Vi hadde nemlig overhodet ingen illusjoner om hva slags utvalg vi gikk til denne desemberdagen i 1993. Utvalget hadde tre medlemmer og to sekretærer (en sivil og en militær). Medlemmene var førstelagmann Agnes Nygaard-Haug, fhv utenriksråd og ambassadør Georg Kristiansen og general Eyvind Schibbye. Den militære sekretæren var oberstløytnant Ole Bakkehaug og den sivile var byrettsdommer Sam Harris. Etterhvert skulle det vise seg at disse var inhabile alle sammen, unntatt kanskje general Schibbye.

Agnes Nygaard Haug er gift med regjeringsadvokat Bjørn Haug, Det var i seg selv et meget upassende valg etter at Stortinget måtte presses fra å oppnevne et utvalg som var uavhengig av Regjeringen. Selv om Regjeringen til slutt fikk oppnevne, burde den sørget for medlemmer som ikke hadde den typen direkte interessefellesskap med viktige regjeringstillitsmenn. Vi minner om at skatteloven regner ektefeller som direkte «identifisert» med hverandre (dvs. har felles interesser) f.eks. ved utløsning av deling av selskapsinntekt og beregning av såkalt personinntekt, at ektefeller ikke kan pålegges å vitne mot hverandre etc. I dette tilfelle var det åpenbart at Stortinget forutså en mulighet for ansvar også for Regjeringen hvis kriminelle forhold ble oppdaget. Da lar man ikke Regjeringen selv granske, heller ikke dens advokat, og heller ikke advokatens hustru. Dette var arrogant nok, men selvsagt gjort i full åpenhet.

I tillegg kom at utvalgets sivile sekretær, byrettsdommer Sam Harris, var nokså fersk i sin dommerkappe fra Tromsø. Før det hadde han jobbet nettopp under Regjeringsadvokaten, Agnes Nygaard Haug’s ektefelle. Det er greit å holde sekretærene innen familien! (Se mer om hr. Harris’ øvrige familieforhold nedenfor!)

Men det ble holdt skjult for Stortinget at den militære sekretæren Ole Bakkehaug inntil 1990 hadde vært sjef for Forsvarets Etterretningstjenestes sekretariat¹. Granskningsutvalget var altså satt opp med sekretær fra den granskede!

Da Bakkehaug ble avslørt av VG² hadde allerede flere høyere militære nektet å vitne for Nygaard Haug bare av denne grunn. Nygaard Haug bekreftet selv at ett vitne hadde nektet av denne grunn, og ba om å få snakke med henne alene, men det hadde hun nektet! Hun bekreftet også at et annet vitne hadde nektet av samme grunn, og at hun hadde stevnet dette vitnet for retten for å pålegge vitneplikt! (Hvorfor ulik behandling, forresten? Var hun glad til over å slippe den ene?)

Idag vet vi dessuten at Stay Behind-apparatet medvirket ved Lillehammer-drapet (se kap. 25.19). Bakkehaug er toppsjefen for ARGUS, den ene fjerdedelen av Stay Behind, som skulle drive etterretning mot fienden under dennes fremrykning under en evt. okkupasjon. Han skulle altså granske seg selv!

Som en av toppene i Stay Behind har Bakkehaug sikkert også hatt kjennskap til ett av Stay Behinds mest aktive medlemmer, nemlig Kjettingmannen Helge O. Spilhaug, hvis vigilante-apparat den dag i dag trenger til grundig gransking (se kap. 24.5 og 25.26). Men som tidligere gode kolleger tror vi ikke Bakkehaug var riktig mann til denne jobben heller!

«Opposisjonen på Stortinget mener det er en skandale», skrev VG – selv uten de siste opplysningene – og siterte Høyres formann Kaci Kullmann Five: «Dette er fullstendig uakseptabelt. Jeg er sjokkert». VG skrev videre:

«Som sekretariatsleder har Bakkehaug hatt ansvaret for lagring – og makulering! – av dokumenter. Enkelte kilder påstår at E-tjenesten har makulert store mengder dokumenter for å skjule virksomheter man frykter skal komme frem i lyset.»

Carl I. Hagen var som vanlig krystallklar:

«Nygaard Haug-utvalget har ikke lenger tillit. Hver gang det skal gjøres noe, prøver Ap å styre undersøkelsene og begrense omfanget av dem. Disse nye opplysningene støtter et samstemt krav fra opposisjonen om en parlamentarisk styrt granskningskommisjon. Og jeg begynner å lure på om ikke Ap bør holdes unna alt arbeid i forbindelse med en slik kommisjon.»

Stortingspresident Edvard Grimstad sa at han var «meget forundret over oberstløytnantens rolle i utvalget». SV’s justispolitiske talskvinne, Lisbeth Holand, sa at «dette er igjen en ubehagelig bekreftelse på at Ap ikke er villig til å rydde skikkelig opp i forholdene rundt de hemmelige tjenester».

Selv kjente vi til at Georg Kristiansen også var inhabil, og regnet med at det ville bli kjent etterhvert. På veien til møtet fortalte Ramm nå den gamle historien om to politikere som møttes. Den ene gratulerte den andre med at han hadde fått så spesiell god omtale etter et foredrag. «Hva sa du egentlig?» «Nå nei, du vet jo at jeg sa jo ingenting.» «Neinei, det vet jeg vel godt, men hvordan uttrykte du deg?»

Men nå skal vi fortelle en ny historie, svarte Setsaas, om de to granskerne som møttes: Den ene gratulerte den andre med en vellykket granskning. «Hva fant du egentlig?» «Nå, nei, du vet jo at jeg fant jo ingenting.» «Neinei, det vel jeg vel godt, men hvilken dekkhistorie brukte du?»

Det eneste vi var spent på, var hvordan Nygaard Haug-utvalget nå ville gjennomføre sin dekkaksjon.

På vei inn til utvalget matte vi oberstløytnant Bakkehaug. Setsaas kjente ham fra før, og de hilste hyggelig. «Ja, jeg sjekker ut,» sa Bakkehaug. «Vi sjekker inn», sa Setsaas.

Bakkehaug skulle ha sjekket ut mye tidligere, eller lagt på bordet alt han visste om E-tjenestens og Aps bruk av Stay Behind og tilliggende herligheter. Når han ikke gjorde noen av delene. har han plassert seg høyt opp på listen over de som må sjekkes grundig ut når tiden kommer.

Det ble et meget interessant møte med Nygaard Haug og hennes utvalg. Setsaas formulerte seg slik at ihvertfall Georg Kristiansen forsto at vi mente han var inhabil. Han sa ikke et ord under resten av møtet. Nygaard Haug spurte om vi hadde noe som kunne kaste lys over eventuelle ulovligheter i E-tjenesten i forhold til vår sak. Vi forklarte at det hadde vi men vårt samlede materiale innlevert til Riksadvokaten/Dahl var ikke uttrykkelig kategorisert med tanke på hver enkelt tjeneste eller operatørgruppe. Operasjonen som nå hadde pågått i mange år var blitt gjennomført av «den fjerde tjeneste» uten tanke på at Nygaard Haug en dag ville ønske E-tjenestedelen av operasjonen pent presentert i forhold til et utvalgsmandat. Man måtte derfor gjennomgå hele materialet for å «sile ut» den delen av den 4. tjeneste som gikk under hennes mandat.

Svært meget av vårt materiale var blitt grundig overlatt førstestatsadvokat Edward Dahl som etterforsket på vegne av Riksadvokaten, men som nå hadde tatt pause for å unngå dobbeltarbeide, da han mente han og Nygaard Haug-utvalget hadde felles vitner, nødvendigvis fra E-staben, å avhøre. Vi visste ikke hvilke vitner Dahl hadde i tankene.

Vi hadde jobbet vettet av oss for Dahl i et halvt år ulønnet, og aktet ikke å dublisere det. Vi anbefalte at utvalget skaffet seg Dahl-gruppens materiale, og eventuelt kom med supplerende spørsmål etterpå. – Men var det ikke slik at vi også hadde overlatt endel materiale til endel stortingsrepresentanter? – Nei, disse – og i første rekke Ingvald Godal – var delvis informert på endel sektorer bl.a. i form av noen notater, men ikke overlatt noe bevismateriale, og spesielt ikke bilder, videoopptak etc. Alt dette var hos Dahl. Nygaard Haug bekreftet at hun skulle hente materialet hos Dahl for granskning.

Det ble holdt ett møte til, bare med Setsaas, i den hensikt å få oss til å oppgi navn på andre personer som kunne ha noe å tilføre, samt vedrørende endel presiseringer. Vi hadde noen «store» som utvalget sikkert hadde kommet på selv, og utover dette oppga vi noen kilder som var villige til å la seg avhøre av Nygaard Haug-utvalget. Provokatører utsendt fra E-tjenesten som hadde som oppdrag å forgifte overvåkingsdebatten og villede oss, opinionen og Stortinget, hadde vi overlatt til Dahl for offisiell avsløring.

Noe mer befatning med utvalget hadde vi ikke før rapporten kom. Men det ble mye moro. Erfaringene med Dahl-gruppen og de tidlige avsløringene om Nygaard Haug hadde, sammen med Ronald Bye’s bok «De visste alt»381³, nå bidratt til at Stortinget endelig mannet seg opp til likevel å nedsette en parlamentarisk granskningskommisjon, Lund-kommisjonen. Den skal vi komme tilbake til senere, men den bidro naturligvis til at Stortinget ikke la fingrene mellom i forhold til Nygaard Haug, for Stortinget var ikke avhengig av hennes utvalg lenger.