Til tross for at alle kluter sikkert ble satt til klarte man tilsynelatende ikke å finne noe man kunne diskreditere folk i regjeringen med eller skape splittelse mellom koalisjonspartnerne1 om. Likevel falt selv den bunnsolide Willoch-regjeringen for eget grep, og uten at EF lurte i kulissene. Var dette bare en gave fra himmelen for Ap og dets våpendragere, eller skjedde det manipulasjon her også?
Willoch-regjeringens fall kom plutselig. Stortinget hadde lenge vist sviktende budsjettdisiplin. Det skjedde ved at Arbeiderpartiet stemte for å øke utgiftene i alle retninger. Man visste at hver krone foreslått mer enn Regjeringen var en fristelse for noen av koalisjonspartiene eller Fremskrittspartiet. Hver gang en av disse falt for fristeren Gro, ble det dannet flertall for utgiften uten flertall for noen dekning. Statsbudsjettet este opp og truet stabiliteten. Hele Regjeringen var enig om at det måtte statueres et eksempel.
Ap skaffet ofte flertall for Frp’s utgifter, men aldri for dekningen. Særlig Willoch oppfattet dette som et guffent spill fra begge parter. Frp’s Carl I Hagen så det rimeligvis annerledes: Hans velgere skaffet koalisjonen flertall, men han var holdt utenfor alle samarbeidssystemer knyttet til koalisjonen. Da mente han at han kunne spille fritt for å presse frem en plass «i det gode selskap».
Man kan mene hva man vil om en slik politisk strategi, men den er selvsagt helt lovlig. Ingen «fjerde tjeneste» så langt. Men hva skjedde etter at Willoch kjørte utfor stupet og lot seg bli felt på bensinavgiften?
De aller fleste hadde nå ventet seg «et omvendt King’s Bay», dvs. et tilbakekall av regjeringsmakten i form av et mistillitsforslag ved Brundtland-regjeringens tiltredelseserklæring. Dette ville vært helt normal parlamentarisk prosedyre for å gjenetablere det regjeringsalternativ som hadde flertall i Stortinget. Men neste morgen erklærte den avgående statsminister Willoch at Ap nå skulle få prøve seg, det ville ikke bli tatt noe initiativ for å kaste den nye statsminister Brundtland.
Hvorfor det? Erklæringen kom som en stor overraskelse på de aller fleste innen alle koalisjonspartiene.
Beslutningen var tatt av Høyres innerste organer. Man ventet seg en meget vanskelig økonomisk periode og regnet med at det ville gå ut over det eller de partier som måtte ha regjeringen – uansett hvilket eller hvilke. Best å la det være Ap.
Hva var det man ventet ville komme til å gå så galt? Willoch-regjeringen hadde gjort en god økonomisk jobb. Prisstigning og arbeidsledighet var samtidig på vei ned, et meget sterkt helsetegn. Det var god stemning mellom koalisjonspartnerne. Det lå riktignok problemer i luften som tydet på at en sterk kredittekspansjon var i emning. Var dette nok til at Høyre, som i alle år har prioritert nasjonens interesser fremfor egne taktiske interesser, nå ville søke ly for stormen fremfor å sikre landet den best mulige ledelse – på et tidspunkt da de andre partiene ikke prioriterte slike spesielle partihensyn?
I dag ser vi ikke bort fra at det kan ha vært en annen grunn. Fra 1985 falt oljeprisene regnet i norske kroner. Det var spekulasjoner om at de kunne falle virkelig dypt, men de var stort sett bare fra teoretikere som f.eks. Milton Friedman, som ingen mistenkte Willoch for å lytte til. De fleste fagfolk trodde fortsatt på en bølgebevegelse mellom ytterpunkter, og at dype fall ville være kortvarige.
Likevel ble det i Willoch-regjeringen utviklet enorm bekymring for oljeprisene. Særlig statsministeren selv kom stadig tilbake til dette. Dels var dette selvsagt et triks for å holde utgiftene nede, men alt tydet på at bekymringen var ekte. Ramm husker idag at han flere ganger prøvde å bringe bransjens mer moderate syn frem for finansminister Rolf Presthus og statsministeren, men at bekymringene likevel stadig vendte tilbake.
Dette er noe vi ikke vet noe som helst mer om, men det er lov å stille spørsmål: Hvem er det som kan ha så høy troverdighet på dette området at de, selv om de forblir ukjente, tillegges større vekt enn bransjens egne oppfatninger? Hvilken norsk etat er det som kan hevde at den har svært gode etterretninger fra Midtøsten? Vi er ihvertfall kjent med at Trond Johansen i siste del av Willoch-perioden hadde god kontakt med olje- og energiminister Kåre Kristansen2.
Vi vet jo hvordan det gikk.
Neste byggetrinn – så langt – i Aps arbeid for å ødelegge enhver tro på stabile borgerlige regjeringer var på plass. Syse-regjeringen ble enda ett. Det og annet skal vi komme tilbake til.