To typer fartsgrenser
Har du tatt førerkort for nylig? Blir du forvirret over at det fins to helt forskjellige typer fartsgrenser?
Da er du ikke alene. Din kjørerlærer vil sikkert også ryste forvirret på hode og bruke litt tid på å forstå hva det betyr.
Men jo. Det fins to typer fartsgrenser. De er fundamentalt forskjellige og burde være markert helt forskjellig. Her er de, de to kategorier:
- Kategori 1: Fartsgrenser for trafikksikkerheten
- Kategori 2: Politiske fartsgrenser
Kategori 1 er ment for å sikre trafikken. Som for eksempel ”her er det en farlig sving: Sett ned farten til 50km”.
Kategori 2 handler om alt mulig annet enn trafikksikkerhet. Det kan være eksos, støy og slikt.
Kategori 1. Trafikksikkerhet
Den første typen er svært viktig på den måten at den varsler om hindringer eller vanskelige kjøreforhold. Desverre er det bare få av disse som er angitt med en årsak: Krapp sving! Glatt vei! Fare for dyr! Skolevei!
Å vite om faktiske forhold fremfor å bli forelest en lovpålagt grense gir mulighet for å ta ansvar; jeg vet jo hva som kommer, og jeg vil hjem til middag!
Det store problemet med lovpålagte fartsgrenser er imidlertid at de ikke stemmer. Å suse ned gjennom hårnålesving på landeveisykkel, i en Porsche eller med semitrailer kan knapt sammenliknes fartsmessig. Så hvem er fartsgrensen satt for? Kanskje er svaret: Ingen av dem. For lovgivende myndighet sitter med Svarteper: Her skal vi sette en grense, som stemmer for alle. Ingen skal lures inn i de livsfarlige svingene med en for høy tilllatt fartsangivelse. Og omvendt, hvis fartsgrensen er tydelig for lav, så vil naturlig nok ingen respektere den.
For i den siste ende kan ingeniørene ikke gjøre så mye annet enn det enhver av oss gjør fra start til slutt: Vurdere og tilpasse farten etter forholdene.
Ja, faktisk kan kanskje hver og en av oss gjøre det bedre enn statens experter. For jeg vet forskjellen mellom når jeg kjører den ene eller den andre doningen. Jeg ser om det er is eller løv på veien. Jeg vet om jeg er trøtt eller opplagt.
Med lovpålagte fartsgrenser tar staten ansvar for trafikksikkerheten. Det er bra, tenker mange. Men hva tar staten ansvar for? Det merker man best når det går galt. Staten tar nemlig ikke ansvar for noe som helst. Det er din og min plikt å kjøre så alt går bra. Vi har altså gitt fra oss myndighet, men må fortsatt bære det fulde ansvar.
Størst glede ville vi kanskje ha om disse fine runde skilt ble gjort om til anbefalinger, snarere enn påbud? Da ville de gi mening og full uttelling som trafikksikkerhettiltak.
Kategori 2. Politiske fartsgrenser
Så er det den andre typen fartsgrenser da, de politisk motiverte. Å kjøre ”for fort” her utsetter ingen for trafikal fare. Det handler ganske enkelt ikke om trafikksikkerhet.
I motsetning til trafiksikkerhetsfartsgrensene er denne typen svært presis og uomtvistelig: Noen ønsker ganske enkelt ikke at vi skal kjøre fortere enn angitt her. Basta. Man kan mene at det er riktig, og man kan mene at det er feil. Strengt tatt fins det jo ikke riktig og feil i politikk. Det er derfor det er politikk. Det handler om meninger.
By og land
For å slippe unna de uendelige fallgruver for hvordan fartsgrenser skal fastsettes har lovgiver kuttet noen svinger: Det er 50 i byen og 80 på landeveien. En kunne fristes til å tro at disse fartsgrenser hører til den første kategorien, men nei. Tvertimot. Så snart fartsgrensen mister veigrepet, altså ikke lenger er knyttet til forholdene akkurat der for fartsgrensen er ment å gjelde, glir vi umerkelig over i den politiske kategorien. Dermed er nok alle fartsgrenser i Norge i hovedsak politiske. Bare unntakene, altså fartsgrenser som er merket med særlige farer, hører til kategori 1.
Fartsgrenser og moral kategori 1
Er det umoralsk å bryte en fartsgrense? Da må vi igjen skille mellom de to kategorier. Kategori 1 har som formål å forhindre skader. Forhindrer man skader, har man fulgt lovens hensikt. Å bryte fartsgrensen er altså ikke et brudd med lovens formål.
Å kjøre med høyere fart enn den lovpålagte grensen utsetter naturligvis en selv og andre for en større fare. Det er der vi må innse at å ferdes i trafikken er en kalkulert risiko uansett. Så er det umoralsk å gjøre skade under fartsgrensen? Eller blir det først umoralsk når det skjer over fartsgrensen? Selvfølgelig har det ingenting med fartsgrensen å gjøre. Vi må ta det fulde ansvar for våre handlinger. Så enkelt er det. Derfor kan det moralske ikke knyttes den den fartsgrensen, som expertene med alle for og imot har kommet frem til, brukes som målestokk for moralske avgjørelser.
Fartsgrenser og moral kategori 2
Så kommer vi til de politisk styrte fartsgrenser. Er det umoralsk å bryte en slik? I Norge har vi en regjering utnevnt av kongen blant de partier, som utgjør Stortinget. Disse partiene er karakterisert ved at de forfekter forskjellige meninger om alt mulig. Ut av disse meningsbrytninger bestemmes det lover, som noen mener vi trenger og andre er imot.
Det er ikke umoralsk å ha forskjellige meninger. Heller ikke etter at en mening utmynter seg i en lov. Det er tale, menings og yttringsfrihet i landet. Det kan ikke være umoralsk å være uenig i politiske vedtak, heller ikke om de blir lovfestet.
Likefult kan vi som samfunn velge at det er forbudt. Og at forbryteren skal straffes. Inntil et annet parti omgjør vedtaket og endrer fartsgrensen.
Men er det umoralsk å ikke følge regler, man er uenig i? Det spørsmål fører videre inn i en debatt om i hvilken grad enkeltmennesket faktisk er med på å bestemme de regler, som vi tvinges til å leve under. Dess mindre påvirkning, dess mindre ansvar har vi for lovene. Vi mister opplevelsen av at det er våre lover. Det er statens lover, og det er staten som vil ta meg når jeg bryter lovene.
Å stempe dissidenter, de med en annen mening, som ”lovbrytere” eller attpåtil som ”umoralske” blir dermed et, omend noe stusselig, virkemiddel for å holde hverandre på plass i demokratiunderskuddet.
Forvirrende skilting
Desverre fins det bare en type skilt. Med ovenstående gjennomgang blir det kanskje enklere å ta seg frem i skiltjungelen fremover: Ta som utgangspunkt at alle fartsgrenser uten særlig fareangivelse er politiske.
