Vi har notert oss at også tidligere statsminister Per Borten har fremholdt at krigens krav ble videreført inn i fredens Norge. Til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad sa han¹:

«- Folkene rundt Haakon Lie og Jens Chr Hauge tok med seg all skikken fra krigstida inn i etterkrigs-Norge. Og det er derfor det har vedvart så lenge …»

Også Espen Haavardsholm skriver i boken «Taushetens pris»²:

«Det er hevet over tvil at Jens Chr Hauge er en lederskikkelse av helt uvanlige dimensjoner, … Men hva slags strategier har han brukt for å oppnå alt det han har oppnådd? Og hvor mye av de metodene han lærte i illegalt arbeid under krigen, tok han med seg – som en bevisst eller ubevisst ballast – inn i etterkrigstidens politiske virkelighet?»

Under krigen var det tillagt Hauge som Milorg-leder å ta beslutninger vedrørende nødvendige henrettelser av tyskere og norske kollaboratører. Følgende beretning er kanskje satt på spissen, men illustrerende: Hauge hadde i vitners nærvær en opphetet diskusjon med motstandsmannen kaptein Ola Fritzner. Han mistenkte Fritzner for å ha vært illojal og samarbeidet med tyskerne, og utbrøt etterpå³:

`Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han aldri mer kommer opp.’

Hvoretter han ifølge historien, som er grundigere fortalt i kapittel 25.23, skal ha avsagt dødsdom over Fritzner, men han ble av de tilstedeværende overtalt til å droppe den. Etter krigen ble Fritzner frikjent i en landssviksak. For å yte Hauge rettferdighet på dette punkt, må vi også henvise til at CC var meget skeptisk til denne frikjennelsen. Poenget er at Hauge var og er en «handlingens mann».

Vi hevder selvsagt ikke at noen etter krigen har operert med denne typen krigsdomstoler, og slett ikke at Hauge en gang har tenkt den tanken (men Ap-regjeringen kom meget nær i utkastet til beredskapslovgivningen av 1950⁴), men det som kan påvises er at systemene er så overbevist om at de har rett og om betydningen av det de driver med at de ikke blunker når vanlige borgerrettigheter «må» settes til side eller når enkeltmennesker «må» styrtes ned i håpløshet. Krigens krav er ikke borte, bare tilpasset, men langt fra nok til å tilfredsstille fredens krav slik tidene ble på 60-, 70- og ihvertfall 80- og 90-tallet. Bengt Calmeyer, med mange års deltakelse på innsiden i Arbeiderpartiet, beskriver dette slik i sin bok «Forsinket oppgjør»⁵:

«Det dreier seg altså om tro. Om psykologi. Om hat både til en politisk holdning og et handlingsmønster, som etter de dømmendes oppfatning satte landet i fare. Hat til en type ‘personlighet’, som forrædere og kollaboratører skal være laget av.

Alt dette ligger nedfelt i krigsgenerasjonen, og den første etterkrigsgenerasjonen. Det har med okkupasjon, motstandskamp og landssvikoppgjør å gjøre. Jeg tilhører de generasjonene selv, et sted midt i mellom for å være presis, og vet at «mine» generasjoner i høyere grad enn mine besteforeldres generasjon, eller mine barns generasjon, er de hatende generasjoner. Det er en arv fra krigen. Gitt signalet går vi i strupen på de som har tenkt å forråde oss.

Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske (som ei lus var det en som sa).

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden – og dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Det var i denne perioden og preget av slike holdninger det ble bygget opp hemmelige tjenester i stat og parti, befolket med den gangen unge folk som er blitt værende i systemene til den dag i dag. Alle fellesskap utvikler en egen kultur og en egen selvrettferdighet. Dette hemmelige fellesskap fikk således en helt spesiell kultur fra begynnelsen. Legg så til at jo mer isolert dette miljø er fra andre, jo mer «drivhus-preget» blir denne kulturen. Det er ikke noe fellesskap som isolerer seg så sterkt som de klandestine. De uoffisielle nettverk innenfor det hemmelige Norge må være noe av de sterkeste kultur-drivhusene som finnes. En kultur med ekstreme særpreg, vel utviklet (og ofte nødvendig) kynisme, enorme ressurser, selvstendige, sterke, og uvanlige maktmidler samt mangel på demokratisk kontroll blir tilsammen meget farlig. Samtidig vil det virke svært tilfredsstillende, utfordrende og spennende å være medlem av slike systemer, og enormt verdifullt for den som er i stand til å nyttiggjøre seg dem til formål utover det de er ment for -jfr. f.eks. det nære vennskapet mellom Knut Frydenlund og Trond Johansen i 45 år.

Enhver organisasjon har selvoppholdelsesdrift. Det er velkjent at offentlige kontorer som ikke lenger har noe å gjøre likevel kan involvere seg i kamp for å fortsette og endog utvide. De systemer vi beskriver i denne boken er selvsagt intet unntak. Men evnen er så mye sterkere enn alle andres. En organisasjons kultur er også vanskeligere å forandre jo mer selektert rekrutteringen til den er, og jo mer lukket overfor det øvrige samfunn den er. De hemmelige tjenester scorer maksimalt på begge punkter. Dette er forklaringen på at så mye av det Calmeyer beskriver som «hatets kultur» består den dag i dag i de lukkede systemene, og at det etterhvert er rettet mot alle som ikke er rettroende⁶.