjenestene. Yngre journalister som Ramm selv lyttet imponert til guruenes analyser og kunnskaper og antok de var deres egne.

Ikke minst Aftenposten førte an mot Borten. Da Borten hadde gått, og hans kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik etterpå forsøkte å sette sammen en ny koalisjon («det er von i hangande snøre»), var Aftenposten rask med å dømme dette forsøket nord og ned og argumenterte åpent for å la Ap slippe til og gjøre slutt på narrespillet.

Sluttresultatet ble at Ap kom til makten i 1971 og beholdt den i 10 år, avbrutt bare av Korvald-regjeringen et års tid etter EF-nederlaget i 1972.

Da Lillehammer-aksjonen fant sted i 1973 var således forannevnte tre nøkkelpersoner ob. Torp, ob. Hauge og oblt. Johansen i ledelsen i E-staben. Det er verd å merke seg at Trond Johansen fra 1967 var E-stabens personlige liason til Mossad og de øvrige hemmelige tjenester i Israel. Han hadde da arbeidet sammen med Mossad siden de første etterkrigsårene.

Georg Kristiansen (som vi tidligere har omtalt i kapitel 3 ifbm «u-ene» var en annen nøkkelfigur i utenrikstjenesten ifbm de hemmelige tjenestene. I 1970 ble han av den ikke-sosialistiske regjeringen frabeordret sin ambassadørstilling ved NATO og OECD der han hadde sittet siden 1964. Av en eller annen grunn ble han utnevnt som direktør for Direktoratet for Sivilt Beredskap, der han ble sittende til 1974. Han ble imidlertid medlem av Koordineringsnemnda for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i perioden 1970-74, dvs. under Lillehammer-saken.

I 1975 ble ob Reidar Torp utnevnt til general og frabeordret E-staben. Seksjonssjef i E-staben, ob Sven Aage Hauge ble beordret som sjef for E-staben. Oblt Fredrik Vilhelm Bull-Hansen ble utnevnt til oberst og tilbeordret E-staben som seksjonssjef og Trond Johansens sjef (Bull-Hansen etterfulgte således Hauge). I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! ObIt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 65 års alder.

Fra dette tidspunkt – 1977 – samlet Trond Johansen alle vesentlige innhentingsfunksjoner under sin kommando. I tillegg bemerker vi hans medlemsskap i Arbeiderpartiet fra 1960 (og før det i Oslo Arbeidersamfunn)6 og dets internasjonale utvalg fra 1973, hans personlige vennskap med bl.a. bysbarnet Knut Frydenlund og ikke minst hans innsats for å bygge opp Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI – hvorfra vi senere møter flere personer som mottar viktige verv i FD og UD; også i ikke-sosialistiske regjeringer). Tvillingforholdene mellom Arbeiderpartiet og E-staben og E-staben og Mossad ble fra dette tidspunkt ytterligere sementert.

Fra rundt 1970 ser vi at mange av sersjantene og fotfolket fra Ap/LO-tjenesten følger over i de statlige hemmelige tjenestene eller andre nærliggende viktige deler av statsforvaltningen i kjølvannet av at Ap gjenvinner kontrollen – som en slags «osmose» etter at trykket skiftet fra den ene til den andre siden. Det var nå blitt nødvendig å systematisere dette – som man ikke hadde gjort før 1965 – fordi Ap nå måtte møte en ny politisk virkelighet, nemlig eksistensen av et regjeringsalternativ.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 48.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge», Aventura 1992.

3 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990.

4 Klassekampen 4. oktober 1991.

5 Hvem er Hvem.

6 Nygaard Haug-utvalgets innstillig, side 89 i stensilert utgave.

8.10.1 Internasjonalt utvalg

Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, som Trond Johansen ble medlem av i 1973, er en helt unik institusjon i Norges politiske verden. Det er selvsagt ikke uvanlig at partiene har ulike komitéer og utvalg, men disse er ellers nesten alltid mer for kortlevde utredningsutvalg å regne, eller kortvarige støttegrupper for en fraksjon i en stortingskomité under behandlingen av større saker m v.

Arbeiderpartiet har delvis hatt en annen tradisjon enn de andre partiene. De har blant sine mange utvalg hatt – og har – enkelte svært mektige utvalg som er for stabsutvalg å regne. Disse har bestått i mange år med deltakelse fra partiets aller mest sentrale nøkkelpersoner i Regjeringen, LO og bevegelsens andre offisielle og uoffisielle maktsentra. Det forbløffende ved AP-tradisjonen er at man heller ikke har nølt med å trekke inn Aps superbyråkrater i det offentlige, f.eks. departementsråder i relevante departementer. Dette regnes som «fy-fy» i andre partier og av 99% av embetsverket. Hovedparolen i embetsverket er å holde sine partipolitiske preferanser mest for seg selv og valgurnen. Det finnes selvsagt også en lang rekke embetsmenn som er medlemmer av andre partier (mange fremtredende i f.eks. både Høyre og Sp), og det kan nok hende de tidvis hvisker en partileder noen kvalifiserte råd i øret, men ingen av disse ville en gang tenke på å ta formelle partiverv med tilknytning til eget fagområde.

Et eksempel er APs oljepolitiske utvalg der Erik Himle var medlem også i den tid han var departementsråd i Olje- og Energidepartementet. Dette utvalgets eksistens er forøvrig nesten for hemmelig å regne. «Alle» vet at det finnes, men det nevnes sjelden offentlig. Det er mulig det er et underutvalg under partiets næringsutvalg.

Men det er APs internasjonale utvalg som har en særlig sentral posisjon. Det ble første gang oppnevnt av Aps sentralstyre i 1946 med selveste Haakon Lie som formann, en posisjon han beholdt helt frem til 19651. Da fortsatte han som medlem, men overlot formannsvervet til Reiulf Steen. Utenriksminister Halvard Lange satt i utvalget i 20 år frem til 1965. Finn Moe, som var formann i Stortingets utenrikskomité 1950-65, en særdeles mektig og sentral posisjon han holdt nesten hele ettpartistat-perioden og valgte å sitte i fremfor å gå inn i Regjeringen, var medlem av internasjonalt utvalg 1946-68, i 22 år! John Sannes, utenriksredaktør i Arbeiderbladet og senere NUPI-direktør fra 1960 ble oppnevnt i 1946 og satt trolig i utvalget ihvertfall så lenge han var NUPI-direktør, dvs. til 1983. (Om NUPIs forhold til E-tjenesten, se kap. 24.10) Andre sentrale aktører med svært lange perioder i utvalget var Arne Ording, professor i moderne historie, konsulent i UD, rådgiver for den norske delegasjonen til NATO-rådet og redaktør av NUPI-tidsskriftet «Internasjonal politikk»; Konrad Nordahl, Aase Lionæs, Martin Tranmæl og Kaare Sandegren.

Senere ble Knut Frydenlund, Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Bjørn Tore Godal medlemmer av utvalget både før og under (og to av dem etter) hver enkelts tjenestetid i Regjeringen. Thorbjørn Jagland har vært medlem lenge. Andre interessante navn er Arne Karstad (Karstad-utvalget, statssekretær Forsvarsdepartementet 1986-88), Hans Chr Bugge (tidl. Redd Barna, ekspedisjonssjef Miljøverndepartementet 1978-82 under Gro, statssekretær Departementet for utviklingshjelp 1986-87), Øystein MæIand, Helen Bøsterud (statssekretær Sosialdepartementet 1980-81, stortingsrepresentant 1977-93, leder justiskomitéen 1981-86, justisminister 1986-89, nestleder forsvarskomitéeri 1989-91), Siri Bjerke og Halle Jørn Hansen (tid. Venstremann og tidl. NRK-reporter, senere Norsk Folkehjelp). Og altså Trond Johansen, inntil nylig seksjonssjef i E-tjenesten, utvalgsmedlem fra 1973 og trolig til dags dato2, dvs. hittil i 22 år!

Man må ikke tro at dette er et rådgivende utvalg som skal representere ulike deler av partiet. Adgangen til utvalget har – muligens med enkelte unntak i nyere år – alltid vært forbehold tilhengere av NATO og EU. Det dreier seg om et operativt utvalg som trekkes på for alle slags internasjonale representasjonsoppdrag, der trådene fra parti, fagbevegelse, utenrikstjeneste og hemmelig tjeneste samles og koordineres. Her foregår de dypeste diskusjonene om utenriks- og sikkerhetspolitikk og tilsvarende følsomme innenrikspolitisk forhold. Det er her «alle kort kommer på bordet» (nesten), og taktikk, Langsiktig strategi og hemmelig informasjon legges ved siden av hverandre for koordinert handling i de miljøer medlemmene kommer fra. Vi tror ikke informasjon fremlegges i slik bredde i noen andre parti- eller regjeringsorganer. Muligens er utvalget forsynt med et arbeidsutvalg som tar det aller mest følsomme.

Trond Johansens 22-årige deltakelse i dette innerste sanctum er en ren skandale. Det representerer en klar favorisering av ett parti i forhold til de dypeste militære hemmeligheter, og verre: I praksis en koordinering av de viktigste deler av E-stabens lovlige og ulovlige virksomheter med dette ene partiets politikk, preferanser, taktikk og strategi. Dette er grunnaksen i «den fjerde tjeneste».

1 De fleste av opplysningene om internasjonalt utvalg fra Torstein Hjellum: «Noen av oss har snakket sammen». Alma Mater forlag 1992. Side 35.

2 Han er dog ikke formelt oppført som medlem etter at «overvåkingsbråket» startet i Stortinget.

8.11 «Den fjerde tjeneste»

Det er fra denne perioden – fra begynnelsen av 70-årene – man kan snakke om oppbyggingen av «den fjerde tjeneste». Under etterkrigstidens Ap-styre hadde Ap/LO sin egen etterretningstjeneste som riktignok samarbeidet intimt med de andre, som man jo også hadde full kontroll over, men de var ulike organisasjoner med ulike oppgaver. Etter perioden med Borten, som medførte adskillige forandringer og nyoppnevnelser, ofte av personer som ikke var Ap-kaniner, oppsto behovet for et uoffisielt nettverk. I begynnelsen kan det f.eks. bare ha bestått i at Trond Johansen ble trukket direkte inn i Aps rådslagning, men etterhvert ble det utvidet etter behov, som når man siden måtte forbigå overvåkingssjefene Erstad og Urdal og politimester Haugli. Det er nok blitt behov for mange omgåelser og direktelinjer, og etterhvert har det hele utviklet seg til et hemmelig supernettverk, en «fjerde tjeneste» med deltakelse fra «insidere» i de tre ordinære tjenester, AP/LOs egen etterretningstjeneste og andre1. Behovet for å beskytte dette nettverk og hindre at forhold hjemmehørende her ble etterforsket førte i neste runde til behov for kontroll med justisvesenet. Det utviklet seg et frenetisk behov for å utnevne «Ap-folk til alle ombud» og forsiktig bringe disse og andre nyttige personer mer eller mindre inn i brorskapet.

Samtidig fikk man til disposisjon ny og mer effektiv avlyttingsteknologi. På 60-tallet ble den gamle mikrofonavlyttingen avleggs og erstattet med romavlytting ved hjelp av telefon. Denne teknologien var det nå E-tjenesten v/Trond Johansen som innledningsvis skaffet seg. Bedriften Norasonde A/S ble sikkert et meget nyttig instrument der man f.eks. kunne sette sammen romavlyttings-modifiserte telefonapparater. Samtidig har man nok falt for fristelsen til å anvende den nye teknologien også langt utenfor Ap/LO eget territorium. Ulike «farlige» eller «ubehagelige» personer ble satt under avlytting, og dette har nok ihvertfall raskt inkludert Korvald- og Willoch-regjeringene som tiltrådte i 1972 og 1981. Svært mange rapporter om avslørende «uhell» ved bruk av denne teknologien kom på 70- og 80-tallet. Året 1980 var et kronår! Det er sannsynlig at dette var en periode med meget sterk ekspansjon både av «den fjerde tjeneste)> og av romavlyttingen, med bruk av mye nytt og ennå ikke godt nok opplært personell. Siden er det blitt lenger mellom de avslørende feilene, men det er nok fordi personellet er blitt flinkere og bedre sikringsmidler og sikringsrutiner tatt i bruk.

1 La oss her for ordens skyld gjøre det klart at vi ikke mener at alle som arbeider i de tre ordinære hemmelige tjenester er med i «den fjerde». Tvert imot. Poenget er jo nettopp at svært mange må forbigås, derfor et eget nettverk. Antakelig er det store flertall meget hederlige embetsmenn og tjenestemenn som er like fortørnet som vi over det endel kolleger deltar i. Men alt tyder dessverre på at de korrumperte delene har stor makt over de ukorrumperte. Nettverket kontrollerer så mange maktposisjoner at de fleste andre av frykt eller lojalitet «ser den andre veien». Derfor er dessverre begrepet «tjenestene» og «den fjerde tjeneste» langt på vei men bare på denne måten synonymer. I denne boken blir det derfor vanskelig i mange sammenhenger ikke å bruke dem synonymt, men vi gjør her en gang for alle klart hva vi mener når vi gjør det.

8.12 «Høyrefløyen» i indre eksil

Men i mellomtiden var det gått riktig galt internt i Ap. Haakon Lie måtte gå av som partisekretær i 1969. EF-motstanden vokste og ble legitimert av selveste Einar Gerhardsen med sin landsmøtereplikk om at «hadde vi ikke hatt noen motstandere, måtte vi skaffet oss noen». Tidlig i 1972 ble neifløyen etablert som formell fraksjon i «Arbeiderbevegelsens informasjonskomité mot EF» (AIK). AKP(m-l) og SF hadde vind i seilene. Etter nei-seieren i 1972 måtte man pånytt gi fra seg regjeringsmakten til nei-partiene under Korvald.

Partilojalitet og solidaritet var tilført dype sår. Venstresiden fikk kraftig uttelling i stortingsvalgprogrammet for 1973-77, vedtatt våren 1973. Ørvik sier1:

«Når en ser hvor vidtgående venstrefløyens krav var og hvor skarpt de brøt med partiets demokratiske idégrunnlag, er det vanskelig å forstå hvordan partiledelsen som hadde til oppgave nettopp å bevare disse verdiene, kunne falle til fote …»

Høyre døpte det nye programmet til «det røde program» og var lykkelig over et så lett identifiserbart skremmebilde.

Valget i 1973 ble en katastrofe. SV kom inn med 16 representanter, deriblant flere AIK-desertører. Ap tapte 12. Men regjeringsmakten holdt akkurat såvidt, ved hjelp av SV. Venstresiden gikk nå inn for å skaffe seg makt på regjeringsplan. Noen klare «høyrefløy»-statsråder, som f.eks. Finn Lied, ble kastet ut. Ørvik skriver fra sitt ståsted2:

«Det ble et utpreget grått ministerium, med lav politisk profil og avdempet holdning til de store stridsspørsmålene som berørte vest-orienteringen.

Mens maktbalansen på statsrådplanet kunne betegnes som uavgjort, greide venstrefløyen å sikre seg klare gevinster på statssekretærnivå. Der dukket det plutselig opp en lang rekke kvinner og menn med rent rulleblad av konsekvente Nei-holdninger overfor de hovedpunktene i Aps politikk som gikk tilbake til 60-årene. Der fant man f.eks. Bjørn Skogstad Aamo, en forgrunnsfigur i ‘Ut av NATO-kampanjen’ og andre tverrpolitiske aksjoner rettet mot partiets utenrikspolitikk. Aamo ble belønnet for sin tidligere virksomhet med statssekretærstillingen i Finansdepartementet, som nå kom under ledelse av statsråd Per Kleppe. Arne Treholt, kjent for standpunkter som lå helt på linje med Skogstad Aamo’s, ble sekretær hos havrettsminister Jens Evensen. Kai Ekanger, aktiv NKP’er til helt opp i slutten av seksti-årene, ble statssekretær i Justisdepartementet. Ingrid Eide fikk den ene av statssekretærstillingene i Kirke- og Undervisningsdepartementet …

Trygve Bratteli enten prøvde ikke eller maktet ikke å holde igjen …»

Selvsagt overdriver Nils Ørvik. Mange av de nye, unge statssekretærene hadde forandret seg og måtte tilpasse seg. Det har vi ikke minst sett siden. Det viktige er imidlertid at Ørvik reflekterer det syn som var rådende i den gamle «høyrefløyen» og blant bakmennene, som gradvis ble presset mer og mer ut av offisielle verv, men som fortsatt var toneangivende i det revitaliserte hemmelige apparatet. Det var disse som hadde kontakten med Trond Johansen og hans folk i E-tjenesten. Det var disse som fra 1965 hadde jobbet iherdig for å sette opp det nye nettverket, «den fjerde tjenesten».

Overvåkingspolitiet var ikke tilgjengelig i denne perioden. Her satt fortsatt Asbjørn Bryhn, som vel var en god med-overvåker, men ingen venn av Trond Johansen og vanskelig å få inn i det opplegg man trengte nå. Han kunne heller ikke instrueres så lenge Borten-regjeringen satt. I alle fall ble han skiftet ut av Borten-regjeringen i 1967 og erstattet av Gunnar Haarstad, som ihvertfall ikke kunne brukes. Nettet ble derfor først knyttet opp til Trond Johansen og hans seksjon i E-tjenesten.

Kommunistene var feiet av banen. Målgruppene for «den fjerde tjeneste» skulle være SF/SV, de borgerlige og venstresiden i eget parti. Men systemet ble ikke operativt i tide til å hindre det denne gruppen oppfattet som nærmest en maktovertakelse av venstresiden. De gikk nå i et slags «indre eksil» med ett hovedmål for øye: Å gjenerobre makten over Arbeiderpartiet. Lytteapparatet i Folkets Hus som var satt opp ved hjelp av POT sto jo der fremdeles. Ronald Bye spilte på lag inntil han fikk nok og sluttet som partisekretær.

Trond Johansen var således den eneste innfallsvinkel til det som var igjen av Ap/LO-tjenestens tilknytning til de ordinære tjenestene. Etter hvert som «høyrefløyen» mistet sin makt i partiet (og fagbevegelsen) ble det klare grenser for hva deres egen tjeneste kunne drive med. Mer og mer av virksomheten måtte overføres dit man hadde kontroll. Trond Johansen ble krumtappen. Han visste å utnytte avhengigheten, og hvem som etterhvert ble reell sjef for «den fjerde» kan være usikkert.

Partiets nedgang, og venstrefløyens innmarsj, fortsatte etter regjeringsomdannelsen i 1973. «Noen snakket sammen», og fikk startet en prosess for en ny partiledelse. Det var relativt enkelt å få Bratteli til å gå av, men hvem skulle overta – Nordli eller Steen? «Høyrefløyens» kandidat var Nordli, og man ville helst hatt ham på begge lederpostene.

Allerede i 1973 startet de første forsøkene på å fjerne Steen. De som sto bak, var bl.a. Rolf Hansen, Tor Aspengren – og Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland. Sistnevnte sa til Steen at «du vil bli lykkeligere som redaktør»3.

På dette tidspunktet var det imidlertid svært gode forhold mellom Trond Johansen og Reiulf Steen, som kjente hverandre godt fra tidlig i 60-årene etter introduksjon ved Knut Frydenlund4. I 1970 var kontakten blitt fornyet, fortsatt helst i selskapelig forstand rundt Knut Frydenlund, men også ved at Reiulf Steen var behjelpelig med å få Trond Johansen med i Aps internasjonale utvalg fra 1973 og ved at Johansen ble en flittig deltaker på Ap-arrangementer i Oslo. Frydenlund, Holst og Stoltenberg var blant Steens venner, og deres venner var Tronds venner. Denne grupperingen delte ikke «høyrefløyens» frykt for Steen. Trond spilte på begge hester.

Foran Ap-landsmøtet i 1975 startet Johansen sågar kampanje for Steens kandidatur (dog bare som formann!), men passet på å gjøre det gjennom sin kone Grethe Johansen, sentral Ap-politiker i Akershus og medlem av valgkomiteen. Resultatet ble som vi kjenner: «Kompromisset» i 1975 med Nordli som statsminister og Steen som partiformann. Glimrende resultat for dobbeltspilleren.

Dette ble en forunderlig periode der «høyrefløyen» og «den fjerde» fikk uventet hjelp.

Arbeiderpartiets regjering under Odvar Nordli og partiet under Reiulf Steen ble utsatt for en lang rekke problemer som sammen trakk dem dypere og dypere ned i desperasjonen.

Lillehammer-saken ble på et vis «arvet» fra Korvald-regjeringen, og skapte ikke i samtid så store problemer. Men etterhvert vokste den til et stort og guffent skjelett i skapet med betydelige tildekkingsbehov, dog åpenbart først i 90-årene.

Per Kleppes «motkonjunkturpolitikk» virket ikke. Ledighet og inflasjon eksploderte. Nordli trodde han gjorde et kjempekupp da han fikk Dagbladets lekkasjesjef Per Vassbotn som statssekretær, den tidligere Venstremann uten Ap-tilknytning som hadde terrorisert Aps organer ved å bringe lydbånd-riktige referater i Dagbladet fra indre partimøter. Ikke så overraskende i denne Engen-tiden! Nordli satset enorm personlig prestisje på Volvo-saken, som forsvant da småaksjonærene i Volvo stemte det hele ned og alle andre partier i det norske Stortinget var mot.

Både Nordli og Steen hadde personlige problemer som skapte tvil om partiet hadde noen ledelse i det hele tatt. Reiulf Steen avga et intervju med «Ny Tid» som var så tettpakket med venstresosialistisk arvegods at det ble brukt som propagandamateriale av Høyre i mange år. Odvar Nordli sto i 1979-valgkampen i spissen for en togkampanje fra Oslo til Trondheim som endte i full oppløsning på alle måter. Den er levende beskrevet i Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigenes bok «Makt og mannefall».5

Det var mye rot også i utenriks- og sikkerhetspolitikken, med «fotnoter» i NATO, stadig utsettelse og tabulegging av EF-saken osv.

Noen av de statssekretærer og personlige sekretærer som var kommet inn i Nordlis regjering var enten allerede satt under overvåking eller ble det raskt på helt saklig grunnlag av Overvåkingspolitiet. Det var folk som ble kalt «Gerhardsens barn» og flittig deltok i det mappe- og pjolterdiplomati russerne nå la opp til for å skaffe seg nyttige idioter eller rene agenter til å drive desinformasjon eller ren etterretning. En av disse var Arne Treholt, som ble satt under konkret spionmistanke med etterforskning allerede fra årsskiftet 1976-77.

Andre saker innenfor denne materien og i denne perioden var Blindheim-saken, Gunvor Galtung Haavik-saken, listesaken, Hole Jacobsen-saken, Wilkes/Gleditsch-saken, Loran C + Omega etc. (se full oversikt i 8.13 nedenfor).

Det var altså en lang rekke forhold som sammen kom til å komplisere arbeidsforholdene for både Nordli og Steen. I en rekke av sakene ble regjeringen og partiet helt avhengige av Trond Johansens råd og medvirkning. Han hadde under Bratteli vært flere ganger på tale som statssekretær, men man valgte å ikke eksponere ham. I praksis var han gjennom det meste av 70-årene likevel uformelt like mye regjeringsmedlem som noen andre. Både Nordli og Steen, som utvilsomt selv i en periode hadde vært under overvåking, har også på dette plan bragt seg i avhengighetsforhold til ham.

Men alle ulykkene som de to partilederne bragte ned over partiet ble for mye. «Høyrefløyen» raste og så på det hele som et resultat av den venstreradikale dreiningen. Også for Trond Johansen, som hadde spilt på to hester, ble det for meget. Steen hadde utspilt sin rolle og var blitt en belastning. Steens avgang ble også nøkkelen til Nordlis avgang. Johansens nærmeste venner i Ap var tross alt den klassiske «høyrefløyen», som nå var i et slags eksil (dog ikke verre enn at f.eks. Jens Chr Hauge stadig ble benyttet til opprydningssaker i statsindustrien og andre store prosjekter, som f.eks. Volvo-saken, og Finn Lied fikk være styreformann i Statoil) Sammen startet de nå arbeidet med å gjenvinne makten i Ap. Trond Johansen og denne gruppen hadde en viktig felles alliert: Israel og Mossad.

Det nedkjølte forholdet til CIA pga såvel U-2-nedskytningen som Lygren-saken og deretter oppgjøret mellom Evang og Bryhn, samt at E-tjenesten kom under granskning av Mellbye-utvalget, medførte at Trond Johansen inngikk i et stadig tettere samarbeid med og derved en større avhengighet av Mossad. Mossad har alltid «spist sine egne barn»! Den gamle Delfinus-operasjonen til fordel for Norge og våre allierte i NATO ble senest på denne tiden utvidet til bruk for offensiv etterretning til fordel for Mossad når norske skip anløp arabiske havner. Krigene i 1967 og 1973, og frykten for nye kriger, sammen med en påviselig kjølig holdning til Israels selvdefinerte sikkerhetsbehov i Washington, nødvendiggjorde å utnytte de mulighetene som lå i den norske handelsflåten representerte for etterretning mot arabiske havneområder.

Irak-delen av Treholt-saken er et eksempel fra denne perioden på naturlig (og legitimt) samarbeide mellom Trond Johansen og Mossad. Det gjorde ikke saken noe dårligere at all støtte til Trond Johansen i denne perioden samtidig var en støtte til å få Israels og Mossads beste venner tilbake til makten i Ap.

1 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 73.

2 Ørvik, side 81.

3 Viggo Johansen og Pål T Jørgensen: «Edderkoppen – historien om en møbelhandler». Aventura 1989. Side 36.

4 «Vi som styrer Norge», side 169.

5 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 75 ff.

8.13 Seier for «den fjerde», Trond – og Gro!

Valget i 1977 ble ingen ny katastrofe, men heller ingen suksess. Ap tok igjen noe terreng fra SV, men sammen tapte de litt, slik at det de første dagene etter valget så ut som om det forelå en ikke-sosialistisk valgseier. Enkelte sentrumspolitikere var faktisk allerede i ferd med å utpeke sine statsrådkandidater. Men etter noen dager forelå resultatet av den siste «aftentrekningen», og det ble pånytt det knappest mulige sosialistiske flertall: 78-77. En slik nervepåkjenning ville man ikke ha igjen.

Nå var det Odvar Nordli og Reiulf Steen som sto for hugg. Maktbalansen var forskjøvet igjen. Det som var igjen av partiets «høyrefløy» var på offensiven. Klimaet var klart for et «come-back». Det endte med at Gro Harlem Brundtland overtok etter både Nordli og Steen. Steen redegjorde for sitt syn på Gros vei til makten i et fortrolig brev til – av alle – møbelhandler Arvid Engen datert i 1. august 1981. Dette brevet kom senere på avveier, og ble delvis referert i media. Selv om Steen i brevet hadde skrevet at han ville holde det hemmelig i 100 år, valgte han derfor likevel å ta det med i full tekst i boken «Maktkamp» (1989)1.

Ifølge Steen skal det ha begynt rundt kommunevalgsommeren 1979, etter den katastrofale togreisen. Det skal ha blitt holdt en rekke møter mellom statsminister Odvar Nordli, daværende partinestformann og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, LO-formann Tor Halvorsen og partisekretær Ivar Leveraas for å diskutere Regjeringens stilling. Steen skriver til Engen:

«Det var da Gro Harlem Brundtland begynte å operere som ‘fungerende formann’ og dessuten gikk rundt og sa at Odvar Nordli hadde ‘lovet’ henne (sic!) jobben både som partiformann og statsminister.»

Etter dette kom det en regjeringsomdannelse der bl.a. Gro Harlem Brundtland gikk tilbake til Stortinget og Reiulf Steen gikk inn i Regjeringen. Steen sier ikke noe om hvorfor, men Hansson/Teigene mener det var et forsøk fra Nordlis (og Steens!) side på å bremse Gro på hennes aggressive vei mot makten. Det er klart at det var mot hennes vilje2

Men Steen er krystallklar om hva som da skjedde:

«GHB gikk fra det øyeblikk systematisk inn for å undergrave posisjonen både til statsministeren og meg. Hun etablerte allianser og laget konspirasjoner. Hennes fremste medspiller i stortingsgruppa ble fra først av Hallvard Bakke, som også var bitter etter at han hadde gått av som handelsminister …

Utover høsten og vinteren ble det knyttet forbindelseslinjer med Arbeidernes Pressekontor, som etter hvert kom til å spille nøkkelrollen. Ingjald Ørbeck Sørheim ble også trukket inn i Arbeidernes Pressekontor arbeidet nå Alf Hildrum, Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Dette utviklet seg etterhvert til en slags ‘aksjonsledelse’ rettet mot den daværende ledelse og til støtte for GHB. Den sentrale personen ble etter hvert Arvid Jacobsen, som gjerne vil være King-maker’, eller, som i dette tilfellet, ‘Queen-maker’. Redaksjonssekretæren, Arne Karstad, gjorde grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmannen til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim.

I denne perioden ante jeg ikke noe om dette. Jeg hadde mer enn nok med å skjøtte jobbene som handelsminister og partiformann …».

I en annen del av samme bok, dvs. ikke i brevet til Engen som skulle ha vært hemmelig, skriver Steen noe lignende3:

«Det var bygd opp et uformelt nettverk der bl.a. Ingjald Ørbeck Sørheim – politisk rådgiver, med lønn som statssekretær, for Gro fra februar 1981 – spilte en operativ rolle. I hans leilighet på Bygdøy, der han var en av Gros naboer, møttes en gruppe med jevne mellomrom i 1980 og 1981. Først ble det planlagt hvordan Gro skulle bli statsminister. Deretter hvordan hun skulle bli formann i partiet.

Et ledd i arbeidet for å svekke min posisjon var å fjerne meg fra Oslo Arbeiderpartis liste før stortingsvalget 1981. Den notoriske Per Karlsen skrev sammen med et par andre et brev til Oslo Arbeiderparti om at jeg måtte ut. Per Karlsen forsøkte også å organisere en aksjon i fagbevegelsen i Oslo, men den ble helt mislykket. Arvid Jacobsen møtte opp i sitt partilag … Han ble nedstemt. Ingjald Ørbeck Sørheim gjorde et tilsvarende fremstøt i Oslo Arbeidersamfunn, landets største partiavdeling. Heller ikke det førte fram.»

Dermed knytter Steen enda en viktig person til aksjonsgruppen, nemlig Per Karlsen, en av de store overvåkerne i AP/LO-systemet, og kontaktmann til Iver Frigaard i Tronds filial i POT.

Tilbake til Engen-brevet: Sommeren 1980 kjørte ifølge Steen Arbeidernes Pressekontor (AP) en kampanje for at statsminister- og partiformannstillingen burde samles. Dette tolket Steen og andre som en kampanje for Gro Harlem Brundtland i begge verv, og det var nok riktig. Ifølge Steen ville han ikke være med på spillet og erklærte at han ville stille til gjenvalg som formann. Etter dette mener Steen at Arvid Jacobsen fikk med seg redaktør Reidar Nielsen i Finnmark Dagblad og endel andre Nord-Norge-redaktører i A-pressen til å koordinere en serie ledere med krav om skifte i ledelsen. Han hadde også grunnlag for dette:

«I mellomtiden hadde jeg fått mitt eget informasjonsapparat, og jeg visste hele tiden hva som foregikk. Jeg kjente tidspunktet for publiseringen av de ulike ledere i de forskjellige avisene, og jeg kjente innholdet i dem. Artiklene hadde da ligget på AP, klare til distribusjon i hele den øvrige pressen. Fy pokker!»

Steen ble nå satt under press for å avgi erklæring om at han ville gå av, og det ble aksjonert mot hans plass på stortingsvalglisten i Oslo. Steen gikk imidlertid til motoffensiv i TV, og Arne Karstad «slet fortvilet hele natten for å få tak i Arvid Jacobsen», som nå oppholdt seg i Jerusalem (!) på ukjent adresse. Og Per Vassbotn, Nordli’s «genistrek» som statssekretær fra Dagbladet, var ifølge Steen med i spillet mot sin egen sjef og Steen. Så skriver Steen med akkurat denne typografi:

«ALT DETTE DELTOK GRO HARLEM BRUNDTLAND MEGET AKTIVT I!»

Og fortsetter:

«Men igjen måtte det legges en ny slagplan. Nå tok man sikte på landsstyremøtet som ble holdt på Hamar i desember.»

Det dukket nå opp et forslag fra nordnorske A-aviser om at dette landsstyremøtet burde oppnevne en valgkomité for det kommende landsmøtet, støttet av Hordaland Ap v/Hallvard Bakke. Såvidt vi forstår Steen var dette ikke i samsvar med vedtekter og praksis, så det måtte «selvsagt» avvises. Men Gro Harlem Brundtland hadde først støttet det. Ifølge Steen

«avslørte (hun) for all verden at hun hadde deltatt i denne konspirasjonen».

Videre:

«Tre framstøt var gjort. Ingen av dem hadde ført fram. her må du være klar over aksjonsgruppens måte å tenke på. Man mente at dersom aksjonen skulle føre fram, måtte min skjebne være avgjort før landsmøtet. Man visste at mitt sterkeste kort var landsmøtet, og man regnet med at dersom saken ikke i realiteten var avgjort før, ville jeg vinne Landsmøtet. Det hadde jeg gjort i vanskeligere situasjoner tidligere …

Hvordan kunne man presentere landsmøtet for en fullbyrdet kjensgjerning? Det var en eneste mulighet igjen: Statsministeren måtte vekk, GHB måtte bli utnevnt til statsminister før landsmøtet … bl.a. av den enkle grunn at det for meg ville være utenkelig å sitte som partiformann med GHB som statsminister.

Odvar Nordli hadde nå virret fram og tilbake i halvannet år. Noen ganger var han bestemt på å slutte, andre ganger like bestemt på å fortsette. Tor Aspengren og Tor Halvorsen satset på et skifte mellom ham og Rolf Hansen. …. Rolf Hansen stilte seg da velvillig til anmodningen.»

Det later til at dette var akseptabelt for Nordli. Ifølge Steen informerer nå Aspengren ham om at Nordli vil gå av samme høst (1980). Men Nordli ombestemmer seg, kontakter Steen og går inn for å fortsette til valget 1981 hvis han får tillitserklæring fra sentralstyre og stortingsgruppe. Nå ekspederes Bjartmar Gjerde og Inger Louise Valle ut av regjeringen, og Nordli får sin tillitserklæring.

Ifølge Steen fortsetter imidlertid kampanjen:

«Vårt eget pressekontor drev en systematisk undergraving av statsminister, partiledelse og en like systematisk oppbygging av partiets nestformann. Han satte en hel stab på å forfølge statsministeren – i bokstavelig forstand! Man oppdaget at han oppsøkte sin lege på Rikshospitalet, og sendte på det grunnlag ut en melding om statsministerens sykdom, påspedd spekulasjoner om at han ville gå av og at han ville bil etterfulgt av GHB.

Andre hadde også vært aktive. Vi var nå kommet inn i en fase hvor faren, Gudmund Harlem, var begynt å virke for sin datter. På sitt kontor i NTNF hadde han frokostmøter med deltakelse av forskjellige personer. Der var Tor Aspengren. Mellom GHB og Rolf Hansen var det nå kontakt. Den gamle forbindelsen mellom ham og Einar Gerhardsen ble tatt I bruk. Markarbeidet ble utført av lngjald Ørbeck Sørheim.»

På et møte i januar 1981 sier nå Nordli at han «praktisk talt» var kommet til at han ville slutte. Alle trodde at Rolf Hansen var villig til å gå på. Det ble så sendt ut pressemelding om Nordli’s sykdom. Etter dette ble det nytt møte mellom Bratteli, Nordli, Brundtland, Halvorsen, Leveraas, Hansen og Steen. Hansen var der som statsministerkandidat. Men Steen hadde kontaktet Hansen tidligere på dagen, og da fått vite at han ikke hadde gitt tilsagn om å gå på jobben selv, men ville anbefale Gro Harlem Brundtland. Ifølge Steen var det i tillegg til de to bare Gro Harlem Brundtland som visste dette da møtet ble satt.

På møtet refererte Nordli til samtale med Hansen om at han skulle overta. Hansen benektet dette og foreslo Brundtland. ifølge Steen var nå alle andre enn Gro Harlem Brundtland grundig overrumplet. Men saken var klar, og Brundtland ble utpekt.

«Samtidig var lngjald Ørbeck Sørheims telegrammer begynt å komme inn.»

Dvs. telegrammer fra partiavdelinger landet rundt som ville ha Gro.

Så langt Steens Engen-brev. La oss gjenta at vi forstår at dette ikke bare er et partsinnlegg, men også et som er skrevet i affekt og ikke beregnet for offentliggjørelse. Det er sikkert mye som ikke er riktig, og mye som er upresist eller ufullkomment. Likevel gir det nok en bedre fremstilling av hvordan Steen opplevde dette i samtid enn mange senere friserte versjoner ved Steen selv eller andre. Likevel kan de fleste konkrete opplysningene underbygges fra andre kilder, se bl.a. nedenfor.

Det eneste Steen nå kunne gjøre, var å utsette å meddele sin beslutning om å gå av. Han visste at han var ferdig. Men han gjorde det ikke før selve landsmøtet, og det medførte enda en hemmelig operasjon også referert av Steen et annet sted enn i Engen-brevet4:

«… redaktøren i Arbeiderbladet, Per Brunvand, ble med meg på hotellrommet for å vise meg et intervju med Einar Gerhardsen, beregnet på neste dags utgave av avisen. …

… (han) ville forelegge meg intervjuet der Einar Gerhardsen gikk inn for Gro Harlem Brundtland som ny formann, før jeg skulle behøve å se det på trykk. …

Per Brunvand sa at dersom jeg nå ville meddele at jeg kom til å gå av som formann, ville ikke intervjuet bli trykt. Om ikke dette var å bli stilt overfor et ultimatum, vet jeg ikke hva et ultimatum er. Det var selvfølgelig et krav om betingelsesløs kapitulasjon.»

Denne historien er underbygget av et intervju Ragnar Kvam jr senere hadde i Dagbladet med Einar Gerhardsen i forbindelse med hans 90-årsdag, der Gerhardsen skal ha angret på intervjuet særlig pga måten det ble brukt på5.

Intervjuet ble ikke trykket, og Steen trakk seg. Dermed har også Arbeiderbladets sjefredaktør Per Brunvand latt seg bruke på provokatorisk vis i en partistrid – en mann som hevder å opptre på grunnlag av redaktørplakaten! Hadde det ikke vært for alt annet vi har opplevet, hadde vi sagt at maken til brudd på presseetikken skal man lete lenger etter, men det behøver man dessverre ikke idag. Hva gjorde Norsk Redaktørforening da de fikk lese Steens bok?

Vi tviler på at man i det hele tatt har tatt opp saken. Nestformannen i Norsk Redaktørforening fra 1983 til 1984 het Per Brunvand. Formannen i samme forening fra 1984 til 1988 het Per Brunvand6. Det var neppe stor stemning i ledelsen for å stille spørsmålstegn ved om slike redaktører kan være medlemmer.

Det har man i realiteten hatt i alle år. Per Brunvands far, Olav Brunvand7, er et godt eksempel på det. Han var født i 1912 i Kristiansand, gift 1936 med Åsta Bergliot Strømme, tok handelsgymnas i 1932, gikk snekkerlære og teknisk aftenskole før han ble journalist i Sørlandet, Kristiansand (A) i 1935 og deretter i Bergens Arbeiderblad 1939-41. Som viktig motstandsmann ble han sendt i tysk tukthus allerede i 1941 og satt der så lenge krigen varte. Deretter ble han redaksjonssekretær for Bergens Arbeiderblad (1945) og redaktør for Arbeidernes Pressekontor fra 1949 til 1978, avbrutt av en periode som statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54. Brunvand er i etterkrigsårene kjent som en sentral person i APs etterretnings- og overvåkingstjeneste, der man også benyttet Arbeidernes Pressekontors kontaktnett. Han var f.eks. en av to hemmelige revisorer som kontrollerne bruken av CIA-pengene til Stay Behind (se kap. 24.14).

Sønnen Per Brunvand8 er født i 1937 i Kristiansand. Han tok artium 1956 og studerte noen år sosialøkonomi og politisk historie i Oslo. Han fikk fra han var 20 år gammel kveldsvaktjobber i Arbeidernes Pressekontor av sin far (1957-62). Senere var han journalistvikar i Oppland Arbeiderblad (1960), journalist i Fremtiden (A) (1962), journalist i Arbeiderbladet (1968), redaktør i Rogalands Avis (1971) og ansv. redaktør i Arbeiderbladet fra 1975. Brunvand er mao. født og oppvokst i AP, AP-pressen og AP-hysjen, og skylder ihvertfall AP-pressen absolutt hele sin karrière. AP-pressens historie er uadskillelig bundet til APs hemmelige tjenester i alle fasonger, hvilket også dens sentrale rolle via en rekke aktører i Steen-saken viser, der AP-pressen tydelig spiller på lag med bakmennene mot den egentlige AP-ledelsen. Vi minner også om at redaktør Per Brunvand øyeblikkelig fjernet Bengt Calmeyer fra etterretnings- og overvåkingsstoffet da han i 1984 kom for nær visse ømtålelige forhold, og innsatte den for AP og tjenestene nyfrelste Harald Stanghelle isteden (se kap. 25.10.3).

Det Steen beskriver i sin bok er en meget omfattende operasjon som gjennomføres over to-tre år med bruk av meget betydelige ressurser og koordinert opptreden av et stort antall personer. Operasjonen er også rettet mot to av de aller mektigste posisjonene i Norge, nemlig statsministeren og partiformannen i Ap. Alle som har vært med sentralt i partipolitisk arbeid har vært med på lignende, mye mindre operasjoner, og vet hva som kreves. Det som skjer i marken, er bare en liten del. Bakenfor ligger uendeligheter av planlegging, møter, forsiktig og hemmelig involvering av det personell man trenger, og fremfor alt: Etterretning, situasjonsanalyse, politiske vurderinger osv.

En operasjon av denne type forutsetter en så omfattende underliggende virksomhet at det er opplagt at den må ha funnet sted med grunnlag i en selvstendig maktbase i partiets samlede miljø.

Steen benytter selv uttrykk som «konspirasjon» og «aksjonsledelse». Han gir Arvid Jacobsen og Arbeidernes Pressekontor en fremskutt rolle. Det må imidlertid være åpenbart at dette langt fra er tilstrekkelig. LO-ledelsen er åpenbart også involvert, men ikke mer enn gjennom noen få personer i toppledelsen. Steen antyder mellom linjene at det er partiets mektige bakmenn som trekker i trådene. Det er nok riktig, men heller ikke disse kunne utført en så stor operasjon uten et betydelig støtteapparat. Svaret er at vi, basert på Steens observasjoner, uansett hans egne karakteristikker og vurderinger, ser den nyorganiserte «fjerde tjeneste» i arbeid.

Det er imidlertid meget betydningsfullt at de to Gro-biografene Hansson og Teigene fullt ut støtter opp om hovedtrekkene i Steens versjon, og faktisk kommer med endel ytterligere svært viktige opplysninger.

Også de beskriver hele utviklingen før og etter den famøse togturen 1979 og hvordan det bredte seg stadig sterkere krav om at både Nordli og Steen måtte gå av. Men samtidig kommer de med informasjon om at det var svært liten støtte for Gro Harlem Brundtland. En gruppering ønsket f.eks. Bjartmar Gjerde9:

«Initiativet skjedde i all hemmelighet, og foregikk stort sett i uka før 15. desember 1980 på kontoret til Thor Andreassen i Samvirke Forsikring. Her møttes noen av Arbeiderpartiets industritopper, blant andre Statoil-direktør Arve Johnsen og veteranen Finn Lied for å fremme Gjerdes kandidatur. Tidspunktet for møtene hadde å gjøre med at søknadsfristen for stillingen som NRK-sjef gikk ut 15. desember og den stillingen ville Gjerde søke. Det var Arve Johnsen som var primus motor for å få Gjerde som statsminister. Han hadde kontakt med Haakon Lie om spørsmålet.

Samme dag som søknadsfristen til NRK gikk ut, ba Nordli Gjerde komme opp på sitt kontor. Han hadde fått nyss om møtene i Samvirke. Bjartmar Gjerde må ha trodd at de skulle diskutere statsministerspørsmålet, men Nordli nøyde seg med å si at partiet hadde bruk for ham. Gjerde ble både forbauset og skuffet da det ikke ble snakk om stillingen som statsminister. Han søkte og fikk sjefsjobben i NRK. Dermed var han ute av politikken.

Gjerde var en mann med betydelig støtte i de tunge miljøer i Arbeiderpartiet. Hvis det var blitt han, da han bare var 49 år, som hadde tatt over etter Nordli og eventuelt Steen, kunne veien for Harlem Brundtland ha vært blokkert i mange år fremover.»

Det mest interessante er imidlertid beskrivelsen av Rolf Hansens opptreden10:

«… når alt kom til alt, hadde ikke Gro Harlem Brundtland noen motkandidat. Han som var utpekt, Rolf Hansen, arbeidet derimot for henne. Flere ganger i løpet av høsten 1980 sa han til henne at det var naturlig at hun tok over som statsminister. Men det var det ikke mange andre enn hun som visste. Det var hennes hemmelige kort. …»

«Da Nordli i januar 1981 endelig ga beskjed til medlemmene i seksmannsutvalget som nå ledet partiet at han var sliten og ikke visste om han skulle fortsette, ba Iver Leveraas og Tor Halvorsen ham ta et standpunkt, ikke rote videre. Nordli fortalte at han hadde snakket med Rolf Hansen, som var villig til å ta over. Gro Harlem Brundtland spurte om det var riktig. Nordli gjentok at Hansen var rede …

Etter dette snakket Gro Harlem Brundtland igjen med Rolf Hansen, og han sa da at Nordli måtte ha misforstått ham …»

Torsdag 29. januar ble den berømte pressemelding om Nordlis sykdom og to måneders permisjon sendt ut av Arvid Jacobsen ved Arbeidernes Pressekontor, godt hjulpet av Nordlis statssekretær Per Vassbotn. Etter det var det for sent:

«Etter en lang samtale trakk Ivar Leveraas konklusjonen for Nordli: han måtte ga av øyeblikkelig, det var ingen mulighet for å ta en pause eller trekke ut tiden frem til landsmøtet utpå våren.»

Likevel var det bare noen meget få som visste, ennsi forestilte seg muligheten for, at Gro Harlem Brundtland skulle overta i løpet av påfølgende helg. En av de som åpenbart deltok i kampanjen for henne, redaktør Arvid Jacobsen i Arbeidernes Pressebyrå, siteres slik fra lørdagskvelden:

«Hun har ikke en sjanse, hennes kandidatur vil bli valset ned av partiapparatet.»

Det trodde også apparatet, ifølge Hansson/Teigene. F.eks. sa Tor Aspengren på et av Engens lydbånd:

«Du skal ta det helt med ro når det gjelder LOs holdning. Tor Halvorsen er helt klart for Rolf Hansen. Han vil ikke finne på å gå inn for Gro. De har hatt noen sammenstøt så harde at Tor er sikker …»

Også Trygve Bratteli ville ha Hansen, iflg forfatterne. Likevel gikk det som det gikk. På møtet erklærte Rolf Hansen, den kandidat hele partiet lot til å ha samlet seg om, og som alle trodde ville stille, at hans kandidat var Gro.

«Gro Harlem Brundtland er den eneste som er blitt statsminister ved en misforståelse. Da seks personer med avgjørelsen i sin hånd samlet seg i Ullevålsveien kl 1900 søndag 1. februar 19811 var fem av dem bestemt på å utpeke Rolf Hansen – som var tilstede som sjuendemann utelukkende fordi han var statsministerkandidat. Den ene som ikke ville ha Hansen, var Gro Harlem Brundtland. Hun ville bli statsminister selv. Da avgjørelsen falt noen minutter senere var hun valgt – enstemmig.»

Steen hadde klart å få vite dette noen timer før, og Gro visste det hele tiden. Men de fire andre, Nordli, Halvorsen, Leveraas og Bratteli, ble tatt fullstendig uforberedt, og måtte strekke våpen.

Ingjald Ørbeck Sørheim hadde da drevet med sin telegramkampanje hele helgen11. Dette er et virkemiddel man ikke bruker ofte. Det er nærmest utenkelig at pressemeldingen og telegramkampanjen ikke var koordinert av noen som visste hva Rolf Hansen egentlig skulle si på møtet. Dette viser at Sørheim var meget innviet – men i hva, og av hvem?

Ved siden av sine nære forbindelser med Gro hadde Sørheim også gjennomgått E-stabens russiskkurs på Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste – et sted der Trond Johansen bestemmer seg for hvem han senere skal satse på som «sine venner».

To uavhengige kilder peker på at Trond Johansen personlig i spillets derpå følgende runde – sikringen av Steens avgang før landsmøtet i februar 1981 – kom på døren til Reiulf Steen for å be ham om å tre tilbake som formann. I «Vi som styrer Norge» heter det12:

«En dag (like før landsmøtet i februar 1981) ble Steen oppsøkt i sitt hjem, den gang i

en av statsboligene i Fritzners gate. …

Den kortvokste, tette mannen med lite hår og raske bevegelser gikk rett på sak: – Det beste ville være om du trer tilbake som partileder og i stedet blir en ‘elderly statesman’, Reiulf, sa han.

Dødsdommen over Steen som leder av Det Norske Arbeiderparti ble på samme tid forkynt og satt ut i livet i én setning. «Noen hadde snakket sammen.» Budbringeren var Trond Johansen. Den sterke mannen i den militære E-staben satte punktum for Steens plan om å fortsette som partiets leder.

Steen hadde ikke ventet at et slikt budskap skulle komme fra den kanten. Han hadde kjent Johansen som samtalepartner og sympatisør.»

Og i Geir Salvesens bok «Thorvalds verden» heter det13:

«Før landsmøtet på Hamar i april 1981 hadde Thorvald troppet opp hos Reiulf og ment at han burde gå av som partileder. Rollen som aldrende statsmann passet bedre for ham nå, mente Thorvald. … Også Trond Johansen, senere omstridt seksjonssjef i etterretningstjenesten og aktivt partimedlem kom på døren til Steen og ba ham overveie å trekke seg.. Men dette var ingen ‘koordinert aksjon’, slik det er blitt hevdet. Thorvald hadde ikke snakket med Trond Johansen om denne på forhånd»

Dette var jo søtt, men ikke svært troverdig. Litt senere i boken skriver samme Salvesen14:

«Thorvald … betraktet Johansen som en ressursperson av dimensjoner. I likhet med Frydenlund var Trond Johansen også en venn av Thorvalds familie. Og Frydenlunds familie var nære omgangsvenner av Trond Johansen og hans kone …

Thorvald hadde truffet Trond Johansen på slutten av 1950-tallet, gjennom Knut Frydenlund. Etterhvert var de blitt omgangsvenner. Fra 1973 var Johansen blitt medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, et utvalg Thorvald selv skulle bli leder i. …

Thorvald brukte ham ellers som konsulent og lot ham gjennomgå manuskripter til taler for å få Johansens faglige vurdering av dem.»

Vi skal altså tro at disse to omgangsvenner, utvalgsfeller, samarbeidende manusforfattere og i praksis også nesten regjeringskolleger, som utvilsomt i perioder traff hverandre flere ganger i uken, ikke skulle ha snakket sammen og koordinert seg om det mest brennbare temaet i Aps indre liv i denne perioden? Den er for tjukk.

Åndsfrendene Stoltenberg og Johansen utmerket seg også ved en annen anledning i å ha lært leksen sammen. Vi holder oss fortsatt til Salvesen15:

«Stoltenberg ble intervjuet av (Nygaard Haug)-utvalget i forbindelse med granskningsrapporten. Han ordla seg så likt med Trond Johansen da han ble bedt om å forklare hvilke kontakter de to hadde og hvilke kontakter Trond Johansen hadde hatt med Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst, at utvalget tydelig slo seg til ro med det. Det fantes ikke noe grunnlag for å fastslå at kontakten med Trond Johansen hadde resultert i noe direkte utilbørlig.»

Sukkersøtt! Og heller ikke denne gangen hadde de nære omgangsvennene ytret et ord seg i mellom om det som nå var det store felles samtaletema?

Trond Johansen hadde således gått hele runden fra Steens «hjertevenn» og valgkampleder, via «sørgende» budbringer om at han matte forlate formannsjobben, til direkte koordinator av senere diskrediteringsaksjoner. La oss minne om at det å kjøre folk opp og så ned igjen ikke var ukjent i E-tjenesten. Trond Johansens forgjenger, Vilhelm Evang, hadde gjort akkurat det samme med den trofaste Ap-mannen Jack Helle (se kap. 24.7.2), som mange hadde trodd var Evangs kronprins. Men den rollen fikk Trond Johansen. Kanskje Johansen hadde lært «bruk og kast metoden» fra sin sjef da han først bygget opp Steen til de store høyder, dernest ba ham trekke seg for å bli «eldre statsmann» og så knekket ham helt? Eller kanskje var det Evang som allerede da han kjørte ut Helle hadde lært av Trond?

Steen ble «eldre statsmann», men lokalisert i Chile, med minimalisert risiko for ubehagelige uttalelser i Norge. Han indikerer selv i sin bok (se foran) at han nærmest opprettholdt sitt kandidatur for ikke å gjøre det for lett for motstanderen – kanskje for å røyke ham ut?

Det klarte Steen – i det minste. Motstanderen kom på døren.

Vi minner også om at det var gjennom store deler av denne perioden at Ulf Sand og Tove Strand og Rune Gerhardsen gjorde oppdagelser som viste at minst en av sidene var telefonavlyttet, og at ihvertfall ekteparet Gerhardsen dessuten var romavlyttet via telefon (se kap. 21.24). Dette var innflytelsesrike politikere som ikke hørte til noen opplagt fraksjon i disse pågående stridigheter. (Også Reiulf Steen hadde mistanker om avlytting, og spurte Trond Johansen til råds! Se kap. 21.41, hvis man er i tvil om hva Trond Johansen svarte!) Det er opplagt at avlytting var et fremragende virkemiddel for «operasjonsledelsen» for å finne ut hvem som var for og mot hvem – og hvem som ringte Steen for å gi ham sin støtte!

Vi nevner videre at Bengt Calmeyer i sin bok «Forsinket oppgjør»16 ikke synes særlig i tvil om at Trond Johansen og hans nettverk deltok aktivt i manipulasjonen av de «demokratiske» valgene i Arbeiderpartiet i forbindelse med at han skriver om hvordan Engen-saken meget senere, i 1989, ble brukt til å diskreditere Steen for å forhindre at han snakket for meget om partiets virkelige forhold til tjenestene:

«… aksjonen mot Steen sommeren 1989 kan føres direkte tilbake til ‘elementer’ i den militære etterretningstjeneste. …»

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken i partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.

Steen var dagene etter Dagsnyttmeldingen – da mediene jaktet på partiets forbindelser til POT – å betrakte som en ueksplodert bombe, som måtte uskadeliggjøres.»

Calmeyer skriver også – mer generelt17:

«Nå var selvfølgelig (Trond) Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ arbeiderpartifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut»

I dette tilfelle: «Klarerte inn» Gro – og «klarerte ut» Nordli og Steen!

Etter Calmeyers mening fant systemet nå frem til Reiulf Steens «hjertevenn», møbelhandler Arvid Engen med sine konspiratoriske samtaler, båndopptak og lekkasjer. Eksponeringen av ham i 1989 var et virkemiddel for diskreditering av Steen.

Det er godt mulig. Hovedsaken er at vi ser sporene av Trond Johansen og «den fjerde tjeneste» overalt. La oss nå vende et øyeblikk tilbake til seksmannsutvalget som trodde de skulle velge Rolf Hansen, men utpekte Gro til statsminister. Hele nøkkelen for planen var jo nettopp at alle skulle tro at Hansen var villig, mens han i virkeligheten skulle støtte Gro. Var det virkelig slik at dette bare var «en misforståelse», som forfatterne Hansson/Teigene skriver? De er ikke så sikre selv18:

«Hvordan var det mulig at så mange hadde misforstått Rolf Hansen? Eller hadde de ikke misforstått? Var de lurt? Spilte Rolf Hansen et bevisst dobbeltspill? …

… henger et ubesvart spørsmål i lufta. Hvorfor ga han så utvetydige og mange klare signaler til Gro Harlem Brundtland om at hun burde bli statsminister, mens svarene til Nordli og hans sendebud var så uklare at de ble helt misforstått?»

Forfatterne er innom en mulig forklaring om at Hansen hadde vært oppriktig først, men etterhvert fått mindre lyst på jobben, kanskje fordi han ikke ville jobbe sammen med Steen. Men de tror ikke helt på dette heller selv:

«Samtidig hadde han (Hansen) en mektig støttespiller i ryggen, nemlig Einar Gerhardsen. Det er kjent at Gerhardsen også var kommet til at både Reiulf Steen og Odvar Nordli burde trekke seg, og at hans kandidat som partiformann og statsminister var nettopp Rolf Hansen. Men det er ting som tyder på at Gerhardsen og Hansen utover høsten og vinteren 1980/81 snakket sammen om å holde muligheten for Gro Harlem Brundtland åpen. ‘Den gamle forbindelsen mellom Rolf Hansen og Einar Gerhardsen ble tatt i bruk’, ifølge et av Reiulf Steens utfall. Han har også hevdet at Gudmund Harlem i maktkampens sluttfase var begynt å virke for sin datter. Det kan ikke slås fast med sikkerhet, men resultatet bærer spor av at noen hadde snakket sammen og at Rolf Hansen arbeidet bevisst for den løsningen som kom.»

Der var katta ute av sekken! «Noen hadde snakket sammen.» Men denne gangen var «noen» ikke ledelsen i LO og AP, for de lå alle overkjørt tilbake. Det var noen større! Av disse skimter man bare Einar Gerhardsen. Hva med Haakon Lie, Finn Lied og Arve Johnsen som hadde forsøkt seg med Bjartmar Gjerde? Gikk de deretter over til Gro? Ikke usannsynlig. Men ikke noe av det spiller noen stor rolle. Hovedspørsmålet er: Hvem fikk hedersmannen Rolf Hansen til å opptre provokatorisk? Hvem bestilte støttefunksjoner fra Arvid Jacobsen, Ingjald Ørbeck Sørheim, Alf Hildrum, Hallvard Bakke, Arne Karstad, Per Brunvand og overvåkeren Per Karlsen? Hvem hadde funnet på og laget generalplanen for Hansen- operasjonen, genial i sin enkelhet, og for strategien for å kaste Steen?

Ett eneste navn er for stort til at noen av de andre bøkenes forfattere tør nevne det, men egentlig er det opplagt. Rolf Hansen lurer ikke statsminister og LO-topper for hvem som helst, kun for Jens Chr Hauge – og som Calmeyer sier: «Elementer i den militære etterretningstjenesten»!

Selv for Hauge ville Hansen kanskje ikke gjort det hvis det ikke for at han sto i nærmest bunnløs takknemlighetsgjeld til APs bakmenn v/Hauge og Hauges underbruk, Trond Johansen i E-tjenesten. La oss minne om alle de ekle sakene som verserte eller dukket opp mens Rolf Hansen var forsvarsminister fra januar 1976 til oktober 1979, en periode da hverken regjeringen eller partiet hadde noen funksjonsdyktig ledelse og Hansen og hele regjeringen ellers fort hadde seilt i vilske på egen hånd:

  • Lillehammer-saken trengte løpende tildekking
  • Listesaken i 1977, da «Ikkevold»-redaksjonen v/Ivar Johansen hadde brukt åpne kilder til å avsløre militære hemmeligheter
  • Loran C/Omega-saken i 1975-77 initiert av kaptein Anders Hellebust, ansatt i E-staben, som satte søkelys på norske peile- og Iyttestasjoner fordi han mente virksomheten ikke hadde hjemmel i lovlig stortingsbeslutning
  • Hole Jacobsen-saken, da Magnus Hole Jacobsen i 1977 gikk ut med opplysninger om politisk overvåking i NSB og Norsk Hydro (se kap. I7.I7)
  • Daværende Odelstingspresident Per Bortens støtte til Hole Jacobsen kombinert med andre opplysninger basert på de kunnskaper han som statsminister hadde fått bl.a. fra Andreas Andersen, og behandlingen av alt dette i Stortinget
  • Blindheim-saken i 1978, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander19 vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953
  • «Majorsaken» i 1978, da CC bekreftet Blindheims opplysninger i Morgenbladet
  • Stay Behind-avsløringen v/Hans Otto Meyer-razziaen i 1978, da statsråden først ble villedet av Stay Behind-sjef, oblt Sven Ollestad til å lyve bort hele Stay Behind og dernest stikk i strid med det vi antar må ha vært E-sjef Fredrik Vilhelm Bull-Hansens ønsker, og sikkert Hansens egne, lot Ollestad fortsette i sin stilling ytterligere fire år til pensjonsalder (se kap. 25.19.2.5). Bare Jens Chr Hauge kunne overtalt ham til dette – og da sannsynligvis pga Lillehammer-saken! (I enhver annen sammenheng ville Ollestads opptreden fått meget alvorlige konsekvenser! Kanskje det var Hauge selv som sa til Ollestad at han skulle lyve?)
  • Spionjakten på Gunvor Galtung Haavik, som avklarte at det fantes enda en større spion, slik at jakten på Arne Treholt startet fra 1978 med de taktiske-politiske vurderinger som måtte vurderes løpende i forhold til at ett eller flere av «Gerhardsens barn» når som helst kunne bli avslørt som spion. (Det endte som kjent med at statsminister Kåre Willoch ble stilt overfor et fait accompli vedr Treholt og Forsvarets Høgskole).
  • Striden om sensur av deler av innholdet i Ivar Johansens kapittel «CIA i Norge» i den norske versjon av «CIA i Europa» bok (1979). (Denne saken var Hansen personlig engasjert i fra 1977 pga den amerikanske utgaven og CIAs rolle i Norge.)
  • Truslene fra Knut Frydenlund, Trond og Rolf Hansen mot redaktør Dagfinn Vårvik i Nationen, tidligere utenriksminister for Sp, da han skrev åpent om Trond Johansens identitet

I alle disse saker måtte Hansen stole på det uoffisielle bakapparatet med sine sterke bånd til E-tjenesten. Vi er blitt fortalt at det meste av det som skulle skrives og sies om disse sakene fra statsrådens side ble forfattet av eller i regi av Trond Johansen og levert ferdig til statsråden – eller av byråsjef John «SUK» Sundhagen som løp inn og ut av statsrådens kontor daglig.

Til gjengjeld ble nok Hansen i neste runde trukket nærmere inn i dette brorskapet. Med Hansens bitre erfaringer som forsvarsminister har det vært en meget enkel oppgave for Hauge & Co å overtale ham om at AP måtte sikres en helt annen type ledelse, og at det ikke kunne overlates til tilfeldighetene.

Kanskje var det omtrent slik de snakket sammen:

«De» er en gruppering – «den fjerde tjeneste» – som var vant til å ha makten i et velordnet parti. Så fant den seg i et slags indre eksil, der partiet er i hendene på noen tøylesløse drømmere og sangvinikere, som er i ferd med å slippe et hvepsebol av halv- og helkommunister og gjøre Høyre til Norges største parti. Alle må vekk! Men hvem skal settes inn? De største bakmennene – Hauge, Lie, Aspengren, Gubben Harlem, Rolf Hansen – vet de begynner å bli gamle. Det må på plass et nytt, mektig og fremtidsrettet dynasti. De kunne lett tatt makten selv direkte ved hjelp av Rolf Hansen. Det var ikke det som var problemet. Problemet var å sikre makten på meget lenger sikt. Virkemidlene for det nye dynasti var nettopp ferdig utviklet. Trond Johansen var på plass som konsernsjef for det nye Norge så snart man fant en leder med vilje til makt.

Hva med Bjartmar Gjerde? Han kan vi lett få valgt, til og med på et landsmøte, og han er vår mann. Nei, han er for veik! Ingen vilje til makt! Men la oss teste ham. Gi ham tilbudet like før fristen for å søke NRK løper ut. Se om han tør slåss, sette sine lyster i pant for noe større? Sett på Arve og Finn og olje- og industrigjengen.

Gjerde valgte det gode liv, ja? Var det ikke det jeg sa. Men er dere da blinde og døve alle sammen? Har dere ikke fulgt med? Har dere ikke observert den eneste yngre person som på egen hånd allerede har bygget opp sin indre krets og trår til med dødsforakt for å skaffe seg nye posisjoner? Din egen datter, Gudmund. Der er det stål i alle ledd. Og ungdom! Det er fint å ha når man skal bygge opp en maktbase på lang sikt.

Nei, det er for tidlig. Hun har for mange motstandere. Med villa på Bygdøy og gift med en Høyremann klarer vi aldri å få henne valgt på landsmøtet. Hvem snakker om landsmøte? Nordli kan vi feie av banen på to sekunder. Og landet må da ha en statsminister, ikke sant? Jo, men skal det skje utenom landsmøtet blir det i praksis LO som bestemmer, og da blir det ikke Gro. Nonsens. Husker dere da ingenting fra gamle dager? Dette løser vi ved en enkel operasjon. Du skal bli taktiker igjen, Rolf! Her er hva du må gjøre. …

Med operasjonene i 1981 var denne tjenestens viktigste oppdrag for 70-årene gjennomført. Det er åpenbart at Steen har rett i at Gro Harlem Brundtland var innforstått med bakmennenes planer. Hun var da 41 år gammel. Hun var oppdratt i Ap-miljø fra både fars- og morssiden, med både Gerhardsen og andre koryféer på hyppige besøk i hjemmet, hadde vært aktiv i AUF og statsråd i fem år, men hun var ung og hadde meget begrenset parlamentarisk erfaring (faktisk møtt som stortingsrepresentant bare halvannet år). Hun var imidlertid utvilsomt like bevisst og bestemt som vi har sett henne senere, og må ha forstått at hun påtok seg en enorm oppgave. Hun har nok sagt ja til å bli kjørt frem på denne måten, men ikke uten å stille betingelser til apparatet som gjorde det: Da skal dere jammen stille opp etterpå også! Men Jens Chr Hauge hadde allerede svaret klart for henne: Goddag, du kjenner-vel Trond Johansen?

Det gjorde hun nok. På mange måter er hun født inn i det hemmelige AP-Norge. Hennes far, Gudmund Harlem, var i sin tid med på å bygge opp AP-folkene i E- og S-tjenesten (se kap. 24.7.14). Han var nær venn av Vilhelm Evang først fra deres felles motdagisttid og senere som forsvarsminister på 60-tallet og snakket alltid pent om sin «gamle venn Vilhelm»20. «Gubben» ansatte da også Gros onkel, Ola Evensen som «Statens sikkerhetsinspektør», dvs. sjef for det som idag tilsvarer FO/S, og han var i mange år en meget aktiv E-mann (se kap. 24.7.14).

Gudmund Harlem var også i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet med på både å bygge opp og finansiere store og viktige AP-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet» (se kap. 24.7.14 og kap. 24.5-6).

Gro Harlem Brundtland var faktisk også gift inn i det hemmelige Norge. Arne Olav Brundtland er for tiden den mest kjente seniorforsker i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og nær sagt den eneste som har sittet i NUPI uten opphold i en tredveårsperiode. NUPI ble bygget opp og er den dag i dag nær tilknyttet og avhengig av E-tjenesten, særlig Trond Johansen (se kap. 24.10).

Også denne bakgrunnen gjorde Gro til en opplagt kandidat som grunnlegger av det nye dynastiet.

Det spiller i denne sammenheng liten rolle hvor detaljert hun den gangen kjente APs hemmelige apparater. Hun må imidlertid minimum ha forstått at disse rådet over helt spesielle ressurser, og deretter forstått å bruke dem selv. Etterhvert ble hun kanskje en slags «trollmannens læresvenn» i forhold til det store potensialet i «den fjerde tjeneste». Det skal vi komme tilbake til.

Det nye dynasti var grunnlagt. Men akkurat for sent til å hindre den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981.

1 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 256 ff.

2 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 91 ff.

3 Steen, s. 231.

4 Steen, s. 239.

5 Dette er opplyst i Steen s. 240. Vi har ikke rukket å sjekke originalversjonen i Dagbladet.

6 Institutt for Journalistikk: «Pressefolk 1990».

7 Personopplysninger fra Hvem er Hvem.

8 Personopplysninger fra Institutt for Journalistikk: «Pressefolk 1990».

9 Hansson/Teigene s. 107 ff.

10 Hansson/Teigene s. 108 ff. Også senere sitater.

11 Bekreftes også av Hansson/Teigene s. 113 f.

12 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge»: Aventura 1992. Side 164.

13 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr Schibsteds forlag 1994. Side 204.

14 Salvesen, side 298-299.

15 Salvesen, side 301.

16 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 90 ff.

17 Calmeyer, side 91.

18 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene. «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 115 ff.

19 Ny Tid 20. juli 1977.

20 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet>», Cappelen 1990. Side 54.

8.14 Willoch vinner i 1981

Likevel skjedde det pånytt. I 1981 tapte Ap regjeringsmakten til de borgerlige. Til tross for alle redningsaksjoner omkring Ap-rotet i 70-årene klarte man ikke mer enn å begrense skadevirkningene. Men nå hadde man i hvert fall god partikontroll over tjenestene og de fleste sentrale embetsmenn på utenriks-, forsvars- og justissiden samt ved Statsministerens kontor. Apparatet måtte settes i gang mot den nye regjeringen. Men hvordan? Statsminister Kåre Willoch var hederligheten og nøyaktigheten selv. En presserunde da noen oppdaget hans ekstralønn fra Industriforbundet som parlamentarisk leder prellet bare av. Men noe måtte vel finnes?

Den som lytter får vite.

8.15 Alarm fra offiserene

I 1982 henvendte to offiserer1, blant flere, med variert og lang erfaring fra E-tjeneste, seg til daværende statssekretær Erling Norvik ved Statsministerens kontor – under gjensidig tillit (felles taushetsplikt). Hensikten var på en diskret måte å gjøre statssekretær Norvik og statsminister Willoch oppmerksom på at det etter deres faglige vurdering var behov for å vurdere og klarlegge om de hemmelige tjenester løser sine oppdrag under betryggende parlamentarisk kontroll i overensstemmelse med vedtatt norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk2. De påpekte at både E- og S-staben hadde en organisasjon som i prinsippet ble bestemt av Stortinget i 1953, og reiste spørsmålet om ikke stabene trengte en fornyelse med sikte på større effektivitet, bedre ledelse og kontroll og mer videreutdannelse av personell.

De advarte mot sammenblanding av partipolitikk og faglig etterretningstjeneste. AP-politikken fikk stadig større innflytelse på analyse- og rapportprosessen. De kjente til at underordnet personell gikk med løpende informasjon som ikke var betryggende vurdert direkte til AP-statsråder, iblant også til ikke-sosialistiske politikere utenom tjenestevei. Ifølge informasjoner de hadde mottatt fra pålitelig personell i spesiell tjeneste kunne man ikke se bort fra at deler av innsamlingsorganene på sambandssiden ble brukt til bl.a. illegal avlytting. Muligheten for å avlytte regjeringskontorer var tilstede og det ble nevnt at slik avlytting kunne forekomme. De mente også at det var behov for å kontrollere om utenlandske E-tjenesters innflytelse i Norge var underlagt betryggende kontroll.

De anbefalte regjeringen å få spesialutredet disse to stabene, som alltid hadde vært holdt utenfor forsvarskommisjonenes mandat.

Begge offiserene er høyt dekorert for utmerket tjeneste, den ene også for aktiv krigsinnsats og for tjeneste i utlandet.

Norvik informerte Willoch om henvendelsen. Willoch påla sin forsvarsminister Anders C. Sjaastad å undersøke forholdet. Etter en høyst overflatisk undersøkelse meldte Sjaastad at det ikke var grunn til å ta henvendelsen alvorlig og saken ble henlagt. De to offiserene ble ikke informert om dette. (Se kap. 24.11.1.1.)

Den ene offiseren ble pensjonert året etter og er mye benyttet som faglig rådgiver i okkupasjonshistorie i nord. Den andre fikk opprykk i grad året etter og ble beordret til en viktig operativ sjefsstilling.

Senere ble den lemfeldige behandlingen under Sjaastad brukt av Nygaard Haug-utvalget for å vise at «man den gang ikke tilla påstandene noen vekt»3. Nok til at Nygaard Haugs droppet saken4 (se kap. 17.19)!

1 Offiserenes identiteter er ikke nevnt her, for å markere at vi ville ha respektert deres ønske om anonymitet. Mens vi arbeidet med denne boken «blåste» Alf R. Jacobsens deres identitet i boken «Mistenksomhetens pris». I denne boken gjør Jacobsen forsøk på sterk diskreditering av dem begge. Vi går i rette med Jacobsen senere i boken. Siden navnene allerede er kjent, og for å imøtegå Jacobsens diskreditering, bruker også vi offiserenes fulle navn i den sammenhengen, se kap. 25.11.

2 Gjengivelsen fra møtet og innholdet av meldingen fra de to offiserene bygger på flere samtaler med meget sikre kilder. Saken er kjent fra bl.a. Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992, men får her – tror vi – en noe nøyaktigere fremstilling. Bl.a. er det – antakelig korrekt – hevdet i Jacobsens bok at det ikke bare dreide seg om ett, konkret møte, men mer det som kan beskrives som en noe bredere «henvendelse». Det var også flere enn to offiserer som sto bak.

3 Nygaard Haug-utvalgets rapport.

4 Dette rene tildekningsorganet styrt av Regjeringen Brundtland kommer vi grundig tilbake til.

8.16 Willoch-regjeringen faller

Til tross for at alle kluter sikkert ble satt til klarte man tilsynelatende ikke å finne noe man kunne diskreditere folk i regjeringen med eller skape splittelse mellom koalisjonspartnerne1 om. Likevel falt selv den bunnsolide Willoch-regjeringen for eget grep, og uten at EF lurte i kulissene. Var dette bare en gave fra himmelen for Ap og dets våpendragere, eller skjedde det manipulasjon her også?

Willoch-regjeringens fall kom plutselig. Stortinget hadde lenge vist sviktende budsjettdisiplin. Det skjedde ved at Arbeiderpartiet stemte for å øke utgiftene i alle retninger. Man visste at hver krone foreslått mer enn Regjeringen var en fristelse for noen av koalisjonspartiene eller Fremskrittspartiet. Hver gang en av disse falt for fristeren Gro, ble det dannet flertall for utgiften uten flertall for noen dekning. Statsbudsjettet este opp og truet stabiliteten. Hele Regjeringen var enig om at det måtte statueres et eksempel.

Ap skaffet ofte flertall for Frp’s utgifter, men aldri for dekningen. Særlig Willoch oppfattet dette som et guffent spill fra begge parter. Frp’s Carl I Hagen så det rimeligvis annerledes: Hans velgere skaffet koalisjonen flertall, men han var holdt utenfor alle samarbeidssystemer knyttet til koalisjonen. Da mente han at han kunne spille fritt for å presse frem en plass «i det gode selskap».

Man kan mene hva man vil om en slik politisk strategi, men den er selvsagt helt lovlig. Ingen «fjerde tjeneste» så langt. Men hva skjedde etter at Willoch kjørte utfor stupet og lot seg bli felt på bensinavgiften?

De aller fleste hadde nå ventet seg «et omvendt King’s Bay», dvs. et tilbakekall av regjeringsmakten i form av et mistillitsforslag ved Brundtland-regjeringens tiltredelseserklæring. Dette ville vært helt normal parlamentarisk prosedyre for å gjenetablere det regjeringsalternativ som hadde flertall i Stortinget. Men neste morgen erklærte den avgående statsminister Willoch at Ap nå skulle få prøve seg, det ville ikke bli tatt noe initiativ for å kaste den nye statsminister Brundtland.

Hvorfor det? Erklæringen kom som en stor overraskelse på de aller fleste innen alle koalisjonspartiene.

Beslutningen var tatt av Høyres innerste organer. Man ventet seg en meget vanskelig økonomisk periode og regnet med at det ville gå ut over det eller de partier som måtte ha regjeringen – uansett hvilket eller hvilke. Best å la det være Ap.

Hva var det man ventet ville komme til å gå så galt? Willoch-regjeringen hadde gjort en god økonomisk jobb. Prisstigning og arbeidsledighet var samtidig på vei ned, et meget sterkt helsetegn. Det var god stemning mellom koalisjonspartnerne. Det lå riktignok problemer i luften som tydet på at en sterk kredittekspansjon var i emning. Var dette nok til at Høyre, som i alle år har prioritert nasjonens interesser fremfor egne taktiske interesser, nå ville søke ly for stormen fremfor å sikre landet den best mulige ledelse – på et tidspunkt da de andre partiene ikke prioriterte slike spesielle partihensyn?

I dag ser vi ikke bort fra at det kan ha vært en annen grunn. Fra 1985 falt oljeprisene regnet i norske kroner. Det var spekulasjoner om at de kunne falle virkelig dypt, men de var stort sett bare fra teoretikere som f.eks. Milton Friedman, som ingen mistenkte Willoch for å lytte til. De fleste fagfolk trodde fortsatt på en bølgebevegelse mellom ytterpunkter, og at dype fall ville være kortvarige.

Likevel ble det i Willoch-regjeringen utviklet enorm bekymring for oljeprisene. Særlig statsministeren selv kom stadig tilbake til dette. Dels var dette selvsagt et triks for å holde utgiftene nede, men alt tydet på at bekymringen var ekte. Ramm husker idag at han flere ganger prøvde å bringe bransjens mer moderate syn frem for finansminister Rolf Presthus og statsministeren, men at bekymringene likevel stadig vendte tilbake.

Dette er noe vi ikke vet noe som helst mer om, men det er lov å stille spørsmål: Hvem er det som kan ha så høy troverdighet på dette området at de, selv om de forblir ukjente, tillegges større vekt enn bransjens egne oppfatninger? Hvilken norsk etat er det som kan hevde at den har svært gode etterretninger fra Midtøsten? Vi er ihvertfall kjent med at Trond Johansen i siste del av Willoch-perioden hadde god kontakt med olje- og energiminister Kåre Kristansen2.

Vi vet jo hvordan det gikk.

Neste byggetrinn – så langt – i Aps arbeid for å ødelegge enhver tro på stabile borgerlige regjeringer var på plass. Syse-regjeringen ble enda ett. Det og annet skal vi komme tilbake til.

1 Fra 1983 var Willoch-regjeringen en koalisjon mellom Høyre, KrF og Sp.

2 Kjent i regjeringsmiljøet i den tiden.

8. 17 Tvillingforholdet sementert

Idag representerer Gro et utvilsomt maktsentrum i seg selv. I hvor stor grad «bakmennene» fortsatt representerer bindeleddet til «den fjerde», får foreløpig stå som et akademisk spørsmål.

På grunn av all den hjelp og beskyttelse tjenestene ga Arbeiderpartiet i 70-årene, var tvillingforholdet sterkt sementert fra 1981, og enda sterkere da regjeringsmakten ble tatt tilbake i 1986. Det var nå et spørsmål om hvem som kontrollerte hvem. Ingen vet hvor mange og store tilgodelapper Trond Johansen hadde skaffet seg. I boken «Niende etasje» gir Arbeiderpartiets generalsekretær i en årrekke1, Ronald Bye, en levende illustrasjon av dette2:

«Når forsvarsministeren skulle utpeke forsvarssjefen, rådførte han seg med statsministeren. Derfra gikk det en henvendelse fra Statsministerens kontor til E-sjefen om han hadde noen merknader til de aktuelle kandidatene. Tilbake kom en melding om hvem man burde velge og ikke velge. E-tjenesten manipulerte nesten uten unntak inn ‘sin’ kandidat, og det var denne forsvarssjefen som siden utnevnte sjefer i E-tjenesten. Ringen var sluttet. Dette systemet førte til at E-tjenesten ble selve plattformen til en videre karrière. Det var påfallende mange generaler og admiraler som hadde vært innom E-tjenesten på veien mot toppen. Norges forsvar ble styrt av et militært og politisk fåmannsvelde, et oligarki. …»

«Det ble neppe utnevnt en forsvarsminister i Norge uten at E-folkene hadde hatt et ord med i laget. Etterretningssjefen og hans våpendragere hadde fått et ‘ negativt veto’, …»

Fremfor alt var den nye statsminister Gro Harlem Brundtland ikke bare i takknemlighetsgjeld, men direkte avhengig av bakmennene, den gamle «høyrefløyen» og «den fjerde tjeneste». Første oppgave var å hindre det som så ut til å være et opplagt nederlag ved valget i 1981. Nordli og Steen hadde gitt Høyre politisk drivstoff til å nå opp mot 30%-tallet på meningsmålingene, og utsiktene var kullsvarte.

1 Årene 1969-75.

2 Ronald Bye: «Niende etasje». Tiden 1993 side 190. Bye beskriver selv boken som en slags «faction», dvs. en roman-preget framstilling av forhold han selv kjenner konkret som hovedlinjer.

8.18 Gro samler tøylene

Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1986 skjedde med et samlet og aggressivt Ap. Hun hadde støtte av alle fløyer i partiet. Venstrefløyen var det etterhvert blitt lite igjen av. De fleste hadde tilpasset seg. Reiulf Steen var sendt til Chile, Jens Evensen til Haag og Arne Treholt til Ullersmo. Andre var rensket ut under nominasjonsprosessene. Hennes politiske strategi ble fra første dag å knekke Høyre gjennom en tre-leddet strategi:

  • å skape inntrykk av at Ap førte høyre-politikk bedre enn Høyre, ihvertfall bedre enn en ikke-sosialistisk koalisjon
  • fordømme Willoch-regjeringens økonomiske politikk som ble fremstilt som «økonomisk frislepp og jappetid»
  • fordømme Høyres ansvarsfraskrivelse ved å forlate regjeringsmakten i en kriseperiode og fremstille Ap som partiet som alltid rydder opp

Dette passet bakspillerne meget godt. De var selvsagt også svært fornøyd med EF-politikken og sikkerhetspolitikken. Ikke noe tull fra Ap lenger.

Den «fjerde tjeneste» hadde lyktes i å skaffe regjeringsmakten tilbake. Nå gjaldt det å beholde den. Alle interne Ap-motsetninger var fjernet.

«Den fjerde» hadde til og med ved hjelp av Trond Johansen skaffet seg en midlertidig løsning på problemet som Overvåkingspolitiet representerte. Den voksende terrorist-trusselen ga åpning for en ny løsning. Ansvaret for anti-terror i Norge lå hos POT. Men hvem hadde kunnskapene om terrorisme over hele verden, og særlig om arabisk terrorisme? Etter Norges voksende militære FN-engasjement i en rekke områder var det neppe tvil om at E-tjenestens innhentingsavdeling under Trond Johansen satt på et vell av kunnskaper som var helt nødvendige i utøvelsen av anti-terror-arbeidet i Norge. Men Trond ville ikke stille dette til disposisjon for POT uten videre. Han forlangte den gamle liason-ordningen mellom de to etater erstattet av et mye tettere samarbeide. E-tjenestens mann, Iver Frigaard ble nå først (1980) kjørt på tjeneste som kaptein og ordonanse-offiser i Libanon, og deretter inn som politiinspektør i POT med ansvar for anti-terror m. v. E-stabens oblt Ove Bang Overdale var i en årrekke liason til POT. Ordningen ble avviklet i 1987/88 av departementsråd Leif Eldring. Trond og Frigaard fikk deretter absolutt monopol på all kontakt!

Men Frigaard rapporterte – som vi allerede har sett i et par saker (Mossad/asylsøkersaken og saken om samarbeid med israelsk grensepoliti) og som vi senere skal dokumentere ytterligere – ikke til POT-sjefene, og hadde støtte fra Justisdepartementet for dette. Da er det bare én mulighet: Hans virkelige sjef var Trond Johansen, nøkkelmann i «den fjerde tjeneste», og rapportlinjen i denne tjenesten var fra Johansen og rett til Youngstorget.

Dermed var apparatet komplett.

Likevel klarte de borgerlige å samle seg enda en gang – i Syse-regjeringen. Den ble ikke noe stort problem i seg selv, men det var uheldig for «den fjerde» fordi den fikk utnevnt enda en ny POT-sjef, nemlig Svein Urdal, slik at «leieboer-tilværelsen» for Frigaard måtte fortsette. Det var også uheldig fordi det nå dukket opp ubehagelige spørsmål om Lillehammer-saken og Mossad. Vi kommer tilbake til dette og til Syse-regjeringens avgang.

8.19 Ronald Byes brev til Gro

Hvor viktig «den fjerde tjeneste» og hele det klandestine apparat var og er for statsminister Gro Harlem Brundtland illustreres av hva som skjedde da Ronald Bye i 1991 skrev brev til Gro med anmodning om å få en opprydning i det han trodde var historiske forhold fra 70-tallet.

Men det skulle vise seg at hans historie om avlytting av Folkets Hus etc. fortsatt var en svært varm potet. Det hele utviklet seg til en særdeles spennende «brevsak»1:

  • Ronald Bye skrev brev til Gro som partileder 4. november 1991 med anbefaling om å iverksette granskning av avlyttingen som han kjente til. Han ville eventuell bistå.
  • Brevet ble åpnet på partisekretariatet og sendt den person på Statsministerens kontor som behandlet Gros partisaker
  • Brevet ble ikke ført inn i postjournalen på Statsministerens Kontor
  • Statsministeren tok det ikke under behandling
  • En statssekretær ga del i slutten av november til daværendejustisminister Kari Gjesteby
  • Brevet ble ikke journalført i Justisdepartementet
  • I juli 1992 ga Gjesteby brevet til departementsråd Leif A. Eldring i Justisdepartementet (fra slutten av 70-tallet en nøkkelmann vedr avlytting og overvåking)
  • Ronald Bye fikk aldri noe svar
  • Ronald Bye bestemte seg for å utgi bok isteden
  • Da boken kom ut ble Ronald Bye kritisert av partileder Thorbjørn Jagland for ikke å ha tatt opp saken på partikanaler først2
  • Da Bye viste til sitt brev av 4. november 1991, nektet både Gro Harlem Brundtland og Torbjørn Jagland for at de hadde sett brevet3
  • Ronald Bye kunne da vise til at brevet også var blitt sendt Arbeiderbladet, som hadde gjengitt innholdet i et stort oppslag4 (fem spalter med førstesidehenvisning)
  • Det fremkom også at Arbeiderpartiet har daglig klippservice fra de viktigste avisene, spesielt for statsministerens behov
  • En kopi av brevet ble til slutt funnet i partiarkivet

For ikke å ha kjent til brevet, må det altså ha vært underslått for statsministeren som adressat både på partikontoret og Statsministerens kontor, og ikke omtalt for henne av diverse embetsmenn, en personlig sekretær, minst én statssekretær, én justisminister samt redaktører og journalister i Arbeiderbladet, samtidig som hun ikke kan ha lest Arbeiderbladet denne dagen og heller ikke klippsammendraget hun har fått etterpå. Godt gjort!

Richard Nixons folk opererte i sin Watergate-tid med det som ble kalt «credible denial», dvs. at alle dokumenter etc. måtte utformes slik at en bestemt informasjon senere ikke kunne påvises å ha kommet presidenten i hende.

Til TV-2 uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland seg om realitetene i saken5:

«Statsministeren sier til Tv-2 at hun aldri har lest noe brev hvor noen har fortalt henne om sammenblanding mellom overvåking og Arbeiderpartiet.

– Hadde noen fortalt meg noe slikt, ville jeg tatt aksjon med en gang, sier Gro Harlem Brundtland.»

Dette var i november 1993. Når statsministeren er så overrasket, må hun ha glemt at det i forbindelse med Engen-saken kom frem at det nettopp var slik kontakt mellom Per Karlsen på Youngstorget og Iver Frigaard i Overvåkingspolitiet, og at Per Karlsen, høyst sannsynlig med Gros medvirkning, deretter ble sagt opp (for syns skyld). Dette var det til og med redegjort for i hennes egen stortingsmelding om overvåkingstjenesten som var lagt frem et halvt år tidligere, gjengitt slik i sammendrag i innstillingen fra Stortingets justiskomité6:

«I 1989 ble forskjellige kontaktformer mellom personer tilknyttet Arbeiderpartiet og overvåkingstjenesten omtalt i media som den såkalte ‘Engen-saken’. Det ble også gitt ut en bok om saken. Kontrollutvalget fant at utvalget av eget tiltak ville undersøke de forhold som var tatt opp. Kontrollutvalget fant ikke grunn til å kritisere at overvåkingstjenesten hadde etablert en kontakt sentralt i Arbeiderpartiet. Når det gjaldt opplysninger om at Overvåkingssentralen i denne forbindelse hadde mottatt notater om politikere, påpekte utvalget at opplysninger som tjenesten finner å være uten interesse normalt bør makuleres. Hvis de oppbevares, må de registreres og journalføres. Utvalget bemerket ellers at en kontakt til politiske partier, slik det ble etablert og praktisert i dette tilfellet, tilnærmet ville ha karakter av politisk overvåking, som ikke er tillatt.»

Er det vanlig at statsministre kontrasignerer stortingsmeldinger de ikke har lest; ikke en gang meget sentrale deler? Statsministeren hadde ingen grunn til å være overrasket. Hun hadde derimot all grunn til å ha dårlig samvittighet, siden hun ikke hadde gjort noe direkte for å rydde opp etter Engen-saken. Nå lot hun som om hun var overrasket, og at hun hadde reagert med en gang hvis hun hadde fått vite noe lignende av det Bye skrev om. Eneste forskjellen var at Engen-saken var helt moderne. Men hun gjorde ikke noe mer med Byes opplysninger, heller, annet enn å gi sine tropper ordre om å kjempe med nebb og klør mot alle slags granskinger etter hvert som de ble foreslått i Stortinget, og etterpå sørge for at de ble konvertert til dekkaksjoner. Såvidt vi vet er det ikke igangsatt en eneste intern etterforskning i Ap om alle overgrep og ulovligheter som ble gjort i den tiden Ap hadde «sin egen» overvåkingstjeneste. Ikke så rart. Denne tjenesten er der enda, bare i enda mer sentral posisjon, med full kontroll over de statsfinansierte tjenester og med et meget mer omfattende arbeidsområde. Den er nå del av «den fjerde tjeneste».

Reiulf Steen gjengir i «Maktkamp»7 et intervju Gro hadde med Dagbladet i 1983:

«- Har du selv aldri deltatt i slike politiske spill?

– Nei. Virkemidlene må være å vise kortene, argumentere og gjennom en saklig og skikkelig argumentasjon få de ulike syn og eventuell uenighet fram, og så komme fram til en løsning. Jeg vil også i framtida holde meg unna intrigespill i politikken helt til min dødsdag.»

Det var sukkersøtt! Reiulf Steen kommenterte intervjuet tørt slik: «Selv vil jeg ikke kunne si noe tilsvarende.». Og Ronald Bye vil vel også kunne trekke på smilebåndet over dette intervjuet etter opplevelsene han hadde med sitt brev til Gro 10 år senere. Pussig – «hu’ rør’ jo på seg!».

Vi er nå i begynnelsen av 90-årene, og systemet behandler fortsatt informasjon om hva som skjedde inntil midten av 70-årene som høyeksplosive saker. Hvorfor? Hvis alt virkelig stanset der, var det vel bare for Gro å innrømme alt og skylde på historien og forgjengerne? Men det stoppet jo ikke. Avlyttingen fortsatte med ny teknologi. Denne skulle røklegges mest mulig. Enhver avlyttingsdebatt var uheldig. Derfor måtte Ronald Byes brev undertrykkes. Først da journalist Vidar Ystad i Bergens Tidende tok opp saken med Sivilombudsmannen i januar 1994 kom brevets skjebne frem. Det viste seg da at også personer som departementsråd Bjørn T. Grydeland og ekspedisjonssjef Arne Spildo, begge ved Statsministerens kontor (og begge godt kjente fra vår sak), hadde vært innom «brevstafetten». Brevet ble gjort til et ikke-brev ved at det aldri ble journalført noe sted og ved at det aldri ble besvart.

Vi tror nå at brevet havnet hos han Trond – som disponerte deretter.

1 Historien til og med Eldring omtalte i Klassekampen 7. juli 1994.

2 Se bl.a. Klassekampen 27. november 1993.

3 Se bl.a. Klassekampen 27. november 1993.

4 Arbeiderbladet 4. november 1993. Byes brev var sendt på fax dagen før og feildatert 4. istedenfor 3. november.

5 Referert i NTB-melding av 25. november 1993, gjengitt bl.a. i Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad neste dag.

6 Innst. S. nr. 246 (1992-93).

7 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 87.

9. FORSVARSSJEF MED EKSTRA ØYE

Utover våren 1992 gikk det svært langsomt med Lier og politikammeret. Setsaas var nå helt overbevist om at det ikke ville føre frem heller. Etterhvert som motetterforskningen skred frem, viste det seg også stadig tydeligere at det var sterke krefter i Forsvarets Etterretningstjeneste som var innblandet, antakelig vel så meget som POT. Forsvarsdimensjonen plaget Setsaas sterkt som mobiliseringsoppsatt major i NATOs brannkorps. Hele saken ville, hvis den forble uoppklart, bli liggende som en udetonert bombe for Forsvaret. Han var klar over at det nå bare var et spørsmål om tid før vi måtte gå videre med de øvrige demokratiske virkemidler vi rådet over som borgere, og nå gjensto Kontrollutvalget – som bare dekket POT og S-tjenesten, men ikke E-tjenesten – og Stortinget. Da ville offentlig omtale bli uunngåelig, med tilhørende risiko for skade på Forsvaret.

9.1 En ryddesjanse

Som offiser følte Setsaas derfor en forpliktelse til å gi Forsvaret selv en sjanse til å rydde opp. I april 1992 forfattet han dette brevet til Forsvarssjefen1:

«Lang tids undersøkelser/etterforskning har dessverre avdekket at bl.a. FO/E har stått sentralt i en overvåkingsoperasjon der undertegnede blant flere har vært fokusert. Operasjonen har også involvert mål og midler som synes å være i konflikt med norsk straffelov. Idet jeg forutsetter at Forsvarets organer innledningsvis kan ha vært forledet til iverksettelse av ovennevnte, er jeg beredt til, om Forsvarssjefen det måtte ønske, å søke en intern avklaring/opprydding på den del av ovennevnte der Forsvarets organer har vært involvert. Jeg anmoder Forsvarssjefen om en umiddelbar meddelelse om en slik løsning kan tjene Forsvarets interesser.»

For å være sikker på at det kom frem på betryggende måte, kontaktet han en kollega, en oberst i Forsvaret for å forespørre om han var villig til å formidle brevet. Kollegaen hadde tilfeldigvis allerede avtalt et møte noen dager senere med Forsvarssjefen, admiral Torolf Rein, i en annen sammenheng, og lovet å ta med seg brevet. Setsaas hadde opprinnelig tiltenkt sjefen for E-staben, generalmajor Alf Roar Berg, en kopi av brevet, men besluttet å droppe kopien. Det ville være ukorrekt overfor Forsvarssjefen. Obersten rapporterte dagen etter det avtalte møtet at brevet var levert.

Det bemerkelsesverdige var imidlertid at det var sjefen for Sikkerhetsstaben, kommandør I Gunnar Rio, som dukket opp på Forsvarssjefens kontor og på dennes vegne for å ta imot brevet, fordi Forsvarssjefen selv var blitt forsinket tilbake fra et tidligere møte. Hvordan kunne det ha seg? Det var ikke på forhånd redegjort at det skulle komme noe brev eller for brevets innhold. Det naturlige hadde vært at en person fra Forsvarssjefens egen stab hadde tatt imot et uspesifisert brev. Hvorfor var S-sjefen beordret til å ta imot et brev – og dette brevet? Like rart var det at S-sjefen ba obersten formidle tilbake til Setsaas – fortsatt på Forsvarssjefens vegne – at han ville få svar om et par dager. Hvordan kunne de med en gang vite at det bare ville ta et par dager?

Det viser seg at kommandør i Rio var formann for «Koordineringsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten akkurat i 1992»2. Det gjør ham plutselig til en svært relevant person til å motta brevet. Men det gjør det enda mer forbausende at han var tilstede for å motta et brev, og et brev av denne karakter. Informasjonen om at et brev var på vei og hva det inneholdt kunne bare komme fra avlytting av telefonsamtalen mellom Setsaas og obersten (som ble oppringt på sin bopel).

Forsvarssjef Rein har ikke tenkt særlig raskt!

Nå tok det meget mer enn to dager før det kom noe svar. Setsaas forholdt seg i høy beredskap i den påfølgende periode. Han ventet seg når som helst en umiddelbar beordring om å stille på Forsvarssjefens teppe og få valget om å legge frem det han hadde eller ta imot legehjelp. Det ville vært reaksjonen av en forsvarssjef av general Fredrik V. Bull-Hansens kaliber. Men ingen slik ordre innløp. Det skulle ta mer enn ett år.

Det hadde nå rent mye vann i havet. Vi var ferdig med politikammer og kontrollutvalg, og var under behandling i Stortinget der det kokte rundt vår og andre overvåkningssaker (alt dette kommer vi tilbake til). Det ubesvarte brevet fra Setsaas ble fremlagt for Stortingets forsvarskomite, der det vekket stor oppmerksomhet. Vi hadde også alliert oss med Dagsrevyen3, der Lars-Jacob Krogh var i fyr og flamme. Han reagerte sterkt på det manglende svaret, og tok kontakt med Forsvarssjefens pressetalsmann oberst Per Bøthun for å etterlyse det.

Etter all denne oppmerksomheten ble Forsvarssjefen nødt til å reagere. Endelig ble brevet besvart, men ikke av Forsvarssjefen. Svaret var datert 28. april, postlagt 4. mai 1993 og mottatt dagen etter. Pånytt var det sjefen for S-staben, nå oberst Rios etterfølger, oberst Hans Dramstad, som hadde undertegnet4:

Brevet viste til FO/S (Sikkerhetsstaben) var blitt forelagt Setsaas’ brev for nærmere undersøkelser og uttalelse, at det med bakgrunn i de opplysninger som var gitt ikke «hadde latt seg gjøre å komme til nærmere kunnskap om forhold som er antydet», at Setsaas kunne ta kontakt hvis han hadde tilleggsopplysninger, og at man beklager at det ikke var gitt svar tidligere.

1 Brev av 29. april 1992 fra major Setsaas til forsvarssjef Rein.

2 Hvem er Hvem 1994. Vi antar at dette er et internt organ i Forsvaret. Det er uvanlig å nevne slike i Hvem er Hvem. Det kan også være en trykkfeil for Koordineringsutvalget for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten, nedsatt av Justisdepartementet.

3 Det endte med bulder og brak, som vi skal se senere.

4 Brev av 28. april 1993 fra S-staben til Setsaas.

9.2 Det tredje øyet

Det var et bemerkelsesverdig brev. Det som skulle ta to dager, tok et år. I løpet av dette året var det ingen som tok kontakt med Setsaas for å få vite hva han siktet til. Brevet fortalte jo ikke stort mer enn at det var ugler i mosen og at Tronds kontorsjef Terje Buljo var blant uglene. Men underveis må forsvarsledelsen ha funnet ut hva det var likevel, for nå hadde man tydeligvis gjort et forsøk på å undersøke saken, men problemet var at man ikke kom videre pga mangel på opplysninger. Hvordan visste man hva man skulle undersøke? Trolig har forsvarssjef Rein utviklet et nytt hemmelig våpen: Clairvoyance eller klarsyn. Ifølge den tibetanske munk og motstandsmann Lobsang Rampa1 hadde alle menn og kvinner en slik sans via et tredje øye i pannen:

«Den gang vandret gudene om på jorden og blandet seg med menneskene. Men menneskene drømte om å erstatte gudene og prøvde å drepe dem av den grunn. De glemte at selv om de kunne se, kunne gudene se enda bedre. Som straff for dette lukket gudene det tredje øyet til menneskene.

I de århundrer som er gått, er det er bare få som er født med evnen til å være clairvoyant, og de som har denne evnen, kan utvikle den videre ved å gjennomgå den operasjonen som var blitt foretatt på meg …»

Gadd vite hva slags operasjoner Forsvarssjefen og Sikkerhetsstaben hadde iverksatt og hvor de hadde sine ekstra øyne?

Hva må ha skjedd? Et så alvorlig brev kan ingen forsvarssjef ignorere. Husk at på dette tidspunkt (i 1992) fantes det ikke noen «Ramm/Setsaas-sak». Aftenposten hadde ikke skrevet sine nedlatende lederartikler ennå, og middagsavisenes morosider hadde ikke boltret seg med Helan og Halvan. Selv om dette i alle fall ville vært usaklige unnskyldninger, kunne det ikke en gang påberopes at det måtte være våre «vanlige skrullete påstander» som man ikke trengte svare på. Og i alle fall fraskrev man seg denne muligheten når svaret til slutt ble sendt – da lot man jo som om man tok det alvorlig!

Det eneste vi vet (men først fra 1995) er at sjefen for Sikkerhetsstaben en gang før 3. juli 1992 diskuterte Setsaas’ henvendelse med seksjonssjef Trond Johansen i Etterretningstjenesten2. Hva som skjedde på dette møtet vet vi ikke, men det er vel god grunn til å anta at Johansen ikke akkurat har oppfordret til å forfølge saken. Ut fra det vi vet om Johansens politiske støttespillere i Ap-ledelsen og Ap-regjeringen og hans rolle når nye forsvarssjefer, E-sjefer og S-sjefer skal ansettes, må vi kunne regne med at hans råd ble tillagt stor vekt av disse personene, for å si det mildt. S-sjefen har nok vært rask med å gi disse rådene videre til Forsvarssjefen.

Forsvarssjefen må ha kommet i adskillig vånde. Det er temmelig opplagt at han ikke selv kunne ta ansvaret for å underslå brevet. Han må ha konsultert sin overordnede, Forsvarsministeren, som da var Johan Jørgen Holst. Etter helt ordinær regjeringspraksis har han i sin tur måttet konsultere statsministeren, som i alle fall har alt ansvar for statsrådenes beslutninger. Forsvarssjefen har nok fått klar beskjed: «Legg det dypt ned i skuffen.» Det skulle ikke forundre oss om Johansen, som bl.a. sentralt medlem av Arbeiderpartiets sikkerhetspolitiske utvalg, allerede hadde klarlagt denne ordre på partikanaler.

«Den fjerde tjeneste» skulle det ikke rotes borti. Ikke av Forsvarssjefen, og ikke av noen andre heller. Vi har siden fått erfare at det er en almen regel under Arbeiderpartiets regjering.

Etter dette skrev Setsaas takkebrev til Forsvarssjefen3 for at han endelig hadde fått svar og for invitasjonen til å komme med «tilleggsopplysninger». Setsaas beklaget utviklingen, men svarte at han ikke fant det naturlig å gå inn i en formell prosess med Forsvaret, fordi saken var overlatt Stortinget. I et sideskriv sa han seg likevel villig til å ta et møte «uformelt og i ditto omgivelser». Det ble det ikke noe av.

Korrespondansen er tatt med som vedlegg 4.

1 Lobsang Rampa: «Det tredje øye». Ernst G Mortensens forlag 1956.

2 Dette fremkom under Johansens møte med Lier og er omtalt i Liers notat til Mikkelsen av 3.7.92.

3 28. mai 1993.

9.3 Bøthuns bordeller

Underveis i dette fant det sted et lite «ekstra-show»:

Da Krogh kontaktet Bøthun benyttet sistnevnte anledningen til et forsøk på diskreditering av Setsaas. Han påsto at Setsaas hadde drevet to bordeller i Guatemala i 1976-78, og at han var fratatt sin sikkerhetsklarering. Påstanden om bordeller var åpenbart falsk. Påstanden om fratagelse av sikkerhetsklarering var ukjent for Setsaas.

Dette var meget alvorlig. Uttalelser fra Forsvarets pressetalsmann er jo å regne som uttalelser fra Forsvarssjefen. Hensikten må ha vært å skremme NRK-TV fra å ta opp hele saken. Setsaas tilskrev Forsvarssjefen om Bøthuns påstander1 og uttrykte sin forbauselse over at pressetalsmannen hadde så fri omgang med sensitive personopplysninger (det hadde ikke vært bedre om påstandene hadde vært riktige). Hvorfor var han ikke i det minste foreholdt påstandene før de ble kolportert til pressen?

Selv etter at dette brevet var sendt, fortsatte Bøthun å slarve om Setsaas. Nå kom det sågar på trykk i Verdens Gang2:

«SETSAAS LYVER: Setsaas farer med løgn! Pressetalsmann ved Forsvarets Overkommando, Per Bøthun, slår skarpt tilbake mot major Johan M Setsaas, som hevder at Forsvarets E-tjeneste overvåker ham. Bøthun tilbakeviser alle påstander om overvåking mot Setsaas. Det eneste han vil beklage er det faktum at Setsaas måtte vente et helt år før han fikk svar på brevet han sendte til forsvarssjef Torolf Rein hvor han hevdet seg overvåket.

– Vi sjekket de kryptiske opplysningene Setsaas kom med i brevet, men fant de så useriøse og dårlig dokumentert at vi skrinla saken. Forsvaret får hvert år et utall med underlige henvendelser, sier Bøthun.

– Burde ikke majoren vært innkalt til en nærmere redegjørelse i en såpass alvorlig sak som påstand om overvåking?

– Vi har hatt flere episoder med Setsaas tidligere som tilsa at det ikke var nødvendig, sier Bøthun.»

Bøthuns forsvar for unnlatelsen av å gjøre noe med saken var en vulgærversjon av det offisielle svaret. Det var jo åpenbart at Setsaas i brevet varslet om et generelt forhold som han var beredt til å samtale videre om. Enhver kan jo se at brevet ikke inneholdt nok opplysninger til å vurdere påstandens seriøsitet, og at brevet heller ikke pretenderte å dokumentere noe som helst. Dette måtte kommet på grunnlag av et returinitiativ fra FO, noe S-sjefen ved mottakelse i realiteten varslet.

Formuleringen om at «vi» (Forsvaret) «har hatt flere episoder med Setsaas tidligere» var særlig stygg. Bøthun fortsatte å publisere fra interne personopplysninger i pressen, denne gang også helt gale opplysninger. Leseren måtte (i beste fall) fått inntrykk av en regulær kranglefant og kverulant som hadde for vane å iverksette de rareste ting. Det fantes imidlertid ingen slike «episoder». Han uttalte seg også ukorrekt i forhold til realiteten: Da det endelig kom et svar, inneholdt det nettopp en invitasjon om å få «eventuelle tilleggsopplysninger».

Enda verre var det at Bøthun samme dag orienterte ytterligere, mer detaljert og mer uriktig om personopplysninger vedrørende Setsaas, og det endog til AKP-organet Klassekampen3!

Etter ca tre og en halv måned4 ble brevet om Bøthuns uttalelser besvart av Stabssjefen, generalløytnant Odd Svang-Rasmussen. Han tilbakeviste at det var gitt personopplysninger til media. Bøthun hadde ikke sagt noe om bordeller eller sikkerhetsklarering. Han opplyste imidlertid at sikkerhetsklareringen var bortfalt midlertidig fordi det i løpet av et visst antall år ikke hadde vært tjenstlig behov for å opprettholde den. Det var imidlertid et rent rutinespørsmål og ingen fratakelse. (Ved neste innkallelse ville klareringen bli aktivert igjen.) Også denne korrespondansen er tatt med som del av vedlegg 4.

Svang-Rasmussen tok ihvertfall feil da han benektet at Bøthun hadde gitt media personopplysninger vedr. sikkerhetsklarering. Kanskje leser ikke generalløytnanten Klassekampen, men i så fall må ha Bøthun orientert ham feilaktig.

Det er således all grunn til å tro mer på Krogh enn Bøthun. Krogh har ingen grunn til å diskreditere Bøthun, men Bøthun kan ha gode grunner til å diskreditere Setsaas. Bøthun fortsatte å blafre med både sanne og usanne personopplysninger om Setsaas til VG og endog Klassekampen, også på trykk. Det tyder på at terskelen generelt ikke var så stor, sikkert heller ikke for bordell-preik. Bare Bøthun, ikke Krogh, kunne vite at sikkerhetsklarering var et tema som kunne forvrenges. Hva slags spill var det Bøthun drev?

1 28. mai 1993.

2 VG 8. juni 1993.

3 Klassekampen 8. juni 1993.

4 9. september 1993.

10. KONTROLLERT KONTROLLUTVALG

Saken om at POT v/Frigaard tillot Mossad å operere som norske politifolk med norske pass under avhør av og rekrutteringsforsøk mot palestinske asylsøkere ble tatt av dagsorden ved at den våren 1992 ble oversendt Kontrollutvalget for Overvåknings- og Sikkerhetstjenesten for granskning.

Opprettelsen av Kontrollutvalget var det eneste resultatet av Mellbye-utvalgets undersøkelser og anbefalinger. For det hadde det ikke vært noen kontroll med de hemmelige tjenester. I sin naivitet begrenset utvalget og Borten-regjeringen Kontrollutvalgets mandat til de to av de tre hemmelige tjenestene som hadde lovlig adgang til å arbeide med norske borgere; Overvåkningspolitiet (POT) og Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S). Kontrollutvalget mottar klager fra personer som måtte mene seg urettmessig overvåket og undersøker om det foreligger noen overvåkning og om denne i så fall er lovlig. Enten svaret blir ingen eller lovlig overvåkning, trekker utvalget same konklusjon: «Klagen gir ikke anledning til noen kritikk mot POT eller FO/S.» Ingen får vite om klageren så spøkelser eller virkelig var lovlig overvåket. I noen få saker har Kontrollutvalget kommet med mild kritikk, men aldri på eget initiativ eller bare på grunnlag av en klage. Først når en sak er presentert av media og/eller blitt sak i Stortinget er utvalget kommet etter. Ellers har det alltid vært «ingen kritikk».

10.1 Vi tar kontakt

Likevel er det jo en rett og plikt for norske borgere å bruke og hjelpe de demokratiske kontroll-organer som finnes. Det Setsaas nå var mest opptatt av, var å fullføre den jobben han hadde forsøkt å gjøre overfor Frigaard, nemlig sikre seg at hans Harari-informasjoner og særlig Frigaards behandling av disse kom med i Kontrollutvalgets behandling av Mossad/asylsøkersaken, som burde utvides til å gjelde forholdet til Mossad på bred front. Setsaas tok derfor kontakt med utvalgets formann, h. r. adv. Hans Stenberg-Nilsen, for å orientere om dette. Et slikt møte ble holdt 27. april 1992 med Stenberg-Nilsen og utvalgsmedlem Brit Seim Jahre tilstede. Sistnevnte var helt ny. Hun erstattet Rakel Surlien som ikke ønsket gjenvalg for fireårs-perioden som startet 1. mars 1992.

Dette møtet dreide seg altså om Mossad-opplysningene fra Guatemala. Likevel benyttet Setsaas anledningen til å nevne at han og vi andre også hadde vår egen overvåkningssak som kanskje interesserte utvalget. Det gjorde det, og vi ble straks bedt om å sende inn klage.

10.2 Vi klager

Vi gikk deretter i gang med utarbeidelsen av klage til Kontrollutvalget og leverte inn denne 27. mai 1992. Klagen er i sin helhet inntatt som Vedlegg 2. Vi var fire som undertegnet klagen: Ramm, Setsaas, Holst og Aamodt. Vi gjorde det klart at vi opptrådte på vegne av mange flere.

Klagen omfattet for det meste forhold vi allerede har omtalt: Avlytting, romavlytting via telefon, overvåkningsleiligheter, møtene hos Frigaard, Frigaards manglende reaksjoner på den første av disse og Harari-opplysningene, h. r. adv Hjorts mislykte anstrengelser for å få disse sakene oppklart med POT, aksjonene mot Holst, Terje Buljo & Co, knusing av biler, avlytting av Drammensveien 105 overfallsforsøket mot Setsaas, forholdet til Mossad m v.

Vi angrer idag på ett ord i klagen, ordet «samvittighetsfull» i følgende avsnitt:

«Politikammeret utførte en samvittighetsfull etterforskning på endel punkter. Enkelte punkter ble tilfredsstillende avklart og er ikke tatt med i fremstillingen foran. Andre punkter ble positivt bekreftet. … Øvrige punkter forble ubesvart. Med de begrensninger som av naturlige grunner foreligger for politikammerets etterforskningsmuligheter i en sak av denne karakter må vi derfor fortsatt regne saken som uoppklart.»

Siden vi skrev dette har vi hatt nye erfaringer med og fått nye kunnskaper om Oslo Politikammer som gjør at vi med bred penn kan fastslå at kammerets etterforskning var langt fra samvittighetsfull. Det kommer vi tilbake til.

I samtid var formuleringen et kompromiss. Vi var ikke så uenige om at Liers resultater til da var tynne og at mye tydet på at kammeret faktisk var involvert selv. Det var et spørsmål om høflighet og krav til egen bevisbyrde. Ramm mente det eneste som var helt sikkert var at Lier hadde gjort et par ting som var nyttige for oss og ellers ihvertfall utført endel aktivitet. Dessuten hadde Lier beklaget seg over at han «ikke kom gjennom de dørene du vet», dvs. inn til de hemmelige tjenestene. Så lenge det kunne hende at dette var sant, burde vi formulere oss ut fra den mest fordelaktige tolkning. Setsaas mente at den lille nytte vi hadde hatt av Lier kom så sent og så motvillig at det var av liten betydning i forhold til alt det negative som sannsynligvis forelå og alle de manglene som forelå, og formulere oss ut fra det. Idag er vi enige om at det nok hadde vært det riktigste.

Vi innrømmer gjerne at vi ofte har slike diskusjoner. Ramm er fra sin journalistiske bakgrunn vant til å kreve ulike forhold 100% dokumentert og kildefast før det kan legges til grunn, og – som politiker – inntil da vurdere folk «i beste mening». Setsaas er ut fra sin militære bakgrunn vant til å handle så snart man subjektivt ikke lenger er i tvil for ikke å gi motparten et for stort forsprang, for det kan godt hende at motparten handler på mye svakere grunnlag. Kompromissene blir som regel brukbare. Nesten alltid får Setsaas rett litt senere. Kanskje har vi mistet litt tempo underveis, eller omvendt blitt spart for noen ekstra streifskudd. Det er ikke godt å si.

Kontrollutvalget hadde etter endringen 1. mars 1992 følgene sammensetning: Advokat Hans Stenberg-Nilsen (formann), avdelingsleder Anne-Lise Steinbach, journalist og fhv stortingsrepresentant Kjell Magne Fredheim, adm dir Terje Nypan og byrettsdommer Brit Seim Jahre. Steinbach og Fredheim er begge medlemmer av Arbeiderpartiet med lang og solid tjeneste. Vi kjenner ikke de andres partibakgrunn. Lagdommer Rakel Surlien, tidligere statsråd for Senterpartiet, gikk ut pr. 1. mars 1992. Utvalgets sekretær var dommerfullmektig Aage Thor Falkanger.

10.3 Vi undres

Ramm, Aamodt og Holst ble – på rekke og rad og i den rekkefølge – innkalt til møte i Kontrollutvalget 31. august 1992. Det var beregnet en halvtime på hver. Hvorfor var ikke Setsaas innkalt? Vi var fire likestilte klagere. Også på grunn av den knappe tiden antok vi at møtene bare skulle ha karakter nærmest av «å hilse på hverandre» før man siden gikk i gang med de skikkelige avhørene. To av utvalgets medlemmer hadde jo allerede hilst på Setsaas. Men ikke mer heller!

Ramm forberedte seg likevel grundig. Han regnet Kontrollutvalget som alvorlige saker og var forberedt på grundig krysseksaminasjon. Han var temmelig forbauset da Stenberg-Nilsen kort ba ham sette i gang med sin redegjørelse, og bare ta opp forhold han selv hadde opplevd. Han sa at han måtte ta med mer enn dette, fordi det var 15-20 personer tilsammen som hadde hatt «opplevelser» og mange av dem var det naturlig at han redegjorde for. Dette ble akseptert under formaninger om korthet. Enda mer forbauset ble han mens han redegjorde. Utvalgets medlemmer så ut til å fatte særdeles liten interesse. Noen drodlet på sine ark i kjedsommelighet, andre kikket i blader og aviser. Det kom praktisk talt ikke spørsmål eller avbrytelser. Kjente de stoffet på forhånd? Det var nærmest utenkelig. Men Aamodt hadde akkurat samme følelsen. Både Ramm og Aamodt ble bremset ned etter den fastsatte halvtimen og «kastet ut» noen minutter senere.

Ramm tok opp muntlig et punkt som ikke var nevnt i klagen: Den nye telefonlinjen som kom fra FO/S og muligens fortsatt gikk via denne tjenesten.

Derimot fattet utvalget betydelig interesse for presten Petter Holst. Han måtte vente etter at Aamodt var ferdig og fikk opplyst av formannen at det var fordi ett av medlemmene måtte ut et nødvendig ærend og var forsinket. Normalt nok, men: Holst merket seg at det var minst 8, trolig 9 personer tilstede i tillegg til ham selv, deriblant det avgåtte medlem Rakel Surlien. Ramm og Aamodt hadde ikke festet seg nøyaktig ved antall og deltakere, men er begge temmelig overbevist om at det var ikke var så mange som 8, dog at Rakel Surlien var med hele tiden.

Hvem var alle møtedeltakerne? Utvalgets medlemmer pluss sekretær utgjør 6. Hvorfor var Surlien tilstede etter at hun var fratrådt? Det var vel ikke ut fra «kontinuitet» i en saksbehandling, for dette var vel utvalgets første møte om denne saken? Kunne det tenkes at hun som lagdommer hadde vært med på å avsi kjennelser? I så fall måtte hun vel være skikkelig inhabil, så det var det vel ikke? Kanskje skulle de rett og slett ha avslutningsfest for det gamle utvalget? Da burde hun vel kommet rett til den? Ikke godt å si, men rart.

Likevel er det ikke mer enn syv. 1-2 personer ankom altså mellom møtet med Aamodt og møtet med Holst. Nødvendigvis personer som ikke var medlemmer av utvalget. Hvem? Hvorfor?

Holst fortalte utvalget om sine brev til Haugli, og Stenberg-Nilsen spurte om Hauglis reaksjoner på disse. Det var det jo vanskelig for Holst å svare på, siden Lier hadde underslått brevene (men det visste han ikke da)! Men den tilsynelatende manglende reaksjon fra Haugli kunne sikkert brukes av utvalget til å bagatellisere Holsts klager.

Holst ble sittende over en time og fikk ytterligere en rekke spørsmål. Mange var naturlige spørsmål. Men det var spesielt mange spørsmål om Setsaas’ bok. Hadde Holst lest den? Ville noen nordmenn gidde å lese en bok bare om Guatemala? Hvor befant manuskriptet seg? Hvilken tilknytning hadde Holst til Leseselskapet?

Fra før visste vi at motparten måtte være temmelig i villrede, men enormt interessert nettopp i hva slags bok som var på gang, om det var et manuskript, når det eventuelt ble ferdig osv. Det var ikke like opplagt at Kontrollutvalget skulle fokusere på akkurat dette.

Etter disse møtene trodde vi fortsatt at vi ville bli innkalt – alle fire – til nye møter. Ramm hadde bl.a. orientert om at Setsaas hadde tyngden av bevismaterialet, inklusive logger, fotos, video etc. og at ingen av oss andre hadde kunnskap og oversikt over dette. Spesielt fordi vi alle tre ble pålagt bare å fortelle om egne observasjoner eller aller nådigst (for Ramm) noen av ikke-underskrivernes observasjoner, anså vi det som selvsagt at Setsaas ville få romslig anledning senere.

Det fikk han ikke.

10.4 Vi overkjøres

Vi hørte faktisk ikke et kvidder mer fra utvalget før vi 2. oktober 1992 fikk beskjed om dets avgjørelse: «Klagen gir ikke grunlag for kritikk mot Overvåkningstjenesten». Såvidt vi visste, hadde utvalget ikke foretatt eller iverksatt noen form for etterforskning. Ingen var blitt ytterligere avhørt, det var ikke gjort åstedsbefaringer, vi hørte intet om noen avhør osv. Fremfor alt brant Setsaas inne med alt sitt materiale som var hovedtyngden av hele saken. I ettertid har Stenberg-Nilsen påberopt seg møtet med Setsaas før klagen ble levert inn, men det handlet om Harari-saken, og overvåkningssaken ble bare nevnt.

Kun i fire kjente tilfelle, alle medlemmer av Ap, har det vært gitt ekstra service fra POT eller andre myndigheter ved å bekrefte eller avkrefte lovlig overvåkning (se kap. 22.5). Vi var en tid et nytt slikt tilfelle (Frigaard hadde allerede sagt dette til Lier (se kap. 7), Trond Johansen hadde sagt det til Lier (se kap. 11), og justisminister Grete Faremo til Stortingets justiskomité, se kap. 14). Stenberg-Nilsen sa nå til Arbeiderbladet1:

«Det er ingen forbindelse mellom overvåkningstjenesten og de forholdene som gruppen rundt major Johan M Setsaas klaget inn til Kontrollutvalget …»

Nærmere kunne han ikke komme en forsikring om at det ikke var overvåkning, uten å si det rett ut. I samme artikkel sier han at akkurat det kan han ikke gjøre. (Men senere ble vi tatt vekk fra denne listen over spesialbetjente. Til tross for omfattende korrespondanse og krav om formell behandling kunne justisministeren senere ikke en gang finne ut for seg selv om hun tidligere hadde snakket sant eller ikke, langt mindre informere oss; se kap. 23).

Det eneste vi ellers har oppdaget at klagen til Kontrollutvalget har utvirket, er at politiinspektør Roar Gald nå endelig skrev rapport om sitt møte med Setsaas 24. september 1990 (se kap. 1.4). Rapporten er datert 28. august 1992, altså nesten to år senere. Er det vanlig at overvåkningsfolk somler i årevis med å skrive rapporter? Eller var det slik at den opprinnelige rapport ikke var egnet til fremleggelse i Kontrollutvalget? I disse tider med stadig skifte av PC’er, tekstbehandlingsprogrammer og printere er det blitt svært vanskelig å forfalske dokumenter mer enn én PC-generasjon gamle!

Kontrollutvalget har også Sikkerhetstjenesten som ansvarsområde. Kjennelsen nevner ikke denne, selv om ett punkt (telefonen) var knyttet opp dit. Vi er også blitt fortalt at Kontrollutvalget skal melde fra til Justisdepartementet hvis man kommer over saker utenfor utvalgets område som likevel bør forfølges, f.eks. saker vedrørende FO/E. Vi kjenner ikke til at noen slike rapporter ble levert.

Kontrollutvalget var altså en stor skuffelse. Vi kan isolert sett bevise at utvalget bevisst avskar oss mulighet for å representere tyngden av vårt materiale. Det luktet vondt av at et fratrådt medlem var tilstede og at det også måtte vært andre utenforstående tilstede. Vi mislikte fokuseringen på boken.

Vi noterte oss at flere forhold kunne tyde på at utvalget hadde vært borti saken før.

Det var altså mye rart å merke seg med Kontrollutvalgets behandling da det frikjente POT i vår sak. Men det skulle bli verre.

1 Arbeiderbladet 27. mai 1994.

11. TREDAGERS-ETTERFORSKNINGEN

Utover våren 1992 og frem mot klagen til kontrollutvalget – levert 27. mai 1992 – ble det heller tynt med hjelp fra Oslo Politikammer. Likevel fortsatte vi å orientere Lier løpende, bl.a. på møter 17. og 19. juni og notater datert 25. juni. Det dukket i denne perioden opp stadig nye forhold.

Notatet av 25. juni dreide seg om E-tjenesten. Det ble her redegjort for en rekke forhold, bl.a. om motivet (å hindre bokutgivelse og/eller finne ut om bokens innhold og utgivelse for å hindre en ny, alvorlig Mossad-sak), at vi hadde avdekket minst ett av E-tjenestens dekkfirma og – ikke minst – behovet for å få avhørt h. r. adv Schjødt før hans emigrasjon til Sør-Afrika som var varslet 2. juli 1992.

11.1 Lier treffer Trond

Samme dag – 25. juni 1992 – hadde Leif Lier møte med sin gamle bekjente (fra minst tre tidligere saker) Trond Johansen i FO/E. Dette fikk vi kjennskap til først da vi i 1995 fikk se Liers rapport til politiinspektør Knut Mikkelsen1. Ifølge notatet forsikret Trond Johansen da om at E-tjenesten ikke hadde noen aksjon gående mot oss. Johansen orienterte Lier om Setsaas’ brev til Forsvarssjefen og at han selv hadde hatt et møte om dette med S-sjefen. Lier og Johansen drøftet også saken om Terje Buljo, som ifølge Johansen hadde gitt tilfredsstillende redegjørelse internt.

Lier spurte under møtet om Johansen hadde noe imot at det ble iverksatt politietterforskning rundt vår sak. Det hadde Johansen ikke, men han håpet det ikke ble for mye presseomtale. Endelig spurte Lier om hvordan han burde forholde seg overfor S-staben (underforstått var han vel ferdig med E-staben med dette møtet), og Johansen anbefalte at eventuelle nye henvendelser til Forsvaret gikk direkte til Forsvarssjefen.

Setsaas’ notat om E-tjenesten er ikke nevnt tatt opp med Johansen i Liers notat til Mikkelsen, men referert innkommet neste dag 26. juni 1992. Det avstedkom ihvertfall ingen ytterligere tiltak i forhold til E-tjenesten.

1 Liers notat til Mikkelsen av 3. juli 1992.

11.2 Lier opp som en løve …

Bare fire dager etter Liers møte med Johansen (det visste vi ikke da), 29. juni 1992, ble vi imidlertid innkalt til møte hos Lier. Politikonstabel Gunnar Larsen ved vaktavsnittet var tilstede. Vi fikk nå beskjed om at Lier ønsket å opptrappe etterforskningen. Han ville ikke ut med hva som var kommet frem eller hva som var på trappene, men han skapte store forventninger. Nå ville han iverksette den typen tiltak som krevet en formell anmeldelse. Ikke bare det, det hastet. Han måtte ha den dagen etter. Dette kom helt overraskende på oss, og særlig Ramm var i tvil. Anmeldelse sto for ham som et point of no return i forhold til medieeksponering og mulige negative konsekvenser av det. Setsaas var stadig meget skeptisk til Lier. Men vi kunne ikke se bort fra at Lier f.eks. var blitt gitt marsjordre av Haugli. Vi hadde også i dagene før gitt Lier nytt og sterkt materiale, og kunne vanskelig trekke oss hvis det var det som var grunnen og hvis vi nå hadde muligheter for en skikkelig avklaring. Fremfor alt kunne det jo tenkes at Lier endelig ville avhøre Schjødt, slik det sterkt ble oppfordret til i Setsaas’ notat av 25. juni, før Schjødt forsvant til Sør-Afrika. Nektet vi å levere anmeldelse, ville saken bli stanset der. Det ville også bli vanskelig å gå videre, fordi vi ikke hadde utnyttet de ordinære muligheter som sto til disposisjon.

Hva med den korte tiden? Vi kunne jo ikke bare levere venstrehåndsarbeid. Men Lier hadde løsningen: Den formelle del av anmeldelsen kunne bare være noen enkle skjemaer ledsaget av korte brev. De kunne innleveres ved hjelp av Larsen under ekstraordinær sikkerhet og behøvde ikke foreløpig kodes inn i datasystemet. Vi kunne senere fortsette å levere oppsummeringer av andre ting til Lier som sidenotater. Ut fra dette gikk vi med på å levere anmeldelser. Den korte tidsfristen medførte at det bare ble fra tre av oss: Ramm, Setsaas og Holst. Aamodt var på reportasjereise og ville ikke rekke hjem i tide. Det mislikte vi sterkt. Frafall av én anmelder i forhold til klagen til Kontrollutvalget kunne av andre bli utlagt som intern splittelse. Uten Liers enorme hastverk hadde vi ikke minst av denne grunn selvsagt ventet på ham1.

Dagen etter – den 30. juni 1992 om morgenen – stilte vi tre på Politihuset, der det var enormt oppstuss. Ja, vi var ventet i vakta. Vi ble ledsaget av flere tjenestemenn som hadde forberedt et garantert avlyttingsfritt kontor. Anmeldelsene ble behørig nedtegnet på korrekte skjemaer, opplest, vedtatt og undertegnet og de ledsagende brev mottatt. Alle var bestyrtet over de forholdene som var avdekket og nå heldigvis skulle finne sin oppklaring. Ingen visste, men alle følte at noe betydningsfullt var i emning. Dra hjem, slapp av. Saken er i trygge hender.

Det var den, men ikke for oss.

Til tross for all garantert hemmelighetsholdelse bragte Klassekampen nokså umiddelbart en grundig redegjørelse for saken, og dermed var mediakjøret løs. Kilden var ihvertfall ikke oss. I Mikkelsen-notatet benekter Lier at den var i politiet, men flere muligheter foreligger ikke (NB. Da saken senere ble henlagt, lekket det også umiddelbart til pressen – 6 uker før vi ble orientert på annen måte. Da var det ihvertfall bare en mulig kilde: Politikammeret selv).

1 Lier har selv en noe annen fremstilling i sitt notat til Mikkelsen. På møtet den 29. juni 1992 skal han ha sagt at hvis vi ville at Politiet skulle gjøre noe mer, måtte vi levere inn anmeldelser. Vi kommer senere tilbake til flere grunner for at denne versjonen ikke kan være sann.

11.3 … og ned som en skinnfell

Det viste seg iflg. Mikkelsen-notatet at Lier hadde bestemt seg allerede samme dag som vi innleverte anmeldelsene for at han skulle nøye seg med å foreta noen såkalte «diskrete registerundersøkelser»1. Det betyr å sjekke hvem som har bestemte bil-, telefon- og postkassenummer, hvem som har hvilke arbeidsgivere etc. Alt dette hadde han allerede gjort. Han trengte ingen anmeldelser for det.

2. juli 1992 kom Setsaas på Liers kontor med ytterligere materiale, i det tro at det nå skulle bli etterforskning. Spesielt fremla Setsaas ferske fotografier av en av overvåkerne sammen med en mann med sambandsutstyr under jakken. Det var denne mannen som senere viste seg å ha en nær slektning innen lås- og nøkkelbransjen med interesse for PLO og arabiske ambassader på Drammensveien (se kap. 4).

Disse bildene må ha kommet meget ubeleilig for Lier, som nå hadde lagt opp til bare å foreta «diskrete registerundersøkelser» og så ikke foreta seg mer. Dette var jo helt konkrete spor som opplagt burde etterforskes ut fra de anmeldelser som var kommet inn og de forventningene han nettopp hadde skapt! I notatet til Knut Mikkelsen, som vi har referert til en rekke ganger allerede, og som altså ble skrevet neste dag, 3. juli 1992, hadde Lier tydeligvis behov for å avsvekke Setsaas’ troverdighet. Han ble derfor omtalt som «nervøs» og skal ha snakket mye om tilsynelatende vidløftige forhold, han fryktet for egen sikkerhet, snakket om å «iverksette nødvendige tiltak» som han ikke ville spesifisere etc. I denne forbindelse dukket også opp et helt spesielt dokument som vi har nevnt tidligere, men velger å spare til et senere kapittel. I Liers notat til Mikkelsen tjener dette dokumentet samme diskrediterings-hensikt.

Notatet av 3. juli 1992 redegjorde for følgende etterforskingsskritt iverksatt av Lier fra begynnelsen til denne datoen:

  • Han hadde spurt Iver Frigaard i Politiets Overvåkingstjeneste om de hadde overvåket og fått negativt svar
  • Han hadde spurt Trond Johansen i Forsvarets Etterretningstjeneste om de hadde overvåket og
  • fått negativt svar
  • Han hadde foretatt endel uspesifiserte «registerundersøkelser»
  • Det ble i notatet vist til Lauritzens rapport vedr avlyttingen i Drammensveien 10. som Lier sier han ikke har mulighet til å vurdere, men han har forstått at Televerket ikke har kunnet gi tilfredsstillende svar på rapporten. En som beskrives som «Vår mann» (dvs. Politiets) i Televerket kunne ikke finne indikasjoner på avlytting selv, men konstaterte at det var «lett adgang for kyndige personer å koble seg inn».
  • Han var blitt forklart av Terje Buljo og antakelig nestemann i samme ærend at de bare var på vanlig «sjekketur» og tatt Trond Johansens tilsvarende forklaring for god fisk
  • Han avkreftet en hypotese basert på et mulig slektskapsforhold mellom en overvåker og en politimann
  • Han fremskaffet eiernes navn på endel mistenkelige biler og at disse ikke hadde noe med POT å gjøre (men sa muntlig til oss at E-tjenestens dører kom han ikke gjennom – det gjaldt vel også bildører?)
  • Han bekreftet at et firma vi mistenkte for å være dekkfirma for E-tjenesten hadde postboks ved siden av (fire nummer høyere) E-tjenesten selv
  • Han bekreftet – sent og motvillig, etter avhør av vaktene – at Schjødt hadde vært i POT under Setsaas ‘ møte og uten å skrive seg hverken ut eller inn (men dette står ikke i notatet)

Selv trekker han følgende konklusjoner i notatet:

  • Registerundersøkelsene skal ha tilbakevist «mange av» de «fremsatte påstandene» før 31.12.92, men det spesifiseres ikke hvilke som er tilbakevist og hvilke som ble bekreftet. (Vi stolte i denne fasen såpass på Lier at vi tok opp med ham alle mulige teorier og hypoteser nettopp for å få dem bekreftet eller avkreftet. Er det ikke under normal politietterforskning på samme måten slik at mange hypoteser må forkastes, og er det ikke slik at det viktigste er at noen blir bekreftet – da har man jo noe å gå videre på!)
  • For en del andre forhold skriver Lier at påstandene ikke medførte riktighet ut fra det det var mulig å kontrollere via registerundersøkelser (hvilket tydeligvis ikke utelukket at det kunne vært mulig på andre måter)
  • Generelt ble det konkludert om alle forhold før de nye som kommer 2. juli 1992 at det – fortsatt ut fra «registerundersøkelser» – ikke var mulig å si noe konkret om våre påstander medførte riktighet eller ikke.
  • Notatets hovedkonklusjon var at saken nødvendiggjør ytterligere undersøkelser dersom man skal få bekreftet eller avkreftet påstandene.
  • Etter dette fulgte en omtale av møtet med Setsaas 2. juli, der det ble fremlagt nye og viktige opplysninger som det da notatet ble skrevet 3. juli ikke var gjort noe med.

Den 6. juli 1992 oversendte politiinspektør Knut Mikkelsen notatet med vedlegg til Eidsivating statsadvokatembete med forespørsel om man skal gjøre noe mer enn «ordinære registerundersøkelser». Dette begrunnes med at saken er «spesiell».

Allerede dagen etter, 7. juli 1992, svarte statsadvokat Iver Huitfeldt ved Eidsivating at embetet ikke fant å ville gi noen forholdsordre.

Fra 29. juni, da Lier oppfordret oss til å innlevere anmeldelser fordi han aktet å intensivere etterforskningen meget sterkt, og til 3 juli da Lier sendte notat til Mikkelsen, ser det ikke ut til at det ble gjort noe som helst, heller ikke noen såkalte «registerundersøkelser» som stort sett er det eneste Lier hadde drevet med tidligere (bortsett fra å motta forsikringer fra mistenkte om at de ikke hadde gjort noe galt).

Gjennom notatet 3. juli og oversendelsene/påtegningene etter det skaffet Lier og Oslo Politikammer seg ryggdekning for ikke å gjøre noe mer. Det ble heller ikke gjort. Det eneste som foreligger etter dette er et notat av 25. august fra Lier til Truls Fyhn der det opplyses at en av de mistenkte som kjørte bil registrert på en død mann ble stanset i rutinekontroll i samme bil, samtidig som det av en eller annen grunn drøftes hvordan Setsaas var kommet under vær med mannens identitet. Her nevnes også de to postboksene, noen møter vi hadde med Lier (vi visste jo ikke at han i realiteten allerede hadde henlagt) og en observasjon fra Setsaas om at en mistenkt alltid gikk ut av sin leilighet i de samme klærne han kom med. (For folk som virkelig bor i sin leilighet er det omvendt; de går ut og kommer hjem med samme klær; dette tydet altså på at mannen var på jobb og at leiligheten var en dekkleilighet.) Ikke noe av dette representerte noen ny etterforskning. Hensikten med notatet er uklart, men til slutt gjentas det samme: Man må ta standpunkt til hvorvidt man skal etterforske ytterligere. Det nevnes to personer som i så fall burde avhøres.

Det ble de ikke. Saksmappen slutter med dette siste uplasserbare dokumentet. Dermed blir notatet av 3. juli 1992 i realiteten stående som avslutning og konklusjon. Den formelle henleggelsen skjedde trolig 25. september 1992.

Liers notat beviser altså at det ikke ble utført noen som helst etterforskning etter innleveringen av anmeldelsene 30. juni, stikk i strid med det som var grunnen til anmeldelsene: Liers påståtte sterke ønske om opptrapping. Dette beviset fikk vi først tilgang til 1995 ved at vi i forbindelse med injuriesaken Schjødt vs Ramm fikk saksmappen til gjennomsyn. Før dette har vi bare kunnet bygge på det faktum at vi ikke hadde sett eller blitt informert om noen etterforskning.

Nå kan vi derfor slå fast at Liers ønske om anmeldelser så han kunne trappe opp var et rent narrespill. Vi ble regelrett manipulert og ført bak lyset. Lier visste godt at han ikke kom til å gjøre noe som helst med anmeldelsene da han innstendig ba om å få dem. Den eneste mulige forklaringen var denne: Man kan ikke henlegge en sak som ikke er anmeldt.

Men hvorfor? Hvorfor var det så viktig å få en henleggelse? Det ble stående som et mysterium – en stund.

1 Ifølge notatet til Mikkelsen orienterte Lier Haugli den 30. juni 1992 politimester Haugli om anmeldelsene og om sin samtale med Trond Johansen. Han skal da ha sagt at han i første omgang ville nøye seg med registerundersøkelser. Haugli skal ha sagt at han var enig, men også at han burde konferere Mikkelsen og vurdere eventuelle videre skritt. Det skal bli spennende om Haugli bekrefter denne fremstillingen.

11.4 Lier henlegger

Saken ble de facto henlagt av Lier da han undertegnet Mikkelsen-notatet 3. juli 1992, tre dager etter løftene om opptrapping. To måneder senere var det blitt formelt.

Pånytt lekket saken fra Oslo Politikammer før den skulle, denne gangen til NRK Dagsnytt. 30. september hadde Dagsnytt henleggelsen på alle morgensendinger. Ifølge Lier var saken henlagt på grunn av bevisets stilling, og Lier lot det skinne gjennom at alt var bare tøv og tull.

Utover dagen satte Lier seg i kontakt med Oljerevyens kontor, men Ramm var på reise, så han fikk først kontakt med Ramm under kveldens turnering i Stortingets bridgeklubb. Han beklaget at saken hadde lekket, og var etter sigende på møte i Stavanger, men lovet å gi full orientering så snart han var tilbake «i løpet av et par dager». Det tok 6 uker før vi fikk møtet, til tross for mange purringer.

Inntil da hadde vi ikke mottatt noe informasjon om henleggelsen, som vi bare kjente fra radio – i seg selv et alvorlig regelbrudd. Da Ramm til slutt alene fikk møte med Lier 16. november 1992, skjøv han en dårlig fotostatkopi av en «print screen»-utskrift fra en PC over bordet. Det skulle være henleggelsen. Alle andre henleggelsesbrev vi har sett er i det minste pent skrevne og undertegnede brev, men vi har hørt at enkle PC-utskrifter iblant brukes om sykkeltyverier etc. Det var mye rart med denne:

  • Henleggelsesgrunnlaget var nå forandret til «manglende opplysninger om gjerningsmann».
  • Henleggelsesdatoen var 25. september som stemmer med radiolekkasjen men ikke med henleggelsesgrunnlaget
  • Skjermbildeutskriften var ikke datert
  • Skjermbildeutskriften var underskrevet av politiinspektør Sveinung Sponheim, som såvidt vi vet ikke hadde noe som helst med saken å gjøre. Hvem hadde ansvaret for henleggelsesbeslutningen?
  • Feltet «Etterforsker» var fylt ut med «Etterforsker mangler.». Hvem hadde ansvaret for etterforskningen?
  • Merknadsfeltet var utfylt med «Ulovlig telefonavlytting», men saken hadde langt flere og større dimensjoner

La oss gå litt nærmere inn på Sponheim. Dette var en person vi aldri hadde møtt eller hørt om før. Da vi fikk se Liers notat til Mikkelsen, så vi at Sponheim ikke var nevnt med et ord der heller. I likhet med Lier og alle andre på Politikammeret er Sponheim heller ikke avhørt senere av Dahl-gruppen.

Leif A. Lier er ikke jurist. Det er antakelig derfor han måtte ha et annet navn på henleggelseserklæringen. I sin form var den altså bare en «print» fra en dataskjerm. Ingen vurderinger, ingen sammenfatning, ingen analyse. Hva har politiinspektør Sveinung Sponheim foretatt seg? Har ikke han et selvstendig ansvar for å vurdere saken før han henlegger? Eller er det slik at Lier bare løper rundt på gangen for å få en jurist til å kvittere i hui og hast?

Senere har vi altså sett politidokumentene, som med mindre noe fortsatt er holdt tilbake bare består av Liers to notater til Mikkelsen og Fyhn og ekspedisjon frem og tilbake til Eidsivating. Den henleggende politiinspektør Sveinung Sponheim kan ut av dette kun lese at det er foretatt minimale undersøkelser og at noe er avkreftet og noe bekreftet, samt at Eidsivating «gir blaffen».

Hvor kommer forresten den «ukjente gjerningsmann» fra? Han finnes implisitt i Lier-notatet ved at det der innrømmes at ikke alt kan bortforklares, men hvem har sørget for å få ham materialisert som henleggelsesgrunnlag etter at Kontrollutvalget gjorde seg ferdig? Sponheim? Hvor er hans premisser for dette? Og for å gå bort fra henleggelse «på grunn av bevisets tilstand»? Ikke i politidokumentene.

Er slik saksbehandling vanlig ved Oslo Politikammer? Hva skjedde da henleggelsesgrunnlaget ble forandret etter Kontrollutvalgets kjennelse? Hva er da vitsen med ordningen om at visse avgjørelser må tas av politijurister? Hvorfor ikke la Lier selv henlegge alle sine saker? Eller la ham få en påskrift av vaktmesteren, som sikkert ville behandlet saken minst like grundig som Sponheim gjorde?

Vi har senere med interesse notert oss at samme politiinspektør Sponheim er blitt utnevnt til sjef for narkotikaavsnittet ved Oslo Politikammer. Det er en posisjon som åpner mulighet for telefonavlytting i lange baner. Var det hans kvalifikasjoner fra andre avlyttingssaker som skaffet ham denne jobben? Hans opptreden i forbindelse med etterforskning og henleggelse slik vi har sett det lover ikke godt for rettssikkerheten på hans nye arbeidsplan.

Lier selv ble forøvrig utnevnt til sjef for kammerets nye etterretningsavdeling.

Vi meddelte Lier etter henleggelsen at vi ville bringe saken inn for Stortinget. Lier hadde selv svært lite å legge til. Han redegjorde for at «manglende gjerningsmann» innebar at man hadde funnet det godtgjort at det hadde funnet sted straffbare handlinger, men at det ikke hadde lyktes å finne frem til hvem dette var. Som begrunnelse for at han ikke kunne etterforske E-staben og Trond sa han at «Du vet, det er visse dører selv politiet ikke kommer gjennom.» Han fortalte ikke om møtet han hadde hatt med Trond Johansen. Det er lett forståelig, så servilt Lier ifølge eget referat opptrådte overfor Trond på dette møtet (se foran). Det hadde ikke mye preg av avhør!

Terje Buljo – Tronds kontorsjef, som vi har påtruffet i en rekke andre forbindelser, ble nå forsøkt fremstilt som en som hadde vært på sjekketur. Politiet har mye å lære av E-tjenesten! Vi får håpe Lier har lært litt når han nå skal lede Politiets etterretningsavdeling.

I forbindelse med den ukjente gjerningsmann forsøkte Lier også å lansere muligheten for «industrispionasje» mot Norsk Oljerevy, men den bet vi ikke på.

Det var jo i seg selv en ganske oppsiktsvekkende opplysning. Er det noen som er hevet over loven i Norge? E-tjenesten er fra før unntatt fra innsyn fra Kontrollutvalget. Kan den drive med akkurat hva den vil uten risiko for å bli etterforsket av politiet også?

Det ser faktisk slik ut. Ifølge Alf R Jacobsens bok «Iskyss»1 opplyses følgende, endog i forbindelse med en spionsak (Lygren-saken) (riktignok uten kildeangivelse, men vi kan vel stole på at Jacobsen har gode kilder?):

«I Oslo la Evang ned forbud mot at hans medarbeidere skulle bistå Overvåkingspolitiet med opplysninger. Da han selv ble innkalt til avhør, endte det i en skandaløs konflikt – et verbalt oppgjør som én gang for alle blottla mistilliten mellom ham og Bryhn.»

Fortsatt uten kildehenvisning skal Evang ifølge Jacobsen ha sagt:

«Jeg har instruert mine folk om ikke å si noe som helst til politiet. Inntil jeg får alle informasjoner på bordet, vil heller ikke jeg forklare meg.»

Generelt er det et faktum at alt innenfor det militære system i utgangspunktet er under egen jurisdiksjon. Verken vanlig politi eller POT kan etterforske bak forlegningsportene eller kontordørene i Forsvarets etater unntatt i helt opplagte rene sivile kriminalsaker og selv da normalt etter avtale, eller etter en lang prosess med rettslige kjennelser etc. Forsvaret vil helst etterforske selv, ved Militærpolitiet eller Generaladvokaten, og har i svært stor utstrekning rett til det.

Ut fra det er det ikke rart at Lier ikke fant noe. Han hadde ikke funnet noe som hadde med E-tjenesten å gjøre selv om han hadde villet. Men det var ikke vanskelig, for han ville jo ikke. Men han etterlot likevel inntrykk utad av at han hadde etterforsket nok, selv om det motsatte klart fremgår av det interne dokument.

Enda mer oppsiktsvekkende er opplysningen om «manglende gjerningsmann» i lys av Mikkelsen-notatets opplysninger om at Lier kun hadde foretatt registerundersøkelser og ikke gjorde noe som helst etter innleveringen av anmeldelsene. Det er helt tydelig av notatet at det kunne vært gjort mer for å oppklare etablerte straffbare handlinger, men det skjedde ikke.

Og hvorfor var henleggelsesgrunnlaget endret? Hadde det oppstått en diskusjon på politikammeret etter at Lier bekjentgjorde henleggelsen? Hadde f.eks. Haugli protestert mot underhånden kommando fra høyere makter, og i det minste klart å endre henleggelsesgrunnlaget til vår fordel? Tja. Det besto som nok et mysterium. En stund.

Ett var sikkert: Vi hadde holdt på Lier i nesten ett og et halvt år da henleggelsen kom. Underveis hadde Lier brukt 3 måneder på det eneste han gjorde som luktet av etterforskning, nemlig bekrefte Schjødts tilstedeværelse hos POT, selv om han pussig nok glemte det i sin rapport. Ellers har han ikke gjort mer enn en middels journalist: Skaffe rede på eiere av biler, telefoner og postboksnummer.

Men når mektige Trond Johansen kommer på besøk, tar det bare tre dager for Lier setter en ny plan ut i livet: Få inn anmeldelser og få saken henlagt! Gjennomføringen av planen tar bare 10 dager. Etterpå er det bare å vente for at det skal se ut som om det foregår etterforskning før henleggelsen kan lekkes til pressen. Det var ikke rart at Trond Johansen ikke hadde innvendinger mot at det ble iverksatt etterforskning, hvis han visste hva slags etterforsking det ville bli!

Det så stygt ut. Og det ble verre.

1 Alf R Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1993. Side 176.

12. FOLKESTYRETS SISTE BASTION

Etter at vi hadde møtt veggen med både Oslo Politikammer, Kontrollutvalget og Forsvarssjefen, gikk vi i tenkeboksen. Skulle vi anke politikammerets henleggelse? Vi hadde allerede erfaring for at en anke (saken om falske bevis) bare var bortkastet tid. Vi hadde også mistanke om at høyere makter allerede var innblandet, men fikk ikke dette bevist før i 1995, da vi oppdaget at Eidsivating hadde gitt Lier og politikammeret åpning for henleggelse. Eidsivating som skulle være ankeinstans var altså allerede innblandet og derfor inhabil, så vi er i dag fornøyd med at vi ikke kastet bort enda mer tid og krefter på en anke som var avgjort på forhånd.

12.1 Vi går til Stortinget

Det gjensto derfor bare en mulighet: Å gå til Stortinget. Ramm hadde selv arbeidet som gruppesekretær i Stortinget det meste av 70-årene og gått ut og inn i Stortinget i ulike funksjoner i nesten 25 år. Han hadde derfor ingen overdreven ærefrykt for institusjonen, men stor respekt for nasjonalforsamlingens integritet og evne til å reagere når det virkelig er nødvendig. Viktigere var det at han også visste hvordan man må opptre for å få gehør og unngå å havne i de store skuffene og få de verdiløse standardsvarene som blir de fleste til del, ganske enkelt fordi stortingsrepresentantene mottar så enormt mange henvendelser at de fleste må behandles overflatisk. 95% av Stortingets oppmerksom må brukes på de løpende saker, og da blir det ikke mye igjen til å behandle andre saker.

Skal man gå til Stortinget, er det derfor første forutsetning at man har en virkelig alvorlig sak. Man må også ha forsøkt alle tilgjengelige demokratiske virkemidler uten å nå frem. Så langt var det greit.

Videre må man være i stand til å vekke interesse ved å gi en kortfattet, klar fremstilling av saken, og man må være nøye med å dokumentere. Helst bør man også være i stand til å anvise en hensiktsmessig metode for enkeltrepresentanter for å få saken frem til behandling.

Vi gikk derfor først i gang med intensivert kontraetterforskning. Særlig vinteren 1992-93 jobbet vi intenst med graving i åpent kildemateriale av alle slag. Vi søkte etter forbindelser og forklaringer, og jobbet særlig mye med analysesiden. Mye av det overordnede stoffet vi til da hadde kommet frem til har vi presentert foran i denne boken. Vi har også for sammenhengens skyld vært innom noe av det vi først oppdaget senere, men det meste av dette kommer også senere i boken.

12.2 «Vi som styrer Norge»

Mot slutten av 1992 kom boken «Vi som styrer Norge»1 opp til behandling i Stortinget. Formen var et privat forslag fra SV-representantene Lisbeth Holand, Reidar Johansen og Paul Chaffey2 om at Stortinget skulle «be Regjeringen nedsette en bredt sammensatt kommisjon for å granske påstander om politisk overvåkning i Norge». I begrunnelsen het det bl. a.:

«Bl.a. på bakgrunn av de forhold som tas opp i boken ‘Vi som styrer Norge’ bør (det) nedsettes en bredt sammensatt granskningskommisjon for å bringe klarhet i spørsmål om den militære etterretningstjeneste har overvåket nordmenn i perioden 1945 til i dag og om kontakten med norske politiske organisasjoner. Det er også aktuelt å få klarhet i om informasjoner fra overvåkingen er gitt videre til norske politiske partier eller grupper innen norske partier.»

Det var ingen tvil om at SV ønsket å granske Arbeiderpartiet, dvs. Regjeringen. Legg merke til at selv SV, som da de fremsatte forslaget hadde små forhåpninger om å få det vedtatt, selv ikke gikk lenger enn til å foreslå en Regjerings-oppnevnt kommisjon. Det var i 1992. Både SV og Stortinget er kommet mye, mye lenger siden.

I utgangspunktet hadde dette forslaget ikke særlig sjanse. Både boken og forslaget ble av de fleste andre betraktet som ny terping fra venstresiden på vel kjente historiske forhold som det ikke kunne være noen grunn til å mase mer om. Tradisjonelt har det vært et bredt politisk fellesskap om å verne om de hemmelige tjenestene.

Man er – som vi har beskrevet i introduksjonen – etterhvert blitt klar over at tjenestene i sin tid gikk vel langt i å passe på venstresiden, og at det var vel mye sammenblanding med Ap. Men fra Ap til Høyre mente man at dette var gjort i beste mening, sett ut fra det brede flertalls interesser om å verge forsvarsevne og vestlig forankring. Inntil da var det ingen som kunne forestille seg at de samme eller verre overtramp pågår fortsatt og at de er rettet mot et langt bredere publikum.

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

2 Dok 8.8 (1992-93).

12.3 Vi blir trodd

Ramm hadde allerede under det hektiske mediakjøret foregående vår orientert endel av sine partifeller, som hadde stilt seg åpne nok, men mange mente det var flere muligheter. Industrispionasje var bl.a. et vanlig forslag. Nå bestemte vi oss for et mer systematisk informasjonsopplegg overfor enkeltrepresentanter hvis integritet vi hadde særlig gode vurderinger av. I Høyre ble vi fort enige om at vi måtte kontakte stortingsrepresentant Ingvald Godal. Han var saksordfører for det foreliggende forslaget og kjent for å være en særdeles solid forsvarsvenn. I utgangspunktet ville kanskje mange mene at det var et problem, fordi det kunne være vanskeligere å overbevise en person jo nærmere og mer lojalt forhold til Forsvaret vedkommende hadde. Men Ramm visste at Godal var en særdeles hederlig politiker som ville vurdere fakta. Dessuten er vi begge akkurat like solide forsvarsvenner som han er og snakker mye samme språk.

Vi tok ikke feil. Godal var i begynnelsen naturligvis skeptisk – i motsatt fall ville vi vært skeptiske til ham – men åpen for faktum og argumentasjon og villig til å lytte. Det tok ikke lang tid før han forsto at det her forelå en alvorlig sak. Omtrent på samme tid fikk Godal tilgang til andre kunnskaper som medførte at han endret grunnholdning til hele problematikken. Under komitébehandlingen av «Vi som styrer Norge» gikk han således bort fra tanken om å avvise granskningsforslaget og gikk isteden aktivt inn for granskning.

Heldigvis behøvde Godal ikke bare stole på våre ærlige ansikter og lange notater. Det var nettopp Godals omfattende kontakter i alle deler av Forsvaret som viste seg å være avgjørende. Hans kontakter omfattet også personer dypt inne i tjenestene som fra nå av og mange ganger senere i hemmelighet bekreftet for ham at vi var på riktig spor og at vi hadde riktige konklusjoner. Det er nemlig svært mange «hvite» i tjenestene; personer som i årtier har ergret seg over enkelte kollegers forhold til Arbeiderpartiet og «høye beskyttere» som muliggjør alvorlige former for misbruk av tjenestenes ressurser og virkemidler.

Godal ble således også overbevist om at det var i Forsvarets mest grunnleggende interesse at disse uhumskheter ble avdekket og fjernet. Ellers ville mistanker og enkeltepisoder fortsette å forsure klimaet mellom Forsvaret, allmennheten og Stortinget. I verste fall kunne det bygge seg opp til en stor eksplosjon med omfattende skadevirkninger.

Denne overbevisning har kostet Godal dyrt i de årene som er gått. Han har mistet mange venner og blir – i likhet med oss – betraktet med skjeve blikk i mange miljøer og tidvis latterliggjort av selvbestaltede forståsegpåere i media eller – verre – anonyme lederskribenter. Men det som har imponert både ham og oss er at partiet Høyre har stått bi hele tiden. Enkelte innen partiet kan være skeptiske, og ikke alle er selvsagt like sikre i alle detaljer, men tilliten er på plass. For å sikre dette har vi selvsagt etter hvert trukket flere inn med detaljinformasjon, men mange andre har sagt at det ikke er nødvendig: Sier Godal det er sånn, så er det sånn.

Samtidig fant presten Petter Holst det naturlig å kontakte Kjell Magne Bondevik (KrF), som vi også enstemmig besluttet var riktig kontakt ut fra vår vurdering av hederlighet og integritet. Ramm kjente Bondevik godt fra samarbeid både i Stortinget og i Willoch-regjeringen og visste at han var 100% til å stole på. Vi visste at han var i stand til å legge til side alle mer partipolitiske og kortsiktige problemer når det sto om fundamentale spørsmål knyttet til borgerrettigheter og etikk. Det viste seg også å være riktig. Bondevik lyttet og forsto. Dessuten fikk vi en bonus: Bondevik hadde vært utsatt for romavlytting ved hjelp av telefon selv. I sin tid hadde han hørt sin onkel Kjell Bondeviks stemme spilt av i telefonrøret. Han var meget interessert da Setsaas senere kunne gi ham de nøyaktige tekniske forklaringene på hva dette var (og er!).

Bondevik trakk straks inn sin partifelle Svein Alsaker, tidligere statsadvokat fra Bergen. Ramm kjente også ham meget godt fra før, bl.a. i forbindelse med opprulling av Mongstad-saken der Ramm husket at Alsaker hadde kjørt hardt, offensivt og korrekt.

Stortingsbehandlingen av den saken under Alsakers ledelse var nok avgjørende for at Statoils styre til slutt tok den eneste anstendige avgjørelsen: Gå av og la neste styre skifte ut den egenmektige adm. dir. Arve Johnsen. Johnsen hadde nære forbindelser til «bakmennene» i Aps maktapparat, særlig Jens Chr Hauge og Finn Lied.

(Finn Lied har utvilsomt i mange tiår stått meget sentralt i Arbeiderpartiets nærings- og industripolitikk. Han dukker opp i enkelte sakskompleks som vi setter i sammenheng med «den fjerde tjenestes» strategi, først og fremst Norasonde (men bare opprettelsen, som kan ha vært uten baktanker ihvertfall fra hans side) og Tandberg-saken, men vi har aldri funnet ham i nærheten av noen av «den fjerde tjenestes» ulovligheter og heller ikke involvert i etterretning/overvåkings-Norge. Bare hans opptreden som en «lydig slave» av Hauge i Tandberg-saken kan regnes som kritikkverdig. Han behøver ikke å ha kjent til noen bakenforliggende forhold. Selv om Hauge og Lied er to navn som ofte nevnes i sammenheng, oppfattes Finn Lied i de aller fleste kretser som en åpen, ærlig og fagorientert person. Vi er ikke kommet over noe som endrer på dette. Vi er selv litt overrasket over å burde trekke den konklusjon at han neppe har hatt noe med «den fjerde tjeneste» som sådan å gjøre. Derimot tror vi han må vite mye som han bør snakke om.)

Ramm var begeistret over å få arbeide med Alsaker igjen, og den oppfatningen ble fort delt av flere. Det som særlig imponerte oss var Alsakers befriende mangel på illusjoner. Som statsadvokat hadde han tydeligvis fått innsyn i litt av hvert, og visste at kjødet er (minst) like skrøpelig på maktens tinde som i rennestenen.

Vi var i begynnelsen litt nølende med å eksponere for mye av det vi visste om Mossads innblanding, på grunn av KrF’s meget vennligsinnede syn på Israel. Men vi kom til at vi ikke kunne holde noe tilbake, og ble etter hvert enda mer imponert: KrF-politikerne hadde ingen problemer med å skille mellom en generelt positiv grunnholdning til Israel og Mossad (som vi også har) og evnen til å stille seg kritisk til også nære venners handlinger. Den du elsker tukter du! Ingen var i tvil om at lov og rett skal følges i Norge – av alle!

12.4 Forsvarskomitéen tar affære

Arbeidet i Stortingets forsvarskomité ble meget tilspisset1. Arbeiderpartiet kunne først ikke skjule sin forbløffelse over at granskningsforslaget, som de trodde de skulle ekspedere rett i papirkurven, plutselig lå an til å få flertall i komiteen. I begynnelsen var det sågar tanken at Stortinget selv skulle oppnevne granskningsutvalget. Dette ble møtt med en nærmest hysterisk kombinasjon av fortvilelse, fornærmethet, overlegenhet og forbannelse, og det ble forelest i det vide og brede om Regjeringens og Stortingets prerogativer og hvordan dette var stortingsregjereri, innblanding fra Stortinget på områder der Regjeringen allerede sto ansvarlig overfor Stortinget. Mente man noe var galt, fikk man manne seg opp til å kaste regjeringen, men det våget selvsagt ikke denne opposisjonen. Ethvert krav om granskning ville bli oppfattet som en mistillit, fordi man da ville gi troverdighet til de uhyrlige påstandene om Arbeiderpartiet og tjenestene som ble slengt frem i «Vi som styrer Norge. Ble granskning vedtatt, ville Gro-regjeringen gå av. Da fikk opposisjonen steke i eget fett.

Men opposisjonen lot seg ikke skremme. Det skulle være gransking.

9. desember 1992 gikk Regjeringen fra første skanse. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst møtte opp i Stortinget med en «pakke» bestående av2:

  1. En gruppe faghistorikere oppnevnt i samråd med Forskningsrådene skulle granske forbindelsen mellom overvåknings- og etterretningsmyndighetene og politiske organisasjoner og miljøer, for perioden 1947- 75.
  2. Det var igangsatt et forprosjekt ved professor og forskningssjef Olav Riste, Institutt for Forsvarsstudier, som skulle undersøke kildemateriale for innen 1.4.93 å fremlegge forslag til en studie av E-stabens egentlige og totale virksomhet fra 1940 til ca 1970.
  3. Kontrollutvalget hadde fått et utvidet mandat som ga det i oppdrag å undersøke påstandene om ulovlig avlyttingsvirksomhet i FO/E fra 1961 til idag.
  4. Departementsråd Dag Berggrav skulle innen 1.4.93 skrive en betenkning om juridiske og etiske sider ved politisk engasjement og virke for ansatte i etterretningstjenesten.

Ut fra hva vi vet idag var dette utspillet nærmest rørende i sin naivitet. Alle disse instansene var underlagt Regjeringen. To enmannsoppdrag var allerede tildelt håndplukkede personer. Kontrollutvalget var allerede den gangen betraktet med et mistankens blikk fordi det aldri hadde funnet noe galt, men selv det skulle bare undersøke avlytting. Idag vet vi at utvalget lydig spiller etter Regjeringens pipe. De to første punktene som involverte personer som ikke er helt inne i regjeringskjøkkenet skulle som vanlig bare ta for seg minst tyve år gammel historie og bare finne foreldede ting, om noe. Og av alle skulle Forskningsrådene, som slikker Regjeringens bevilgende fingre, gi råd om valg av historikere. Og hvorfor alle de nøyaktige tidsangivelsene og temaavgrensningene? Her hadde man satt opp «merkede skipsleier» tilpasset hver enkelt «farkost».

Men forsvarskomitéen lot seg ikke forlede. Etter et stormfullt møte i komitéen 9. desember kom Holst tilbake 18. desember da han hadde gitt opp en liten skanse: Kontrollutvalget skulle nå ikke bare undersøke avlytting, men også «andre ulovlige aktiviteter rettet mot norske borgere». Senere gikk han med på at historikerutvalget skulle kunne dekke «hele etterkrigstida».

Etter dette tok komitéen punktene 1, 2 og 4 «til etterretning». Det sentrale punkt 3 ble imidlertid pånytt endret av komitéen. Mandatet ble tillagt en formulering om at utvalget også skulle undersøke og rapportere om eventuelle «ureglementerte forhold mellom E-staben og utenforstående miljøer i Norge», dvs. at forholdet til Ap kom på dagsorden også i denne sammenheng. Endelig vendte man tommelen ned for Kontrollutvalget til å gjøre denne jobben, og gikk inn for «et eget utvalg». Utvalget skulle være lite og inneha relevant rettslig kompetanse samt ekspertise på forhold som vedrører Forsvaret og etterretning. Komiteen understreket nødvendigheten av at utvalget skulle være uavhengig.

Hver eneste skanse som ble oppgitt ble først forsvart med nebb og klør av Regjeringen og Ap-representantene. Til slutt gikk imidlertid Ap med og lot som om resultatet var enstemmig.

Hvem som oppnevnte utvalget fant man etterhvert ikke var så farlig. Regjeringen måtte kunne oppnevne. Men Stortinget måtte tas med på råd. Til slutt gikk Ap med på å nedsette et granskningsutvalg, og å orientere Stortinget om oppnevningen. I innstillingen står det bare at utvalget skal nedsettes, og i vedtaket heter det bare at Regjeringen skal iverksette en gjennomgang av E-tjenesten i samsvar med opplegget i innstillingen.

Et mindretall (SV, KrF, Sp) fremmet forslag om at Regjeringen måtte opprette et «kontrollutvalg for Forsvarets etterretningstjeneste med mandat og sammensetning som er tilpasset denne tjenestens karakter». Til da hadde ikke E-tjenesten vært underlagt noen form for kontroll. Flertallet i komiteen ville imidlertid avvente det nye granskningsutvalgets innstilling.

Stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) sa i sitt saksordførerinnlegg under stortingsdebatten3 bl a:

«Dei sterke, men udokumenterte påstandane som er sett fram mot Etterretningstenesta rammer ein heil etat av personar som utfører eit svært viktig og vanskeleg arbeid. Vanskeleg også fordi dei ikkje kan tala om det dei driv med til nokon, ikkje eingong til sine næraste. Dei har heller ikke høve til å forsvare seg mot urettvise skuldingar. Det er og slik at det alltid lett vil oppstå spekulasjonar og mytar omkring det som er hemmeleg. Ein må og rekne med at dei som måtte ynskje å skade våre hemmelege tenester, kan bruke ryktemakeri og lettbeinte påstandar som våpen. Freistande kan det og vera å servere slikt i eiga vinning skuld. Ein kan difor ikkje reagere kvar gong slike påstander dukkar opp.»

Det var ingen forsvarsfiende eller «tjenestedødare» som talte her. Vi regner med at alle innlærte holdninger og følelser også tilsa at han stanset her. Men nå visste Godal bedre, og fortsatte:

«Ut frå ei totalvurdering av den aktuelle situasjonen synest det likevel rett med ein grundig gjennomgang av denne materien no. Dette er den einaste måten å reinvaske dei som har vorte utsett for desse skuldingane, dersom dei syner seg å vera grunnlause. Skulle det syna seg at det er noko i dei, er det overlag viktig å rydda opp.

Ein kan ikkje sjå bort frå at det kan vera heilt andre enn norsk E-teneste som eventuelt står bak ein del av dei ulovlege fenomen det vert rapportert om på ymse måtar, norske eller utanlandske. I så fall er det like viktig å avsløre desse og å sette ein stoppar for aktiviteten.

For å reinske skikkeleg opp i denne saka vil eg understreke at det no kviler eit stort ansvar på Regjeringa for å syte for at undersøkinga vert gjennomført på ein fullt ut truverdig måte. Dette går på både samansetjinga av utvalet og på at det får stilt til disposisjon all den assistanse som det treng. …»

Vi noterer oss at forsvarsminister Johan Jørgen Holst allerede nå pekte på at

«Den norske etterretningstjenesten må være en troverdig samarbeidspartner for allierte lands tjenester. Offentlig granskning av udokumenterte påstander om at betrodde medarbeidere i etterretningsstaben har misbrukt sin stilling og gitt til utenforstående informasjoner, som også kan være kommet fra allierte samarbeidspartnere, kunne bli en alvorlig belastning på de alliertes tillit til den norske etterretningstjenesten.»

Idag er det et notorisk faktum at det etterhvert er igangsatt en nær sagt uoverskuelig mengde av granskningslignende undersøkelser, den ene etter den andre nettopp fordi Regjeringen ikke tok hensyn til Ingvald Godals ord om at granskningen måtte være «fullt ut troverdig». Det er nettopp mangel på troverdighet som har medført at det ene utvalg avløses av det neste, og lite tyder på at det vil ta slutt. Vi må anta at dette har påført norske tjenester skade, slik Holst selv uttalte senere, og det er fullt og helt Regjeringens eget ansvar.

Allerede under forsvarskomitéens behandling ble nemlig opposisjonens mistanker skjerpet hver eneste gang et nytt forslag ble lagt på bordet, og Regjeringens og Aps reaksjon hver gang var å innta en nær sagt hysterisk forsvarsposisjon. Hva var det de måtte skjule? Hver eneste senere dekkaksjon har satt nye streker under dette spørsmålet.

Da det første gang i forsvarskomitéen ble klart hva som var i emning, noterte flere borgerlige komitemedlemmer seg at Kjell Borgen (A), slo seg til pannen i et utslag av fortvilelse som om han uttrykte at «Herregud, nå kommer det. …» Hadde han advart sine partifeller om å stanse mens leken var god …?

I så fall hadde han talt for døve ører. Arbeiderpartiet fortsatte å kjempe som løver på hver eneste skanse. Man bør vel ikke være overrasket om at dette fortsatte under oppnevningen, mandatutformingen, styringen og avgivelsen av det som nå ble det såkalte Nygaard Haug-utvalget.

Vi kommer tilbake til dette i et senere kapitel, for vi ble dirigert inn på en annen kurs.

1 Møtene i Stortingets komiteer er lukkede, og det tas ikke referat. Formelt sett er dette fordi komiteene er betraktet som arbeidsgrupper for Stortinget. og bare den formelle, skriftlige innstillingen skal bli stående i historien. I virkelighetens verden er det annerledes. Komiteene er idag av mye større betydning enn det formelle. Media refererer friskt fra komitémøtene på basis av samtaler med møtedeltakerne osv., Det er det vi også gjør. Av den grunn kan vi ikke referere noe ordrett, og det må tas forbehold for unøyaktigheter. Men de store hovedlinjene og begivenhetene er helt sikre.

2 Innst. S. nr. 101 (1992-93) ble avgitt 17. februar 1993.

3 Stortingstidende 25. februar 1993.

13. URDALS LEIEBOER

Det ble adskillig oppmerksomhet om saken i media våren 1993. Vi ville benytte anledningen til å alliere oss med en kompetent redaksjon som kunne hjelpe oss å bringe frem endelige, avgjørende bevis for flest mulig av våre enkelthypoteser. Når man så alle enkelthypotesene som hver for seg var underbygget opp til et meget høyt sannsynlighetsnivå i sammenheng, kunne ingen være i tvil om totalbildet (til dags dato er det heller ingen som har gått gjennom alt som har vært det), men for å slå skikkelig gjennom ville det vært fint å få endel enkelthypoteser endelig bekreftet hver for seg. Vi allierte oss derfor med NRK-Dagsrevyen, som satte opp et team under Lars-Jacob Krogh med dette siktepunkt (siden ble Krogh skjøvet ut og Dagsrevyens geværer rettet den andre veien – mot oss – men det er en annen historie).

Krogh ble for sin del helt overbevist og sterkt engasjert. Igjen var han en mann det var lett for oss å arbeide sammen med: Solid forsvarsvenn som ingen kunne mistenke for å skade nasjonale interesser, en god og gammel venn av Ramm, og en reporter med stor troverdighet og gjennomslagskraft.

Blant de initiativ Krogh tok var å ta en prat med sin gamle venn, tidligere overvåkingssjef Svein Urdal, som for oss sto som en viktig brikke. Han hadde vært Frigaards sjef i den kritiske perioden, men det så ut som om store anstrengelser var lagt ned i å holde oss unna ham. Det var dessuten svært interessant at han var uvitende om Mossad/asylsøker-saken.

13.1 Urdal visste ikke

Urdal opplyste til Krogh det vi allerede antok: Han var akkurat like ukjent med Setsaas’ opplysninger om Mossad som med Mossad/asylsøkersaken, bortsett fra det han siden fikk lese i avisene i sin retrettstilling som politimester i Tønsberg. Dette bekreftet han også overfor en radiojournalist, og siden overfor Bergens Tidende1. Frigaard hadde ikke fortalt ham noenting! Han hadde heller ikke vært avhørt av Kontrollutvalget.

Vi bestemte oss for å besøke Urdal i Tønsberg, og fikk avtale 31. april 1993. Det ble en usedvanlig hyggelig, åpenhjertig og nyttig samtale.

Det er ikke det morsomste vi gjør å referere private samtaler offentlig. Iblant får man imidlertid i slike samtaler opplysninger som er så viktige at det ikke er mulig å sitte på dem. Stort sett har vi tidligere begrenset oss til å gjengi fra denne samtalen i graderte dokumenter til Stortinget og etterforskere.

Vi vet ikke hvor mye Urdal vil bekrefte idag av det vi gjengir nedenfor. Uten som del av helheten i denne boken tror vi nok mye ville fått en annen valør. Vi er imidlertid overbevist om at eventuell videre taushet eller nedtoning ikke vil være frivillig. Vi tror helt enkelt at Urdal er en meget hederlig politimann som – i likhet med mange andre – er klar over at det i dagens Norge kan være farlig å fortelle det man vet om disse sakene. Men det er en viss trygghet i større sammenhenger. Vi tillater oss å tro at Urdal vil tilgi oss når han får se totaliteten i denne boken. og hvordan bitene fra ham faller så klart på plass. Vi håper han forstår at denne totaliteten gir oss alle den beste sjanse til snart å kunne puste og snakke friere.

Denne lille forelesning om bruk av opplysninger fra private samtaler vil også gjelde noen få andre. Samtalen med Urdal hadde i likhet med enkelte andre ingen uttrykkelig uttalt forutsetning om konfidensialitet. Slike samtaler er vi selvsagt i alle tilfelle tause om.

1 En reportasje i Bergens Tidende ca. februar 1994.

13.2 Skjult virksomhet

Urdal bekreftet straks at han ikke var kjent med Setsaas’ besøk hos Frigaard. Men det var ikke så rart, sa han, for Frigaards avdeling og virksomhet var i det store og hele skjult for overvåkingssjefen. Slik hadde det vært under forgjengeren Jostein Erstad, og slik hadde det vært under Urdal. Da Urdal var blitt utnevnt i 1990, ble han advart av Erstad. Erstad hadde visstnok mest oppfattet dette som et utslag av Frigaards angivelige lett eremittiske karakter; han likte å holde kortene tett til seg og operere på egen hånd. Selv hadde Erstad vært opptatt med andre saker og ikke brydd seg så meget, men han likte det ikke.

Vi minner imidlertid om at Jostein Erstad året før, i 1992, fikk vite av Klassekampen at Iver Frigaard under Erstads tid som POT-sjef, i 1985, hadde forsøkt å etablere et samarbeide mellom det kontroversielle israelske grensepolitiet og den norske beredskapstroppen («anti-terror-troppen»). Dette hadde han arbeidet for overfor Oslo Politikammer, men Erstad fikk altså ikke vite noe før syv år senere!

Det må ha vært mange flere slike saker der Erstad i samtid eller i mellomtiden hadde fått kunnskap om Frigaards solospill, siden han valgte å advare Urdal (akkurat denne kjente han jo ikke til da). Urdal hadde da tatt dette opp med Justisdepartementet, og sagt at han ikke ønsket en medarbeider som Frigaard. Det fikk bli Frigaard eller Urdal. – Da får det heller bli Frigaard og en annen overvåkingssjef, var svaret. Men da hadde Urdal bøyd av, helt til Mossad/asylsøkersaken. Da hadde han fått lyst til å dra med seg Frigaard til Tel Aviv for å spørre hva slags forhold Frigaard hadde til israelske tjenester, men slik ble det ikke – begge måtte fratre.

Da vi fortalte om alle våre opplevelser med Frigaard, var Urdal lett forbauset. – Men hvorfor kom dere ikke til oss, til Overvåkingspolitiet, dvs. meg eller min nestkommanderende Stein UIrich, utbrøt han. (Spøk eller alvor? Det kommer vi tilbake til.)

13.3 Schjødt 2-3 ganger ukentlig

Om Annæus Schjødt sa Urdal at han i enkelte perioder var oppe hos Frigaard to-tre ganger i uka, uten at Urdal hadde den minste anelse om hva de drev på med. Men han la ikke skjul på at han visste endel annet om hva Frigaard drev på med «på byen», og at han en vakker dag nok ville fortelle om det også.

Dermed hadde vi den endelige bekreftelsen på det vi lenge hadde hatt mistanke om. Iver Frigaard rapporterte på andre kanaler enn de offisielle. Hans virkelige sjef var ikke Svein Urdal og POT. Da måtte hans sjef enten være i Justisdepartementet eller E-tjenesten. Vi kom til at det måtte være det siste.

13.4 Logisk forklaring

Det var også meget logisk. POT hadde og har ansvaret for anti-terror-arbeidet i Norge. Men kilden for slik terror er med årene mer og mer i utlandet, særlig områder i og rundt Midt-Østen. Etterhvert har Norge bygget opp en meget sterk militær tilstedeværelse i disse landene gjennom FN-styrkene. Det betyr også tilstedeværelse av E-tjenesten. E-tjenesten har derfor gradvis kommet nær sagt i monopolsituasjon på de informasjoner POT trenger for å utføre sin anti-terror virksomhet. En form for nært samarbeide var nødvendig.

Men, som vi vet, gis det ikke ved dørene i det klandestine miljøet. Skulle E-tjenesten gi, ville den ha. Den sto heller ikke fritt. Mye av E-tjenestens etterretning er sameie med Mossad i dette ekteskapet. Også Mossad skulle ha betaling.

Anti-terror-avdelingen i POT kunne selvsagt ikke offisielt overlates E-tjenesten. E-tjenesten skal offisielt kun innhente opplysninger fra utlandet, ikke drive politivirksomhet i Norge. En formell overføring ville helt forrykke det offisielle glansbildet av makt- og ansvarsfordeling mellom tjenestene.

Det var heller ikke nødvendig. I systemene er man vant til å operere på flere plan: Det offisielle, det halvoffisielle og det helt irregulære. Vi tror det ble en halvoffisiell løsning på Ap-kanalene: Det ble besluttet å rekruttere Trond Johansens mann (Frigaard) til den aktuelle avdelingslederstillingen i POT, og underforstått at denne personen uoffisielt skulle rapportere til Johansen. Frigaards avdeling ble således ikke mer enn en leieboer hos POT. Denne ordningen er naturlig presentert i berørte byråkratier som en hensiktsmessig arbeidsordning for å effektivisere anti-terror-arbeidet. Dermed var det etablert en særlig sterk gren på nettverket som tilsammen utgjør «den fjerde tjeneste». Når grenen først er etablert. kan hva som helst av informasjon og kommandosignaler passere. F.eks. ville den åpne for nye områder der Mossad kunne operere, slik som palestinske asylsøkere. Og man fikk et sterkt fotfeste i POT slik at man kunne få tidlig beskjed om ubehagelige rapporter om Mossad-aktivitet og sørge for dekkaksjoner etc. før disse kom for langt, slik Setsaas fikk oppleve.

Linken til POT har nok gitt enda mer. POT har et helt naturlig videre samarbeide med Oslo Politikammer. Gjennom sin offensive virksomhet mottar POT helt sikkert mye overskuddsinformasjon som er nyttig i politiets alminnelige arbeide med kriminalitet. Ved uoffisielt å fore utvalgte politifolk med slik overskuddsinformasjon kan disse settes i stand til å gjøre tilsynelatende store etterforskningsmessige bragder og avansere i systemet. Det skal det før eller senere også betales for – kanskje ved å sørge for at etterforskning som er ubehagelig for POT/ E-tjenesten, Mossad og hele den «fjerde tjeneste)) blir så forsiktig og ufarlig som mulig? Kanskje ved at politiet iblant kan overta aksjoner som blir for varme og lettere kan forklares som vanlige politiaksjoner mot vanlige kriminelle forhold?

13.5 Ikke nå, nei

I et Ukesluttprogram i 1993 ble den nåværende POT-sjef, Hans Olav Østgaard, stilt følgende spørsmål av Ramm1:

«- Når en major i den norske hær kommer til Frigaard og fremlegger konkret materiale som tyder på at det foregår en aksjon mot ham fra en fremmed etterretningstjeneste, sannsynligvis i samarbeid med norske grupperinger og det ikke fører til noen form for etterforskning, og det heller ikke fører til at Frigaards sjef blir informert om det i det hele tatt foreligger noen anmeldelse – hva har vi å gjøre med da? Har vi å gjøre med en person som forestår et alvorlig tjenestebrudd i forhold til sin sjef? Eller har vi å gjøre med en underlig organisasjonsform?»

Samtalen gikk videre:

«Programleder: Nå er jeg spent på svaret fra Østgaard her, for den gangen var han ikke overvåkingssjef.

Østgaard: Jeg kommer heller ikke til å svare på det spørsmålet, selvfølgelig.

Programleder: Nettopp – selvfølgelig!

Ramm: Men hvis det skjedde idag?

Østgaard: Det kan jeg godt svare på. Det jeg ville gjøre da, var å henvise dette som en klage til kontrollutvalget, så ville kontrollutvalget komme til oss og spurt: Hva har dere gjort med dette – så ville vi forklart kontrollutvalget hva vi ville ha gjort. …

Ramm: Spørsmålet var hvis du hadde vært overvåkingssjef og oppdaget at en av dine underordnede ikke hadde varslet deg om en viktig anmeldelse, og heller ikke hadde gjort noe med saken før det hadde gått lang tid etterpå.

Østgaard: Ja, jeg kan vel si at det er en saksbehandlingsfeil, i så måte, som jeg nok ville tatt opp internt.

Ramm: Men hvis dette skjedde flere ganger, at f.eks. samarbeidet med Mossad om en asylsøkeraksjon, som vi jo kjenner til, som du heller ikke var kjent med som overvåkingssjef; hvis han senere fikk henvendelse fra samme gruppen en gang til via Oslo politikammer, og fortsatt ikke informerte deg, og du så selv ble avsatt pga den samme saken, og så til slutt ikke blir innkalt til kontrollutvalget når saken havner der …

Østgaard: La meg bare kort få si at det skjer ikke sånn i dag i hvertfall.»

Men alt hadde skjedd mellom Urdal og Frigaard, og det har siden ikke vært mulig å få gransket hverken dette eller utallige andre av Frigaards forhold. Østgaard kunne nok med lett hjerte si at «det skjer ikke sånn idag». For han var allerede på Ap-nettet selv, og nettet hadde intet behov for å omgå ham!

1 Dagsnytt 1800 27. mai 1993.

13.6 Overskuddsinformasjon

Samme opplegg kan benyttes overfor påtalemyndigheten. Statsadvokater måles etter hvor gode de er til å få tiltalte dømt og saker løst. Igjen fint med litt overskuddsinformasjon eller utradisjonell etterforskning av dem som har apparatet i POT, E-tjenesten eller Mossad Norge. Statsadvokater avanserer, og blir ofte dommere eller embetsmenn. Slik kan lojalitetsbåndene bygges ut i hele justisvesenet. Alt tyder på at akkurat dette har skjedd, særlig effektivt i de siste årene. Ikke bare i vår sak, men i en rekke andre, er det påfallende hvor mange ankesaker som glatt og uproblematisk blir henlagt, helt til topps. Dette er avdekket med stor tydelighet i den såkalte «Leve Videre»-saken som akkurat nå behandles av Stortingets kontrollkomité. Der foreligger det i beste fall et regelrett grovt tyveri av privat eiendom som er henlagt fra laveste politietterforsker til høyeste riksadvokat.

Dette er den snille versjonen om hvorfor påtalemyndigheten er blitt så lydig. Vi kommer tilbake til mer håndfaste grunner senere, se f.eks. kap. 26.18-19.

14 HET VÅR I STORTINGET

Våren 1993 la Regjeringen frem stortingsmeldingen om overvåkningsarbeidet1. Siden POT er en del av politiet, gikk denne meldingen i justiskomiteen. Vi ble varslet om at det var en henvisning i den del av meldingen som gjaldt Kontrollutvalget til «Setsaas-saken», men på en litt pussig måte. Det var henvist til 5-6 saker som Kontrollutvalget ville fremheve, deriblant «Setsaaas-saken». De andre var gitt bred omtale, mens «Setsaas-saken» bare fikk en henvisning. Ingvald Godal (H) hadde nå informert sin partifelle Wenche Frogn Sellæg som var Høyres fraksjonsleder i justiskomiteen, og hun forsto straks at det ikke var sammenheng mellom denne sakens dimensjoner og den korte omtalen i meldingen.

1 St.meld. nr. 39 (1992-93).

14.1 Borgerlig front

Svein Alsaker (KRF), som allerede var vel kjent med saken, satt også i Justiskomiteen. Det viste seg også at nåværende stortingspresident Edvard Grimstad (SP) på egen hånd hadde fattet sterk interesse for saken. Det ble en meget sterk borgerlig front som nå forlangte en redegjørelse fra departementet.

For vår del stusset vi litt over at saken het «Setsaas-saken». Vi var jo fire likeverdige klagere til Kontrollutvalget, og Setsaas var faktisk den eneste som ikke hadde fått møte. I media siden var saken straks blitt døpt «Ramm/Setsaas-saken». Vi husket på at vi hadde et par inntrykk av at Kontrollutvalget kunne ha vært borti saken før. Var forklaringen at det i POT’s arkiver var en arkivmappe som het «Setsaas-saken» fra før? Men foreløpig lot vi dette ligge.

Justiskomitéen sendte nå brev1 til justisministeren med krav om en skriftlig redegjørelse for Kontrollutvalgets behandling av «Setsaas-saken». Statsrådens svar2 var ikke særlig opplysende:

«I årsberetninga for 1992 for Kontrollutvalet står det at utvalet har hatt fleire møter i Engen-, Mossad-, Kosmo-, Løfsnes- og Setsaas-saka, jf vedlegg 10 s 98 i meldinga.

Det er likevel ikkje send nokon særskilt rapport om Setsaas-saka til Justisdepartementet. Kontrollutvalet har på spørsmål opplyst at Setsaas-saka gjeld ei felles klage frå fleire personar. Kontrollutvalet har i denne saka ikkje funne grunnlag for kritikk mot overvakingstenesta, og utvalet har underretta klagarane om dette.

På denne korte tida har eg diverre ikkje hatt høve til å gå nærare inn i saka enn det eg har gjort greie for ovanfor»

Dette var ikke mer enn en brøkdel av hva en middels avisleser for lengst visste. Komiteen var ikke blid, og innkalte statsråden på teppet straks.

1 Brev fra komiteleder Olav Akselsen (A) til justisminister Grete Faremo av 19. mai 1993.

2 Brev fra justisminister Grete Faremo til Justiskomiteen av 23. mai 1993.

14.2 «En liten fillesak»

På Justiskomiteens første møte om «Setsaas-saken» deltok ekspedisjonssjef Leiv Eldring og en yngre embetsmann sammen med statsråd Grete Faremo (A). De to førstnevnte hadde en kort samtale med Alsaker utenfor møtelokalet. Eldring sa da at «det dreier seg om en liten fillesak».

Komitéen var ikke overbevist om det. Vi hadde informert våre kontakter i komitéen om de mange merkverdighetene ved Kontrollutvalgets behandling, og særlig den mangelfulle etterforskningen (se kap. 10.4). Spørsmålene haglet over justisministeren, som bl.a. måtte erklære at det ikke var noen form for overvåkning rettet mot Setsaas, Ramm eller andre i vår gruppe. Midt i et resonnement kom hun til å si noe slikt som at «på den tiden Setsaas var i Guatemala, var også Mossad aktiv der …», men avbrøt og gikk videre med noe annet. Flere stusset på hva denne setningen tilsynelatende uten sammenheng bunnet i1. Totalt sett var opposisjonen meget misfornøyd med statsrådens svar, og forlangte møte med Kontrollutvalgets leder, Hans Stenberg-Nilsen.

1 Vi tror at vi har funnet det ut, og kommer tilbake til saken.

14.3 Stenberg-Nilsen visste at Urdal ikke visste

På neste møte1 møtte Stenberg-Nilsen sammen med statsråd Faremo. Han fikk straks spørsmål om hvordan utvalget hadde arbeidet med saken, og svarte at utvalget først og fremst forholder seg til den sittende overvåkningssjef. Men hadde Kontrollutvalget avhørt den som var overvåkningssjef på det tidspunkt de påklagede forhold fant sted, Svein Urdal? Nei, det hadde man ikke. Hvorfor ikke det? Det hadde ingen hensikt, for Urdal visste ikke noe likevel. Hvem hadde man da avhørt? Ingen. Hva slags etterforskning hadde man utført? Ikke noe særlig. Hvorfor ikke? Fordi det var fast praksis at Kontrollutvalget ikke foretok noen egen etterforskning når saken var eller hadde vært under etterforskning av politiet. I dette tilfelle arbeidet Oslo Politikammer med saken på grunnlag av anmeldelser fra Ramm/Setsaas-gruppen, og da tok man resultatene av politiets etterforskning til etterretning.

1 Møte i Justiskomiteen 26. mai 1992.

14.4 «Ping pong»!

Der kom bomben. Noen av de borgerlige stortingsrepresentantene, som nesten vantro hadde hørt oss fortelle om at hverken politiet eller Kontrollutvalget hadde gjort noen som helst etterforskning, kom til oss etter møtet. Hva var nå datoene for anmeldelse og klage til Politiet og Kontrollutvalget, og for henleggelsene?

Vi bladde i våre papirer, og satte opp denne listen:

27. mai 1992: Klagen til Kontrollutvalget innleveres

30. juni 1992: Anmelde/ser innlevert til Politikammeret etter sterk oppfordring fra Lier – nå skulle etterforskningen intensiveres.
25. september 1992: Offisiell henleggelsesdato

30. SEPEMBER 1992: HENLEGGELSEN BEKJENTGJØRES AV LIER I RADIO. BEVISETS STILLING.

2. oktober 1992: Kontrollutvalget avgjør at det ikke er noe å kritisere POT for.

16. NOVEMBER 1992: ANMELDERNE UNDERRETTES FORMELT. HENLEGGELSESGRUNNLAG ENDRET TIL «UKJENT GJERNINGSMANN».

Nå så vi det alle sammen. Svaret på spørsmålet om hvorfor Lier trengte formelle anmeldelser i hui og hast lyste frem: Kontrollutvalget trengte dette for å unngå å etterforske! Og hvorfor ble henleggelsesgrunnlaget endret? «Ukjent gjerningsmann» var ikke så bra for kontrollutvalget. Han var vel bare konstruert for å legitimere politiets etterforskning overfor oss. Det ble lettere å forklare «at de dørene kommer ikke vi gjennom»! Kom man ikke lenger, så kom man ikke lenger. Politiet hadde gjort så godt de kunne. Da ville vi vel gi opp?

Og Stenberg-Nilsens hadde nok en interessant uttalelse: «Urdal visste jo ikke noe.» Vi visste jo det nå. Men hvordan visste Stenberg-Nilsen at Urdal ikke visste? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kunne Stenberg-Nilsen være sikker på at Urdal ikke visste uten selv å kjenne til den uoffisielle særordning for Frigaard’s rapporteringsveier som vi nå hadde oppdaget? Og hvordan kunne Kontrollutvalget vite om denne særordningen uten å reagere? Det var denne gangen for sent å stille disse spørsmålene i Justiskomitéen.

Senere i boken redegjør vi for hvordan vi etterhvert kom frem til at det måtte være oppkonstruert et grunnlag for å avsi kjennelse for «lovlig» overvåkning, basert på et dokument vi først i 1995 fikk kjennskap til. Dette var i så fall gjort tidlig i 1992 etter at Urdal gikk av. Stenberg-Nilsen vil idag muligens kunne si at det var dette han henviste til: Urdal visste ikke noe om disse «mistankene». Men det holder ikke. Vi hadde klaget på ulovligheter så tidlig som i 1990 og via Lier nok en gang før dette måtte ha kommet opp. De aller fleste av våre påklagede forhold gjaldt tiden mens Urdal var sjef. Et kontrollutvalg må få med seg alle relevante informasjoner og synspunkter. Normalt ville Urdal visst en masse som Kontrollutvalget hadde nytte av, selv om han ikke visste om utviklingen etter at han gikk av. Det får være grenser for selv Kontrollutvalgets servilitet: Om tjenestene kan slenge en rettslig kjennelse på bordet i ettertid i forhold til påklagende forhold, får man sannelig stille seg såpass kritisk også til denne at man ikke bare setter en strek over alt som gikk foran.

Det vet vi faktisk at utvalget ikke gjorde! Vi er senere blitt oppmerksom på at Frigaards stedfortreder i møte nr. 2 med Setsaas, Roar Gald, først leverte sin rapport fra møtet to år senere, i forbindelse med Kontrollutvalgets behandling (se kap. 1.4). Det må ha vært nettopp for å komplettere behandlingen. Og hvis utvalget var interessert i hva Gald visste fra den tiden, måtte det også vært interessert i hva Urdal visste. Hvis han visste noe!

Derfor fastholder vi at Stenberg-Nilsens replikk om at Urdal «ikke visste» må ha reflektert det faktum vi har etablert på så mange andre måter: Urdal visste ikke noe om hva Frigaard drev med.

Selv om det ikke ble boret i akkurat dette, hadde komiteflertallet likevel hørt og forstått mer enn nok. Alt tydet på en samordning mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget med sikte på gjensidig dekning og legitimering av at ingen av dem utførte noen virkelig etterforskning. Regjeringens ping-pong-spill, kalte vi det nå.

14.5 Nå har vi beviset

Dette forsto Justiskomitéens flertall i 1993 på grunnlag av vår redegjørelse om mangelfull etterforskning begge steder og Kontrollutvalgets tilståelse av at dette var riktig for deres vedkommende. Da kunne vi ikke bevise at politikammeret hadde gjort like elendig jobb. Idag kan vi det. Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen1 representerer en like direkte innrømmelse som Stenberg-Nilsens.

Blant de som fikk Liers saksmappe sist til behandling i Oslo Politikammer var kriminalsjef Truls Fyhn2. I Liers rapport står det (se kap. 11) at det ikke på grunnlag av de «registerundersøkelser» man begrenset seg til å utføre var mulig å få bekreftet eller avkreftet våre mistanker (som vanlig omtalt som «påstander») og at han ba om forholdsordre for om han skulle etterforske mer. Dette spørsmål gjentas faktisk i notatet til Fyhn, der Lier endog har konkrete forslag til mer etterforskning. Men det er absolutt siste dokument i saken. Intet mer skjedde unntatt henleggelse.

Det er da meget dristig av Fyhn å uttale følgende til NTB i forbindelse med Stortingets behandling av samme3:

«Kriminalsjef Truls Fyhn ved Oslo Politikammer avviser kategorisk påstanden om at Oslo Politikammer ikke har etterforsket den såkalte Ramm/Setsaas-saken. … – Jeg vil fullstendig avvise påstanden. Vi var velvillig innstilt og strakte oss meget langt. Vi gjennomførte undersøkelser, men enten fant vi ikke noe som bekreftet at de fremsatte påstander fra Setsaas/Ramm var riktige, eller så fant vi naturlige forklaringer på forhold de hadde anmeldt, sier Fyhn til NTB.»

Dette kan bare ha hatt til hensikt å villede Stortinget. Fyhn visste f.eks. at Televerket ikke kunne gi tilfredsstillende svar på avlyttingsrapporten fra Drammensvn 10. Han visste at Lier hadde sagt at «påstandene» ikke kunne bekreftes eller avkreftes, og at man kun hadde utført registerundersøkelser. (Derfor bruker han snedig utrykket «undersøkelser» og ikke «etterforskning» selv.) Han visste at det ikke var gjort noe som helst etter innleveringen av anmeldelsene. Han visste at det var reist spørsmål om man burde gjøre mer.

Hvorfor vil han villede Stortinget? Sannsynligvis fordi han også visste om samordningen. På hvilket nivå kan Kontrollutvalget og Oslo Politikammer samordnes? Ikke lavere enn Justisdepartementet. Statsråd Faremo måtte vite mer enn hun hadde fortalt. En statsråd ville ikke kunne gjøre slikt uten i samråd med statsministeren. Man luktet skikkelig med ugler i mosen.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

2 Ekspedisjon fra Lier til Fyhn av 25. august 1992.

3 NTB-melding referert bl.a. i Dagbladet 2. juni 1993.

14.6 Krav om gransking

Daværende stortingsrepresentant, nå stortingspresident Edvard Grimstad (Sp) reagerte særlig sterkt. Vi kjente ikke Grimstad den gangen, og har selv i dag bare truffet ham noen få ganger. Han hadde således ikke fått de orienteringene hans komitekolleger Svein Alsaker (KrF) og Wenche Frogn Sellæg (H) hadde fått. Vi var derfor meget imponert over hvor raskt han oppdaget sammenhengene og det politiske mot han viste ved personlig å fremsette forslag om parlamentarisk granskning av Ramm/Setsaas-saken.

Grimstads forslag om parlamentarisk granskning1 lå straks an til å få flertall i komitéen, med støtte fra alle partier unntatt Ap. På denne tiden var det allerede kommet opp såpass mye kritikkverdig om sammensetningen av Nygaard Haug-utvalget at Justiskomitéen ikke aktet å gjøre samme feilen. Vi ga også klar beskjed om at vi ikke ville samarbeide med noe regjeringsoppnevnt organ. Vi visste at den kombinerte dekkaksjonen Politikammeret/Kontrollutvalget måtte vært uttenkt og regissert på regjeringshold, og at alt under Statsministerens hatt ville komme til å fungere på samme måte. Her var det inhabilitet over hele linjen. Vi ble respektert for det synet.

Det ble også fremsatt forslag om å opprette et nytt kontrollutvalg som også skulle omfatte E-tjenesten.

Nå gikk temperaturen i Stortinget rett i taket. NTB skrev 2. juni 1993:

«Arbeiderpartiet og Regjeringen ser nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon som skal undersøke påstandene om overvåkning satt frem av tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas.»

Dagbladet skrev2:

«BITTER KAMP OM OVERVÅKING: Iskald konfrontasjon mellom Arbeiderpartiet og en samlet opposisjon … Regjeringspartiet ville for enhver pris unngå at forslaget om å opprette et felles kontrollorgan for politiets sivile overvåking og den militære etterretningstjenesten blir vedtatt i Stortinget. … Den tidligere Høyre-politikeren Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas har satt i gang en politisk snøball som Arbeiderpartiet av alle krefter forsøker å stoppe»

Aftenposten skrev3:

«Tirsdag kveld og på morgenkvisten igår var stemningen i Stortinget stor for å iverksette egen granskning på bakgrunn av et nytt brev fra Johan Setsaas og Hans Henrik Ramm. De to mener at de sammen med 20 andre er blitt overvåket. Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten har i tillegg unnlatt å etterforske påstandene om overvåking, mener de to.

Ramm, tidligere statssekretær i Kåre WiIIochs regjering, og Setsaas fortalte om sine mistanker til justiskomiteen allerede i forrige uke. De sa blant annet at det kan være en fjerde hemmelig tjeneste her i landet – utenfor demokratisk kontroll.

Først etter at Ramm og Setsaas sendte et nytt brev til komitéen, datert 31. mars, kom reaksjonene i Stortinget.

Justiskomitéens medlemmer i alle partier unntatt Arbeiderpartiet mener at påstandene er så alvorlige at de må etterforskes på en eller annen måte. Tanken om en parlamentarisk undersøkelseskommisjon slo godt an hos de fleste i komitéen. …»

Aps fraksjonsleder var frustrert4:

«. . . Ap-fraksjonen er ekskludert fra å diskutere forslaget med de andre partiene. – Vi må så langt basere oss på rykter og meldinger i media …»

Aps skyggeordfører, Inger Lise Gjørv (vi skal komme mer tilbake til henne i kap. 25.7), uttalte5:

«Dette vil forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Regjeringen.»

Det var mange som mente hun like gjerne kunne sagt det rett ut: Forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Arbeiderpartiet.

Selv rutinerte stortingsrepresentanter beskrev nå stemningen som mer amper enn man kunne huske i manns minne. Ikke bare lå det regjeringskrise i luften, det var mye verre. De fleste tilløp til regjeringskriser skjer på sak, eller i verste fall på spørsmål om feilinformasjon i en enkeltsak. Nå oste det mistillit over bordet i justiskomitéen, og den spredte seg i korridorer og kafeteriaer.

Hvorfor alt dette, for «en liten fillesak»? Hvis Regjeringen ikke hadde noe å skjule, hvorfor ikke bare la Stortinget granske?

Spørsmålet om nytt, felles kontrollutvalg ble avklart. Det ble et prinsippvedtak om at man ønsket dette, og et eget utredningsutvalg («Skauge-utvalget» etter formannen Arne Skauge (H)) ble nedsatt for å utrede mandat og arbeidsformer. Aftenposten skrev6:

«Påstandene fra Hans Henrik Ramm og Johan Setsaas om at de var blitt overvåket, har ført til krav i Stortinget om et nytt kontrollutvalg …»

Adresseavisen var enig7:

«Det er påstandene fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas om ulovlig overvåkning som utløste forslaget fra komiteflertallet.»

Statsråd Faremo (A) gjorde nå et siste forsøk på å få møte i komitéen for å få nedkjempet forslaget, men komitéen gikk nå til det uvanlige skritt å nekte statsråden adgang. Man stolte ikke lenger på statsråden i denne saken, og det gikk mot avgivelse av innstilling.

Media var i høygear. Justiskomiteens borgerlige medlemmer gikk ut av sine kontorer og møterom for å samtale, og nektet å ta med seg personsøkerne som hvem som helst kunne ha plantet bugs i. På Slemdal var det ikke mulig å få summetone, og folk klaget over at alle linjer sto opptatt. Romavlytterne jobbet på spreng. Provokatører kom spaserende inn i Norsk Oljerevys redaksjonskontorer nær sagt hver dag for å lytte og desinformere.

Det må ha vært like hektisk i regjeringsblokken. Vi kan bare ane hva slags krisemøter som ble holdt på Statsministerens kontor. Stortinget måtte avledes. Men hvordan?

Sent på kvelden kom et kreativt hode opp med forslag om et hemmelig våpen.

1 Fremsettelsen av forslaget ble bl.a. offisielt bekreftet av Grimstad i Klassekampen 3. juni 1993.

2 Dagbladet 4. juni 1993.

3 Aftenposten 3. juni 1993.

4 Arbeider-Avisa 4. juni 1993.

5 Arbeiderbladet 4. juni 1993.

6 Aftenposten 4. juni 1993.

7 Adresseavisen 4. juni 1993.

15. BUDSKAP FRA CAPITOL

Det er få institusjoner i Norge man oppfatter som hevet over alle særinteresser, som absolutt nøytrale, saklige, rettferdige og «untouchable». H. M. Kongen og hans hus er en slik. Høyesterett er en slik. Neste på listen må vel være Riksadvokatembetet. Riksadvokatens eneste overordnede er Kongen i Statsråd. Riksadvokaten er sjef for statsadvokatene og utgjør sammen med disse landets samlede påtalemyndighet. Den sittende riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn legger åpenbart stor vekt på å stå frem med en slik profil når han intervjues i Fjernsynet. Knapp. Tilmålt. Korrekt. Saklig.

15.1 Granskning stjeles

Riksadvokatembetet er et slags norsk Capitol.

Riksadvokaten er del av landets samlede forvaltning, men skal være helt uavhengig av de øvrige deler. I prinsippet skal man kunne spasere inn i øverste etasje i Regjeringsbygget og arrestere Statsministeren selv, hvis det er skjellig grunnlag for mistanke om kriminelle forhold. Ingen ville vel drømme om at Riksadvokaten lar seg bruke i et politisk spill mellom regjering og opposisjon for å tildekke kriminalitet i statlig regi.

Ihvertfall ikke medlemmene av Stortingets justiskomité, da forsvarsministeren, statsråd Jørgen Kosmo (A), spaserte inn i Stortinget sent om kvelden den 2. juni, mot slutten av den varmeste dag i Stortingets minne. Kosmo var nettopp utnevnt til forsvarsminister. Inntil kort tid før hadde han vært en av dem, leder for arbeidsfellesskapet i Justiskomitéen. Han var sågar et slags overvåkingsoffer, men hadde fått sin sak noenlunde oppklart. Ingen fra Ap-siden kunne ha større troverdighet akkurat da. Den ansvarlige statsråd, Grete Faremo (A), var nektet adgang.

Kosmo kontaktet Wenche Frogn Sellæg (H) og bragte henne et enkelt budskap. Hvis Riksadvokaten nedsatte en settestatsadvokat utenfor Eidsivating og satte på Norges beste politietterforskere for å komme til bunns i Ramm/Setsaas-saken, kunne Stortinget da frafalle tanken om parlamentarisk granskning? Det ble en rask konsultasjonsrunde mellom opposisjonspartienes komitémedlemmer og de tilgjengelige parlamentariske ledere. Ingen likte forslaget. Noen, særlig Carl I. Hagen (Frp) var overbevist om at det var et nytt tildekkingsforsøk. Men å avvise det var vanskelig. Det ville være en sterk mistillit ikke bare mot Regjeringen, men også mot det uavhengige Riksadvokatembetet. Under tvil ble man enige om at tilbudet måtte aksepteres.

Det er nå interessant å konstatere at Riksadvokaten – den rene og uavhengige – besluttet å nedsette en settestatsadvokat til å vurdere å oppheve Oslo Politikammers etterforskning og eventuelt iverksette sin egen allerede dagen etter at justisministeren hadde orientert ham om saken1. Hans underordnede, statsadvokat Iver Huitfeldt i Eidsivating, brukte hele tre dager på å bestemme at Oslo Politikammer gjerne måtte avslutte etterforskningen i akkurat samme sak da han fikk den oversendt fra Lier/Mikkelsen året før (se kap. 11). Det eneste viktige som nå var kommet i tillegg, var komiteens mistanke om koordinering av Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for å unngå etterforskning.

Er det noen som tror at Riksadvokaten kom på banen så fort fordi hans etat, som selvsagt medvirket til koordineringen, plutselig skiftet syn på om vår sak skulle etterforskes videre? Eller kom den uavhengige riksadvokaten nå på banen for å redde Regjeringen fra et nederlag i Stortinget? Eller for å unngå parlamentarisk gransking av et forhold som kunne bli meget ubehagelig også for Riksadvokaten?

Carl I. Hagen (FrP) var ikke i tvil2:

«Illevarslende og skremmende, sier Carl I. Hagen om gårsdagens melding fra Riksadvokaten. Fremskrittsparti-lederen mener at Riksadvokaten har latt seg bruke av Arbeiderpartiet ved å igangsette en etterforskning for å unngå at Stortinget nedsetter en parlamentarisk granskningskommisjon»

Og3:

«Også KrF og Sp inntar en skeptisk holdning til Riksadvokatens initiativ …

Frp påstår at Riksadvokaten gjør dette etter press fra Regjeringen, noe Riksadvokaten benekter. … – Det tar jeg helt avstand fra. Det er meg helt fremmed, sier Rieber-Mohn»

Andre hadde samme mistanke4:

«Det er ikke bare Frp som mener at Riksadvokaten i denne sak er blitt brukt politisk. Både SV og KrF antydet det samme igår:

– Det er påfallende at Riksadvokaten tar sin beslutning idag. Påstandene fra Ramm og Setsaas var kjent for justiskomitéen allerede i forrige uke, sier Svein Alsaker. Kr F-representanten understreker at det nå er anmeldelsen fra Ramm og Setsaas som må bli etterforsket – ikke anmelderne.»

Vi visste ikke at Eidsivating hadde vært inne under Oslo Politikammers behandling, før Riksadvokaten opplyste dette i brevet til Dahl5. Det visste heller ikke Stortinget dagen før, da de godtok Kosmos forslag. Hadde det da gått like glatt? Nå var det jo tydelig at Riksadvokaten skulle granske en statsadvokat under hans egen jurisdiksjon og innenfor en kollegial beslutningsramme. Det vil si at det ikke kunne utelukkes at statsadvokat Huitfeldt hadde konferert med Riksadvokaten selv. Dermed skulle nå Riksadvokaten granske seg selv. Riktignok ble det gang på gang understreket at førstestatsadvokat Edward Dahl skulle stå helt fritt – slik at Riksadvokaten nå kunne beholdes ren som ankeinstans – men er uavhengighet mulig under slike forhold? Hvor lett er det for den underordnede å granske sin sjef?

1 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993, der det fremgår at statsråd Faremo hadde orientert ham 2. juni 1993.

2 Aftenposten 4. juni 1993 morgen s. 2.

3 Arbeiderbladet 4. juni 1992.

4 Aftenposten 4. juni 1993 morgen s. 2

5 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993.

15.2 Var Riksadvokaten på lag fra før?

Et annet meget alvorlig forhold er at Eidsivating visste at saken lå i Kontrollutvalget, om ikke annet så fordi kopi av klagen lå i oversendelsessaken. Hvis Stenberg-Nilsen snakket sant om Kontrollutvalgets rutine om ikke å etterforske når politiet gjorde det (det går vi ut fra), måtte statsadvokat Iver Huitfeldt ha kjent til at hans avgjørelse i saken og Politikammerets videre arbeid ville bli helt avgjørende for den viktige granskningen i Kontrollutvalget. Likevel åpnes i realiteten for henleggelse uten egentlig etterforskning! Dette er nå ikke bare å føre oss bak lyset, men også å føre Kontrollutvalget bak lyset – hvis det ikke var avtalt spill! Det er bare meget få saker for Kontrollutvalget årlig. Det virker helt utenkelig at Huitfeldt, evt hans sjef Lasse Qvigstad på egen hånd unnlater å innskjerpe for kammeret viktigheten av at det gjør en grundig jobb pga Kontrollutvalget, men bare sier «Jeg vil ikke vite noe» om kammerets åpenbare spørsmål om å få slippe å etterforske og bare henlegge.

Dette forhold gjør det meget sannsynlig at Riksadvokaten hadde vært inne i bildet, og at det var avtalt spill. Koordinert av en enda høyere makt – Justisdepartementet.

Likevel – rundeseier til Regjeringen og Arbeiderpartiet. Ved en kjapp takling av Stortinget en sen og hektisk juninatt hadde de fått ballen tilbake på sin banehalvdel.

Men Stortinget hadde likevel festet en tynn tråd til ballen. I komiteinnstillingen1 het det:

«Komitéen avventer gruppens vurdering og avstår derfor fra å følge opp saken i forbindelse med denne innstilling.»

På stortingsspråk betyr dette: Vi følger med dere, og tar saken opp igjen i Stortinget hvis vi ikke er fornøyd!

Stortingsrepresentant Inger Lise Gjørv (A) sa det slik2:

«(Ramm/Setsaas-saken) blir … gransket av Riksadvokaten og krever derfor ikke flere forføyninger før etterforskningen er avsluttet.»

1 Innst. S. nr. 246 (1992-93).

2 Stortinget 18. juni 1993: St. t. s. 4910.

15.3 Edward Dahl på banen

De var også snare med å sementere kompromisset: Riksadvokaten sendte ut både pressemelding og brev med mandat til førstestatsadvokat Edward Dahl neste morgen (se vedlegg 5 og 6). Mandatet var1:

«… å gjennomgå det foreliggende etterforskningsmateriale (saken forutsettes rekvirert fra Oslo Politikammer) og å avhøre Johan M Setsaas og Hans Henrik Ramm. De må i denne sammenheng oppfordres til å legge frem det materialet de besitter, og deretter må det tas stilling til videre etterforskning, både omfang og ramme. Det forutsettes også at settestatsadvokaten foretar den endelige påtalemessige vurdering og avgjørelse.»

I pressemeldingen het det2

«… å opprette en uavhengig etterforskningsgruppe med representanter for Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) og under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl i Agder (som settestatsadvokat) til å gjennomgå den etterforskning som er foretatt av Oslo Politikammer. I lys av den kritikk som er fremsatt fra Setsaas/Ramm og de undersøkelser som disse to skal ha gjennomført, vil etterforskningsgruppen vurdere om det er grunnlag for å gjenoppta etterforskningen og i tilfelle selv foreta de nødvendige etterforskningsskritt.»

Det er her verd å merke seg, for senere vurdering av førstestatsadvokatens arbeide:

  • Dahls mandat dreide seg kun om Ramm/Setsaas-saken (senere hevder han – antakelig for å holde tilbake dokumenter – at han også hadde et annet mandat om å etterforske «den fjerde tjeneste», som er identisk med vår sak)
  • Dahl skulle gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning (Dahl avhørte ingen fra Oslo Politikammer)
  • Dahl skulle rekvirere saksdokumentene fra Oslo Politikammer (vi oppdaget der et sensasjonelt dokument som Dahl ikke gjorde noe med i det hele talt)
  • Dahl skulle foreta den endelige påtalemessige vurdering (ingen slik vurdering finnes i saksdokumentene, det foreligger kun en pressemelding)
  • Dahls gruppe skal «selv forela de nødvendige etterforskningsskritt» (de viktigste avhør ble siden overlatt til Nygaard Haug-utvalget som heller ikke gjennomførte dem)

Det er også viktig å merke seg at Stortinget hadde planlagt en granskning av Justisvesenets rolle, og særlig den tydelige koordinering mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget. Det ble gjort klart bl.a. av Alsaker at dette også måtte være forutsetningen for Dahl-gruppen. Men Dahl utelukket fra første dag hele Justisvesenet fra sin etterforskning. Hvordan kunne han gjøre det på grunnlag av brev og pressemelding alene? Besluttet han dette i mutters ensomhet med en gang? Eller var Riksadvokatens oppnevningsbrev ledsaget av et annet, uoffisielt og hemmelig mandat? Vi hadde sagt at vi ikke ville møte frem til noe granskningsutvalg oppnevnt av Regjeringen. Dette var formelt sett oppnevnt av Riksadvokaten som rapporterer direkte til Kongen i Statsråd. Burde det gjøre saken annerledes? Dahl var pålagt å avhøre oss. En førstestatsadvokat kan pålegge vitneplikt. Kunne vi risikere å bli pålagt å vitne?

1 Riksadvokatens brev til førstestatsadvokat Edward Dahl av 3. juni 1993.

2 Pressemelding fra Riksadvokaten av 3. juni 1993.

15.4 Hva var Dahl?

Vi hadde alle slags bange anelser. Våre kampfeller på Stortinget likeså. Men de hadde tross alt funnet å måtte akseptere denne veien. Vi følte at vi ikke burde opptre slik at vi satte stortingsflertallet i forlegenhet.

Men det var overhengende fare for at Dahl-gruppen ikke bare var et tildekkingsutvalg, men like meget et utvalg med det formål å innhente mest mulig av våre bevismidler, slik at disse kunne flyte bakover i systemene for nødvendig vasking og rydding i hjørnene. Vi regnet også med å bli utsatt for langvarige avhør for å finne ut om vi hadde brutt noen lover eller regler under kontraetterretningen, eller om vi hadde andre svin på skogen. Det motparten mest av alt ønsket seg, var en måte å kriminalisere oss på.

Onsdag 16. juni møtte vi til første møte med Edward Dahls etterforskningsgruppe i lokalene til ØKOKRIM i Pilestredet. På veien inn fikk vi kamera og mikrofon fra «TV-2» rettet mot oss, og journalisten spurte:

– Vil dere nå innlevere alt materialet dere sitter på til Dahl-gruppen?

16. LES DIN NÜRNBERG!

Like fort som Riksadvokaten besluttet å iverksette etterforskning i Ramm/Setsaas-saken, like fort fant han mannen til å gjøre det. Flere kilder har forklart oss at dette ikke var så rart Edward Dahl beskrives som Riksadvokatens «gullgutt». Han har vært brukt til mange lignende oppdrag tidligere. Han kjenner Riksadvokatens tankegang og turnerer sakene til Riksadvokatens tilfredsstillelse.

Dahl-utvalget fikk kraftige signaler fra media alt fra starten. Under overskriften «Den store skandalen» skrev Dagbladet1:

«Dessuten har en gruppe med en tidligere major2 og en tidligere Høyre-statssekretær i spissen levert materiale som skal vise at det eksisterer en ‘fjerde tjeneste’ utenfor all kontroll. …

Har de overvåkede rett i sine fantastiske påstander og antakelser, er dette en av de største overvåkningsskandalene i norsk historie, et norsk ‘Watergate’ …»

Førstestatsadvokat Edward Dahl er tilsynelatende en meget likandes kar. De som f.eks. møtte både i Nygaard Haug-utvalget og hos Dahl, opplevet to vidt forskjellige atmosfærer. Daværende førstelagmann Agnes Nygaard Haug kunne like gjerne bragt med seg dommerkappen: Spiss, formell, juridisk, anklagende. Dahl kom gjerne i jeans og åpen skjorte, småpludret om hytt og vær, utstrålte sympati og «Vi er jo på samme lag»-signaler, inviterte på kaffe og selvsmøring av smørbrød, lo godt av egne og andres morsomheter og fikk sine vitner til å føre seg frie og trygge. Vi er ikke i særlig tvil om hvem som får ut mest – hvis han vil.

Dahl hadde tidligere vært borti noen av de sentrale aktorene, særlig Iver Frigaard i forbindelse med den såkalte Myrdal-saken (se kap. 25.1.10), der Finn Sjue og en sannsynlig POT/E-tjeneste-provokatør var de andre sentrale personene. Vi mottok videre henvendelser fra folk som hadde stygt å si om Dahl fra enkelte andre saker. I en av disse hadde han opptrådt sammen med fylkesmann Olaf Skarpnes i en sak som også dreiet seg om statlig maktovergrep men som det ikke kom noe ut av. Det var interessant, for Skarpnes var også med på å legge den såkalte Engerdal-saken død (så langt). Men vi kunne ikke vurdere de andre sakene, og visste ikke om de virkelig ga grunnlag for kritikk mot Dahl eller var sendt oss på provokatorisk måte for at vi skulle gå ut med anklager mot Dahl som kunne skytes ned3. Verden er farlig hvor man går!

Siden førsteinntrykket av Dahl var hyggelig nok, valgte vi å spille med åpne kort. Vi fortalte ham at mange både i Stortinget og ellers var heller overbevist om at han skulle lede en dekk-aksjon, og at vi nok også fant det svært sannsynlig, men at vi ville jobbe åpent og tillitsfullt med ham og hans gruppe inntil vi eventuelt følte at det var nytteløst. Ramm anbefalte ham å gå i sitt juridiske historie-bibliotek og lese om igjen sin Nürnberg4, for det tilfelle at han skulle ha glemt noen detaljer siden studietiden (venner har fortalt at Dahl var en svært lystig student). Setsaas var mer direkte: Hvis han var hederlig men så naiv at han ikke forsto at han ville bli satt under press, kunne han like gjerne ta ferie med gang. Skulle han ta denne saken, måtte han bestemme seg for enten å bli korrumpert eller skaffe seg hele maktapparatet som motstandere.

Dahl bare flirte til dette, forsikret om at han var hederlig som gull og like motstandskraftig mot press som Norges Bank. Og skulle det skje noe utilbørlig, ville han vite å si fra – rett til Stortinget.

Offentlig meddelte vi at vi nå ville samarbeide fullt ut med statsadvokat Dahl5. Dermed stanset vi vår del av den pågående pressedebatten, og vi ba media vise varsomhet med upublisert materiale som de måtte ha fått av oss.

På ett viktig punkt håpet vi at vi skulle trekke nytte av dette nye forholdet. Vi hadde hatt endel temmelig guffne opplevelser som var truende både for vår egen og våre familiers sikkerhet. Noen av disse hadde åpenbar sammenheng med resten av materien, andre fremsto ikke direkte slik, men vi var ikke i tvil om at de fleste måtte ha en eller annen tilknytning. Hva slags tilknytning var ikke godt å si, men vi regnet ihvertfall med at Riksadvokaten og Dahl ikke ønsket at noe skulle tiltreffe oss mens vi arbeidet med Dahl. Var Dahl-gruppen det den utga seg for, sa jo det seg selv. Var den virkelig en avansert dekkaksjon, var det vel grenser for hva landets fremtredende påtalejurister ønsket å være medvirkende til hvis så galt skulle skje at dette ble avslørt.

Det var også en umiddelbar grunn til at vi nå ville ta dette opp.

1 12. juni 1993.

2 «Tidligere» er feil – Setsaas er major.

3 Som vi senere skal komme nærmere tilbake til, har vi gjennom disse årene mottatt mange hundre henvendelser fra folk som vil «hjelpe oss» eller «søker hjelp fra oss om lignende saker». Minst halvparten av disse har vi avslørt som provokatører, sendt oss av motstanderne for å desinformere eller få lurt ut av oss informasjon eller endog for å kriminalisere oss eller lure oss inn i farlige situasjoner. For oss som i utgangspunktet gjerne vil være snille og vennlige. har det vært en meget belastende oppgave å skille hvitt fra svart. For mange av disse er helt ekte personer med virkelige saker. Noen av disse har vi kanskje gjort urett ved å kutte kontakten fordi vi rubriserte dem som provokatører, eller usikre. Får vi anledning, vil vi bidra til at alle disse sakene kan avklares en eller annen vei, men rettferdig. Forøvrig: Vi kan dokumentere alle henvendelsene. Hvis ingen er provokatører, må det være svært mye galt fatt i landet. Hvis mange er det, er det ikke noe bedre. De må jo komme et steds fra.

4 Under Nürnberg-prosessene etter 2. verdenskrig påberopte mange tyske offiserer og andre seg at de grusomhetene de hadde utført var under ordre, og at de derfor ikke kunne holdes ansvarlige. Retten fant at dette ikke ga straffefrihet, fordi alle har et valg, om ikke annet å nekte ordre.

5 Pressemelding fra oss av 16. juni 1993.

16.1 Truck på kaia

Ramm hadde nettopp vært utsatt for en tilsvarende opplevelse, bare tre dager tidligere:

Ramm ble fredag 18. juni om ettermiddagen oppringt av en meget dannet person som sa han arbeidet i Saga Petroleum, og oppga gode referanser derfra (flere av Ramms nærmeste bekjente). Han sa han hadde 150 sider dokumenter av største betydning for en sak han hadde gående med direkte betydning for vår sak Han våget ikke selv å sitte på disse dokumentene men ville overlate dem til Ramm så han nå kunne bringe dem inn i den nye granskningsgruppen. Han ville straks dra til Wilhemsen-bygget på Filipstad der han hadde venner som ville hjelpe oss. Ramm måtte også dra av gårde straks.

Ramm bestilte drosje, men tilfeldigvis ankom Setsaas i bil samtidig med drosjen, slik at vi i stedet dro ned begge i Setsaas’ bil. Det viste seg at «Wilhelmsen-bygget» var et nokså øde og forlatt lagerbygg ytterst på Filipstad-kaia, som også ellers var helt øde og forlatt nå etter kontortid. Innenfor døren finner vi mannen med dokumentene. Han ser nå ut som en lasaron og var det nok også, med råtne tenner og fillete klær. Han blir med ut, og gir noen få dokumenter i lukkede konvolutter (stort sett brune A4 stående ekspedisjonskonvolutter med rutenett for tallrike ekspedisjoner, som benyttes i Staten) til hver av oss, men later nå som om han er redd fordi han ikke kan vite at vi er de vi sier. (Til tross for at bilder av oss er i avisene hver dag og det er han som har ringt oss.) Vi viser legitimasjon, men han er ikke fornøyd. Dessuten må vi snakke, så han må bli med i bilen. Vi må bli med bak noen containere og gå helt ytterst på kaikanten for å treffe en person i en truck som skal være vitne til at han blir med i bilen, og se hvem vi er først.

Vi finner nå ikke å burde gjøre dette. Situasjonen er ubehagelig, og hva som helst kan skje mellom rekken av ugjennomsiktige containere og kaikanten. Vi gir ham et siste tilbud om å bli med i bilen og kjører deretter bort. Straks kjører det frem en spanerbil som følger helt ubeskjemmet direkte etter oss helt til Majorstua.

Vi åpner de konvoluttene vi fikk Den ene inneholder en rutetabell fra Oslo Sporveier, de andre bunkevis av identiske kopier av rulleprint fra gammeldagse regnemaskiner der endel 6-sifrede numre er summen. Foran hvert nummer er påført to bokstaver slik at bilnummer indikeres. Altså bare søppel.

Det hadde ikke vært meningen at Setsaas skulle vært med. Uten ham ville lasaronen ved en kombinasjon av overtalelse og tvang kunnet få Ramm ut på kaia. Det passerte også forbi en annen person som lasaronen kjente. Hva var hensikten? Saken var åpenbart falsk. Ingen viktige papirer, altså intet å være redd for. Det var også opplagt at lasaronen aldri virkelig kunnet blitt med i bilen for å åpne dokumentene sammen på kafé. Da ville det blitt avslørt at alt var en provokasjon, og lasaronen ville av oss blitt innbragt til Dahl øyeblikkelig.

Hva som enn var hensikten, skulle det skje på kaikanten. bak containere som ville hindret enhver observasjon utenfra. Aksjonen var også voktet av minst en spanerbil. Ville Ramm bare blitt banket opp? Satt i en provoserende situasjon og avfotografert? Eller havnet i havnebassenget?

Vi informerte straks Edward Dahl om episoden. Ved rask handling ville det vært lett å hanke inn lasaronen. Vi hadde begge hans utseende klart på netthinnen, og en polititegner ville raskt klart å produsere et «composite» portrett.

16.2 Får vi beskyttelse?

Vi vurderte dette så alvorlig at vi i tillegg til dette skrev til Riksadvokaten1 og fortalte om et godt førsteinntrykk av Dahl og at vi ville samarbeide med etterforskerne. Vi opplyste at vi hadde opplevet endel ting som vi fant truende for vår fysiske sikkerhet:

  • Overfallsforsøk mot Setsaas v/10-15 personer som kunne ha opprinnelse i Midt-Østen, umiddelbart etter avdekking av en overvåkningsleilighet, anmeldt uten oppklaring
  • Systematiske forsøk over en strekning på mer 80 km på å presse Setsaas’ bil ut av veien ved lastebil/trekkvogn
  • Episoden på Filipstad-kaia foran
  • Telefontrusler til Setsaas og hans samboer med beskjed om at han opererer i en «jungel der det finnes krefter som vet å begå det perfekte mord» samt trusler om å bli påført kreft ved hjelp av radioaktiv stråling
  • Spaning mot oss av tidligere identifiserte biler på vei til/fra møter med Dahl
  • Et annet alvorlig forhold som av diskresjonshensyn ikke omtales nærmere her

Vi anmodet derfor Riksadvokaten om straks å iverksette etterforskning av disse punktene og få iverksatt sikkerhetstiltak omkring oss og våre familier.

I et annet brev til Riksadvokaten2 pekte vi på at hele øvelsen med ny etterforskning måtte bygge på den forutsetning at det kunne tenkes at man sto overfor elementer fra E-tjenesten, S-staben, POT og/eller Mossad Norge. Denne muligheten måtte derfor legges til grunn for de sikkerhetstiltak som burde omgi etterforskningen. Vi redegjorde for en rekke tekniske og praktiske punkter som foreløpig ikke var ivaretatt og ba om et møte for å diskutere denne typen sikringstiltak og de mer personlige som var omtalt i forrige brev.

Vi skyter her inn at vi selv som privatpersoner i årevis hadde fulgt egne, strenge sikkerhetsrutiner. De lokaler der viktig materiale til enhver tid befant seg ble aldri tillatt å være ubevoktet, uansett tid på døgnet. Å møte hos Dahl innebar derfor også bl.a. engasjement av vakter. Heldigvis stilte gode venner, i første rekke Petter Holst opp gratis for å gjøre dette. Det var i mange år en stor belastning og en meget verdifull gave, som han en dag må kompenseres for.

Videre snakket vi aldri om følsomme ting på steder som vi visste var avlyttet, dvs. våre egne kontorer og leiligheter. Det innebar behov for å forlate disse, skaffe vakthold og møtes på kaféer til alle slags forunderlige tider dag og natt (en takk til Oslo Bystyre som fortsatt tillater alkoholfrie nattkaféer). Vi har ikke tall på hvor mange liter kaffe og cola light som er drukket på slike møter, ofte flere pr. natt (også en takk til betjeningen på Jeppe på Vindern som like velvillig tok imot oss til alle døgnets nesten-lovlige tider og skaffet oss usjenert bord for å drikke kaffe selv i de mest hektiske julebordtider).

Enhver kan forestille seg et liv under slike arbeidsvilkår, kombinert med frykt for voldsaksjoner, psykologisk krigføring (massevis om dette i et senere kapittel) og en renn av provokatører som man må behandle med et minstemål av oppmerksomhet og høflighet inntil det er klarlagt hva de er.

Det hadde ikke vært urimelig om myndighetene, som handlet på vegne av Stortinget, hadde bidratt til litt avlastning og behandlet våre opplysninger til dem med noe av den samme sikkerhet som vi gjorde selv.

1 Brev fra oss til Riksadvokaten av 18. juni 1993.

2 Brev fra oss til Riksadvokaten av 28. juni 1993.

16.3 Rettsløse!

Men, nei. Riksadvokaten avslo møte og henviste til DahI1. I brevet hevdet han at den mulige overfallssaken ikke var registrert ved Oslo Politikammer. Det er ikke riktig. Setsaas anmeldte saken umiddelbart etterpå pr. telefon. Operasjonsledelsen ved Oslo Politikammer ringte siden tilbake for å meddele at de hadde hatt en patrulje direkte opp til Lindebergåsen, startet avhør og tok identiteter av de personer de traff. Disse hevdet å be om hjelp til å skifte dekk, men det syntes noe overflødig at 10-15 personer drev med dette – og fortsatt trengte hjelp! Setsaas hadde dessuten spor fra denne gruppen til en av overvåkningsleilighetene.

Vi fikk nå svar av Dahl 14. juli2 nesten en måned etter Filipstad-episoden. Han hevdet nå at hans «etterforskning primært tar sikte på å klarlegge om det har foregått ulovlig (straffbar) overvåkning og/eller avlytting». Voldsepisodene mener han nå ligger utenfor mandatet! Han mener ingen av forholdene er anmeldt til politiet (bare til en førstestatsadvokat og en Riksadvokat!) og vil selv ikke prioritere etterforskning «nå» (en måned for sent). Han utelukker imidlertid ikke at han kan gjøre det senere!

Dahl iverksatte således overhodet ingen etterforskning, ikke en gang av den blodferske saken. Vedrørende sikkerhetstiltak hadde han to tilbud: «Hotline» telefonnummer til Kriminalvakta (Oslo Politikammer!) og mobiltelefoner for å ringe dit eller til Dahls egne etterforskere. (Men de tok nå en måneds ferie sammen med Dahl selv.) Riksadvokatens brev var forøvrig nok en total ansvarsforskyvning over på Dahl på absolutt alle måter. Det nevnte vi også for Dahl: «Du burde ta dette mer alvorlig – ser du ikke at du blir satt opp til å ta all skyld hvis noe går galt?» Men Dahl bare smilte.

1 Brev fra Riksadvokaten til Dahl av 2. juli 1993.

2 Notat fra Dahl til Setsaas/Ramm av 14. juli 1993.

16.4 Garasjesalg

Vedrørende sikringstiltak for Dahl-gruppens eget arbeide svarte han bare at han ville vurdere dette. Vi så aldri noe til noen slik vurdering. Arbeidet fant sted i en bygning der POT har ansvaret for sikkerhet og E-tjenesten sikkert lett adgang. Kontordørene til Dahl og etterforskerne var ofte ulåste og det samme gjaldt møterommet der det ofte fløt med dokumenter. En gang kom vi litt tidlig til et møte. Da var ingen kommet, og vi kunne ha forsynt oss fritt av avhørsprotokoller med andre. Vi avsto fra det. Gjorde alle andre det, eller fant det sted reneste garasjesalg av våre opplysninger der?

I begynnelsen diskuterte vi også arbeidsmetoder med Dahl, ved siden av at medarbeiderne gikk i gang med avhør av oss (disse pågikk i dagevis). Ramm hadde skrevet ferdig forklaring, og mente at den bare kunne legges til grunn for eventuelle tilleggsspørsmål, men det kom ikke på tale. Det skulle omhyggelig spørres om alt, alt skulle nedtegnes for hånd, skrives ut med to fingre av polititjenestemenn, undertegnes og vedtas av vitnene (for sikkerhets skyld fikk vi bekreftet at vi hadde vitnestatus og ikke var mistenkte!).

Vi sa deretter at vi ville ha kopi av våre undertegnede forklaringer, men det var ikke mulig, på grunn av «vanlig praksis» (ikke vanligere enn at vi har fått det i andre sammenhenger). Da nektet vi å skrive under. Ramm hadde nå gjennomlest sin forklaring og levert rettelser. Setsaas var ikke ferdig. Dette ble et problem for Dahl. Han løste det ved å konstatere at underskrifter ikke var nødvendig. Dokumentene ble å oppfatte som politimennenes møtereferater. Vi fant oss i det. Senere har vi sett at «møtereferatet» fra avhøret av Setsaas er meget mangelfullt. Det er ikke vår feil. Vi har begge som ubetinget prinsipp at vi ikke undertegner noe som helst vi ikke har kopi av.

16.5 Lier blir opphevet

Etter at vi var ferdige med avhørene sendte Dahl ut pressemelding1 (vedlegg 7) om at han hadde opphevet Oslo Politikammers henleggelse og selv ville iverksette ny etterforskning. Det sa ihvertfall sitt om Oslo Politikammer!

Følgende punkter er verd å merke seg fra pressemeldingen:

  • Han har lagt vekt på at flere etater og navngitte enkeltpersoner offentlig har vært satt i forbindelse med påstandene om ulovlig virksomhet (men ingen av disse ble siden avhørt, særlig ingen etater)
  • Han har lagt vekt på at saken har spilt en rolle i det politiske miljø (men sett helt bort fra at det politiske miljø ville ha gransket Justisvesenets opptreden)

Nå skulle den virkelige etterforskning starte. Vi forklarte til Dahl at vi sto overfor mektige motstandere, som var i stand til å presse hvem som helst, sørge for skreddersydde dekkhistorier, konstruere falske forklaringer osv., osv. Vi mente vi for vår del hadde endel generell kompetanse og kunnskap som ikke uten videre kunne overføres til gruppen, og anbefalte at det videre arbeidet ble lagt opp med mest mulig praktisk samarbeide. Politikammeret hadde jo tross alt oppdaget «en gjerningsmann», men ikke funnet vedkommende. Dahls opphevelse av politiets henleggelse måtte jo innebære at han trodde det var mulig å gjøre mer for å finne gjerningsmannen. Når vi således var enige om at det var en motpart, måtte det være best å slå alle krefter sammen for å ha best mulig sjanser for å få oppklart saken. Vi tilbød oss derfor nærmest å gå inn i etterforskningsteamet, ihvertfall slik at vi løpende ikke bare ga, men også mottok informasjon slik at vi kunne bistå med å vurdere den og sette den i rett sammenheng.

De mest sentrale engasjerte etterforskerne, Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, la ikke skjul på sin tilsynelatende entusiasme. «Vi skal komme til bunns», «Vi skal ta uvesenet», osv. sa de gjentatte ganger, og slo i bordet. De indikerte at de var enige i at operative hensyn burde gå foran formelle.

Men nå ble Dahl den store formalist. Det kunne ikke komme på tale å gi oss noen som helst informasjon, særlig ikke om hva andre sa i avhør. Dette var fast praksis slik at det ikke senere skulle oppstå forvirring om hva vi visste som vitner og hva vi hadde fått vite av politiet, f.eks. i en rettssak. Vi måtte holdes strengt uberørte som vitner. Men hva ville han gjøre mot slutten av saken? Ville han ikke en gang trekke nytte av oss når han hadde fullført alle avhørene, men før han trakk konklusjoner? Vi kunne jo meget vel avsløre falske forklaringer eller gi viktig tilleggsinformasjon som kunne øke sannsynligheten for oppklaring.

Vi ble enige om at vi skulle få et møte med Dahl og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at nettopp dette kunne oppnås. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det. Men her lurte han oss (se nedenfor).

Derimot så det meget lovende ut at det etterhvert ble satt av store ressurser til arbeidet. På toppen var vel gruppen oppe i 6-8 etterforskene, og en tid var det leid inn eksperter. Det alle gledet seg til var å få bruke et nyinnkjøpt datasystem der alle opplysninger og vitneprov skulle kodes inn for kryss-analyse; en bruk av data i Politiets tjeneste som hadde gitt gode resultater i andre land. Vi så det kom inn en fin PC, og det ble engasjert en spesialoperatør, men noen analyse har vi aldri hørt om.

1 Pressemelding fra Dahl av 23. juni 1993.

16.6 Et halvt år med Dahl

Vi holdt på i bortimot et halvt år med Dahl. Hyppige og lange møter med forutgående hundrevis av timer med intenst nattarbeid for å få systematisert og nedtegnet vårt materiale, som ellers besto av tonnevis av journaler, enkeltrapporter, kopier fra oppslagsverk, bøker, offentlige dokumenter og registre, videotape, bunker med fotos etc. etc. I lys av dette var det litt komisk da Dahl i notatet av 14. juli forlangte alt materiale innlevert før 16. august 1993. Det forsto han etterhvert selv også.

Men det var et enormt arbeid i forberedelser, vakthold og møter. Vi gjorde det klart for ham at forutsetningen for at vi gjorde dette, var at han ikke skulle tildekke. Hvis vi avslørte ham som tildekkingsorgan, ville vi reagere sterkt, for å si det mildt. Rundt oss fortsatte det med provokasjoner, avlytting og psykologisk krigføring. Vi rapporterte jevnt til Dahl, men alt gikk inn i «den store sorte gryte». En dag fikk vi noe vi kunne ta med oss.

Vi fikk mye rare brev og sendinger. Mange var fikst utformet for å se ut som mulige brevbomber. En slik hadde en gang også en meget påfallende avsender og utforming av adresseseddel. Den tok vi med til Dahl, og spurte om han ville åpne den. Det ville han ikke. Han holdt seg på trygg avstand mens Setsaas og en av politimennene forsiktig skar den opp etter vanlige sikkerhetsregler. Den var uskyldig nok, men Dahl var vettskremt. Visste han noe om hvem vi var opp mot?

16.7 Justisvesenet slipper

Vår mistanke til Dahl vokste etterhvert. Det ble for mye dekning bak paragrafer. Uansett hvor hyggelig han var, skjedde alt på en slags defensive premisser. Alle avslagene, alt som ikke ble gjort, var forenlig med dekkaksjonen, men ikke med en offensiv vilje til å oppklare. Vi bestemte oss da for å fortsette som før, men holde de viktigste av våre nye etterforskningsresultater tilbake, ihvertfall så lenge vi hadde levert fra oss mer enn nok til å holde gruppen sysselsatt.

Det var på denne tiden vi avslørte E-stabens «U 3» – dekkfirmaet Norasonde. Var det noen opplagt sak å forfølge videre, var det denne. Setsaas nevnte konverserende for en av etterforskerne at dette måtte være noe å gå videre på, men det glapp ut av etterforskeren: «Ja. men Dahl har nektet oss å gjøre det.»1

Fra en stortingsrepresentant som hadde snakket med Dahl fanget vi opp at Dahl sa han «ikke prioriterte etterforskning av Justisvesenet». Det kom som et sjokk. Det var jo nettopp poenget fra Stortinget! Vi holdt møte med Dahl, som glatt bekreftet at det var slik. Av saksdokumentene fremgår dette til overmål: Kun én person i POT (Roar Gald) og én person i E-tjenesten (Terje Buljo) er avhørt. Ellers ingen i noen del av Justisvesenet: Oslo Politikammer, Kontrollutvalget, POT, påtalemyndigheten, Justisdepartementet, og slett ikke Mossad eller noen av de hel- eller halvkriminelle provokatører som var benyttet, selv om mange var domfelt for narkotika e.l.! Den som har vært med oss i denne boken så langt, ville nok tenkt på ganske mange å innkalle for å få verifisert våre opplysninger, og gått videre!

1 Dette bekreftes ved gjennomgang av sakens dokumenter. De aktuelle personer oppgir Norasonde som del av sine personalia, og det er alt. Ingen spørsmål om hva slags bedrift dette er, dens opprinnelse, hva slags forhold disse har til den nå eller lignende. Klarte vi å finne ut hva det var, burde vel «landets beste etterforskere klart det»!

16.8 Provokatører slipper

Enda et sjokk ventet: I en lang rekke provokatører var det to som alle i Riksadvokatens granskningsutvalg tilsynelatende var enige med oss man skulle ha tak i: Roy Skoglund og Egil Hølmo (vi kommer senere tilbake til hvem disse var). Ved begynnelsen av etterforskningen var det ikke mulig å få tak i noen av disse; ingen av dem hadde registrert bopel i Norge på ordinært vis. Ifølge Dahl var de nå etterlyst. Vi satt ofte sammen med Dahl og etterforskerne og snakket om disse, og alle banket i bordet: Vi skal ihvertfall ha avhørt de to før vi gir oss!

Men snart begynte det å dukke opp artikler av Skoglund i Morgenbladet. I én artikkel forsøkte han å blande Ramms navn inn i en suppe sammen med CIA, KGB, kubansk etterretning osv. I en annen hundset han Dahl selv for uprofesjonalisme og manglende sikkerhetsbevissthet ved å legge igjen telefonbeskjeder til Skoglund selv på Forsvarets skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste i Lutvann leir. Joda, Skoglund hadde fått pressekort av Morgenbladet og at løp nå stadig i Stortinget. Det var bare å hente ham på Løvebakken eller Morgenbladets lønningskontor. Hølmo satt arrestert i svensk fengsel for annen kriminalitet mot «søta bror», og kunne ikke lett unngå Dahls folk. Men nå, som det var mulig å gjøre det, ble det aldri gjort! (Vi har siden fått vite at Skoglund faktisk ble innkalt, men ba om å slippe å få møte. Da slapp han! Ingen finger ble løftet for å avhøre Hølmo.)

Kan alle vitner i en kriminaletterforskning slippe på forespørsel – eller har noen immunitet? Fra hvem? Trond?

Petter Holst var i denne perioden på reise i Latin-Amerika. Da han kom hjem i oktober 19931, la han merke til at han ble fotografert ved ankomsten. Det var ingen tvil om at motivet var Holst selv med frue. Han beskrev mannen for Setsaas, som straks konstaterte at denne beskrivelsen stemte helt med beskrivelsen av Trond Johansens kontorsjef (Terje Buljo). Vi ba derfor Dahl om å ordne med en aller annen identifikasjonsprosedyre (plukke ut kontorsjefen fra en samling bilder e.l.), men dette ble rett og slett nektet av Dahl! Hvorfor? Ingen bånd til Trond Johansen skulle avsløres!

Vi ga Dahl løpende kopier av materiale vi hadde fått inn fra en lang rekke andre personer, og mottok kvittering. Dette var en uavklart blanding av ekte saker og provokatører. Siden har vi selv identifisert ihvertfall 6 av disse som provokatører; tilsammen er det helt sikkert minst 10. Noen av disse har løpt i Stortinget for å villede og avlede, i enkelte tilfelle med klart siktemål å latterliggjøre enkeltrepresentanter, i andre tilfelle å diskreditere oss eller andre stortingsrepresentanter. Dette er meget alvorlig. Det er kontroversielt nok i Norge om Politiet skal kunne benytte provokatører mot kriminelle miljøer. Men det er skremmende når kriminelle deler av statsmakten bruker slike metoder til å manipulere Stortinget, er dette et direkte anslag mot demokratiet.

Dahl var helt klar over eksistensen av provokatører, og på det rene med betydningen av å få dem identifisert og avslørt. Men under sin etterforskning klarte han ikke å avsløre noen av dem! I praksis fikk de fritt leide av selveste Riksadvokaten. Vi har avslørt en rekke, men vi har ikke jurisdiksjon til å få dem rettslig avhørt eller tiltalt. Virksomheten fortsetter derfor hver eneste dag.

Disse forholdene til sammen avgjorde saken: Det hadde vært som vi fryktet. Dahl-gruppen var en ren dekkaksjon. Vi måtte tilbake til Stortinget, før eller siden. Vi hadde orientert flere representanter løpende, men øket nå kontakten.

I oktober skrev vi til Stortingets kontrollkomité og gjorde oppmerksom bl.a. på at Dahl ikke brydde seg om Justisvesenet2:

«Vi vil senere i en særskilt orientering kunne gi en detaljert gjennomgang av Dahl-gruppens arbeide så langt vi kjenner det. Vår hovedkonklusjon er idag at vi ikke har tro på at Dahl-gruppens arbeid gjennomføres i henhold til Stortingets intensjoner, særlig fordi vi har fått bekreftet at gjennomgang av justisvesenets rolle i forbindelse med saken ikke ‘prioriteres’ (se vedlegg).»

Vi vedla også kopi av et omfattende notat om Oslo Politikammer og politiinspektør Leif A. Lier3 som var egnet til å forklare hvorfor det var så viktig for Dahl-gruppen som representant for Justisvesenet å beskytte Justisvesenet. Her ble det pekt på en lang rekke forhold som sterkt impliserte Lier, politikammeret og hans overordnede helt til topps i departementet og hos Riksadvokaten og derfor til Regjeringen også i offensive aksjoner mot oss. Endelige konklusjoner ble ikke trukket. De sparer vi her også til et senere kapittel.

Kontrollkomiteens formann, stortingsrepresentant Petter Thomassen, reagerte straks. Han gjenga formuleringen foran og tilskrev Riksadvokaten4:

«Uten at komiteen dermed har tatt saken opp til behandling eller tar stilling til innholdet i brevskrivernes anførsler, ber komitéen om å få opplyst rammene for etterforskningen, herunder hvilke problemstillinger som omfattes av statsadvokatens etterforskning, Særlig bes opplyst om etterforskningen berører de konstitusjonelle forhold ved saken.»

Thomassen vedla også notatet om politikammeret/Lier, og sendte kopi av alt til justisministeren. Alt ble derfor nå kjent for Riksadvokaten og Regjeringen. Selv om det ikke ble trukket konklusjoner, visste de som visste at krisen var der igjen.

Ramm hadde nå et tilfeldig møte med de to hovedetterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge, uten Dahl tilstede. Han sa rett ut til dem at han nå var overbevist om at de deltok i en dekkaksjon, og spurte hva de selv syntes om det. Osen tok utsagnet med stort alvor, protesterte ikke, men sa bare: «Det ville virkelig være forferdelig.» Tvete-Berge la til: «Ja, og helt ødeleggende for våre karriérer!» Tidligere hadde de svaret at de ville slutte øyeblikkelig hvis de mente det var slik. Det gjorde de aldri.

En annen etterforsker som vi regner som helt hvit (han kom sent inn og ble sendt raskt hjem) kommenterte dette tørt: «Karriére? Vi politifolk har ingen karriere. Det er det som skal sikre vår uavhengighet.»

Nå sa vi også rett ut til Dahl at vi mente vi var lurt inn i en dekkaksjon. «Jaja, det har dere vel rett til å mene,» svarte han. Men han ble bare blek og fikk ikke sagt et ord da Oljerevyens salgsdirektør, Anne Mevold, på et senere møte ble spurt av en av etterforskerne om hun ikke stolte på dem. Hun pekte da på Dahl og utbrøt: «På dere etterforskere, kanskje. Men hva med han der? Hvem i all verden kan stole på ham?»

Etter at vi fikk bragt på det rene at Dahl ikke ville etterforske Norasonde/«U-3», fant vi det riktig å orientere Stortinget i notat av 5. november5. Vi var oppmerksom på at dette var meget følsomt. Vi avdekket nå en arbeidsform og organisasjonsform hos Trond Johansen i E-tjenesten som i sin tid naturlig burde være hemmelig, men samtidig deler av virksomheten som også den gangen var svært kritikkverdige, muligens kriminelle. Vi avdekket at tidligere ansatte i bedriften ble benyttet til en type virksomhet man idag neppe aksepterer, og at bedriftens tidlige aktiviteter var knyttet direkte opp til Statsministerens nærmeste familie.

Brevet ble gradert «Strengt Hemmelig», og neppe distribuert videre enn til komitémedlemmene. Men det er nok grunn til å tro at Regjeringen fikk kjennskap til innholdet. Dette samt brevet fra Thomassen og vår direkte erklæring om at vi nå oppfattet Dahl-gruppen som en dekkaksjon førte nok til nye strategimøter i regjeringsbygget.

I disse dagene var det mye uklarhet om Dahl-utvalgets videre arbeid. En av etterforskerne meddelte først Ramm at det gikk mot en avslutning i løpet av et par uker. Dagen etter ble han sendt til Slemdal for å dementere: Det var ikke mulig å si noe. Etterforskningen ville fortsette på ubestemt tid, kanskje til langt utpå nyåret (det var nå tidlig november). Enkelte stortingsrepresentanter hadde fått de samme ulike signalene6. Men ingen fikk forhåndsvarsel om hva som virkelig skjedde.

1 20. oktober 1993.

2 Brev fra oss til Stortingets kontrollkomité v/stortingsrepresentant Petter Thomassen av 20. oktober 1993.

3 Originalnotat datert 7. oktober 1993, stilet til stortingsrepresentant Ingvald Godal og merket Strengt Hemmelig.

4 Brev fra Stortingets kontrollkomité v/stortingsrepresentant Petter Thomassen til Riksadvokaten av 3. november 1993.

5 Notat fra oss til lederne i Stortingets Kontroll- og Konstitusjonskomité av 5. november 1993.

6 Bl.a. Ingvald Godal iflg. VG og Romerikes Blad 19. november 1993.

16.9 Dahls «US»

18. november 1993 sendte Dahl ut pressemelding1 (vedlegg 8), der det etter en rent orienterende innledning het:

«Etterforskningsgruppen har gjennomført en omfattende etterforskning med en lang rekke avhør for å bringe klarhet i om Ramm og Setsaas har vært avlyttet og om det eksisterer en fjerde tjeneste slik Ramm og Setsaas påstår. Jeg antar at den gjenstående del av etterforskningen er av mindre omfang.

I samråd med Riksadvokaten har jeg besluttet at det vesentlige av denne gjenstående etterforskning stanses, og at saken stilles I bero inntil Nygaard Haug-utvalget har avsluttet sin granskning og fremlagt sin rapport. Etterforskningen vil deretter bli gjenopptatt og sluttført.»

Det er verdt å merke seg følgende fra pressemeldingen:

  • Den utførte etterforskning beskrives som «omfattende» og Dahl antar den gjenstående «er av mindre omfang». Dvs. likevel ganske omfangsrik. Denne delen skulle utføres senere. (Det ble den ikke. Ikke noe som helst. Dermed innrømmer Dahl selv at han ikke har gjort fullgod jobb.)
  • Dahl har søkt finne om vi hadde vært «avlyttet». Det er her ingen reservasjon om at avlyttingen måtte være «ulovlig». (Senere ville Dahl kun uttale seg om ulovlig avlytting, og ville ikke besvare noen spørsmål om han hadde definert noen avlytting som lovlig. Forøvrig utgjorde avlytting kun en mindre del av totalsaken.)
  • I tillegg til avlytting hadde Dahl lett etter «den fjerde tjeneste». (Han innrømmer altså at han i forhold til oss bare har etterforsket avlytting, ikke provokatører, psykologisk krigføring, tildekking i rettsvesenet, voldelige handlinger, trusler osv. Av saksdokumentene som vi lenge etter fikk innsyn i fremgår det også at han praktisk talt har sett bort fra alt dette.)
  • Beslutningen var tatt i samråd med Riksadvokaten. (Riksadvokaten hevdet hele tiden overfor oss at han ikke ville blande seg inn på noen måte, fordi han skulle gjenstå ren og ubesudlet som ankeinstans. Men nå er ankeinstansen med på å svikte Stortinget, som ga jobben fra seg i tillit til at det ikke skulle bringes noen regjeringsoppnevnte granskere inn i bildet.)

Samme kveld hadde vi «kaffe-møte» med Dahl på Romani Tar i Pilestredet. Han sa poenget var å unngå dobbeltarbeide, men hadde ikke noe ellers å legge til pressemeldingen. Han var imidlertid opptatt av å høre hva vi trodde. Ramm begynte med «den snilleste teorien», ut fra uttalelsene om å unngå dobbeltarbeid: Det måtte være det samme som dobbeltavhør, og det måtte være av vitner som kunne fortelle om E-tjenestens kriminelle virksomhet mot oss, siden Nygaard Haug bare skulle drive med E-tjenesten og Dahl bare skulle drive med straffbar virksomhet mot oss. Siden Dahl allerede hadde avhørt de vi visste om i E-tjenesten, måtte dette bety at Dahl eller Nygaard Haug hadde funnet en lang liste med nye mistenkte i vår sak.

Dahl smilte og sa at det jo var en god teori. Hva var så den verste? Setsaas: At Riksadvokaten er blitt livredd fordi vi og Stortinget har avslørt din gruppe som tildekningsorgan, og skyver ansvaret tilbake på Regjeringen.

Og det var jo det vi egentlig mente. Det var ikke tilfeldig at de i løpet av en uke skiftet mening fra «etterforskningen fortsetter, kanskje til langt ut på nyåret», til «vi tar pause», og i den samme uken som Stortinget ble varslet om Norasonde, manglende avhør av Justisvesenet og fritt leide for provokatører. Riksadvokaten hadde vært lydig mot Regjeringen, men nok er nok.

1 Pressemelding fra førstestatsadvokat Edward Dahl av 18. november 1993.

16.10 «De må ha funnet noe»

I virkeligheten var Ramms «snille» teori den eneste mulige tolkning av uttalelsen om «avhør av felles vitner for senere å gjenoppta etterforskningen», hvis den var sannferdig (men det var den jo ikke, for det ble aldri avhørt noen «felles vitner» og aldri gjenopptatt noen etterforskning). På det samme grunnlag ble «pausen» tolket tilsvarende også av andre:

Stortingsrepresentant Petter Thomassen (H), leder av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité1:

«De må ha funnet noe!»

Stortingsrepresentant Lisbeth Holand (SV), leder av Stortingets justiskomite2:

«Jeg er enig. De må ha funnet noe!»

VG skrev videre:

«Holand opplyser at hun vil utbe seg en forklaring fra Riksadvokaten på hva pressemeldingen betyr.

Ingen på Stortinget tør si sikkert hva innholdet i pressemeldingen fra statsadvokaten er. Det skaper i seg selv en betydelig irritasjon, i og med at Riksadvokaten i sin tid ‘stjal’ Ramm/Setsaas-saken fra Stortinget.

Ytterligere irritasjon skaper det at Riksadvokaten ikke vil kommentere saken – men bare henviser til statsadvokat Dahl. Og det eneste Dahl vil svare på spørsmål om hva pressemeldingen betyr, er følgende: Ingen kommentar.»

Holand uttalte videre i samme artikkel:

«- Dette er en forferdelig sammenblanding. Nygaard Haug-utvalget er regjeringsoppnevnt, og har en helt annen oppgave enn Dahl-gruppen. Nygaard Haug har ingen fullmakter som Dahl-gruppen trenger å vente p. Denne utsettelsen er påfallende og urimelig»

Videre heter det:

«Både Lisbeth Holand og Petter Thomassen mener det er utenkelig at Dahl-gruppen er uten konkrete resultater, når etterforskningen skal fortsette.

Stortingspresident Edvard Grimstad beklager overfor VG den nye utsettelsen. Han vil følge Dahl-gruppen og Riksadvokatens videre arbeid nøye.»

Petter Thomassen la til:

«-Gårsdagens merkelige pressemelding er å ‘sette fyr på saken’. Han antyder at det kan være en sammenheng mellom Dahls utspill og det brev Stortingets kontrollkomité 3. november sendte til Riksadvokaten. I dette brevet ba komiteen om å få opplyst rammene for etterforskningen av Ramm/Setsaas-saken.»

Dahl må ha likt Ramms «snille teori» så meget at han neste dag i VG3 gikk bort fra «ingen kommentar» og brukte denne som dekkhistorie:

«DAHL: Politiets etterforskning av Ramm/Setsaas-saken tangerer et regjeringsutvalgs granskning av Forsvarets etterretningstjeneste. Så avventer politiet resultatet av utvalgets arbeide. Det hele er meget udramatisk.

VG: Hvorfor skal din selvstendige gruppe være avhengig av regjeringsutvalget?

DAHL: Ramm og Setsaas har rettet sine mistanker mot personer i de hemmelige tjenester, herunder personer i Etterretningstjenesten. Nygaard Haug-utvalget gransker E-tjenesten. Derfor er det naturlig å få dette utvalgs resultater med i vår vurdering. Vi har tross alt en del felles vitner. Det er ingen grunn til å parallelletterforske nå. Og for disse felles vitner gir vi prioritet til Nygaard Haug-utvalget.

VG: Men Agnes Nygaard Haug sier til VG at det ikke har vært noen kontakt mellom hennes utvalg og din gruppe – så hvordan kan dere vite hvilke felles vitner det er snakk om?

DAHL: Det er riktig at det ikke har vært noen kontakt, bortsett fra i det aller siste, når Riksadvokaten har hatt kontakt med oss begge – etter at vi ble klar over at vi ville bevege oss for nær Nygaard Haug-utvalgets arbeid.»

Men Dahl har ikke overskuet konsekvensene, og kommer på defensiven. Han kan nå ikke påstå at han vet hvilke vitner som er felles (det ville være å bekrefte at det var en svær sak på gang), men må innføre Riksadvokaten som initiativtaker ut fra hans antatte bredere oversikt. Det var å slippe katta ut av sekken.

For ordens skyld: De eneste av de aktører vi mistenkte for å drive ulovlig aktivitet mot oss og som vi kunne knytte direkte til E-tjenesten var Terje Buljo, Roy Skoglund, tidligere ansatte ved Norasonde og en tidligere ansatt i E-staben. Skoglund hadde Dahl allerede latt slippe fordi han ikke hadde lyst, og de andre hadde han allerede avhørt. Hvem var da de «felles vitner»? (Vi hadde selvsagt mistanke til en lang rekke andre personer, men uten da å kjenne tilknytningen, slik at det ikke var mulig å si om Nygaard Haug ville finne frem til disse. Siden har vi funnet tilknytningen for mange flere, til Trond Johansens apparat «ute i det blå», som f.eks. Kjettingfabrikken.)

1 VG 19. november 1993.

2 VG 19. november 1993.

3 VG 20. november 1993.

16.11 Hvorfor pause?

Derfor traff som vanlig Petter Thomassen godt, da han antydet at pausen hadde sammenheng med hans brev nettopp til Riksadvokaten og særlig vedlegget om Politikammeret og Lier. Sammen med Norasonde og avsløringen av fritt leide for provokatører, har det brutt ut panikk. Riksadvokaten, som ikke skulle gripe inn, gjorde det likevel.

Hva vet vi? Kanskje noen av etterforskerne begynte å murre, og true med å skrive rapporter hit og dit. Vi vet jo at i det minste noen av dem var hederlige. I alle fall var ikke Dahl-gruppen nyttig lenger. Den hadde gjort sin jobb: Beskytte Lier, Politikammeret, Eidsivating, Riksadvokaten, Forsvarssjefen, Justisdepartementet, Trond Johansen og Regjeringen, ved å hindre at Stortinget gransket disse og unnlate å gjøre det selv. Nå var det avdekket. Det gjensto hvem som skulle få ansvaret for å tildekke E-tjenestens rolle. Det ansvaret ville Riksadvokaten nå ikke ha. Derfor besluttet han å sende den varme poteten tilbake i fanget på Regjeringen v/Nygaard Haug-utvalget.

Annen forklaring er det ikke på det merkelige forhold som bl.a. Lisbeth Holand meget observant påpekte: At et utredningsutvalg uten jurisdiksjon gis forkjørsrett foran et politiorgan med alle virkemidler. Ulogisk – hvis man vil etterforske for å klarlegge. Men helt logisk hvis man skal tildekke.

Derfor kunne Dahl ikke fortsette. Men han kunne heller ikke avslutte, for da måtte han nettopp ta stilling også til E-tjenestens rolle. Ergo: Pause. (Finn Sjue hadde sin «autoriserte» forklaring på pausen, men den tror vi ikke på, se kap. 20.4.14.).

Idag vet vi jo helt sikkert at «dobbeltarbeid», «felles vitner» og «gjenoppta etterforskning» bare var tåkelegging. Nygaard Haug-utvalget foretok seg ingenting som kunne hjelpe Dahl; Dahl sendte ikke over sine saksdokumenter; Nygaard Haug løy for å tildekke hvorfor hun ikke hadde bedt om dem (se neste kapittel) og Dahl gjenopptok ikke et fnugg av etterforskning.

16.12 Stortinget ført bak lyset

Vi kunne nå konstatere at Regjeringen/Riksadvokaten hadde ført Stortinget bak lyset:

  • Da Riksadvokaten overtok, ved at Stortinget ikke kjente til den store sannsynlighet for at Riksadvokaten allerede hadde vært inne i henleggelses- og samordningsprosessen (Politikammeret og Kontrollutvalget) og således i realiteten forlengst hadde henlagt vår sak
  • Mens Dahl-gruppen arbeidet, ved at de ga blaffen i Stortingets ønske om å få gransket justisvesenets rolle særlig i forbindelse med samordningen for å hindre etterforskning (Politikammeret/Kontrollutvalget)
  • Da Dahl-gruppen «tok pause», ved at Dahl overlot resten av sitt mandat til det regjeringsoppnevnte Nygaard Haug-utvalget, som ikke har noe av Riksadvokatens jurisdiksjon, til tross for at det nettopp var Riksadvokatens jurisdiksjon og uavhengighet av Regjeringen som gjorde at Stortinget motvillig droppet sin egen granskning

I tillegg til at de selvsagt pånytt hadde lurt oss. Vi hadde nå vært gjennom Overvåkningspolitiet, Oslo Politikammer, Forsvarssjefen, Kontrollutvalget, Oslo Politikammer en gang til, to stortingskomitéer og til slutt arbeidet gratis natt og dag i fem måneder som bikkjeskinn for Dahl. I tillegg til hele kjøret med egen motetterforskning, systematisering og analyse på daglige og nattlige kafémøter, forstyrret kontinuerlig av avlytting, provokatører, trusler, psykologisk krigføring, osv osv. Ramm måtte dessuten utgi sitt magasin og på toppen av det hele tjene penger utenom begge disse aktivitetene for å holde det gående, og Setsaas måtte sørge for løpende vakthold og sikkerhet som nesten tok livet av hovedhjelperen Petter Holst.

Neste dag1 ble vi innkalt til møte i Nygaard Haug-utvalget.

1 Brev fra Agnes Nygaard Haug til oss av 19. november 1993.

17. SOFISTISKE GRANSKERE

Men om Dahl tok pause, var det ingen provokatør-pause, ingen avlytter-pause, ingen spaner-pause og heller ingen trakasserings-pause. Vi hadde så langt hatt i det minste et teoretisk rettsvern gjennom Dahl-gruppen (tilbud om ett stk mobiltelefon for å møte fremtidige voldshendelser!), men når Riksadvokatens granskning var avdekket som dekkaksjon og Dahl nå i tillegg hadde tatt pause, hadde vi i realiteten ikke noe sted å søke rettsvern. Det viste seg også senere at pausetiden ikke skulle bli helt ufarlig.

Ingen granskning var heller foretatt av de farlige episodene vi hadde vært utsatt for, og som vi for sikkerhets skyld hadde meddelt Riksadvokaten skriftlig for å få ham til å iverksette etterforskning. Vi opplevde således at vi befant oss et sted ute i Ville Vesten og ikke i rettsstaten Norge 1993.

Vi måtte derfor tilskrive Stortinget1 for å gjøre oppmerksom på dette. Vi var nå enda mer overbevist enn før om at bare en ren parlamentarisk granskning hadde sjansen til å vinne frem, og derfor ba vi pånytt om det. Vi hadde ingen illusjoner om Nygaard Haug-utvalget hverken som rettsvernkilde eller oppklaringsmulighet. Til NTB sa nå stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl at anmodningen ville bli behandlet av Presidentskapet med en gang2.

1 Notat fra oss til Stortingets Presidentskap av 22. november 1993.

2 Referert bl.a. i VG 23. november 1993.

17.1 Vi slipper ut bevismidler

For å øke mulighetene for å få dette til, slapp vi nå – i november 1993 – ut endel bevismateriale i pressen:

  • Vi lot VG1 publisere bilder av overvåkere utstyrt med sambandsutstyr under klærne og ørepropp i øret på vei inn i en overvåkingsleilighet
  • VG2 publiserte senere bilde av en annen overvåker (øst-europeer) også med samband under klærne
  • Vi lot VG3 bringe et spesielt eksempel på psykologisk krigføring ved at tre biler med samme bilnummer og én gjennomgående felles bokstav paraderte godt oppsatt med samband rundt Setsaas’ bil samtidig. Oppslaget var ledsaget av et sensasjonelt bilde der to av disse kommer tydelig frem på samme eksponering. Originalnummeret (en av de tre) hørte til en fra før meget sentral overvåkingsbil som bare Leif A Lier kjente til som tema. Disse opplysningene skulle vært trygt innelåst i hans safe. Et tilfeldig sammentreff er matematisk så nær umulig at det kan utelukkes. Det blir ikke mer sannsynlig når man også tar hensyn til flere avslørende sideomstendigheter og at operasjonen også ble gjennomført på samme sted (men annet tidspunkt) mot presten Petter Holst, som ikke kjente noe til Setsaas’ opplevelse da han rapporterte sin (mer om denne saken, bl.a. motivet, i et senere kapittel).

Oppmuntrende nyheter kom nå fra Carl I. Hagen over NTB. Han mente at han selv var «blitt telefonavlyttet i ti år» 4 og uttalte videre5:

«Både Dahl-utvalget og Nygaard Haug-utvalget bør avvikles. De ledes av personer som i beste fall ikke skjønner sin oppgave og som i verste fall anser seg selv som en del av en dekkoperasjon.»

1 VG 20. november 1993.

2 VG 27. november 1993.

3 VG 27. november 1993.

4 Gjengitt i bl.a. Dagbladet 29. november 1993.

5 Dagbladet 29. november 1993.

17.2 Faremo bekrefter sammenblanding

Det kom oppmuntrende nyheter fra andre hold også. Mot slutten av november 1993 like før vi skulle møte hos Nygaard Haug. VG bragte et meget oppløftende intervju med justisminister Grete Faremo1:

«Statsråd Grete Faremo bekrefter overfor VG at det har foregått en meget tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller.

Etter å ha fått besøk på justisministerens kontor av folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke, kan hun slå fast at det har vært uklare kommandolinjer mellom Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets e-tjeneste. …

– Jeg har selv hatt besøk på kontoret av folk som hadde jobbet i årevis for de hemmelige tjenester, men som ikke visste hvilken gren de jobbet i. En mann kom til meg for å vitne om ting han hadde gjort. Han trodde han hadde jobbet for Politiets overvåkingstjeneste. Jeg undersøkte saken nærmere. Det viste seg at han ihvertfall ikke hadde vært ansatt der. Ut fra hva han fortalte om hva han hadde gjort, hadde han antakelig vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste.

Med dette bekrefter justisministeren at tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas har hatt rett i minst én av sine anklager mot det de to kaller ‘Den fjerde tjeneste’ – som er fellesbetegnelse for ulovlig bruk av de tre lovlige tjenester her i landet. Ramm og Setsaas påstår at Overvåkingspolitiets og E-tjenestens roller har vært blandet.»

Men hva gjør nå Faremo med dette? Sender hun det nye vitnet ned i Stortinget? Til avhør hos Riksadvokaten? Ber hun Dahl komme tilbake til Oslo? Får Nygaard Haug saken? Nå nei:

«Grete Faremo har skrevet brev og formidlet kontakt mellom historiegranskerne og det vitnet hun her snakker om.2»

Som vi har vært inne på tidligere, er det viktig for Arbeiderpartiet å få alle bevis på ulovlig overvåking plassert som historiske, helst 10-20 år gamle. Det morsomme er nå at justisministeren betrakter sin egen statsrådstid som historisk. Hun er antakelig fremsynt.

Neste dag kommer en svak «presisering»3 (hun hadde nok nå fått seg en skikkelig dragelse fra sin sjef og resten av det hemmelige Ap-Norge, for sin uoverveide uttalelse), som skal bidra til å dytte denne episoden tilbake til «historisk tid». Men det hjelper ikke, for nå er Dagbladet på banen4:

«FREMDELES ULOVLIG KONTAKT; En tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller og områder foregår fremdeles. Den er ikke avviklet – blant annet fordi det er uhyre vanskelig rent praktisk â ha vanntette skott mellom POT og FO/E. Dette får Dagbladet opplyst av sikre kilder.

– POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate, sier Dagbladets kilder. – Dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til, hevder kildene.»

Dagbladet fortsetter med å referere Faremos uttalelser i VG og påpekte at hun konsekvent hadde uttalt seg i fortid: «Har foregått», og fortsetter deretter:

«Men den tvilsomme rolleblandingen fortsetter fremdeles, etter det Dagbladet får

opplyst.

Med sine uttalelser om tegn på sammenblanding av POTs og E-tjenestens roller, åpner også statsråd Faremo for at major Johan M Setsaas og tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm kan ha rett i sine påstander om en fortsatt aktiv fjerde hemmelig tjeneste på utsiden av de offisielle: POT, E-tjenesten og Forsvarets sikkerhetstjeneste …

– Alle påstander om ulovligheter i de hemmelige tjenester skal granskes til bunns, sier Faremo.»

Bare så synd at førstestatsadvokat Dahl nå var reist tilbake til Sørlandet for å ha «pause», og der var det sikkert vanskelig å få tak i OsIo’s middagsaviser. Og at førstelagmann Agnes Nygaard Haug som ikke leser bøker5 sikkert heller ikke er noen aktiv avisleser. For Faremos «påstander» er hittil ikke gransket av noen, bortsett kanskje for at de som lever får se i historiebøkene …

Det var oppmuntrende og uventet å få disse bekreftelsene fra en ubetenksom Faremo. Nå kunne vi vel vente oss rød løper og hornmusikk når vi neste dag skulle til Nygaard Haug? Vi var også glad for Hagens uttalelse, for vi visste at Hagen visste hva han snakket om, denne gangen også. For på dette tidspunkt var det avslørt både det ene og det andre om Nygaard Haug-utvalget.

1 Altså Regjeringens eget historiker-utvalg.

2 Altså Regjeringens eget historiker-utvalg.

3 VG 28. november 1993. Hun hadde nå hatt kontakt med en person «som fortalte om sin kontakt med de hemmelige tjenestene». Det het at «kontakten oppsto tidlig i 50-årene». Hun hevder ikke direkte at hun er feilsitert. Etter det vi kjenner til om VG’s arbeidsmetoder i sin alminnelighet er det klart at VG i sitt opprinnelige oppslag siterte henne korrekt.

4 Dagbladet 29. november 1993.

5 Hun innrømmet at hun ikke hadde lest Ronald Bye’s bok «De visste alt».

17.3 Nygaard Haug vet beskjed på forhånd

Onsdag 1. desember 1993 litt før klokken 1230 marsjerte vi gjennom snødrevet over broen fra Festningsplassen til de små bygningene som bl.a. inneholder Forsvarets Rekrutterings- og Opplysningstjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste, bevoktet av én stram gardist som knapt snappet etter snøkornene som var like innpåslitne mot sitt offer som en erfaren overvåker mot sitt. Innenfor satt den humørløse lagdommer Agnes Nygaard-Haug og hennes dødsalvorlige utvalg med et batteri av opptaksutstyr og protokollførere for å sikre maksimalt ubehag for vitnene.

Det var på mange måter et allerede skadeskutt utvalg vi var innkalt til I. desember 1993 klokken 1230. Men vi visste at det ikke hadde skadet arrogansen. Dagen før hadde vi fått en hyggelig velkomsthilsen fra hu’ Agnes1:

«Det generelle – uroen omkring Ronald Byes bok, om for eksempel meningsytringer fra herrene Ramm og Setsaas og hva som har vært gjort i den anledning – føler jeg er del av et stort politisk spill. Det må jeg si.»

Tenk om det hadde vært sant! At vi virkelig var del av noe større. Da hadde vi kanskje hatt både sekretærhjelp og fast kontortid. Da hadde kanskje ikke Ramm hatt sitt hus pantsatt til opp over pipa i skattegjeld, og Setsaas hadde kanskje kunnet låne til en leilighet og kjøre en bil med forventet levealder som kunne regnes i hele år.

Men man kjenner vel andre på seg selv.

1 VG 30. november 1990.

17.4 Inhabilt utvalg

Vi hadde nemlig overhodet ingen illusjoner om hva slags utvalg vi gikk til denne desemberdagen i 1993. Utvalget hadde tre medlemmer og to sekretærer (en sivil og en militær). Medlemmene var førstelagmann Agnes Nygaard-Haug, fhv utenriksråd og ambassadør Georg Kristiansen og general Eyvind Schibbye. Den militære sekretæren var oberstløytnant Ole Bakkehaug og den sivile var byrettsdommer Sam Harris. Etterhvert skulle det vise seg at disse var inhabile alle sammen, unntatt kanskje general Schibbye.

Agnes Nygaard Haug er gift med regjeringsadvokat Bjørn Haug, Det var i seg selv et meget upassende valg etter at Stortinget måtte presses fra å oppnevne et utvalg som var uavhengig av Regjeringen. Selv om Regjeringen til slutt fikk oppnevne, burde den sørget for medlemmer som ikke hadde den typen direkte interessefellesskap med viktige regjeringstillitsmenn. Vi minner om at skatteloven regner ektefeller som direkte «identifisert» med hverandre (dvs. har felles interesser) f.eks. ved utløsning av deling av selskapsinntekt og beregning av såkalt personinntekt, at ektefeller ikke kan pålegges å vitne mot hverandre etc. I dette tilfelle var det åpenbart at Stortinget forutså en mulighet for ansvar også for Regjeringen hvis kriminelle forhold ble oppdaget. Da lar man ikke Regjeringen selv granske, heller ikke dens advokat, og heller ikke advokatens hustru. Dette var arrogant nok, men selvsagt gjort i full åpenhet.

I tillegg kom at utvalgets sivile sekretær, byrettsdommer Sam Harris, var nokså fersk i sin dommerkappe fra Tromsø. Før det hadde han jobbet nettopp under Regjeringsadvokaten, Agnes Nygaard Haug’s ektefelle. Det er greit å holde sekretærene innen familien! (Se mer om hr. Harris’ øvrige familieforhold nedenfor!)

Men det ble holdt skjult for Stortinget at den militære sekretæren Ole Bakkehaug inntil 1990 hadde vært sjef for Forsvarets Etterretningstjenestes sekretariat1. Granskningsutvalget var altså satt opp med sekretær fra den granskede!

Da Bakkehaug ble avslørt av VG2 hadde allerede flere høyere militære nektet å vitne for Nygaard Haug bare av denne grunn. Nygaard Haug bekreftet selv at ett vitne hadde nektet av denne grunn, og ba om å få snakke med henne alene, men det hadde hun nektet! Hun bekreftet også at et annet vitne hadde nektet av samme grunn, og at hun hadde stevnet dette vitnet for retten for å pålegge vitneplikt! (Hvorfor ulik behandling, forresten? Var hun glad til over å slippe den ene?)

Idag vet vi dessuten at Stay Behind-apparatet medvirket ved Lillehammer-drapet (se kap. 25.19). Bakkehaug er toppsjefen for ARGUS, den ene fjerdedelen av Stay Behind, som skulle drive etterretning mot fienden under dennes fremrykning under en evt. okkupasjon. Han skulle altså granske seg selv!

Som en av toppene i Stay Behind har Bakkehaug sikkert også hatt kjennskap til ett av Stay Behinds mest aktive medlemmer, nemlig Kjettingmannen Helge O. Spilhaug, hvis vigilante-apparat den dag i dag trenger til grundig gransking (se kap. 24.5 og 25.26). Men som tidligere gode kolleger tror vi ikke Bakkehaug var riktig mann til denne jobben heller!

«Opposisjonen på Stortinget mener det er en skandale», skrev VG – selv uten de siste opplysningene – og siterte Høyres formann Kaci Kullmann Five: «Dette er fullstendig uakseptabelt. Jeg er sjokkert». VG skrev videre:

«Som sekretariatsleder har Bakkehaug hatt ansvaret for lagring – og makulering! – av dokumenter. Enkelte kilder påstår at E-tjenesten har makulert store mengder dokumenter for å skjule virksomheter man frykter skal komme frem i lyset.»

Carl I. Hagen var som vanlig krystallklar:

«Nygaard Haug-utvalget har ikke lenger tillit. Hver gang det skal gjøres noe, prøver Ap å styre undersøkelsene og begrense omfanget av dem. Disse nye opplysningene støtter et samstemt krav fra opposisjonen om en parlamentarisk styrt granskningskommisjon. Og jeg begynner å lure på om ikke Ap bør holdes unna alt arbeid i forbindelse med en slik kommisjon.»

Stortingspresident Edvard Grimstad sa at han var «meget forundret over oberstløytnantens rolle i utvalget». SV’s justispolitiske talskvinne, Lisbeth Holand, sa at «dette er igjen en ubehagelig bekreftelse på at Ap ikke er villig til å rydde skikkelig opp i forholdene rundt de hemmelige tjenester».

Selv kjente vi til at Georg Kristiansen også var inhabil, og regnet med at det ville bli kjent etterhvert. På veien til møtet fortalte Ramm nå den gamle historien om to politikere som møttes. Den ene gratulerte den andre med at han hadde fått så spesiell god omtale etter et foredrag. «Hva sa du egentlig?» «Nå nei, du vet jo at jeg sa jo ingenting.» «Neinei, det vet jeg vel godt, men hvordan uttrykte du deg?»

Men nå skal vi fortelle en ny historie, svarte Setsaas, om de to granskerne som møttes: Den ene gratulerte den andre med en vellykket granskning. «Hva fant du egentlig?» «Nå, nei, du vet jo at jeg fant jo ingenting.» «Neinei, det vel jeg vel godt, men hvilken dekkhistorie brukte du?»

Det eneste vi var spent på, var hvordan Nygaard Haug-utvalget nå ville gjennomføre sin dekkaksjon.

På vei inn til utvalget matte vi oberstløytnant Bakkehaug. Setsaas kjente ham fra før, og de hilste hyggelig. «Ja, jeg sjekker ut,» sa Bakkehaug. «Vi sjekker inn», sa Setsaas.

Bakkehaug skulle ha sjekket ut mye tidligere, eller lagt på bordet alt han visste om E-tjenestens og Aps bruk av Stay Behind og tilliggende herligheter. Når han ikke gjorde noen av delene. har han plassert seg høyt opp på listen over de som må sjekkes grundig ut når tiden kommer.

Det ble et meget interessant møte med Nygaard Haug og hennes utvalg. Setsaas formulerte seg slik at ihvertfall Georg Kristiansen forsto at vi mente han var inhabil. Han sa ikke et ord under resten av møtet. Nygaard Haug spurte om vi hadde noe som kunne kaste lys over eventuelle ulovligheter i E-tjenesten i forhold til vår sak. Vi forklarte at det hadde vi men vårt samlede materiale innlevert til Riksadvokaten/Dahl var ikke uttrykkelig kategorisert med tanke på hver enkelt tjeneste eller operatørgruppe. Operasjonen som nå hadde pågått i mange år var blitt gjennomført av «den fjerde tjeneste» uten tanke på at Nygaard Haug en dag ville ønske E-tjenestedelen av operasjonen pent presentert i forhold til et utvalgsmandat. Man måtte derfor gjennomgå hele materialet for å «sile ut» den delen av den 4. tjeneste som gikk under hennes mandat.

Svært meget av vårt materiale var blitt grundig overlatt førstestatsadvokat Edward Dahl som etterforsket på vegne av Riksadvokaten, men som nå hadde tatt pause for å unngå dobbeltarbeide, da han mente han og Nygaard Haug-utvalget hadde felles vitner, nødvendigvis fra E-staben, å avhøre. Vi visste ikke hvilke vitner Dahl hadde i tankene.

Vi hadde jobbet vettet av oss for Dahl i et halvt år ulønnet, og aktet ikke å dublisere det. Vi anbefalte at utvalget skaffet seg Dahl-gruppens materiale, og eventuelt kom med supplerende spørsmål etterpå. – Men var det ikke slik at vi også hadde overlatt endel materiale til endel stortingsrepresentanter? – Nei, disse – og i første rekke Ingvald Godal – var delvis informert på endel sektorer bl.a. i form av noen notater, men ikke overlatt noe bevismateriale, og spesielt ikke bilder, videoopptak etc. Alt dette var hos Dahl. Nygaard Haug bekreftet at hun skulle hente materialet hos Dahl for granskning.

Det ble holdt ett møte til, bare med Setsaas, i den hensikt å få oss til å oppgi navn på andre personer som kunne ha noe å tilføre, samt vedrørende endel presiseringer. Vi hadde noen «store» som utvalget sikkert hadde kommet på selv, og utover dette oppga vi noen kilder som var villige til å la seg avhøre av Nygaard Haug-utvalget. Provokatører utsendt fra E-tjenesten som hadde som oppdrag å forgifte overvåkingsdebatten og villede oss, opinionen og Stortinget, hadde vi overlatt til Dahl for offisiell avsløring.

Noe mer befatning med utvalget hadde vi ikke før rapporten kom. Men det ble mye moro. Erfaringene med Dahl-gruppen og de tidlige avsløringene om Nygaard Haug hadde, sammen med Ronald Bye’s bok «De visste alt»3813, nå bidratt til at Stortinget endelig mannet seg opp til likevel å nedsette en parlamentarisk granskningskommisjon, Lund-kommisjonen. Den skal vi komme tilbake til senere, men den bidro naturligvis til at Stortinget ikke la fingrene mellom i forhold til Nygaard Haug, for Stortinget var ikke avhengig av hennes utvalg lenger.

1 VG 27. november 1993.

2 VG 27. november 1993.

3 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

17.5 Godal blir stevnet

I mai 1994 ble det kjent1 at Agnes Nygaard Haug hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten, for å pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet å oppgi navnene.

Nygaard Haug trampet nå med dommerstøvler rett inn de grunnleggende konstitusjonelle forhold som regulerer maktfordelingen mellom folkevalgt, administrativ og dømmende statsmakt. Hennes resonnement var enkelt som en 1.-avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Men en stortingsrepresentant er ikke «som alle andre».

Grunnloven bestemmer at stortingsrepresentanter ikke kan tiltales av den ordinære påtalemyndighet eller dømmes av ordinær rett hvis den formodede straffbare handling er utøvet i embets medfør. Disse bestemmelser betyr at stortingsrepresentanter når de utøver sitt embete er innenfor Stortingets egenjurisdiksjon.

Nygaard Haug var på full kollisjonskurs mot Stortinget. Likevel ble stevningen forsvart av Aps talsmenn i Stortinget, og dessuten Regjeringen selv. Men det gikk jo ikke. Stortinget er ikke bare første statsmakt, den er også siden 1884 den bestemmende statsmakt. Slik må det være og slik gikk det. Stevningen ble trukket.

Igjen måtte man undre seg. Var Nygaard Haug en dårlig jurist? Eller var hun en så sneversynt jurist at hun aldri hadde sett på annet enn lovens bokstav? Eller var hun overstyrt. I alle fall skyllet latteren på nytt over utvalget. Man kan mene hva man vil om Stortinget, men man roter ikke med Stortingets stilling som øverste statsmakt siden 1884.

Vi kommer tilbake til denne saken i kap. 25.22.

1 VG 18. mai 1994.

17.6 Georg Kristiansen

Det var ikke slutt med dette. Allerede dagen etter – fortsatt i mai 1994 – kom VG med neste bombe1. Det andre utvalgsmedlemmet, ambassadør Georg Kristiansen, hadde:

«… i årevis gjennom ulike stillinger i utenrikstjenesten hatt nære forbindelser til det hemmelige Norge og styringen av de hemmelige tjenester …

  • Fra 1955 til 1964 møtte han hyppig i forløperen til det som ble Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester – ett av Norges hemmeligste utvalg
  • Fra 1970 til 1974 var han fast medlem av det samme Koordineringsutvalget
  • Fra 1977 til 1980 var han overordnet i DU for den som møtte i dette utvalg
  • I samme periode var han departementsråd – overordnet det såkalte 4. administrasjonskontor i fellesavdelingen – også kalt UD’s eget etterretnings- og sikkerhetsorgan, med nær kontakt til de hemmelige tjenester
  • I 1978 startet et nært samarbeide mellom Kristiansen og daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad. Hensikt: Å lede spionjakten i UD som førte til arrestasjonen av Arne Treholt»

På denne tiden hadde statsråd Jørgen Kosmo nettopp gitt Nygaard Haug-utvalget i oppdrag å granske Lillehammer-saken2. Et pikant moment er at Kristiansen satt som medlem av Koordineringsutvalget da drapet fant sted. Var det norsk medvirkning, kan dette utvalget raskt være skyldig. (Idag vet vi med sikkerhet at det var norsk medvirkning, sågar med Stay Behind, Jens Chr Hauges hjertebarn (se kap. 25.19). Georg Kristiansen har alltid vært Hauges mann. Det var ikke rart at han ville tildekke Lillehammer-saken!) Her var det helt klart at han gransket seg selv, men det gjaldt i virkeligheten hele perioden generelt.

Et annet moment er at Kristiansen i mange år var nær medarbeider til utenriksminister Knut Frydenlund og hadde et nært samarbeid om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål med Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Trond Johansen både i Aps sikkerhetspolitiske utvalg og i departementene.

Det ble en ny runde reaksjoner. Ingen i Stortinget hadde kjent denne bakgrunnen. «Dette forklarer iallfall hvorfor enkelte vitner har uttrykt mistillit til Nygaard Haug-utvalget» sa Høyres parlamentariske leder Anders Talleraas. «Dette er nytt. Men jeg er ikke forundret, slik Regjeringen har opptrådt overfor dette lukkede system,», sa SV’s parlamentariske leder, Kjellbjørg Lunde3.

I Arbeiderbladet ble saken kommentert av journalist Bengt Calmeyer4, som tidligere hadde utgitt boken «Forsinket oppgjør»5 som er meget interessant med innside-informasjon om maktkamp og overvåking i Ap helt opp til våre dager:

«Det politiske Norge og politiske journalister med fartstid over 6 måneder visste ved regjeringens oppnevnelse av det såkalte Nygaard Haug-utvalget hva det innebar å sette inn en gransker som i sin embetskarrière fra tidlig på 50-tallet hadde arbeidet intimt med folk han nå skulle granske, døde og levende, og at han faktisk må ha kjent til en del av de operasjoner som skulle under lupen.»

1 VG 19. mai 1994.

2 En annen sak var at det aldri var hensikten at utvalget skulle gjøre dette. Dette var bare opptakten til enda en tildekkingsaksjon. Vi kommer tilbake til dette.

3 Begge til VG 18. mai 1994.

4 Arbeiderbladet 21. mai 1994.

5 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør». Aschehoug 1993.

17.7 «Ping pong» II – Lillehammer-saken

Neste runde i «moro med Nygaard Haug» kom allerede neste dag igjen – fortsatt i mai 1994. I forbindelse med krav om nedleggelse av utvalget spurte nå VG tilfeldig hvor langt utvalget var kommet i arbeidet med Lillehammer-saken. Forsvarsminister Jørgen Kosmo hadde i mai 19931 gitt utvalget i oppgave å granske de nye opplysninger som da var kommet frem i NRK Dagsnytt ved Jon Røssum2. Kosmo mente da at det lå innenfor mandatet. Men Nygaard Haug svarte nå at «utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhode»3:

«Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hårdnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Da hun fikk jobben sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»4. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchiki’s gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det?

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug5. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.» Det er riktig at det ble sendt ut en slik melding fra Riksadvokaten. Den jobben var imidlertid meget mer begrenset, og ble raskt avsluttet uten at noen granskning av de nye opplysningene var foretatt6.

Vi mintes førstestatsadvokat Dahl, som også skulle «unngå dobbeltarbeid».

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å det mildt), men det ville i hvert fall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo, som hadde alliert seg med Riksadvokaten. Mer «ping-pong». Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset (mer om denne saken i kap. 26.18).

Det er pussig hvordan det ofte påvirker folks holdninger å bli minister. Ett år tidligere, som leder av Stortingets justiskomité, hadde han imponert Aftenpostens Mossad-avslører og SKUP-prisvinner Harald Stanghelle7 i debatten om Mossad og asylsøkerne:

«Debattens eneste lille overraskelse var at lederen for Stortingets justiskomité, Jørgen Kosmo, i klartekst spurte om hvilke interesser Overvåkingspolitiet ønsket å tjene i Mossad-saken, norske eller israelske.

Jeg tillater meg å stille spørsmål om enkelte innenfor Overvåkingstjenesten i sin interesse for et internasjonalt terrorsamarbeid var villig til å stille norsk territorium til disposisjon for en etterretningsorganisasjon med helt andre interesser enn våre’, var Kosmos problemstilling.»

I 1992 boret Kosmo i Mossad hos POT, i 1993 måtte Mossad på Lillehammer tildekkes. Men kanskje Kosmo har stilt sitt interessante spørsmål på interne kanaler?

Etter at Godal-stevningen, Kristiansens inhabilitet og Lillehammer-saken var avslørt hver sin dag i tre dager på rad, hadde Stortinget fått mer enn nok. Det ble reist et unisont krav fra hele opposisjonen i Stortinget om at Nygaard Haug-komedien måtte avsluttes. Det ble forberedt et formelt forslag om dette, vel vitende om at det ville fått flertall og at Regjeringen ville kunne hevde at dette var å gripe inn i Regjeringens fullmaktsområde og derfor medføre kabinettspørsmål. Men nå sto utvalget og Regjeringen så ribbet tilbake at ingen fryktet dette. Til slutt ga Regjeringen beskjed til utvalget om at de fikk få skrevet sin innstilling og avgitt den som straksest og så pakke sammen.

1 Aftenposten 9. mars 1993.

2 Gjengitt i sin helhet som vedlegg.

3 VG 20. mai 1994.

4 Aftenposten 9. mai 1993.

5 Arbeiderbladet 10. januar 1995.

6 Se eget kapitel om Lillehammer-saken om mer om denne saken.

7 Aftenposten 27. oktober 1993.

17.8 Trond fikk høre hva Lund ikke fikk se

Etter dette var det over til Lund-kommisjonen, som langsommelig kom i gang utover våren 1994. Men vendettaen ble ikke avblåst. Hva nå Nygaard Haug-utvalget hadde gjort eller ikke gjort, skulle det ikke bli enkelt for det nye Lund-utvalget å få vite om det. Lund ønsket å se protokollene fra møter med folk som hadde forklart seg for utvalget, men det ble avvist fordi de intervjuede var lovet fortrolighet1. De intervjuede fikk i brev av 24. februar fra sekretæren Sam Harris oppgitt Lund-kommisjonens adresse og fikk selv bestemme om de ville ta kontakt2. Det var ikke en urimelig ordning. Men det er nokså forbausende at Forsvarsdepartementet fikk overlevert alle lydbåndopptak3 De var jo også omfattet av fortrolighetsløftet, men de intervjuede ble nå bare informert om oversendelsen 12 dager etter at den var utført4!

Riktignok sier Harris på vegne av utvalget at for dets del kan opptakene makuleres (hvorfor gjør det ikke det, da?), og at en rekke samtykker må innhentes før noen kan spille av osv., men faktum er at den foresatte for den granskede nå har alle muligheter til å blaffen i slike regler og lytte uhemmet. Hva får Nygaard Haug til tro at de som lytter på folks telefoner 24 timer i døgnet skulle ha noen finere fornemmelser for noen lydbånd man likevel har adgang til? I praksis er det stor fare for at Trond fikk høre det Lund ikke engang fikk se.

1 Aftenposten 28. februar 1994.

2 Vi fikk et slikt brev datert 24. februar 1994.

3 Brev fra Etterretningstjenesteutvalget til Forsvarsdepartementet av 30. juni 1994.

4 Oversendingsbrev til intervjuobjektene av 12. juni 1994.

17.9 På fanget til Trond

Det skulle bli enda verre. Midt i nedleggelsesdebatten – i mai 1994 – meldte VG1 at Nygaard Haug-utvalget hadde holdt møte dagen før i lokaler i hovedkontoret for Forsvarets etterretningstjeneste. Det ble siden kjent at Kommisjonen i lengre tid hadde hatt møter og kontorer og foretatt avhør i disse kontorene2.

Stortinget hadde nå knapt ord igjen. Stort sett ristet man nå bare på hodet. Det var nettopp mistanker om ulovlig virksomhet i Forsvarets etterretningstjeneste Nygaard Haug-utvalget var oppnevnt for å granske. Alle visste nå at E-tjenesten er eksperter på å avlytte møter og overvåke hva folk gjør på sine arbeidsplasser. Det var nå på det rene at de granskede hadde hatt rike muligheter for å holde full oversikt over utvalgets arbeid, herunder dokumenter som bringes inn i lokalene og samtaler om forhold fra utsiden. Dette betydde i seg selv at man måtte ha stor skepsis til utvalgets konklusjoner. I tillegg kommer risikoen for vanlig påvirkning gjennom nære arbeidsfellesskap.

Utvalget forsvarte seg med at dette var praktisk fordi man skulle gjennomgå graderte dokumenter. Et utvalg som virkelig ville granske ville gjort det motsatte: Sørge for sikkerhet og avstand nær sagt for enhver pris. Innhenting av dokumenter og inspeksjon av tjenestens lokaler skulle vært gjort uanmeldt og uavhengig av møtevirksomhet/kontorhold. Slik det var, visste jo de granskede alt om utvalgets planer og bevegelser også på dette punkt.

1 VG 25. mai 1994.

2 Se bl.a. Klassekampen 30. mai 1994.

17.10 Selektive referater

Nå hadde VG noen dager tidligere1 i mai 1994 meldt at flere vitner hos Nygaard Haug mente at utvalget systematisk utelot brennbare forhold fra referatene. – Referatene er tannlase og utvannede. De er ikke uriktige, men viktige ting er utelatt, hadde VG’s kilder sagt. Tidligere statsminister Per Borten sa det samme i klartekst til oss, og vi kan ikke tenke oss at han har noe imot å bli referert: – Ikke noe av det som var viktig kom med i mitt referat, sa Borten. Og vi måtte selv utføre et ganske grundig opprettingsarbeid. (Våre rettelser ble til slutt innarbeidet, men før det, ble det gjort et forsøk på å la disse bli stående som en slags «tillegg» til det utvannede referatet, fremfor å opprette det2. Den manøveren avviste vi3. Gjorde alle det?)

1 VG 20. mai 1994.

2 Brev fra oss til Etterretningsutvalget av 1. juni 1994.

3 Brev til oss fra Etterretningsutvalget av 6. juni 1994.

17.11 Gro «giftet seg» med utvalget

Det er da interessant å notere seg at mannen som skrev referater, den sivile sekretæren Sam Harris, senere giftet seg med statsminister Gro Harlem Brundtlands søster. Hanne Harlem1. Mange sperret øynene opp. Tidligere hadde man påpekt det nære forhold mellom Nygaard Haug-utvalget og regjeringen Brundtland gjennom ekteparet Haug, Bakkehaug som skulle granske seg selv og sin sjef, Kristiansen som skulle granske Trond Johansen og andre av sine venner etc. Nå giftet Gro seg med utvalgets rapport!

1 Se og Hør nr. 8/95.

17.12 Til gjennomsyn hos mistenkte!

Utvalgets siste øvelse var å sende hele innstillingen til gjennomsyn i E-tjenesten1 sommeren 1994, offisielt for å se om noen deler burde unntas offentlighet. Deretter ble den oversendt Forsvarets Overkommando og Forsvarsdepartementet der «mange skal lese gjennom rapporten» før den ble offentliggjort. Er det noen som tror at Nygaard Haug ville ha stått solid oppreist på skansen og forsvart utvalgets integritet og selvstendighet hvis noen av disse hadde fremmet krav om strykninger eller endringer?

Men om det var mye å more seg over når det gjaldt utvalgets sammensetning og arbeidsstil, var det bare å gi seg over i fortvilelse over rapporten, som endelig ble avgitt 30. juni 1994 – forøvrig like etter at Stortinget hadde tatt ferie! Selv om det er et offisielt utredningsutvalg og innstillingen fullt offentlig, er det påfallende at den så langt kun er kommet i en stensilert utgave og inngår ikke i NOU-serien. Regjeringen kan ikke være svært stolt av den!

Eller er det kanskje fordi det er så lett å gjenkjenne dekktiltakene? Det var ihvertfall lett i vårt tilfelle:

1 Klassekampen 2. juli 1994.

17.13 Nygaard Haug lyver

De første dagene etter avgivelsen sommeren 1994 hadde vi bare pressens referater å holde oss til. Om utvalgets behandling av oss opplyses det først i Aftenposten 5. juli 19941:

«Punkt for punkt gjennomgås … ‘Vi som styrer Norges uten at utvalget har funnet holdepunkter for anklagene. …

På samme måte avviser utvalget også påstander fra Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas om at de er blitt utsatt for massiv overvåking. Ramm og Setsaas har hevdet at de har beviser for sine påstander, men utvalget har ikke funnet belegg for at slike bevis faktisk eksisterer …»

Vi hadde nå allerede 10. juni til vår store forskrekkelse (med vår advokat tilstede) fått opplyst fra Dahl at Nygaard Haug ikke hadde bedt om eller fått det materialet vi hadde gitt Dahl-gruppen gjennom et halvt år2, at Dahl ikke hadde snakket med Nygaard Haug og at Nygaard Haug ikke hadde bedt om noe materiale. (Nå skriver Nygaard Haug likevel i sin rapport at «det har vært enkelte telefonsamtaler» mellom henne og Dahl og mellom henne og Riksadvokaten. Det er tydelig at partene er uenige om deler av tildekkingshistorien, og at det de eventuelt har snakket sammen om er hvordan materialet ikke skal oversendes.)

Utvalget kan derfor ikke på noen måte kunne ha gjennomgått vårt materiale «punkt for punkt» eller på noen annen måte. Vi sendte derfor samme dag ut pressemelding der vi bl.a. påpekte:

«Det faktiske forhold er at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har sett noe av vårt materiale. Da kan det selvsagt heller ikke ha ‘funnet’ noe.»

Vi redegjorde for samtalene våre med utvalget og siterte fra referatet som var undertegnet av utvalgets egen sekretær (for øvrig også statsministerens kommende svoger), Sam Harris:

«’Dette materialet forutsatte nå Ramm og Setsaas var tilgjengelig for Nygaard Haug-utvalget fra Dahl-gruppen, slik at det ikke var nødvendig å dublere dette arbeidet.’»

Videre fra vår pressemelding:

«Agnes Nygaard Haug meddelte oss da at hun ville henvende seg til Dahl for å få ut dette materialet. I møte med Dahl 10.6.94 opplyste han imidlertid til oss at han intet hadde hørt fra Nygaard Haug-utvalget og at han selv heller ikke hadde tatt noe initiativ til å oversende noe materiale.

Dette viser at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har skaffet seg vårt materiale. Hennes konklusjon er derfor i beste fall tatt ut av løse luften.

Forøvrig har heller ikke Dahl-gruppen etterforsket E-tjenestens forhold til vår sak idet Riksadvokaten overlot ansvaret for en avdekking av E-stabens involvering i vår sak til Regjeringen og Nygaard Haug-utvalget.

Er grunnlaget for Nygaard Haug-utvalgets hvitvasking av E-tjenesten i vår sak typisk for resten av utvalgets rapport?»

Det var den, men det skal vi komme tilbake til. Vår pressemelding ble referert i avisene 6. juli. Agnes Nygaard Haug svarte over NTB den 8.3:

«LES RAPPORTEN! Hun anbefaler sine kritikere å lese rapporten fra utvalget. Det gjelder tidligere statsminister Per Borten som kaller utvalget for Regjeringens avledningsmanøver, og det gjelder Hans Henrik Ramm som mener utvalget Ikke fulgte hans anvisninger for å skaffe bevis for at han og major Johan M Setsaas var utsatt for avlytting. Nygaard Haug sier utvalget fulgte Ramms råd og kontaktet Ingvald Godal – som ikke hadde noen bevis.»

Vi trodde nå ikke våre egne øyne. Nygaard Haug avslørte nå at utvalget i vår sak hadde fungert som de tre apekattene i det klassiske kinesiske symbol «Se intet, hør intet, si intet», ved bevisst ikke å skaffe bevismidlene der de fantes – gjennom å bløffe om hvor vi sa de fantes!

Vi sendte ut ny pressemelding4:

«Agnes Nygaard Haug taler usant – og mot bedre vitende.»

Vi er oss meget vel bevisst at man skal være varsom med å benytte ordet «løgn». I en rettssal vil det kreves bevisførsel ikke bare for at det som er sagt er usant, men at vedkommende også var seg bevisst at det var usant. Den formulering vi brukte, var så nær «løgn» som det var mulig å komme uten å si det.

Vi siterte for sikkerhets skyld fra fire steder i hennes egne referater fra samtalene med oss (ett av sitatene er gjengitt foran) der det var helt klart at utvalget skulle gå til Dahl, og at Godal bare var forevist materiale. Ett annet avsnitt er særlig interessant:

«Utvalget gjorde imidlertid oppmerksom på at stortingsrepresentant Godal i samtale med utvalget har sagt at han finner det mest naturlig om utvalget får informasjon mv vedrørende E-tjenesten direkte fra Ramm og Setsaas. Dette kan løses på enkleste måte ved at utvalget henvender seg til førstestatsadvokat Dahl og får tilgang til dennes materiale.»

Dette var altså fra utvalgets møte med Setsaas 21. januar 1994, fortsatt undertegnet av Harris, og viser at utvalget allerede da hadde fått beskjed fra Godal som var saksordfører for de hemmelige tjenester i Stortinget om at han ikke var adressen, og at den kunnskapen derfor var innbakt i vår felles konklusjon om at Nygaard Haug skulle hente materialet hos Dahl. Dette var krystallklart senest fra 21. januar 1994.

Vi konkluderte slik:

«Saken er meget alvorlig. Den viser at Nygaard Haug-utvalget har foretatt sin hvitvasking av E-tjenesten på en meget viktig sektor uten i det hele tatt å ha skaffet seg de tilgjengelige bevismidler og dessuten deretter taler usant for å dekke over dette. Hva er hennes grunnlag for å påstå at vi ikke har beviser? E-tjenesten selv? Er det i tilfelle slik hun har foretatt sin hvitvasking på alle andre sektorer?»

Det skulle seg vise seg komplisert å få ut denne pressemeldingen. For det første hadde NTB – som hadde bragt Nygaard Haugs usannheter – store vanskeligheter og brukte tre døgn på å diskutere om de våget å sende den ut, og da bare delvis som ledd i en samlereportasje5. For det andre meldte flere aviser om at vår direktesendte melding pr telefax ikke var kommet frem. En storavis meldte sågar at den var kommet frem dagen etter at vi hadde sendt den, men da etter at de først over telefon hadde varslet oss om at den ikke var mottatt. Hvor tilbragte pressemeldingen dette døgnet? Hadde den et hviledøgn oppe hos S-staben på Huseby som vi tidligere hadde fått opplyst var en suppestasjon for telefoner og derfor også kunne være det for faxer til og fra Oljerevyen?

Det eneste svar vi har registrert fra Nygaard Haug etter dette, er i en annen NTB-melding6:

«Førstelagmann Agnes Nygaard Haug ønsker overfor NTB ikke å kommentere den nye kritikken fra redaktør Hans Henrik Ramm. – Jeg står fast ved det vi har skrevet i rapporten, sier Nygaard Haug.»

Skrevet i rapporten? Til da hadde vi ikke sett den (Departementet har aldri sett det som noen oppgave å gjøre den tilgjengelig), men vi higet selvsagt etter å følge førstelagmannens oppfordring om å lese den. Sto hele utvalget bak disse forunderlige manøvre? Etter mye anstrengelser fikk vi tak i et eksemplar, og jammen sto det der også (formuleringene i rapporten er tatt inn som vedlegg 9, mens de aktuelle deler av referatene er vedlegg 10)!

Etter dette besluttet vi høytidelig at vi ville omtale uttalelsene fra Nygaard Haug som løgn. Førstelagmannen kunne som enkeltperson påberope seg mentale forstyrrelser e.l., men ikke hele utvalget bestående av tre personer og to sekretærer, hvorav fire var tilstede på møtene med oss, en (formannen) hadde diktert referatene og en (Harris) hadde skrevet dem – flere ganger! Dessuten fastholdt hun formuleringene i innstillingen etter pånytt å være blitt presentert for referatene! Hva mer skal til for å bevise løgn? Her imøteser vi injuriesøksmålet med stor ro.

1 Aftenposten 5. juli 1994.

2 Det bekreftet Edward Dahl i sitt møte med oss da han henla saken 10. juni 1994. Mer om dette senere.

3 NTB-melding 8. juli 1994.

4 Vår pressemelding av 8. juli 1994.

5 NTB-melding 11. juli 1994.

6 Referert bl.a. i Nationen 12. juli 1994.

17.14 «Hva skulle vi gjort annerledes?»

I ett av sine intervjuer like etter avgivelsen, i juli 1994, spurte Nygaard Haug retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes1?

Det kan vi fortelle henne: Hun visste at Edward Dahls etterforskningsgruppe eksisterte. Det fikk hun vite av oss; og fra sine samtaler med Riksadvokaten og med Dahl (vi kan jo ikke lenger forutsette at folk i regjeringssystemet leser aviser). Hun visste også at vi hadde holdt på i nær et halvt år og levert inn logger, notater, foto, videoopptak, rapporter osv. i massevis2. Hun skulle ganske enkelt ha kontaktet Dahl for å få dette oversendt. Var det transportproblemer, kunne vi ordnet det!

Men dette gjorde hun ikke.

1 NTB-melding 8. juli 1994.

2 Mesteparten av dette var meget mer detaljert enn det vi presenterer i denne boken når det gjelder identiteter, firmanavn, biler, klokkeslett, uttalelser, ansettelsesforhold, slektskapsforhold osv. osv. og ville gitt enorme muligheter for genuin etterforskning.

17.15 «Ping pong» III

Det som skjedde var ny «ping-pong»:

  • Nygaard Haug visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
  • Dahl visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
  • Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haug på dette grunnlaget tok seg av den felles etterforskning av E-tjenesten, men ingen av dem gjorde det.
  • Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haugs resultater vedr vår sak både skulle inngå i hennes rapport og inkluderes i sluttfasen hos Dahl (men det ble ingen slik sluttfase)

Dette er noe vi har sett for i vår sak, mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget: Koordinering mellom to granskere for å tildekke at ingen gransker. Og Nygaard Haug har gjennomført en annen slik øvelse selv: Koordinering med Riksadvokaten for å tildekke at ingen gransket Lillehammer-saken.

17.16 Sofistiske granskere

Nygaard Haugs manøvrering for å slippe å se vårt materiale minner oss om det som kalles sofistisk logikk1:

– Hvorfor sier dere i Nygaard Haug-utvalget at Ingvald Godal sitter på materialet fra Setsaas og Ramm?

– Jo, det er for å holde Setsaas og Ramm unna.

– Men det er jo ikke noe i Setsaas/Ramm-saken?

– Nei, nettopp!

1 Sofistene, gresk filosofisk skole 450-400 f. Kr., antakelig uberettiget kjent for å utfordre gjennom paradoksal logikk, som f.eks. historien om da en sofist ble spurt om hvorfor han hadde tegnet en stor sirkel i sanden rundt seg. – Jo, det er for å holde tigrene unna, sa sofisten. – Men det er da ingen tigre i Hellas? – Nei, nettopp!