Men Ap/LO hadde fortsatt sin egen tjeneste intakt. Denne hadde i mellomtiden gått stadig lenger i intern overvåking. Det var ikke bare kommunistene som skulle passes på. Det nye SF var brennemerket som fiendtlig innstilt og svikefullt etter Kings Bay. Den første registrerte romavlytting via telefon kom i 1964, nettopp mot SF (se kap. 6.1). Og tapet av regjeringsmakten i 1965 styrket venstrefløyen internt i Ap. Nils Ørvik skriver¹:

«En kan peke på en rekke årsaker til at venstrefløyens innflytelse økte i Bratteli-perioden. En av de mest åpenbare var tapet av regjeringsmakten …

Når partiet er i opposisjon, vil omstridte ledere stå lettere til for hugg, de kan lettere isoleres og kvistes …

Tap av regjeringsmakten fører også til minsket adgang til å belønne, og til den avstraffelse som ligger i det å ikke belønne. I et parti som overtar regjeringsansvaret vil formannen og den øvrige part/ledelsen kunne dele ut en lang rekke stillinger og verv til folk som de regner som særlig effektive støttespillere, eller som de av andre grunner ønsker å belønne. På samme måte kan de også unnlate å utnevne folk …

Tapet av regjeringsmakten vil ofte føre til en jakt på syndebukker … Et politisk nederlag kan skape en slags oppbruddsstemning»

Det Ørvik nå kaller «anti-virksomheten» mener han

«… ble helt tydelig etter at venstrefløyen hadde trådt åpent frem på landsmøtet i 1967, og fått indirekte støtte av selveste Einar Gerhardsen …»

Ørvik legger ikke skjul på at hans fraksjon så meget alvorlig på den «Kampen om Arbeiderpartiet» som også ble tittelen på hans bok, og som fra litt før midten av 1965 gradvis ble stadig klarere erklært. Ap/LOs egen tjeneste fikk en ny, meget viktig målgruppe: Partiets egen venstreside. Var de ikke der fra før – for å spionere på kommunister i fagbevegelsen – ble det nå installert skjulte mikrofoner i de mange Folkets Hus over hele landet (se kap. 8)

Men den aller viktigste motstanderen var selvsagt regjeringen Borten og personene og partiene bak den. Mens Ap/LO-tjenesten kunne gjøre mye med sine indre problemer, var tapet av de formelle kommandolinjene til de statlige tjenestene, som hittil også hadde vært de reelle, et meget følbart tap, særlig i forhold til behovet for å skaffe ammunisjon mot SF og de borgerlige. Noe måtte gjøres.