Norsk EU-tilnærming og dynamiske avtaler

Fire EU-søknader og to folkeavstemninger

I 1957 ble det Europeiske Økonomiske Fellesskap opprettet, EØF, med Romatraktaten, forløperen til våre dagers EU. For en rekke land passet det dårlig å bli med i EØF, og det førte til dannelsen av European Free Trade Association EFTA i 1960. Her var Norge med. Denne frihandelsavtalen sikret oss tollfri adgang til EUs indre marked for de aller fleste produkter. Der­som Norge sier opp EØS-avtalen, vil denne avtalen gjelde igjen.

Norge har søkt om medlemskap i unionen fire ganger. De første søknadene i 1962 og 1967 ble stanset av Frankrikes nei til britisk medlemskap, som ble behandlet sammen med den norske. Etter de Gaulles avgang ble det på nytt levert en søknad i 1970, denne ble stoppet av en norsk folkeavstemning i 1972. Det ble en ny folkeavstemning i 1994 etter at Norges fjerde søknad hadde blitt levert to år tidligere. Det ble nei igjen. Men nei til hva? For sideløpende med de mange forgjeves forsøk på å melde Norge inn i EU, ble det kjørt et annet løp. Ingen av dem hadde støtte i det norske folket må vite.

Asken eller ilden

Det ble skapt en illusjon om at det bare var to valg: EØS eller EU. Fra 1989 – 1991 ble EØS-avtalen forhandlet frem. Avtalen ble inngått i 1992, altså samtidig med den siste søknad til EU ble levert, og den trådte i kraft i 1994.

Logikken er kjent for den, som er trent i strategi; man lurer mot­standeren inn i en dobbelt felle, en svikkmølle. Oppdager han den første fellen blir jubelen kort, for i neste trekk smekker den andre. Eliten hadde fått nok av å vente. Når Norge sa nei til EU, klappet EØS-fellen og Norges ja til det indre markeds fire friheter var et faktum: Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital.

EØS-avtalen

Flertallet i Norge lot seg lure av dobbeltfellen og pustet lettet ut etter den siste folkeavstemningen. Det var et skitent trikk. Folkets stemme ble hørt, opposisjonen roet seg ned; demokratiet hadde vist sin styrke.

Likevel er det nok noen som kjenner, at status ikke er quo. På den norske Regjerings nettside fins det en rapport, som oppsum­merer Norges forhold til EU. Den bekrefter manges bange anel­ser:

Utenfor og innenfor — Norges avtaler med EU

Norge er ikke formelt medlem av EU. Samtidig er Norge tilknyttet store deler av EU-samarbeidet, og har overtatt mye av EUs regelverk. … Norges tilknytning til EU de siste tjue årene har utviklet seg på flere måter … Men de har alle trukket i samme retning – mot en stadig tettere og mer omfattende tilknytning til EU. …

For det tredje utvikler Norges forhold til EU seg ved at man innenfor rammene av de eksisterende avtalene stadig overtar nye rettsakter fra EU. Det gjelder særlig EØS og Schengen, som begge er rammeavtaler, som er ment å utvikle seg dynamisk.

Rapporten fra regjeringskontoret sier i klartekst, at EØS-avtalen er en dynamisk rammeavtale. Hvordan skal vi forstå det? Kan­skje kan vi bruke en gummistrikk som bilde? Eller skipet som gikk like godt til lands som til vanns og var så lite, at det fikk plass i lomma? Men straks en satte foten i det, utvidet det seg og ble så stort at det kunne romme hva som helst.

EØS-avtalen la ut med om lag 2.000 rettsakter, men allerede 25.9.2014 kunne nationen.no melde, at rettsakt nr 10.000 var innført i Norge: «I dag går EU-regel nummer 10.000 inn i EØS-avtalen. Samstundes står 560 nye reglar i kø for å verte innført i EFTA-landa Noreg, Island og Liechtenstein.»

Og alle endringer har trukket i samme retning, nemlig mot et reelt EU-medlemskap.

Mer enn 10.000 rettskraftige lover er ikke nevnt i denne boken.

Artiklen er et utdrag av boken:
«Nasjonalstatens oppløsning – mellom EU og Islam»

Bestill nå: oblente@gmail.com
Betal med vipps: 94255403
Paypal oblente@gmail.com
eller bank: 12540606585

166 sider 180kr fri frakt

Bildet øverst er hentet herfra!