Like fort som Riksadvokaten besluttet å iverksette etterforskning i Ramm/Setsaas-saken, like fort fant han mannen til å gjøre det. Flere kilder har forklart oss at dette ikke var så rart Edward Dahl beskrives som Riksadvokatens «gullgutt». Han har vært brukt til mange lignende oppdrag tidligere. Han kjenner Riksadvokatens tankegang og turnerer sakene til Riksadvokatens tilfredsstillelse.
Dahl-utvalget fikk kraftige signaler fra media alt fra starten. Under overskriften «Den store skandalen» skrev Dagbladet1:
«Dessuten har en gruppe med en tidligere major2 og en tidligere Høyre-statssekretær i spissen levert materiale som skal vise at det eksisterer en ‘fjerde tjeneste’ utenfor all kontroll. …
Har de overvåkede rett i sine fantastiske påstander og antakelser, er dette en av de største overvåkningsskandalene i norsk historie, et norsk ‘Watergate’ …»
Førstestatsadvokat Edward Dahl er tilsynelatende en meget likandes kar. De som f.eks. møtte både i Nygaard Haug-utvalget og hos Dahl, opplevet to vidt forskjellige atmosfærer. Daværende førstelagmann Agnes Nygaard Haug kunne like gjerne bragt med seg dommerkappen: Spiss, formell, juridisk, anklagende. Dahl kom gjerne i jeans og åpen skjorte, småpludret om hytt og vær, utstrålte sympati og «Vi er jo på samme lag»-signaler, inviterte på kaffe og selvsmøring av smørbrød, lo godt av egne og andres morsomheter og fikk sine vitner til å føre seg frie og trygge. Vi er ikke i særlig tvil om hvem som får ut mest – hvis han vil.
Dahl hadde tidligere vært borti noen av de sentrale aktorene, særlig Iver Frigaard i forbindelse med den såkalte Myrdal-saken (se kap. 25.1.10), der Finn Sjue og en sannsynlig POT/E-tjeneste-provokatør var de andre sentrale personene. Vi mottok videre henvendelser fra folk som hadde stygt å si om Dahl fra enkelte andre saker. I en av disse hadde han opptrådt sammen med fylkesmann Olaf Skarpnes i en sak som også dreiet seg om statlig maktovergrep men som det ikke kom noe ut av. Det var interessant, for Skarpnes var også med på å legge den såkalte Engerdal-saken død (så langt). Men vi kunne ikke vurdere de andre sakene, og visste ikke om de virkelig ga grunnlag for kritikk mot Dahl eller var sendt oss på provokatorisk måte for at vi skulle gå ut med anklager mot Dahl som kunne skytes ned3. Verden er farlig hvor man går!
Siden førsteinntrykket av Dahl var hyggelig nok, valgte vi å spille med åpne kort. Vi fortalte ham at mange både i Stortinget og ellers var heller overbevist om at han skulle lede en dekk-aksjon, og at vi nok også fant det svært sannsynlig, men at vi ville jobbe åpent og tillitsfullt med ham og hans gruppe inntil vi eventuelt følte at det var nytteløst. Ramm anbefalte ham å gå i sitt juridiske historie-bibliotek og lese om igjen sin Nürnberg4, for det tilfelle at han skulle ha glemt noen detaljer siden studietiden (venner har fortalt at Dahl var en svært lystig student). Setsaas var mer direkte: Hvis han var hederlig men så naiv at han ikke forsto at han ville bli satt under press, kunne han like gjerne ta ferie med gang. Skulle han ta denne saken, måtte han bestemme seg for enten å bli korrumpert eller skaffe seg hele maktapparatet som motstandere.
Dahl bare flirte til dette, forsikret om at han var hederlig som gull og like motstandskraftig mot press som Norges Bank. Og skulle det skje noe utilbørlig, ville han vite å si fra – rett til Stortinget.
Offentlig meddelte vi at vi nå ville samarbeide fullt ut med statsadvokat Dahl5. Dermed stanset vi vår del av den pågående pressedebatten, og vi ba media vise varsomhet med upublisert materiale som de måtte ha fått av oss.
På ett viktig punkt håpet vi at vi skulle trekke nytte av dette nye forholdet. Vi hadde hatt endel temmelig guffne opplevelser som var truende både for vår egen og våre familiers sikkerhet. Noen av disse hadde åpenbar sammenheng med resten av materien, andre fremsto ikke direkte slik, men vi var ikke i tvil om at de fleste måtte ha en eller annen tilknytning. Hva slags tilknytning var ikke godt å si, men vi regnet ihvertfall med at Riksadvokaten og Dahl ikke ønsket at noe skulle tiltreffe oss mens vi arbeidet med Dahl. Var Dahl-gruppen det den utga seg for, sa jo det seg selv. Var den virkelig en avansert dekkaksjon, var det vel grenser for hva landets fremtredende påtalejurister ønsket å være medvirkende til hvis så galt skulle skje at dette ble avslørt.
Det var også en umiddelbar grunn til at vi nå ville ta dette opp.
3 Som vi senere skal komme nærmere tilbake til, har vi gjennom disse årene mottatt mange hundre henvendelser fra folk som vil «hjelpe oss» eller «søker hjelp fra oss om lignende saker». Minst halvparten av disse har vi avslørt som provokatører, sendt oss av motstanderne for å desinformere eller få lurt ut av oss informasjon eller endog for å kriminalisere oss eller lure oss inn i farlige situasjoner. For oss som i utgangspunktet gjerne vil være snille og vennlige. har det vært en meget belastende oppgave å skille hvitt fra svart. For mange av disse er helt ekte personer med virkelige saker. Noen av disse har vi kanskje gjort urett ved å kutte kontakten fordi vi rubriserte dem som provokatører, eller usikre. Får vi anledning, vil vi bidra til at alle disse sakene kan avklares en eller annen vei, men rettferdig. Forøvrig: Vi kan dokumentere alle henvendelsene. Hvis ingen er provokatører, må det være svært mye galt fatt i landet. Hvis mange er det, er det ikke noe bedre. De må jo komme et steds fra.
4 Under Nürnberg-prosessene etter 2. verdenskrig påberopte mange tyske offiserer og andre seg at de grusomhetene de hadde utført var under ordre, og at de derfor ikke kunne holdes ansvarlige. Retten fant at dette ikke ga straffefrihet, fordi alle har et valg, om ikke annet å nekte ordre.
5 Pressemelding fra oss av 16. juni 1993.