Alle innlegg av Ole

Nasjonalstatens Oppløsning: Sluttord

Kalergis fredsplan fra 1925 gikk ut på å samle all verdens land under en verdensregjering. Han henviser til en elite, som i hemmelighet har trukket i trådene og styrt folkenes skjebne. Vi fant klare spor etter deres virke i historien. Det ble avdekket et mønster i hvordan folkene avles og høstes. Både som kanonføde, men også til å pløye opp nytt land. Fortsett å lese Nasjonalstatens Oppløsning: Sluttord

Hvorfor interessere seg for «snø fra ifjor»?

Rapportene ble samlet på 80-tallet. At ting ikke har endret seg stort, fremgår av et oppslag i Aftenposten fra den 12.12.2014,

Stortinget og statsministeren overvåkes.
Utenfor Stortinget, regjeringskontorene og boligen til statsminister Erna Solberg befinner det seg avansert spionutstyr som kan overvåke alle mobiltelefoner i området. Spørsmålet er: Hvem står bak?

Som en kan se av kartet avdekket Aftenposten en jungel av steder rundt Stortinget med mistenkelig datatrafikk.

 

Spesialister på området antyder at det er tunge aktører, som driver overvåkingen:

«Måten dette overvåkingsutstyret opererer på, tyder på at det er svært avanserte systemer med en prislapp på mellom 500.000 kroner og to millioner kroner. Dette er utstyr som ikke er tillatt solgt til privatpersoner i NATO-land.»

Allerede neste dag hadde stortingspolitikerne forslag til hvordan de skulle takle avlyttingen. VG skriver den 13.12.2014:

Regjeringens forholdsregler mot overvåking:
Vil unngå avlytting – møtes uten mobiler

Så hvem driver denne overvåkingen: Det er neppe Russland eller Al Kaeda, for så var de nok fjernet for lenge siden. Mye tyder på at det snarere er «gode venner», som står bak.

For å gi et bilde av situasjonen rett før, og etter krigen, så er det verd å huske på, at Jens Chr Hauge var med på å bygge opp organisasjonen Gladio i samarbeid med CIA. Hauge var nøkkelperson i motstandsbevegelsen under krigen og hadde flere ministerposter etter krigens slutt.

Gladio ble opprettet utenfor det demokratiske systemet i Norge for å kunne operere i skjul. Organisasjonen ble styrt av de samme, som etablerte Mossad – den israelske hemmelige etterretningstjeneste – der den indre krets i Arbeiderpartiet og Norge ble brukt i primærlinjen for å etablere staten Israel, FN og Nato. Organisasjonen Mossad er verdens mest effektive etterretningstjeneste, og ble etablert i Oslo. Norge har deretter blitt en geopolitisk ledende aktør innen konflikt – men fordekt som fredsnasjon.

Som et eksempel på Norges dobbeltrolle kan vi henvise til kapittel 22.8 , hvor det blant annet heter:

«Hvis det ikke ryddes opp i sammenblandingen mellom Mossad, norske tjenester og Justisdepartementets ledelse, kan dette påføre Norge alvorlige internasjonale skadevirkninger, herunder ødelegge Norges rolle som fredsmegler i Midt-Østen etc.»

Fredsmegleren Norge avlyttet altså palestinenserne og lekket informasjon til Mossad og Israel, som jo klart var part i fredsforhandlingene. Det er ikke det man forventer av en fredsnasjon og fredsmegler!

Rapporten ser nærmere på Stortingets nærmeste nabo, der øverste leder i Forsvarets Hemmelige Tjeneste har de aller øverste betrodde lysende stillinger i losjens bygningsråd osv. Rapporten viser rystende forbindelser til rettsvesenet og Politiets øvre ledelse og Forsvarets øvre ledelse.

Anmerkning

Denne filen er optisk lest fra ORIGINALEN, noe som medførte at det kun var ren tekst å starte med, ingen kursiveringer, ingen fet skrift, ingen tittelgrader, og en god del konverteringsfeil. Hele dokumentet har nå vært gjennomgått, stilet, lagt til fet/kursiv skrift og lest korrektur på. Alle fotnoter er skrevet inn på nytt. Det har bydd på langt mer arbeid enn forventet, men dette dokumentet er så viktig at det bør kunne være tilgjengelig i en lett lesbar og søkbar utgave, og den vil også være lett å skrive ut. Dersom noe allikevel er uklart, anbefaler jeg å laste ned originalen (se ovenfor). Jeg er tilhenger av at våre mer skjulte tjenester har rett og plikt til å holde enkelte opplysninger hemmelige for «allmuen», men de bør ikke ha rett til å hemmeligstemple sine egne ulovlige handlinger og unnlatelsessynder. Jeg håper mange leser dette store dokumentet, for det vil gi et godt bilde av hvordan den skjulte delen av vår «offentlighet» jobber. Dersom noen tror det er bedre i dag vil jeg på det mest bestemte protestere – kraftig! Så lenge våre største massemedier er løpegutter for vår hemmelige og skjulte makt er ingenting slik det burde være.

Ingrid Berg

Pdf-dokumenter

 

FORORD

Denne boken vil bli forsøkt tidd i hjel og latterliggjort, og det vil bli gjort sterke forsøk på å diskreditere forfatterne. Det samme har skjedd med mange andre som har vært uheldige nok til å komme bort i det uvesenet vi beskriver, og fortalt om det. Noen har bestemt seg raskt for å holde munn, andre har mistet omdømme eller blitt kjørt i senk økonomisk og/eller mentalt.

Det gjelder enhver som peker på ulovligheter i samtid. Avsløringer av forhold som til enhver tid ligger 10-20 år tilbake i tiden slipper lettere gjennom. Det er så lett å avskrive slikt som «historie». Det er derfor med jevne mellomrom kommet «avsløringer» der de ansvarlige har vært døde eller sakene foreldet. Med denne måten å gjøre det på, er vår sak antakelig moden for avdekking rundt år 2010. Så lenge vil vi ikke vente.

Vi våger å publisere denne boken, fordi vi vet vi har rett, fordi vi vet at mange andre vet vi har rett, og fordi vi har gjort det ingen andre tidligere har gjort: Drevet systematisk og omfattende kontraetterretning som setter oss i stand til å dokumentere faktiske observasjoner, og skaffet oss inngående kunnskap om den norske etterkrigshistorien på aktuelle områder, herunder mange enkeltsaker, slik at våre observasjoner kan settes inn i et totalt bilde.

En ordinær etterforsker er ikke under overvåking av den han skal etterforske! Vi, derimot, har hele tiden arbeidet med å avdekke disse forholdene parallelt med at vi har vært under overvåking.

Dette har selvsagt hatt stor betydning for våre valg av metoder, og ikke minst medført en rekke begrensninger. For oss har det aller viktigste i lang tid vært et absolutt hemmelighold av flest mulige sider ved vår kontraetterretning. Mange spor er derfor unnlatt etterforsket, fordi risikoen for at motparten skulle bli oppmerksom på vår interesse på dette konkrete punktet har vært for stor.

Kontraetterretningen i seg selv har sannsynligvis de senere årene vært en av de sterkeste drivkreftene for motparten i å trappe opp sin virksomhet overfor oss. Hemmelige tjenester er ikke vant med å bli gått etter i sømmene. Det henger sammen med den indre kultur som utvikles i det hemmelige drivhusmiljøet: De er overbevist om at de har rett i det de gjør. Ingen har tidligere i Norge kommet seirende ut av en konfrontasjon med tjenestene i sin samtid.

Vi har valgt å legge stor vekt på all den etterforskning og granskning som er iverksatt av ulike myndighetsorganer. både vedrørende vår egen sak og mer generelt, fordi vi kan vise at disse komiteer, utvalg, etterforskningsgrupper etc. i virkeligheten ikke har hatt til hensikt å få frem den fulle sannhet. Vi har etter mye tro og siden tvil opplevd denne vandring gjennom en uendelig lang «demokratisk tjenestevei» slik at vi hele veien har vært utsatt for rene dekkaksjoner. De ulike organer har tydeligvis hatt som formål å innhente mest mulig informasjon om vår kunnskap, altså selv fungert som etterretningsorganer. Vi er oppmerksom på at dette er en sterk påstand, og har derfor brukt mye plass på å dokumentere den med originaldokumenter. Denne utrolig nedslitende prosessen forklarer også hvorfor ingen tidligere har nådd frem. Endelig er det i seg selv et bevis for at noen har mye å skjule når det er nødvendig å iscenesette så mye rent lureri og dessuten risikere å kompromittere så store deler av det retts- og justissystem folk må ha tillit til hvis demokratiet skal fungere.

De siste snart 6 årene har vi mottatt hundrevis av henvendelser fra personer og organisasjoner som hevder å ha vært utsatt for tilsynelatende koordinerte angrep fra ulike hold som alle har det til felles at de synes hevet over loven. Ofte er motstanderne offentlige etater, noen ganger private med beskyttere trygt plassert i viktige posisjoner. Mange av henvendelsene er useriøse eller rene provokasjoner fra motparten for å skremme, true, villede, avlede og skaffe opplysninger. Likevel har det vært svært mange ekte henvendelser fra fortvilte mennesker. Vi er overbevist om at det i Norge finnes et meget stort antall mennesker som vet at noe er helt galt i Norge, uten at de til nå har forstått hva, hvordan og hvorfor.

Vi regner med at de vil forstå mer når de har lest denne boken. Til disse vil vi si: Nå er tiden til å stå frem. Hvis alle hederlige nordmenn forteller det de vet, skal vi få slutt på uvesenet. Det står et flertall i Stortinget klart til å ordne opp så snart de har visshet. Det kan ta tid før en slik sjanse kommer tilbake.

Vår sak har gått over lang tid, og en del av våre støttespillere er dessverre falt ifra. Blant disse minnes vi med stor takknemlighet avdøde sjefredaktør og major i Etterretnings- og Sikkerhetstjenesten, Chr. Christensen. Han var underveis en meget solid støttespiller og bidro med avgjørende informasjoner på flere områder. Vi vil også takke en rekke enkeltpolitikere fra stortingsflertallet, som i disse saker består av alle opposisjonspartier. I særstilling står stortingsrepresentant Ingvald Godal, som har utvist et helt usedvanlig politisk og personlig mot og for oss stått som et eksempel på at noen tør der mange tier. Til slutt en takk til de av våre familiemedlemmer, venner og kolleger som sto løpet ut sammen med oss.

Oslo, mars 1996.

Johan M Setsaas Hans Henrik Ramm

INTRODUKSJON

For de fleste vil det være en utrolig historie vi beskriver i denne boken. Men den har hendt. Vi to forfatterne som har fått våre navn knyttet til historien representerer egentlig en gruppe på 20-30 mennesker som alle kan bekrefte hver sine viktige deler. Derfor har det hittil ikke vært så lett for våre motstandere å forklare at vi er overspente paranoikere. Da må mange flere være det også.

Denne bokens troverdighet bygger på fem pillarer:

  • VÅRE EGNE OPPLEVELSER: Mange av disse er solid dokumentert. Spesielt kan vi lett dokumentere en utrolig pågang av provokatører etter at vi har skilt ut genuine henvendelser og den merforvirrede garde. Enkelte klart dokumenterbare forhold blir likevel ikke dokumentert helt frem her av ulike hensyn, som f eks. å unngå bevisforspillelse når det en gang blir etterforskning, ikke bare dekkoperasjoner. Men andre opplevelser kan etter sin natur ikke dokumenteres utover våre egne vitnemål. Mange av oppleve/sene kan isolert sett ha «naturlige» forklaringer og være «sammentreff» (og noen er det sikkert også), men når det blir for mange «sammentreff» tror man ikke på det lenger. Det ville imidlertid være å underslå virkeligheten ikke å ta med alt, sidedokumentasjon eller ikke, alternative forklaringer eller ikke. Leseren får vurdere troverdigheten og sannsynligheten av disse i lys av totaliteten og de andre pillarer. Vi unnlater imidlertid ikke å nevne at førstestatsadvokat Edward Dahl, som henla hele saken etter det vi regner som en ren dekkaksjon, i vitnes nærvær ikke kunne peke på en eneste av våre opplysninger som feilaktig!
  • MYNDIGHETENES SAKSBEHANDLING: Vi har vært gjennom lag på lag av politi, granskere, påtalemyndigheter og forvaltning. Vi har «fulgt tjenestevei» til punkt og prikke, og utnyttet alle muligheter. Skritt for skritt kan vi bevise at alt av dette som har ligget under Regjeringens innflytelsesområde har vært dekkaksjoner. Her kan leseren selv vurdere direkte.
  • ANDRES OPPLEVELSER: Vi har gjennomgått hundrevis rapporter i media og litteraturen om andre personers og grupperingers tilsvarende opplevelser, og valgt ut det vi mener er av betydning, samt gjennomgått noen nye, viktige saker direkte med angjeldende personer. Dette materialet har aldri før vært samlet eller sett i sammenheng. Vi kan selvsagt ikke garantere at alt som er sagt og gjengitt her er sant. Men svært meget av dette virker tilforlatelig, ikke minst på grunn av at mange uavhengig av hverandre forteller om bruk av lignende virkemidler og arbeidsformer. Det viser at intet er nytt. Alt vi har vært gjennom. har andre fatt smake før. Og mer til.
  • HISTORISK-POLITISK ANALYSE: Vi har vurdert kjente og ukjente politiske og samfunnsmessige forhold fra krigens dager til idag, og skritt for skritt analysert hvorfor og hvordan de skjulte maktsystemer gradvis har vokst frem og forandret seg fra å dekke et meget respektabelt behov for å trygge landets sikkerhet til et spesielt behov for å trygge bestemte politiske interessers trygghet mot avsløring av kritikkverdige og kriminelle forhold
  • VEKSELVIRKNINGEN MELLOM DE FIRE FOREGÅENDE: Vi har arbeidet langs alle disse aksene i mange år. Aksjonene mot oss er samtidig trappet opp fra det nokså begrensede til det svært omfattende. Den som leser denne bok vil innse at – til tross for omfattende sikkerhetstiltak fra vår side – må motparten både ha oppfattet dette og at vi bygget opp til et generaloppgjør som vi/le få et langt bredere grunnlag enn vår sak Da blir det også lettere å forstå motivet for det omfang aksjonene mot oss etterhvert fikk.

Boken er ikke inndelt på denne måten. Vi har funnet at det kan virke mer engasjerende for leseren å veksle mellom det beskrivende og det analyserende, mellom våre og andres opplevelser, mellom «felten» og saksbehandlingen. Slik kan leseren lettere selv vurdere om det er sammenheng mellom det empiriske og det deduktive.1

Kortversjonen av det denne boken handler om er dette: Major Johan M Setsaas var en tid Guatemala-representant for Redd Barna-organisasjoner i syv land. Hjemme ble han etter en tid stevnet av Redd Barna for ulike forhold, men frikjent for alle anklager om uhederlighet. Senere vant han en lang rekke injuriesaker, bl.a. mot Redd Barna selv. I 1989 ble han enig med forlagssjef Ragnar Aamodt i Leseselskapet A/S om å utgi en bok om korrupsjon i norsk uhjelp og andre forhold fra Guatemala-tiden. I den forbindelse var det også aktuelt å ta med informasjoner han hadde fått angående den såkalte Lillehammer-saken, særlig om aksjonslederens identitet.

Dette medførte at en allerede pågående, men svært begrenset, overvåkingsaksjon mot Setsaas ble trappet opp, og at det også ble iverksatt begrensede overvåkingstiltak mot Leseselskapet A/S. Noen hadde åpenbart fattet en helt spesiell interesse for bokprosjektet. Disse «noen» ble identifisert til Mossad med assistanse av en ikke identifisert norsk tjeneste. Det er interessant å merke seg at lovlige forlag i Norge kan risikere å komme under overvåking for å planlegge en bokutgivelse!

Etter adskillige vurderinger valgte Setsaas å kontakte Politiets Overvåkingstjeneste (POT) for å anmelde disse forholdene. Han meddelte samtidig hva han visste om Lillehammer-saken, i den tro at dette var velkomment. Det viste seg raskt at det var det nok ikke. Fremfor å gjøre noe med informasjonene, ble Setsaas utsatt for stadig sterkere ulovlig overvåking, samtidig som stadig bredere kretser omkring Leseselskapet A/S og det samarbeidende tidsskrift Norsk Oljerevy A/S ble trukket inn. Det viste seg umulig å få dette etterforsket. Sammen med tidligere statssekretær, da og nå ansvarlig sjefredaktør i Norsk Oljerevy og daværende styreformann i Leseselskapet, Hans Henrik Ramm, intensiverte han en kontraetterretning han allerede tidligere hadde drevet i det stille. Dette førte til opptrapping fra den andre siden, mer kontraetterretning osv. Etter at saken fikk publisitet i media fikk vi utallige henvendelser som ga mer informasjon. Studier av hundrevis av bøker og tusenvis av avisartikler fra inn- og utland ga innsikt i historikk og nye sammenhenger.

Vi har vært på enkelte feilspor underveis, men idag vet vi hva vi uforskyldt er kommet borti. I det følgende presenterer vi et sammendrag av hvordan vi mener det vi idag kaller «den fjerde tjeneste» har utviklet seg fra etterkrigstiden til nå. Endel av dette er kjent materiale, men mye er nytt og mye annet trekkes frem fra glemselen. For å gjøre denne introduksjonen mest mulig lettlest, har vi holdt akkurat dette kapitlet fritt for detaljert dokumentasjon. Den kommer i de senere kapitler.

Det vi idag kaller «den fjerde tjeneste» er et hemmelig nettverk med helt spesielle mål og tilgang til helt uvanlige ressurser. Dette nettverk er en fortsettelse av den helt naturlige kontroll Ap hadde med de hemmelige tjenester under «ettpartistaten» frem til 1965, da det ble nødvendig å organisere seg annerledes. Etter en tid da nettverket mest ble benyttet i interne fraksjonsstridigheter i Ap – spesielt for å få Gro Harlem Brundtland på plass som statsminister – er det siden blitt systematisk bygget ut med langt bredere formål. Vi er nå inne i en periode der nettverket bygges ut raskere enn noensinne. Det skjer gjennom systematiske partiutnevnelser, ved at kamerater som allerede er i posisjoner benytter dette til å skaffe maktposisjoner til andre i bytte mot lojalitet og gjensidig beskyttelse og gjennom et dypt hemmelig, offensivt apparat under E-tjenesten/Stay Behind.

Nettverket består av personer fra alle politiske partier (og «upolitiske»), men kjernen og styringen og langt de fleste deltakerne har tilknytning til Det Norske Arbeiderparti, enten direkte gjennom medlemskap eller ved hjelp av solid lojalitet eller etablert frivillig eller ufrivillig avhengighet. Nettverkets hensikt er å beskytte seg selv og egne maktposisjoner, skaffe eller sikre Arbeiderpartiet regjeringsmakt, uskadeliggjøre farlige motstandere og hindre at «skjeletter detter ut av skapet». Her er Lillehammer-saken det største skjelettet.

I begynnelsen hadde nettverket langt edlere motiver. Betydelige personligheter fra motstandsbevegelsen og den vestorienterte delen av Arbeiderpartiet innså i etterkrigsårene at det ble drevet kommunistisk undergravingsvirksomhet også i Norge. og fant at uvanlige virkemidler måtte tas i bruk. Bortsett fra at vi ville ha anbefalt at det skjedde i åpne og lovlige former, støtter vi fullt opp om det viktige arbeide som ble gjort for å hindre kommunister – ofte styrt fra Sovjet og Øst-Europa – tilgang til posisjoner der de kunne gjøre skade. Det er lett å undervurdere denne trusselen idag. Vi gjør ikke det.

Som sterke tilhengere av rettsstaten og borgerlig frihet vet vi imidlertid at det ligger en evig sannhet i gamle Lord Acton’s ord:

«Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt.»

Problemet var at de krefter som motarbeidet kommunistene etter krigen måtte søke sine virkemidler og sin legitimitet på klandestin måte hos det regjeringsbærende Arbeiderpartiet, der også de viktigste personene hørte hjemme. Dermed ble nettverket også først og fremst et Ap-kontrollert nettverk. Fra begynnelsen av benyttet man seg av de hemmelige tjenester som jo hadde samme mål. Disse tjenester ble systematisk befolket av personer med lojalitet til Arbeiderpartiet. Den dag i dag anses det som suspekt i mange av disse miljøene å tilhøre andre partier.

Hemmelighetskremmeriet omkring Arbeiderpartiets totale sikkerhetspolitikk ble etterhvert en kultur. Man måtte f.eks. akseptere politiske beslutninger mot atomvåpen på norsk jord, samtidig som man i virkeligheten godtok allierte besøk av fartøy og fly med kjernefysisk kapabilitet. «Troverdig benektelse» ble et stikkord for både den ytre og den indre sikkerhetspolitikken. Personer i de hemmelige tjenestene eller andre deler av statsforvaltningen man ikke kunne betro slike hemmeligheter enten fordi de var for hederlige eller for venstrevridde måtte omgås, og det utviklet seg etterhvert et omfattende system av uoffisielle kommandolinjer på kryss og tvers mellom parti, tjenester og forvaltning, med et kommandosenter der «noen av oss snakker sammen»; dvs. utenom formelle organisasjoner, men nær Arbeiderpartiets maktelite og tungt styrt av APs «gamle bakmenn». Det er dette som fra tid til annen kalles «Alfa».

Det ble en dagligdags sak å opptre klandestint og å tøye grensen for det lovlige. ønsket man å gjøre noe, ble det mindre spørsmål om hvorvidt det var lovlig, og mer et spørsmål om hvordan man kunne finne hjemler, tolke hjemler, skape hjemler eller konstruere hjemmelsgrunnlag. Det skjedde jo i det godes tjeneste. Hvis venstresiden fikk snusen i noe, ble det benektet som ondsinnet anti-NATO eller anti-forsvars-propaganda. Hvis høyresiden fikk snusen i noe (meget sjelden pga høy grad av naivitet), ble man fort enige om minnelige løsninger siden hensikten var så god.

Det gikk så fint å bruke dette nettverket til å passe på kommunistene at man fant ut at man like gjerne kunne utvide målgruppen. Først ble det vanlige venstresosialister og NATO-motstandere, så ble det EF-motstandere og etterhvert hvem som helst som nettverket betraktet som plagsom, herunder også borgerlige politikere.

Her må vi ta en rask sving tilbake til situasjonen i Ap i den umiddelbare etterkrigstid. Fra London kom en gruppe sosialdemokrater som i utlendighet hadde utviklet seg i svært radikal retning innenfor økonomisk politikk. De la opp til en omfattende reguleringsstat med kvotert produksjon, statskontroll via bransjeråd, omfattende priskontroll, valutakontroll og kredittkontroll. Folkene fra motstandsbevegelsen var langt mer praktiske. De hadde lært at prinsipper, filosofi og ideologi ikke teller når man står overfor geværmunningen. Det var organisasjon og handling som tellet. På det økonomiske området anbefalte de derfor en aktiv stat som bygget nytt, og som ikke rotet for mye med det som virket. Staten som industrireiser ble deres hovedlinje. Etter hvert fikk de avgjørende innflytelse. Dette var samme gruppen som ordnet opp med Norge og NATO. De utviklet en dødsforakt mot andre politiske retninger begge veier. Venstresiden var full av potensielle kommunistagenter, de borgerlige var kraftløse ideologer og smågnagere som gnålte over hva det ville koste å bygge et Jernverk, om ting virkelig lønnet seg, om man virkelig gjorde ting på rett og lovlig vis og andre ubetydelige spørsmål i forhold til det store perspektiv: Å bygge og trygge landet.

Det var derfor ikke å tråkke over noen etisk grense – subjektivt – at nettverket etterhvert rettet seg mot bredere grupper av ofre enn kommunistene. Aps gamlegutter hadde rett, det var de som handlet og sto for «det gode» for fellesskapet, Egg kunne knuses og hjørner kuttes for å hindre at denne byggende kursen ble fraveket.

Særlig gikk Kings Bay-saken inn på dette miljøet. Alliansen mellom SF og de borgerlige var den endelige bekreftelse på at disse grupperingene langt på vei var av samme slag. Begrunnelsen for regjeringskrisen – mangelfull gjennomføring av stortingsvedtak – ble sett på som teoretisk sludder og dekke for å utnytte en arbeidsulykke – som hvem som helst kunne bli utsatt for – politisk. Det verste var at denne uhellige alliansen av forrædere og prateklubber faktisk kunne sparke beina under «de byggende krefter». Det måtte ikke skje igjen. Det måtte skapes sikre systemer for å trygge Arbeiderpartiets maktbase. De rakk ikke å gjøre det før 1965, men Borten-regjeringen ble øyeblikkelig satt under overvåking med sikte på å finne angrepspunkter og muligheter for splittelsestiltak. Også mot Finn Gustavsen, den store forræder, ble det iverksatt en rekke diskrediteringstiltak.

Under Borten-regjeringen mistet systemet mange maktposisjoner. Nettverkets styrke og aktivitetsmuligheter har bølget endel frem og tilbake i 70- og begynnelsen av 80-årene. Hele denne tiden var det sterkt innrettet mot internjustis og disiplin. Etter Willoch-regjeringens fall har det igjen vokst seg sterkere, uhindret av Syse-perioden som nettverket bidro til å gjøre kortest mulig. Det siste tiåret har Arbeiderpartiet under Gro Harlem Brundtland knapt forsøkt å legge skjul på de utallige og ofte brutale partiutnevnelsene i alle slags stillinger. Når dette er gjort for ansettelser som skjer i full offentlighet: hva får noen til å tro at ikke akkurat det samme har skjedd med stillinger som besettes under fullt unntak av offentlighet?

Et meget viktig forhold som har forsterket både nødvendigheten av nettverket og dets makt er Arbeiderpartiets mangeårige nære forhold til sitt israelske søsterparti og de norske hemmelige tjenestenes enda nærmere forhold til den israelske etterretningsorganisasjonen Mossad, også som støtteapparat i Norge. Det partipolitiske søsterskap begynte på meget positiv måte med skjebnefellesskapet under nazismen og personfellesskapet i konsentrasjonsleirene, og ut fra dette ble det selvsagt viktig for Norge å yte all slags hjelp og støtte til nazismens ofre, fra de første redningsaksjoner ut fra leirene til mottak av flyktninger og omsorg for foreldreløse jødiske barn. Det var naturlig for Norge å arbeide i første linje for å få opprettet staten Israel og etablere nære og vennskapelige bånd. Alt dette er vi selvsagt stolt over at Norge har gjort, og full av respekt for at det ofte var Arbeiderpartiets folk som gikk foran.

Men etter som tiden gikk og Israel ble sterkere, kom dette nære søsterforhold på partiplan til å danne en beskyttende ytre ramme for det som hele tiden samtidig utviklet seg på klandestint plan.

Også mellom Forsvarets Etterretningstjeneste og Mossad utviklet det seg et helt spesielt forhold fra etterkrigstiden og fremover. Under den allierte okkupasjonen av Tyskland etter krigen ble norske og israelske agenter knyttet sammen i forbindelse med rehabiliteringen av Hitlers etterretningsorganisasjon under Reinhard Gehlen, som gikk over til vestmaktene og tilbød sitt kontaktnett i Sovjet som betaling for fritt leide. Dette kontaktnettet besto i stor grad av russiske jøder som var blant de meget få grupper som klarte å holde seg organisert under Stalin. Dette var en av grunnene til at Mossad ble trukket inn. En annen var at Mossad kunne tilby vestmaktene oseaner av etterretning fra russiske jøder som nå kom strømmende til Israel. Norge ble trukket sterkt inn som flankeland i forbindelse med oppleggene for luftetterretning i Sovjet som først ble gjennomført med ballonger («U-1») og senere med U-2-flyene. Forenklet kan man si at Norge var behjelpelig med støtte til luftapparatet og Mossad med bakkeapparatet.

De norske tjenestene oppdaget fort at Mossad var en meget nyttig alliert. Av ulike grunner kom de norske etterretningsfolkene etterhvert på kant med sine amerikanske kolleger, og bragte Mossad inn som en alternativ partner innenfor etterretning og byttehandel. Mossad så på sin side Ssor nytte i et samarbeid med norsk etterretning: Norge hadde selvstendige kunnskaper om Sovjet og rådet dessuten over tungtvannsteknologien. Fra tidlig av var det høyt prioritert mål for Israel å bli atommakt.

Det utviklet seg således et stadig tettere fornuftsekteskap mellom de norske tjenestene og Mossad. Det fantes også et norskbasert israelsk apparat som ivrig tilskyndet ekteskapet. Svært meget av dette samarbeidet har vært nyttig for Norge og skjedd i korrekte former. Men hemmelige organisasjoner er som løken: Det finnes mange lag. I dypere lag ble det et enda nærmere forhold, og det utviklet seg samarbeidsmønstre som neppe er lovlige i noen av landene og som vi ihvertfall regner med at bare deler av de norske tjenestene kjente til og drev med.

Fra tidlig av medførte dette nære forholdet at Mossad ikke hadde problemer med å organisere seg i Norge. Det har Mossad forøvrig gjort i en rekke land, med mer eller mindre støtte fra lokale myndigheter. I Norge har det vært spesielt nære forbindelser mellom Mossad og «Stay Behind».

De fleste vil naturlig nok finne det meget fremmedartet at vi f.eks. snakker om at Mossad inngår i «Den fjerde tjeneste» eller utfører den og den aksjon i Norge, f.eks. overvåking fra naboleilighet. Hvorfor skulle nå de store Mossad-agentene fra Israel bekymre seg med lokale norske forhold? De som reiser på fjorten forskjellige pass verden rundt som i Ludlum-bøkene? Poenget er at vi snakker om et fast etablert «datterselskap)) av Mossad i Norge, bestående av personer med både jødisk og annen etnisk opprinnelse som prioriterer Israels sak og ikke stiller spørsmål. Mossad i etterretningsbransjen er ikke lenger unna enn f.eks. STK Alcatel i kraftbransjen eller bensinstasjoner fra Esso og Shell. Forskjellen er at de ikke er like aktive annonsører og ikke særlig glad i PR. Derfor bruker vi flere steder uttrykket «Mossad Norge» for å gjøre dette tydelig.

Om det i det norske nettverket var en «hensikten helliger midlene»-holdning, var dette bare barnemat mot hva som etterhvert – forståelig nok – utviklet seg innenfor Mossad. Israel følte – med rette – at de bare hadde seg selv å stole på. Israel er ikke medlem av NATO og har ingen spesielle forpliktelser overfor NATO-landene enn det som følger av egeninteresse. Mossad kunne derfor på mange måter operere meget friere enn NATO-landenes tjenester. og gikk f.eks. ikke av veien for å bytte informasjon om NATO-forhold med andre hvis dette tjente israelske interesser. Mulighetene for at NATO-hemmeligheter lekket via Norge og Mossad til østlige tjenester var noe av grunnen til at det ble et kjølig forhold mellom norske og amerikanske tjenester. Mossad var også av sikkerhetsgrunner organisert med «cut-off» i alle ledd, dvs. at ingen agent skulle kjenne mer enn én overordnet. Dette muliggjorde aksjoner under lokal ledelse som ikke behøvde å rapporteres oppover. I andre land. som f.eks. Norge, kunne (og kan) Mossad derfor tilby å gjennomføre operasjoner for den lokale tjenesten når denne ikke kunne (eller kan) utføre dem lovlig selv.

For å fremme egne interesser direkte og indirekte ved byttehandel med andre, har Mossad således rike muligheter til å utføre aksjoner på fremmed jord. I Norge ble det etterhvert ikke satt noen grenser for hva Mossad kunne gjøre på norsk territorium og hva Norge ville gjøre for Mossad. Således ga vi dem atombomben i presang ved å skaffe dem det tungtvann de var nektet alle andre steder, og Norge samarbeidet med Mossad om en svindeloperasjon mot vår allierte Frankrike for å skaffe Israel de franskbygde kanonbåtene Frankrike hadde nektet å eksportere. I 1991 ble det avslørt at norske tjenester tillot Mossad-agenter å avhøre palestinske asylsøkere under dekke av å være norske politifolk og utstyrt med falske norske pass. Vi er dessverre overbevist om at dette bare er overflaten av den etterretningsvirksomhet Mossad tillates å drive på egen hånd i Norge, ofte rettet mot arabiske interesser.

Og så er det Lillehammer-saken. Vi er idag helt overbevist om at det var norsk medvirkning både før, under og etter henrettelsen av Achmed Bouchiki da han gikk av bussen sammen med sin norske gravide kone. Denne medvirkningen er det mange andre som er på sporet etter. I et senere kapitel sammenfatter vi de viktigste informasjoner som idag foreligger om Lillehammer-saken fra et vell av kjente og mindre kjente åpne kilder, og supplerer med enkelte forhold vi selv har best kjennskap til. Vår antakelig oppsiktsvekkende konklusjon er at det var riktig mann som ble skutt på Lillehammer. Dekkhistorien om «feil mann» og den omfattende norske medvirkning (og dessverre også medvirkning fra andre land) er hovedgrunnene til at det er lagt et tykt teppe av røyk og et stengsel av hemmeligholdelse og dekkaksjoner omkring hele Lillehammer-saken. Når alt blir kjent vil det antakelig vise seg at den ene anerkjente person etter den andre til syvende og sist skulle vært dømt for medvirkning til drap. For de fleste forholdene har dekkaksjonene vært effektive nok til å sikre at foreldelsesfristene er gått ut. Den er imidlertid ennå ikke gått ut for hovedmannen (Mike Harari), som selv om han idag er ettertrykkelig identifisert til tross for at dette var blant de viktigste faktum å dekke over, fortsatt befinner seg trygt i Israel uten at noen norsk myndighet vil utstede utleveringskrav eller en gang iverksette rettslige skritt for å vurdere dette. Årsaken er selvsagt at hele forholdet til Mossad og den norske medvirkning på Lillehammer da ville blitt rullet opp, og utallige andre ulovligheter ville blitt avdekket.

Å holde Lillehammer-skjelettet på plass i det norske klesskapet er derfor en ubetinget hovedoppgave for «den fjerde tjeneste». Det er andre store skjeletter der også. og helt sikkert en lang rekke små og mellomstore: Ulovlige aksjoner med eller uten Mossad-samarbeide, ulovlig avlytting, ulovlig romavlytting via telefon og fra naboleilighet, ulovlig konspirasjon for økonomisk krigføring, voldshandlinger, psykologisk krigføring, innbrudd og innlåsing, inntrenging i folks privatliv, diskreditering, kriminalisering og ryktespredning, feilinformasjon og desinformasjon overfor Stortinget, diskreditering av opposisjonspolitikere, aksjoner for å felle borgerlige regjeringer, bruk av hemmelige firmaer, brudd på anbudsreglement, forbigåelse ved utnevnelser, tyveri, misbruk av klareringsmyndighet, opparbeidelse og bruk av hemmelige fonds, tapping av statsmidler osv osv.

Men den viktigste oppgaven er å holde AP ved makten, eller skaffe AP makten, og sikre at de riktige personene har makten i AP. Kontrollen over «den fjerde» har derfor alltid ligget først og fremst hos Aps bakmenn. Disse styrer virksomheten først og fremst gjennom de deler av E-staben som er underlagt Trond Johansen, og her finner man oppsiktsvekkende nok en hel militær avdeling – det såkalte Spilhaug-apparatet eller Kjettingmannens apparat, som gjennom ett bein i HV og ett i Stay Behind, i alle år har utført kriminelle handlinger for disse formål. Det var dette apparatet som sørget for at Gro ble innsatt som Ap-leder i 1981 uten landsmøtebehandling, dette apparatet som diskrediterte Syse for å felle Syse-regjeringen, dette apparatet som har vært hardest på oss i vår sak – og meget annet!

Tronds deler av E-staben og Spilhaug-apparatet har i alle år systematisk forsøkt å få mest mulig oppmerksomhet omkring misbruk av hemmelige tjenester rettet mot Politiets Overvåkingstjeneste (POT), for å holde seg selv i skyggen. Idag er det full koordinering mellom Trond/E-staben og POT, på førstnevntes premisser!

Det var derfor høyst betimelig at forfatterne av boken «Vi som styrer Norge» rettet søkelyset nettopp mot Estaben2:

«Hvem finansierte disse kommunistjegerne? De norske skattebetalerne, eller CIA eller britiske M16? Og hvem finansierte den politiske overvåkingen under EF-striden? Eller telefonavlytting av politikere? Eller overvåkingen av venstresiden?

«Hvem kontrollerer at E-tjenestens økonomi ikke blir misbrukt i et spesielt partis valgkamper? ingen av disse spørsmålene kan besvares idag? Men det store spørsmålet nå er om ikke tiden er inne til også å foreta en full gransking av den norske E-tjenesten. Og da ikke bare en økonomisk gransking. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at tjenesten – eller «utvalgte» medlemmer av den – har drevet en indre politisk overvåking og et politisk spill som ikke harmonerer med tjenestens instruks. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at deler av den er blitt misbrukt i gjentatte valgkamper for et bestemt politisk parti. E-tjenesten bør granskes for å få avkreftet eller bekreftet at gradert, ofte toppgradert, informasjon ikke følger vanlig tjenestevei via forsvarsledelsen til forsvarsministeren, men går direkte fra enkeltpersoner til visse statsråder.

Men kanskje viktigst: E-tjenesten bør granskes for å undersøke om den etter krigen har spilt russisk rulett med norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Og om det ikke egentlig er E-tjenesten som har styrt vår utenriks- og sikkerhetspolitikk …

– Innad i E-tjenesten er det med jevne mellomrom blitt forsøkt å ta en oppvask på grunn av (de) irregulære kommandoforholdene. Men det er aldri blitt noe synlig resultat av bråket, sier en tidligere E- offiser. …

– Etterretningstjenesten har vært en viktig del av Arbeiderpartiets maktapparat, sier tidligere Høyre-leder Erling Norvik i samtaler med oss …»

Siden det er det blitt en offisiell gransking av E-tjenesten – Nygaard Haug-utvalget. Det endte opp med ren hvitvask på en så banal og amatørmessig måte at det ble ledd ut og tvunget til å stenge før tiden. Men mer avanserte hvitvaskeaksjoner er kommet, og mer er i løypa.

Vi har gransket alt dette, og funnet svar eller sterke ledetråder til svar på det meste av dette. Og det er mye verre enn de siterte forfatterne ante.

«Den fjerde tjeneste» driver videre og må drives videre om ikke for annet, så fordi det er så mange hemmeligheter som må beskyttes og særinteresser som må vernes. Man er fanget i eget garn: Gir vi opp nå, kommer hele syndfloden av ødeleggende informasjon inn over oss. Dessuten er man vant til at det er greit å råde over virkemidler ingen andre har. Helt inn i sentrale makttopper er man vant til å få høre at «noen av oss har snakket sammen», «noen av oss har funnet ut at …», «N. N. tar seg av den jobben, det behøver ikke du å tenke på», osv. Ting skjer og ubehagelige personer blir hensiktsmessig tause uten at man har bedt noen direkte eller noen behøver å vite hvordan.

Leseren skal vite at det ikke har vært lett for oss å trekke disse konklusjonene. Vi hadde – og har – stor sympati og respekt for bestemte grupperingers solide vestlige forankring, deres innsats for å beskytte demokratiet i Norge mot kommunistisk infiltrasjon, deres positive holdning til industriell utvikling og vekst, deres innsats for Israel osv. Som hhv offiser og Høyrepolitiker har vi begge vært med på å avfeie påstander fra venstresiden om lovbrudd og overgrep (idag vil vi begge be venstresiden om unnskyldning, for mye av dette var riktig, men vi visste ikke bedre). Vi har gledet oss over Mossad-aksjoner som i Entebbe over kidnappingen av Eichmann for å få ham til å møte rettferdighet og over en rekke andre kontante og uredde israelske operasjoner og Mossad-operasjoner.

Vi har underveis sendt utallige signaler om vilje til å samarbeide hvis de ansvarlige iverksatte intern opprenskning. Vi har selvsagt intet ønske om å skade Israel eller vingeklippe normal Mossad-virksomhet. Vi støtter ikke Arbeiderpartiet, men hadde tusen ganger heller ønsket å se at andre kom til regjeringsmakten gjennom normal demokratisk kappestrid enn ved de avsløringer som nå må komme.

Men slik saken har utviklet seg, med absolutt null vilje fra Regjeringen til å rydde opp, har vi intet valg. Nå bretter vi ut en god del av hva vi vet. Det meste kan dokumenteres. Det er mer enn nok. Endel forhold kan av naturlige grunner bare dokumenteres gjennom forhold som er observert av oss selv og andre i vår gruppe. Troverdigheten av dette får leseren vurdere ut fra en totalitetsvurdering og hvor godt vi klarer å knytte dem sammen i en logisk analyse. Vi trekker også endel konklusjoner og presenterer noen hypoteser. Man kan være enig eller uenig i konklusjonene og tilordne ulik sannsynlighet til hypotesene. Vi spiller med åpne kort i forhold til det materialet vi presenterer, men det er en god del materiale vi nå holder tilbake, dels på grunn av usikkerhet og dels for å holde bevismidlene ferske for den reelle etterforskning som må komme. Av sistnevnte hensyn unnlater vi også å konkretisere endel identiteter og andre detaljer.

Setsaas har arbeidet med denne materien i mer enn ti år, og Ramm i 5-6 år. Det har vært meget arbeidskrevende og belastende, ikke minst fordi så mange forståelig nok stiller seg avvisende til så sterke påstander slik de er fremkommet gjennom media. Vi har også vært utsatt for fysisk truende situasjoner, for å bruke en forsiktig uttrykksmåte. Mange spør seg hvordan vi har holdt ut. Står det noen bak oss? Nei, det gjør ikke det. Men vi var en tid heldige nok til å ha egne ressurser og begrensede støttefunksjoner, selv om disse mulighetene nå er ved veis ende. Dessuten har vi den innstilling at vi mener man må prioritere faktum og sannhet fremfor følelser og omdømme.

Idag kommer vi ikke lenger med kontraetterretning eller saksfremlegg til administrative og rettslige organer. Vi vet nok om realiteten og om muligheten til å nå frem under den sittende regjering. Saken er så stor at den må finne en politisk løsning. Skjer det ikke nå, vil denne boken i alle fall dukke opp på loppemarkeder og i antikvariater lenge nok til at forholdene i 90-årene blir betraktet som historie som kan slippes ut bitvis for å tildekke det som skjer i samtiden, akkurat som man idag innrømmer kriminelle forhold i 60- og 70-årene. Kanskje noen da avslører denne delen av leken også. Hvis det ikke blir for sent, for det inntas nye posisjoner hver dag og tas i bruk ny teknologi hvert år.

La oss for sikkerhets skyld – for å hindre at for ivrige sjeler skal misforstå – understreke at endel fundamentale forhold ikke endrer seg. Selv om enkelte sosialdemokrater har gjort noe galt, er sosialdemokratiet fortsatt en høyst legitim og demokratisk ideologi, og Arbeiderpartiet er fortsatt en viktig demokratisk medspiller hvis store nok deler av partiet viser vilje til å rydde opp. Fordi Mossad har fått lov til å gå for langt i Norge, kan organisasjonen ikke lastes for å fremme sine egne interesser. Israel har akkurat like stor rett til å leve innen sine grenser, fremme sine interesser, ha sin plass blant verdens demokratier og ha sin egen etterretningstjeneste selv om endel israelske ledere har tillatt Mossad å gå for langt.

Det er et notorisk faktum at det er lettere å gjøre gale ting når man i utgangspunktet nyter høy legitimitet – hvis man vil. Arbeiderpartiets vestorienterte deler har med rette meget høy legitimitet i Norge. Motstandskjemperne fra krigen har enorm legitimitet. Fredsforhandlere har høy legitimitet. Israel og det jødiske folk har med rette nær sagt ubegrenset legitimitet etter grusomhetene som er begått mot jøder før, under og etter Hitler. Det betyr ikke at alle grupper med legitimitet utvikler seg i kriminell retning, men det betyr at subgrupper som lever under det samme legitimitetstak har store muligheter for å misbruke denne legitimiteten til å utøve selvtekt, regelbrudd og endog kriminalitet med lavere risiko for å bli avslørt, fordi så mange kvier seg for å ta initiativ som kan misforstås eller snus til generelle angrep på det totalgruppen står for.

En annen side av dette er at kritikk mot det norske motstandsfolk har vært med å utvikle i etterkrigstiden. Eller det jødiske organisasjoner foretar seg, lett kan møtes med beskyldninger om at man i virkeligheten har nynazistiske eller antisemittiske motiver.

Vi har stort sett vært spart for dette. Vi håper de som føler seg rammet av denne boken fortsetter å avstå fra slike fornedrende virkemidler. Ingen er så rene og hellige at de kan heves høyere over mistanke enn andre. Uansett bakgrunn og historie, er vi alle mennesker med de svakheter og fristelser som følger med, også fristelse til å utnytte denne typen muligheter. Men loven må være lik for alle.

Til slutt noen ord om bruk av navn: Som hovedregel har vi benyttet betegnelsen «Vi» når vi har beskrevet våre egne opplevelser og tanker, ofte også selv om det gjelder andre innenfor den «store» gruppen. Bare når dette blir fremstillingsmessig galt («vi» er f.eks. ikke alltid på samme møte) må vi spesifisere med Setsaas eller Ramm. Våre egne navn er ikke med i navneregisteret bak.

De fleste andre personer introduserer vi med fullt navn, eventuelt også tittel, første gang vi nevner dem i hver ny sammenheng, og da med etternavnet i uthevet skrift. Det er medtatt henvisning til disse navnene i navneregisteret nesten hver gang de nevnes, men ikke alltid når navnene kommer pånytt og pånytt på etterfølgende sider, og heller ikke alltid for personer som opptrer så hyppig at dette blir anstaltmakeri (Edward Dahl, Agnes Nygaard Haug, Leif A Lier, Helge O. Spilhaug, Trond Johansen etc.) og personer som omtales side etter side i et bestemt kapitel. Når de er omtalt mer i forbifarten eller i kjente sammenhenger, benyttes bare etternavnet alene eller som navn på en gruppe eller komité («Nygaard Haug-utvalget») uten henvisning i navneregisteret hver gang.

For to personer har vi gjort større unntak: Selv om ingen av oss har møtt Trond Johansen personlig mer enn én gang, synes vi at vi gjennom disse årene er blitt så kjent med ham at vi enkelte ganger faller for fristelsen til å være på fornavn med ham. Det er ment som et litt forsonende element i alt alvoret.

Den andre er avdøde sjefredaktør og major Chr. Christensen, som vi etterhvert fikk så nært og personlig forhold til at vi hverken vil minne oss selv eller andre gang på gang om at han er gått bort, eller markere noe som helst av den avstand som i hans tilfelle følger med titlene og det fulle navn. Han skal huskes som den han var blant sine mange venner, og omtales derfor heretter kort og godt som CC.

Noen ord som leseveiledning:

Denne boken kan leses på flere måter. For den som har tid. gir det best utbytte å starte forfra, fordi man da langt på vei vil kunne følge utviklingen av vår egen gradvise erkjennelse og avdekking av ulike forhold. En viktig del av denne utviklingen har faktisk funnet sted også under selve skrivingen. Av denne grunn endres stil og form seg noe gjennom boken. Tidlige beskrivelser og formuleringer kan iblant virke noe enkle for den som har lest seg gjennom hele boken. Vi har valgt ikke å gjøre så mye med dette – ut over å rette feil og innføre endel nødvendige henvisninger – nettopp for å beholde den spenning det representerer å oppdage ting noenlunde i samme rekkefølge som vi selv gjorde.

Men det tar nok sin tid, og vi har derfor anstrengt oss for at boken også kan benyttes som et slags leksikon eller oppslagsverk. Det er derfor også absolutt mulig å bruke innholdsfortegnelsen eller navneregisteret til å finne frem til det som interesserer mest til å begynne med. Krysshenvisninger er søkt lagt inn på alle de steder der fakta eller begivenheter er gjengitt i forkortet form eller bare som stikkord, slik at den som vil kan søke mer bakgrunn på annet sted i boken. I en viss grad har denne tilpasningen til leksikon-formen medført noen gjentakelser som kan virke unødvendige for den første typen leser, men vi håper vi har funnet en fornuftig balanse for å gjøre stoffet best mulig tilgjengelig for alle.

1 Empirisk = det man opplever, erfarer. Deduktivt = det man resonnerer og analyserer seg frem til. I vitenskapelig sammenheng er det viktig at man kommer frem til samme konklusjon ad begge veier. Tolkningen av observasjoner i virkeligheten skal stemme overens med en logisk forklaring ut fra mer kjente forhold.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 255 ff.

1. I FRIGAARDS PRIVATE HULE

En septemberdag i 19901 tok major Johan M. Setsaas en kort pause foran Politihuset på Grønland og så tilbake på de ti foregående månedene med egen kontraetterretning, etter at han til sin store forbauselse på slutten av 1989 hadde oppdaget en helt uvanlig form for interesse rettet mot seg fra en naboleilighet i boligblokken på Ellingsrud. Med seg hadde han endel av sine nedtegnede data og informasjoner. Han hadde ikke varslet sin ankomst på forhånd og lagt adskillig vekt på å unngå at noen hadde kunnet følge ham.

1.1 Mossad som nabo

Det hadde begynt med at fruen som eide leiligheten hadde avgått ved døden i 1989, mens hennes sønn var i Libanon. Sønnen kom deretter tilbake fra FN-tjeneste i Libanon, og presenterte kort tid etter en kjekk engelskspråklig venninne, senere samboer, som siden viste seg å være av israelsk avstamning. Hun var litt eldre enn ham. Han fortalte Setsaas at han hadde truffet henne på diskotek i London, men det viste seg litt mer enn fire år senere at dette ikke var riktig. I virkeligheten, som Setsaas hadde hatt en sterk mistanke om, hadde han truffet henne i Israel – på en pub i en liten by rett over grensen fra Libanon. Puben var særlig populær blant FN-soldater2. Setsaas grublet over hvorfor gutten løy om dette.

Det ble i løpet av noen få dager mye trafikk av israelere i denne leiligheten, og adskillig med håndverksarbeide, samtidig som det ble spilt israelsk musikk på høyt volum. Ved hjelp av tekniske og andre undersøkelser konstaterte Setsaas at han ihvertfall ble romavlyttet gjennom sitt eget tak. Sannsynligheten var i denne sammenheng selvsagt også stor for at en eller annen form for billedoverføring, i verste fall med video, ble overført. Muligheten var teoretisk tilstede for at man overførte fra samtlige rom i Setsaas’ leilighet.

Allerede etter tre måneder startet de unge naboene sine ekteskapsforberedelser, og de ble gift sommeren 1990. Setsaas var overbevist om at dette var et såkalt «Mossad-ekteskap)), en løsning som ofte brukes når et skikkelig «cover» av ulike årsaker er nødvendig. Dernest gir en slik ekteskapsinngåelse en Mossad-agent en ny identitet, nytt statsborgerskap. nytt pass etc., noe Mossad alltid er på jakt etter.

Vi minner om Lillehammer-saken, der mange operatører hadde både to, tre og fire identiteter med genuine pass. Dette var vanlig for Mossad-agenter3:

«.. et antall britiske pass forfalsket av Mossad ble funnet i en vesttysk telefonboks. Mossad ser ut til å ha en forkjærlighet for bruk av britiske pass.»

Slike pass kan igjen senere overføres til andre agenter.

Setsaas hadde i lang tid allerede konstatert at han var romavlyttet via telefon, og selvsagt derfor også telefonavlyttet. Setsaas hadde i lengre tid gjennomført visse mottiltak mot denne romavlyttingen via telefon. Den nye overvåkingsleiligheten ville nå oppheve denne lille fordelen. Allerede før de nye naboene kom, hadde det pågått en «stille krig» mellom romavlytterne og Setsaas.

I tillegg hadde han lagt opp et system som bekreftet at han hadde hyppige «hjemmebesøk» ved litt lengre fravær. Han hadde således i lang tid kjent til at det foregikk en overvåkingsaksjon som var rettet mot ham. Inntil han nå ved årets slutt i 1989 fikk nye naboer, hadde analyser vedrørende hvem operatørene representerte bare vært spekulasjoner. Han kunne utelukke at norske eller andre tjenester hadde noe motiv for å overvåke ham, og langt mindre noen legal hjemmel. Siden han som de fleste andre hadde full tillit til de norske tjenestene, gjennomgikk han først alle mulige hypoteser der disse ikke var involvert. Nå kunne han konstatere at i hvert fall Mossad var involvert, men det var- dessverre ikke lett å se at dette kunne skje uten en form for samarbeid med minst én norsk tjeneste, og det forelå etterhvert en rekke indirekte spor til Etterretningsstaben – men ingen bevis.

Arbeiderpartiets innflytelse i E-staben og partiets historiske forhold til Israel åpnet nå i det minste for teoretiske muligheter og sammenkoblinger – dog i strid med norsk lov.

Flere år senere og på et helt annet sted i byen (Lindebergåsen) etter i mellomtiden å ha avslørt en rekke nye overvåkingsleiligheter – avslørte Setsaas en annen romavlyttingsleilighet. En person som sto frem i media som talsmann for beboerne av denne leiligheten (se kapitel 19) viste seg å ha tjenestegjort i FN-styrkene i samme kompani og på samme tid som den første naboen4. Andre forhold som vi kommer tilbake til gjorde det særdeles usannsynlig at dette var tilfeldig. I årene som kom ble det trukket adskillige forbindelser og tråder fra denne leiligheten på Ellingsrud til senere begivenheter.

På vei inn til Overvåkingspolitiet var Setsaas glad for at han ihvertfall hadde én tjeneste han kunne «henge bjella på», og at den heldigvis var utenlandsk. Likevel var han selvsagt veldig bekymret for de norske samarbeidspartnerne.

Setsaas hadde spurt seg hvorfor han var interessant for israelsk etterretning. Han kunne ikke forstå at han hadde noe usnakket med Mossad eller for den saks skyld med noen norske myndigheter. Det nærmeste han kunne komme var at han noen år tidligere hadde returnert til Norge etter noe over to år som Guatemala-representant for Redd Barna i syv land Der hadde han bL a. fått en rekke opplysninger om Mossad-mannen Mike Harari, som der opptrådte som en av hovedmennene innenfor den israelske våpenhandel med ulike latinamerikanske land. Hararis nedslagsområde var innledningsvis Mexico og Sentral-Amerika, men ble etterhvert utelukkende Panama der han ble boende en årrekke som meget nær rådgiver til diktatoren Manuel Noriega.

Amerikanske forbindelser i Guatemala hadde fortalt Setsaas at Harari «Was in charge of the Little-hammer operation», og hvor man kunne finne bevismaterialet for dette i Washington. Lillehammer-saken var på dette tidspunkt forlengst en «opp og avgjort» sak, og Setsaas tenkte ikke noe mer over dette de følgende årene i Norge, før han begynte å snakke med Ragnar Aamodt i 1989 om ulike kuriositeter i en bok som da ble planlagt utgitt på Leseselskapet A/S.

En tid etter avsluttet tjeneste ble det reist privat søksmål mot Setsaas fra Redd Barna, med anklager om uregelmessigheter i Guatemala. Det merkverdige var fra starten av at Redd Barnas advokat aldri ønsket å melde saken til politiet, men holde det hele i sin egen hånd. Setsaas ble frikjent fra alle anklager om uhederlighet, og vant senere en rekke injuriesaker5. Han visste hele tiden at det var benyttet falske bevismidler i Redd Barnas sakførsel, herunder falske advokater, falske revisorer, falske vitneprov og konstruerte dokumenter. En politianmeldelse av dette ville torpedert hele saken. Setsaas jobbet i denne perioden adskillig med å påvise advokatens bruk av falske, til dels bestilte bevismidler.

Redd Barnas prosessfullmektig var h. r. adv. Annæus Schjødt, som i sin tid var forsvarer i Lillehammer-saken og senere ble gift med en av de drapsdømte, Sylvia Rafael6, som senere til tross for en rekke protester fikk oppholdstillatelse i Norge.

Jens Chr Hauge, som var av stor betydning for de siktede i Lillehammer-saken, spilte også en rolle i forbindelse med Sylvia Rafael Schjødts oppholdstillatelse.

1 Fredag 21. september 1990 sen ettermiddag.

2 Vedkommendes forklaring for den såkalte Dahl-gruppen.

3 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990. s. 284 f i paperback-utgaven.

4 Forklaringer for Dahl-gruppen fra flere, bl.a. denne andre personen.

5 Domsavsigelse i Eidsivating lagmannsrett, der Setsaas ble frikjent for beskyldninger om korrupsjon og underslag. Retten hadde kun et annet syn enn Setsaas på en konkret utgiftsfordeling mellom ham og Redd Barna i en mindre sak (en bil man var blitt presset til å gi bort til det korrupte regimet), men dette var et skjønnsspørsmål. Senere vant Setsaas en serie injuriesaker mor Redd Barna og aviser som hadde kolportert beskyldningene. Det har vist seg at anklagene ble oppkonstruert av Setsaas’ etterfølgere ved Redd Barnas Guaiemala-kontor som forklaring på at disse sa opp det velrenommerte revisjonsfirmaet Price Waterhouse som revisor samt regnskapsfører og advokat, og erstattet disse med personer med forbindelse med de guatemaltekiske dødsskvadronene. Disse personene hadde tidligere samarbeidet med etterfølgerne om grov tapping av et Røde Kors-prosjekt for jordskjelvrammede.

6 Hans Henrik Ramm ble i Oslo Byrett 27. mars 1995 dømt til å betale erstatning til h. r. adv Schjødt for â ha hevdet at Schjødt hadde nær kontakt med Mossad. Dommen er anket. Vi går derfor ikke her nærmere inn på dette forholdet.

1.2 Første skritt

Setsaas kjente til at politiinspektør Iver Frigaard i Politiets Overvåkingstjeneste (POT) og seksjonssjef Trond Johansen, sjef seksjon D i Forsvarets Etterretningsstab (FO/E), var normale norske liasoner med bl. a. Mossad. Han kjente også til at en annen av de drapsdømte på Lillehammer, Dan Ærbel, på 80-tallet var blitt sjef for en av Mossads avdelinger som jobbet med utlandet (Tsafririm1) og derfor ikke bare måtte være en nær bekjent av Frigaard og Johansen, men kanskje sågar en samarbeidspartner. En tidligere drapsdømt for et terrormord på norsk jord hadde nå base i Tel Aviv og var en mulig samarbeidspartner med norske hemmelige tjenester om mulige fellesoperasjoner på norsk jord.

Han var videre også kjent med at Iver Frigaard i 1980 selv hadde tjenestegjort i Libanon2 som ordonnansoffiser i bataljonen til oberst Ole R. Rønning. Endelig visste han at POT hadde assistert ekteparet Schjødt i forbindelse med terrortrusler mot fru Sylvia. Han visste selvsagt ikke om Frigaards befatning med Mossad i det som først sommeren etter skulle bli Mossad/asylsøkersaken3 (men den pågikk jo allerede!). Han gjorde seg mange tanker om virkningene av å anmelde en kriminell Mossad-aktivitet til norske tjenester i sin alminnelighet, men kom til at han ikke hadde noe valg. Det er i Norge POT som skal beskytte norske borgere mot utenlandske og ulovlige norske aksjoner, og POT ville få saken til slutt uansett. Som lovlydig borger får man stole på lovens håndhevere. Han bestemte seg for å be om å få møte Overvåkingssjefen selv, Svein Urdal.

Det var med denne bakgrunn Setsaas en fredag i september 1990 gikk uanmeldt inn på Kriminalvakten på Oslo Politikammer og ba om en samtale med sjefen for Kriminalvakten. Setsaas orienterte kort om at han hadde en viktig sak for overvåkingssjef Svein Urdal, og ba ham ringe opp til Urdal som måneden før var blitt utnevnt av den da sittende regjering Syse.

Det skulle vise seg å bli første skritt inn i en utrolig begivenhetsrekke.

Urdal var dessverre ikke tilstede på kontoret, og det var heller ikke hans nestkommanderende Stein Ulrich. Setsaas ble derfor henvist til Iver Frigaard. Kanskje burde han «snudd i døren» og ventet til han fikk tak i Urdal. Ut fra det vi vet idag er det ikke sikkert vi ville ha måttet skrive denne boken hvis han hadde gjort det – ihvertfall ville det blitt en langtmindre bok. Men stor skepsis til Frigaard hadde ikke Setsaas på dette tidspunkt. Dessuten: Hvis det var ugler i mosen mellom liason-delen hos POT og Mossad vedr. aksjonene mot Setsaas, hadde han jo allerede eksponert seg ved å ta telefonisk kontakt med POT.

Frigaard var meget forekommende og ba Setsaas komme opp i toppetasjen, der Setsaas skrev seg inn i vaktprotokollen og ble hentet av Frigaard til Overvåkingstjenestens pent møblerte besøkskontor. Setsaas nøyde seg innledningsvis med å spørre om Frigaard kjente Annæus Schjødt, og fikk som svar at han hverken hadde noe med Schjødt å gjøre eller kjente ham, men at han som enhver annen visste hvem han var.

Dette var avgjørende for at Setsaas i det hele tatt ville snakke med Frigaard. Men senere viste det seg ikke å være riktig. Selv Schjødt måtte under rettssaken mot Ramm medgi at han kjente Frigaard godt. Hvorfor trengte Frigaard allerede nå å tone ned sitt forhold til Schjødt? Setsaas fortalte så om deler av den avdekkede virksomheten i naboleiligheten, leverte muntlig anmeldelse mot aktivitetene i naboleiligheten og ba om øyeblikkelig inngrep, fordi overvåkerne nå var i gang med å rigge ned utstyret (de visste at Setsaas skulle flytte uken etter, men det var det ingen andre som visste). Frigaard tok dette tilsynelatende seriøst, men ble under samtalen, slik Setsaas oppfattet det, mer og mer bekymret. Det virket som om han krympet og «gle» ned i stolen. Han lovet imidlertid å aksjonere i løpet av helgen. Han ba Setsaas komme tilbake til nytt møte med ham den etterfølgende mandag for å fortsette sin forklaring, herunder mer utfyllende om den tekniske siden. Kontortiden denne fredagen var nå forlengst slutt, og Frigaard unnskyldte seg med at han måtte inn på operasjonsrommet for å fortsette å jobbe med Kuwait-krisen som nå var under rask utvikling. Setsaas måtte således til slutt låses ut av Politihuset.

På tampen syntes Setsaas det nå også var korrekt å gi Frigaard de informasjoner om Mike Harari som han hadde mottatt i Guatemala. Noen måneder tidligere4 hadde nemlig stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) spurt justisminister Else Bugge Fougner (H) om Norge ikke burde kreve Mike Harari utlevert etter at Vegard Bye i sin bok «Forbuden fred»5 hadde identifisert Harari som hovedmann på Lillehammer. Justisministeren forklarte imidlertid at Riksadvokaten ikke mente det fantes en slik rimelig sikkerhet for at det var Mike Harari som var aksjonslederen (se full tekst kap. 26.19). Dette var klart i strid med hva Setsaas visste, og nå antok han at det måtte være en arbeidsulykke e. l. som hadde hindret denne kunnskapen i å komme fra Washington til Oslo. Det falt således naturlig for Setsaas å informere Frigaard om dette, slik at Overvåkingstjenesten kunne oppdatere Regjeringen som igjen kunne gi Stortinget utfyllende og korrekte opplysninger. Setsaas hadde ikke noe personlig forhold til denne materien hverken før eller etter hjemkomsten fra Guatemala. Det var den tilfeldighet at Stortinget noen måneder før hadde gjort dette til tema som hadde betydning.

Setsaas merket seg nå at Frigaard ikke virket spesielt glad for denne opplysningen. De bekreftet avtalen mandag. Frigaard spurte om klokken 1000 passet og fikk dette bekreftet, og møtet ble avsluttet.

1 Tsafririm (på norsk «morgenbris»): Organiserer jødiske samfunn utenfor Israel, hjelper til med å etablere rammer (selvforsvarsceller/etterretningsceller), på eng. frames. Ref Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990. Side 331.

2 Setsaas var godt orientert om Frigaards forhold i Libanon gjennom en rekke venner og kolleger som tjenestegjorde sammen med Frigaard.

3 I media stort sett kalt «Mossad-saken» men vi må presisere mer fordi det blir mange «Mossad-saker»!

4 Stortingstidende s. 3948 f (1989-90); 6. juni 1990.

5 Vegard Bye: Forbuden fred, Cappelen 1990.

1.3 En gammel kjenning dukker opp

Helgen forløp, og Setsaas fastslo at politiet ikke aksjonerte slik Frigaard hadde lovet. Tvert imot: Det var hektisk aktivitet i leiligheten med trafikk til og fra i forbindelse med nedriggingen Frigaard var blitt orientert om. Med adskillig øket skepsis møtte Setsaas således frem til møtet mandag klokken 1000. Han skrev seg inn som nesten første «kunde» i besøksprotokollen den dagen, og la merke til et kjent visittkort som lå på vaktens pult, og plukket opp dette.

«Jaså, så min gode venn Schjødt er allerede kommet?» spurte han vakten konverserende. Vaktene på POT er ikke overvåkere, men pensjonerte ordinære politimenn. «Javisst, han kom for en stund siden og sitter i møte med Frigaard akkurat nå», svarte vakten. Setsaas konstaterte at Schødt ikke var innført i besøksprotokollen, og fastslo at Frigaard nå ikke bare hadde Kuwait-krisen å håndtere. Riktignok visste Setsaas at Schjødt praktisk talt var nærmeste nabo til Iver Frigaards bror, formannskapssekretær Knut Frigaard, i Vesteråsveien. Selvfølgelig kunne Frigaard i løpet av helgen ha vært på besøk hos sin bror og tilfeldigvis møtt sin brors nabo, for første gang blitt kjent med ham og øyeblikkelig avtalt et møte som medførte kansellering av møtet med Setsaas! Men det virket ikke særlig sannsynlig, særlig ikke fordi han også allerede hadde fått dispensasjon fra den ikke-dispenserbare regel om at alle besøkende måtte inn i besøksprotokollen.

Schjødt var ikke hvem som helst for Setsaas. Han hadde vært prosessfullmektig for Redd Barna i det private saksanlegg Redd Barna reiste mot ham på grunnlag av falske anklager fra etterfølgeren Tore Floden i Guatemala, og Setsaas hadde konstatert omfattende bruk av falske bevismidler under rettsmøtene. Schjødt hadde også representert enkelte av avisene Setsaas selv etter frikjennelsen førte injuriesaker mot. Setsaas kjente også til at Schjødt i 1978 var den ene av to nordmenn som var blitt bortvist fra Ser-Libanon av de norske FN-styrkene1. Senere fikk vi opplyst at Schjødt på denne tiden i perioder oppsøkte Frigaard 2-3 ganger i uken (se kapitel 13). Det siste hadde Schjødt «glemt» under rettssaken mot Ramm.

Nå kom overraskelsene i tur og orden. Setsaas fortalte til vakten at han hadde avtale med Frigaard, og vakten ringte inn mens Setsaas hørte på. Han fikk melding om at han måtte vente ca 10 minutter. Setsaas vurderte nå et øyeblikk om han bare burde gå hjem. Dette var tydeligvis en sak som ikke hadde noe hos Frigaard å gjøre, men mer i pressen eller i Stortinget. Likevel bestemte han seg for å kjøre løpet, men nå for å finne ut hva som foregikk.

Kort tid etter kom det en mann ut av jerndøren. Han presenterte seg som politibetjent Roar Gald som skulle hente Setsaas. De gikk inn på det samme besøkskontoret som var blitt brukt fredagen. Gald sa nå at det var han som skulle ta møtet, angivelig for å drøfte mer tekniske aspekter. Setsaas lot som ingenting, og lot samtalen med Gald løpe så naturlig som mulig, mens han forsøkte å forestille seg hvilken rolle Frigaard og Schjødt hadde oppi hele materien. For seg selv fastslo han at de begge satt med losjebillett til den forestillingen som pågikk mellom Gald og ham. Så lenge NSBs Sentralbanestasjon er TV-overvåket, får man gå ut fra at POTs møterom ihvertfall er det. Et stykke ute i møtet spurte Setsaas om hva Schjødt gjorde hos POT.

Gald svarte at Schjødt ikke var i huset. (Hvordan kunne han vite det?) Setsaas påpekte at han satt i møte med Frigaard, som han selv skulle hatt møte med. Gald sa at heller ikke Frigaard var i bygget. Setsaas konstaterte at det hele med disse usannhetene var redusert nærmest til en sirkusforestilling. Han foreholdt Gald at han hadde sett Schjødts visittkort, hørt vaktens uttalelse om at Schjødt var i huset og hørt vakten snakke med Frigaard i telefonen. Dette medførte en øredøvende taushet. Etter noen få minutter kom det Setsaas i ettertid antok var «kysten er klar/avslutt møtet»-signalet i form av et spesielt støysignal som gikk rett inn på den høyttalende telefonen fra møteledelsen med losjebilletter.

De to gikk så samlet ut i vaktrommet. Gald tok der frem besøksprotokollen, og pekte triumferende på at Schjødt ikke var innført i den. Setsaas minnet om at han visste det, men at det fantes et visittkort. «Hvor er så det?», spurte Gald. Under møtet var det kommet en ny vakt på plass. Han bekreftet Galds påstand om at verken Frigaard eller Schjødt var i huset (han kjente tydeligvis Schjødts utseende godt nok til å vite det, og hadde dessuten full oversikt også over hvem som benyttet den andre utgangen fra Politihusets øverste etasje).

Setsaas la imidlertid merke til at skriveunderlaget på vaktbordet var litt hevet i bakre venstre hjørne. Han bøyde seg frem, stakk armen inn og rev vekk skriveunderlaget. Dermed ble Schjødts visittkort avdekket på nytt. Setsaas tok det frem og viste det til Gald, og ba ham lese. Gald kunne ikke gi noen forklaring. Men den første vakten kom nå løpende til unnsetning:

«Det er jeg som samler på visittkort av kjente personer!» (Han måtte ha kjent Schjødt godt, han óg!). Setsaas repliserte: «Og du har din hobby de første timene om morgenen liggende oppå skriveunderlaget, hvoretter det siden ligger under skriveunderlaget?»

Schjødt var altså fortsatt ikke i besøksprotokollen da Setsaas forlot huset. Hvis Schjødt i mellomtiden hadde forlatt huset, og hvis det første gang bare var en forglemmelse, var den nå gjentatt.

Setsaas meddelte deretter Gald at han ønsket svar på følgende spørsmål:

  1. Hva foregikk i naboleiligheten?
  2. Hva gjorde Mossad i naboleiligheten?
  3. Hvorfor var det ikke grepet inn?
  4. Hvorfor var Schjødt i bygget?
  5. Hvorfor løy alle?
  6. Når kunne han få svar på spørsmålene?

Gald svarte at Setsaas skulle ringe kl 1300 neste dag. Det ble gjort. Det ble opplyst at hverken Frigaard eller Gald var tilstede. Gald skulle være tilbake kl 1315. Setsaas ringte igjen kl 1330, men Gald var fremdeles ute og skulle være det til kl 1430. Da Setsaas ringte kl 1430 fikk han tak i Gald, som ikke hadde noen svar, men ville snakke påfølgende dag kl 1300, siden han da ville kunne gi en forklaring på Schjødts visittkort etc. Enda en forklaring?

Da Setsaas ringte etter avtale onsdag kl 1300 fikk han kun som svar fra Gald: «Vi avventer». Mer hadde han ikke å si. Setsaas ringte da sin advokat h. r. Johan Hjort og fortalte om møtene og episodene. Han ba Hjort ringe Frigaard for å få svar på spørsmålene. Men også Hjort måtte snakke med Gald, som gjentok: «Vi avventer». Avventer hva? «Vi avventer.»

Siden hørte hverken Setsaas eller Hjort noe fra POT.

Det ser ikke ut til at anmeldelsen om overvåking fra naboleilighet og romavlytting via telefon og en operasjon av Mossad på norsk jord mot norsk statsborger noen gang ble undergitt noen etterforskning av daværende politiinspektør Iver Frigaard. Setsaas har aldri mottatt så meget som en henleggelsesmelding.

1 Per Jevne. som var presseoffiser i den norske FN-bataljonen. skriver i sin bok «Farlig Fred – Libanon 1978» at en kjent Aftenposten-journalist ankom til leiren sammen med en fotograf og nok en person som virket kjent. Vedkommende presenterte seg så utydelig at Jevne ikke oppfattet navnet, og ba om å få se pressekort. Han «kvakk til» da han så at Schjødt stilte med pressekort fra Aftenpostens journalistklubb. Schjødt forklarte at han var der for å studere norske journalisters arbeidsforhold. Dette fant Jevne tynt, og bragte inn bataljonssjefen. oblt Bjørn Rødland, som etter et kvarter fant at Schjødts tilstedeværelse var «en fare for både ham selv og for vår egen situasjon i et meget urolig område. Han ble da straks hentet og ført ut av området i en fart». I retten (under rettssaken mot Ramm) hadde Schjødt en annen versjon: Han var kun blitt bedt om å forlate en fremskutt posisjon og vende tilbake til hovedkvarteret, hvoretter han forlot leiren sammen med «de andre journalistene». Han hadde benyttet legitimasjon utstedt av Aftenposten. med anmodning til alle om å yte bistand etc. Slike kort utsteder avisene til journalister som ikke har eget pressekort fra Norsk Journalistlag. Det som er sikkert er at journalist var han ikke. Schjødt benyttet en eller annen form for pressekort til å komme med på en pressetur, og opptrådte således under falsk flagg. Dette ble også avslørt.

1.4 Lier bekrefter

Politiinspektør Leif A. Lier ved Oslo Politikammer, som vi senere henvendte oss til med hele overvåkingssaken (se kap. 7), brukte 3-4 måneder før han i november/desember 1991 motvillig foretok avhør av de to vaktene, og måtte medgi at Schjødt var tilstede i POT på den måten Setsaas hadde forklart (se kap. 1) og meddelte deretter dette på møte med Setsaas, Ramm og en tredje person fra vår gruppe. Lier unnlot imidlertid å skrive noe om dette i et meget spesielt internt politidokument som skulle få stor betydning for vår sak i årene som fulgte (en rapport vi først fikk se i 1995)1.

Gald har senere forklart til Riksadvokatens granskningsutvalg som ble nedsatt sommeren 1993 «Dahlgruppen», se kapitel 16) at han først skrev rapport om mandagsmøtet to år senere (det vil si mens Kontrollutvalget for Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten behandlet vår klage, se kap. 10) 2, men da uten noen referanse til fredagsmøtet. Dette kunne han ha glemt fordi han skrev rapporten så sent, hevdet han. Han husker at det var noe mas om et visittkort, men ikke noe om Schjødt.

Hva slags rapportrutiner har man i POT? Skriver man ikke rapporter før årevis senere endog fra møter man selv innkaller til? Stoler man på sviktende hukommelse? Vi tror ikke det står så dårlig til. Selvsagt skrives det rapporter (dessuten hadde de videoopptak) – men kanskje må de skrives på nytt i friserte former senere, når Kontrollutvalget skal behandle sakene? Forøvrig har vi aldri kunnet kontrollere eksistensen av noen Gald-rapport, eller noe innhold – vi har bare sett hva som ble nedtegnet etter avhør hos Dahl.

Ingen av hovedpersonene Schjødt og Frigaard er senere blitt avhørt hverken av Oslo Politikammer, Dahl-gruppen eller Agnes Nygaard Haug-utvalget som Regjeringen satte ned våren 1993 for å granske de hemmelige tjenestene og som også tok opp vår sak. Selv om vår sak er blitt «gransket» i lange baner, er det tydeligvis enkelte personer som er varig unntatt fra å bli avhørt.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

2 Galds forklaring for Dahl-gruppen. Om Kontrollutvalgets behandling, se kap. 5.

1.5 Urdal bekrefter

Vi hadde våren 1993 en lang samtale med en uredd politimester Svein Urdal på hans kontor i Tønsberg, se kap. 13. Urdal tok sjefsansvaret da han gikk av som overvåkingssjef (eller ble presset av Justisdepartementet til det?) på grunn av Frigaards befatning med Mossad/asylsøkersaken som ble avslørt i september 19911. Under møtet med oss (og overfor andre) bekreftet han at han aldri ble informert om Setsaas’ anmeldelse av Mossad-overvåkingen og heller ikke orientert om hans informasjoner vedrørende Mike Harari og Lillehammer-saken. Dette holdt mao. Frigaard tett med i tretten måneder for sin sjef før de begge gikk av.

Men det var ikke noe nytt, sa han under møtet med oss2, for han ble i sin alminnelighet ikke informert om hva Frigaard drev med, akkurat som i Mossad/asylsøkersaken. Det var heller ikke rart at Schjødt var i bygget, sa Urdal, for på denne tiden observerte Urdal at Schjødt periodevis var på besøk til Frigaard to-tre ganger i uken uten at Urdal visste hvorfor.

Men hvorfor kom du ikke til oss i Overvåkingspolitiet da, hvorfor gikk du til Frigaard? Visste du ikke at min nestkommanderende var Stein Ulrich? – spurte Urdal innledningsvis underfundig. Senere har vi forstått at Frigaard rapporterte på helt andre linjer enn de offisielle (se kap. 13). Derfor visste Urdal lite eller ingenting om hva Frigaard holdt på med på enkelte områder. Derimot visste nok både seksjonssjef Trond Johansen, departementsråd Leif A. Eldring og sannsynligvis også departementsråd Dag Berggrav ved Statsministerens kontor atskillig mer. Det skal vi komme tilbake til.

1 Aftenposten 17. september 1991.

2 Møte på Tønsberg politikammer i 1993.

1. 6 Schjødt utelukker ikke

Under rettssaken mot Ramm i 1995 betvilte Schjødt at han hadde hatt møte med Frigaard den angjeldende mandag, men han kunne selvsagt ikke utelukke det. Han viste til sin egen avtalebok der Frigaard ikke var oppført. (Kanskje han brukte samme system som Frigaard? Frigaard førte ikke inn Schjødt i sin bok heller!) Schjødt påsto i sin partsforklaring at all hans kontakt med Frigaard hadde vært i forbindelse med trusler mot ektefellen Sylvia. Dette skulle være det eneste tema han hadde hatt kontakt med POT om. Truslene mot Sylvia og behovet for beskyttelse fra POT fant imidlertid sted i 1988, ikke i 1990. Men det var i 1990-91 Urdal sa han ofte var der 2-3 ganger i uken. Når sjefen har registrert det, må det være mange flere av POTs øvrige ansatte som har registrert det samme. Hva gjorde han der da, som hverken han eller andre noen gang er avhørt om, og som han selv «ikke husker noe om»?

Schjødt har imidlertid i en annen sammenheng bekreftet overfor en kilde at han husket at han hadde vært på et møte i POT med Frigaard, der det ble snakk om å skysse ham ut en bakvei e. I. (dvs. at det må ha vært personalutgangen direkte ned i garasjen) for å unngå å treffe Setsaas1. Det må ha vært den omtalte mandagen, siden Setsaas ikke har hatt andre møter i POT.

1 Kilden for dette er en pressekollega hvis identitet vi av kollegiale hensyn ikke kan oppgi. Om nødvendig vil vi la dette opp med vedkommende i forbindelse med en eventuell reell etterforskning.

1. 7 Panikk

Som man forstår startet historien lenge før møtene hos Frigaard. Men disse møtene markerer et viktig tidsskille. fordi de medførte at Setsaas avanserte fra objekt for en begrenset operasjon med begrenset formål til å komme på overvåkernes «Topp Ti»-liste. Dermed kom også hans forlag Leseselskapet, og i neste omgang alle i vårt totale miljø på samme liste. Årsakene var naturligvis at Setsaas hadde avdekket en kombinert Mossad Norge/norsk overvåkingsaksjon mot norsk borger på norsk jord (en kjempeskandale om dette ble kjent samtidig som Mossad/asylsøkersaken var under utvikling). Dessuten kom det han meddelte om Mike Harari som hovedmann på Lillehammer som i sin tur ville kunne avsløre myndighetenes dekkaksjoner omkring dette om dét ble kjent. Det er klart panikken brøt løs.

Det interessante er at det er svært mange indikasjoner på at det på dette tidspunkt kunne være «flere bekker små som ble en Stor å», dvs. at det faktisk hadde pågått mindre operasjoner mot eller observasjoner av flere innenfor vår gruppe, og at man har trukket alt for vidtrekkende konklusjoner når mange av disse «flyttet inn» på Slemdal (mer om dette i kapitel 3.1 og 26.1.1).

Vi vil gjerne peke spesielt på følgende poenger:

  • Setsaas orienterte Ragnar Aamodt og andre om Mike Hararis identitet allerede i 1989 i forbindelse med forarbeidet til den opprinnelige boken og «kuriositeter» i denne. Først senere ble dette navnet offentliggjort av Vegard Bye1 som Lillehammer-lederens identitet. Men navnet fantes i politiets arkiver.
  • Idag vet alle at det er riktig at Harari var hovedmannen. Det er innrømmet av israelske kilder, og Harari er intervjuet åpent på israelsk TV i et militærsensurert program (se kap. 25. 19).
  • Tilsammen beviser dette at Setsaas’ kilder snakket sant. De var forøvrig diplomater.
  • Idag er det et etablert faktum at norsk politi og påtalemyndighet i beste fall har unnlatt å foreta helt opplagte etterforskningsskritt for å bringe aksjonslederens identitet på det rene, særlig ved at:
  • H. r. adv. Annæus Schjødt under rettssaken mot Ramm2 bekreftet at det aldri var gjort et eneste forsøk på å avhøre hans hustru Sylvia Rafael Schjødt om operasjonslederens identitet, til tross for at hun bodde på Ullern i Oslo ihvertfall i 14 år. Han bekreftet også at Sylvia selvsagt kjente identiteten til sin sjef under Lillehammer-saken.
  • Politi og påtalemyndighet hadde kort tid etter operasjonen skaffet seg bilde av Mike Harari. Dette bildet er ikke forevist personer som aksjonslederen var i kontakt med, herunder betjeningen på flere hoteller. Hadde det vært gjort, kunne man fått alt fra sikker gjenkjennelse til tilstrekkelig grunnlag for å etablere slik skjellig grunn til mistanke som er nødvendig for å oppnå utlevering.
  • Bildet ble aldri publisert i media med oppfordring til alle som måtte ha sett denne mannen om å melde seg, slik man ellers alltid gjør. Hvem stoppet dette helt ordinære etterforskningsskritt?
  • Frigaard måtte som Mossad-liason over flere år hatt nær og løpende kontakt med Mossads «utenriksminister» Dan Ærbel som også på 80-tallet bl.a. var ansvarlig for utdanning av agenter som skulle jobbe i Norge (se kap. 5.7.2). Han kjente selvsagt også sin sjef fra Lillehammer, Mike Harari, siden han selv var blant de dømte fra Lillehammer.
  • Frigaard måtte således øyeblikkelig ha forstått det alle kan se idag, nemlig at Setsaas opplysninger var korrekte, samtidig som han enten visste fra før eller øyeblikkelig forsto at POT og øvrige norske myndigheter hadde begått en ren dekkaksjon (at det er dekkaksjoner senere er helt på det rene).
  • Overvåkingsaksjonen mot Setsaas før møtet kan dokumenteres/sannsynliggjøres ved
  • Setsaas’ egne detaljerte logger fra denne tiden i seg selv og kombinert med etterfølgende kunnskap (av hensyn til når saken senere skal etterforskes og ikke bare tildekkes går vi ikke inn på detaljer herfra).
  • Det faktum at Frigaard ikke iverksatte noen etterforskning når det nå viser seg utvilsomt å ha vært i hans interesse å etablere at det ikke var noen aksjon (som Mossad-liason med arbeidsfellesskap langt inn i ulovlighetens område. Jfr. Mossad/asylsøkersaken, var det en smal sak for ham å finne ut om det var en aksjon).
  • Det påfallende i at Frigaard over en 13-måneders periode lot være å informere sin sjef Svein Urdal til tross for at han visste at Overvåkingstjenesten var ansvarlig for at Stortinget var feilinformert. (I likhet med i Mossad/asylsøkersaken opptrer Frigaard nå slik at det faller ansvar på en sjef som ikke har gjort noe galt.) Årsaken kan bare være at han fryktet for at Urdal ville aksjonere både i forhold til aksjonen mot Setsaas og i tillegg selvsagt sørge for at Stortinget fikk korrekte opplysninger3.
  • Selve møtene Setsaas hadde i POT er dokumentert ved
  • At hans navn finnes i besøksprotokollene
  • Galds rapport (se kap. 1.4) vedr mandagsmøtet som også etablerer fredagsmøtet, hvilket også beviser at Gald overtok Frigaards møte
  • Galds telefonsamtale med h. r. adv. Hjort etter møtene
  • Liers avhør av vaktene
  • at en rekke andre personer, bl.a. kriminalvakten, vil kunne avhøres
  • H. r. adv. Schjødts tilstedeværelse er dokumentert/sannsynliggjort ved
  • Liers avhør av vaktene
  • At han selv iflg en annen kilde som vi her ikke identifiserer husker at han en gang måtte forlate POT en bakvei e. l. for ikke å møte Setsaas, samtidig som det lett er dokumenterbart (besøksprotokollene) at Setsaas bare var der de to gangene
  • At ingen uttrykkelig har benektet at Schjødt hadde møte med Frigaard denne mandagen, men mange husker dårlig
  • At det ellers er vanskelig å forstå at POT – hvis Schjødt ikke hadde vært der – ikke kunne gitt klar beskjed om dette til Setsaas eller hans advokat og derved fjernet alle mistanker? Kunne det være i noens interesse å la Setsaas gå rundt og tro at Frigaard fikk et plutselig behov for å møte Schjødt på bakgrunn av Setsaas’ opplysninger, hvis dette faktisk ikke var tilfelle?
  • At Riksadvokatens etterforskningsgruppe ikke en gang avhørte noen av disse personene da den senere ble opprettet for å hindre Stortingets granskning
  • H. r. adv. Schjødts møte med Frigaard mandag morgen var meget uvanlig, fordi
  • Han gikk inn i den avtalen Frigaard hadde gjort etter kontortid fredag, hvilket beviser at det ble arrangert i løpet av helgen, og derved sterkt sannsynliggjør at det hadde med Setsaas’ opplysninger å gjøre
  • Schjødt ble ikke innført i den obligatoriske besøksprotokollen hverken ved inn- eller utpassering
  • Han forlot kontorene gjennom personalutgangen
  • H. r. adv. Schjødt velger selv å si at han ikke tror han var der, men kan ikke benekte det
  • Schjødt i 1990 iflg Urdal ofte besøkte Frigaard flere ganger ukentlig, mens han selv i rettssaken mot Ramm hevdet at han bare var der i forbindelse med truslene mot Sylvia, som var i 1988 – før Urdals tiltredelse!
  • Det er velkjent at vi mener at h. r. adv. Schjødt har hatt nær kontakt med Mossad. I ærekrenkelsessaken fant Byretten dette ikke bevist (vi fikk på dette tidspunkt ikke lagt frem det materialet vi trengte og heller ikke ført alle vitner). Saken er anket og vi kommer derfor ikke her nærmere innpå dette.

Mike Hararis rolle som hovedmann er idag et faktum. Selv om foreldelsesfristen antakelig fortsatt ikke er gått ut har norske påtalemyndigheter likevel ikke løftet en finger for å få utlevering. Det er heller aldri gitt noen formell korreksjon fra Justisdepartementet/Riksadvokaten til Stortinget av den feilinformasjon statsråd Else Bugge Fougner (H) ga Stortinget. Tvert imot kan vi dokumentere at en rekke tiltak er iverksatt for å hindre klarlegging av Lillehammer-saken (se kap. 26.19). Årsaken er i beste fall at det ville avdekke grov og massiv tjenesteforsømmelse, sannsynligvis beordret fra høyeste hold, i men sannsynligvis også samarbeid fra norske tjenester i forbindelse med operasjonen. Vi kommer grundig tilbake til Lillehammer-saken senere.

I forbindelse med «den fjerde tjeneste» er et interessant poeng at Frigaards eneste kjente reaksjon på informasjonene fra Setsaas var å skaffe seg et umiddelbart, men klandestint møte med h. r. adv. Annæus Schjødt. Saken ble ikke rapportert normal tjenestevei; hans sjef Urdal var helt ukjent med det hele til flere år etter at han gikk av. Men den ble nok rapportert langs «fjerde tjeneste»-vei, fordi saken utvilsomt medførte intensivert ulovlig overvåking.

Det er i denne sammenheng av liten hensikt å spekulere mer i hvorfor Frigaard hadde det travelt med å treffe Schjødt, hva som faktisk foregikk på møtet, om dette var ledd i den «fjerde» tjenestevei og hvilket av de to ledd (evt begge) i Setsaas’ informasjon (Mossad-aksjonen mot ham eller Lillehammer-saken) han eventuelt ville drøfte med Schjødt og hvorfor dette måtte skje parallelt med at Setsaas var tilstede.

Nå begynte det å skje både det ene og det andre rundt oss, våre familier og våre medarbeidere.

1 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990. For ordens skyld kan vi også fortelle at så snart Bye hadde gitt ut sin bok, ble det holdt et møte hjemme hos Aamodt med Aamodt, Bye og Setsaas.

2 Nedtegnet av Ramm i notat til h r adv Staff straks etter rettssaken.

3 Hadde det vært idag, kunne man kanskje trodd at Frigaard bare lot saken falle fordi det var «enda mer oppspinn fra det forrykte radarparet». Men den gangen var Setsaas ikke kjent fra noen «Ramm/Setsaas-sak» men kjent som mobiliseringsdisponert og krigsskoleutdannet major i NATO’s brannkorps.

2. ESLER KAN IKKE TVINGES

Vi våger den påstand at svært mange andre ville ha gitt opp – eller blitt stoppet – lenge før de fikk skrevet og utgitt denne boken. Faktisk er det aldeles «på hekta» for oss selv når vi leverer inn dette manuskriptet for trykking. Når vi likevel er kommet så langt, mener vi det er fordi vi har vært så heldige å ha bakgrunn og – i utgangspunktet – ressursbase som har virket gjensidig kompletterende og som tilsammen har gjort dette mulig.

Denne historien starter for vårt vedkommende i Guatemala på slutten av 70-tallet.

På denne tiden kom menneskerettighetspolitikken i fokus under president Jimmy Carter. Våpenhjelpen til alle de korrupte landene i Mellom-Amerika ble stanset. Det var ikke noe problem for kundene, for Israel og Mossads toppagent Mike Harari sto klar til å overta salget. Da en amerikansk diplomat en dag overfor Setsaas fortalte at israelerne da rykket inn med våpensalg i Sentral-Amerika og at «the Lillehammer guy» – Mike Harari – var blant operatørene/våpenhandlerne, fattet Setsaas bare moderat interesse, for Lillehammer-saken var for ham da et avsluttet kapitel i Norge fire år i forveien. Mike Harari hadde ledet Golda Meir‘s personlig utpekte likvidasjonsgruppe for å uskadeliggjøre terroristene fra München-massakren. Aksjonen på Lillehammer var bare en i en lang rekke. At Harari var hovedmannen også på Lillehammer var ifølge diplomaten vel kjent over hele verden, og han opplyste at de nødvendige beviser på dette fantes der de skulle være – i Washington.

Setsaas’ syn på saken var vel som nordmenns flest: Vi forsto at Israel ville hevne sine døde og sette en stopper for terrorismen, men syntes det var rart at de tabbet seg ut akkurat i Norge, og vi så på de klandestine drapsekspedisjonene under nesen på andre lands myndigheter med en slags skrekkartet fryd. Bortsett fra at akkurat i Norge, sivilisasjonens fødeland, skulle man ikke opptrådt slik, men skitt au.

Han ofret ikke episoden mange tanker før han forsommeren 1990 leste i avisen hjemme om statsråd Else Bugge Fougners svar til Paul Chaffey i Stortingets spørretime. – Det var da forunderlig, tenkte han. – Hvorfor vet ikke norske myndigheter 16 år etter hvem hovedmannen var, når identiteten var sikkert fastslått av amerikanerne?

I mellomtiden hadde han fått mer enn nok annet å tenke på. Redd Barna ved prosessfullmektig, h.r.adv. Annæus Schjødt, hadde straks etter at Setsaas kom hjem i 1978 reist sivilt søksmål mot ham på grunn av påståtte misligheter mens han var i Guatemala. Beskyldningene ble slått stort opp i en rekke aviser, sultne på sosialpornografi om uhjelp og korrupsjon. Setsaas ble overrumplet i Byretten ved en rekke vitnemål fra tilsynelatende troverdige personer fra Guatemala, og tapte på flere punkter.

Men Setsaas reagerte på dette som eselet når det blir dyttet: Bet seg fast og ble stående. Fra nå av ble han privatetterforsker på heltid. Han reflekterte over hvordan skiftet av lokal representant hadde funnet sted. Redd Barna hadde hatt vanskeligheter med å skaffe etterfølger. De som kom ned for overlapping, ble fort passivisert av en kombinasjon av ulands-sjokk og redsel etter å ha opplevet terrorregimet på nært hold. Til slutt ble tiden knapp, og Redd Barna bestemte seg for å overta Røde Kors-representanten Tore Floden som jo var godt kjent i Guatemala fra før og hadde ecuadoriansk kone.

Det viste seg at det ikke var rart at Røde Kors gjerne ville kvitte seg med Floden. Sammen med sin gode venn Leopoldo Sajche Sosa, svoger av Guatemalas korrupte president Carlos Arana Osorio, hvis svigersønn var sjef for dødsskvadronene, hadde Floden svindlet Røde Kors’ boligreisningsprosjekt for jordskjelvrammede indianere for 5-10 mill kroner. Av ukjente grunner ble dette dekket over av både Rede Kors og Utenriksdepartementet, men Setsaas og ikke minst Kirkens Nødhjelps sjef i Guatemala 1976-77, Arnulf Torp, fant de nødvendige beviser.

Ankesaker og injuriesaker fortsatte å løpe. Setsaas’ advokat, h. r. adv. Johan Hjort klarte å kaste nok tvil over det som var falske bevismidler1, og Setsaas ble frikjent for alle anklager om uhederlighet. Senere vant han flere erstatningssaker, senest en stor sak mot Redd Barna selv. Underveis avdekket imidlertid Setsaas mer og mer om radarparet Floden/Sajche. Det ble klart at de tilsynelatende troverdige brevvitnene ikke var andre enn Sosa og hans kamerater, som opptrådte som falske advokater og falske revisorer, men presentert i all sin påståtte prakt av advokat Schjødt i retten. Etterhvert ble Setsaas også overbevist om at et bestemt dokument måtte være forfalsket. Han ble også overbevist om at anklagene stammet fra etterfølgerne i Guatemala som trengte en slik sak for å skifte ut det veletablerte og hederlige revisjonsfirmaet Price Waterhouse og sette inn nettopp kjeltringen Sajche Sosa! Også den tidligere ekte og hederlige advokaten ble skiftet ut med «advokat Sosa, som altså for sikkerhets skyld fikk begge roller uten noen som helst kvalifikasjon for noen av dem. Hans eneste kvalifikasjoner var som tidligere medsammensvoren i svindel og del av maktnomenklaturen2.

Antakelig ble Redd Barna rett og slett tatt ved nesen. Men Redd Barna måtte ha oppdaget sannheten etterhvert. Hvorfor fortalte man ikke om den og avblåste kjøret? Hvorfor fortsatte man å presentere falske bevismidler i retten? Svaret ble etterhvert lysende klart. Nærmest hvert eneste år søkte Redd Barna om få inntektene fra den årlige humanitære TV-aksjonen. Til slutt fikk de aksjonen for 1990, vedtatt ved årsskiftet 1989/90. Skulle man skværet opp med Setsaas, måtte man forklart alt omkring produserte bevismidler, falske advokater, falsk revisor etc, og da ville hele skandalen i både Røde Kors og Redd Barna selv blitt kjent. Intet godt opinionsgrunnlag for en TV-aksjon!

I 1989 kom Setsaas i kontakt med sin gamle klassekamerat Ragnar Aamodt. Han hadde da nettopp stiftet Leseselskapet A/S sammen med Hans Henrik Ramm. Setsaas fortalte om sine opplevelser i «jungelen» i Guatemala og «anklagejungelen» i Oslo, og Aamodt fattet straks interesse. Opplevelsene i Guatemala av mange slag ville gi en spenningsfylt bakgrunn for en bok som også ville dreie seg om korrupsjon og fremleggelse av konstruerte bevismidler, falske advokater og falsk revisor i en norsk rettssal ved en sterk advokat og organisasjon.

Aamodt nedtegnet stikkordmessig – og i svært tilspisset form – endel av det Setsaas i utgangspunktet hadde av usorterte erindringer, og skrev brev til Redd Barna3 der han siterte disse punktene og ba om samarbeid for å finne frem til de korrekte forhold. I to runder ble dette bryskt avvist av Redd Barnas advokat Schjødt, som ikke sparte på konfekten4:

«Skulle De imidlertid være ufornuftig nok til å innlate Dem på noe slikt (samarbeid med Setsaas om bok; red. anm.); må De være forberedt på at det kan få alvorlige konsekvenser for Dem.»5

«Deres uttalelse om ytringsfrihet er uten enhver mening. Det turde nemlig være allment kjent at ytringsfriheten ikke går så langt at den tillater grove ærekrenkelser. I dette tilfellet vil det – etter vår brevveksling – endog være på det rene at ærekrenkelsene fremsettes mot bedre vitende. Både strafferettslig og på annen måte burde det medføre at De må ‘være forberedt på at det kan få alvorlige konsekvenser for Dem’»

Det var nokså sterke reaksjoner på en henvendelse om samarbeide for å komme frem til hva som var riktig, Og hva mente han med «på annen måte»? Det stusser vi ikke over lenger, men vi gjorde det den gang!

Året etter innledet Redd Barna en ny mediekampanje, der de påsto å ha lest deler av manuskriptet og at bokens hensikt var å skade innsamlingsaksjonen. Begge deler var beviselig usant, idet boken var planlagt før Redd Barna fikk noen kampanje, og noe manuskript forelå ikke. Det var kun de av Aamodt formulerte spisshypoteser som han hadde gjort oppmerksom på var ment som utgangspunktet for videre undersøkelser. På toppen av det hele benyttet Redd Barna sin egen husstandsdistribuerte kampanjeavis nærmest i sin helhet til et grovt personangrep på Setsaas, der påstandene om å skade kampanjen ble gjentatt.

De gjentatte og meget spesielle sider ved Redd Barnas og advokatens opptreden gjorde Setsaas spesielt var på flere områder. Han fortsatte sin systematiske etterforskning av bevisfusk, samtidig som han forlengst hadde konstatert noe annet: Romavlytting fra naboleilighet og via telefon, og derfor også telefonavlytting. Dessuten hadde han «hjemmebesøk» som ikke var en invitasjon. Foreløpig forholdt han seg taus om denne siden av saken men i det stille rettet mer og mer av hans kontraetterretning seg inn mot dette feltet.

Dette er bakgrunnen for at Johan M. Setsaas kom i kontakt med Hans Henrik Ramm. Han var seg meget bevisst at han på grunn av flere olje- og industripolitiske feider gjennom årene ble betraktet med svært ublide øyne av Arbeiderpartiets industripolitiske maktelite, men hadde ingen tanker om at dette kunne medføre noe annet enn vanlig politisk strid med blanke våpen.

Sommeren 1990 ble sceneskifte for alle aktørene. Ramm overtok aksjene og redaktørjobben i Norsk Oljerevy. Deretter gikk han på jakt etter partnere som var villige til å hoste opp ny driftskapital og jobbe ulønnet en tid for å få et spennende prosjekt på beina. Partneren fra Leseselskapet, Ragnar Aamodt, og en annen bekjent, Knut Larsen, ble med som partnere, og fikk senere samme høst følge av Anne Mevold fra Bergen. Revyens gamle kontorer ble vurdert som ubrukelige, og man besluttet at begge selskapene og alle konsulentselskapene skulle gå sammen om felles kontorer. Ramm fant det nå praktisk også å samle kontor og bolig, og kjøpte et stort hus på Slemdal der «alle flyttet inn». Det ble naturlig at også Setsaas brukte lokalene til arbeid med boken og ulik etterforskningsvirksomhet omkring dette. Salgsavdelingen fikk imidlertid leie lokaler fra Norsk Petroleumsforening i Drammensveien 10.

Dette var situasjonen da Setsaas kom tilbake fra møtene med Frigaard og Gald i september 1990. På grunn av sine egne erfaringer hadde han fulgt nøye med hvordan telefonene oppførte seg på Slemdal og på Drammensveien, og fikk etterhvert mistanke om at noe var galt. Det holdt han foreløpig for seg selv. Etter møtene i POT bestemte han seg imidlertid for å fortelle om dette og om den kriminelle etterretnings- og overvåkingsaksjonen på Ellingsrud til Ramm og Aamodt.

Ramm hadde på det tidspunktet gjennomgått rettsdokumentene fra Redd Barna-sakene og forstått at Setsaas var en robust person som kunne holde ut og vinne gjennom så mange ubehageligheter og prosesser. Han syntes også det luktet lange veier av Redd Barna/Schjødts brev og den utrolig overdrevne fokusering på Setsaas i Redd Barna-avisen. Men han var i adskillig tvil om det virkelig foregikk overvåking og romavlytting på Ellingsrud, og han hadde vanskelig for å forstå at Frigaard, Gald og Schjødt kunne ha opptrådt slik som han ble orientert om av Setsaas. Var det virkelig Schjødts visittkort, eller hadde Setsaas i iveren blingset på et kort fra Sjødahl eller Schrøder? Kunne det være riktig at Frigaard dekket over de ubehagelige opplysninger om Mossad-overvåking i Norge og Mossad-drapet på Lillehammer, eller skyldtes hans likegyldighet bare tretthet og sunn skepsis til fantastiske historier?6

Eller var det forbindelse mellom rettssakene og overvåkingen? Var det bandittene i Guatemala som strakte sine lange armer til Norge? Det var liten tvil om at Mossad og Gua-regjeringen hadde særdeles nære forbindelser. Kunne det tenkes at Mossad gjorde guatemaltekerne en tjeneste? Men hvorfor skulle de bry seg? Kunne det skade dem at det ble avslørt at Floden & Co hadde sendt falske anklager og bevismidler til Norge? Eller kunne det være andre sammenhenger?

Ramm hadde – til tross for mang en strid – levd det meste av sitt liv innenfor demokratiske politiske institusjoner, og trodd fullt og fast på harmonimodellen om at det er to store og ansvarlige partier i Norge som sørger for at de viktigste tingene, grunnpillarene for frihet, rettsstat og demokrati ligger fast. Hele denne tiden hadde han forholdt seg helt avvisende til venstresidens og andres konspirasjonsteorier, også om avlytting, overvåking og misbruk av hemmelige tjenester. Han kjente jo personlig de aller fleste ansvarlige personer i partiene og mange i administrasjon og forsvar. Man kunne være uenige, javel, men det groveste han hadde sett av skjult maktmisbruk var i Tandberg- og Mongstad-sakene, der det i begge tilfeller var vanskelig å se uhederlige motiver.

Som de fleste pragmatiske Høyre-folk hadde Ramm et avveiet syn på Arbeiderpartiet. Høyre og Ap var «de ansvarlige partiene». De politiske ulikhetene var ikke store, men det var hensiktsmessig for begge parter å fokusere på dem for å fremme egen profil og oppslutning. Siden banksosialiseringen hadde Ap ikke gjort så veldig mye galt, men partiets dogmer gjorde det vanskeligere å få til noe spenstig og riktig. Rettsvesen og politi var i Ramms verden bastioner for rettferdighet og hederlighet som ikke burde angripes. Norske politifolk var ikke agenter for utenlandske organisasjoner.

Setsaas forsto dette, ikke minst da folk flest har svært liten kunnskap om hva som skjer i de lukkede rom. Han hadde selv hatt alle de samme illusjonene, og bare gjennom å arbeide systematisk med observasjoner, bevegelsesanalyse og en del spesielle tiltak hadde han kunne overbevise seg selv om at verden ikke var helt slik som den tilsynelatende så ut. Han forsto at også Ramm hadde evnen til å godta selv meget ubehagelige fakta hvis de ble klare nok, men at han strittet mot å godta noe som helst på grunnlag av andre menneskers «blå øyne».

Han hadde imidlertid erfaring for at den forbannelse han selv var utsatt for var smittsom. Blant de første smittede var den tidligere santalmisjonæren, presten Petter Holst, som er ekspert på latinamerikanske forhold og flytende i spansk. Setsaas hadde hatt god hjelp fra Holst under arbeidet med å avdekke bevisfusk og arbeid med spanske dokumenter.

I juli 1990 var Holst med på å avgi uttalelser til en større reportasje i NÅ om Guatemala-sakene og Redd Barnas og Schjødts bevisfusk7. Det førte forøvrig ikke til noen injuriesak fra Schjødt slik Ramm senere ble utsatt for, for langt mindre skadelige uttalelser. Derimot registrerte han fysisk overvåking til fots og i bil, og oppdaget at fremmede rett som det var låste seg inn i leiligheten, kjellerboden, bilen og hustruens garderobeskap på jobben. Ved flere av innlåsingene var det etterlatt tydelige bevis. Det ble også registrert hyppige irregulære forhold ved telefonen, endel av disse klare indikasjoner på romavlytting via telefon. Etter at noen politifolk (!) hadde bedt om få nøkkel til kirken han arbeidet i, ble det innlåsing også der. bl.a. ble en kabel til en kopimaskin kuttet. Antakelig var noen på jakt etter bokmanuskriptet – som fortsatt ikke fantes! Men det visste bare noen få.

Alt ble anmeldt til politiet, men det ble ikke utført noen som helst etterforskning.

Holst var ikke et sekund i tvil om at ulovligheter foregikk. Ramm og Aamodt ville nok også snart bli «smittet». La dem oppdage det selv, uten overflødig hjelp!

Slik gikk det også. Naturligvis var det ikke Ramm selv som først reagerte. Flere ansatte både på Slemdal og i Drammensveien, som knapt hadde truffet Setsaas, begynte å rapportere om telefonproblemer. Vanskeligheter med å få summetone. Hyppige engangsoppringninger uten at noen svarte. Knepping og forlengelse av telefonforbindelser som var avsluttet.. På Drammensveien var de ansatte blitt urolige på grunn av mistanke om at uvedkommende romsterte på kontorene om natten. Selv i enkelte privatleiligheter var det mistanke om innlåsing.

I parentes bemerker vi at viruset fortsatt er i live. En ny medarbeider i Norsk Oljerevy, med bolig og kontor langt vekk fra Slemdal, har nettopp meddelt at vedkommende etter engasjementet plutselig har fått problemer med summetonen og hyppige engangsklemt i telefonen. Dette er svært gode indikasjoner på romavlytting via telefon8.

Utover våren 1991 ble det stadig mer uroligheter og utrygghet. Setsaas hadde høsten 1990 flyttet fra overvåkerne på Ellingsrud og flyttet inn i ny leilighet på Lindebergåsen. Snart oppdaget han at nissen hadde fulgt med på lasset. Det ble plutselige salg, fremleie og samboerskifter i flere av naboleilighetene, og mistenkelige aktiviteter i vegger og gulv. Mange av disse omstendigheter var bemerkelsesverdige. Gjennom registrering og analyser av bil- og personbevegelser, avsløring av sambandsutstyr, tekniske målinger osv ble Setsaas etter hvert overbevist om at flere av leilighetene var de facto overtatt av overvåkerne.

Parallelt med at folkene i Oljerevyen gjorde sine egne oppdagelser, redegjorde Setsaas for sine egne observasjoner i de ulike lokalene. Han redegjorde for teknikken omkring ulike former for avlytting, særlig romavlytting via telefon. Han presenterte amerikansk demonstrasjonsmateriale om hvordan dette virket og hvilke symptomer som fulgte med. Symptomene er selvsagt ikke entydige bevis, men hyppighet og kombinasjon med omstendighetene er viktige tilleggsfaktorer for å vurdere sannsynligheten. Vi kommer senere grundigere tilbake til dette.

Samtidig gjorde Setsaas et gjennombrudd i analysen av Redd Barnas bevismateriale. Ved å betrakte det tvilsomme dokumentet i sammenheng med andre dokumenter fremlagt av motparten, ble det klart at det ikke kunne ha eksistert på det tidspunkt det var datert. Da måtte senere dokumenter og uttalelser vært utformet annerledes. Han ba Ramm gjennomgå materialet, og etter noen netters analyse var han ikke i tvil. Setsaas måtte ha rett.

Det som virkelig fikk Ramm til å sperre opp øynene var Mossad/asylsøkersaken. I september 1991 ble det først i Aftenposten9 avslørt at Overvåkingspolitiet hadde tillatt Mossad-agenter å opptre med norske pass og forkle seg som norsk politi ved avhør av asylsøkere. Ramm var nå formann i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og fikk i den egenskap gjennomgått alle detaljer. Det viste seg at overvåkingssjef Svein Urdal, som måtte gå, ikke hadde visst noe som helst. Hovedansvarlig var – er det mulig? – Iver Frigaard!

Setsaas hadde hevdet at Mossad drev aksjoner for seg selv og i samarbeid med tildels POT og tildels E-tjenesten, på norsk territorium mot norske borgere. Det var blant de ting som var vanskelig å tro, men nå var det på bordet, svart på hvitt, ihvertfall overfor flyktninger under norsk beskyttelse.

Setsaas hadde bedt om å få snakke med Urdal, men på ett eller annet vis hadde Frigaard skaffet seg møtet på sparket. Frigaard hadde mottatt to sett viktige informasjoner om Mossad som han ikke gjorde noe med, unntatt å kalle inn den tidligere og rettslige motpart i hui og hast. Asylsøkersaken var et helt klart uregelmessig forhold mellom Frigaard og Mossad. Hva drev denne mannen med? Hva drev Mossad med i Norge?

I oktober måtte Urdal og Frigaard gå. Urdal – som var uskyldig – ble nedgradert til politimester i Tønsberg, mens Frigaard – som var skyldig – fikk silkejobb hos Interpol i Strasbourg (ypperlig plassering av en god venn, også sett fra Mossad-synspunkt).

Alt dette bidro til at Ramm gradvis måtte endre sin virkelighetsoppfatning, slik Setsaas allerede hadde gjort. Følelser og innlærte holdninger skrek imot. Risikerer jeg å dumme meg ut som så mange andre som har kommet med avlyttingspåstander har gjort? Så ettertanke: Er det frykten for å dumme seg ut som er barriéren? Den er ihvertfall irrasjonell, og må skyves bort. Er det saklige grunner for å anse norske hemmelige tjenester hevet over enhver mistanke, når det er avslørt ulovligheter ved andre lands hemmelige tjenester. It can’t happen here? Men det skjer her også, i andre maktapparater. Ramm sa til seg selv at han måtte ta høyde for fakta. Han hadde selv avslørt APs intrigespill i Tandberg-saken og maktmisbruket i det gamle Statoil. Ingen har noen gang vært redde for å dumme seg ut ved å ta opp industriskandaler, fra Kings Bay til Mongstad. Kan det være en grunn til at hele den politiske verden går på gummisko for ikke å dumme seg ut akkurat på dette området?

Ramm ble etterhvert av den oppfatning at den problemstillingen i alle tilfelle kom i skyggen av at det var såpass mye uro i bedriften (Norsk Oljerevy var den viktigste bedriften) at det ikke var forsvarlig å la det flyte. Han ønsket en avklaring. Var det virkelig avlytting både her og der? Foregikk det virkelig innlåsing? Det beste ville vært å få en solid rapport fra en dyktig privat etterforsker om at alt hadde naturlige, forklarlige årsaker. Da kunne vi i fred og ro jobbe videre med magasin og bøker.

Med dette lyseblå håp godkjente han at Norsk Oljerevy engasjerte privat etterforsker. Det ble tre av dem, etter hverandre. En trakk seg i tide da han oppdaget hvor stor saken var. Den neste ble skremt vekk. Den tredje gikk over til motparten.

Gradvis ble også Oslo Politikammer trukket inn. Det ble begynnelsen på en årelang prosess med etterforskninger og granskinger. Alt viste seg etterhvert å være eller bli konvertert til dekkaksjoner. Samtidig ble virkemidlene tatt i bruk mot oss grovere, og omfanget opptrappet.

Setsaas hadde holdt på fra første del av 80-årene. Det tok tid også for ham å innse at noe var galt fatt. Men da ble han fast besluttet på å komme til bunns i ulovlighetene.

Hadde «den fjerde tjeneste» nøyd seg med å gå løs på Setsaas hadde han kanskje ikke lyktes i å skaffe seg allierte. (Det har alltid vært deres politikk å isolere ofrene for dermed å forhindre at også andre gjør de samme observasjonene.) Den måtte også gå løs på Ramm og hans omgivelser ganske hardt og tydelig for å få ham til å reagere. Men også Ramm hadde vært ute i hardt vær før. I motsetning til hva folk flest tror om politikerne er det mange av dem som mener at det å opptre i overensstemmelse med logikk og fakta er viktigere enn hva følelser og hensiktsmessighet forteller eller hvilke konsekvenser det måtte få for økonomi og omdømme. Langsomt ble også han stadig sikrere i sin sak. Det utrolige var et faktum. Det fordret handling. Dermed økte etterhvert presset også mot ham og hans omgivelser. Men motstanderne oppdaget – kanskje til sin forbløffelse – at de hadde gått løs på nok en person som lik eselet ikke lot seg dytte rundt.

Uten sammenligning forøvrig, håper vi. Sagt på en annen måte: Vi ble forbannet. og så ingen grunn til å la oss skremme av banen. I det etterfølgende vil vi presentere de videre begivenheter som førte oss dit.

1 Dokumentasjonen av at Redd Barna og h. r. adv. Schjødt presenterte falske bevismidler er fremlagt i anmeldelser av disse til Oslo Politikammer samt anker, spesielt grundig i notat av 30.3.92 vedlagt anke til Eidsivating over politikammerets henleggelse.

2 Riktignok også som tidligere Riksrevisor, men uten noen kvalifikasjoner for dette heller unntatt familieforbindelsen til Arana.

3 Brev fra Leseselskapet til Redd Barna 28. januar 1990.

4 Brev fra Schjødt til Leseselskapet av 22. mai 1990.5 Brev fra Schjødt til Leseselskapet av 1. mars 1990.

6 Se kap. 1 om senere delvise bekreftelser av episodene på POT.

7 NÅ 18. juli 1991.

8 Romavlytting via telefon er under enhver omstendighet ulovlig i Norge. Vi kommer i senere kapitler nærmere inn på denne teknologien.

9 Aftenposten 17. september 1991.

3. PÅ JAKT ETTER UER

I de neste årene skulle vi få hodene fulle av spørsmål. Vi visste at ingen av oss var noe lovlig overvåkingsobjekt for noen. Setsaas hadde vært gjennom og vunnet endel rettslige konflikter med bl.a. Redd Barna, men dette var på det nærmeste et avsluttet kapitel. Ramm/Aamodt skulle være forleggere for en bok som knapt var på skissestadiet og ingen trussel mot rikets sikkerhet, selv om den til slutt kunne vise seg ubehagelig for Ap og visse sider ved bistandspolitikken.

3.1 Var vi virkelig farlige?

Det gikk etterhvert opp for oss at vi mer eller mindre tilfeldig representerte en ansamling av personer som hver for seg og særlig samlet kunne betraktes som «farlige» hvis det virkelig var ugler i mosen. Setsaas hadde sine kunnskaper om Lillehammer-saken og om Mossad i Guatemala og hadde nå avslørt et gjennomført kriminelt «joint venture» mellom Mossad Norge og en norsk tjeneste, som senere viste seg å være E-staben, og alt assistert og tildekket av Mossads liason politiinspektør Iver Frigaard i all hemmelighet, sågar i forhold til Frigaards egen sjef. Avsløringen var nok så eksplosiv i seg selv at de som først var på ville veier og opererte i strid med norsk lov, neppe ville besinne seg, men følge den alminnelige tjenestedynamikk: Sette i gang nye offensive og ulovlige aksjoner for å hindre at informasjonene om de første ulovlighetene kom videre. Sneballeffekten!

Parallelt med dette hadde statsråd Else Bugge Fougner feilinformert Stortinget på bakgrunn av Vegard Byes bok1. Fra juli 1990 løp det en sammenhengende diskrediteringskampanje mot regjeringen Syse til den gikk av i september.

Ramm hadde gjennom 25 år i politikken jaktet på maktmisbruk i olje- og industripolitikken, herunder rullet opp Tandberg-saken og bidratt sterkt til å «vingeklippe» Statoil og senere avsette Arve Johnsen. Ramm kom dessuten rett fra sitt tidligere kontor i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass med Ronald Bye, som nå også utviklet seg til en meget alvorlig trussel (i virkeligheten hadde dette ingen sammenheng, men det kunne ikke analytikerne i tjenestene vite). Aamodt hadde utgitt flere av CCs kritiske bøker om E-tjenesten og andre avsløringsbøker. CC selv var ofte innom på Slemdal med nye prosjekter, og snakket jevnt og trutt med Setsaas. Setsaas selv var knyttet opp til Vegard Bye, som var en akutt trussel pga hans bok om Mike Harari og Lillehammer-saken. Knut Larsen (medeier i Norsk Oljerevy) hadde drevet tung etterforskning i kontraktspraksis i Nordsjøen og var selv ikke fremmed for at han var kommet lovlig nær subgrupper i norske tjenester. Og hele dette «reiret» hadde en filial i Drammensveien 10, rett over kontoret til h r advokat Jens Chr Hauge!

Fantes det paranoikere med skyldfølelse i det hemmelige apparatet, kunne de meget vel komme til å spørre seg hva som nå var i ferd med skje når så mange folk man helt sikkert hadde god kunnskap om fra før, faktisk nesten alle som på den tiden utgjorde et trusselbilde (nærmere analysert i kap. 26.1) nå «rottet seg sammen». Hva hadde denne gruppen fore med den kunnskapen de hadde? Hva ville de foreta seg?

Det var nå helt naturlig å vente seg at «den fjerde tjeneste)) fulgte opp de tidligere aksjoner, men de nye operasjonene måtte selvfølgelig finne sted under et adskillig dypere «cover» på grunn av de første avsløringene. En ny avsløring kunne bli katastrofal. Det var således ikke greit å vite hva vi nå skulle se etter. Fasadene og flere løklag innover ville etter all sannsynlighet være atskillig mer profesjonalisert og by på nye problemer for oss.

1 Vegard Bye: «Forbuden fred». Cappelen 1990.

3.2 Kontraetterretning året rundt

Komisk nok fikk vi ofte (etter at vår sak ble en mediasak i 1993) spørsmålet «hvem står bak dere» fra besøkende provokatører. Motparten må ha lurt fælt. I virkeligheten var vi hverken mer eller mindre enn vi ga oss ut for, uten mektige bakkrefter (dessverre!). Men trodde motparten noe annet, skulle de få noe annet. Fra nå av gikk vi alle fullt inn for kontraetterretning. Det er noe helt annet enn vanlig etterforskning. Den vanlige politietterforskeren er ikke under full overvåking av den etterforskede lovbryteren. Han kan snakke på telefonen og konversere over middagsbordet uten at forbryteren får vite hva han sier. Han har ikke videokameraer rettet mot sine bolig- eller kontorvinduer. Og innbruddstyven gjør ikke innbrudd hjemme hos eller på kontoret til politimannen.

Det skulle vise seg at det ble ganske effektivt å kombinere militær etterforsknings- og analysekompetanse med journalistisk metode og politisk/samfunnsmessig kunnskap. En annen grunnleggende forutsetning var at vi av ulike grunner hadde ganske stor motstandskraft mot provokasjoner og psykologisk krigføring, og kunnskaper og evner til å sette oss inn i motpartens tenkemåte, planlegging og operasjonsmåter. Skal man beseire en mye sterkere motstander, må man også forstå ham, slik at motstøtet kan settes på inn på de svakeste punkter.

Hovedhypotesen for kontraetterretningen ga seg i grunnen selv. Siden vi ikke drev med noe ulovlig, måtte aksjonene mot oss være ulovlige (det skulle etterhvert bli stadig mer tydelig). Aksjonenes formål gikk etter hvert over fra avlytting og ordinær overvåking for å innhente informasjon om oss til rene offensive aksjoner for å true oss, og etterhvert forsøk på å hindre vårt arbeide og allerhelst stanse oss helt, i verste fall bokstavelig talt, for å beskytte egen kriminalitet innenfor de hemmelige tjenestene. I perioder følte vi oss hensatt til å være på gaten i Vest-Berlin på 50-tallet (før Muren, under den kalde krigen) eller i Beirut på 80-tallet; vi visste aldri hva som ville skje når eller hvor.

Noe stort, velorganisert og helt ulovlig hadde til hensikt å knuse oss. Hva var det? Det var tydelig at det eksisterte en stor operasjonsledelse med nærmest ubegrensede ressurser med personell, materiell, transport- og sambandsmidler og ikke minst avlyttingskapasitet.

Vi var jo ikke ukjent med eksisterende hovedlitteratur. Vi visste at det var et utilbørlig nært samarbeide mellom Ap og de viktigste delene av de hemmelige tjenestene. Vi visste om endel hovedtrekk i forholdet til Israel og Mossad (tungtvann, kanonbåter, Lillehammer etc.) Vi visste at Ap var rå med partiutnevnelser, ikke minst i tjenestene og i enkelte nøkkelstillinger i forsvarsledelsen. (Det betyr ikke nødvendigvis at dette personell hadde sin partibok, men de hadde stor sympati for og visste godt hvem de var utnevnt av og hvorfor.) Vi visste om mye av det som allerede var avslørt om politisk overvåking fra etterkrigstiden og noen tiår fremover. Vi visste at mange trodde dette nettverket hadde utviklet seg videre. Vi hadde dessuten tilgang til «leksikonet» CC, som med stigende undring hørte på våre spørsmål og ga svar etter evne. Han var, som vi alle vet, et meget fyldig oppslagsverk, men ikke fullt oppdatert de siste ti år.

Vi måtte fra sommeren 1991 i realiteten alle i gang med kontraetterretning, som er den aller vanskeligste form for etterforskning, i et miljø der vi hele tiden var under overvåking av motparten. Regel nr. 1 for den slags virksomhet er at motparten ikke må få vite at man driver med den, og ihvertfall ikke hva. Det største problemet innenfor kontraetterretning ligger på innhentingssiden, som vanligvis er det enkleste ved andre former for etterforskning eller vitenskapelig forskning. Man må legge mange begrensninger på valg av egne metoder for å kunne holde eksistensen av egen kontraetterretning hemmelig når man er under fysisk og teknisk overvåking. Arbeidet blir da mange ganger langsommere og mer omstendelig enn vanlig etterforskning. Skulle det f.eks. tas bilder, måtte radioen skrus opp for å hindre at romavlytterne hørte klikket i kameraet etc. Dessuten måtte ikke motpartens videoovervåking fange opp hva man viste interesse for. Vinduer med sammentrukne gardiner med smale åpninger ga i årevis «videofrie» vinkler for fotografering.

I utgangspunktet vet man ikke særlig om hva man er ute etter. Man har en følelse av at noe er galt, men kan ikke si mye om hva; Langt mindre hvorfor. I denne fasen må derfor nær sagt alt i omgivelsene registreres: Inn- og utflyttinger, bilbruk, daglige rutiner, uvanlige begivenheter, fremmede personer/biler osv osv. Man må fange inn normalsituasjonen for senere å kunne se kontrastene når endringer skjer. I tillegg til ordinær observasjon benyttet vi også visse tekniske hjelpemidler i kontraetterretningen. Det var selvsagt ikke egne søke- og peilestasjoner, men enkle midler som ga gode resultater. Hva det var, kan vi dessverre ikke gå inn på her.

Dette medfører enorme konsekvenser for dagliglivet. Kontraetterretning blir en tilværelse. Arbeidet må skje på døgnbasis og årsbasis. Det får konsekvenser for familieliv og jobb. I lange perioder finner man svært lite.

Sikkerhet er et spesielt tema. I det øyeblikk motparten vet at noe i det hele tatt foregår, kommer risikoen for større hyppighet av innbrudd og innlåsing i den hensikt å finne ut hva man vet, hvordan man arbeider og hvor langt man er kommet. De omhyggelig opparbeidede logger, nedtegnelser, analyser, bilder og videofilm må voktes på døgnbasis. Boligen kan aldri stå tom.

Dette er nettopp årsaken til at hemmelige tjenester i alle land – selv på ville veier – får overtaket. Ordinære borgere – hvis de måtte merke noe mistenkelig – kan ikke prioritere kontraetterretning, langt mindre sette inn nødvendige ressurser. Organisert kontraetterretning krever alltid enorme ressurser og stor tålmodighet før resultatene foreligger. Vi forsto etterhvert at det måtte være mye urettferdig kritikk som hadde rammet norsk Overvåkingspoliti gjennom årene for forholdet mellom ressursbruk og antall avslørte spioner.

Vi husket historien som ble fortalt av politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkingspolitiet, kanskje den mest kjente kontraspionasjekapasiteten i Norge. Han jobbet i POT fra etterkrigstiden til og med Treholt-saken. I sin bok «Spaneren»1 og ellers i media har han fortalt om sin overvåkingssvirksomhet overfor spionen Asbjørn «Osvald» Sunde: Han sto på gatehjørner og i portrom dager, kvelder og netter om vinteren i storm og kulde i månedsvis før det ble noen resultater. Vi kjente oss igjen. Men Tofte var likevel heldig: Han hadde en mann med en identitet, og denne mannen overvåket ikke Tofte! Så han kunne jo bruke telefonen både på jobb og privat, og innimellom ha et ordinært familieliv uten å være videoovervåket eller utsatt for «Slow Scan Radiation» i hjemmet. Det satte sikkert fru Tofte pris på!

Etter all endeløs rådatainnsamling begynner man å se mønstre. Vi fant f.eks. at det var lurt å se nøye etter sambandsutstyr i biler og skjult under klær. Andre fellesnevnere var at mange operatører hadde økonomiske problemer, familieproblemer etc. Noen trodde de jobbet for lovlige tjenester, andre visste kanskje ikke hvem oppdragsgiveren var. Et annet avslørende mønster var når folk over år kun besøkte sin egen bopel f.eks. 3-4 ganger daglig, og alltid forlot boligen i samme klær som de ankom! Eller: En enslig kvinne som flyttet til byen fra landet, og i løpet av ett år overnattet færre enn 5 ganger i leiligheten sin. Da spurte vi oss om hva boligen egentlig ble benyttet til, når yrke, inntekter og andre omstendigheter utelukket en «bolig for moro skyld». Vi hadde, som leseren forstår, adskillig underholdning underveis!

Når man endelig begynner å gjøre oppdagelser, må man ikke bli for ivrig. Nå gjelder det virkelig å huske at man er overvåket og holde kortene tett til seg, ellers kan man risikere å måtte begynne forfra igjen. Får motparten snusen i at du vet, for ikke å snakke om hva du vet, vil den automatisk gjennomføre alle slags mottrekk: Kamuflasje, rydding, forflytning, sabotasje, avledningsmanøvre, desinformasjon og annen provokativ virksomhet – eller rett og slett nedlegge hele operasjonen og starte pånytt. Dessuten risikerer du nå voldelige mottrekk for å stoppe deg.

All inngående informasjon måtte vurderes kritisk. Etter at vår sak ble kjent, kom det inn tonnevis av materiale. Svært meget av dette var plantet av motparten slik at vi skulle trekke gale konklusjoner. Pressen var i perioder meget interessert, fra de mange genuine til rene agenter som opptrådte som pressefolk eller pressefolk som var agenter. Etter hvert som vi avslørte slike forhold, ga det oss imidlertid andre og verdifulle informasjoner.

Et spesielt kompliserende forhold i vår sak var at motparten satte inn særdeles mangeartet personell – folk som jobbet for både Mossad, E-tjenesten, POT, tilknyttede virksomheter og endog politiet. I tillegg kom løsmedarbeidere som bare var vervet for anledningen. f.eks. utlendinger, og personer som var mest uskyldige, men «ledet inn i øvelsen» og kanskje trodde de bare utførte en spøk mot god betaling. Bare det å leie f.eks. en arbeids- og pengeløs med skremmende utseende til mot betaling kun å stå og glo i 3-4 timer mot din bolig er kanskje virksomt mot mange, men ikke mot oss.

Etterhvert som vi ringet inn ulike interessante leiligheter, personer, firmaer, organisasjoner og institusjoner fikk vi behov for å vite mer om disse. Spørsmålet om navn og identiteter er et problem for seg selv. Ofte opereres det med tildekkede navn, c/o-adresser og hemmelige telefonnummer. Hvem bor der – offisielt og egentlig? Hvor jobber de? Hvor har de jobbet før? Hvem eier firmaet? Hva driver konsulentfirmaet med? Hvem har forbindelser med hverandre utenfor det observerbare? Man kan ikke bare spørre folk om hvem de er. Det må bringes på det rene gjennom observasjon og bevegelsesanalyse, og andre virkemidler. Identifikasjon skaffet oss mye arbeide.

Til denne delen av arbeidet trengtes oppslagsverk av alle typer og alle aldre. Telefonkataloger, yrkesregistre, statskalendre, medlemsregistre etc. Vi fikk også god hjelp av ymse dataregistre, som f.eks. den elektroniske telefonkatalogen og avisers databaser. Men bruker man telefonnettet, blir man avlyttet (også våre datasøk ble det). Da må det vurderes: Er nytteverdien av det vi får større enn det vi gir?

Beskyttelseshensyn gjorde det også nødvendig å gå omveier: Ikke ringe på egen telefon, men kanskje på andre. Bruk av mellomperson til å kontakte offentlige etater. Og du kan heller ikke ringe til mellompersonene. Alt må skje på fysiske møter på klarerte steder, og slik at man påser at man ikke blir forfulgt. Det som før tok to minutter, kan nå ta uker.

Etter hvert som de røde tråder kunne trekkes, kunne vi begynne å sette detaljinformasjoner sammen til hypoteser, som i neste runde måtte måles mot andre kjente forhold og så godtas, revideres eller forkastes. Delkonklusjoner måtte settes sammen til hovedhypoteser som pånytt måtte verifiseres etc.

Dette verifikasjons- og analysearbeidet er mindre krevende, men må selvsagt finne sted med samme type begrensninger når man har objektet for kontraetterretningen lyttende på seg hele tiden. Samtaler var påkrevet. De måtte foregå til alle døgnets tider på kaféer alle steder rundt om i byen – mange ganger på vårt «stamsted» Jeppe på Vinderen, der de alltid var like serviceminded for de rare stamgjestene som hver gang skulle ha to kaffe og én cola light – uansett tid på døgnet. Våre kafébesøk var i perioder tydeligvis høyt prioritert av våre motparter. Vi hadde mange morsomme opplevelser mellom vårt og deres nattskift – på forskjellige bord og forskjellige kaféer! Folk med svært dårlig hørsel og «høreapparat» likte veldig godt nabobordet vårt!

Mens innhenting før den gir resultater er meget mer tidkrevende enn man skulle anta. krever bearbeidingen og analysen mindre tid før den blir produktiv. Når råmaterialet er stort nok, vil prioritering av analysesiden ofte være mer lønnsomt enn prioritering av innhentingssiden. Svært ofte vil da analysen ende opp i et spørsmål hvor svaret allerede ligger i råmaterialet. Har man først endel 100% sikre puslebiter, og man begynner å sette disse sammen med hverandre og annet kjent stoff, kan puslespillet begynne for alvor. Da kan nye og brede arbeidshypoteser settes opp, særlig hvis man har litt kreative hoder. Det hender selvsagt at man kjører inn i en blindgate, men etterhvert blir treffsikkerheten større og større.

Siste element i metodikken er å forklare konklusjonene innenfor en større sammenheng. Her er hva vi har funnet og konkludert med – hvorfor er det blitt slik? Hvis konklusjonene ikke lar seg forklare i en eller annen kjent historisk/samfunnsmessig sammenheng, må man søke andre forklaringer – og det er akkurat det vi har gjort! Derfor valgte vi betegnelsen «den fjerde tjeneste». Svært meget av denne boken består i å beskrive og forklare hvordan denne tjenesten oppsto og hvordan den har levet sitt liv som et ekteskap mellom nøkkelpersoner i Ap, de viktigste delene av de hemmelige tjenestene, Mossad Norge etc.

For å sette våre funn og konklusjoner inn i den store sammenheng, trengte vi kunnskap om etterretning og overvåking i inn- og utland, om norsk krigs- og etterkrigshistorie, maktapparatet i Arbeiderpartiet, Mossad, Lillehammer-aksjonen, spesielle aksjoner, tidligere granskinger, tekniske metoder osv osv.

Vi har trålet loppemarkeder, brukthandler, antikvariater, bokhandlere i inn- og utland og gjennomsøkt norske og internasjonale aviser og databaser gjennom flere år. Vi finner stadig nye interessante informasjoner. Eller at vår sak ble omtalt i media i et par runder, er vi blitt kontaktet av hundrevis av personer som også har bidratt med informasjoner (etterhvert som vi ble flinkere klarte vi også å trekke ut mer og mer informasjon fra og om de mange provokatørene som oppsøkte oss, enten de hadde desinformasjon eller innhenting som oppdrag!). Gjennom årene har vi dannet oss et stadig klarere bilde av hvem som har gått løs på oss. Vi vil videre i denne boken presentere våre konklusjoner fra granskning av åpne kilder vekselvis med våre egne erfaringer og konklusjoner, og etterhvert knytte disse sammen med norsk etterkrigshistorie, de norske hemmelige tjenestene, Arbeiderpartiet og Mossad. Da kommer vi til andre resultater enn enkelte av de autoriserte historiegranskere, og forklarer hvorfor det ble slik.

Vi har lyst til allerede nå å gi en smakebit, som samtidig gir leseren et eksempel på hvordan vår sak er blitt vevet inn i viktige prosesser i norsk etterkrigshistorie og som har vært en del av forklaringen på den massive Ap-desperasjonen mot granskning av vår sak. Etter at Iver Frigaard ikke gjorde sin jobb i forbindelse med aksjonene på Ellingsrud, flyttet Setsaas i 1990 til Lindebergåsen. Der oppdaget han raskt at «nissen fulgte med på lasset», dvs. han avdekket flere overvåkingsleiligheter som ble etablert i kjølvannet av hans flytting. Det viste seg etterhvert at flere av de viktigste i overvåkingsoperasjonen, som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre, tidligere hadde jobbet på en vernet bedrift ved navn «Norasonde». Denne delen av historien er fortalt senere i større detalj. Men hva var «Norasonde»?

Vi studerte bedriftens historie og grunnleggelse, gikk gjennom persongalleri, produkter og kundeforhold, og oppdaget at vi hadde grepet tak i en flik på en av etterkrigstidens viktigste og bare delvis kjente etterretningshistorier. Denne spesielle del av historien har det aldri tidligere vært skrevet noe om.

Vi har satt den sammen fra utallige små puslebiter, men med helt lovlige virkemidler. Intet av det vi avdekker har betydning for norsk sikkerhet idag, men absolutt for tryggheten til de ulovlige overvåkerne. Skulle noen høye herrer gå løs på oss for å avdekke for mye avslører de derfor seg selv. Når systemene bryter våre borgerrettigheter og nekter å oppklare, har de kun seg selv å takke.

1 Ørnulf Tofte: «Spaneren» Gyldendal 1987.

3.3 Om «U-1»

Som vi alle er kjent med. var Sovjetunionen et avstengt område sett fra Vesten fra starten av den kalde krigen i slutten av 40-årene. NATOs forsvarspolitikk var dels basert på gjengjeldelse og dels på en førsteslagsstrategi, i begge tilfelle ved bruk av strategiske atomvåpen. En forutsetning for denne planleggingen var detaljert kunnskap om Sovjetunionens styrkeoppbygging, utviklingsprogrammer vedr atomvåpen og detaljert geografisk kunnskap slik at man kunne ta ut allierte bombemål. De største problemene hadde NATO med å skaffe seg kunnskap øst for Ural. Etter som Sovjets leveringsmidler ble langtrekkende, ble også flere av deres strategiske våpen plassert fjernere fra Europa og USA.

De fleste burde idag være kjent med de norske bidrag til offensiv etterretning rettet østover på slutten av 40-årene og frem til ca 1955; de såkalte «Finlands-operasjonene» og tilsvarende fra Finnmark. Personer som Magnus Bratten1 og Jack (Joachim) Helle2 var begge viktige representanter for daværende oberst Vilhelm Evang/sjef E-staben3 i disse operasjonene.

Et langt mer offensivt tiltak ble iverksatt i januar 1956 fra en rekke NATO-land, herunder også Norge. I tidsrommet 13. januar til 6. februar 1956 ble det fra Gardermoen flystasjon av en større kontingent amerikansk militært personell sendt opp en rekke ballonger for etterretningsformål. Ballongene drev i stor høyde over Sovjetunionen for opptak av film, diverse elektronisk etterretning og kommunikasjonsetterretning. Ballongprogrammet avstedkom en rekke protestnoter fra Sovjet og nedskutt alliert etterretningsutstyr ble utstilt såvel i Praha som i Moskva og Peking. Norges rolle som oppsendingssted for ballonger forble ukjent for Sovjetunionen (vi kjenner ihvertfall ikke noen offisielle protester), og vi mottok kun to protestnoter fra Sverige. Dette prosjektet er i ettertid i Norge uoffisielt betegnet som «U-1»4.

Ballongprogrammet forårsaket forøvrig at en rekke Osloborgere ble skremt og Oslo-avisene rapporterte om «UFOer»5. En ballong eksploderte sågar over Oslo, og en annen styrtet i Hardangertjorden6. Ca 10% av ballongene klarte å krysse det sovjetiske kontinent og skaffet således NATO verdifull informasjon.

Nøkkelpersonell på norsk side foruten etterretningsstaben og noen få norske offiserer var:

  • Daværende byråsjef i UD, Georg Kristiansen7
  • Daværende byråsjef i FD, Fredrik Ramm8
  • Daværende radiosondesjef Kåre Hostvedt ved Meteorologisk institutt, sjef for «Norges radiosondestasjoner» 9

Såvel Ramm som Kristiansen tilhørte det engelske krigsskolekull 1943-44 og har hatt parallelle karrierer i hhv FD og UD. De ivaretok begge respektive departementers forhold til norske og allierte hemmelige tjenester. Begge satt også av den grunn i en årrekke i det innledningsvis hemmelige interdepartementale koordineringsorgan for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten under ledelse av senere ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor, Andreas Andersen.

1 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 13 ff.

2 Chr. Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien Om M. M.» Cappelen 1988. Side 71. Helle var svoger av forsvarsminister Nils Langhelle og nær personlig venn av forsvarsminister (1955-61) Nils Kr. Hindal.

3 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.

4 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.

5 Sørdahl, side 9.

6 Sørdahl, side 24.

7 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Kristiansen gikk britisk krigsskole 1943, var sekretær i Utenriksdepartementet fra 1952, byråsjef fra 1955, underdirektør fra 1959, ekspedisjonssjef 1962-64 og utenriksråd fra 1977.

8 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Ramm gikk britisk krigsskole 1943-44, var kst byråsjef i Forsvarsdepartementet fra 1954 og kst ekspedisjonssjef 1953-62.

9 Sørdahl, side 24.

3.4 Om U-2

Det av nordmenn meget kjente U-2-programmet var fortsettelsen av U-1. U-2 varte frem til 1. mai 1960, da flygeren, kaptein Francis Gary Powers, ble skutt ned i Sverdlovsk-området på vei fra Pakistan til Bodø. Toppmøtet i Paris samme år ble avlyst og Norge kom sterkt i fokus. Norske politiske og militære myndigheter benektet enhver befatning med saken, dvs. bruk av Bodø flyplass ifbm kryssing av Sovjetunionens område.

Det var ikke helt troverdig, og i ettertid kan det konstateres at det ikke var sant. CC opplyste at han kjente til en general som1:

«hadde truffet løytnant Frances Powers som ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960. ‘Det var på etterretningssjefen Vilhelm Evangs kontor…’»

– og åpenbart før nedskytingen. Det er også senere blitt kjent at norsk E-tjeneste allerede fra 1958 hadde elektronisk overvåkingskapabilitet til2:

«å følge all sovjetisk flyaktivitet helt ned mot Moskva»

Da oppdaget man nok også amerikanske fly, og ville nok slått alarm og blitt informert om dette mystiske flyet om man ikke var blitt det fra før.

I ettertid er det også kjent at russerne i flere år hadde fulgt U-2 på radar og at den norske Sovjetspionen Selmer Nilsen i lang tid hadde foretatt observasjoner på såvel Bodø som Andøya flyplass3. U-2 gikk nærmest i rutetrafikk fra Tyrkia eller Pakistan til Bodø eller Andøya og ga meget verdifullt materiale vedr sovjetisk styrkeoppbygging og data for uttak av bombemål.

Det amerikanerne manglet for å gjennomføre sitt U-2-program var for det første flyplasser, og Norge stilte til disposisjon Bodø og Andøya, men dernest gjorde vi en helt uvurderlig innsats på et for offentligheten hittil ukjent område:

En forutsetning for å legge opp U-2s ruter var et markapparat av feltagenter som kunne gi operasjonsledelsen etterretningsdata som grunnlag for å legge opp rutene. Det sovjetiske landterritorium er enormt. Til tross for de høydene U-2 fløy i var det en nødvendighet for å utnytte flytiden at man hadde informasjoner fra bakken før rutene ble lagt opp og dernest korrektiver/supplerende opplysninger fra feltapparatet på bakken etter at flyfotoene var studert. Stalin-tidens terror overfor jødene i Sovjet hadde sveiset denne gruppen sammen på tvers av geografi og språk innenfor store områder i Sovjet. Jødene var i praksis den eneste organiserte folkegruppe «under jorden».

På slutten av 2. verdenskrig hoppet sjefen for Hitlers spionasjeapparat i Øst-Europa og Sovjetunionen, Reinhard Gehlen, over til amerikanerne i Tyskland og bragte med seg hele sitt arkiv og i praksis hele sitt spionasjeapparat bak det som senere ble det sovjetiske jernteppet4. Reinhard Gehlen hadde ingen illusjoner om krigens utgang, særdeles ikke etter at hans sjef, admiral Canaris, var hengt på en kjøttkrok etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944.

Den såkalte «Gehlen-organisasjonen» spilte i årene etter krigen en stor rolle ifbm innsamling av informasjoner fra alle flyktninger som kom fra Øst-Europa og Sovjetunionen til vest og ikke minst var den hovedmottaker for informasjon fra hjemvendte tyske krigsfanger. Vest-Tyskland var således et meget viktig område for etterretningsdata fra østblokken i årene umiddelbart etter krigen. Som følge av dette sørget også oberst Evang for at E-staben fikk besette flere etterretnings- og sikkerhetsoffisersstillinger ikke bare i Tysklands-brigaden, men også i enkelte allierte staber. Det kan således nevnes at Trond Johansen allerede i 1948 tjenestegjorde i Tysklands-brigaden (etter at han her hjemme siden krigen hadde jobbet for Evang i ADM.T.P (Administrasjon av tysk personell)5. Knut Frydenlund avtjente også sin verneplikt i Tysklands-brigaden i dette året6. Det var her Trond Johansen og Knut Frydenlund etablerte sitt etterhvert meget nære vennskap7.

Senere kaptein Trond Johansen ble av Evang i 1954 sendt tilbake til den norske ambassaden i Bonn som liasonoffiser til Gehlen-apparatet8 og hadde dette oppdraget frem til 19589. I denne tjenestetiden finnes en del av forklaringen på Trond Johansens senere karriere og posisjon.

Som tidligere omtalt hadde også jødene et organisert apparat dypt inne i Sovjetunionen, og den unge israelske stat aktiviserte dette apparatet fra 1956 med tanke på U2-operasjonene10. Det interessante er imidlertid at deler av informasjonene fra Israels feltapparat ble bragt over til norsk etterretningstjeneste via den norske jøden Israel Krupp som var en meget nær medarbeider til oberst Evang og som var involvert i U-2-operasjonene11. Det er verd å merke seg at Krupp på dette tidspunkt ikke hadde noen formell tilknytning til E-staben, men nærmest opererte som «freelance». Vpl kaptein Israel Krupp foresto i 1948 militæropplæring av unge norske jøder på Jødisk Ungdomsforenings (JUF) hytte i Bærum for å utdanne norske jøder til kamp for den nyfødte israelske stat12. Ledelsen i Arbeiderpartiet stilte seg meget velvillig til dette. Allerede nå spilte Krupp på sine sentrale kontakter i Arbeiderpartiet, ikke minst med den mektige redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet som Krupp hadde vært kurer for under krigen13. Mange sentrale personer i Arbeiderpartiet hadde sterke følelser for Israels sak etter å ha sittet sammen med jøder i tysk krigsfangenskap.

Israel Krupp var også mannen som i 1965 skaffet Evang og E-staben deres nåværende lokaler i Platous gt14.

Israel Krupps rolle i forhold til Arbeiderpartiet og E-staben kan best beskrives på følgende måte: CC, som hadde omtalt Krupp i «Det Hemmelige Norge»15 erfarte at samtlige som var nevnt ved navn i hans bok ble innkalt til politiavhør under etterforskningen av boken – unntatt Krupp, som overfor CC uttalte at han slapp det – det hadde Trond Johansen sørget for!16 Saken mot CC foregikk således på to plan – med politi og påtalemyndighet på det nederste, mente CC.

Også en annen norsk jøde, Olge J Adamson, som var ansatt i E-staben, var dypt involvert i U-2-programmet17. Han var ikke bare en nær medarbeider, men også en god venn av E-sjef Evang. Adamson tjenestegjorde på Evangs politiske avdeling, seksjon Øst-Europa og Sovjet18. Adamson spilte på flere områder viktige roller på Evangs vegne. Det er bl.a. kjent at han hadde direkte kontakt med det svenske IB-apparatet19 (se nedenfor), herunder også personlig vennskap med senere utenriksminister Sten Andersson som sammen med Olof Palme hadde vært ansatt i den svenske E-staben20.

Knut Frydenlund tjenestegjorde på ambassaden i Bonn 1953-55, tre år sammen med Trond Johansen21. Magnus Bratten, som returnerte til E-staben fra Helsingfors etter Finlands-operasjonene i 195522, var også hyppig på ambassaden i Bonn under U-2-operasjonene inntil han 1960-62 var stasjonert som «sosialattaché» i Bonn og overtok da som E-tjenestens mann i Bonn etter Trond Johansen23. Som følge av Mossads samarbeid med den norske E-tjeneste ifbm feltagentene inne i Sovjet og trafikken av jødiske flyktninger fra Sovjet ble også Olge J Adamson sendt til ambassaden i Bonn på siste del av 50-tallet24.

Det er i ettertid kjent at Trond Johansen opparbeidet et meget godt og personlig forhold til flere nøkkelpersoner innenfor Gehlens organisasjon. Han gjorde uten tvil en fremragende innsats for å få bragt frem nødvendig feltetterretning til U-2-programmet, samtidig som deler av israelernes informasjon fra deres apparat ble bragt frem via Adamson og Krupp til Evang og videre til amerikanerne. Trond Johansens innsats ifbm U-2-operasjonene må ha vært av formidabel karakter. Ved hjemkomst til E-staben i 1958, etter fire år i Bonn, ble han umiddelbart utnevnt til major bare 34 år gammel og uten en eneste dag med formell militær utdannelse25.

Det er også all grunn til å tro at den utvandrede norske jøden Bjørn Dworsky26, som reiste til Israel ifb med etableringen av den nye staten, også gjorde sitt på Histadruts kanaler (Histadrut tilsvarer både LO og NHO i Norge). Dworsky kom forøvrig tilbake til Norge som Histadruts kontaktperson til LO i tiden 1972-79 med kontor på Youngstorget27. (Visste han noe om avlyttingen på Youngstorget som Ronald Bye senere avdekket?)

Poenget er at Evang og Johansen på denne tiden sterkt bygget opp sin anseelse i forhold til amerikanerne ved hjelp av Gehlen-apparatet og Mossad. Her starter etter all sannsynlighet den offentlig ikke kjente uavhengighet av amerikansk etterretning ved at E-staben og AP nå etablerte et meget nært forhold til Mossad, noe som ved mange anledninger satte Norge i en sterk forhandlingsposisjon. Det er absolutt grunn til å tro at endel av betalingen for Mossads innsats for norsk etterretning ifbm U-2-operasjonene (1956-1960) var tungtvannet som ble overlatt Israel i 1959 og 1961.

På ytterligere ett område gjorde den norske E-staben en meget betydelig innsats for å sikre informasjonsstrømmen mellom feltapparat og operasjonsledelse i U-2-operasjonen: Sekretær i oberst Evangs eget sekretariat, Ingeborg Lygren, gjennomgikk grundig trening her hjemme bl.a. av CIA-personell i Oslo, for å kunne betjene «døde postkasser» for toveis informasjon i Moskva28 (normalt forskjellige «postkasser» for inn og ut). Dette var dels for å avhjelpe amerikanerne i Moskva (de var under massiv overvåking) og dels fordi oberst Evang ønsket å betjene sine egne feltagenter. Lygren oppholdt seg i Moskva 1956-59 og skulle senere på grunn av den spionmistanke som ble rettet mot henne fra CIA i 196529 bli en av hovedårsakene til at Trond Johansen inngikk et enda tettere samarbeid med Mossad og holdt stadig større avstand til amerikanerne (se nedenfor).

Foruten allerede nevnt personell var også de «gamle» «U-l»-veteranene, henholdsvis byråsjef og underdirektør i UD Georg Kristiansen og byråsjef og ekspedisjonssjef Fredrik Ramm i FD sine respektive departementers ansvarlige i U-2-operasjonen.

1 Chr. Christensen «Politisak». Atheneum 1984. Side 171.

2 Odd Isungset og Morten Jentoft: «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 111 f, der Evang orienterer president Kekkonen om dette.

3 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 987. Side 204 f.

4 Reinhard Gehlen: «Spion». Gyldendal 1972.

5 Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side i 09 ff.

6 Samme.

7 Samme. Dessuten Nygaard Haug-utvalgets innstilling, s. 89, i den stensilerte utgaven.

8 Gehlen-apparatet fikk forøvrig senere status som den offisielle tyske etterretningstjeneste BND – Bundesnachrichtendienst – med nettopp Reinhard Gehlen som sjef. Gehlen avanserte til general før han ble pensjonert.

9 Johansen/Jørgensen/Sjue og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 109 ff.

10 CC i samtale med oss.

11 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 166.

12 Se f.eks. Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983.

13 Se f.eks. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 222.

14 Samtale med CC i 1993.

15 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

16 Chr. Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 171.

17 CC i samtale med oss.

18 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 234.

19 Johansen/Jørgensen/Sjue. Side 234.

20 Om svenske politikeres forhold til SAPO og 1ff, se kap. 24.3.3.3.

21 Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier». Kunnskapsforlaget 1985. Side 204.

22 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 110.

23 Isungset/Jentoft, side 99.

24 Trygve Juul Møller: «Studentene fra 1937», Bokkomitéen for studentene fra 1937. Oslo 1962. Side 2. under oppføringen for hans hustru, Bordhild Hildur (Berge) Adamson, kommer opplysningen om Adamsons tjeneste. Denne opplysningen forekommer ikke i det tilsvarende verk av 1935, der Adamson selv er oppført.

25 Statskalenderen.

26 Omtalt flere ganger i Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986.

27 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

28 Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991.

29 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

3.5 m «U-3»

Måneden etter at U-2 1. mai 1960 ble skutt ned, 22. juni 1960, ble firmaet Norasonde A/S stiftet1. Firmaets formål var ved stiftelsen «produksjon av radiosonder og eventuell annen fabrikkdrift». Etterretningsstaben hadde nå en tid på eget initiativ, parallelt med U-2-programmet, eksperimentert med en forlengelse av U-1-programmet, dog med begrenset geografisk operasjonsområde. Man hadde i likhet med Finlands-operasjonene et behov for cover, og unnlot derfor å bruke ballonger produsert hos våre allierte. Man skaffet derfor til veie finskproduserte ballonger. I likhet med Finlandsoperasjonene, der finske Mannerheimsoldater ble trenet av E-staben på 50-tallet dels i Oslo og dels i Finland og deretter ble sendt inn i Sovjet for E-oppdrag, ønsket ikke Norge og NATO å utfordre Sovjet med vest-produserte ballonger.

Norasonde inngikk et tett og nært samarbeide med Forsvarets Forskningsinstitutt (FF1) på Kjeller under ledelse av Finn Lied og Luftforsvarets Forsyningskommando under ledelse av general Johan Koren Christie (som nylig døde med minneord av Jens Chr Hauge). Radiosondesjef Kåre Hostvedt, som sto sentralt allerede i U-1-operasjonen (se kap. 3.3), ble snart styremedlem i Norasonde. Det ble også general Christie. Fra starten av og i lang tid fremover finner vi som styremedlemmer kjente navn med nær tilknytning til Arbeiderpartiet og flere med betydelig krigsinnsats. Gunnar Bråthen, som under krigen tjenestegjorde ved militærkontoret i Stockholm, og i 1945 ble nestformann i LO under Konrad Nordahl, ledet i en periode hele Ap/LOs politiske overvåking og var en periode styreformann i Norasonde A/S.

Daværende kaptein Bjørn Egge, som i flere perioder arbeidet i E-staben med den offensive etterretningstjenesten, var i 1947 adjutant for forsvarsminister Jens Chr Hauge og stabssjef i Hærens Overkommando under Hauge i 19482. Han var 1968-70 ansatt på FFI3. Senere forsvars- og utenriksminister Johan Jørgen Holst jobbet på FFI mesteparten av 60-tallet4. Det kan forøvrig bemerkes at Holst allerede i 1960 fikk stipend fra den jødisk-kontrollerte organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University5.

Norasonde ble gitt særdeles god kamuflasje ved at det ble etablert som Norges første såkalte vernede bedrift (for yrkesvalghemmede). Riktignok stusset andre i dette faglige miljøet over at Norasonde ihvertfall i enkelte perioder ikke ville ta imot psykisk utviklingshemmede6 (forståelig ut fra følsomheten i det man drev med, men ikke hvis man skulle prioritere den sosiale side av saken!), men ingen stilte noe større spørsmålstegn.

En annen genial side ved konstruksjonen var at Etterretningsstaben kunne hente statsmidler rett ut fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet ved siden av at CIA støttet opp. Firmaet ble etablert i Lørenveien, vegg i vegg med Løren leir (ref Sinsen/Løren HV som var en del av det såkalte Spilhaug-apparatet, se kap. 24.3.2.8) og Televerket. Det ble bygget eget innkvarteringshus for de ansatte. Firmaet inngikk et nært samarbeide med Hydro Aluminium7, TBK8, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrik og Standard Telefon- og Kabelfabrikk9 alle under ulik grad av innflytelse fra staten v/Forsvarsdepartementet som viktig kunde og forvaltningsorgan. I 1961, i Norasondes startfase, ble sosialminister Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland, forsvarsminister.

Det er absolutt grunn til å anta, uten at vi her vil gå inn på for mange detaljer, at firmaet Norasonde i perioder i tillegg til selve produksjon av «radiosonder» m m lot disse inngå i et nytt offensivt etterretningsprogram tilsvarende ballongprogrammet «U-1» med en noe mer begrenset målsetting.

Svært meget tyder videre på at Norasonde i perioder bidro til produksjon av telefonapparater modifisert for romavlytting via telefon10. Disse ble stilt til disposisjon for installasjon både i offentlig og privat sektor. Denne (forøvrig ulovlige) avlyttingsteknikken kom i bruk i Norge på 60-tallet, og er fra Borten-regjeringens tid 1965-72 og frem til idag benyttet i stor utstrekning11. Da man på Youngstorget rev ned det manuelt monterte avlyttingssystem som opplyst av Ronald Bye12, i den tro at man da fikk bukt med romavlyttingen (og samtidig som de tilhørende kontaktpersoner i POT sluttet), fortsatte denne likevel, men nå over hele landet (teoretisk mot enhver som hadde telefon; i praksis kun mot dem som hadde mottatt ferdigmodifisert telefon eller senere fått den modifisert av «hjemmebesøkende») med den nye teknologien og nå i regi av E-staben – uten at noen visste om det. Etter hvert tyder alt på at POT har tatt i bruk denne ulovlige teknologien i stor utstrekning.

Vi er kjent med en god del av den operative virksomhet som foregikk i sammenheng med Norasondes virksomhet, men ser ingen grunn til å gå inn på denne her.

Av særskilt betydning for vår sak vil vi gjerne nevne det faktum at vi etter å ha avdekket såkalte overvåkingsleiligheter dessverre også har fastslått at tre personer (innflyttet umiddelbart etter overvåkingsobjektet) involvert i de ulovlige operasjonene var tidligere ansatte nettopp i E-stabens bedrift Norasonde AJS. Disse tre tidligere «U-3»-ansatte koblet seg også opp til en ansatt i Industrivernet som tidligere også fungerte som en dekkorganisasjon for E-staben. På toppen av det hele samarbeidet ovennevnte fire personer med tilknytning til E-staben med andre overvåkere styrt av Mossad Norge (se nedenfor) og Spilhaug-apparatet.

I E-staben var det vanntette skott mellom de forskjellige avdelingene, og Evang styrte personlig de hemmeligste operasjonene direkte ved hjelp av sitt lille sekretariat. Medlemmer av dette sekretariatet var Trond Johansen, Ola Evensen, Ellen Martens (gift med etterretningsoffiseren Kaj Martens) og Ingeborg Lygren (en søster av Lygren var forøvrig også ansatt i E-staben). Evangs ønske om personlig kontroll og maksimal hemmelighet er en av årsakene nettopp til at representantene Johansen og Lygren fra hans eget sekretariat var så dypt involvert i U-2-programmet.

Det er grunn til å tro at Ola Evensen spilte en sentral rolle ifbm «U-3». Ved omorganiseringen av Ap-regjeringen i 1961 ble Ola Evensens svoger, Gudmund Harlem, forsvarsminister. Året før var «U-3» (Norasonde) startet opp. På grunn av sitt dekke som vernet bedrift var det absolutt en fordel for denne operasjon å ha en forsvarsminister med såvel personlig tilknytning til E-staben som medisinsk kompetanse. Harlems personlige engasjement ser man også når man følger endel tidligere ansatte arbeidsledere i Norasonde som får ny jobb i Statens Attføringsinstitutt der Harlem senere blir sjef13. Det kan også se ut som om E-staben har trukket på Mossad og Israel i forbindelse med kompetanse og gode råd da man i Israel hadde adskillig erfaring med sysselsetting av funksjonshemmede bl.a. som følge av Israels kriger.

Det er tydelig at «U-3»-prosjektet (Norasonde) bisto (sammen med FFI og LFK) i en rekke operasjonelle etterretningsfunksjoner, herunder også operasjoner av samme type som senere ble avslørt i Sverige i regi av «Informasjonsbyrån» (IB) som var en filial av den svenske E-tjenesten14. Det er interessant å notere at bedriften i 1972 tok de første skritt til å flytte virksomheten bort fra Lørenvn i Oslo, parallelt med at det brygget opp til avsløring av IB-skandalen i Sverige, slik at det så raskt som 21 dager etter avsløringen i Sverige (3. mai 1973) kunne besluttes av Norasondes styre å gjennomføre flyttingen15. Vi er usikre på om disse begivenhetene har noen sammenheng, men det er fullt mulig, det ble opplagt en mer tilbaketrukket tilværelse etterpå.

På grunn av det nære samarbeidet med FFI var neppe den nye lokaliseringen på Skedsmokorset tilfeldig valgt. General Christie, sjef for Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller, var forøvrig nå styremedlem. At hensynet til de yrkesvalghemmede ikke var hovedmålet med virksomheten bekreftes også av at flyttingen og den nye lokaliseringen måtte medføre oppsigelse av alle de yrkesvalghemmede som hadde arbeidet i Norasonde og bodd i hybelhuset i Lørenvn. Sikkerheten ble nå øket ved at man skaffet seg nye yrkesvalghemmede som ble fraktet daglig fra ulike steder rundt om på Romerike.

Problemet for NATO som oppsto 1. mai 1960, da U-2-piloten Francis Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk på vei til Bodø flyplass var at det nå oppsto et etterretningsteknisk vakuum. Utviklingen foregikk nå høyt prioritert og svært raskt i Sovjet, og vi i Vesten hadde ikke noen sikre etterretningsmidler som kunne holde oss ajour med Sovjets tekniske utvikling. Vi var nå midt i den kaldeste delen av den kalde krigen, noen år før Cuba-krisen i en periode da tankene i Washington hele tiden kretset rundt «den røde knappen».

Dette vakuum ble så bekymringsfullt at de hemmelige tjenester i de viktigste vestlige land var svært opptatt av det. Hvor viktig «U-3»/ballongetterretningen nå ble i en kort periode lar vi forfatteren Peter Wright (tidligere ansatt i britiske MI-5 der han bl.a. ledet en rekke av de mest kjente spionjaktene i England, og avanserte så høyt at han i perioder fungerte som nr. 2 eller nr. 3) forklare gjennom sin bok «Spionjegeren» (først utgitt i Australia fordi den ble forbudt i Storbritannia)16. Ifølge Wright var ett av russernes viktigste strategiske mål

«… å øke og utvikle sin styrke av interkontinentale, ballistiske raketter (ICBM) uten å vekke mistanke i Vesten. Dette var den tiden da man snakket om «rakettforspranget». Frykten for at Russland skulle være på vei til å gå forbi var ett av hovedpunktene i Kennedys kampanje ved presidentvalget i 1960, og han satte seg fore å ta igjen forspranget. Russerne ønsket for enhver pris å overbevise Vesten om at rakettforspranget var en illusjon, og at hvis det var noen forskjell, var det Sovjet som lå etter. En del av årsaken til frykten for at russerne skulle ha fått et forsprang, lå i at når det gjaldt etterretning, var Vesten blind i denne perioden. Det skyldtes at rekognoseringen med U-2-fly opphørte etter at Garv Powers ble skutt ned i mai 1960, slik at man ikke fikk fotorekognosering over Sovjetunionen igjen før den første satellitten ble skutt opp mot slutten av 1962. I mellomtiden var den eneste etterretningen man fikk det man kunne oppfange av telemetrisignaler og radiokommunikasjon fra forsøksfeltene for rakettutskytning i sovjetisk Asia, og dessuten Penkovskij, selvfølgelig.»

Leseren forstår nok nå hvorfor det bare tok 52 dager fra U-2 ble skutt ned til firmaet Norasonde i all hast ble etablert for reaktivering av den gamle ballongetterretningen!

1 Alle opplysninger om bedriftens tillitsmenn, virke etc. er dokumentert med referanser i kap. 24.6 der dette er behandlet grundigere.

2 Hvem er hvem 1979.

3 Hvem er hvem 1979.

4 Hvem er hvem 1984.

5 Hvem er hvem 1984.

6 Samtale med styremedlem i annen vernet bedrift på 70-tallet.

7 Akershus Arbeiderblad 21. februar 1989.

8 Samme.

9 Se kap. 24.6.

10 Av Akershus Arbeiderblad 10. oktober 1984 fremgår det at bedriften leverte elektroniske komponenter til Televerket.

11 Teknikken her er at man «åpner» telefonlinjen elektronisk for avlytting mens telefonrøret ligger nede på gaffelen. Se forøvrig nærmere om avlytting i kap. 6.

12 Ronald Rye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

13 Hvem er Hvem samt Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier.» Kunnskapsforlaget 1985.

14 Thomas Kanger og Jonas Gummesson: «Kommunistjägarna». Ordfront forlag. Stockholm 1990.

15 Styreberetninger fra Norasonde.

16 Peter Wright: «Spionjegeren». J. W. Eides forlag 1987, s. 215.

3.6 De lange linjer

Når vi så i vår sak avslører at tidligere arbeidsledere fra Norasonde (disse var ikke yrkesvalghemmede) opptrer som overvåkere på vegne av E-staben og i samarbeid med andre fast ansatte i E-staben og overvåkere styrt av Mossad samt folk fra POT, skjønner vi godt regjeringen Harlem Brundtlands anstrengelser for å forhindre oppklaring av vår sak. En full oppklaring av «U-3»-bedriften Norasondes virksomhet ville nemlig ikke bare avdekke endel ulovlige virksomheter styrt av E-staben og derved også kompromittere både statsministerens far, sosialminister og senere forsvarsminister Gudmund Harlem og hennes onkel Ola Evensen, ansatt i E-staben, men også at en kamuflert arbeidsform for etterretningsvirksomhet (hyppig brukt av allierte tjenester) hadde vært benyttet i større utstrekning enn tidligere antatt her hjemme. Vi er for vårt vedkommende fulle av respekt for genialiteten ved denne operasjonsformen i sin egentlige hensikt, men akkurat like irritert over at den har vært benyttet mot oss som lovlydige norske borgere.

Hvordan vi kom inn på «U-3» illustrerer hvordan vi gjennom observasjoner omkring oss selv plutselig har funnet oss vevet inn i langt større forhold og begivenheter. Det kommer mange flere slike saker. Men hele historien om alle tre «U-ene» illustrerer også hvordan de lange linjer i vår sak faller sammen med de lange linjer i den store sammenheng. «U-2», som handler om hvordan Norge v/norsk etterretning og Israel v/Mossad kom sammen som støttespillere for amerikanerne i vestlig etterretning mot Sovjet, godt assistert av det tyske Gehlen-apparatet, er for alvor starten på det samarbeid som i tiårene fremover ble sterkere og sterkere mellom arbeiderpartiene i Norge og Israel, Mossad og norsk etterretning, og derfor også helt frem til denne storkoalisjonens aksjoner mot oss.

Viktige personer i denne utviklingen er David Ben-Gurion, Shimon Perez. Golda Meir, Ernest Bergman (den israelske atombombens far), Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Vilhelm Evang, og en som har vært med til alle tider og i alle linjer, nemlig den nylig «pensjonerte» seksjonssjef Trond Johansen i E-staben. Vi vil senere (kap. 5.2) trekke opp sammenhengene mellom hans virke i Tyskland sammen med Mossad, Mossads senere etablering i Norge, hvordan Lygren-saken med stor tyngde førte til et kjølig forhold til USA og et varmere samspill med Mossad, samrøret mellom Mossad Norge og norske tjenester og disses gjensidige tvilling- eller trillingforhold med Det Norske Arbeiderparti og mange andre statsetater samt hvordan alle de uoffisielle forbindelseslinjene er blitt til «Den fjerde tjeneste».

4. SPENNENDE NABOER

Etter at Setsaas forsto at det ikke var noe hjelp å hente fra POT mot naboovervåkerne på Ellingsrud, flyttet han og hans samboer til Lindebergåsen. Nå var han forberedt. Det første han gjorde, var å skaffe seg oversikt over hvem som på innflyttingstidspunktet bodde i de ulike leilighetene i egen blokk og naboblokkene. Det var de deretter følgende forandringene som ville være interessante å registrere.

4.1 Nissen på lasset

Det tok ikke så lang tid før nissens flyttelass ankom. I løpet av noen måneder hadde Setsaas registrert en rekke salg, fremleie og nye samboere, ofte under påfallende omstendigheter. En leilighet hadde vært avertert i månedsvis, og ble nå plutselig solgt til forlangt pris. I en leilighet som ble fremleiet fikk eieren en hyggelig jobb i en E-tjeneste-tilknyttet etat.

Fra enkelte av leilighetene hørtes det snart heftig boring. Observasjoner og bevegelsesanalyse tydet på omfattende kurervirksomhet og bruk av bærbart og fast sambandsutstyr.

En tid etter at disse aktørene hadde flyttet inn observerte Setsaas et møte mellom to antatte overvåkerne. Det fremgikk av samtalen at de kjente hverandre fra før, selv om de normalt opptrådte som om de ikke gjorde det. Det viste seg at de kjente hverandre fra sin felles arbeidsplass – Norasonde A/S.

Vi har nå på forhånd gitt leseren innsyn i hva slags bedrift Norasonde – «U-3» – er, eller ihvertfall var. For oss sa det ingenting i samtid. Men vi fikk tak i stiftelsesdokumenter og generalforsamlingsprotokoller og stusset bl.a. over at en privat bedrift hadde valgt Riksrevisjonen som revisor. Etterhvert fikk vi firmaet skikkelig plassert historisk og innenfor «den fjerde tjeneste)). Det var i sin tid utgangspunktet for E-tjenestens verdifulle etterretningsoperasjoner mot Sovjet. antakelig også for «den fjerde tjenestes» mindre hederskronede modifikasjon av telefonapparater for romavlytting. I de senere år redusert til sin egen dekk-identitet, men fortsatt med ansatte, tidligere ansatte og pensjonister lojale til systemet og villige agenter. Også en tredje person på Lindebergåsen hadde tilknytning til Norasonde!

En annen nabo kom først inn i borettslagets styre (hvis formann viste seg å ha tilhørt E-tjenesten i gamle dager1 og-hadde enmannsfirma hjemme i sin pensjonisttilværelse) som trafikkansvarlig lenge før han flyttet inn i en naboblokk med utsikt over parkering og innkjørsel. Siden bruk av biler og registrering av bilnummer etc. er viktige deler av enhver etterretning og motetterretning, kunne det nok være kjekt å ha kontrollen over borettslagets trafikkansvarlige. I perioder viste det seg at biler (en gang en trailer) antakelig ble benyttet som reserve avlyttingssentraler2 og måtte av den grunn stå feilparkert i lengre tid. Mange borettshavere var opprørt over all feilparkeringen. Etter reglementet skulle disse melde fra til den trafikkansvarlige. Iblant ble feilparkerte biler fjernet, men ikke de mistenkelige.

For å teste dette ut, allierte Setsaas seg med en nabo som ble bedt om å melde en av de mistenkelige bilene. Hun slo opp i informasjon fra borettslaget der den trafikkansvarlige i styret i motsetning til de andre var oppført uten telefonnummer, til tross for at han hevet telefongodtgjørelse! Hun kontaktet styreformannen som opplyste at det var fordi nummeret var hemmelig, men oppga nummeret. Da hun deretter ringte, viste det seg at hun kom frem til en helt annen leilighet et helt annet sted i byen. Senere kunne Dagbladet3

«… avsløre at en av dem Setsaas har mistanke mot er ansatt i OvervåkingspoIitiet.»

Dette er oppsiktsvekkende av flere grunner, ikke minst fordi hverken Setsaas eller Ramm hittil har vært klar over hvor vedkommende har vært ansatt. Opplysningen er heller ikke offentlig tilgjengelig.

Etter en del forvirring fant styreformannen ut at han hadde blandet sammen sifrene (når man kjenner numrene og sammenligner dem er det imidlertid ikke åpenbart at det var risiko for en slik sammenblanding) og oppga et annet nummer, som virkelig førte til riktig leilighet4. En ren tilfeldighet at det første nummeret gikk til Overvåkingen, altså. Men vi fant senere ut at den trafikkansvarlige eide sommerhus i Tolvsrød i Vestfold, like i nærheten av en slektning av personen i Overvåkingspolitiet (det er meget få som har dette etternavnet i hele Norge). Også flere andre «spennende personer» viste seg å ha tilknytning til Tolvsrød, som er et slags Bærum for Tønsberg. Her finnes flere militære anlegg, og sikkert også viktige etterretningssentraler.

Vi fikk i denne runden en interessant opplysning også fra NRK-TV. Dagsrevyen bragte intervju med borettslagets styreformann, Claes Hansson, som selv opplyste at han hadde vært ansatt i Etterretningsstaben, men det var «bare» i en tiårsperiode etter krigen. Seerne oppfattet da at han nærmest hadde «meldt seg ut» siden. Dette var nytt for oss da Dagsrevyen bragte intervjuet. (Vi tviler på «utmeldingen»; hemmelige tjenester er ikke frimerkeklubber.)

Dette var to meget interessante faktaopplysninger. To personer som hver for seg av oss var mistenkt for å være involvert i operasjonen, og som var i kontakt både med hverandre og andre mistenkte som kunne knyttes opp til de hemmelige tjenester, viste seg nå – for den enes vedkommende – å være ansatt i POT og – for den andre – å ha lang fartstid i etterretningsstaben.

Dagbladet bragte også en annen viktig opplysning:

«Den ‘mistenkte’ hovedpersonen i Setsaas’ fortelling – det tidligere styremedlemmet5 i borettslaget er ikke registrert med bostedsadresse i den leiligheta som han i styrepapirene står oppført på.

Hans offisielle adresse er på en helt annen kant av Oslo. Likevel betales husleia alltid før forfall, og leiligheta har i alle fall fram til i går vært eid av den utpekte.

For få dager siden ble den imidlertid overtatt av andre.»

Dette er selvsagt ikke «bevis» i rettslig forstand. Men vi har før fortalt om andre «tilfeldigheter», og det blir fortalt om flere og flere videre i denne boken. Det går vel et sted en grense for alle for hvor lenge man tror på «tilfeldigheter». Men for ikke å strekke fellen for langt, nøyer vi oss med å fastslå at også den trafikkansvarlige var en spennende nabo. Hvor spennende får bli opp til enhvers tro og tvil.

1 Etter egne uttalelser på Dagsrevyen.

2 I traileren, som ut fra forklaringer til Dahl hadde tilknytning til den ene overvåkingsleiligheten, låste det seg en gang inn uniformerte politifolk som ihvertfall ikke reagerte på feilparkeringen. Den offisielle eieren var ikke politimann. Mange andre operasjonelle forhold, bl.a. bruk av samband, plassering etc. underbygget vurderingen av bilenes formål.

3 Dagbladet 11. juni 1993.

4 De faktiske forhold ved denne episoden er bekreftet ved aktørenes forklaringer til Dahl, men selvsagt med avvisning av alle uregelmessige tolkninger.

5 «Tidligere» er ukorrekt, se foran.

4.2 Etterretningsfirma

La oss her skyte inn noen ord om E-tjenestens bruk av private firma. Det er etterhvert blitt kjent at E-tjenesten har minst tre lag økonomi og minst tre typer personell. Det øverste laget har alltid stått i statsbudsjettet. Kun den aller øverste Ledelsen står i Statskalenderen, resten har offisiell eksistens men hemmelig identitet. Det neste laget var også basert på statsmidler, men dette var gjemt bort i statsbudsjettet inntil 1994 og ble behandlet på superhemmelig vis av en liten gruppe bestående av stortingspresidenten, forsvarsministeren, forsvarssjefen, E-sjefen (les: Trond Johansen), lederen i Stortingets forsvarskomité og en representant for Riksrevisjonen, men aldri i Stortingets plenum.

Over dette budsjettet finansierte man en gruppe E-folk som både hadde hemmelig eksistens og identitet. Disse kunne offisielt være ansatt i et ukjent antall tilknyttede dekkfirmaer, fra de store (f.eks. Norasonde og Kjettingfabrikken) til små enmannsfirmaer. Disse ble også finansiert gjennom egen ordinær virksomhet, styrte oppdrag til overpris, en tid (neppe nå) av hemmelige støttemidler fra allierte, inntekter fra salg av informasjon på internasjonale etterretningsbørser, kryssfinansiering fra lønnsomme dekkbedrifter og enkelte andre finurlige måter.

Denne del av finansieringen er senere blitt omlagt (de to deler av E-budsjettet er slått sammen og bevilges åpent), og endel personell er omplassert og pensjonert, se kap. 25.9 Denne gruppen personell eksisterer imidlertid fortsatt og er daglig operativ, selv om den blitt endel mindre og fortsatt benytter ekstraordinær finansiering når nødvendig.

Det tredje lag er personer som driver annen virksomhet i det daglige. men som inngår i E-tjenesten på frivillig basis (slik som «Stay Behind»-nettet) eller utfører konkrete oppdrag for betaling eller under press eller ut fra idealistiske eller profesjonelle eller andre helt respektable motiver. Disse kan ha ulikt bevissthetsnivå om sitt forhold til E-tjenesten og særlig de tvilsomme aktivitetene. Noen, f.eks. journalister, kan subjektivt oppleve seg selv som nyhetsoppgravere, mens de i virkeligheten benyttes til å formidle høyst selektiv eller omdiktet informasjon.

Innenfor alle disse delene er det personell som opererer på «den fjerde tjenestes» nett, men de fleste gjør det ikke. Vi kommer tilbake til flere detaljer om «den fjerde» senere.

Tenk på hva slags forretning det er mulig å drive når du er alliert med de hemmelige tjenestene. Du kan sørge for avlytting av konkurrentene og kjenne deres anbud. Du kan få dine venner til å advare oppdragsgivere mot konkurransedyktige konkurrenter som «sikkerhetsmessig upålitelige». Du kan få styrte oppdrag til offentlige etater som kontrolleres av nettverket. Er det tilfeldig at Riksrevisjonen i mange år har kritisert særlig etater i Forsvaret for å gi blaffen i anbudsreglementer, overskride alle anleggsbudsjetter og utbetale de mest tvilsomme fakturaer (vi kommer nærmere tilbake til dette i kap. 25.9)?

Mye av kunnskapen om operatørene på annet og tredje nivå fikk vi gjennom samtaler med CC. Dette ga oss etterhvert også forklaringen på et forhold som hadde bekymret oss endel. Vi hadde etterhvert avdekket så mange mistenkelige leiligheter – og ikke bare rundt Setsaas på Lindebergåsen, men også naboer av flere andre i vår store gruppe – at vi lurte på om vi var begynt å se spøkelser. Av naturlige grunner kan vi ikke her gå inn på de enkelte leiligheter og de forhold som gjorde dem til mistenkelige og etterhvert etter vår mening helt sikre overvåkingsleiligheter. Men jo mer vi studerte bilder, logger, arbeidsplasser, familieforhold, tidligere adresser, forbindelser og andre forhold, jo vanskeligere ble det å utelukke noen av disse. Hvordan kunne noen oppfatte oss som så farlige at de skaffet seg så mange overvåkingsleiligheter?

Etterhvert som vi har drevet kontraetterretningen videre og opplevet og avslørt dekkaksjonene forkledd som granskningsutvalg etc., har vi innsett at vi antakelig må ha blitt oppfattet som ganske farlige. Men hvorfor allerede i 1991? Forklaringen var enkel: Etter avslutningen av den kalde krigen måtte alle deler av E-tjenesten nedbygges. Men mange av de hvis eksistens var hemmelig måtte «forhandles» ut av systemet. De hadde levd klandestint i operasjonsleiligheter eller normalt i militærforlegninger, mange var uten offisielle pensjonsrettigheter etc. Det måtte tildels bygges opp nye, sivile identiteter rundt dem, og svært ofte etableres enmannsfirmaer og skaffes leiligheter. Mange måtte også sikkert loves betalte oppdrag fra de aller hemmeligste kassene. Bare etter offisielle opplysninger ble E-tjenesten nedskåret med ca 500 personer de siste 2-3 årene. Når man likevel måtte skaffe så mange nye leiligheter, var det en adskillig greiere sak å anskaffe dem der noen hadde spesielle behov. Ingen spurte om hvorfor man skaffet leiligheter i et bestemt borettslag i Oslo, når pengene likevel var bevilget.

4.3 Ambassadenaboer

En person som ofte besøkte en av de mistenkelige leilighetene viste seg å ha en slektning med enmannsfirma i lås- og nøkkelservice (!) i en leilighet på Drammensveien. Leiligheten var naboleilighet til PLOs representasjonskontor. Vi iverksatte etterforskning og kunne etterhvert konstatere at dette var ett av de foran nevnte dekkfirmaer, forøvrig sannsynligvis med i en kjede av slike innenfor samme familie. Senere fortsatte overvåkingen av to arabiske ambassader.

Da de to siste ambassadenavnene smalt på plass på PC-skjermen, ble vi såpass fælne over effektiviteten av vår etterforskning at vi måtte tenke gjennom konsekvensene. En ting var å etterforske ulovlige virksomheter rettet mot oss. Noe annet var å avdekke E-tjenestens superhemmelige dekkfirmaer som kanskje var på lovlige etterretningsoppdrag mot utenlandske ambassader. Vi tenkte på listesak og schäfer-razziaer. For å gardere oss, sendte vi straks brev og fax til Oslo Politikammer med beskjed om at vi gjennom lovlig søk i Televerkets baser kombinert med egen kunnskap trolig hadde avdekket forbindelse mellom ulovlig overvåking av private norske borgere og mulig lovlig E-virksomhet. Vi forsikret at vi ville stoppe på det punkt og inntil videre holde denne kunnskapen helt for oss selv. Vi ba om Politikammerets umiddelbare reaksjon om det hadde kommentarer.

Vi hørte intet. Men fra neste dag1 var det ikke mulig å komme inn på Televerkets database fra vår stasjon. Noen blokkerte linjen2 . Vi hadde i hvert fall skremt opp noen. Det svekket ikke vår overbevisning om hva slags firmaer vi hadde med å gjøre. Hvem er det forøvrig som har mest interesse av å avlytte PLO og arabiske ambassader? Mest sannsynlig dreide det seg om oppdragsetterretning for Mossad, eller et «joint venture». Etterhvert ble nok systemet klar over hva vi nå visste. Idag bor ambassadeavlytteren mutters alene i et eldgammelt kommunalt kjempehus med en kilometer adkomstvei – det sikreste «safe house» i Oslo sentrum!

1 Perioden 1. januar – 14. januar 199x.

2 Mer om dette i kapitel 6 om avlytting.

4.4 Naboer fra tjenestene

Også andre i vår gruppe har hatt eller har spennende naboer. To umiddelbare naboer har far eller bestefar fra E-tjenesten. En potensiell huskjøper (som trakk seg i det øyeblikk avlytterne kunne hørt at dette var oppdaget) var ett år tidligere notert som eier av en bil som hadde utført opplagte spaneroppdrag og viste seg å ha både far og bestefar fra E-tjenesten. Vi visste ikke at E-tjenesten hadde så mange ansatte at det var så lett å treffe på livsarvingene deres. Datteren til en i vår gruppe oppdaget at en 10-barns sportsklubb fikk nytt medlem like etter at hun hadde meldt seg inn. Det nye medlemmets far viste seg å være en kontorsjef i E-tjenesten som vi har støtt på i mange andre sammenhenger.

4.5 Ukjent avlytternabo

Etter at våre to første private etterforskere hadde gitt opp sommeren 1991 tok vi kontakt med en tredje etterforsker, Trygve Lauritzen, Sikkerhetskonsulentene A/S. Han ble i første rekke engasjert for å utføre tekniske undersøkelser i Drammensveien 10 (Oljerevyens salgsavdeling) og i Setsaas’ leilighet på Lindebergåsen. Han skaffet utenlandske toppeksperter som saumfarte begge lokaliteter.

For Drammensveien 10 avleverte han en skriftlig rapport med fotos som levnet liten tvil om at det var meget sterke indikasjoner på avlytting: Redusert ringestrøm og andre måleresultater, fysiske oppkoblinger mot de aktuelle linjene i koblingsboksen osv.1 inne i koblingsboksen ble det funnet et standardskjema fra Televerket med et telefonnummer og et fornavn. Telefonnummeret var til Centraltrykkeriet og navnet til en person der. Norsk Oljerevy hadde en kort tid benyttet Centraltrykkeriet som trykkeri og lå på denne tiden i tvist med trykkeriet om regninger for «tilleggsordre». Denne ble senere løst og Centraltrykkeriet var nok helt uskyldige i avlytting. Vi antok at papiret var plassert som en avledningsmanøver av noen som hadde god innsidekunnskap, for denne tvisten var ikke alminnelig kjent. Ekspertene mente at denne typen avlytting normalt fordret at avlytteren befant seg i samme hus. Det gjorde ikke Centraltrykkeriet.

På denne tiden hadde det også inntruffet begivenheter som kun kunne forklares ved at motparten hadde fått informasjon om avtaler som var inngått over telefon fra Drammensveien.

1 Rapport fra Sikkerhetskonsulentene AS til Norsk Oljerevy AS.

4.6 Kjent avlytternabo

Lauritzen gjorde like grundige undersøkelser hos Setsaas. Etter at disse var ferdige ble det holdt et rapporteringsmøte på hotell Helsfyr. Tilstede var Ramm, Setsaas, Norsk Oljerevys «overvåkingskoordinator» Knut Larsen, vår andre privatetterforsker Arne K. Tangstad, Lauritzen og hans to britiske kolleger. Han redegjorde for at han hadde funnet tre typer indikasjoner på avlytting:

  • Målinger ga tre steder utslag som med stor sannsynlighet var fra traktmikrofoner, men også kunne være andre lignende installasjoner hos naboen.
  • Inne i en stikkontakt ble det funnet avklippede koblinger som vanskelig kunne hatt annen hensikt enn å koble opp skjulte mikrofoner til strømnettet.
  • Ved et par anledningen hadde uforklarlige og sterke radiosignaler fort til at Setsaas ‘ radio ble midlertidig taus, en indikasjon på at noen av naboene hadde sterkt senderutstyr.

Ingen av de tre punktene var hver for seg avgjørende.

Ramm: «Jeg er ingen ekspert. Vennligst svar meg på et enkelt spørsmål. Hva ville du gjort hvis du hadde funnet dette i din leilighet.». Lauritzen: «Da ville jeg ha tilkalt alle blålysene.»1

Senere nektet Lauritzen å skrive rapport fra Setsaas-undersøkelsene. Også på mange andre måter følte vi at han opptrådte annerledes enn forventet av en innleid konsulent. Etterhvert ble dette meget åpenbart, og idag vet vi med sikkerhet at han «snudde» seg mot oss. Forklaringen oppdaget vi også. Han ble tildelt storoppdrag vedrørende sikkerhetsopplegget på Lillehammer-OL. Av Justisdepartementet2.

1 I avhør hos Dahl husker Lauritzen ikke denne replikken (men mange andre gjør det), og bagatelliserer funnene hos Setsaas. Rapporten fra Drammensveien står han imidlertid ved. Noe annet var vel vanskelig siden han hadde undertegnet den selv.

2 Fremgår bl.a. av avhørsprotokollen fra Dahl-gruppen.

5. MOSSAD OG DNA

Vi fortsatte altså å støte på operasjoner som luktet Mossad, sist i form av sannsynlig avlytting av den egyptiske ambassade samt PLOs kontor. I analysen og bearbeidingsdelen av kontraetterretningen la vi etterhvert særlig vekt på å finne ut mer om forholdet mellom Norge og Israel, Arbeiderpartiet og dets israelske søsterparti, de hemmelige tjenester og Mossad.

Mange er klar over at det er nære forbindelser mellom Ap og det israelske arbeiderpartiet. Geir Salvesen beskriver det slik i sin bok «Thorvalds verden»1:

«Det norske Arbeiderparti hadde i etterkrigsårene følt en sterk tilknytning til Israel. I løpet av statsdannelsen og det harde arbeidet som fulgte, delvis basert på ‘sosialistiske’ fellesskapsløsninger, ble Israel en modell for mange. Båndene ble sterke mellom det israelske og det norske arbeiderparti, det samme var tilfelle med fagbevegelsene.»

Erling Borgen beskriver i sin bok «Diktatoren» Haakon Lies forhold til Israel slik2:

«Det Israel hadde skapt, var for Haakon Lie sosialisme i praksis. Den kollektive tanken, pionérånden, evnen til å forsvare seg: Dette var alt Haakon Lie hadde kjempet for siden han kom med i arbeiderbevegelsen.

Ja, Israel var nesten som et annet hjemland’ for Haakon Lie …»

1 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr Schibsteds forlag 1994 (bok om Thorvald Stoltenberg). Side 333.

2 Erling Borgen: «Diktatoren». Scanbok 1988. Side 202.

5.1 Hvem styrer hvem?

Det totalbildet vi fant viser dessverre ikke bare svært nære og gode samarbeidsforhold på ulike plan, men også så mye irregulær sammenblanding og lyssky virksomhet at det er all grunn til å slå alarm. Dette gjelder særlig forholdet mellom deler av Etterretningstjenesten og Overvåkingstjenesten og Mossad. Det foreligger et alvorlig spørsmål om hvem som styrer hvem.

Vi er ikke alene om den oppfatningen. Kåre Willoch har uttalt:

«Ut fra de ensidige norske synspunktene på lsrael/Palestinakonflikten kan det være verd å granske E-tjenestens forhold til Israel.»1

1 Kåre Willoch til TV2 12. november 1992.

5.2 Det begynte i Tyskland

Vi har mottatt mange underhåndsvink om at det nettopp er i det Willoch peker på at hunden er begravet, og at man må søke tilbake til etterkrigstidens Tyskland for å finne begynnelsen på historien. Den har vi redegjort for i kapitel 3. Særlig mellom senere seksjonssjef Trond Johansen og de Mossad-folkene som ble trukket inn i Gehlen-organisasjonen har det utvilsomt dannet seg sterke bånd, både ut fra faglige, idealistiske og hensiktsmessige forhold. Vi minner om at mye av de etterretninger fra Sovjet som var nødvendige for å gjennomføre U-2-programmet faktisk gikk via Mossad og de norske tjenestene til amerikanerne.

Fra da av har Norge og særlig E-tjenesten kommet stadig dypere inn i dette forholdet.

Etterretningsmessig står norske tjenester nærmere Mossad enn våre allierte. Norge har ved flere anledninger prioritert israelske interesser foran alliertes, særlig ved å skaffe Israel tungtvannet (atombomben) og kanonbåtene. Lillehammer-saken er selve toppunktet. Det er all grunn til å regne med at norske tjenester da ble så innblandet i forhold som ikke kunne fortelles til norsk offentlighet at Mossad har holdt sine norske kolleger fullstendig i sin hule hånd.

Ble Trond Johansen agent for Mossad, slik Ostrovsky antar, fordi han oppdaget at Mossad opererte med kodenavn «Oscar» på ham i sammenhenger der dette var naturlig å gjøre for agenter? Etter vår mening er det et spørsmål som nedvurderer Trond Johansens betydning for norsk, alliert og israelsk etterretning. Trond Johansen er ikke agent for noen. Han er en monumental spiller, en institusjon i sin egen rett og med en agenda som ikke styres fra noe parlament eller noen regjering. Hans forhold til Mossad er mye dypere, hjerteligere og viktigere enn noen agent. Som Norge er en av Israels viktigste allierte (uoffisielt) er Trond Johansen en av Mossads viktigste allierte og beste venner. Men det er i meste laget av solospill og delt lojalitet for en som spesifikt er satt til å ivareta norske borgeres interesser.

Vi klandrer ikke Mossad. Organisasjonen gjør sin jobb og gjør den godt. Israel er fortsatt i en svært utsatt posisjon og kjemper på mange måter en ensom kamp for å overleve. Vi forstår godt at man da følger sine egne regler og tar de lillefingre som blir tilbudt og de hender, armer og bein som følger etter. Det er den norske siden som skulle ha satt grenser.

Det materiale vi har satt sammen og som vi presenterer nedenfor danner dessverre et bilde av at Norges mangel på grensesetting har ført til en meget alvorlig situasjon, der både landets suverenitet og folkestyret er truet. Det skyldes imidlertid vel så mye den norske sidens behov for tildekkingsaksjoner og for å tildekke dekkaksjonene og de virkemidler det norske systemet har tvunget seg selv til å bruke, som forholdet til Mossad i seg selv.

Vi ville ihvertfall ha godtatt meget nært samarbeide med Mossad hvis det hadde skjedd i lovlige former og under en rimelig grad av åpenhet slik at det ikke var nødvendig å iverksette kriminelle aksjoner mot norske borgere. Et slikt samarbeide er vi overbevist om at også Mossad ville ha foretrukket. Mossad har såvidt vi vet ingen tradisjon for forfølgelse av uskyldige.

5.3 Mossad istedenfor USA

En spesiell side ved Norges, Aps og særlig E-tjenestens forhold til Mossad er at det etterhvert har erstattet og medført alvorlig nedkjøling av forholdet til USA. Vi kommer i etterfølgende kapitler tilbake til endel av de enkeltsakene som vi allerede nå vil fremheve som medvirkende til dette. De første spor finner vi i en episode som ble fortalt av CC i boken «Av hensyn til rikets sikkerhet»1:

«Som en kuriositet kan nevnes at Evangs kampfelle i Mot Dag-tiden, forfatteren Sigurd Hoel, en gang trakk meg til side i et privat selskap. Han ville snakke om sin gamle venn, Vilhelm. Jeg kan ikke tidfeste dette nærmere enn til en gang sent i 1950-årene. Sigurd Hoel spurte retorisk hva mannen egentlig drev på med. Uten å vente på svar fortalte Hoel at han hadde tatt en drink sammen med Evang på en av hovedstadens kafeer. Evang hadde snakket meget, men i det alt vesentlige var det beretningen om hvordan han hadde satt stopper for amerikansk (ulovlig) etterretningsvirksomhet i Norge. Dette hadde forundret Sigurd Hoel, som oppfattet russerne og ikke amerikanerne som farlige for oss.»

Det er klart at det er signifikant at Evang og så mange andre i dette systemet hadde en ganske radikal førkrigsbakgrunn i «Mot Dag» og ellers. Selv om krigen endret synet på Norges utenrikspolitiske orientering, endret det ikke disse personenes grunnleggende sosialistiske oppfatning. Det satt sikkert mye skepsis mot USA tilbake (ikke alt uberettiget), og det er kanskje forståelig at den unge og vakre sosialistiske bruden fra Midtøsten kom til å ha sterkere appell.

I perioden 1959-61 solgte Norge tungtvann til Israel – i all hemmelighet, også overfor våre allierte (hele tungtvannssaken i neste underkapittel). Da dette siden ble kjent ba USA om at Norge måtte benytte sin innsynsrett til å forsikre seg om at tungtvannet ble brukt til fredelige formål. Heller ikke det gjorde vi riktig. Ap-regjeringen satte Israels nærmeste venn. Jens Chr Hauge, på oppdraget, men han konstaterte at alt var i orden uten en gang å besøke atombombeanlegget.

USA ble altså to ganger ført bak lyset av Norge. Allerede her ser vi en forskyvning i Norges forhold til USA og Israel. Aps lojalitet til Israel var allerede da større enn lojaliteten til USA og våre allierte. Dette gjorde seg først og fremst gjeldende bak kulissene, herunder i de hemmelige miljøene.

Forskyvningen ble etterhvert enda mer aksentuert etter nedskytingen av U-2 i mars 1960 og Lygren-affæren i 1965. Det fortelles en del om dette i Alf R. Jacobsens «Iskyss» som i stor grad reflekterer E-tjenestens syn på konflikten med CIA og Overvåkingspolitiet i de dager, dvs. konflikten mellom E-sjef Vilhelm Evang på den ene siden og CIAs mektige kontraspionasjesjef James Jesus (Jim) Angleton og POT-sjefen Asbjørn Bryhn på den annen2:

«I E-staben følte Vilhelm Evang seg forrådt og dolket i rygge, både av Forsvarets ledelse og sine hemmelige venner i CIA. Han var sunket inn i bitterhet og apati; samarbeidet med amerikanerne var gått i stå …

Stemningen i staben var forferdelig. Folk var deprimerte og oppriktig forbannet over at CIA hadde gått bak Evangs rygg. Det tok lang tid før sårene var leget’, sier en etterretningsoffiser …

(En CIA-rapport) slo fast at forholdet mellom Angletons Kontraspionasje-stab og de norske hemmelige tjenestene hadde nesten gått i stå, etter Lygrens løslatelse … Forholdet forble dårlig i de neste årene, viste rapporten. Norske representanter hadde i det stille forblitt rasende på CIA. CIAs stasjonssjefer hadde vært tvunget til å gå på plass for å beholde de mest grunnleggende og formelle forbindelsene …

At Ingeborg Lygren først ble erklært uskyldig og tilbudt erstatning fra USA i 1978, kaster et grotesk lys over CIAs innflytelse på de norske hemmelige tjenestene og – indirekte -på norsk politisk liv.»

I det siste avsnittet reflekterer Alf R. Jacobsen helt sikkert E-tjenestens og Trond Johansens syn. Denne utviklingen var avgjørende for at Trond Johansen etterhvert drev enda dypere inn i Mossads armer på slutten av 60-tallet. Han var E-stabens faste liason til Mossad fra 1968! Vi minner om kanonbåt-saken i 1968 og Lillehammer-saken i 1973. Siden er det blitt verre og verre, ikke minst som følge av UNIFIL-engasjementet i Libanon fra 1978 og Iver Frigaards virksomhet sammen med Trond Johansen fra 1981. De sist avslørte sakene var grensepoliti-saken i 1985 og Mossad/asylsøker-saken i 1990. I denne boken avslører vi meget mer, men det skal vi komme tilbake til.

1 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet», Cappelen 1990. Side 122.

2 Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991. Side 181-201.

5.4 Norske tungtvannsleveranser til Israel i 1959-61

Vi viser til hva vi tidligere har skrevet om samarbeidet vedr U-2 og sannsynligheten for at tungtvannsleveransene hadde sammenheng med Mossads bidrag til den norske delen av U-2-programmet. 20 tonn tungtvann ble i perioden 1959-61 levert fra Norge til Israel, angivelig til fredelig utnyttelse i atomkraftverk.

Ironisk nok var det også U-2-programmet som for alvor vekket amerikanske mistanker om at det var under bygging et anlegg for atomvåpenproduksjonen i Dimona, sannsynligvis allerede 1958, ifølge «Tungtvannet som fordampet» av Ole WaIberg1:

«Amerikanerne fikk snart mistanke om hva som foregikk i Dimona. Til å begynne med hevdet israelerne at det var en tekstilfabrikk de var i ferd med å bygge ved hjelp av et stort antall ingeniører midt ute i den folketomme Negev-ørkenen. Deretter ble det sagt at det var en pumpestasjon som var under bygging. Men allerede i mars 1958 – samtidig som forhandlingene om norsk tungtvann kom I gang – begynte den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA å få sine mistanker.

Høyt oppe i det disige luftlaget over Negev ble et uidentifisert fly plottet inn på de israelske radarskjermene. Flyet var åpenbart på rekognoseringsoppdrag. To israelske Mystere IV-fly ble sendt på vingene for å avskjære inntrengeren, men nådde ikke høyt nok. To mer avanserte Mystere-fly gjorde et forsøk, men måtte nøye seg med å konstatere at det var et amerikansk spionfly av typen U-2 som av en eller annen grunn hadde lagt kursen over Negev-ørkenen. Flyet var trolig stasjonert på den samme amerikanske basen i Tyrkia som U-2-flyet som ble skutt ned over Sovjetunionen på vei til Bodø i 1960.

Dermed visste amerikanerne om Israels hemmelige prosjekt i Dimona …»

Anleggets formål var ikke bevist ved denne overflygningen, men mistanken var vekket, og Walberg mener at

«… de innerste kontorene i Pentagon og det amerikanske utenriksdepartementet må … ha vært vel kjent med hva franskmenn og israelere hadde puttet ned i det store hullet …»

Salget av norsk tungtvann fra Noratom A/S ble, fortsatt ifølge Walberg, behandlet på regjeringskonferanse 28. august 19582. Utenriksminister Halvard Lange foredro saken. Forhistorien var ifølge Walberg at det israelske arbeiderparti hadde tatt saken opp med Haakon Lie (A) og den daværende formann i Stortingets utenrikskomité, Finn Moe (A).

Ifølge Geir Salvesen, forfatteren av «Thorvalds verden», var det også en annen innledende kontakt3:

«Utenriksminister Shimon Perez var i Norge allerede på 1950-tallet. Der fikset han bl.a. leveranser av norsk tungtvann. Norsk etterretning har i mange år samarbeidet nært med det svært profesjonelle israelske Mossad.»

Dette gir etter vår mening et meget beskrivende inntrykk av forholdet mellom de to land. Kan man «fikse» tungtvann, kan man også «fikse» litt tildekking etter Lillehammersaken. Da kan man nok også «fikse» en fredspris. Og hva med om nødvendig å «fikse» noen Stortingsrepresentanter, ennsi en major og en fhv statssekretær!

Selve salget ble administrert av Gunnar Randers (A) og Jens Chr Hauge (A), som samarbeidet i Noratom A/S. Jens Chr Hauge var på denne tiden styremedlem i Noratom (se kap. 25.27. i om senere forsøk på kamuflasje av dette). Avtalen ble etter israelsk anmodning holdt hemmelig. Stortinget var selvsagt ikke inne i bildet.

Randers skrev selv4:

«Hauge og jeg samarbeider omtrent som dirigent og solist i et orkester, eller omvendt.»

Offisielt kjente man i Norge ikke noe til at Israel forberedte kjernevåpenproduksjon. Walberg skriver5:

«Den mest sannsynlige teorien er at Utenriksdepartementet de første årene stuet saken godt bort i sine hemmelige arkiver på bakgrunn av det israelske ønsket om å skape ro omkring bombeproduksjonen i Dimona-reaktoren. Deretter ble (informasjonen) trolig offer for det som UDS Knut Almestad kaller ‘institusjonelt hukommelsestap’»

På denne tiden var Georg Kristiansen underdirektør i Politisk Avdeling i UD under utenriksminister Halvard Lange, og Fredrik Ramm var ekspedisjonssjef i FD.

I det siste er det rettet nytt søkelys på den norske tungtvannseksporten til Frankrike. Her skal man være klar over at Dimona-prosjektet var et fransk støtteprosjekt for Israel, og at også Frankrike må ha vært innforstått med hensikten. De norske tungtvannsleveransene til Frankrike kan meget vel ha vært en del av pakken som hel eller delvis «betaling» til Frankrike. I så fall har Norge spilt en enda mer sentral rolle for å skaffe Israel (og dermed Sør-Afrika) Bomben enn man hittil har vært klar over!

Norge hadde ingen lovregulering om eksport av tungtvann, selv om Norge var det ene av bare to land i verden med betydelig tungtvannsproduksjon. USA fikk sin lov i 1946 og selv Sverige, Danmark og Finland vedtok lover i begynnelsen av 50-årene. I 1956 nedsatte det norske Justisdepartementet et utredningsutvalg. Som formann ble oppnevnt Jens Chr Hauge! Han klarte å trenere arbeidet i 15 år får et utkast ble lagt frem i 1970. Da var det ikke noe vits i lenger: FNs ikkespredningsavtale trådte i kraft samme året. Gunnar Randers var formann i tilsynsenheten, Statens atomenergibyrå, fra 1948 til 1958.

Til tross for at avtalen ga mulighet for det, ble det ikke foretatt noen norsk inspeksjon før i 1961 (og ingen senere); ett år før reaktoren i Dimona sto ferdig, og da på amerikansk initiativ! Den som ble pekt ut til å forestå inspeksjonen var – riktig gjettet! – Jens Chr Hauge. I sin rapport av 20. april 1961 konstaterer Hauge at han har sett tungtvannet og tatt prøver av det, og at alt var i behold (det viser bare at det ikke var videresolgt; tungtvann forbrukes ikke ved atomvåpenproduksjon). Han var overbevist om at det skulle brukes til en prøvereaktor for kraftproduksjon, men hadde ikke besøkt Dimona-anlegget!

Den nevnte rapport ble holdt hemmelig i 25 år (og ble da bare delvis offentliggjort). Hauge skal også ha skrevet en annen rapport fra det samme besøket. Denne er fortsatt hemmeligstemplet6.

Vi kan forøvrig nevne at Hauge derimot benyttet atskillig tid under dette besøket til andre formål, bl. a. å følge Eichmann-saken.

Vår nåværende statsministers far, Gudmund Harlem, var nå (18. februar 1961) gått inn i Regjeringen som forsvarsminister og meget sentral statsråd. Det var han som sammen med utenriksminister Lange mottok Hauges rapport og sto for hemmeligstemplingen, og som ikke undret seg over at Hauge gikk på Eichmann-saken fremfor virkelig å inspisere Dimona-anlegget og undersøke hva de drev med der.

Hadde han gjort det, ville han funnet ut det som CIA allerede fra 1958 hadde mistanke om, men ikke fikk endelig bevis for før i 1986, nemlig at det var en atombombefabrikk i Dimona.

I 1986 lot den 31 år gamle marokkanske jøden og teknikeren Mordechai Vanunu, som hadde arbeidet i Dimona-anlegget i ni år, seg intervjue av Sunday Times. Han fremla også fotografiske beviser. Hans opplysninger avdekket ifølge Walberg

«… et mer omfattende og mer avansert kjernevåpenprogram enn de fleste eksperter var klar over på forhånd …»

Israelerne regnet ihvertfall ikke det som noen bløff, for de kidnappet Vanunu i Roma og dømte ham til 18 års fengsel for spionasje. Han soner fortsatt dommen i Israel.

Året etter, i 1987, er den norske statsminister Gro Harlem Brundtland er blitt verdens «miljømor» og fremlegger innstillingen fra sin «Verdenskommisjon»7 for FN, der det heter:

«… spredning av kjernevåpen er en alvorlig fare for verdensfreden … Både land som har kjernevåpen og land som ikke har det, bør binde seg til å akseptere sikkerhetskontroll.

… Det er i alle lands interesse å hindre utbredelsen av slike våpen»

Walberg skriver tørt i boken:

«Men det eneste den norske regjering forsøkte å hindre frem til 1987, var at noen skulle begynne med å ‘skape oppstuss’ om tungtvannssalget til Israel …»

Det var dristig av statsminister Brundtland å vifte sin pekefinger mot atomvåpenspredning på denne måten. Vi kan ikke hevde at hun er den israelske atombombens mor, men hun er så absolutt dens søster, slektsmessig og politisk. Enda verre er det at hun har bortimot det samme slektskapsforholdet til den sørafrikanske atombomben, som få er i tvil om var en direkte avlegger av den israelske! (Ved hjelp av både norsk tungtvann, israelske prøvesprengninger i Sør-Afrika og senere leveranser av avanserte datastyringssystemer som det pussig nok var lettest å skaffe direkte fra Norge via Frankrike så sent som i 1993.)

Det hadde jo vært et godt bidrag til Verdenskommisjonens arbeide og soning av norske synder dersom Gro samtidig hadde kunnet meddele at Ap hadde utnyttet sitt nære forhold til Israel til å få Vanunu løslatt. Muligheten finnes fortsatt, selv om en så ekspeditt benådning som drapskvinnen Sylvia Rafael fikk i Norge forlengst er for sent for ham, for i desember 1995 gikk den nye fredsprisvinneren Joseph Rotbiat sterkt inn for løslatelse av Vanadu, og på festen etterpå hadde han statsminister Brundtland til bords, så hun må ha oppfattet signalet8. Når også så forskjellige politikere som stortingsrepresentant Annelise Dørum (A) og fylkesmann Kåre Willoch (H) støtter dette9, får hun neppe problemer med Stortinget. Men påvirkningsmulighetene mellom Norge og Israel går kanskje bare den ene veien?

Det blir i dette perspektiv temmelig teatralsk når Gro og Ap kommer med kraftige protester mot franske og kinesiske prøvesprengninger10. Enten man liker det eller ikke har begge landene juridisk sett rett til å gjøre dette, og de gjør det i full offentlighet. Norge bidro til å skaffe Israel og dermed Sør-Afrika atombomben under den dypeste hemmelighet inntil det ble avslørt av andre, og omgjorde da sin inspeksjonsrett til en dekkaksjon for å bløffe verden. Hvor var Gro & Co da det ble avslørt at Israel i all hemmelighet hadde utført prøvesprengninger i det Sørindiske Hav sammen med Sør-Afrika i 1979, antakelig flere ganger11? Og da Mossad-spionen Jonathan Jay Pollard ble arrestert og dømt i USA for å stjele informasjon fra USA og NATO om arabiske oljefelt og sovjetiske militære installasjoner, slik at Israel kunne innrette sine atomraketter mot disse målene12?

Dessuten viste det seg pussig nok at da Sør-Afrika trengte avansert datautstyr til styring av sitt atomvåpenprogram, var det fra Norge det viste seg lettest å skaffe dette, riktignok via en fransk våpenhandler til ære for den norske boikotten av Sør-Afrika13.

Idag har Israel ifølge Rand Corporation i Washington14 plutonium nok til 200 atomvåpen, og Sør-Afrika har til 70. I tillegg har India 85, Pakistan 13 og Nord-Korea 4-6. Hvor mange av disse bygger på tungtvann som nedstammer fra Norge?

APs dekkaksjon av Israels atomvåpenprogram og norsk medvirkning stiller selv deltakelse under og årelange dekkaksjoner etter Lillehammeraksjonen i skyggen. USA som mente Israel kunne klare seg med konvensjonelle våpen av 1. klasse har helt siden krigen i 1973, da de første israelske a-våpen var klare takket være norsk tungtvann, vært et gissel for til enhver tid å sørge for at spenningen og konfliktsnivået i Midtøsten har vært holdt under den israelske terskel for å trykke på knappen – dvs. «the Samson option».

Den norske støtten til Israels atomvåpenprogram ble noe langt mer enn en utstrakt hånd til en trengt nasjon. Israelerne rettet etterhvert sine kjernevåpen ikke bare mot Cairo og Damaskus, men også mot Moskva!15 Resonnementet var at det kunne ikke skje noe omfattende arabisk angrep mot Israel uten at Moskva støttet det. Selvsagt visste man hva det ville innebære å angripe Moskva. Israel satte nå i virkeligheten hele verden i pant for sin egen sikkerhet: «The Samson Option»16. Skal vi gå under, skal hele verden gå! Og mot hvilken NATO-hovedstad tror man Sovjet innrettet sine første gjengjeldelsesraketter for et angrep fra Israel? Det tok neppe lang tid før Moskva kjente til Norges rolle. (Kanskje ikke så rart at Mossad Norge la sitt hovedkvarter til Gjøvik-traktene?)

Norge meldte mao. Israel inn i NATO sett fra Moskvas synspunkt, men uten å spørre eller informere de andre NATO-landene, og uten å bringe Israel inn under det samme ansvar og den samme felles beslutningsstruktur som alle NATO-land må arbeide innenfor. Et angrep på én (Israel) ville blitt til et angrep på alle, uansett om NATO «betraktet» det slik eller ikke.

Denne slutningen skulle man ha trukket på ansvarlig norsk myndighetshold. Gjorde noen det?

1 Ole Walberg: «Tungtvannet som fordampet». Scanbok forlag 1991. Side 35.

2 Walberg, side 37.

3 Geir Salvesen: «Thorvalds Verden», (forlag), Oslo 1994, s. 333.

4 Gunnar Randers: «Lysår» 1975.

5 Walberg, side 78.

6 Bjørn Westlie: «Maktens ansikt». Tiden 1991.

7 «Vår felles framtid». Rapport fra FN’s miljøvernprogram 1987.

8 VG 11. desember 1995.

9 Aftenposten 11. desember 1995.

10 Se bl.a. Aftenposten 31. juli 1995 om protester mot Frankrike og 18. august om protester mot Kina.

11 Seymour M. Hersh: «The Samson Option». Random House 1991. Side 271 ffr i paperbackutgave Faber & Faber London/Boston 1993.

12 Hersh, s. 285 ff.

13 Se f.eks. Aftenposten 29. april 1993.

14 NTB-melding referert i Klassekampen 21. desember 1995.

15 Hersh, bl.a. s. 139 og 301.

16 Etter Bibelen fikk Samson styrke fra Gud til å rive hele sitt tempel ned over seg selv og de okkuperende filistinerene slik at alle døde, da han forsto at han var slått.

5.5 Uran til Israel – operasjon «PLUMBAT»

Den 17. november 1968 forlot en båt Antwerpen med 200 tonn uranoksyd som skulle til Genova for omlasting og videretransport til Tyskland der et Mossad-kontrollert tysk firma ved navn Schulzen var involvert. På dette tidspunkt var det innenfor NATO og daværende EEC streng kontroll med salg av uran, og kontrollen med dette var tillagt Euratom som var opprettet nettopp med dette for øye. Firmaet Schulzen hadde fått alle nødvendige tillatelser, og det samme hadde selgeren som forøvrig var det eneste firmaet innenfor EEC som hadde tillatelse til å lagre og distribuere uran. Underveis til Genova forsvant skipet, og det viste seg senere at uranet mellom Kypros og den tyrkiske kysten var lastet over til israelske skip som fraktet dette til Haifa. Derfra ble uranet fraktet direkte videre til Dimona-anlegget.

Euratoms etterforskning kom ingen vei, da mannskapet på båten var skiftet ut og rederiet som eide og drev båten var solgt flere ganger. Det var meget sterke reaksjoner på saken i Washington. Sjef for CIA, Richard Heims, rapporterte i et hemmelig møte til Senatets utenrikskomite 7.7.70 om operasjon «Plumbat». Euratom la i mange år et lokk over den manglende kontrollen og oppklaringen.

Men i 1973, på Lillehammer i Norge, meddelte en av de arresterte etter drapet på kelneren Achmed Bouchiki – danske Dan Ærbel – at han hadde mer å fortelle til kriminalbetjenten Steinar Ravlo1:

«Han spurte Ravlo om han hadde fortalt om skipet. Hvilket skip? spurte Ravlo

– Jeg eide Scheersbereg A.

Hva så? undret Ravlo seg.

– Skipet førte uranet til Israel.»

Ravlo gjorde sine notater og skrev et kort notat på ca 120 ord. Dette ble liggende blant etterforskningspapirene, men førte ikke til noen selvstendig etterforskning.

Det viste seg at det var riktig at skipet som forsvant med uranet het Scheersberg A, men registrert med en annen eier, Burham Yarisal – uten fast adresse, men med verdensomspennende forretningsaktiviteter. Beskrivelsen passer jo godt på Dan Ærbel som vi i alle fall vet (se nedenfor) opererte med mangfoldige identiteter. I lys av informasjonen vedr kanonbåtaffæren året etter regner vi det som sannsynlig enten at Ærbel og Yarisal var samme person eller at Yarisal var stråmann for Ærbel.

Hadde norske påtalemyndigheter fulgt skipsredersporet til Dan Ærbel, hadde både kanonbåtaffæren og uranaffæren kunnet blitt oppklart allerede på det tidspunkt.

1 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg. Aschehoug 1979. Side 164.

5.6 Kanonbåtaffæren i Cherbourg

Israelsk marine hadde på slutten av 60-tallet bestilt ialt 12 kanonbåter ved et verft i Cherbourg, men på grunn av en israelsk motaksjon ved årsskiftet 1968/69 i Beirut mot palestinsk terror innledet president Charles de Gaulle våpenboikott mot Israel. 5 av de 12 kanonbåtene ble således liggende ved kai i Cherbourg etter at de var ferdigprodusert. Koordinator for de israelske våpenkjøpene var admiral Mordechai Limon ved den israelske ambassade i Paris. På denne tiden tjenestegjorde også Lillehammer-aktøren Zwi Steinberg ved ambassaden (1968-71). Lillehammer-aktoren Abraham Gehmer var førstesekretær ved den israelske ambassaden i Paris 1965-69 (under Lillehammer-saken ble det forøvrig opplyst at Gehmer umiddelbart før avreise fra Tel Aviv til Lillehammer hadde sitt kontor i Forsvarsdepartementet i Tel Aviv).

Direktør i Aker-gruppen, Martin Siem, som under krigen hadde deltatt i den sjømilitære etterretningsorganisasjonen «Rygg-Myhre-organisasjonen» (RMO) og etter krigen hadde deltatt i E-stabens offensive etterretning, herunder operasjon Delfinus (en del av Evangs offensive etterretningsarbeid på verdensbasis der norske skip drev omfattende etterretning mot Sovjetunionen på Nordflanken og i Østen samt mot arabiske land og China) sammen med Fred Olsen og Lars Usterud-Svendsen kom nå til å spille en sentral rolle i kanonbåtsaken.

Siem etablerte nemlig et selskap Starboat, registrert i Panama, men med postboksadresse i Oslo. Siem henvendte seg til det franske skipsverftet i Cherbourg og ba om å få kjøpe kanonbåtene under forehavende av at disse skulle brukes i Nordsjøen som supplyskip. På dette grunnlag fikk Cherbourg-verftet eksporttillatelse, etter at israelerne ved admiral Limon på den israelske ambassaden hadde frafalt det israelske kravet på de fem siste båtene. Siems postboksrederi Starboat hadde i hemmelighet allerede solgt båtene til en israelsk offshorebedrift. Hele denne dekkaksjonen var satt opp etter en avtale mellom Martin Siem og hans nære forretningspartner Mila Brenner som var direktør i det israelske fruktskipsrederiet Israeli Maritime Fruit Carriers, som hadde kontrahert flere skip fra Akergruppen.

Akergruppen og Martin Siem hadde et så nært og kontinuerlig samarbeid med Mila Brenner og Israeli Maritime Fruit Carriers at de to sistnevnte sågar hadde eget kontor på Nyland Verft, vegg i vegg med Martin Siem.

Som vi vet, feirer ikke jødene jul. På julaften 1969 hadde alle parter – E-staben v/Trond Johansen og hans samarbeidspartner Martin Siem samt Mossad – bestemt at denne dagen kunne være tidspunktet for å få kanonbåtene ut av Cherbourg mens franskmennene feiret jul. På ettermiddagen julaften 1969 ankom så admiral Limon som kort tid i forveien hadde frafalt kjøpet av de fem kanonbåtene til Cherbourg. Han tok inn på hotell sammen med sin sjåfør Zwi Steinberg, kjent fra Lillehammer, men for anledningen kalt Victor Zipstein. Samtidig skal også Martin Siem ha vært tilstede i Cherbourg, sågar sammen med hovedtillitsmannen i Aker, gammelkommunisten Ragnar Kalheim. Siem, som hadde kjøpt 5 kanonbåter for NOK 2 mill pr stk. kontant, hadde «tilfeldigvis» fått assistanse av fem israelske kanonbåtmannskaper, hver på 33 mann, ialt 165 offiserer og menige. Det eneste problemet som gjensto ble også løst: Man trengte bunkersolje fra Cherbourg til Haifa (man kunne under disse sjørøveri-omstendighetene ikke anløpe noen havn og påregne å få etterfylt drivstoff). Her er det Lillehammer-aktøren Dan Ærbel kommer inn.

Hadde norsk politi og påtalemyndighet fulgt sporet fra Ærbels avhør med Ravlo vedr Lillehammer-saken (se kap. 5.5), hadde man avdekket følgende:

Den 16. oktober 1969 (to og en halv måned tidligere) overtok Dan Ærbel rederiet Biscayne Shipping Traders Corporation, registrert i Liberia. Rederiet hadde en eiendomspost, frakteskipet Scheersberg A – det samme skipet som hadde vært brukt til å frakte uran til Israel (se foran). Like over midnatt 24. desember – tidlig I. juledag – forlot kanonbåtene Cherbourg. Istedenfor å svinge nordover mot Norge, svingte de sørover. Noen dager i forveien hadde Dan Ærbel’s Scheersberg A hentet 150 tonn bunkersolje i Almeria i Spania og lå fra I. til 2. juledag utenfor Cap Finistere i Portugal der skipet tidlig om morgenen 2. juledag møtte de fem kanonbåtene. I løpet av dagen ble all bunkersoljen overført til kanonbåtene som fortsatte videre. (Lloyd’s skips- og posisjonsregister bekrefter at Scheersberg A var i denne posisjon på dette tidspunkt.) Kanonbåtene fortsatte gjennom Gibraltar der de forøvrig ble observert av Lloyd’s representant, og fikk en siste etterforsyning av bunkers utenfor Sicilia før de gikk rett til Haifa.

Samarbeidet mellom E-staben og Mossad skulle være nokså tydelig i denne operasjonen. Det etter vår mening meget interessante punkt er at Dan Ærbel neppe var noen ukjent figur for norsk etterretning da han senere dukket opp på Lillehammer. I tillegg ser vi at herrene Steinberg og Gehmer fra denne operasjonen også gjenfinnes på Lillehammer.

Franske myndigheter var naturlig nok rasende over at Martin Siem hadde lurt dem. De hadde vært så overbevist om at båtene var innkjøpt av Norge at den norske ambassaden måtte avvise franske forespørsler basert på deres antakelse om at båtene førte norsk flagg. I mangel av foranstående opplysninger slo imidlertid franskmennene seg til ro med norske avvisninger om at affæren hadde noe med norske myndighetsorganer å gjøre. Siden president Georges Pompidou nå hadde overtatt som fransk president, ble det ikke noen fransk militær aksjon for å stanse båtene – slik man antok de Gaulle ville gitt ordre til. Man utviste imidlertid admiral Limon.

Den arabiske verden kansellerte alle bestillinger fra Aker og inngikk ikke flere på mange år.

Ærbel hadde kjøpt rederiet og Scheersberg A så sent som 16.10.69 (sannsynligvis en formalsak siden han også eide skipet året før). Som en handlingens mann solgte han skipet allerede 5.1.70 og startet umiddelbart avviklingsprosedyren av det nå tomme rederiet. 24.9.71 ble det i Liberia utstedt et oppløsningssertifikat for rederiet. For alt vi vet kan Ærbel ha kjøpt skipet selv under andre navn på seg selv, rederiet og/eller skipet!

Daværende utenriksminister John Lyng måtte redegjøre for saken i Stortinget, men etter hva vi idag vet måtte denne redegjørelsen være bygget på særdeles sparsom informasjon fra Martin Siem.

5.7 Lillehammer-saken

Sent om kvelden 21. juli 1973 ble marokkaneren Achmed Bouchiki henrettet av Mossad på Lillehammer ved siden av sin norske hustru, syv måneder gravid. Det er til nå hevdet at Mossad henrettet feil mann. Man trodde angivelig at man henrettet hjernen bak Munchen-massakren, All Hassan Salameh. Verden har akseptert dette: Når Mossad, som er så opptatt av å være feilfri at de tidligere nesten aldri har innrømmet feil, må det jo være sant når de nå gjør det om Lillehammer-drapet.

Dessuten gjorde de enda en blunder: Mistet seks agenter som ble arrestert av det norske politiet. Dette var Mossads virkelige store tabbe-operasjon1:

«Omtrent alt som kunne gå galt, gikk galt, til tross for at de norske hemmelige tjenester i hemmelighet samarbeidet med Mossad slik som i kanonbåtsaken.»

Hvordan kunne det være mulig, når alle var enige om at man i Norge mer enn vanlig opererte på vennligsinnet territorium?2:

«Mossad ville operere I et territorium som var positivt innstilt til Israel, og der de hadde nære, uoffisielle kontakter med Norges hemmelige tjenester. Situasjonen i Norge var på mange måter ideelle for en Mossad-kontrollert operasjon, i motsetning til i Sverige og Danmark der det fantes pro-arabiske sympatisører og endog spioner innenfor politiet og tjenestene. Kanskje var det derfor generalmajor Zwi Zamir tok den modige beslutning selv å overvåke hele operasjonen og dro til Oslo for det formålet.»

Men det medførte også øket risiko3:

«Hvis Mossad-sjefen var blitt arrestert, ville katastrofen vært total.»

Vi skal senere vise at den ikke bare ville vært total for Mossad. men også for POT, E-tjenesten, Trond Johansen, AP, Jens Chr Hauge og britiske MI6.

1 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977. Side 269.

2 Deacon, side 265.

3 Deacon, side 270.

5.7.1 Riktig mann!

Men Bouchiki var ingen Salameh. Han var en liten og tynn person (1,70 høy og 65 kg1), mens Salameh raget meget høyt med sine ca 1,902 og hadde et tydelig arr på venstre kinn3. Bouchiki var født i Algerie, mens Salameh var palestiner. Bouchiki hadde i 1973 bodd Norge i syv år, riktignok med endel utenlandsopphold. Han bodde sammen med sin hustru i sin egen leilighet, hadde fast jobb som kelner og ekstrajobb som badevakt, mens den Salameh som Mossad var på jakt etter var en fremmed, alltid i følge med livvakter. Dessuten: Bouchiki snakket norsk! Salameh var sønn av sjeik Salameh, kanskje jødenes bitreste fiende under frigjøringskrigen i 1948, da sjeiken også ble drept4. Hans kone var av Hussein-familie og en nær slektning av Stormuftien av Jerusalem som i 30- og 40-årene hadde terrorisert jødiske immigranter i Palestina. Han må ha vært velkjent av Israel og kjent gjennom israelske media i mange år, og vært vant til å være overvåket og potensielt attentatoffer siden han var liten gutt5. (Han døde til slutt da Mossad endelig fant ham og sprengte en bilbombe ved siden av bilen hans i Libanon i 1979, seks år etter München!6 Da hadde han paradoksalt nok forlengst «inngått fred» med amerikanerne. Allerede i november 1973 hadde han et møte med CIAs visedirektør Vernon Walters, der han lovet ikke å angripe amerikanere. Salameh ble nå «Svart Septembers» liason til CIA og bisto med å beskytte amerikanske diplomater i Beirut!7 I 1976 skal han ha besøkt CIA i Washington som ledd i løpende tilnærmingsprosess mellom USA og PLO8. Allerede fra 1974 trappet PLO ned internasjonale aksjoner men fortsatte med angrep mot Israel og i de okkuperte territoriene9.

Per Øyvind Heradstveit, som var den eneste journalist som fikk dekke rettssaken (alle andre pressefolk – inklusive CC! – ble utvist fra rettssalen), og som umiddelbart etter skrev bok cm saken, har problemer med teorien om at Mossad fulgte Kemal Benamane, en marokkansk-algirer bosatt i Genève og Svart September-kurér som var snudd og jobbet for Mossad, som «hare» og at Benamane utpekte feil mann10:

«Benamane er det i alle fall noe rart med. Jeg kan likevel ikke gi noen plausibel forklaring på Benamanes hensikt med reisen til Norge. I etterforskningen måtte man resignere på dette punkt. Kontaktet Benamane en bestemt person under sitt opphold eller var han i kontakt med noen celle? Han var ingen vanlig turist, og hans legale bakgrunn dekker ikke feriereiser som denne. Var kontakten med Bouchiki tilfeldig? Eller dersom ikke Bouchiki var kontaktmannen, skulle han da verves?»

Heradstveit faller likevel tilbake på «feil mann», fordi han med sin Israel-vennlige innstilling ikke kan tenke seg at Mossad jaktet på noen andre enn Salameh. Dette blir derfor aksiomatisk for ham. Men – som vi skal se etterhvert – gir «feil mann» ingen logisk forklaring på Benamane. Det er det som frustrerer Heradstveit.

Men «riktig mann» forklarer Benamane og hans opptreden på alle måter, og i flere situasjoner.

Bare et blikk på Bouchiki ville avsløre at han ikke var Salameb, for den som hadde fått den minste brief om Salamehs utseende. Og agentene kastet meget mer enn et blikk på Bouchiki. Før skuddene falt, hadde han vært fulgt av agentene på meget nært hold gjennom flere dager. Enhver som i denne tiden observerte ham hjemme, på kafé sammen med sine norske venner, eller på en av arbeidsplassene – ja, hvor som helst! – ville fort måtte forstå at dette var en lokal innbygger som hørte til, kjente folk og snakket med folk. Både danske Dan Ærbel og svenske Marianne Gladnikoff må øyeblikkelig ha oppfattet at mannen snakket norsk. Det gjorde ikke Salameh! (De andre må ha forstått det samme med eliminasjonsmetoden.) En feiltakelse som denne er rett og slett ikke mulig, for noen, og slett ikke for et veltrenet team av Mossad-agenter.

Angivelig var det Benamane som ledet det forfølgende Mossad-teamet til Lillehammer. Men det bare noen få Mossad-topper11 visste (men som nå er alment antatt), var at han var snudd og i realiteten agent for Israel. Han opplyste selv at han var på en slags feriereise i Norge. Han oppholdt seg tre dager i Oslo, utelukkende på restauranter og nattklubber og med oppsjekkede damer på hotellet, og fant deretter etter råd fra et reisebyrå på å dra til Lillehammer. der han var da Mossad kom til Oslo. På Lillehammer fant han på å ta en dukkert der Bouchiki var badevakt, og slik kom de to i kontakt. De ble godt kjent med hverandre og snakket mye sammen. I kulissene opererte nå en rekke Mossad-agenter som observerte dem begge. Benamane forlot Lillehammer den 21. juli. Bouchiki ble skutt samme kveld.

Ifølge de arresterte Mossad-folkenes forklaringer skulle Benamane ha ført dem til Salameh. Da de observerte de to i samtale, trodde Mossad-folkene de hadde funnet riktig mann. Benamane visste bedre, men skal i et møte med lederen Mike (dvs. Harari) ha bekreftet at Bouchiki virkelig var Salameh12. Fortsatt ifølge israelernes forklaringer skal han gjort det av frykt for ellers å måtte innrømme at han hadde gjort en dårlig jobb for å lokalisere Salameh. Benamane benektet i sine forklaringer – opptatt i Sveits – imidlertid enhver kontakt med Mossad.

Tinnin setter selv spørsmålstegn ved denne historien13,

«Hvorfor er Benamane fortsatt i live? Israelerne er i hele den internasjonale etterretningsverden og i hele underverdenen kjent for å være de minst tilgivende av alle arbeidsgivere. Leiemordere nekter å ta oppdrag fra israelerne fordi de er redde for hva som vil skje med dem hvis de bommer. Det er særdeles overraskende at en dobbeltagent ville ha lurt Mossad inn i en grusom tabbe uten at det skulle få fatale konsekvenser for ham selv.»

Den eneste forklaringen Tinnin – som likevel tar «feil mann»-teorien for god fisk – kommer til, er at Benamane etterpå klarte å hoste opp så mye publisitet og oppmerksomhet omkring ham selv at det ville vekke opp for mange Lillehammer-minner for Mossad å ta ham av dage siden. Men Tinnin er også inne på andre forklaringer: Benamane kan ha vært trippelagent og bevisst ledet Mossad på avveier – eller han kan ha vært akkurat det han utga seg for. I det siste tilfellet antar han at Mossad må ha forvekslet Benamane også – «ikke så usannsynlig som det kan høres».

Bouchikis levninger ble fløyet til Marokko der han ble begravet med fulle militære æresbevisninger. En marokkansk fagforeningsavis skrøt av ham som «en lysende forkjemper for den arabiske sak i utlandet, og det førte til at imperialistiske terrorister likviderte ham»14. Det går også rykter – oppstått i israelsk presse – om at det skal finnes et bilde av Bouchiki sammen med Salahmeh. Enkelte palestinske aktivister har også hevdet at han var informasjonsmann for dem og utga publikasjoner for dem i Norge.

Det er liten grunn til å feste lit til Mossad-versjonen om at Benamane løy om Bouchikis identitet overfor Harari. Hvis han virkelig var deres lojale agent, ville han selvsagt fortalt Harari sannheten. Og agentene hadde selv ingen grunn til å tro at det var Salameh han gikk på restaurant med, fordi han på alle måter var fullstendig ulik Bouchiki. Senere uttalelser om at de «var like som to dråper vann» er desinformasjon som spiller på norske fordommer om at alle arabere ser like ut.

Et annet viktig moment: Hvis Lillehammer-operasjonen hadde vært en så stor skandale som «feil mann»-teorien innebærer, ville det vel blitt oppvask i Israel? Det ble det ikke, unntatt en formell etterundersøkelse. Mossad-sjefen Zwi Zamir, som var i Norge under operasjonen, ble pensjonert etter normal tjenestetid, og Mike Harari fortsatte som sjef for Mossads hemmelige operasjoner etter endog å ha vært medlem av «undersøkelseskomitéen»! Dan Ærbel ble Mossad-sjef i Paris og senere sjef for Tsafririm. Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, herunder Norge.

Det er ikke første gang teorien om «riktig mann» presenteres. Etterhvert som etterforskningen skred frem, sluttet nemlig politiets etterforskere å tro på «feil mann», ifølge VG15:

«(Førstesideoppslag): AGENTENE FEILET IKKE: AHMED BOUCHIKI DØDSDØMT I TEL AVIV: Teorien om at likvideringen på Lillehammer 21. juli var dårlig planlagt og amatørmessig utført blir nå omvurdert. Politiet tror ikke lenger den israelske terrorist-gruppen tok feil mann da den marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki ble skutt ned. Alt tyder på at dødsdommen over Bouchiki var avsagt lang tid i forveien på høyt etterretningshold i Tel Aviv.

SKJØT IKKE FEIL MANN: Etterforskningen av terrordramaet på Lillehammer er fortsatt under full utvikling … Etterforskningen har … ført til at politiet nå ikke lenger tror at terrorgruppen tok ‘feil mann’ under aksjonen 21. juli. VG får opplyst at alt tyder på at de israelske agentene hadde avsagt dødsdom over Ahmed Bouchiki lenge før den første av Iikvideringsgruppene satte sine ben her i landet.

Dødsdommen ble ventelig avsagt på høyt etterretningshold i Tel Aviv …

Faktum er … at aksjonen på Lillehammer har vært adskillig grundigere planlagt enn hva først antatt. Dette at gruppen leier en leilighet i Bærum – før aksjonen blir innledet – er utvilsomt en bekreftelse på dette.»

Hvorfor har dette syn aldri slått gjennom, når det er så store svakheter ved «feil mann»-teorien, som dessuten utelukkende henger på de Mossad-tiltaltes egne utsagn?

En del av svaret er rett og slett at vi idag har en rekke informasjoner som ikke var tilgjengelig tidligere. Minst like viktig er det at hverken Mossad selv etter at agentene var tatt eller organisasjonens kritikere (media, den arabiske verden) hadde noen interesse av å skyte ned «feil mann»-teorien. For Mossad ble det etter arrestasjonene viktigst å fremstå med den mest akseptable hensikt, dvs. å hevne München-massakren ved å drepe hovedmannen, fordi forholdet til Norge var og er av den aller største betydning for Mossad. Intet sted i verden har man så fritt spillerom som i Norge, og så gode forbindelser direkte til de øverste makthaverne som i Norge. Samtidig som Norge klarer å spille en rolle som objektiv og avveiende aktør, stiller Norge til syvende og sist alltid opp for Israel og Mossad på en måte som ingen andre. Det gjaldt å stå frem så tilforlatelig som mulig i Norge dels for å få milde dommer og tidlige benådninger, dels for å beskytte forholdet til Norge. En feil under utøvelse av «den gode hensikt» regnet man med ville virke mer unnskyldelig i norsk opinion. Men opinionen ville aldri ville godtatt overlagt drap på ektemannen til en gravid norsk kvinne; en populær lokal halvkjendis som hadde levet og virket på Lillehammer på en utmerket måte i syv år.

På den annen side: Både for internasjonale media og for palestinere var det mye mer å hente på å bidra til å rive ned bildet av den feilfrie, effektive Mossad-organisasjonen ved å fokusere på den enorme tabben som nå forelå, faktisk med tilståelse fra Mossad.

Endelig: I Norge ble etterforskningen etter politisk press, særlig fra Jens Chr Hauge (se kap. 25.18) begrenset til selve drapstiltalen mot de arresterte, og statsadvokat Håkon Wiker fikk beskjed om å holde seg unna all videre graving i Mossad generelt. I Norge har det hele tiden sittet en rekke personer i sentrale posisjoner som har visst eller hatt mistanke om norsk medvirkning (se kap. 25.19). Det er opplagt at «feil mann»-teorien er mye tryggere hvis man vi unngå at noen borer for dypt i dette temaet. Et Mossad-team som reiser etter en «hare» med ukjent bestemmelsessted vil ikke ha hatt behov for norsk assistanse. En nøye planlagt operasjon i Norge vil nesten helt sikkert ha omfattet samarbeid med noen i Norge. særlig en så vennligsinnet kollega-tjeneste som den norske E-tjenesten. Også disse grupperinger i Norge har derfor hele tiden hatt en egeninteresse i å fremme «feil mann»-teorien!

Hvis vi tar utgangspunkt i at Mossad visste hvem de drepte, faller brikkene meget lettere på plass. I kap. 25.19 skal vi ta for oss de viktigste brikkene vi har (noen av dem helt nye!) og vise frem det totale bildet som da fremkommer. Det er også et bilde der norsk og alliert medvirkning blir synlig, klart og tydelig.

1 David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Futura London 1976. Side 155 i paperback-utgaven.

2 Elaine Davesport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschehoug 1979. Side 154.

3 Davenport m fl, side 154.

4 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 189.

5 Tinnin, s. 37 ff.

6 Raviv/Melman, side 192.

7 Barry Rubin: «Revolution Until Victory? – The Politics and History of the PLO». Harvard University Press 1968. Side 39.

8 Rubin, s. 215.

9 Rubin, s. 155.

10 Per Øyvind Heradstveit: «De medskyldige». Aschehoug 1974. Side 161.

11 Tinnin, s. 160 ff.

12 Tinnin, s. 98 ff.

13 Tinnin, s. 171.

14 Tinnin, s. 173.

15 VG 15. august 1973.

5.7.1.1 Arabiske «copy-cats»

I 1985 utførte PLO-terrorister brutale drap på en gruppe angivelige israelske turister i en lystyacht som lå ved havn i Larnaca, Kypros. Ifølge PLO var disse i virkeligheten Mossad-agenter og aksjonen en hevn mot Israel. Den anerkjente britiske journalisten John Bulloch skrev da at en av de drepte var Sylvia Rafael. Hun var imidlertid på ferie sammen med sin mann Annæus Schjødt et helt annet sted i verden. En britisk forfatter, Ronald Payne, fant det sannsynlig1

«at dette var en desinformasjonshistor!e produsert av PLO selv i et forsøk på å rettferdiggjøre forbrytelsen».

De hadde hatt gode læremestre 12 år tidligere.

I tillegg ville PLO selvsagt med dette sende ut et signal om man langt fra hadde glemt Sylvia. Akkurat som Mossad fortsatte jakten på Salameh, ville de vise at de fortsatt jaktet på Sylvia. Dette må man se i sammenheng med all Sylvias virksomhet for Mossad som man nå setter på høyde med Salameh og de mange senere terror-truslene rettet mot henne i Oslo. De fleste forfattere av Mossad-bøker er enige om at Sylvia fortsatt har vært medlem av Mossad også etter at hun slapp ut av fengsel.

1 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990, s. 122 i paperback-utgaven.

5.7.2 Agentene

De mest interessante personer fra listen over agenter i Lillehammer-saken er:

Zwi Zamir, som var sjef for Mossad og tilstede på Lillehammer da drapet ble begått. Dermed hadde han selvsagt den egentlige ledelsen. Det er blitt regnet som svært dristig at han var tilstede, og en indikasjon på at det hele må ha vært i forståelse med norske myndigheter. Han var Mossad-sjef fra 1968 og fortsatte ut vanlig tid til 1994, uten noen form for represalier for den påståtte «mislykkede» aksjonen. i 1990 ledet han en undersøkelseskommisjon som etterforsket politiets rolle i den såkalte massakren på Tempelplassen i Jerusalems gamleby, der et 20-talls palestinere ble drept1. Nå er han ett av tre medlemmer i kommisjonen som gransker drapet på statsminister Rabin. I 1989 ble han mistenkt av italienske myndigheter for å være av mennene bak en sabotasjeaksjon mot et italiensk militærfly i 1973, som en hevnaksjon fordi dette flyet hadde vært brukt til å frakte mistenkte palestinske terrorister fra Italia til Malta.

Mike Harari, som var sjef for operasjonen og for agentteamet som hadde utført 12 lignende henrettelser tidligere. Harari var født i Tel Aviv i 19272. Han var med i de jødiske geriljaorganisasjonene Palmach og Shai som kjempet for en jødisk stat, og ble med i staten Israels hemmelige tjenester så snart denne var etablert. I begynnelsen tjenestegjorde han i den interne sikkerhetstjenesten Shin Bet som sikkerhetsoffiser i utenriksdepartementet. Deretter gikk han inn i Mossad som hemmelig feltagent på «spesielle oppdrag». Han var en nær venn av Golda Meir og ble utpekt av henne personlig til å lede hevnergruppen etter München-massakren i 1972. Etter Lillehammer-drapet ble han Mossad-sjef i Mexico City, den viktigste Mossadstasjonen i Latin-Amerika. Herfra overvåket man palestinske aktiviteter i regionen og sto for salg av israelske våpen. I 1980 ble han – ihvertfall offisielt – privat våpenhandler på heltid. Mossad «ga» Harari Panama som eksklusivt marked. Formodentlig passet det Mossad best at salget skjedde tilsynelatende privat. Dette kan også ha vært et arragement for å sørge for at Mossad-agenter med lang og tro tjeneste får tjene opp endel skikkelige penger utenom statsregulativet på slutten av sin karriére. Forfatterne Dan Raviv og Yossi Melman av Mossad-historien «Every Spy a Prince» påpeker at

«Man slutter aldri helt i Mossad. Man er alltid til organisasjonens disposisjon.»

Harari ble meget nær venn med Panamas diktator, general Omar Torrijos og hans etterretningssjef, oberst Manuel Noriega, som også etterfulgte Torrijos som president. Gjennom dette vennskapet kombinert med et visst press fra Israel3 ble Harari utnevnt til Panamas konsul i Tel Aviv, men forble stasjonert i Panama som Noriegas høyre hånd og for å drive våpensalg og våpenopplæring og organisere Noriegas personlige livvakter. I denne perioden drev han også omfattende våpensalg til Nicaragua og Guatemala. Etter hvert gikk all kommersiell handel, ikke bare militær, gjennom Harari og hans kommisjonsberegning. Det fløt nå store penger rundt Noriega og Harari, og Noriega ble tiltalt i USA for narkotikasmugling. I 1989 invaderte USA Panama og arresterte Noriega. Harari slapp unna og vendte tilbake til Israel der han endelig samtykket i å bli intervjuet på fjernsyn (1990)4. En teori om hvorfor han slapp unna var at han etter råd fra Israel mot slutten valgte å samarbeide med amerikanerne om å få Noriega pågrepet.

Marie Tamar, som skal ha vært en av de to eksekutørene som faktisk avfyrte skuddene mot Bouchiki, men som etter det vi har forstått i virkeligheten ikke var det. Hun skal også ha vært Mike Hararis elskerinne.

Sylvia Rafael (senere Schjødt) var opprinnelig fra Sør-Afrika, men dro tidlig til Israel for et kibbutz-opphold, der hun ble vervet til Mossad. Før hun kom med i Hararis drapsgruppe var hennes største etterretningsbragd at hun gjennom lengre tid hadde klart å komme tett inn på Jordans kong Hussein, angivelig som den fremtredende kanadiske journalist Patricia Roxbourg, men i virkeligheten i etterretningsoppdrag.

Sylvia beskrives slik av en av de fremste britiske etterretnings-journalister5:

«Sylvia er særlig nevneverdig som et eksempel på den nye, frigjorte, kvinnelige hemmelige agent, den moderne og langt mer effektive parallell til Mata Hari. Å nevne Sylvia i samme åndedrett som Mata Hari er omtrent en fornærmelse mot henne. Hun er på enhver måte bedre. Gjennomført profesjonell, attraktiv, likevel på høyde med hvilken som helst mannlig agent, og hun har en fantastisk personlighet. Sylvia er ‘pin-up ‘-jenta i Mossad, og folk av mange nasjonaliteter som har møtt henne vil bevitne at hun er virkelighetens personifikasjon av den typen kvinnelig spion som alle filmprodusenter drømmer om … Hun var ikke så dedikert og skruppelløs som Harari-teamets fremste kvinnelige eksekutør (Marie Tamar) …, men en langt bedre all-rounder, en smart informasjonsoppgraver og i det lange løp en meget mer effektiv spion. Da hun kom tilbake til Israel hadde hennes plutselige berømmelse gått foran henne, og hun ble gitt en mottakelse markert med vaiende flagg, blomster og dans da hun besøkte kibbutzen Ramat-Hakovsh som valgte henne som æresmedlem mens hun satt fengslet.»

Det er kjent at Sylvia Rafael reiste rundt i Middelhavslandene sammen med Dan Ærbel (se nedenfor). De besøkte bl.a. en rekke arabiske land, etter all sannsynlighet i etterretningsøyemed for Mossad Vi vet også at ingen av dem reiste under egne navn.

Dan Ærbel var dansk forretningsmann med tilknytning til Mossad fra 19636. Dan Ærbel hadde 3-4 pass på ulike navn. Det hadde også Sylvia Rafael. Han hadde allerede vært med på kanonbåtsaken (kap 5.6) og uranleveransene (kap 5.5). Før Lillehammer-saken hadde han en dekkleilighet i Roma. Dette knyttet ham til Roma-drapet. I tillegg er det kjent at Ærbel foretok en rekke reiser til Libya,, trolig etterretningsoppdrag for Mossad.

Dan Ærbel ble etter sin tidlige løslatelse fra Norge utnevnt til sjef for Mossads Paris-kontor. I denne egenskap fikk han i 1979 i oppdrag å håndtere egypteren Yahua el-Meshad som var en av Iraks fremste vitenskapsmenn og som var på besøk i Paris for å inspisere leveranser til Tammuz-reaktorene. Primært skulle han rekrutteres, men Dan Ærbel siteres slik av forfatteren Ole WaIberg7.

«Hvis han går med på det, er han rekruttert. Hvis ikke, er han død.»

El-Meshad ble oppsøkt av en Mossad-agent mens hans var på besøk hos sin venninne Marie-Claude Magal, men avviste enhver kontakt. Senere snek to menn seg inn i suiten og skar over strupen på el-Meshad. En måned senere ble Magal nedkjørt av en svart Mercedes. Walberg konstaterer:

«Dan Ærbel var åpenbart tilbake på banen med to nye statssanksjonerte israelske drap på samvittigheten.»

På dette tidspunkt (fra 1980) var Iver Frigaard blitt politiinspektør og avdelingssjef i Overvåkningstjenesten, med spesialansvar som liason med Mossad. Ærbel ble deretter utnevnt til sjef for Tsafririm, Mossads enhet for oppbygging og styring av jødiske forsvarsgrupper over hele verden, og ihvertfall fra dette tidspunkt må det ha vært nær kontakt mellom Frigaard og Ærbel som altså ikke lot en norsk drapsdom hindre ny likvideringsvirksomhet. Det er også klart at Dan Ærbel på 80-tallet hadde et overordnet ansvar for utdannelse etc. av nye (og gamle) deltakere i de jødiske selvforsvars- og etterretningsgruppene bl.a. i Norge i samarbeid med Mossad-sjefen i Norge, Israel Krupp, har bygget opp og styrer israelsk etterretning i Norge idag, bl.a. basert på det gamle israelske «Stay Behind» under Israel Krupp. Det er dette vi kaller Mossad Norge og som er sterkt sammenfiltret med norske hemmelige tjenester m v i «den fjerde tjeneste». Det må være et tankekors for norske politikere at norske embetsmenn etter all sannsynlighet deltar i intime og hemmelige samarbeidsmøter med en som er drapsdømt i Norge og deretter var ansvarlig for flere drap, ihvertfall to i Paris.

Jonathan Ingleby var den andre eksekutøren på Harari-laget. Han het tidligere Jonathan Isaac Englesberg og opptrådte som britisk forretningsmann med øst-vest-handel som spesialitet8. Han hadde deltatt i flere av Paris-attentatene og bar i Norge en 22-kaliber Beretta i skulderhylster. Han hadde etter alt å dømme både engelsk og israelsk statsborgerskap.

Abraham Gehmer hadde vært offisielt tilknyttet Israels Paris-ambassade fra 1965 til 1969 og hadde vært med på kanonbåtsaken. I Norge opptrådte han som Leslie Orbaum, en ekte identitet i Leeds, UK, hvis virkelige innehaver var helt ukjent med sin «navnebror»9.

Zwi Steinberg hadde også vært offisielt tilknyttet den israelske Paris-ambassaden, fra 1968-71 og fikk deretter dekkidentitet som playboy i Paris, finansiert med 3000 franc pr måned fra Mossad (et stort beløp den gangen). Steinberg hadde også brasiliansk pass, som han brukte i Norge10. Han var også med i kanonbåtsaken som sjåfør under falsk pass for admiral Limon da denne overvar Siems kanonbåter forlate Cherbourg.

1 Kåre Willoch til Dagbladet 2. januar 1996.

2 De fleste personopplysningene fra Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 350 ff.

3 Raviv/Melman, side 352.

4 Raviv/Melman, side 353.

5 Richard Deacon: «The Israeli Secret Service». Hamish Hamilton, London, 1977. Side 272.

6 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschehoug 1979. Side 15.

7 Kilde for disse Paris-drapene: Ole Walberg: «Tungtvannet som fordampet». Scanbok forlag 1991. Side 69-70.

8 Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschehoug 1979. Side 146.

9 Davenport m fl, s 146.

10 Davenport m fl, s. 147.

5.7.2.1 Mossads bruk av falske pass – ofte britiske

Vi skal se litt nærmere på Mossads bruk av falske pass. Som nevnt hadde både Dan Ærbel og Sylvia Rafael 3-4 pass på ulike navn.

Dette var vanlig for Mossad-agenter. Ifølge forfatteren Ronald Payne ble1:

«… et antall britiske pass forfalsket av Mossad ble funnet i en vest-tysk telefonboks. Mossad ser ut til å ha en forkjærlighet for bruk av britiske pass.»

Det er selvsagt rutine i alle hemmelige tjenester å ha noen falske pass man kan skifte til når den identiteten man har benyttet blir for «varm». Men Mossad ser ut til å ha utviklet kunsten særlig langt.

Et trekk er at man ofte benytter falske pass som formelt sett er ekte, dvs. ekte passdokument, ekte stempel, virkelig identitet etc., bortsett fra at det benyttes av en annen person, dvs. at passet inneholder den andre personens bilde. Dette kan man oppnå ved først å forfalske underliggende, enklere dokumenter som fødselsattest etc. Den andre personen kan leve i full uvitenhet om dette. Fordelen er at man ved en overflatisk sjekk vil oppdage at identiteten er virkelig, og ofte vil man ved en kontroll slå seg til ro med dette.

En annen metode som vi har sett brukt i vår sak, er at det inngås såkalte «Mossad-ekteskap» slik at agenten får nytt etternavn, nytt statsborgerskap, ny adresse, nytt yrke, ny identitet og nytt pass. Det gamle passet kan deretter benyttes av andre agenter, f.eks. ved at man fikser litt på sitt utseende. Særlig kvinner har store muligheter for dette!

Men Mossad har sikret seg så nære forbindelser med mange regjeringens tjenester og myndigheter at det ofte ikke er noe problem med å få disse til å samarbeide. Den kvinnen vi har observert i vår sak må også hatt hjelp av norske myndigheter ved inngåelse av sitt proforma ekteskap basert på dokumenter som i Norge ikke ble kontrollert.

At Norge hjelper Mossad med falske pass er intet nytt. Det skjedde under Mossad/Asylsøkersaken der Mossad-agenter opptrådte med pass som sa de var norske politifolk. Vi er også kjent med at Jonathan Ingleby fra Lillehammer opptrådte bl.a. med britisk tjenestepass utstedt av britiske UD. Det er ikke så mange tjenestepass som skal utstedes hvert år at ikke utstederen vet hva han gjør. Kanskje var det en god del krokodilletårer med i spillet da britene hisset seg sterkt opp etter funnet i den vest-tyske telefonkiosken?

1 Ronald Payne: “Mossad – Israel’s most secret service”: Corgi books 1990, s. 284 f i paperback-utgaven.

5.7.3 Andre drap

Under etterforskningen av Lillehammer-saken fremkom at det i Mossads dekkleiligheter i Paris ialt ble funnet 11 nøkkelsett som kunne knyttes til Lillehammer-agentene1. Zwi Steinberg leide f.eks. 8. juni 1973 en leilighet i Paris som han forlot umiddelbart etter drapet på Mohammed Boudia 28. juni 1973. Boudia ble sprengt i filler i sin bil. Sylvia Rafael ankom Paris 14. mai 1973 og forlot byen 26.juni 1973 – to dager før Boudia-drapet. Abraham Gehmer kunne knyttes direkte til Mike Hararis leilighet og til skarpskytteren Jonathan Ingelby‘s leilighet (Ingelby unnslapp fra Lillehammer).

Den 8. desember 1973 ble Mahmud al-Hamshari drept i sin leilighet i Paris ved hjelp av en bombe som var forhåndsplassert i leiligheten og ble utløst via telefon. Ingelby var i Paris umiddelbart før drapet.

Den 6. april 1973 ble Basil Kubaissi skutt i Paris og i Roma ble Wadal Zwaiter skutt 6. oktober 1972. Det viser seg i ettertid at såvel Kubaissi som Zwaiter og Bouchiki hver for seg ble skutt med de samme fire våpen (kaliber 22-mm med høyrevridd rifling i løpet). Samtlige skudd var long rifle. All ammunisjon var tysk ammunisjon fra Rheinisch Westphälische Sprängstof. Alle patronene var merket «R» og hadde samme (feil) furer ved åpningen. De tekniske ekspertene var således ikke i tvil om at disse tre drapene hang nøye sammen.

Italienske myndigheter hadde tydeligvis samlet atskillig informasjon ifbm drapet i Roma på Zwaiter. Den 15. desember 1980 mottok Utenriksdepartementet i Norge en italiensk begjæring om utlevering av Sylvia Rafael Schjødt som var siktet av den italienske riksadvokaten for medvirkning til dette drapet. Etter to og en halv måned, 26. februar 1981, trakk imidlertid italienerne utleveringsbegjæringen tilbake – det er en gåte hvorfor dette skjedde. Norske myndigheter hadde angivelig ikke rukket å behandle denne saken i mellomtiden, til tross for at selve utleveringssaken ut fra Lillehammer-kunnskapene og internasjonal rett burde vært temmelig opplagt (mer om dette inkl referanser – og om et tidligere utleveringskrav! – i kap. 25.18.7).

Da drapene i andre land ble koblet sammen med Lillehammer-saken av norske etterforskere vet vi at h. r. adv., tidligere Milorg-sjef Jens Chr Hauge utøvet atskillig press mot påtalemyndighetene for «ikke å ødelegge en av verdens beste etterretningsorganisasjoner» (se kap. 25. 18.5). Daværende statsadvokat Håkon Wiker burde i dag kunne fortelle atskillig om hvilke spor han ikke fikk lov å følge i Lillehammer-saken.

1 De andre aksjonene er omtalt i bl.a. Halvor Elvik og Mentz Tor Amundsen: “Da Mossad kom til Norge”. Gyldendal 1974, David Tinnin (med Dag Christensen, Aftenposten som samarbeidspartner): «Hit Team». Future London 1976, Elaine Davenport, Paul Eddy og Peter Gillman: «Urankuppet». Norsk utg Aschahoug 1979, m fl.

5.7.4 Germa Lionel

Det er senere kjent at Mossad har gjort utstrakt bruk av norske skip til spionasje bl.a. i arabiske havner. I 1984 ble det norske skipet Germa Lionel arrestert i Tripoli i Libya og holdt i arrest i lange tider. På bakgrunn av at dette idag er almenkunnskap må det være berettiget å spørre om dette var på bakgrunn av et samarbeid mellom norsk E-tjeneste og Mossad. I lys av hva man idag vet om kanonbåt-affæren (se kap. 5.6) og Aker-gruppens deltakelse i denne, og bl.a. rederiet Fred Olsens deltakelse i den offensive etterretningstjenesten er det også på dette punkt all grunn til å se på sammenblandingen mellom E-staben og Mossad.

5.8 Israelsk grensepoliti

I 1985 forsøkte politiinspektør Iver Frigaard å få til et samarbeid mellom den norske beredskapstroppen («anti-terror-politiet.») og det israelske grensepolitiet. Denne israelske enheten. som er under militær kommando med både militære og politimessige oppgaver, er blant verdens mest kontroversielle operasjonsenheter på grunn av utallige rapporter om brutal fremtreden mot palestinere på Vestbredden og i Gaza-området og i 1989 på Tempelplassen i øst-Jerusalem.

I 1985 var det bare tre år siden den israelske invasjon i Libanon fant sted. Bare dette ville medført at et norsk samarbeid med det israelske grensepolitiet ville vekket enorm oppsikt.

Frigaard bekreftet i 1992 dette initiativet overfor Klassekampen1:

«- Jeg hadde kontakt med begge sider, både med antiterrortroppen i Norge og med den tilsvarende styrken i Israel, dvs. grensepolitiet. Jeg kjente begge parter. Jeg kunne formidle kontakt og foreslo for antiterrorpolitiet at de inngikk i et samarbeid med det israelske grensepolitiet … Mitt forslag var at de skulle utveksle erfaringer fra antiterrorarbeidet.»

Klassekampen så dette i forbindelse med Frigaards nære forhold til Mossad:

«I 1980, året før han ble ansatt som politiinspektør i Overvåkingspolitiet med anti-terrorisme som spesialitet, gjorde han tjeneste som kaptein og ordonnanse-offiser i Norbatt V i UNIFIL-styrkene i Sør-Libanon. Det var neppe tilfeldig at han som kommende anti-terrorsjef valgte nettopp denne tjenesten i Midtøsten. Systematisk styrket Frigaard – med årelang norsk praksis og instruks i ryggen – samarbeidet mellom Overvåkingspolitiet og det israelske Mossad …»

Den norske beredskapstroppen var heller ikke ukontroversiell. Troppens sjef hadde fra 1976 vært Torleiv Vika, som bygget opp troppen til en så slagkraftig og egenrådig styrke at man på mange hold ble bekymret for at den skulle bli en slags «stat i staten». Det var heller ikke så rart at Frigaard engasjerte seg, for det var flere episoder der Vika lot seg styre av politiinspektør Iver Frigaard i POT, utenom eller endog på tvers av den ordinære kommandolinjen fra Politimesteren i Oslo. (Frigaard inngikk som vi skal se i kap. 13 i «den fjerde tjenestes» kommandonett og rapporterte når det passet rundt sin sjef – Jostein Erstad og deretter Svein Urdal – til seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten, som igjen rapporterte rundt sine ordinære sjefer til Ap og Youngstorget).

Dette var mye av bakgrunnen for ansettelsen av politimester Willy Haugli, som raskt fikk føle problemene på kroppen etter at han tiltrådte i januar 1986 (se kap. 21.12). Dette endte med at Vika ble forflyttet og en stor intern strid i politikammeret der bl. a. formannen i Oslo Politiforening, Jon T. Kvikne og møbelhandler Arvid Engen engasjerte seg for å få Haugli avsatt og Vika tilbake. «Den fjerde tjenestes» kommandolinje til beredskapstroppen var brutt!

At Iver Frigaard også drev saken vedr opplæring i Israel på disse kanalene bekreftes av at Erstad selv har opplyst at han ikke var informert så sent som da saken kom opp i 1992, syv år senere2:

«Dette er fullstendig nytt for meg. Jeg ble aldri informert om dette initiativet, sier Erstad til Klassekampen.

Det dreide seg åpenbart om et viktig og svært kontroversielt spørsmål. Derfor er det helt klart at Frigaard skulle ha gått tjenesteveien og tatt OPP forslaget med meg før han i det hele tatt lanserte det for en annen politi-enhet enn overvåkingspolitiet …»

Frigaard påsto imidlertid at han hadde informert Erstad3, mens Erstad fastholdt det motsatte. Vi er ikke i tvil om at det her er Erstad som snakker sant, ikke Frigaard.

Det som er klart, er at Frigaard tok opp saken i et notat til sin gode venn Torleiv Vika, men forslaget om samarbeid med det israelske grensepolitiet ble for mye selv for ham, og så langt stanset det der. Frigaard tok det imidlertid pånytt opp med Willy Haugli i 1986, men fikk det blankt avvist også av ham. Hverken den tøffe Vika eller «jern-Willy» ville altså være med på dette prosjektet som Frigaard satset sterkt på i årevis.

Denne saken føyer seg vakkert inn i hele rekken av tjenester fra Norge til Israel og Mossad. Men denne gangen førte den ikke frem. Ville den gjort det hvis statsministeren den gangen hadde vært fra Ap, og ikke fra Høyre?

For enten man vurderer et slikt samarbeide som bra eller dårlig sett fra norsk side, ville også dette vært en gave til Mossad: En ny kontaktflate mot Norge, mer avhengighet, bedre sikring av den beskyttelse Mossad har for sine operasjoner i Norge og nye muligheter for å verve venner og agenter.

1 Klassekampen 10. mars 1992.

2 Klassekampen 10. mars 1992.

3 Bl.a. i VG 11. mars 1992.

5.9 Mossad i Norge

Ved at jødene er bosatt nær sagt i alle land og gjennom århundrer har opplevd systematisk forfølgelse og antisemittisme som kulminerte under Hitlers utryddelsesprogrammer, bestemte man i Israel etter at man etablerte den nye staten i 1948 at man var nødt til å etablere en eller annen beredskap på tvers av landegrensene1.

Organisasjonen Mossad fikk således tidlig en egen avdeling som ble ansvarlig for å gi unge jøder over hele verden en viss militær utdannelse og motivasjon for Israels sak. Man startet således ganske tidlig med det som ble betegnet som «Frames» – jødiske selvforsvarsgrupper («rammer») opprettet av Mossad over hele verden. Disse gruppene skulle ivareta jødiske interesser der disse var truet. I Norge har Mossad hatt lettere arbeidsforhold. I og med at man har alminnelig verneplikt får også de unge norskejødene sin militæropplæring.

Sentralt i virksomheten står de enkelte lands «JUF» – jødiske ungdomsforeninger. I Israel har man etter hvert utbygget det man betegner som «Hets Va-keshet» («Pil og bue»). Dette er ungdomsleire som Mossad organiserer i samarbeid med jødene over hele verden for å få unge jøder til Israel om sommeren for bl.a. å sende dem tilbake for å kunne benytte dem til beredskapsmessige og andre spesielle oppdrag for den jødiske stat.

Det som Israel Krupp i sin tid var initiativtaker til på JUF’s hytte i Bærum var opplæring av unge jøder som skulle sendes til Israel for å slåss for Israels eksistens (se kap. 25. i 9.3 om Krupp). Dette er senere utbygd i Norge i godt organiserte former.

Vi er kjent med at Israel Krupp allerede tidlig på 70-tallet tok kontakt med E-staben for å få til et samarbeid med E-stabens ledelse av «Stay Behind»-nettet i Norge og jødenes eget beredskapsopplegg. Trond Johansen var på daværende tidspunkt ikke ansvarlig for «Stay Behind», men vi ser ikke bort fra at han som E-stabens liason til israelske hemmelige tjenester var den som rådet Israel Krupp til å prøve dette fremstøtet. Offiseren ansvarlig for «Stay Behind» i E-staben avslo ethvert samarbeid. Senere har Trond Johansen også i perioder hatt seg underlagt «Stay Behind», og vi er overbevist om at han har innledet en eller annen form for samarbeid med den israelske beredskapsorganisasjonen på norsk jord. Vårt materiale viser sågar at Trond Johansen etter all sannsynlighet benytter seg av dette apparatet til oppdrag på norskjord. Forfatteren Victor Ostrovsky bekrefter dette2.

«Ostrovski påstår blant annet at Mossad utfører oppdrag som overvåkingspolitiet enten ikke kan, vil eller tør påta seg.

– Det kan dreie seg om ting som er forbudt ifølge norsk lov. For eksempel telefonavlytting, romavlytting eller lignende ting som loven forbyr norsk politi å utføre. Da sier Mossad: Bare overlat det til oss, vi skal løse problemet.»

Ostrovsky skiller nok ikke mellom POT og E-tjenesten, neppe Mossad heller. Det er i E-tjenesten Mossad i alle år har hatt de aller beste og mest vennskapelige forbindelsene.

Etter hvert som vi i vår gruppe avslørte den ene overvåkingsleiligheten etter den andre, og etterhvert klarte å identifisere operatørene, gjensto alltid problemet å koble disse opp til deres arbeids- og oppdragsgivere.

Gang på gang kunne vi spore operatørene tilbake til kibbutz-opphold i Israel, ungdomsleir i Israel, jødisk ungdomsforening i Norge, foreningen «Med Israel for Fred» (MIFF), FN-tjeneste i Sør-Libanon etc. Når vi således gang på gang konstaterte at overvåkingsleilighetene kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames», og at disse leilighetene sågar samarbeidet med andre overvåkingsleiligheter der overvåkerne kunne spores til «U-3» (Norasonde), falt brikkene på plass.

Det er også interessant å konstatere at da vi to år på rad (1990 og 1991) ba Iver Frigaard (tidligere politiinspektør POT) gripe inn overfor disse overvåkingsleilighetene, gjorde han det motsatte: Ga dem beskyttelse.

En spesiell overvåkingsleilighet som vi har avslørt i forbindelse med vår sak er meget grundig gjennomgått. I tillegg til at overvåkere i leiligheten kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames» fulgte vi en rekke andre interessante spor ut fra leiligheten. Ett spor gikk direkte til Iver Frigaards familie. Ett spor gikk til h. r. adv. Annæus Schjødt. Ett spor gikk til organisasjonen «Med Israel for Fred» og personen Roy Skoglund. Ett spor gikk direkte til E-staben. Ett spor gikk til en ansatt i POT (Frigaards seksjon). Ett spor gikk direkte til en provokatør ansatt i norsk presse velkjent for sine artikler og bøker som omhandler avsløring av de hemmelige tjenester. Ett spor gikk direkte til Utenriksdepartementets kontor for Samband, Sikkerhet og Beredskap (SSB).

Kontoret SSB i UD fikk sin nåværende form i 1977 som følge av Georg Kristiansens omorganisering av dette kontoret. Da mistanken mot Gunvor Galtung Haavik kom opp ultimo 1976 ble daværende OECD-ambassadør Georg Kristiansen i all hast tilbeordret som utenriksråd. Haavik-saken hadde nær sammenheng med Lygren-saken og U-2. Kristiansen, som i sin tid hadde vært engasjert i Lygren-saken og U-2 var nå åpenbart den best egnede utenriksråd. Deretter foresto Georg Kristiansen UDs egen etterforskning i Treholt-saken som startet allerede umiddelbart etter at Haavik var arrestert.

Vi har gått meget grundig til verks med vår kontra-etterretning i forhold til de norske hemmelige tjenestene og Mossad. Vi har fulgt operatørene fra overvåkingsleilighetene brukt mot oss med utgangspunkt i «Frames» og «Hets Va-keshet» til også annen meget interessant overvåkings- og avlyttingsvirksomhet her i Oslo: Vi har konstatert at Mossad ikke bare har sitt eget sambandsapparat, men også driver ihvertfall ett eget låsfirma pluss en lang rekke dekkfirma. Vi har også konstatert at de samme Mossad-operatørene som vi har oppdaget i vår sak også har drevet med overvåking av såvel PLOs delegasjon i Oslo, Irans ambassade i Oslo, Egypts ambassade i Oslo og den egyptiske ambassadørens residens i Oslo. Vi har i tillegg flere spor vedrørende dette apparatets virksomhet i Oslo som vi pr dags dato ikke har hatt kapasitet til å følge helt ut.

Det er også interessant å konstatere at norske tjenester utvirker at norske statsetater stiller lokaler til disposisjon for disse Mossad-operatørene, slik at det ikke kan tolkes på annen måte enn at virksomheten mot ambassadene etc. skjer i samarbeid med E-staben og ihvertfall en bestemt del av POT.

Det er dog skremmende å se at det blant disse operatørene som har operert både mot oss og mot ambassader på Drammensveien er personell som både er straffet for bruk av narkotika og andre forhold, og at disse av uforklarlige grunner sågar slipper å sone sine straffer. Vi er selvsagt kjent med at det ofte ved utvalg av slike agenter er ønskelig å ha enkelte konkrete forhold «på dem» slik at man om nødvendig kan true og presse dem. I tillegg kan tidligere «irregulær» livsførsel svært ofte være en god kvalifikasjon for å gjøre nettopp slike jobber som vi har beskrevet.

Den avdelingen i Mossad som er ansvarlig for utdannelsen av utenlandsjøder og andre for denne virksomheten heter «Tsafririm», hvilket betyr «morgenbris». Vi har allerede truffet Dan Ærbel under Lillehammer-saken og under kanonbåt-saken, samt at den tidligere eier av Ærbels skip lot 200 tonn uran «forsvinne». I tillegg vet vi at Dan Ærbel – i likhet med hele Harari-teamet – var og er sterkt mistenkt for henrettelser i Paris og Roma (se kap. 5.7.3 foran og 25. 18.7). Det er da interessant å konstatere at nettopp Dan Ærbel i lange tider på 80-tallet og opp til våre dager har vært avdelingssjef i Mossad for nettopp «Tsafririm» og således utdannet nordmenn for Mossad-oppgaver i Norge. Vi har med andre ord tjenestemenn i norsk overvåkingspoliti (Iver Frigaard) og i E-staben (Trond Johansen) som har fungert som liasoner til Mossad og nettopp hatt å gjøre med Dan Ærbel, dømt for medvirkning til mord og spionasje på Lillehammer. Når da personer som Iver Frigaard og Trond Johansen i tillegg driver et utstrakt samarbeid med dette helt ulovlige apparatet på norsk jord, er situasjonen i forhold til Israel kommet helt ut av kontroll. På toppen av det hele sendte Arbeiderparti-regjeringen Frigaard til Interpol i Lyon – et ønskested for både Frigaard og Mossad – da han måtte fratre sin stilling i POT pga Mossad/asylsøker-saken.

Svært meget tyder på at såvel Trond Johansen som Iver Frigaard har benyttet «Frames» og «Hets Va-keshet» norske avdeling til å gjøre jobber for seg mot norske borgere. I tillegg nyter dette apparatet åpenbart immunitet mot forfølgelse av justisvesenet eller granskning av Riksadvokat eller regjering, noe som tydelig er dokumentert i vår sak.

Det som ble avslørt ved Mossad/asylsøkersaken var bare toppen av isberget. Regjeringen Brundtlands opptreden var rett og slett spill for galleriet. Regjeringen nektet seg imidlertid ikke anledningen til å fjerne den eneste uskyldige i saken, overvåkingssjef Svein Urdal (utnevnt av Willoch-regjeringen), som ikke hadde annen befatning med Mossad-saken enn at han leste om den i avisen, men ble tvunget til å ta såkalt sjefsansvar og fratre. Arbeiderpartiet kunne da igjen plassere en av sine som sjef for POT.

Trond Johansen var mannen som i 1980 besørget Iver Frigaard ansatt som sjef for den delen av POT som steller med anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk. Frigaard og Trond Johansen sørget for å monopolisere forbindelsen mellom de to etater ved at de fikk departementsråd Leif A. Eldring til å avvikle den ordinære liasontjenesten mellom E-staben og POT. I tillegg sørget man for at Iver Frigaard fikk sekretærjobben i Koordineringsutvalget får Etterretnings-, Sikkerhets- og Overvåkingstjenesten. Mossad har således i praksis en meget sterk innflytelse på de norske hemmelige tjenester. Vi har for ordens skyld konstatert at Mossad også har sine folk i Sikkerhetsstaben.

Det er ellers verd å merke seg at det synes som om Arbeiderpartiet etter modell bl.a. fra Israel (for sitt vedkommende) helt uoffisielt har lagt en slags koordineringsfunksjon for de hemmelige tjenester nettopp under Statsministerens kontor. Andreas Andersen hadde denne funksjonen frem til tidlig på. 70-tallet. Deretter har Dag Berggrav gjort den samme jobben. Fordelen med dette er at når Ap ikke sitter med regjeringsmakten har man dog kontroll med såvel de hemmelige tjenestene som med den regjering som sitter ved makten.

Sterke krefter i Arbeiderpartiet prøvde sågar å legalisere denne arbeidsformen, men daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad gikk imot dette3. Det man imidlertid i all hemmelighet har gjort, er å legge den seksjonen som Iver Frigaard bestyrte fra 1980 til 1991 uoffisielt under dels Trond Johansen og dels Statsministerens kontor i det øyeblikk Haarstad ble pensjonert i 1983. Overvåkingssjef Jostein Erstad hadde således lite eller intet å gjøre med Frigaard – han fungerte nærmest bare som «hybelvertskap». Det samme gjaldt etterfølgeren Svein Urdal (se kap. 13). Da Urdal igjen ble etterfulgt av Jan Grøndahl (utnevnt av Leif Eldring), fikk Arbeiderpartiet kontrollen tilbake. Det synes imidlertid som om Grøndahl ante hvor det ville bære hen med ønskene hos opposisjonen i Stortinget om granskning av de hemmelige tjenestene, slik at han ikke ønsket å sitte i stillingen. Han ble etterfulgt av Eldrings mann Hans Olav Østgaard.

1 Opplysninger om Mossads organisasjon. jødiske grupper i utlandet m v fra Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990; Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad» Aventura 1994 og Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2. Universitetsforlaget 1986.

2 VG 3. februar 1991.

3 Gunnar Haarstad: «Hemmelig tjeneste». Aschehoug 1988.

5.10.1 USA

I USA har man slått hardt ned på israelsk spionasje. Den siste store saken på begynnelsen av 80-tallet var Pollard-saken der en amerikaner ble dømt til livsvarig fengsel for spionasje til fordel for Israel.

5.10.2 Storbritannia

I Storbritannia har man ved en rekke anledninger i all hemmelighet – og noen ganger i offentlighet – utvist mange israelske diplomater involvert i spionasje sammen med det jødiske apparat i landet. Et eksempel på dette er da en attaché og en annen diplomat ble utvist fra London som Mossad-spioner, hovedsakelig fordi de styrte agenter som infiltrerte PLO-miljøene i London1.

1 Dan Raviv og Yossi Melman: «Every Spy a Prince». Houghton Mifflin 1990. Side 351 ff.

5.10.3 Danmark

I Danmark hadde man senest i 1990 Mossad-avsløringer, men som hos oss i 1991 var det kun toppen av isfjellet som kom til syne. Ifbm Israels planlagte leveranse av våpen til Iran ble det klart at disse skulle ha vært lastet ombord på danske skip i Danmark før de satte kursen mot Iran.

5.10.4 Frankrike

Franskmennene har sin egen måte å gjøre tingene på. Utvisningene skjer i stillhet, og franske tjenester legger store vanskeligheter i veien for israelske operasjoner på franskjord, i den grad de ser seg tjent med det.

5.10.5 Tyskland

Tyskerne har i perioder hatt et nært samarbeid med Mossad, ikke minst ifbm bekjempelse av terrorisme. Mossad har imidlertid ved flere anledninger gått for langt i Tyskland og er blitt satt på plass av føderale myndigheter.

5.10.6 Italia

Vi minner kort om utleveringsbegjæringen av Sylvia Rafael Schjødt (se foran). Det er grunn til å tro at tilsvarende begjæringer er sendt til andre land vedrørende de av fru Schjødts kolleger som det har vært mulig å identifisere og lokalisere.

5.10.7 Norge

Vi minner kort om Mossad/asylsøker-saken i september 1991. Det ble da avslørt at POT v/Knut Frigaard hadde tillatt israelske Mossad-agenter å utkle seg som norske politifolk og benytte falske norske pass. Det ble endog avslørt at Mossad la press på bl.a. palestinske og algeriske asylsøkere for å få dem vervet til Mossad og/eller til å utføre drap på arabiske ledere. Bortsett fra at to POT-ledere ble flyttet til andrejobber, ble alt senere bortforklart.

Problemet ifbm avdekking av ulovlige israelske aktiviteter er hele tiden den avveiningen man må foreta slik at motparten ikke gis argumentene «antisemittisme» etc. Dette har også vært et stort problem for våre allierte hver gang de har måttet reagere mot Mossads operasjoner på deres territorium.

5.11 De norske hemmelige tjenestenes og Mossads innflytelse i norske media

Vi har over lang tid med økende forundring konstatert i hvilken grad de norske tjenestene og Mossad er i stand til å manipulere norsk mediaverden. Vi har etter hvert klart å identifisere tjenestenes provokatører i en rekke forskjellige media, og sitter idag med en lang liste over slike samarbeidspartnere. Alle rekorder slår en mann ved navn Roy Skoglund som under forehavende av å være journalist jevnlig opptrer med innlegg og artikler i norske aviser. Mannen har bakgrunn som leiesoldat i Sør-Afrika og er utvist fra Sør-Libanon mistenkt for å drive militær spionasje til fordel for Israel. (Kun én annen nordmann er såvidt vi vet i tillegg til Skoglund bortvist fra Sør-Libanon, nemlig h. r. adv. Annæus Schjødt i 19781.)

Skoglund forledet sågar Morgenbladet til å presseakkreditere ham under overvåkingsdebatten i Stortinget, der han som provokatør bl.a. drev desinformasjon overfor stortingsrepresentanter som nettopp deltok i denne debatten.

Dette temaet kommer vi grundig tilbake til.

1 Per Jevne: «Farlig Fred – Libanon 1978».

5.13 Mossads sambandsnett i Norge

Mossad har et fullt ferdig utbygd sambandsnett i Norge. I det alt vesentligste består det av norske statsborgere som er radioamatører. I tillegg har vi også konstatert at det finnes en rekke utenlandske statsborgere med såkalt «midlertidig radioamatørlisens» i Norge som jobber for Mossad. Deres sambandsnett og utstyr er så godt at det er fullt mulig f.eks. å drive spaningsoppdrag i Oslo sentrum som operasjonssentralen i Tel Aviv dirigerer direkte.

5.14 Mossads rekruttering i UNIFIL

Vi er meget bekymret over å ha konstatert at unge norske soldater lar seg rekruttere av Mossad mens de er i tjeneste i UNIFIL1. Det er således også fra denne synsvinkel meget betenkelig at Arbeiderpartiet gang på gang får tilslutning til å forlenge UNIFIL-mandatet. Vi har dessverre også konstatert at yngre offiserer er rekruttert – både yrkesbefal og vernepliktige, og at dette i enkelte tilfelle dreier seg om personell fra Forsvarets Fellesinstitusjoner, og at disse får jobber på si i Tronds organisasjon «ute i det blå».

1 Egne observasjoner.

5.15 Dekkfirma

Vi har registrert at dekkfirmaer etc. som vi har avslørt innenfor E-tjenestens omfattende system, også utfører oppdrag for Mossad, som dessuten selv har egne dekkfirmaer i Norge. Disse bør hurtigst mulig avvikles!

5.16 Israelsk tortur

Et eksempel på norsk hengivenhet overfor Israel er den store forbauselse det vakte i januar 1996 da det ble kjent at det israelske sikkerhetspoliti har tillatelse til å benytte «begrenset tortur» mot fanger som kan mistenkes for å være israelske terrorister1. Presidenten i Norges Røde Kors, psykiater og tidligere statsråd Astrid Nøklebye Heiberg skrev således2:

«… jeg trodde først jeg hadde hørt feil. Var det Israel de sa? Israel som jeg forbinder med grunnlaget for en så stor del av vår etikk, landet der den kristne kultur har sin rot – der kjærIighetens og tilgivelsens budskap først ble hørt? Israels statsminister som sammen med sin forgjenger mottok Nobels fredspris, godtar han tortur? Utrolig!»

Men det var ikke utrolig. Tortur-lisensen utstedes fire ganger i året, for tre måneder av gangen, og er blitt fornyet på denne måten i årevis. Nyheten om fornyelse er sendt som pressemelding fra israelske regjeringsmøter minst et titalls, sikkert et hundretalls ganger. Først nå, i 1996, slår den gjennom i norske media.

Det går an å si at Israel i det minste er bedre enn de fleste ikke-demokratier og enkelte krøllete demokratier som f.eks. Tyrkia, der tortur drives i massevis, men i dypeste hemmelighet. Det er mer ærlig å publisere det åpent. Men har man likevel noen garanti for at de uklare «begrensninger» respekteres? I alle fall må Israel måles mot demokratiets målestokk, ikke mot diktaturets. Det vil landet selv.

Men det påfallende er jo at Norge igjen har vært mer israelsk-vennlig enn Israel. En ekkel nyhet som publiseres fire ganger i året i Israel blir ikke-nyhet i Norge.

I 1996 ble en 21 år gammel Hamas-sympatisør funnet død i en israelsk fengselscelle. Slektninger anklager israelske soldater for å ha utøvet vold etter å ha funnet merker etter vold på kroppen3.

Menneskerettighetsorganisasjonen Amnesty International hevder forøvrig i en ny rapport at 150 palestinere skal ha blitt henrettet på summarisk vis av den israelske hæren siden avtalen mellom Israel og PLO trådte i kraft i 1994. Det benektes av hæren. Er det nedsatt noen granskningskommisjon for dette i Israel? Det blir etter hvert mye å rydde opp, for at Israel skal vinne tilbake den profil vi alle trodde landet hadde.

1 NRK Dagsnytt 23. januar 1996

2.Aftenposten 25. januar 1996.

3 Arbeiderbladet 3. februar 1996

6. AVLYTTING OG ROMAVLYTTING VIA TELEFON

Vi har til nå fortalt om avlytting i Drammensveien 10 og på Lindebergåsen. I Drammensveien 10 fant man redusert ringestrøm, en indikasjon på ordinær avlytting, og dessuten fysiske koblinger i telefonsentralen, et bevis på direkte lokal avlytting. På Lindebergåsen fant man sterke indikasjoner på avlytting gjennom gulv, tak eller vegg med traktmikrofon, og installering av mikrofon pluss sender tilknyttet strømnettet. Det ble også konstatert ved direkte innkobling på telefonlinjen at det foregikk romavlytting via telefon.

Telefonavlytting kan i Norge finne sted med rettslig kjennelse. Det krever at det ordinære politi eller POT kan overbevise dommeren om at man har skjellig grunn til mistanke om spionasje, terrorisme eller narkotikatrafikk. Ingen andre har lov til å avlytte, og ingen andre formål gir slik rett.

6.1 Romavlytting via telefon

Romavlytting via telefon er noe annet. Det er alltid ulovlig, uansett hvem som utfører den og hvem som er offeret. POT har lenge mast for å få slik adgang, men hittil fått dette avslått. Men romavlytting via telefon foregår i stor stil i Norge. Det oppsiktsvekkende er at hverken presse eller myndigheter innrømmer det eller advarer folk mot det. Hvorfor ikke?

Før vi går videre, er det naturlig å gi noe teknisk informasjon om hvordan romavlytting via telefon foregår.

På forhånd må avlytteren ha modifisert offerets telefonapparat, eller gjort modifikasjoner i nærmeste koblingsboks. Dette kan skje enkelt ved raskt skifte av et elektronisk kretskort som kun kan oppdages av eksperter ved analyse og prøvekjøring. Ellers ser de helt like ut, men de gjør at telefonen oppfører seg annerledes.

På den modifiserte telefonen blir ringesignalet satt ut av funksjon f.eks. ca 40 sekunder etter hver inngående oppringning. Romavlytterne ringer derfor offerets nummer to ganger. Første gang bare akkurat lenge nok til å stoppe neste ringesignal. Det kan oppdages ved meget korte klemt i telefonen.

Vi har oppdaget at avlytterne tilpasser sin taktikk etter som offeret blir var for korte klemt (de hører de jo). I de senere år er det hos oss blitt få klemt, men utallige feiloppringninger eller andre typer formålsløse oppringninger fra ukjente. Siden de 40 sekundene begynner å løpe fra første ring, må de være svært korte. Derfor er mange av feiloppringningene svært kjappe, f.eks. slik: «Er det Jørgensen? Oups, det er det visst ikke. Unnskyld.» Klikk.

Derfor morer vi oss nå med å være svært imøtekommende ved feiloppringninger. «Ja, nå skal jeg hente Jørgensen. Forresten, det er visst flere Jørgensen her. Hvilken er det De skal snakke med?» Osv. Klarer vi å holde samtalen i 40 sekunder, er tiden ute. Kaster oppringeren på røret, er han avslørt.

Hvis offeret løfter røret under resten av 40-sekunders perioden, får han bare summetonen og antar vel at noen oppdaget i tide at de hadde slått feil nummer (det kan det selvsagt også være, men hvor ofte?). Når offeret har slått seg til ro, ringes det på nytt mot slutten av perioden. Offeret hører nå ikke noe fra telefonen. men avlytteren sender et 5-tone-signal (selektiv) som simulerer at offeret tar av røret og åpner samtalen. I virkeligheten ligger røret på, men linjen er nå helt åpent som om det foregikk en samtale, og avlytteren kan høre alt som skjer i rommet. Mikrofonen er meget fintfølende på moderne telefoner (og kan oppjusteres), slik at man også kan høre f.eks. fra naborommet.

Hvis offeret kommer på tanken om å ringe ut mens romavlytting pågår, må avlytteren koble ned og gi summetonen tilbake fortest mulig. Ofte vil han få forhåndsvarsel (noen sier at de vil ringe osv.), men ofte ikke. Selv de beste avlyttere kan da ikke hindre at det tar litt lenger tid enn vanlig å få summetonen. Slappere avlyttere kan føre til at dette blir påfallende. Problemer med å få summetonen er derfor en annen meget god indikasjon på romavlytting via telefon. Hvis utenforstående ringer inn og får opptatt når ingen samtale skulle vært ført, er det et svært sikkert kjennetegn. Skjer alt dette i sammenheng, kan man være sikker. Slik har det vært hos oss.

Presten Petter Holst og hans frue har også registrert disse fenomenene gjennom hele perioden fra rundt 1990, da Holst begynte å assistere Setsaas med oversettelse etc. (de har enkeltlinje). En gang måtte Holst vente i flere minutter på summetone. Hvor hadde avlytteren gjort av seg? Etterhvert ble han så irritert at han brølte en serie vanligvis nokså uprestelige ord inn i røret med adresse til «Trond». Det hjalp. En annen gang fikk han en oppringning fra en person som kunne referere til forhold han selv bare hadde omtalt over telefon med en helt annen.

Dette illustrerer hvor «smittsomt» det kan være å bli avlyttet. Vi har en rekke ganger observert at personer som kommer i kontakt med oss senere ofte opplever trøbbel med telefonen, eller endog konkrete, registrerbare episoder. økning i ordinært telefontrøbbel er en forsiktig indikasjon på ordinær avlytting: Når det brukes av ringestrømmen til noe annet, går funksjonssikkerheten ned.

På Norsk Oljerevy er det rullerende serietelefon med seks linjer. Det kan være hektisk, men det hender aldri at alle seks linjer står opptatt samtidig. Innringere vil derfor alltid få ringesignal, selv om det kan ta tid før noen svarer. I perioder får vi plutselig inn den ene telefaxen etter den andre som ber oss ringe tilbake, fordi vedkommende bare får opptattsignal. To ganger har dette merkelig nok inntruffet samtidig med at det har «kokt» i Stortinget om overvåkningssakene, med oss involvert1.

Har man mistanke, finnes det muligheter for å få sikre bevis. Man kan ringe til seg selv i all stillhet, f.eks. fra en mobiltelefon. Får man opptatt mens man ser på en taus og passiv telefon, er saken klar. Man kan også stikke et lytteinstrument inn i telefonlinjen. Hvis man via høretelefoner får samme lyder fra linjen som man hører fritt i rommet, er saken også klar. Også dette har vi konstatert.

Hvis avlytteren er særlig uheldig eller klønete, kan det skje arbeidsulykker. Vi antar det er rutiner i «lyttebunkersen» som skal hindre slikt (kanskje store røde lys som i radiostudio: «Stille! Avlytting pågår!»?), men alle operatører blir slappe i forhold til rutiner. Kanskje går en avlytter på do eller løper etter en kaffekanne som koker over uten å koble ned. Kanskje en annen avlytter da holder på med å redigere et annet opptak, og lyden fra dette strømmer ut i rommet. Da strømmer denne lyden videre gjennom den åpne linjen ut til offeret. Vanligvis gjør ikke dette noe, for lyden går ikke ut i offerets rom. Men hvis tilfeldighetene er vrange, kan offeret akkurat nå prøve å ringe ut selv, og vil da høre alt.

Oftest vil det intetanende offer ta dette som «krøll på linjen». Men noen ganger kjenner offeret igjen det han hører. Kanskje var det en samtale han hadde tidligere på dagen eller dagen før. Da vil han reagere. Vi har registrert tilsammen 15 beretninger av denne typen siden 1963.

Den første gangen vi har funnet helt sikre bevis på romavlytting via telefon, er i Narvik i mai 1963, rettet mot en SF-politiker2. Det er helt naturlig at man begynte med SF på denne tiden. I 1963 var det bare gått noen år siden Orientering-kretsen brøt ut av Ap for å stifte eget parti. I mai 1963 brygget det opp til Kings Bay-krisen som virkelig skremte Ap fordi det var første gang maktmonopolet ble rokket. Allerede fra SF kom på vippen ved stortingsvalget i 1961 så man for seg muligheten for politisk utpressing og mulige SF-allianser med de borgerlige. SF ble selvsagt utpekt som hovedmotstander, og med SF-representant nr. 2 på Stortinget (Asbjørn Holm) nettopp fra Nordland, er heller ikke geografien overraskende.

Hendelsen ble beskrevet slik av SF-politikeren:

«I dag, 21. mai, fikk vi bevis for at telefonen vår er avlyttet. Det hendte slik: Vi skulle ringe ut i byen, løftet av røret, og skulle altså bare ha fått summetonen. Men i stedet ble vi ikke kvitt en samtale som surret og gikk i den andre enden. Stor var vår forbløffelse da vi oppdaget at stemmene i den andre enden var våre egne. Vi fulgte interessert med i tre telefonsamtaler som familiens medlemmer hadde hatt i går, den fjerde samtalen var en timelang passiar jeg hadde hatt med (en bestemt person) om valg, nominasjon osv. Da føk jeg opp på politikammeret i bil og bortførte en politimann fra fremmedpolitiet for å ha et vitne. Han fikk ikke tid til å si amen før han var her nede og fikk presentert telefonrøret hvor min samtale fremdeles var i full gang. Han kjente igjen min stemme – og til dels også (den andre personens) stemme øyeblikkelig.»

SF-politikeren anmeldte Telegrafverket for ulovlig telefonavlytting – hun hadde jo helt sikre bevis! Det som skjedde videre er beskrevet slik:

«Politimesteren i Narvik satte politibetjent Egil Fronth på saken. Det var interessant i og for seg. Det var nemlig denne mannen som hadde hørt telefonsamtalene hjemme hos (SF-politikeren). Politibetjent Fronth bevitnet i sakspapirene at han selv hadde hørt samtalene og hadde gjenkjent stemmen til (SF-politikeren) og den hun hadde snakket med. Det er på denne bakgrunn høyst merkverdig at saken av politimesteren i Narvik ble henlagt ‘pga bevisets stilling’»

Kanskje ikke så merkelig når man ser hvordan det samme har skjedd helt systematisk senere. Alle saker om romavlytting via telefon er bortforklart, latterliggjort eller henlagt, og selve fenomenet er undertrykket som trussel og tema. Politimesteren i Narvik på denne tiden bør gås nærmere etter i sømmene.

De andre episodene er gjennomgått i kapittel 21.

Mange av de avlyttede sto frem i pressen og ble latterliggjort. Alle må jo forstå at avlyttere er så profesjonelle at man ikke merker noe som helst! Ta deg nå et par ukers ferie og stress ned. Typisk nok later alle ekspertene som intervjues av avisene som om offeret påstår å være «normalt» telefonavlyttet, og later som om det ikke finnes noe slikt som romavlytting via telefon. Men det er en meget velkjent teknikk3 som kan utføres fra en hvilken som helst telefon hvor som helst i verden, mot ethvert modifisert apparat, hvis man kjenner 5-tone-koden.

Om teknikken ikke har vært så kjent i Norge, har ihvertfall vi kunnskap om den og fortalt om den til alle som måtte ønske, inklusive en rekke pressefolk. Men ingen (unntatt i et intervju med Ramm i Stavanger Aftenblad en gang og korte henvisninger i VG og Bergens Tidende) har funnet grunn til å opplyse norsk almenhet om hvordan man kan gardere seg mot denne alvorlige trussel. Selv erfarne og modige «etterretnings-dødare» og «SKUP-journalister» som Finn Sjue, Harald Stanghelle og Alf R. Jacobsen har såvidt vi har kunnet se ikke tatt opp dette temaet i det hele tatt, selv etter at Svein Muffetangen (Fellesforbundet) endog mottok bekreftelse fra Riksadvokatens spesielle etterforskere om at han var «avlyttet» da han hørte seg selv avspilt og hadde Jan Balstad som vitne (men Riksadvokaten sa intet om romavlytting via telefon da heller og foretok seg intet mer med saken).

Verre er det at tjenestenes egne folk – som meget vel vet hva romavlytting via telefon er, ihvertfall ut fra generell teknisk kunnskap – regelmessig snakker om «uprofesjonelle», «spasmakere», «tekniske problemer» osv når de burde ha advart mot romavlytting via telefon (bl.a. nåværende overvåkningssjef Østgaard, se kap. 2 1.40). Om man måtte mene at vi er forrykte eller forledede, er det jo mange andre som har opplevet nettopp dette. Hvis de norske tjenestene er uskyldige, hvorfor advarer de da ikke folk flest, ved å gi den informasjon vi har gitt i boken? De må vite at et titalls «arbeidsulykker» der folk hører egen eller kjente stemmer må bety at det foregår tusenvis av rutinemessige romavlyttings-oppringninger som aldri blir avslørt, og at dette i så fall må være en meget omfattende kriminell aktivitet. Hvem driver denne? Hvorfor setter ikke POT og E-tjenesten alle kluter til for å finne ut hvem som står for denne kriminaliteten, hvis det ikke er dem selv? Forsvarsminister Jørgen Kosmo har sågar sagt at overvåkningsdebatten skader Norges og norske tjenesters anseelse i utlandet og svekker vår sikkerhet4. Oppklaring av dette burde ha aller høyeste prioritet. Men intet skjer. Bare dekkaksjoner. Det skal vi dokumentere etterhvert.

1 Våren 1993 og våren 1994.

2 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979. Side 28.

3 Hvis noen tviler, kan de f.eks. skrive til ACM Technical Seminars, ACM Security, P. O . Box 4021. Gaithersburg, MD 20878, Maryland, USA og be om a få tilsendt lydkassetten «Electronic Eavesdropping in America» eller tilsvarende litteratur.

4 VG 12. desember 1993.

6.2 Romavlytting av Norsk Oljerevy – og en avlyttet flyger

Vi har hatt en rekke lignende situasjoner og forteller her om en meget spesiell avlyttingssak. Den har ikke vært offentliggjort tidligere:

Søndag 26. juni 1994 sent på kvelden1 (dette var i den perioden vi arbeidet sammen med Riksadvokatens granskningsutvalg) ringte salgsdirektør Anne Mevold til Slemdal for å snakke med Ramm. Hun slo 22490500 som er hovednummeret til Norsk Oljerevy A/S (såkalt rullerende telefonsentral med 6 linjer). Ramm bor i samme huset, og sitter regelmessig på sitt kontor til alle døgnets tider, og vil i så fall svare på kontortelefonen. Denne kvelden var han ikke hjemme. Bare Ramms far, som var sterkt bundet til sengen pga alder og sykdom, lå til sengs i 2. etasje. Mevold ringte på vanlig måte, men fikk ikke ringesignal. Isteden slo linjen direkte inn til et rom, muligens kjeller pga ekko-lyder, der fremmede personer snakket sammen. En kvinne spurte: «Hva gjør vi nå?». En mann svarte: «Vi går over til å lytte på nr. XXXXXXXX2.». Mevold fikk med seg hele nummeret og noterte det straks ned. Det viste seg å tilhøre en ruteflyger. Vi foretok søk i databaser for å finne ut mer om personen. Det viste seg at han kort tid tidligere hadde korrigert Aftenpostens opplysninger vedrørende nedskytingen av U-2. Det viste seg også at han hadde skrevet artikler om E-tjenestens bruk av norske rutefly til etterretningsoppdrag mot Sovjet. Altså ikke noe telefonnummer trukket ut av hatten. En person som tjenestene med rette eller urette helt sikkert ville være interessert i. Vi har aldri møtt denne flygeren, men vi fortalte en Verdens Gang-journalist om episoden. Journalisten kontaktet flygeren som ikke så noen grunn til at han skulle være avlyttet (men det var hans artikler), og heller ikke hadde lagt merke til noe rart med telefonen. Det ble liksom ingen VG-sak når ikke offeret er med på moroa. Samme for oss. Hvis ikke dette er bevis på romavlytting via telefon mot oss, og minst vanlig telefonavlytting, men mest sannsynlig full romavlytting via telefon (siden den utføres av samme personell og ut fra deres uttrykksmåte), av flygeren må både Mevold og Ramm lyve aktivt. Det har hittil ingen påstått at vi gjør. Hele episoden ble nøye logget ned.

Saken er meget viktig. Forklaringen er denne: Vi er en stor gruppe mennesker som er rutinemessig avlyttet på alle måter, herunder rent kriminell romavlytting via telefon. Episoden viser at det finnes en gruppe operatører, herunder minst en kvinne, som også lytter på en ruteflyger. Hva har vi til felles med denne mannen? Kun informasjon av interesse for POT’s kontraspionasjeseksjon og E-tjenestens avdeling for «fuktige» affærer (graden av «fuktighet» betegner ulovligheten) men begge måtte i så fall bryte loven.

Anne Mevold var også avlyttet. Hun har ringt fra sin avlyttede telefon til Slemdal, der det pågikk rutinemessig romavlytting via telefon. Tilfeldigvis hadde romavlytterne nettopp konstatert at det ikke var noe å høre («Hva gjør vi nå?»), og gikk videre til neste på listen. For alt vi vet kan listen omfatte både ulovlige og lovlige avlyttingsofre. Kanskje en tidligere statsminister her og en politiker eller forretningsmann der.

Det kan være ulike (minst to) rent tekniske forklaringer på overslaget mellom den linjen som ble brukt til romavlytting av Norsk Oljerevy og den linjen Mevold ringte på, herunder bl.a. forhold der avlytterne befant seg. Uansett er det fordi den telefonavlyttede Mevolds ringesignal når frem til Oljerevyen at fenomenet utløses.

I tillegg vet vi at en av linjene gikk fra Televerkets sentral Majorstua via FO/S på Huseby før den ble viderekoblet til Norsk Oljerevy. Det forelå sikkert en viderekobling på internlinje fra FO/S til FO/E i Platous gate – slik at det er mulig at personellet på linjen som avlyttet flygeren befant seg i Plataus gate. Trond Johansen ønsket sikkert U-2-informasjon for seg selv og for å vite hvem som hadde fortalt om dette til flygeren. (Se forøvrig om denne saken med fokus på flygeren i kap. 2 1.16.)

1 Fremstillingen bygger på notater fra Anne Mevold og Hans Henrik Ramm nedtegnet dagen etter, samt på senere kontakt med journalister i VG.

2 Vi har ikke behov for å opplyse mer om denne flyger enn det som er nødvendig for å overbevise leseren om historien.

6.3 PC-modem blokkert

Som ledd i vår kontraetterretning drev vi i romjulen 1992 omfattende søk i ulike databaser, herunder Televerkets elektroniske telefonkatalog. Rundt nyttår oppdaget vi noe vi aller helst ikke ville ha oppdaget, nemlig at agenter som var avslørt på flere operasjonssteder i vår sak kunne knyttes direkte opp til etterretningsoperasjoner som rettet seg mot helt andre mål i hovedstaden, muligens legitime mål for norske tjenester (hva dette var kommer vi senere tilbake til). Det siste vi ønsket var å bli misforstått dithen at vi drev etterretning mot noe som kanskje var lovlig etterretning, og tenkte på listesaken. For å komme motparten i forkjøpet og unngå at vår kontraetterretning kunne brukes innenfor en «strategi for kriminalisering» som et påskudd for å tiltale oss for dette (vi har ingen illusjoner om rettsstaten Norge lenger), varslet vi derfor straks Oslo Politikammer om saken. Vi viste til våre anmeldelser som var blitt henlagt «pga manglende opplysninger om gjerningsmann» (se kapitel i 1.4), og fortsatte1:

«Vi har siden, særlig i romjulen, forsøkt å fremskaffe ytterligere opplysninger om mulige gjerningspersoner, gjennom observasjoner, fotografering (fra og ved anmeldernes boliger) og datasøk i åpne baser. Vi har på denne måten kommet over interessante opplysninger og sammenhenger som vi nå analyserer nærmere. Vi vil gjerne få presentere resultatene for Politikammeret når analysearbeidet har nådd et nivå som gjør dette naturlig.

I lys av naturlig begrenset kapasitet hos Politiet og den klare mulighet for at lovstridige handlinger har foregått og fortsatt foregår, som bekreftet av premissene for henleggelsen, regner vi det som en rett og plikt å benytte tilgjengelige åpne kilder for å komme sakens kjerne nærmere. Siden vi gjennom Politiets etterforskning har mottatt forsikringer om at det vi undersøker ikke har utspring i noen form for legal overvåking av legale norske myndigheter, men at det tvert imot er antydet industrispionasje e. I., regner vi det også som opplagt at vårt arbeid ikke kan være til skade for noen slik legal norsk myndighet.

Likevel behandler vi det materialet vi opparbeider under full konfidensialitet, bortsett fra at endel både gammelt og nytt materiale løpende blir videreformidlet til enkelte sentrale politikere som har vist interesse for saken.

Dersom Politiet har bemerkninger til dette går vi ut fra at vi blir meddelt dette omgående.»

Vi hørte ikke et ord fra Lier eller noen andre. Altså kunne de senere ikke hevde at vi drev med noe ulovlig. Det har da heller ingen gjort.

Men brevet, som gikk som fax 2. januar, fikk en annen merkelig virkning: Det var fra neste dag ikke mulig å komme inn på Datatorget/Televerket. i fjorten dager forsøkte vi med hundrevis av automatiske oppringninger. Hver eneste gang skjedde det samme. Etter nøyaktig 8,5 sekunder – like lang tid hver gang! – kom det støy (dvs. datastyrt) på linjen og forbindelsen ble brutt – «NO CARRIER». Vi hadde ikke gjort noe som helst med verken PCen, programvarene eller telefonlinjen. Vi benyttet tre forskjellige kommunikasjonsprogrammer og fikk samme resultat med alle – altså ingen maskinvare eller programvarefeil. Vi ringte opp alle andre databaser vi kjente uten vanskelighet. Altså ingen linjefeil. Etter fjorten dager forsvant problemet like brått som det oppsto, fortsatt uten at vi hadde forandret noe som helst. Men da oppdaget vi at det var foretatt endel strykninger og endringer i katalogen i forbindelse med andre spor vi var i ferd med å følge opp2!

Dette viser at man ikke bare avlytter, men også manipulerer telefonlinjer. I dette tilfelle sto det nok et sted tilkoblet en liten mikroprosessor som var programmert til å sende støy hvis den registrerte oppringning til Televerket – «naturlig» støy inntreffer ikke flere hundre ganger etter 8,5 sekunder! Denne datastyringen kan ha funnet sted hvor som helst. Kanskje også denne linjen gikk via en «suppestasjon» på FO/S til Platous gt (se nedenfor, kap. 6.5) , eller kanskje blokkeringer var lagt inn foran inngangen til Datatorget – hos Televerket.

For ordens skyld: Her har vi solid bevismateriale. Vi tok videoopptak av PC-skjermen med lydsignalene og lot opptaket panorere mot TV-skjermen som viste dato og klokkeslett. Opptakene ble gjort med alle tre kommunikasjonsprogrammer og viser tidsforløpet gang på gang.

Dahl-gruppen, som senere skulle etterforske dette, kunne ikke gi noen sikker forklaring. Man antok det var «naturlige årsaker», men Dahl innrømmet i møte med oss at han ikke kunne oppgi en eneste «naturlig forklaring» på det som skjedde, og skjulte seg bak «manglende teknisk kunnskap». Siden dette var blant våre viktigste bevismidler for avlytting av telefonlinje, var det svært påfallende. Ville ikke leseren som etterforskningsleder, selv som lekmann på det tekniske, forsikret seg om at det fantes minst én naturlig forklaring og forlangt en slik ut av «teknikerne» på forståelig norsk?

Vi fikk forøvrig siden bla i den tekniske rapporten, men uten rett til å skrive av eller kopiere. Rapporten besvarte overhode ikke noen av spørsmålene, men det ble skrevet flittig og konklusjonsløst om mange mulige og umulige krøll på linjen og elektroniske forstyrrelser, som om oppdraget var å finne frem til alle slags løsninger forutsatt at det ikke var avlytting – hvilket de ikke kunne utelukke.

1 Fax/brev fra Hans Henrik Ramm til politiinspektør Leif A. Lier av 2. januar 1993.

2 Under Dahls’s etterforskning ble eksperter bedt om å uttale seg De kunne ikke gi noen forklaring, men viste til at det «sikkert var naturlig forklaring» under henvisning til de mange mulighetene for linjefeil og kompatibilitetsfeil. Flere hundre slike «naturlige» feil, hver gang etter 7,5 sekunder, med ulik programvare. er selvsagt ikke mulig. Vi har video- og lydopptak av PC-skjermen som dokumenterer alt dette.

6.4 Fax på egne veier

Det er selvsagt også mulig å avlytte telefax – det er akkurat samme teknologi. Vi har imidlertid oppdaget at vi kan ha vært utsatt også for manipulering med fax. En gang sendte vi ut en viktig pressemelding til et tyvetalls redaksjoner. Mange hevdet ikke å ha mottatt faxen, noen med stor styrke. Det behøver ikke bevise annet enn rot i redaksjonene. Men en meget interessert journalist som ville undersøke om faxen virkelig var rotet bort, opplyste dagen etter at den var ankommet – dagen etter! Ihvertfall ikke fra oss. Men noen kunne jo ha hørt at noen i denne avisen undret seg over hvor den var blitt av, og ville stanse undringen.

6.5 S-tjenesten som sentralbord

Norsk Oljerevy hadde nettopp (1992) flyttet salgsavdelingen opp til Slemdal (de ansatte følte seg meget utrygge pga avlytting, innlåsing og gatespaning på Drammensveien). Telefonkapasiteten måtte da utvides fra fire til seks linjer i serie. På linje 5 begynte det straks å ringe inn folk som trodde de ringte til Forsvarets Overkommando. Dette mente flere var mystisk. Ramm ville tone det ned: «Slapp av, telefonnummer skifter, Huseby er rett over haugen fra Slemdal og det er ikke så rart at de gir slipp på noen nummer og får nye. Dere vet jo ikke en gang om dette nummeret tidligere har vært til kantinen, idrettshallen, gardeleiren, kjøkkenet eller andre uskyldige.»

Det ble likevel undersøkt, og det viste seg at nummeret hadde vært brukt av FO/S – sikkerhetsstaben. Våre egne kontakter sa det hadde vært brukt helt inntil nylig. Oslo Politikammer sa det hadde vært ubrukt i to år. Det tok ikke mer enn et par uker før feiloppringningene ga seg. Da var det jo litt rart om det var to år siden det var gått ut. Hvorfor skulle en rekke folk etter to år samtidig bla frem et gammelt nummer i en 14-dagersperiode, men aldri deretter?

Men den rareste telefonen kom fra Televerket i Ålesund. Teleoperatøren ville ikke akseptere at hun var kommet frem til Norsk Oljerevy. «Jeg ser jo på skjermen at jeg har forbindelse med FO. Noen der må ha viderekoblet telefonen midlertidig1. Gå nå pent rundt og finn hvem som er på besøk hos dere fra FO.» Men det var ingen. Da Oslo Politikammer skulle etterforske episoden, var det ingen som kunne huske noe som helst. Men vi fikk et varig minne. På linje 5 merket vi i to år deretter en akkurat så vidt registrerbar forsinkelse med å få summetonen, sammenlignet med de andre linjene2. Siden tok vi dette opp med Kontrollutvalget, som dekker både POT og S-tjenesten, men vi fikk aldri høre om noen etterforskning av dette. (Ikke noe annet heller, se senere.).

1 På digitale apparater kan dette gjøres av abonnenten ved å bruke en kode med # og *.

2 Dette konstaterte vi regelmessig ved å trykke ned linjetastene 1-6 i jevn rekkefølge. Den faste rytmen «Klikk-Sum» faller da inn i øret og det ørlille avviket kan merkes.

7. HVEM ER TJUV OG HVOR ER POL’TI?

I utgangspunktet nølte vi med å gå til Politiet. Vi visste at Oslo Politikammer lekker som en sil, og åpenbart bytter opplysninger med mediafolk i bytte mot samarbeid om løsning av kriminalsaker. Det er vel og bra, men særlig Ramm var svært lite lysten på å bli eksponert og sikkert latterliggjort med påstander om overvåking før dette eventuelt lot seg ettertrykkelig bevise.

På den annen side måtte det altså etableres ro i bedriften, og Ramm gikk med på å anskaffe privat etterforsker. En av Oljerevy-partnerne, Knut Larsen, påtok seg å samarbeide med Setsaas for å finne og engasjere en etterforsker. De tok først kontakt med Bjørn Frang i Aktor Sikkerhet, og la frem hele saken for ham. Han fant den meget interessant, og var med på flere møter. Før han fikk begynt å jobbe, sa han imidlertid nei takk. «Saken var for stor.»

7.1 «I almen interesse»

I mellomtiden var etterforskningen av den falske bevisførselen i saken mellom Redd Barna og Setsaas avsluttet. Ingen var i tvil om at den måtte anmeldes. 6. september 1990 hadde bl.a. Setsaas, Aamodt og Holst møte med politiinspektør Leif A. Lier. Anmeldelsen1 ble senere henlagt2 og anket3 og henlagt4 igjen. Ikke på noe tidspunkt foretok Lier noen form for etterforskning av saken. Via en journalist med særdeles gode kontakter til systemene fikk Ramm senere beskjed om at grunnen til henleggelsen var at Redd Barnas advokat Annæus Schjødt hadde pensjonert seg og skulle flytte til Sør-Afrika, slik at det ikke var fare for gjentakelse. Hensynet til Setsaas talte heller ikke for å gjøre noe, fordi han jo «heldigvis» var blitt frikjent. Under omstendighetene var det da liten grunn til å ødelegge navnet til en gammel hederskronet advokat.

På dette møtet kom det ved en tilfeldighet frem at det også kunne være en avlyttingssak på gang. Lier fattet straks interesse.

Da det ble klart at Lier var interessert, så Ramm mer positivt på å trekke inn Politiet. Erfaringen med Frang var også nedslående for det konkurrerende private markedet. Han kjente Lier fra Oslo Høyre og Oslo Bystyre, og regnet ham som en venn han kunne ha tillit til, og som sikkert ville sørge for nødvendig diskresjon. Også Aamodt hadde et meget godt forhold til Lier. Setsaas var meget skeptisk, men ga seg. Dessverre viste det seg senere at Setsaas hadde mest rett. Han hadde bygget sin skepsis på kjennskap til Liers bakgrunn, som vi andre nok la for liten vekt på:

Liers første kjente sak av betydning var faktisk Lillehammer-saken, der Lier var en av etterforskerne. Det er velkjent at denne etterforskningen ble manipulert ovenfra ved inngrep fra Jens Chr Hauge, oftest via påtalemyndigheten. Vi kjente imidlertid ikke da til den åpenbart nære kontakt Lier må ha hatt med drapsdømte Sylvia Rafael, senere Sylvia Rafael Schjødt5

«(Sylvia RafaeI) sendte tegninger til kriminalbetjent Leif A. Lier, der hun fremstilte seg selv som lille Rødhette og han som den store stygge ulven – med snadde mellom tennene.»

I tillegg til de bekjentskapsforhold han måtte ha opparbeidet til ekteparet Schjødt i forbindelse med etterforskningen og rettssaken, har han også deltatt i beskyttelsesaksjoner for ekteparet senere, i forbindelse med terrortrusler mot Sylvia i slutten av 80-årene. Som tillitsmann i Redd Barna hadde han kanskje i tillegg vært godt informert om rettssaken mellom Setsaas og Redd Barna, og hatt kontakt med Schjødt på den måten også.

I 1977 var Lier etterforsker under «listesaken»:

«De to ganske ukjente politimennene som drev etterforskningen, Arne Huuse og Leif A Lier svingte seg gjennom den opp til å bli rikskjendiser og senere toppfolk i politiet …6»

I 1979 ble han engasjert i en annen sak mellom Ivar Johansen og Forsvaret. Striden gjaldt hva som kunne stå på trykk i en norsk utgave av en CIA-bok der Ivar Johansen skulle skrive et ekstrakapittel om «CIA i Norge». Lier var her den som avhørte Ivar Johansen7. I forbindelse med begge disse sakene måtte Lier ha arbeidet nært sammen med Trond Johansen.

Lier var fra første møte8 vennligheten selv og meget interessert i saken. Han aksepterte fullt ut at kontakten kunne være uformell uten anmeldelse, for å hindre lekkasje. «Saken berører jo betydelige almene hensyn, så det er helt i orden,» bekreftet han. Alt materiale skulle forbli på hans kontor, i hans safe, inntil videre.

På møte med Lier 8. oktober 1991 ble vi enige om at han skulle kontakte Overvåkingspolitiet for å sjekke om det foregikk noen overvåking man der kjente til, eventuelt basert på misforståelser. Vi la nå stor vekt på å understreke at Lier skulle kontakte Urdal, ikke Frigaard. (Frigaards befatning med Mossad/asylsøkersaken var nå kjent9 og det var god nok grunn til at Lier burde tatt poenget.) Likevel ringte Lier straks etter tilbake. Han hadde likevel snakket med Frigaard, som erklærte at POT ikke hadde noen overvåkingsaksjon mot noen av oss10. «Men han kunne ikke garantere at ikke andre gjorde det,» hadde han lagt til11. Vi mislikte sterkt at vi pånytt ble avledet fra Urdal og henvist til Frigaard, denne gangen på grunn av Lier. Men det var greit å få dette bekreftet12.

Lier hadde også et møte med seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten. Vi ble meddelt at det heller ikke herfra var noen aksjoner rettet mot oss13. E-tjenesten driver ikke med lovlydige norske borgere, må vite.

Lier påtok seg også å få bekreftet episodene i POT hos Frigaard/Gald. I desember ga han foreløpig svar: Schjødt kunne ikke ha vært der, fordi han ikke var inn/ut-skrevet i besøksprotokollen, noe alle måtte gjøre. Men det visste vi fra før. Vi gjentok hva det var Lier skulle ha undersøkt (se kap. 1), og endelig kunne han i januar fortelle at han nå hadde avhørt vaktene, og at det var korrekt at Schjødt hadde vært i POT mens Setsaas hadde møte med Gald. Det viste seg å være den eneste nytten vi hadde av Oslo Politikammer14.

I det hele tatt la vi frem det meste av hva vi hadde i full åpenhet til Lier. Spesielt gjaldt det avdekningen av overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. I ettertid er vi dessverre overbevist om slike informasjoner gikk like fort ut gjennom sprekkene på baksiden som de gikk gjennom døren i Liers safe.

Blant disse var også opplysningene om at vi hadde avdekket overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. Dette må ha vært meget alvorlig, for kort tid etter ble det nærmest arrangert «Best In Show»-oppvisning av schäferhunder i omgivelsene. Overvåkerne måtte ha beskyttelse. Setsaas og Holst pleide nå spøkefullt å konkurrere i hvem som hadde sett flest schäfere på en spasertur i nabolaget. Verre var det at Setsaas en sen kveld ble utsatt for en temmelig truende opplevelse. Han skulle til å kjøre inn i garasjen da det dukket opp en utlending15 som oppfordret Setsaas til å stige ut av bilen. Da han var i ferd med å gjøre det, oppdaget han en større gjeng sto bak et garasjehjørne klar til å storme frem. Han fant det da tryggest å smelle igjen bildøren og rygge ut i en fart. Episoden ble anmeldt, men etterforskerne slo seg til ro med at gruppen trengte hjelp til å skifte et punktert dekk.

Knut Larsen, som var en slags teknisk koordinator for de private etterforskerne innenfor Norsk Oljerevy, landet en gang i denne tiden på Fornebo etter en utenlandsreise. Setsaas var pr telefon fra Amsterdam varslet om ankomstdata og ventet utenfor. Larsen er en meget hyppig flypassasjer som ser ut som – og er – en meget korrekt og pertentlig forretningsmann med helt reglementsmessig dress og normal bagasje. Han hadde aldri vekslet et ord med tollerne på Fornebo. De øvrige passasjerene var en svært broget blanding av alle slags farger og rike muligheter for tollerne til å følge sine vanlige erfaringer eller fordommer om hvem man burde stanse. Denne gangen ble han imidlertid stoppet bryskt og holdt tilbake til alle andre passasjerer var passert. Han ble da tatt inn i avkledningsrom, og opplevet å få både kropp, klær og bagasje gjennomgått til mindre kvadratmillimeter selv på de mest intime steder. Selv forretningsdokumentene ble tatt fra hverandre ark for ark for å se hva som var mellom. Denne typen undersøkelser av reisende skjer bare på grunnlag av meget sterk mistanke. Tollerne måtte ha mottatt et meget troverdig tips. Fra hvem?

Dette bragte opp problemstillingen om kriminaliserende provokasjoner. Det ble ikke funnet noe på Larsen (men han fikk ikke ett eneste ord som unnskyldning), men var dette en advarsel? Hva med neste gang? Kunne det bli plantet noe som kunne bli funnet? Presten Holst tok denne muligheten meget alvorlig. Da han senere var på reise til Ecuador, orienterte han på forhånd Kjell Magne Bondevik om denne risikoen slik at Bondevik om nødvendig kunne være sannhetsvitne i ettertid. Flere av oss andre vurderte faktisk å gjøre avtale med Tollvesenet om fast, forhåndsbestemt kontroll ved hver hjemkomst slik at vi kunne fri oss fra enhver eventuell mistanke om smugling om noe ble funnet. Vi nøyet oss likevel med ulike varianter av Holsts metode.

I det hele tatt var det mye som spisset seg til i denne perioden. Årsaken var nok at motpartens folk gjennom alle våre rapporter til Lier forsto at vi var i full sving med å finne ut mer enn de hadde godt av. En spesiell episode var særlig urovekkende:

Selv om vi hadde begynt med Politiet, fortsatte vi å supplere med privat etterforskning, særlig fordi det i alle tilfelle gikk sent med Lier. Etter at Frang trakk seg trengte vi ny etterforsker. Vi fikk tips om at den tidligere sjefen for Kriminalvakta., Arne K. Tangstad, en tøffing som hadde gravd opp lik på søppelfyllinger, drev en slags privat pensjonistpraksis. Han sa ja takk, og begynte i september. I forbindelse med møter med oss fikk han to ganger bilen sin kraftig skadet med manuelle slagvåpen e. 1. Han var ikke i tvil om at det hadde sammenheng med hans nye engasjement og sendte regning til oss på skadene.

Tangstad hadde såvidt begynt å jobbe da Mossad/asylsøker-saken førte til sjefsskifte i POT. En ny overvåkingssjef – Jan S. Grøndahl – ble utnevnt, angivelig for å rydde opp. Vi trodde dette måtte være «en hvit mann». Tangstad kjente ham fra før, og tilbød seg å ta et møte med ham for å få hele saken løst i minnelighet. Kanskje var det en slags lovlig overvåking på et misforstått grunnlag som kunne ryddes opp? For å forklare alvoret og mulighetene for at det var noen ukontrollerte krefter i sving ville han også redegjøre for en episode en sen kveld på Lindebergåsen der Setsaas på nære nippet hadde sluppet unna en gjeng svært truende personer (en episode som ikke ble etterforsket til tross for politianmeldelse). Vi syntes det var en god ide, og ventet spent på tilbakemeldingen.

Tangstad møtte flere av oss rett etter møtet i en leilighet på Nordstrands-kanten16, temmelig oppskjørtet, og redegjorde for følgende korte samtale etter at han hadde forklart hvorfor han kom:

Grøndahl (med referanse til den truende gruppen personer): – Jaså, begynner han å bli redd nå?

Tangstad: – Nei, ikke akkurat redd, men han vil jo gjerne komme til bunns i slike saker.

Grøndahl: Jeg skal si deg noe, Tangstad: Du bør ligge unna denne saken, ellers kan det gå deg ille.

På grunn av dette og bilknusingen kom også Tangstad til at han burde trekke seg fra saken. Kort tid etter flyttet han fra Oslo til Volda, der han tok jobb som mekaniker på en bensinstasjon. Når man ringte hans jobbtelefon, svarte han «Grava». Ironisk nok17.

Særlig opptatt må motparten ha vært av å få tak i bokmanuskriptet og finne ut mest mulig om hva vi visste. De forsto nok at boken ikke bare ville komme til å dreie seg om Guatemala, men at det også ville bli snakk om avlytting, Mossad Norge, overvåkingsleiligheter og litt av hvert som de ikke kunne vite om vi visste eller ikke. Det var jo riktigere enn de ante. De har hittil klart å unngå Guatemala-boken ved å holde oss sysselsatt med noe mye større og viktigere. Ikke før nå er vi imidlertid kommet så langt med motetterforskningen av dette at det ble grunnlag for bok. Men det kunne ikke motparten gå ut fra da.

1 Anmeldelse innlevert høsten 1991 til politiinspektør Leif A. Lier.

2 Henleggelse primo 1992 overlevert fra Lier, ledsaget av en kommentar om at «Dere må gjerne anke, men resultalet blir det samme.» Han visste hva han snakket om. Senere oppdaget vi at Lier og hans overordnede Mikkelsen i en annen sak ba statsadvokatene i Eidsivating om råd vedrørende etterforskning og konklusjoner på forhånd, og i saker vedrørende etterretning og overvåking faktisk rapporterte dit og ikke til Haugli. Et fint utgangspunkt for habilitet i ankebehandlingen!

3 Primo 1992.

4 Våren 1992 – av Lasse Qvigstad.

5 David B. Tinnin og Dag Christensen: «Nummer Tretten». Cappelen 1976. S. 223.

6 Steinar Hansson i Dagbladet 28.10.94.

7 Saken er beskrevet som innledning til det aktuelle kapitel i Philip Agee/Louis Wolf: «CIA i Europa». PAX 1979. S. 62.

8 Juli 1991.

9 Startet i Aftenposten 17. september 1991, Urdal/Frigaard gikk av i oktober.

10 Dette fremgår også av Liers rapport til sin overordnede Mikkelsen og deretter til Eidsivating, datert 3. juli 1992.

11 Det siste fremgår ikke av rapporten.

12 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

13 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

14 Men dette er ikke nevnt i Liers brev til Mikkelsen av 3. juli 1992. Vi var imidlertid tre personer til stede da han bekreftet dette.

15 Vi får understreke at vi selvsagt ikke mener at det er noe spesielt farlig å treffe utlendinger. Det er imidlertid et faktum at vi har mange som oppholder seg i Norge på Fremmedpolitiets nåde, og derfor kan være særdeles lette å rekruttere til ymse formål hvis de får inntrykk av «øvrighet» står bak. Mange av våre spor går til Fremmedpolitiet.

16 17. oktober 1991.

17 I sin forklaring til Dahl-gruppen har Tangstad valgt å ikke bekrefte denne samtalen. Vi fortenker ham ikke for det. Det er flere ved siden av oss som har hørt ham fortelle om denne samtalen. En kjent daværende NRK-reporter tryglet ham om å fortelle historien foran kamera, med avtale om at filmen skulle låses ned til han selv ville frigi den, slik at den ihvertfall var oppbevart for historien, men dette fant han heller ikke å kunne gjøre.

7.2 To oppvartere

En av kvinnene i våre omgivelser oppfattet at det ble snakket om militær etterretning, og valgte da å fortelle om opplevelser hun nylig hadde hatt. To ganger hadde hun vært gjenstand for helt usedvanlig oppmerksomhet fra kjekke menn på en av byens danserestauranter. Begge gangene hadde hun avtalt møtestedet på forhånd. Begge gangene sto det spesielle «oppvartere» klar på forhånd. Det var ingen tvil om at de ventet spesielt på henne (det kunne bare vært organisert ved telefonavlytting), og hun ble så oppvartet på alle bauger og kanter hele kvelden og lenge deretter. En gang forsvant det et sett nøkler til hennes leilighet, funnet igjen uker senere inne i leiligheten på et sted hun så hver dag.

Begge hadde etterlatt seg visittkort. Begge virket som om de hadde uvanlig mye kunnskap om selskapene i Risalléen 53, og begge stilte heftige spørsmål og avga nokså spesielle uttalelser.

Oppvarter nr. 1 het Terje Buljo. På hans visittkort var det anført «kontorsjef» og «Forsvarets Overkommando». Det var lett å fastslå at han var kontorsjef i Trond Johansens seksjon i Etterretningstjenesten, bare to nivåer under Johansen. Nr. 2 drev et enmannsfirma. Han var radioamatør og kunne på andre måter knyttes til tjenestene.

Lier ble varslet, og kunne snart fortelle at nr. 1 bare var ute på vanlig sjekking. Det forklarte vedkommende også til Dahl-gruppen. Nr. 2 ble såvidt vi vet bare avhørt av Dahl, med samme forklaring. Rimeligvis.

Begge visittkortene ble fremvist til Ramm, sammen med en grundig redegjørelse om episodene som vedkommende kvinne selv fant mistenkelige. Ramm mente at Setsaas burde få begge historiene førstehånds, og ringte ham for å få ham til å besøke henne privat.

Like etter ble hennes velholdte BMW ramponert. Den sto på gaten sammen med en lang rekke andre biler. Det var ikke stjålet noe fra den. Ingen andre biler var rørt.

Like før Setsaas skulle komme på besøk ringte Lauritzen – den tredje private etterforskeren – og varslet om at hun måtte kontakte Lier. Liers budskap var at hun absolutt ikke måtte slippe Setsaas inn uten at det var politifolk tilstede, for han var farlig. Hun hadde da ikke hatt svært meget med Setsaas å gjøre, så det var lett å skremme henne. Hun ringte derfor straks til Ramm – uten å nevne noe om forhistorien – for at han skulle sitte i telefonen mens en uspesifisert person kom opp i oppgangen og ringte på døren. Først en tid etter at hun hadde hørt Setsaas’ skritt nedover trappeoppgangen igjen, våget hun å bryte telefonforbindelsen, og først en tid senere våget hun å fortelle om episoden. Politiinspektør Lier ville overfor VG ikke kommentere noen del av saken1. Han ville derimot forklare seg for Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen»), som da VG omtalte saken var nedsatt, men dit ble han aldri innkalt!2 (Se kap. 18.)

Vi kunne ikke begripe motivet for dette. Senere er vi blitt klar over at Lauritzens lojalitet var snudd, og at også Lier motarbeidet oss. Det er da naturlig å anta at det må ha vært noe i leiligheten til medarbeideren man ikke ville risikere at Setsaas oppdaget. Provisorisk avlyttingsutstyr man våget å sette opp hos en som ikke hadde noen slags kompetanse til å oppdage det? Man måtte jo forstå at selve historien om Terje Buljo og hans etterfølger ville bli kjent for Setsaas etterpå likevel. Det ble den selvsagt også.

Det var også et interessant spørsmål hvordan Lauritzen/Lier kunne vite at Setsaas var på vei. Det var bare avtalt over telefon!

En ukes tid senere ble det satt opp ny avtale for Setsaas i denne leiligheten. Det var naturlig å gå gjennom leiligheten. Setsaas var der til rundt midnatt. Da han gikk, observerte han en åpenbar spanerbil og mente å dra kjensel på Terje Buljo bak rattet.

Neste morgen ringte det fra bilfirmaet der den ramponerte bilen var satt inn for salg. Det hadde ingen hensikt å reparere mer etter ramponeringen. Mannen i bilfirmaet spurte om hun hadde noen personlige uvenner. Hun svarte forundret benektende, og ble enda mer overrasket over forklaringen: Bilen hennes var pånytt blitt ramponert av innbrudd i løpet av natten. Gjerningsmannen måtte hatt et enormt strev med å ta seg over den høye inngjerdingen rundt bilfirmaets parkeringsplass. På alle kanter sto det dyre, fine biler med radioer og andre tyvverdige gjenstander, men bare denne ene var singlet ut – igjen. Mannen fra bilfirmaet hadde aldri sett maken. Og var overbevist om at det måtte være en form for personlig hevn.

Ialt fant det sted fire bil-ramponeringer i løpet av få uker. De to andre var biler som ble disponert av etterforskerne Tangstad og Lauritzen. Lauritzens bil var blitt ramponert mens han hadde utført målinger hos Setsaas, altså før han endret oppdragsgiver.

1 VG høsten 1993.

2 Vi har ved to anledninger fått anledning til å «gjennomgå» Dahl-gruppens saksdokumenter, dog uten lov til å kopiere eller skrive direkte av, men vi vet hvem som ble avhørt og hvem som ikke ble avhørt.

7.3 «Spaner på spanerne»

Setsaas og Holst var både sammen og hver for seg i denne perioden hyppig utsatt for bilspaning. Også mens Ramm satt på med Setsaas, var han aktiv med å notere ned bilnummer eller be Ramm notere ned. Ramm er hverken ekspert på biler eller samband, og tillot seg å flire av dette. «Har ikke drevet med dette siden jeg samlet på bilnummer på Nesodden som 10-åring», sa han gjerne og la ikke skjul på at han hadde vanskeligheter med denne delen.

Setsaas ventet på en anledning til å la Ramm se for seg selv, og kom en kveld til Slemdal. «Fort deg ut i bilen, og dukk litt ned bak fronten,» sa han, og stakk en liste med fire bilnummer i hånden på Ramm. «Si hvor vi skal kjøre, tilfeldig valgt, og følg med de bilene vi møter». Ramm gjorde det, og vi kjørte på kryss og tvers i småveiene rundt Vindern og Slemdal. Ganske riktig dukket to biler med nummer fra listen opp. Dette gjorde Ramm ganske fælen. Selv om han på dette tidspunkt holdt det for svært sannsynlig at det var ugler i mosen, hadde han fortsatt meget vanskelig for å akseptere at det skulle være satt så store ressurser inn: Biler, leiligheter etc. (Leilighetene fikk vi siden god forklaring på, se kap. 4.)

Fax ble sendt til Lauritzen (vi visste ennå ikke at han hadde snudd). Kunne han finne ut hvem bilene var registrert på? Kort tid etter innløp svaret: Bilene var registrert på Justisdepartementet. Men Lauritzen hadde varslet Lier, som raskt kom opp med forklaringen: Jo, det var hans biler, men de «spanet på spanerne». Dette var jo en etterforskningsaksjon for oss, for å avdekke hvem som fra før spanet!

Setsaas blåste av denne forklaringen. Disse bilene hadde oppført seg akkurat som alle de andre. Man driver ikke «spaning på spanerne» ved å ligge så kloss opp i offeret som disse bilene hadde gjort hele veien fra Lindebergåsen til Slemdal. Hvis det var noen andre «slemme» spanerne, ville de øyeblikkelig avsløre de «snille» når disse drev så åpenlyst. Så uproffe er man ikke i Oslo Politikammer.

Idag vet vi akkurat hva Oslo Politikammer gjorde og ikke gjorde av etterforskning. Ingen av oss i gruppen på 15-20 personer ble avhørt utover de rapporter noen få av oss leverte inn. Det ble ikke gjort noen åstedsundersøkelser. Det ble ikke sjekket noen telefoner.

Stort sett ble det kun gjort «registerundersøkelser» fra kontoret1. Det var særdeles lite sannsynlig at disse bilaktivitetene var ledd i ordinær etterforskning. Sammenholdt med andre forhold vi kommer tilbake til etterhvert, blant annet at det aldri ble tatt fingeravtrykk eller gjort noen undersøkelser hjemme hos presten Petter Holst, var det meget mer sannsynlig at Oslo Politikammer nå skulle beskytte de kriminelle overvåkerne.

Idag vet vi om flere andre meget graverende forhold som bestyrker konklusjonen om at Oslo Politikammer aktivt deltok i aksjonene mot oss samtidig som Lier lot som om han spilte på lag. Ett av disse redegjør vi for nedenfor. Det mest avgjørende sparer vi til litt senere slik at leseren får dele litt av den tvil og spenning vi levde med.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992, der det ikke står et ord om «spaning på spanere».

7.4 Underslåtte brev

Den 17. november 1991 skrev Petter Holst brev til politimester Willy Haugli. Brevet ble sendt med Setsaas som ordonnans, i lukket konvolutt, og avlevert til Lier med beskjed om at han skulle videreformidle det til Haugli. Brevet var en anmeldelse av telefonavlytting, innbrudd i leiligheten, bilspaning, spaning med hund og innbrudd i hustruens garderobeskap på jobben. Han ønsket den ulovlige overvåkingen bragt til opphør.

Det kom ikke noe svar. I slutten av november 1991 oppdaget Holst faktisk fingeravtrykk etter en innlåsing i leiligheten. Lier ble varslet, og lovet 2. desember å sende folk i løpet av noen dager. De kom aldri. Holst fikk da tak i en privat fingeravtrykkekspert som konstaterte at inntrengeren hadde brukt hansker. Ingen i familien Holst brukte noen gang hansker. Hvorfor ville ikke Lier undersøke? Han visste vel ikke på forhånd at det var hensiktsløst fordi det var brukt hansker?

Holst skrev derfor 13. desember nytt brev til politimester Haugli, også dette levert til Lier for overlevering:

I dette brevet ble det minnet om det forrige, om Liers brutte løfte, og dessuten gjort oppmerksom på at det hadde vært nye innbrudd i leiligheten, innbrudd i bilen og fikling med postkasselåsen.

Holst fikk ikke svar fra politimesteren på dette heller, og undret seg. Haugli var da en hedersmann som svarte på brev?

I august 1992 måtte Holst sende et tredje brev, om innlåsing og denne gangen flytting på møbler. Klassisk psykologisk krigføring. Dette brevet ble også bragt av Setsaas til Lier. Intet svar.

De tre ubesvarte brev er inntatt som vedlegg 3.

Først i 1995 fikk vi forklaringen. Da fikk vi adgang til å gjennomse1 Oslo Politikammers dokumenter i anledning av injuriesaken reist mot Ramm av Annæus Schjødt. Til vår store forskrekkelse så vi at Lier i sitt oppsummeringsnotat til politiinspektør Knut Mikkelsen2 skrev at han «etter konferanse med Holst var blitt enig med ham om» ikke å levere brevet av 17. november til Haugli. Årsaken skulle ifølge notatet være at Lier hadde tilbakevist endel av Setsaas’ påstander og at Holst da var blitt enig med ham om å vente med brevet.

Dette er helt nytt for Holst. Han har definitivt ikke bedt om at brevet skulle holdes tilbake. Dette er rent oppspinn, også av følgende grunner:

  • Holst snakket aldri med Lier etter at brevene var skrevet!
  • Brevet ble levert via Setsaas som bud (det fremgår av brev nr. 2), og Holst var ikke i kontakt med Lier om det i det hele tatt.
  • I brevet av 13. desember vises det til brevet av 17. november. Det ville han vel neppe gjort hvis han var blitt enig med Lier om ikke å levere det første?
  • Ingen av brevene dreide seg om «Setsaas’ påstander». De dreide seg om familien Holsts egne opplevelser, bl.a. beskrevet i kapittel 20.12. og familiens fortvilelse over å bli systematisk plaget på denne måten bare fordi han som ekspert i spansk og latinamerikanske forhold hadde assistert Setsaas i en bevisforfalskningssak og stått frem i et ukeblad om dette!
  • Ingen av oss er kjent med at Lier på dette tidspunkt en gang selv hevdet å ha tilbakevist «Setsaas’ påstander». Tvert imot ga han jo hele tiden inntrykk av å spille på lag og ta saken meget alvorlig. Han var alltid «flink» til å trekke ut telefonkontaktene når vi hadde møter på kontoret hans. Han hevdet å «spane på spanere» osv. Han hadde riktignok funnet eierne av noen bil- og telefonnummer som han oppfattet som harmløse og referert at Terje Buljo hevdet å ha vært på ordinær sjekketur, men det var neppe tilbakevisning. Gjentatte ganger sa han om E-tjenesten: «De dørene kommer jeg jo ikke gjennom, vet du!» Og som vi snart kommer til: I juni ba han oss endog om å innlevere konkrete anmeldelser fordi han nå virkelig ønsket å gå i gang med storstilt etterforskning!

Lier har altså egenmektig underslått Holsts brev til Haugli av 17. november. Brevet av 13. desember nevnes ikke i rapporten til Mikkelsen, men han må ha underslått det også. Det var han jo nødt til, ellers ville Haugli etterlyse det første som var nevnt i det neste. Av samme grunn kunne han heller ikke henvise til det andre brevet i notatet til Mikkelsen. Et tredje brev fra presten til Haugli året etter ble sikkert heller ikke videresendt, for det ble heller ikke besvart.

Hvorfor underslår Lier disse brevene? Er det fordi han vet at det kan oppkonstrueres mer eller mindre kriminaliserende mistanker mot Setsaas og Ramm, som kan begrunne overvåking, men at det ikke vil være mulig å få konstruert noe på Holst – eller at det ikke ville være troverdig at det tilfeldigvis skulle være politiaksjoner mot mange som selv oppfattet dette som en koordinert aksjon? Var han redd Haugli ville engasjere seg på en helt annen måte hvis han fikk se disse brevene?

Når brevet av 17. november er tatt med i rapporten, og ikke rett og slett underslått der også, må det skyldes at dette brevets eksistens var kjent av andre. Hadde Lier f.eks. vist det til Mikkelsen før brev nr. 2 kom og brevunderslagene ble mer komplisert å håndtere?

Å underslå andres brev, særlig brev til en politimester med beskrivelse av kriminelle forhold er meget alvorlig. Enda mer alvorlig er det at Lier også underslår brev der det klages til hans overordnede over hans egne forsømmelser. Det må være motiver bak dette. Vi visste i samtid ikke om brevunderslagene, men vi visste om spaningen med Justisdepartementets biler, om schäferhundene og at det ikke ble tatt fingeravtrykk eller gjort annen ekte etterforskning av betydning. Var det Politikammeret som selv drev med noe de måtte beskytte?

Hvem var tjuv, og hvor var pol’ti?

1 Dokumentene ble utlevert til Ramms advokat Tor Erling Staff med de strengeste formaninger om at de ikke måtte kopieres, avskrives eller leveres til noen av oss uten påsyn av Staffs folk. Vi kan således ikke gjengi noe fra disse dokumentene ordrett.

2 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

7.5 Konvertering og kriminalisering?

Var det riktig, var det i ferd med å utføres en konvertering av overvåkingen. Både POT og E-tjenesten måtte nå kunne benekte at de drev med noe (og det benektet de, i tur og orden). Selv om det ikke var sant, måtte det – om nødvendig – kunne gis en annen forklaring på påstandene om overvåking hvis disse skulle bli tatt alvorlig eller endog verifisert. Hvis man da kunne opplyse at det fant sted en rent politimessig spaning som dessverre ble forvekslet med overvåking ville ihvertfall presse og politikere miste interessen. Da var det jo en ren kriminalsak.

Men for å begrunne en politiaksjon måtte man jo ha grunnlag for å mistenke oss for noe – eller oppkonstruere et slikt grunnlag. Hva kunne det være? Setsaas visste at det ble satt i omløp skadelige rykter om ham. Blant de han hadde fanget opp, var at han skulle ha skutt på ansatte og drevet bordeller i Guatemala. Men det var usant, og det kunne derfor ikke finnes fnugg av ekte bevis. En reell etterforskning på slikt grunnlag måtte derfor avsluttes raskt.

Ramm hadde noen år tidligere på grunn av tillitsverv i Norsk-Vietnamesisk Vennskapsforening fått testamentfullbyrderrollen for en annen, avdød tillitskvinne som hadde etterlatt alt hun eide til en gruppe vietnamesiske barn som hun hadde tatt seg spesielt av. Noen av barna oppfattet etter dette Ramm som en slags erstatning for den avdøde «tanten». De kom derfor ofte på besøk til ham, og han hadde lagt merke til hevede øyenbryn fra naboene. Det er alltid lett å spre rykter om menn som bor alene og har besøk av barn. Var det det som var blitt brukt, var saken enkel. Det var jo bare å avhøre barna og deres foreldre eller verger, samt Skifteretten og bistandsadvokaten. Igjen, hvis det var en reell etterforskning.

Vår gruppe var som nevnt delt med hensyn til synet på politiinspektør Leif A. Lier. Etterhvert begynte alle å bli litt skeptiske, men tilliten til politimester Willy Haugli var enstemmig. Hvis Lier f.eks. hadde latt seg lure, ville vi ihvertfall raskt komme på talefot med Haugli og få alt oppklart.

Vi ble derfor enige om at Ramm skulle ta direkte kontakt med Haugli. Hensikten var å sikre oss at han var skikkelig informert om avdekkingen av overvåkingsleiligheter osv., og ta opp spørsmålet om Lier kanskje kunne være blitt ført bak lyset og manipulert inn i en form for konverteringsaksjon. Ramm redegjorde derfor for så vel skyting på ansatte som bordeller og vietnamesiske barn. Men Haugli bare lo, og forsikret at det ikke fantes fnugg av mistanke mot noen av oss: «Hadde det vært det, hadde jeg visst om det. Der kan du føle deg helt trygg», sa han.

Det må igjen understrekes at vi på dette tidspunkt ikke hadde trukket noen klar konklusjon om at Lier spilte med dobbelt sett kort. Setsaas var fortsatt skeptisk og ble bestyrket i denne hver dag, og Ramm og de andre etterhvert ble mer og mer betenkt. Ramm noterte seg imidlertid fra møtet med Haugli at han hadde full tillit til Lier «som du også kjenner godt fra Bystyret og Høyre, Ramm». Det var ikke da grunnlag for å ta opp mistanke om noe annet med Haugli. Ramm satt allikevel igjen med en viss bekymring om at Haugli virket svært dårlig orientert og var meget mer interessert i å snakke om sine egne erfaringer med konspirasjon mot ham selv fra ulike deler av politikammeret og POT.

Hva om det var system i sakene? Hva om de samme kreftene som konspirerte mot Haugli generelt også gjorde det i denne saken?

Vi visste at Frigaard holdt sine Mossad-ting borte fra sin sjef. Vi fikk senere vite (se kapitel 13) at Frigaard i sin alminnelighet rapporterte utenom sine sjefer Erstad og Urdal, og at det også gjaldt vår sak. Disse var borgerlig utnevnt. Det var Haugli også. Vi visste at kommandolinjer ble trukket fra Frigaard til Vika utenom Haugli vedr Beredskapstroppen. Kunne det tenkes at det nærmest fast ble rapportert utenom Haugli i alle etterretnings- og overvåkingssaker også?

Senere har vi fått bekreftet at dette faktisk var tilfelle. Etter at justiskomiteen i Stortinget engasjerte seg, tok vi kontakt med Haugli pånytt med sikte på å få ham til å stå frem med det han måtte vite. Men nå ønsket han ikke noe møte. «Du vet, jeg har ikke vært borti den der saken, jeg. Han Lier rapporterer jo rett til han Qvigstad i sånne saker», sa han i telefonen. Sånne saker? Etterretningssaker? Trer statsadvokaten da inn i politimesterens sted? Hvorfor?

Da vi i 1995 fikk innsyn i Lier-dokumentene, ble også dette entydig bekreftet. Liers rapport gikk til politiinspektør Knut Mikkelsen. I den heter det at Lier fra tid til annet hadde orientert Haugli muntlig, men det er svært uklart om hva og hvor omfattende. Mikkelsen ønsker nå forholdsordre for hva man skal gjøre videre. Han ber om råd, men ikke fra politimesteren. Saken ekspederes rett til statsadvokaten i Eidsivating! Saken får en påtegning fra statsadvokat Iver Huitfeldt.

Innholdet i disse ekspedisjonene kommer vi tilbake til. Det interessante er at vi har oppdaget to åpenbart innarbeidede kommandolinjer utenom de virkelige. Vi er på sporet av «den fjerde tjeneste». Den kjennetegnes nettopp av at «vennene» er på nett, og at nettverket lett kan knyttes til eller fra ulike punkter i systemet etter behov.

Trolig er det interne (men ikke formelle) kanskje gode begrunnelser for disse to omkjøringene. Det må det jo være for at de omkjørte ikke skal reagere for sterkt. Dette er nok også en del av kunsten: Finn på gode argumenter for å knytte kanaler der vi ønsker dem, slik at de som ikke skal vite ikke får vite, men heller ikke får mistanke om at det er noe galt med kanalene. Da kan vi sende hva det skal være gjennom kanalene. Alle ser at de er der, men det finnes forklaring på det. Da spør man ikke så meget om hva som er inni.

Vi har funnet flere slike kanaler som vi kommer tilbake til. Vi fastslår bare nå at vi idag må innse at Hauglis forsikring om at det ikke var noe «rusk» på noen av oss dessverre var verdiløs. Selv trodde han han ville ha visst om det om slikt fantes. Men det fantes, og Haugli visste ikke.

7.6 Et «sideshow»

Vi skal så komme litt inn på et lite «sideshow». Vi har i kapittel 2 vært inne på at Setsaas avslørte at Redd Barna v/h.r. adv. Annæus Schjødt og generalsekretær Hans Chr Bugge (også kjent som statssekretær for AP i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) hadde benyttet forfalskede beviser under rettssakene mot ham. I oktober 1991 ble dette forholdet anmeldt til Leif A. Lier1, vedlagt omfattende bevismateriale, i all hovedsak Schjødts egne dokumenter. Fusk og oppkonstruerte bevis kunne dokumenteres rett og slett ved å legge Schjødts egne dokumenter ved siden av hverandre.

Likevel ble saken henlagt etter fjorten dagen2 med følgende påtegning:

«De underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av mangel på bevis. Det er heller ikke grunnlag for å sikte noen spesiell person …»

Dette var jo bare tøv. Anmeldelsen var meget omfattende og inneholdt både saksfremstilling, kronologisk oversikt og særskilt notat for å bevise forsett. Det var dokumentert at Schjødt/Bugge hadde fremlagt bevismidler fra personer som han hevdet var advokater og revisorer, men som beviselig ikke var det. Den ene «advokaten» som ble brukt til en høytidelig advokat-attestasjon viste seg å være Redd Barnas egen agronom, for anledningen omgjort til advokat av Schjødt som kjente mannen godt gjennom dokumenterbare møter. Videre hadde Schjødt/Bugge benyttet et dokument av en bestemt tidlig dato som skulle dokumentere en bestikkelse, men senere dokumenter utferdiget av de samme personene – også fremlagt av Schjødt/Bugge – gjorde det helt klart at ikke noe slikt dokument fantes på det aktuelle tidspunkt. Men noen år etter det igjen fantes det likevel datert på det tidligste tidspunkt! Endelig ble det dokumentert direkte oversettelsesfusk fra de originale spanske dokumenter til de norske oversettelser som ble fremlagt i retten.

Det var ikke foretatt noen som helst etterforskning, ikke en gang avhør av anmelderen eller noen av de anmeldte – ikke en gang av noen av de tre oppgitte vitner (Petter Holst, hans kollega presten Bjørn Willoch og santalmisjonæren Tore Holmqvist)! Vitnene hadde selv erklært at det omtalte dokument var falskt, at Schjødt/Bugge hadde «omgjort» en kvittering til en regning, at det forelå oversettelsesfusk etc.

Det fantes mao. mer enn nok bevis. Det var heller ingen tvil om at bevisene var brukt i retten av Schjødt/Redd Barna, og at man måtte ha visst at de var falske. Det var derfor også bare tøv at man ikke hadde noen å rette tiltale mot.

Da Lier meddelte Setsaas henleggelsen, sa han at Setsaas gjerne kunne anke, men det ville nok bli samme resultat. Vi antar han visste hva han snakket om (se nedenfor).

Henleggelsen ble i mars 1992 anket til Eidsivating der den ble henlagt pånytt, nå av førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som mente det ikke var knyttet almen/offentlig interesse til saken. Når ble det lov å drive kriminalitet som ikke påkaller almen interesse? Heller ikke Qvigstad foretok noen etterforskning.

Underhånden fikk vi informasjon fra Aftenpostens Harald Stanghelle, en journalist med svært god kontakt med tjenestene (mer om ham i kap. 19), om at henleggelsen hadde sammenheng med at Schjødt hadde avsluttet sin karrière og snart skulle flytte til Sør-Afrika, og at Setsaas som frikjent ikke hadde lidd noen skade av eventuelle falske bevis. Det var således ikke nødvendig å ta opp saken hverken av almene hensyn eller av hensyn til Setsaas, og dessuten ville det være leit for den gamle hederskronede advokat …

Men vi hadde fått den reelle begrunnelsen fra Stanghelle. I klart språk var det at det finnes visse advokater som rett og slett er innvilget immunitet av sine juristkolleger i påtalemyndigheten – ihvertfall når de samarbeider!

Det vi på dette tidspunktet ikke visste, var at det i mellomtiden var kokt opp falske anklager om at Setsaas rett og slett skulle være «farlig» og en fysisk trussel mot Schjødt! Vi kommer i kap. 18.5 tilbake til bevisene for dette, som vi først fant våren 1995. Det var litt av en melding å få, for den som har sittet lange dager og netter og forfattet det ene grundige klageskrivet etter det andre til rettsvesenet gjennom mange og lange år, fast bestemt på å følge «boken» med samfunnets spilleregler til det ytterste. Det hjelper lite når det samme samfunnet blåser av disse spillereglene selv. Tusenvis av sider med fakta, observasjoner, analyse og argumenter kan altså i Norge feies til side ved å finne noen som kan påstå at man er «voldelig». Da kan man bare henlegge om igjen og om igjen!

Vi syntes ikke det var godt nok. Vi anmeldte derfor i januar 19943 Lier og Qvigstad for grov uforstand i tjenesten, og viste bl.a. til en lang rekke habilitetsproblemer med begge.

Denne anmeldelsen førte ikke til noe mer etterforskning enn de andre. Anmeldelsen ble oversendt til Det særskilte etterforskningsorgan (SEFO) for Eidsivating4 med anmodning om at SEFO’s innstilling skulle sendes Riksadvokaten. Deretter ville det ifølge brevet bli «vurdert om settestatsadvokat skal oppnevnes». Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det i oversendelsesbrevet også vises til Riksadvokatens etterforskningsgruppe v/Edward Dahl, og at «det antas at etterforskningsorganet bør kontakte Dahl».

Hvorfor det? Det er jo to helt forskjellige saker. Dahl skulle etterforske ulovlig overvåking etc., mens denne anmeldelsen dreide seg om politiets og påtalemyndighetens neglisjering av en anmeldelse i en sak vedr bruk av falske bevis i retten. Hva skulle de få vite av Dahl?

Vi mottok henleggelsesbrev datert 15. mars 19945, og deretter kunne man av alle steder lese i Økonomisk Rapport6 ved Alf R. Jacobsen (mer om ham i kap. 19, 20.4, 26.1.11.2, 26.13 og Etterord) at saken var henlagt, i en sterkt vridd og diskrediterende artikkel.

Vi merket oss at henleggelsen var foretatt av Økokrim v/førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal, etter at den var innlevert til Oslo Politikammer og derfra sendt det Særskilte etterforskningsorganet (SEFO) som skal ta seg av interne saker (sml. «Internal Affairs» i alle amerikanske kriminalfilmer!). Det fremgikk av henleggelsesbrevene at den var «etterforsket av SEFO», men at Riksadvokaten i brev av 22. februar 1994 hadde bedt Økokrim behandle påtalespørsmålet (dette brevet har ikke vi sett). Det merkelige var at Økokrims henleggelsesgrunnlag var at anmeldelsen var «åpenbart grunnløs». Vi har fått opplyst at dette er et grunnlag man benytter når man umiddelbart bestemmer at det ikke skal foretas noen etterforskning. Det stemmer med det vi hadde observert: Intet avhør av anmelderne, sikkert heller ikke av de anmeldte.

Når en sak er etterforsket av SEFO, skal SEFO avgi innstilling, men SEFO avgjør ikke påtalespørsmålet. Når det dreier seg om ordinære politisaker (f.eks. politivold) går saken til vedkommende statsadvokatembete. I dette tilfelle gikk saken direkte tilbake fra SEFO til Riksadvokaten. Normalt skulle Riksadvokaten nå utnevnt en annen statsadvokat til settestatsadvokat, slik han allerede hadde gjort med overvåkingssaken, der settestatsadvokaten ble Edward Dahl fra Agder.

Hvorfor gjorde han ikke det med denne saken?

Her er det to muligheter: Den ene er at ingen av de andre statsadvokatene ville ha saken. Edward Dahl hadde mer enn nok problemer med sin setteadvokatrolle. Hva med de andre? Visste de at det var urent trav i saken, slik at Riksadvokaten ikke kunne bruke sin instruksjonsmyndighet? Hadde kan kanskje forsøkt å sende den flere steder, men fått beskjed om at den ønskede henleggelse ikke kunne komme derfra?

Den andre muligheten er at det ble etablert at Riksadvokaten selv var direkte inhabil, enten ved egen erkjennelse eller beskjed fra Justisdepartementet. Bare da blir hele påtaleetaten inhabil. Hvorfor det? Den eneste forklaringen på dette er at han allerede hadde hatt anmeldelsen av Schjødt til behandling, og selv vært delaktig i ikke-etterforskning og henleggelse av denne og/eller anken.

Vi vet fra andre av våre saker at det ikke er uvanlig at den som skal avgjøre en «vanskelig» sak forespør overordnet myndighet først, for å spre ansvar. Vi regner med at mannen som henla ved Oslo Politikammer, Svein Olav Kristiansen, har vært innom Eidsivating først. I neste runde måtte så Eidsivating spørre Riksadvokaten, og da ble han inhabil.

Men da kommer hele saken i et annet lys. Da har vi her en sak (Schjødts bevisforfalskning) som først er så stor og stygg at den ikke kan henlegges uten å spørre Riksadvokaten først (det stemmer med Stanghelles versjon: det er opplagt ikke en politiinspektørs sak å henlegge en sak som kan være alvorlig kriminalitet fordi man synes synd på den mistenkte); og som deretter blir så liten og tåpelig at det er soleklart at den måtte henlegges uten etterforskning, så soleklart at det ikke er nødvendig å etterforske om henleggerne gjorde jobben sin.

Vi minner om at Riksadvokaten, SEFO og Økokrim har samme sjef: Justisdepartementet, evt Justisdepartementet som saksbehandler for Kongen i statsråd. I virkeligheten står vi overfor det samme i dette «side-showet» som i hovedsaken: «Noen» har snakket sammen og bestemt at alt skal henlegges, uansett. Det gjelder bare å finne en måte å gjøre det på og noen til å gjøre det som er på lag.

1 Anmeldelse fra Johan M. Setsaas mot Redd Barna m fl til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier.

2 Henleggelsesbrev fra Oslo Politikammer v/Svein Olav Kristiansen av 23. oktober 1991.

3 Anmeldelse av 10. januar 1994 til Oslo Politikammer.

4 Oversendelsesbrev fra ass. Riksadvokat Tor-Aksel Busch til SEFO v/herredsrettsdommer Petter Johnsen av 14. januar 1994.

5 To likelydende brev fra oss fra førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal om henleggelse av hver av de to sakene, datert 15. mars 1994.

6 Økonomisk Rapport 6/94.

8. A-MAKT OG E-MAKT

Vi har vært inne på hvordan brytningen i Arbeiderpartiet mellom London-miljøet og Hjemmefrontsfolkene etter krigen raskt førte til at den radikale sosialistiske ideologiske tenkning ble skjøvet tilside til fordel for Hjemmefrontens sans for «rask og praktisk handling» fremfor teoretisk samfunnsplanlegging. Målet var å bygge landet industrielt, hindre ny okkupasjon og sikre den vestlige forankring. Midlene var en aktiv stat og sterke hemmelige tjenester, og for begge gjaldt det at Arbeiderpartiet var overbevist om at landet var tjent med at Arbeiderpartiet hadde kontroll med dem begge.

Denne tidlige brytning mellom to retninger – etterhvert ble det flere – har bølget frem og tilbake innen Ap i alle år. Det er imidlertid viktig å slå fast at den såkalte høyrefløy rundt Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Halvard Lange etc. aldri har vært noe liberalt politisk miljø (en mer liberal fløy er først synbar fra 80-tallet). «Hauge/Lie»-fløyen ble først og fremst definert gjennom sikkerhets- og utenrikspolitikken. De trodde også i høyeste grad på en sterk og aktiv stat, ikke minst gjennom statsdrift og statlig kontroll i industrien. Men de trodde ikke på detaljert planøkonomi og hadde også liten sans for å sosialisere privat virksomhet som gikk greit fra før. Men den private sektor ble alltid vurdert som puslete og svak; det var staten som måtte sørge for dynamikken.

Under «ettparti-Norge» frem til Borten-regjeringen i 1965 så man liten forskjell på parti og stat. Dette er grundig dokumentert gjennom statsvitenskapelig forskning, f.eks. av Jens Arup Seip i hans «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»1, der han bl.a. skriver:

«I 1935 overtok Arbeiderpartiet det gamle samfunns fallitbo til bestyrelse, i 1945 tok det hele staten til odel og eie.

Regjeringen er som politisk apparat skjeftet umiddelbart av partiet, som eksekutivkomité for partiet. Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay.

Altså: Ettpartistaten.

Det fins rene ettpartisoldater, hvor velgerne i valg ikke har noe valg.

Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid.

Det er tendens til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på én hånd – er steget til det umåtelige.

Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.

Dette er kommet til uttrykk gjennom en enkelt mann. Einar Gerhardsens ånd var tilstede overalt hvor 2 eller 3 var forsamlet da det nye regime ble grunnlagt i 1945.

Veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat er noe som har funnet sted både i vest og i øst. Men den har fått en særskilt effektiv form i kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stå/satt til bruk.

En dobbel bruk: En effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle dette stalinisme.»

Det fantes knapt skott mellom den interne parti-justis i parti og fagbevegelse og den statlige virksomhet i regi av tjenestene. Man trengte ingen «fjerde tjeneste». Den eneste trussel var fra kommunistene, og da var det i utgangspunktet samsvar mellom Ap/LOs og tjenestenes trusselvurderinger. Dette var også et bredt flertall i det politiske liv og folket enige i. Det var således ingen partier unntatt NKP som utgjorde noen trussel. I første del av denne perioden var det heller ingen opposisjon av betydning internt i Ap/LO. Om dette skriver Seip:

«Kaninene hoppet i takt ettersom partiledelsen bestemte tonen … Partiet ble et samfunn, et hjem, et fellesskap å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre – og gjorde – andre verdier overflødige …

Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse … et bånd medlemmene hadde om livet og lederen hadde i hånden.»

Men det skulle bli endringer i dette bildet.

1 Jens Arup Seip: «Fra embetsmannsstat til ettpartistat og andre essays». Opprinnelig foredrag i Det Norske Studentsamfund 14. september 1863. Senere utgitt i denne essaysamlingen av Universitetsforlaget i 1963.

8.1 Aps egen tjeneste

I praksis hadde Ap og LO sin «egen» etterretningsorganisasjon innenfor parti og fagbevegelse helt fra 1945. Den ble nå systematisk bygget ut i samarbeid mellom Konrad Nordahl og etterretningssjefen Vilhelm Evang. Svært meget av den nødvendige økonomi besørget E-staben, som således i realiteten hadde en rekke Ap-folk og LO-folk på sin lønningsliste. Den drev med registrering av kommunister i partiet, fagbevegelsen og kooperasjonen, og med manipulering av valg av tillitsmenn for å forhindre «gale» valg. Dette var i utgangspunktet en indre organisasjonsjustis som arbeiderbevegelsen fant nødvendig, og som vi andre skal være takknemlig for at de iverksatte og tok belastningene ved. Da får man heller se mellom fingrene med at noen av overvåkerne var litt for ivrige.

Som en konsekvens av dette fant det sted en åpen flyt av informasjon mellom Ap-organisasjonene og tjenestene – begge veier. Samarbeidspartneren fra starten av var først og fremst E&S-staben, men også etter hvert Politiets overvåkingstjeneste.

Men dette var på mange måter også en indre Ap/LO-sak, like meget som det samarbeid Ap/LO hadde med bedriftsledere og borgerlige om å finne frem til kommunistene.

Innledningsvis var ordinær rapporteringsvirksomhet grunnlaget for denne tjenesten, men etter som årene gikk ble rom- og telefonavlytting tatt mer og mer i bruk. Det er idag kjent – gjennom Ronald Byes bok «De visste alt» – at det ble installert omfattende romavlyttingssystemer i Folkets Hus1:

«Bak stengte dører og nedrullede persienner i det dystre rom 906 lyttet Youngstorgets sersjanter til husets summende liv – først Ivar Hobbelhagen, så Arne Hjelm Nilsen, deretter Ronald Bye. Og det sluttet ikke med ham.

De mest interessante lytteresultatene ble formulert i rapporter som gikk til Overvåkingspolitiet og sentrale tillitsmenn i LO og Arbeiderpartiet – en syntese mellom politikk og spionasje uten sidestykke i skandinavisk og kanskje vesteuropeisk historie.

I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i tett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling.

Lyttesentralen i rom 906 var den dypeste av Youngstorgets dype hemmeligheter.

Den eksisterte i hvert fall så seint som i 1974 …»

Rom 906 omfattet et personarkiv «over kommunister og andre upålitelige elementer». På det meste inneholdt det over 6000 navn. Arkivet ble brent av Ronald Bye i 19692.

Det finnes også rapporter om avlytting andre steder i landet, men i den første tiden vesentlig innenfor egne rekker. Avlytting med skjulte mikrofoner fant sted til bortimot 1980.

Det er interessant å merke seg at man allerede i den første tiden misbrukte den tillit pressen skal ha for partiets klandestine formål3:

«Hjelm Nilsen var faglig journalist i Arbeiderbladet, men det var en ren dekkstilling. Han var i virkeligheten feltagent og arbeidet sammen med faglig sekretær Iver Hobbelhagen i Youngstorgets eget hysj-apparat»

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 10 f.

2 «De visste alt», s. 12.

3 «De visste alt», s. 25.

8.2 Jens Chr Hauge

Ved siden av den praktiske sans som fortrengte de aller tidligste etterkrigsårenes teoretiske sosialisme arvet det nye Ap-Norge noe mer fra Hjemmefronten gjennom Jens Christian Hauge og hans folk: Den spesielle arbeidsstil fra hjemmefrontstiden. Ingen vil ta fra Hauge noe av den heder han rettmessig fortjener for sitt arbeide for Norges sak under krigen. Men krigens krav går lett i blodet. Hauge og hans folk bragte med seg mye av dette inn i det sivile samfunn der denne gruppen også fikk mye makt: Tilbøyeligheten til å arbeide klandestint, selvdefinert legitimitet, forakt for teoretikere, «hensikten helliger midlet» osv. Mye av dette var utvilsomt nødvendig på grunn av den kalde krigens krav.

Særlig som forsvarsminister 1945-52, men også i en viss grad som justisminister 1954-55 foresto Hauge opprustingen av både E-tjenesten og delvis også Overvåkingspolitiet som effektive etater i kampen mot kommunistene, sanksjonert fra toppen først ved statsminister Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1949. Men i 1955 forlot Hauge regjeringen etter et voteringsnederlag i Stortinget, noe han ikke hadde behøvd å gjøre, og frasa seg gjenvalg til Stortinget.

Ask/Westlie forklarer dette slik i sin Hauge-biografi 1:

«Det virket som om Hauge hadde mistet noe av den intense gløden for det politiske arbeidet som fantes hos ham i forsvarsministertiden. Han var blitt kjent med en annen virkelighet, og hadde fått smak på den makten han kunne utfolde i det mer uformelle spillet som styremedlem og som forretningsadvokat med gode politiske kontakter.»

Det siktes her til at Hauge i perioden mellom de to statsrådsjobbene hadde bygget opp sitt eget advokatfirma samtidig som han var Aps advokat – det ble sågar svart med samme telefonnummer enten man ringte Hauge eller Ap! Men Ask/Westlie peker også på at:

«Einar Gerhardsen gjorde ingen særlige anstrengelser for å få Hauge til å fortsette i Regjeringen. Hvorfor lot Gerhardsen ham gå?»

Professor Nils Ørvik mente at Hauge ble «spilt ut over sidelinjen av partiets ledersjikt»2.

Skal vi tro at det er noe sant i begge teoriene? At Hauge gjennom voteringsnederlaget fikk den endelige avsmak på parlamentarisk arbeid, og innså at bakmannens rolle passet meget bedre for hans krigsbakgrunn? Og kanskje samtidig at Gerhardsen, som «høyresiden» i Ap aldri har stolt på, hadde sine egne tvilstanker om Hauges arbeidsstil, kanskje endog en viss tvil om det samarbeide mellom Ap/LO og E-tjenesten som Hauge hadde bygget opp?

For selv om Hauge forsvant ut av folkevalgte posisjoner, er det åpenbart at han aldri mistet et fnugg av sin interesse for politikk. Han er siden brukt til allverdens oppdrag av Ap nettopp i styrerommene og bakværelsene, og ikke minst som sentral figur blant de som fra tid til annen «snakker sammen». Hans politiske makt ble ikke det minste forringet i 1955, snarere tvert imot. De som måtte ha vært lei av Hauges forelesninger mens han var i regjeringen, forsto raskt at han var en meget effektiv mann i disse sammenhenger.

1 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Maktens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 121.

2 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 197.

8.3 Krigens krav i det sivile samfunn

Vi har notert oss at også tidligere statsminister Per Borten har fremholdt at krigens krav ble videreført inn i fredens Norge. Til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad sa han1:

«- Folkene rundt Haakon Lie og Jens Chr Hauge tok med seg all skikken fra krigstida inn i etterkrigs-Norge. Og det er derfor det har vedvart så lenge …»

Også Espen Haavardsholm skriver i boken «Taushetens pris»2:

«Det er hevet over tvil at Jens Chr Hauge er en lederskikkelse av helt uvanlige dimensjoner, … Men hva slags strategier har han brukt for å oppnå alt det han har oppnådd? Og hvor mye av de metodene han lærte i illegalt arbeid under krigen, tok han med seg – som en bevisst eller ubevisst ballast – inn i etterkrigstidens politiske virkelighet?»

Under krigen var det tillagt Hauge som Milorg-leder å ta beslutninger vedrørende nødvendige henrettelser av tyskere og norske kollaboratører. Følgende beretning er kanskje satt på spissen, men illustrerende: Hauge hadde i vitners nærvær en opphetet diskusjon med motstandsmannen kaptein Ola Fritzner. Han mistenkte Fritzner for å ha vært illojal og samarbeidet med tyskerne, og utbrøt etterpå3:

`Dette var en ynkelig forestilling. Han er ferdig og jeg skal sørge for at han aldri mer kommer opp.’

Hvoretter han ifølge historien, som er grundigere fortalt i kapittel 25.23, skal ha avsagt dødsdom over Fritzner, men han ble av de tilstedeværende overtalt til å droppe den. Etter krigen ble Fritzner frikjent i en landssviksak. For å yte Hauge rettferdighet på dette punkt, må vi også henvise til at CC var meget skeptisk til denne frikjennelsen. Poenget er at Hauge var og er en «handlingens mann».

Vi hevder selvsagt ikke at noen etter krigen har operert med denne typen krigsdomstoler, og slett ikke at Hauge en gang har tenkt den tanken (men Ap-regjeringen kom meget nær i utkastet til beredskapslovgivningen av 19504), men det som kan påvises er at systemene er så overbevist om at de har rett og om betydningen av det de driver med at de ikke blunker når vanlige borgerrettigheter «må» settes til side eller når enkeltmennesker «må» styrtes ned i håpløshet. Krigens krav er ikke borte, bare tilpasset, men langt fra nok til å tilfredsstille fredens krav slik tidene ble på 60-, 70- og ihvertfall 80- og 90-tallet. Bengt Calmeyer, med mange års deltakelse på innsiden i Arbeiderpartiet, beskriver dette slik i sin bok «Forsinket oppgjør»5:

«Det dreier seg altså om tro. Om psykologi. Om hat både til en politisk holdning og et handlingsmønster, som etter de dømmendes oppfatning satte landet i fare. Hat til en type ‘personlighet’, som forrædere og kollaboratører skal være laget av.

Alt dette ligger nedfelt i krigsgenerasjonen, og den første etterkrigsgenerasjonen. Det har med okkupasjon, motstandskamp og landssvikoppgjør å gjøre. Jeg tilhører de generasjonene selv, et sted midt i mellom for å være presis, og vet at «mine» generasjoner i høyere grad enn mine besteforeldres generasjon, eller mine barns generasjon, er de hatende generasjoner. Det er en arv fra krigen. Gitt signalet går vi i strupen på de som har tenkt å forråde oss.

Den politiske svart-hvitt-tro, det vil si på noe absolutt godt og noe absolutt ondt, gjør det mulig, til og med med den beste samvittighet, å knuse et menneske (som ei lus var det en som sa).

Den troen tilhører krigen, en krig som ikke tok slutt i 1945, men som fortsatte inn i politisk iskalde år, der man delte det hele inn i venner og fiender, der annerledes tenkende og følende ble forfulgt, spionert på, jaktet på, kastet til siden – og dersom det var nødvendig – knust. Det var en del av spillet.»

Det var i denne perioden og preget av slike holdninger det ble bygget opp hemmelige tjenester i stat og parti, befolket med den gangen unge folk som er blitt værende i systemene til den dag i dag. Alle fellesskap utvikler en egen kultur og en egen selvrettferdighet. Dette hemmelige fellesskap fikk således en helt spesiell kultur fra begynnelsen. Legg så til at jo mer isolert dette miljø er fra andre, jo mer «drivhus-preget» blir denne kulturen. Det er ikke noe fellesskap som isolerer seg så sterkt som de klandestine. De uoffisielle nettverk innenfor det hemmelige Norge må være noe av de sterkeste kultur-drivhusene som finnes. En kultur med ekstreme særpreg, vel utviklet (og ofte nødvendig) kynisme, enorme ressurser, selvstendige, sterke, og uvanlige maktmidler samt mangel på demokratisk kontroll blir tilsammen meget farlig. Samtidig vil det virke svært tilfredsstillende, utfordrende og spennende å være medlem av slike systemer, og enormt verdifullt for den som er i stand til å nyttiggjøre seg dem til formål utover det de er ment for -jfr. f.eks. det nære vennskapet mellom Knut Frydenlund og Trond Johansen i 45 år.

Enhver organisasjon har selvoppholdelsesdrift. Det er velkjent at offentlige kontorer som ikke lenger har noe å gjøre likevel kan involvere seg i kamp for å fortsette og endog utvide. De systemer vi beskriver i denne boken er selvsagt intet unntak. Men evnen er så mye sterkere enn alle andres. En organisasjons kultur er også vanskeligere å forandre jo mer selektert rekrutteringen til den er, og jo mer lukket overfor det øvrige samfunn den er. De hemmelige tjenester scorer maksimalt på begge punkter. Dette er forklaringen på at så mye av det Calmeyer beskriver som «hatets kultur» består den dag i dag i de lukkede systemene, og at det etterhvert er rettet mot alle som ikke er rettroende6.

1 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 15. mai 1994.

2 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995.

3 Aksel Berentsen: «Ola Fritzner – en norsk kapteins kamp før og etter frigjøringen.» Ane Gimses forlag 1949.

4 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 182. Her omtales et forslag om en «forræderdomstol» som skulle behandle saker med påstand om dødsstraff, og straffen skulle eksekveres øyeblikkelig hvis tiltalte ble kjent skyldig. Forslaget ble trukket fra stortingsbehandling.

5 Calmeyer, side 181.

6 I et av de møter vi hadde med Roy Skoglund, som senere viste seg å være provokatør, beskrev han denne lukkede kulturen på en fascinerende måte idet han selv opplyste at han kunne «gå ut og inn av E-tjenesten» akkurat som han ville. Hans faktiske observasjoner faller helt sammen med Calmeyers og med nærværende forklaring på hvorfor slikt utvikler seg. Han fortalte at enkelte subgrupper blant E-folkene når de satt sammen foran Dagsrevyen kunne bryte ut i plutselig voldsom, kollektiv fordømmelse av spesielle ansikter på skjermen med uttrykk som «ham skal vi ta!» osv. Mønsteret var nesten entydig slik at dette nesten bare rammet personer som var oppfattet som motstandere av Ap. Som provokatør behøver han ikke ha snakket sant, men oftest er av deres historier sanne for å opparbeide troverdighet for det resterende.

8.4 «Dette skal vi juge oss fra»

En viktig del av kulturen er klandestint arbeide. Fra «vi vet bedre enn dem» er det meget kort vei til «det de ikke vet har de ikke vondt av». Ap-kulturen helt fra etterkrigstiden gikk – særlig innenfor sikkerhetspolitikken – ut på å si én ting, og å gjøre noe annet. Partihensyn i Ap tilsa at man offentlig fattet beslutninger om «ikke atomvåpen på norsk jord», begrensninger i virksomheten på nordflanken osv., mens man i virkeligheten i all hemmelighet – fornuftig nok – tillot at allierte fartøyer og fly som hadde standardutrustning, herunder ofte sikkert atomvåpen, fikk besøke Norge. Fordi vi var et lite og gjennomsiktig land var det nødvendig med «nødløgner», men etter hvert ble løgnene avslørt.

Dette gjelder forøvrig ikke bare Norge. Det ble nylig meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og om overflyvning av Grønland med fly bestykket med atomvåpen1. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen, helt til den ble avslørt i 1995.

Men Norge er nok blant de verste. Fhv. overingeniør Alf Brahde i Forsvarets Bygningstjeneste har opplyst2:

«Mange ganger i min tjenestetid i Forsvaret klaget amerikanske NATO-tjenestemenn over at vi i Norge hemmeligstemplet i hytt og pine. Amerikanerne sa at det skapte unødige problemer i deres behandling av vare dokumenter. Men jeg ble klar over at behovet for hemmelighold ikke først og fremst skyldtes russerne, men behovet for å holde ting hemmelig for det norske folk.»

Som vi senere kommer tilbake til flere ganger, ble fortielsene og benektelsene helt ekstreme i forhold til Aps egen og statens tre hemmelige tjenesters aktivitet. Omfattende generell politisk overvåking, direkte operasjoner mot arbeiderbevegelsens organisasjoner som f.eks. avlytting i Folkets Hus og mange andre ting som er ettertrykkelig bevist idag, vurderte man det altså som nødvendig å lyve om i samtid og lenge etterpå.

Vi slutter oss til Espen HaavardshoIm3:

«Hva betyr det i lengden for høyt betrodde offentlige autoriteter at de av bekvemmelighetsårsaker eller andre grunner velger omgåelse av sannheten som metode overfor neste generasjon?

Enkelt sagt undergraver de sin egen troverdighet. De mister sin legitimitet, deres yngre kusiner og nevøer og barnebarn slutter å ha tillit til dem; unge mennesker begynner å få mistanke om at det motsatte av det de offisielle myndighetspersonene sier må være sant.»

Det er helt riktig, og dobbelt farlig: Vi andre slutter å tro på dem, selv når de måtte snakke sant! Er det noen som undres over at folk mister tilliten til politikere, og at enkeltpolitikere som i det minste gir inntrykk av «å snakke rett ut» får enorm oppslutning? Hvorfor har Ap helt opp til idag hatt dette hemmeligholdelsesbehovet? Kan det være noen annen forklaring enn at man fortsatt gjør bruk av metoder avledet av «krigens krav» lenge etter at også den kalde krigens krav sluttet, og med helt andre målsettinger som ingen andre idag vil akseptere?

La oss nevne noen eksempler på Aps behov for å benekte virkeligheten:

  • CC fortalte følgende historie om NTB-redaktør Per Monsen. som CC akkurat hadde avløst som formann i Oslo Redaktørforening. Etter at major Svein Blindheim offentliggjorde informasjon om den norske Finlandsspionasjen, ønsket CC av forskjellige årsaker å bekrefte opplysningene i Morgenbladet. Men Monsen mente del var galt, og kommenterte4:
  • «Christian, dette skal vi juge oss ifra!»
  • Da CC utga sin bok «Det hemmelige Norge» i 1983, der han antydet at LO og Youngstorget hadde sitt eget etterretningsapparat, var samme Per Monsens kommentar5, «Jeg kjenner overhodet ikke til dette.»
  • Da U-2 ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960, nektet norske myndigheter ethvert bekjentskap til saken. Det var ikke sant, se kap. 3.4. Statsråd Helge Sivertsen, som svarte i Stortinget på vegne av forsvarsminister Gudmund Harlem, som hadde et halsonde, sa senere til fhv overingeniør i Forsvarets Bygningstjeneste, Alf Brahde, at han hadde svart i samsvar med de informasjoner Forsvaret hadde gitt ham6. Ikke rart at Harlem, som sikkert visste bedre, fikk vondt i halsen!
  • Haakon Lie kommenterte i Dagbladet i 1987 avdøde ekspedisjonssjef Andreas Andersens notat fra 1973 vedrørende den politiske overvåkningen som hadde foregått helt fra etterkrigstiden: «Andersens avsløringer kan ikke ha noe med virkeligheten å gjøre.» «Fullstendig latterlig. Dette kjenner jeg overhodet ikke til.» «Jeg skjønner ikke hvorfor Christensen skal blære seg på bekostning av avdøde personer.» En sjokkert partisekretær Thorbjørn Jagland gikk ut: «Nå bør alle kort komme på bordet.» Det har Jagland gjentatt hvert eneste år senere når avsløringer er kommet på bordet. Vi trodde Jagland i en rekke år hadde sittet i Aps internasjonale utvalg, sammen med Trond Johansen? Hvorfor ikke legge Trond på bordet?
  • I 1987 startet Ap sin såkalte loftsrydning, ved at historikerne Trond Bergh og Olav Riste fikk i oppdrag å granske påstander om samarbeid mellom Ap og overvåkingstjenesten. Historikerne laget en forstudie som viste at det var all grunn til å gå videre. Men så eksploderte Engen-saken, som i høyeste grad dokumenterte samrøret mellom Ap og POT. Hva skjedde? Ble «loftsrydningen» da øyeblikkelig trappet opp? Nei7:
  • «- Arbeiderpartiet har lagt sin egen historiske loftsrydning på is, i påvente av Kontrollutvalgets rapport i den såkalte Engen-saken, sier partisekretær Thorbjørn Jagland til NTB.» (Utvalget er senere kommet i gang igjen, som et alternativt sted å forklare seg for dem som ikke vil snakke med Lund-kommisjonen, se kap. 23.)
  • Etterhvert kom det mer stoff ikke minst fra CC og Ronald Bye. Men Aps egen loftsrydning ligger på is, den dag idag. Stortinget har fått satt i gang noen andre ryddefolk her og der, men burde ikke Ap gjort sin indretjeneste selv hvis vi skal få den minste troverdighet til partiets forsikringer om «alle kort på bordet»?
  • Daværende justisminister Jens Chr Hauge ble i en Odelstingsdebatt i 19558 stilt et spørsmål om telefonavlytting av kommunister, og svarte:
  • «Jeg tror slike former for avlytting og utspionering som den moderne teknikk nå gjør mulig er forkastelig: De støter oss.»

Jens Chr Hauge må ha vært særdeles fintfølende. Riktig nok har det ikke manglet på forsikringer fra Ap-siden av Jagland-typen om at «alle kort skal på bordet», «skjelettene skal ut av skapet» osv., men hver gang noen i praksis vil kikke på skjulte kort og skjeletter, setter Youngstorgets apparat inn hele kavaleriet, først for å bekjempe så langt det er mulig enhver granskning, deretter for å forhindre at granskerne gransker, og så for å forhindre at granskningen gir det minste resultat. Alt vi idag vet med sikkerhet om fortidens ulovligheter er kommet frem til tross for en lang rekke granskinger og kontrollutvalg.

1 Aftenposten 1. august 1995.

2 Dagbladet 4. oktober 1994.

3 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 74.

4 Chr Christensen: «Av hensyn til Rikets sikkerhet». Cappelen 1990 s. 177.

5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.

6 Dagbladet 4. oktober i 1994.

7 NTB-melding referert bl.a. i Morgenbladet 20. oktober 1990.

8 Odelstingstidende 13. mai 1955.

8.4.1 I Danmark også

Som eksempel på at tildekking av alvorlige saker ikke er noe ukjent fenomen i Norden, viser vi til at det nylig ble meldt fra Danmark at daværende statsminister H. C. Hansen i 1957 hadde inngått avtale med USA om lagring av atomvåpen på Grønland og å overfly Grønland med fly bestykket med atomvåpen1. En fornuftig avtale! Men offisiell dansk politikk var som i Norge: Ikke atomvåpen på dansk jord! Så tydde man også der til løgnen om denne internasjonale avtalen, helt til 1995.

Men så styrtet et av flyene i 1968. Danske mannskaper ble satt inn for å rydde vekk 12000 tonn snø og is som var blitt radioaktivt forurenset2. Mange av ryddemannskapene døde av kreft og andre har fortsatt store plager. Danske myndigheter har i det stille gitt amerikanerne skylden også for beslutningen om å rydde bort snøen. Nå viser det seg at det var en dansk beslutning. Amerikanerne ville sperre av området til sneen gikk om sommeren, og radioaktiviteten ville blitt fortynnet til det helt ufarlige.

Vi tar ikke standpunkt til realitetene, bare konstaterer at det også i Danmark er avslørt et stort, hittil tildekket skjelett i skapet, akkurat som den norske Lillehammer-saken. Hva har tildekkingen i Danmark kostet i ødelagte liv for eventuelle uskyldige eskimoer eller andre som er kommet i nærheten av sannheten men fått de hemmelige systemer der på nakken?

1 Aftenposten 1. august 1995.

2 Aftenposten 25. august 1995.

8.4.2 Hemmeligstempling

En forutsetning for «å juge seg bort fra.» noe, er at løgnen holder. Da kan man jo ikke regelmessig bli avslørt ved at virkeligheten offentliggjøres.

Mens man i andre land nesten aldri holder noe hemmelig i mer enn 20 år, sitter hemmeligstempelet i Norge fortsatt fast på omfattende materiale fra hele etterkrigstiden. Det er nesten komisk når den «tekniske utviklingen» går så mye langsommere i Norge enn hos våre allierte. Er det slik at man har helt andre hensyn å ivareta med hemmeligholdelsen i Norge? CC mente at 20 år måtte være mer enn nok for nær sagt alle hemmeligheter. Dobbelt komisk er det når ledende Ap-folk gang på gang står frem og er sjokkert over avsløringer og forlanger alle kort på bordet – samtidig som de stadig fornyer hemmeligstemplene.

8.4.2.1 Farlig historie

Vi har med interesse notert oss den nærmest frenetiske innsats av Gro’s regjering de siste årene for

  • å få sensurert bind 1 av «Norsk Oljehistorie»
  • å få utsatt og endret opplegget for bind 2 av samme
  • å få stanset skrivingen av Finansdepartementets historie, selv om departementet allerede hadde betalt for den

Opplegget for bind 1 og 2 av «Norsk Oljehistorie» var lagt av Norsk Petroleumsforening i mars 1989. Hovedforfattere, referansegruppe og forlag (Leseselskapet A/S) var engasjert, begge bøkene var forhåndssolgt i store opplag og det var gitt generell adgang til Olje- og Energidepartementets arkiver på vanlige vilkår for historikere (spørsmål som man kunne begrunne var fortsatt følsomme skulle drøftes med departementet før kildene derfra ble benyttet). Men da noe av innholdet lekket ut gjennom Aftenposten, ble det reist krav fra Ap-regjeringen om å stryke store deler av det politisk orienterte innholdet. Det førte ikke helt frem, men forfatterne gikk til slutt med på å fjerne endel referanser til kildemateriale fra departementet.

Men dermed ble innsatsen rettet mot annet bind, som skulle dekke bl.a. debatten om Statoil, Statoils makt og Statoil-reformen. Nå ble plutselig arkivene lukket, og de tre departementsråder fra Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet argumenterte sterkt overfor NPF og oljeselskapene om at bind 2 måtte utsettes på ubestemt tid. Dette ble oppfattet av selskapene og dermed av NPF nærmest som en ordre, og med den offisielle begrunnelse at man ikke fikk adgang til kildematerialet ble prosjektet utsatt. Dette var imidlertid ikke reelt, siden historikerne allerede forlengst hadde de kunnskaper de trengte. Hovedforfatteren, den meget anerkjente historikeren Tore Jørgen Hanisch, fikk sparken. Etter et par års utsettelse ble ny redaksjonsplan lagt med mindre vekt på de politiske delene. Nå er prosjektet igjen i bevegelse.

Den samme Tore Jørgen Hanisch inngikk i 1989 under Syse-regjeringen kontrakt med Finansdepartementet om å skrive historien om Norges økonomiske politikk 1965-90, som ett av fire bind som skulle ta hele perioden fra 18141. Allerede året etter fikk andre forfattere beskjed om å droppe de to første bindene, fordi det ble for dyrt. Men Hanisch fortsatte, og på samme måte som i Oljedepartementet fikk han fri adgang til arkivene. Han fikk også kontor i Finansdepartementet der han fortsatt sitter.

Initiativet til prosjektet ble den gang tatt av finansråd Tormod Hermansen. I 1995 besluttet imidlertid hans etterfølger, Arne Øien, også kjent AP-toppbyråkrat, at utgivelsen av det siste bindet ikke skulle utgis likevel. «Det ble for sterkt,» sa han til Dagbladet2. Men han kunne ikke endre kontrakten, så Hanisch jobber fortsatt med et historieverk som skattebetalerne har betalt for, men som ikke skal komme ut.

Hermansen var nå «glad for» at boken ble stoppet3:

«Embetsverkets interne virksomhet bør være skjermet for offentligheten. Jeg kjenner Arne Øien som en meget reflektert person. Etter min mening var det en klok avgjørelse å stoppe boka»

Hva har disse departementene å skjule? Vi har merket oss at i debatten omkring disse historiske verkene er det ikke en eneste ikke-sosialistisk politiker som har bekymret seg. Tvert imot har flere ikke-sosialistiske finans- og oljeministre uttrykkelig sagt at det gjerne må skrives historie for deres skyld – de kan ikke se at det er noe å skjule når stoffet behandles av profesjonelle historikere. Det sosialøkonomiske fagmiljø gikk sterkt til angrep på avgjørelsen4. Da gjenstår bare Arbeiderpartiet. Hva er det som må skjules?

Vi kommer tilbake til det i kapitel 25. I 16.

1 Se bl.a. Dagbladet 13. juli 1995.

2 Dagbladet 12. juli 1995.

3 Dagbladet 13. juli 1995.

4 Dagbladet 12. juli 1995.

8.4.2.2 Hemmelighold som avledning

Per Helset peker på et annet aspekt av hemmeligstemplings-kulturen i sin bok «Hemmelighold og demokrati»1:

«Såvidt jeg kan se, blir hemmeligholdet i første omgang ofte opprettholdt for å beskytte regjeringen mot kritikk for tvilsom saksbehandling o. I. Når lekkasjene senere er et faktum, blir interessen bevisst eller ubevisst dreid bort fra lekkasjekildenes påstander (realiteten) og rett over på en diskusjon om hvilke sanksjoner som skal brukes mot dem. På denne måten fører ikke avsløringene til selvransakelse for og kritikk av regjeringen, men til mistenkeliggjøring, «kriminalisering», utelukkelse og forsøk på knebling av utenrikspolitisk opposisjonelle. Taushetspliktsbestemmelsene er et viktig redskap i denne prosessen.»

Helset trekker frem Loran C-saken (1977) som eksempel. Han mener at man her ikke kunne påberope seg «rikets sikkerhet», bl.a. fordi alle sider av denne saken med militærstrategisk betydning allerede var kjent i åpne kilder og heller ikke påberopt under saksbehandlingen. Derimot viste lekkasjene at Gerhardsen-regjeringen hadde holdt tilbake opplysninger fra Stortinget, og dessuten avslørte de sterke svakheter ved Schei-rapporten som omhandlet Loran C-saken.

Vi tar ikke stilling til om det også fantes saklige grunner for hemmelighold, men har ingen problemer med å se at Regjeringen hadde egeninteresse av hemmelighold og også i å fjerne oppmerksomheten fra evt feilinformasjon av Stortinget ved å iverksette unødig sterk forfølgelse av selve lekkasjesaken.

Helset griper også fatt i Blindheim-saken, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander2 vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953 (også CC bekreftet senere dette). Han spør – etter vår mening med rette – om dette kunne skade rikets sikkerhet 25 år senere, og antyder at den virkelige årsaken var at man fryktet åpen debatt om emnet.

Såvidt vi kan skjønne, var Finlands-operasjonene en viktig del av norsk etterkrigsetterretning og et bidrag til Vestens sikkerhet. Vi har ikke tatt noe standpunkt til lovligheten av disse etter daværende norsk lovgivning, og heller ikke undersøkt om de var i strid med datidens offisielle Ap-retorikk (det ville ikke vært uvanlig), men mener man heller får ta eventuell kritikk på disse punktene nå 20-25 år senere fremfor å fortsette hemmeligholdelsen. Etter 20 år burde landets regjering kunne offentliggjøre det hele selv og åpent drøfte eventuelle prosedyremessige hensyn som måtte bli reist.

Begge disse historier og mange andre som også Helset peker på illustrerer hvor galt det bærer avgårde med den suppe Ap-regjeringene i alle år skapte av hemmelige saker og utenrikspolitikk:

Noen forhold er besluttet på lovlig måle og holdes hemmelige med saklig begrunnelse

Noen forhold er besluttet på lovlig måte men holdes hemmelig av rent politiske grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måle av frykt for politiske konsekvenser, men var likevel riktige, sikkerhetspolitisk sett, og i samsvar med et generelt flertallssyn, men må holdes hemmelige på grunn av beslutningsmåten og/eller av saklige grunner

Noen forhold er besluttet på ulovlig måte og ville vært tvilsomme i alle fall og blir hemmeligholdt både for å beskytte seg mot saklig og behandlingsmessig kritikk

I en enkelt «sak» kan alle fire elementer opptre, og den som retter søkelyset mot saken kan ramme både forhold som bør avsløres og bør holdes hemmelig. Regjeringen kan reagere med sanksjoner ut fra det ene forhold for å dekke over kriminalitet på det andre.

Denne suppen springer ut av Aps hemmeligholdelses- og hensiktsmessighetstenkning og «vi alene vite»-kultur. Med ledere som forholdt seg til Grunnloven, Stortinget og rettsstatens regler hadde det ikke vært nødvendig å hemmeligholde så meget. Det ville ikke vært uklart om Loran C-avslørere, listesaksjournalister og majorer som Blindheim var helter eller banditter. og vi ville unngått den lummerhet som har rådet over mange sider av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i alle år etter krigen.

1 Per Helset: «Hemmelighold og demokrati». Universitetsforlaget 1981. Side 149 ff.

2 Ny Tid 20. juli 1977.

8.4.3 Dokumenter borte

Det er blitt borte mye dokumenter om etterretning og overvåking etterhvert, se f.eks. om heftig dokumentbrenning i POT (kap 23.8) og magre arkiver i E-staben (kap 23. 10). Nå leser vi at «noen» har fjernet fra LOs arkiv nesten all korrespondanse med amerikansk fagbevegelse på 50- og 60-tallet. Arbeiderbladet referer fra kinofilmen «Bak din rygg», der det hevdes at1

«… flere tidligere CIA-offiserer hevder at amerikansk fagbevegelses kontakter i det norske LO ble benyttet til å støtte AP økonomisk i en årrekke etter 2. verdenskrig.»

Som reaksjon på dette ga LO-leder Yngve Hågensen Arbeiderbladet fullt innsyn i LO-arkivet, men avisen reagerer nå på

«… ved gjennomgangen av LOs arkiver for tidsperioden 1950-64, og da spesielt Los forbindelser med utenlandske fagforbund, viser det seg at mange dokumenter mangler …

Etter det Arbeiderbladet erfarer, var det en høyt betrodd og nå avdød LO-topp som gjennomgikk det omfattende LO-arkivet før dette ble overlatt Arbeiderbevegelsens Arkiv …

… (dette) står i grell kontrast til opplysninger i andre kilder …»

Avisen viser her til Konrad Nordahls dagbok, der det vises til omfattende kontakt med amerikansk fagbevegelse på denne tiden.

Vi tar opp dette temaet her, fordi avsløringen av Norasonde kan komme som en overraskelse på mange. Kanskje det fortsatt finnes arkiver som ikke er renset for interessante opplysninger om dekkbedriften. Vi anbefaler pressen straks å sjekke arkivene i LO, Finansdepartementet, Sosialdepartementet, Kommunaldepartementet, Rikstrygdeverket, FF1, STK, Televerket, Hydro, Raufoss, Kongsberg og andre som kan ha vært med på etableringen eller vært strategiske kunder deretter. Samt selvsagt arkiver i Forsvaret, i den grad man kommer inn i slike.

Ellers kan det hende «noen» roter gjennom disse også!

1 Arbeiderbladet 11. november 1995.

8.5 Synet på Stortinget

Alle vet at Arbeiderpartiet har en annen tradisjon enn de øvrige partiene når det gjelder forholdet til Stortinget. I Ap er det partiet som bestemmer, i de ikke-sosialistiske partier er det stortingsgruppene. Det har ikke manglet på frustrasjon i alle partier hos dem som er blitt sittende i partienes maktfattige deler.

Det er såvidt vi kan huske bare Gro Harlem Brundtland som har frasagt seg den formelle ledelse av partiorganisasjonen og likevel i praksis beholdt total makt over alle partiledd. Men hun førte ikke makten til Stortinget, hun overførte den til regjeringskontorene. Og det er intet tradisjonsbrudd i Ap.

Også denne tradisjonen kan føres tilbake til etterkrigstiden. Tidligere mangeårige stortingspresident Guttorm Hansen (A), har analysert dette klart1:

«Jeg har skrevet så mye om partiets holdninger til regjering og stortingsgruppe fordi avstanden jeg opplevde mellom Youngstorget og Løvebakken, og mistroen og skepsisen til Stortinget og dem som var plassert der, eksisterer og har lange tradisjoner i Arbeiderpartiet. Først i 1937 gikk partiets formann inn i Stortinget som medlem. 34 år etter at Arbeiderpartiet ble representert der. Også i etterkrigstida har debatten om partiets ledelse skulle sitte på Stortinget av og til blusset opp. Da Reiulf Steen i 1976, etter ha blitt valgt partiformann året før, ga uttrykk for at han ønsket å komme på Stortinget, ble det bl.a. skrevet: ‘Det kan ikke være nødvendig å legge en stortingsmannjobb på toppen av ledergjerningen i Arbeiderpartiet for at en skal bli hørt, eller for at meningen skal få større tyngde.»

Legg merke til at det i sitatet er slik at det å representere folket på Stortinget er «en jobb», men å være formann i Ap er «en gjerning»! Guttorm Hansen fortsetter:

«En av de faktorer som veide tyngst i 1945 da Johan Nygaardsvold ble satt utenfor, var en alminnelig skepsis til stortingsrepresentantene og faktisk også til den parlamentariske arbeidsformen. Haakon Lie skriver om dette at det var …»

Og så fortsetter sitatet fra Lie:

«… også en god del skepsis til Johan Nygaardsvold som sjef for en regjering som skulle styre landet i den vanskelige tiden som lå foran oss.

Johan Nygaardsvold var statsministeren for en regjering som lot kurs og tempo bli bestemt i Stortingets komitéer og korridorer. De oppgavene vi nå sto foran, ville stille krav til en dristighet som de gamle parlamentarikerne aldri ville godta som vettug politikk»

Dette faller helt sammen med vår beskrivelse foran om en kultur sterkt preget av at «hensikten helliger midlene». Man så på etterkrigstidens oppgaver (statlig industrireisning, beslutninger om reguleringsøkonomi, valutakontroll, forsvar mot kommunismen, rask integrering i det vestlige forsvarssystem, utbygging av de hemmelige tjenester osv) som så krevende og viktige at man ikke kunne tillate unødig og tidkrevende snakk om den. Ap visste hva som var best og hadde makta og da skulle den brukes. De som måtte svare for velgerne, var for veike til å knuse de nødvendige egg. Guttorm Hansen fortsetter:

«Jeg tror det var mange som tenkte slik, og det var kanskje ikke så rart. Men det var slike tankeganger som førte oss fram til Kings Bay-sakene og de andre industrisakene i 1960-åra. Mangelen på respekt for Stortinget og spillereglene der utviklet seg nok ganske sterkt i de åra vi satt med flertallet. Også embetsverket i departementene ble smittet av denne mangel på respekt for Stortinget. Det var statsråder som var midt i skuddlinja i 60-åra som faktisk ikke kjente til ansvarlighetsloven som er meget streng i sitt krav om fullstendig informasjon til Stortinget. Og mange av embetsverkets mest dynamiske og dyktige folk syntes nok Stortinget var en bremse og et unødvendig forsinkende element når de var i ferd med sine planer og tiltak Og naturligvis er det slik, men det er prisen vi betaler for det styresettet vi har og vil ha. Jeg er ikke i tvil om at en del av den situasjon vi kom opp i omkring industrisakene i 60-åra har sin bakgrunn både i statsrådenes ærgjerrige ambisjoner og embetsverkets nonchalante holdning overfor Stortinget. Dette er ikke bare ett departements holdning, men fleres. Jeg har ofte opplevd at det i proposisjoner eller meldinger til Stortinget refereres til tidligere proposisjoner og meldinger uten at man med et ord nevner innstillingen fra stortingskomitéen og behandlingen i plenum. Og det er selvfølgelig den som gir uttrykk for Stortingets oppfatning …»

Dette er nok noe alle som har vært innom statsforvaltningen kan undertegne på. Sett fra Akersgaten er det ulike ting man ønsker å få gjennomført, og en lang rekke grupperinger i samfunnet man må forholde seg til: Organisasjoner og fagforeninger, bedrifter og banker, fylker og kommuner, utredere og forskere, fremmede Stater og internasjonale organisasjoner osv. I tillegg kommer Stortinget – som en blant mange målgrupper som muligens må ha en fot på ballen, som må håndteres, overtales eller manipuleres. Stortinget er aldri selvstendig part i de ulike forhandlinger, og det er derfor ønskelig å bringe Stortinget inn så sent som mulig, for å hindre lekkasjer, offentlig debatt og motforestillinger, og for å kunne forelegge Stortinget for en realitet, et fait accompli, som man bare kan si ja eller nei til, og da i en feiende fart før mulighetene forsvinner …

Det er heller ikke slik at man i regjeringen har behov for å forelegge Stortinget alle saker eller hele saken, selv om det dreier seg om store og viktige saker som burde hatt de folkevalgtes sanksjon. Det man spør seg om i regjeringen, er hva man har fullmakt til, om eksisterende fullmakter kan omfortolkes eller om man må skaffe seg nye fullmakter (eller penger) fra Stortinget. Da blir neste spørsmåI om man kan finne på gangbare argumenter for en lovendring eller en stor rammebevilgning. En eller annen enkeltsak som man har sett seg lei på, kan utvirke en omfattende betenkning omkring et reellt eller innbilt samfunnsproblem som konkluderer med noe som også kan brukes til det man egentlig hadde i tankene.

Guttorm Hansen skriver:

«Hvorfor ble Stortinget så viktig for meg? Det hadde nok sammenheng med det jeg opplevde i 1963-65 da jeg så at Stortinget til slutt reiste bust mot en neglisjering av dets plass i systemet. Jeg har aldri tatt det bokstavelig når det snakkes om at ‘all makt var samlet i denne sal’. Makt er det så mange steder i vårt samfunn, og mange utøver den. Men i forholdet til demokratiet har Stortinget en særlig plass. Dersom det svikter det parlamentariske styresettet ved å gi opp sin makt eller forkludre forholdet mellom regjering og Storting, gir avkall på sin plass, da er det farlig også for andre enn Stortinget. Jeg følte etterhvert det var viktig å forsvare Stortinget gjennom å ta vare på de spilleregler, skrevne og uskrevne, som parlamentarismen er bygd på. Mange syntes det ble litt for mange ‘parlamentariske snurrepiperier’ av formell karakter. Jeg hadde etterhvert lært at formalitet i det politiske livet lett kan bli en beinhard realitet. Jeg så det første gangen i 1963 under Kings Bay og jeg fikk det bekreftet mange ganger senere.»

Når Guttorm Hansen i 1990 skriver om sitt eget partis forhold til Stortinget, parlamentarismen og demokratiet – helt opp til vår tid – i så kritiske vendinger, kan man lett forestille seg hvilket syn «handlingens menn» i den umiddelbare etterkrigstid hadde på formaliteter og prosedyrer i demokratiets navn. Denne delen av partikulturen fra etterkrigstiden må legges til vår beskrivelse foran, og dette synet på Stortinget må legges til den kultur som da ble skapt innenfor de ulike hemmelige tjenester som idag er sydd inn i et bredt nettverk – «den fjerde tjeneste». Og mens den åpne delen av partikulturen er blitt modifisert, dog aldri helt «demokratisert», er den opprinnelige kulturen blitt sittende i bakmennene, i de skjulte makthavere, i «den fjerde tjeneste».

Vi komme senere til å fortelle om en del handlinger vi har observert rettet mot Stortinget av «den fjerde tjeneste», med støtte fra eller stilltiende billigelse av sentrale regjeringsmedlemmer. Det dreier seg om bruk av provokatører for å desinformere Stortinget, forfalskning av beslutningsunderlag og aksjoner for å diskreditere eller endog kriminalisere opposisjonspolitikere. Underveis, før leseren har fått se hele bildet, vil noe av dette virke utrolig i Norge på 90-tallet. Da bør man huske Guttorm Hansens sterke reaksjoner på holdningen til Stortinget (bl.a. ved rett og slett å se bort fra stortingsbeslutninger!) fra hans eget parti til langt opp i vår tid. og hans analyse av bakgrunnen for denne holdningen, og forestille seg i hvilken form kulturen er blitt bevart og videreutviklet i de hemmelige drivhusene til Jens Chr Hauge og Trond Johansen!

1 Guttorm Hansen: «Etterkrigstid». Aschehoug 1990. Side 153 ff.

8.6 Krigens folk i det sivile samfunn

Hauge tok ikke bare med seg endel av krigstidens arbeidsmetoder, men naturligvis også sine folk, som beskrevet av Ask/Westlie1:

«Hjemmefront-ledelsen som kollektiv utøvet ikke makt i etterkrigs-Norge og kom som samlet kollegium ikke til å spille noen rolle i fredstid. Men i det stille kom mange av dem til å øve sterk innflytelse i samfunnet gjennom yrke, vennskap og krigsprestisje. Jens Chr Hauge tok med seg sitt nettverk fra krigens dager inn i fredens Norge og brukte det bevisst.»

Dette nettverk ble dessuten koblet sammen med andre solide personligheter som Haakon Lie, Rolf Gerhardsen, Olav Brunvand, Konrad Nordahl, Paul Engstad sr. og Per Monsen.

I E&S-staben ansatte Vilhelm Evang svært mange Ap-folk i nøkkelstillinger. I Overvåkingstjenesten derimot, synes ikke partipolitisk bakgrunn å ha spilt noen særlig rolle, men det kom også der inn folk med solid bakgrunn og medlemsskap i Ap.

Hvor viktige mange av disse nøkkelpersonene som selv formelt ikke var ansatt i tjenestene i virkeligheten var, illustreres av en episode fra Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoffs bok2:

«Pressefolk har i alle år vært velegnet til bruk for de hemmelige tjenester, både i Norge og andre land. Pressefolk fungerer som velvillige formidlere av stoff de hemmelige tjenester ønsker å få ‘plantet’, men de fungerer også i stor utstrekning som informanter overfor Overvåkingspolitiet. Journalister har et legitimt behov for å samle informasjoner, stille spørsmål, oppholde seg på møter, arbeidsplasser o. I. Noen sentrale pressefolk har blitt så sterkt involvert i de hemmelige tjenester at de faktisk har fungert som politiske kontrollinstanser for daværende overvåkingssjef Asbjørn Bryhn da han ønsket å få klarert litt politisk kinkige aksjoner. Typisk i så henseende er det da Bryhn skulle sette i gang overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord. Overvåkingssjefen gikk ikke til daværende justisminister Jens Haugland for å få klarsignal for operasjonen, – nei, han gikk til daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, samt to sentrale folk i Arbeiderpressen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen.»

Haakon Lie innrømmet imidlertid i sin Bryhn-bok av 1994 at3

«- Kontakten med Overvåkingen var til Per Monsen og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, og den var til LO og Konrad Nordahl

– Det var LO samt Monsen og Gerhardsen i Arbeiderbladet som hjalp overvåkingspolitiet med opplysninger»

I tillegg var det direktekontakt mellom sjefen for E&S-tjenesten Vilhelm Evang og LO-sjefen Konrad Nordahl vedrørende «fortløpende forretninger».

Arbeiderbladet påpekte kontrasten mellom de heftige og forargede benektelser fra Haakon Lie som CC ble møtt med da han i 1983 utga «Det hemmelige Norge4», og de innrømmelser Haakon Lie kom med i januar 19945 om akkurat det samme: At Ap og LO hadde sin egen etterretningstjeneste. Elleve år senere var det som da måtte lyves bort altså uproblematisk å omtale selv for Haakon Lie!

Om episoden omkring overvåking av Erik Nord, skrev Arbeiderbladet i samme oppslag:

«Saken irriterte justisminister Jens Haugland sterkt. Han kalte derfor overvåkingssjef Asbjørn Bryhn inn på teppet.

– Då Bryhn kom, sa eg at det går ikkje an å setje i verk ein slik aksjon utan å ha rådført seg med justisministeren. Bryhn sa då at han på førehand hadde drøfta saka med sine kontaktmenn på Youngstorget, Per Monsen og Haakon Lie, som også så med mistru på Erik Nord, endå han var partifelle. Eg vart då enda meir forarga og sa at korkje Monsen eller Lie var justisminister, skriver Jens Haugland i «Dagbok frå Kongens Råd.»

«Mektigere enn justisministeren?» var avisens overskriftskommentar til dette.

Vi har selvsagt ingen mulighet for å vurdere om det skulle være noe rundt Erik Nord som kunne betinge lovlig overvåking. Det er også helt uinteressant, fordi en overvåking klarert av personer i Arbeiderpressen hverken den gang eller idag er lovlig under noen omstendighet.

Derimot kjenner vi godt til at det var motiver for å overvåke Erik Nord sett fra Aps hemmelige tjenestes synspunkt. Erik Nord var nemlig blant de første seriøse utenrikspolitiske forskere som utviklet et nyansert syn på Midtøstenkonflikten, i motsetning til det ensidige pro-israelske syn som var eneste gangbare mynt sett ut fra alliansen mellom arbeiderpartiene i de to land og deres respektive fagbevegelser og hemmelige tjenester.

Forhenværende statsminister Per Borten har fortalt en tilsvarende historie til Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad6:

«- Jeg fikk tidlig en fornemmelse av at det var mye som ikke tålte dagens lys. Som et konkret eksempel på det jeg dryppvis fikk vite, husker jeg en jernbanemann fra Nord-Norge som kontaktet meg. Det var en ærlig og redelig DNA-mann som var kommet i overvåkingens arkiv fordi bestefaren hans hadde vært kommunist. Han ville ut av arkivet, men overvåkingspolitiet ga ham bare det råd at da fikk han gå til Haakon Lie for å få dette ryddet opp!»

Vi kommer senere tilbake til Bortens gode oppfatningsevne og måten han er blitt behandlet på (kap. 25.24).

1 Alf Ole Ask og Bjørn Westlie: «Makens ansikt – et portrett av Jens Chr Hauge». Tiden 1991. Side 49.

2 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979, side 31.

3 Haakon Lie: «Sin egen fiende – et portrett av Asbjørn Bryhn», referert i Arbeiderbladet 28. januar 1994.

4 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Her skriver CC bl.a. at Rolf Gerhardsen spilte en sentral rolle, kanskje som apparatets første leder, fra 1953 til 1970 og at Per Monsen kan ha spilt en ikke uvesentlig rolle. Han fastslo at Arbeiderbladets faglige medarbeider Arne Hjelm Nilsen ledet Aps og LOs private etterretningsvesen på 50-tallet. Per Monsen benektet ethvert kjennskap til dette. Haakon Lie kalte alt «fullstendig latterlig».

5 Arbeiderbladet 28. januar 1994.

6 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 15. mai 1994.

8.7 Ap/LOs tjeneste i samarbeid med E-tjenesten og POT

I 20 år fra 1945 til Borten-regjeringen kom i 1965 var det som nevnt liten forskjell på parti og stat. De hemmelige tjenestene og Ap/LOs egen tjeneste opererte som selvstendige, ulike avdelinger innenfor samme konsern. Alle skulle passe på kommunistene på sine respektive sektorer som selvsagt overlappet hverandre sterkt, og med til dels forskjellige arbeidsmetoder, men det viktigste av alt: Informasjonsflyten var helt åpen.

8.7.1 Etterretnings- og Sikkerhetsstaben

8.7.1 Etterretnings- og Sikkerhetsstaben

Forsvarsminister Jens Chr Hauge gjennomførte rundt 1950 en omorganisering i Forsvarsdepartementet for å åpne for mer aktiv overvåking av kommunister og kontroll av Forsvarets personell. E-stabens 2. kontor, det såkalte Sikkerhetskontoret, fikk en styrket rolle innenfor E-tjenesten inntil det i 1965 ble skilt ut som egen stab – Sikkerhetsstaben.

I TV-2-programmet «Bak din rygg» kom det i november 1995 frem nye opplysninger om denne prosessen1

«Ledende Ap-folk deltok i utvelgelsen av Forsvarets første sikkerhetsoffiserer på 1950-tallet: I 1951, midt under den kalde krigen da Jens Chr Hauge var forsvarsminister, skulle Forsvaret ansette sine første offiserer i Sikkerhetsstaben. En av dem som ble innkalt til jobbintervju hos statsråd Hauge, senere sjef for Forsvarets Sikkerhetstjeneste (FO/S), Rolv Aursand, forteller: – Og da vi samlet skulle inn i konferansesalen, viste det seg at vi ikke bare skulle møte ham, men vi skulle møte to andre personer også, som satt der allerede …»

De to personene var Rolf Gerhardsen, bror av statsminister Einar Gerhardsen og redaktør av Arbeiderbladet, og Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie.

Ap tok mao. full kontroll over ansettelsene i de nye delene av E-staben fra første stund etter krigen. Senere har det fortsatt opp til våre dager. Har man full politisk kontroll, gjøres det direkte. En annen metode er den kjente «noen av oss har snakket sammen», nemlig stille manipulasjon. En tredje er Engen-metoden (se bl.a. kap. 21.12), der man ikke bare manipulerer for å få «riktig» ansatt, men også for å få «upassende» avsatt.

Hauge og Evang satte den trofaste Ap-mannen Jack (Joachim) Helle fra Bergen inn som Sikkerhetskontorets leder, og han fikk følge av en annen like solid Ap-mann fra Bergen, John Øvrebø. Det var tydeligvis viktig for Hauge og Evang å få Ap-folk inn i nettopp disse stillingene.

CC skriver at Jack Helle2

«… Illustrerer qua person osmosen mellom det politiske sosialdemokratis lederskikt og den militære etterretningstjeneste. Han var i utgangspunktet fabrikkarbeider, ble sersjant i 1940 og offiser i England under krigen. I 1945 ble han sekretær i Bergen forenede Arbeiderparti. Tre år senere plasserte Evang, etter forslag fra medarbeidere, ham som sosialattaché i Helsingfors. Der var han Evangs representant i forbindelse med norske militære operasjoner fra finsk jord inn i Sovjetunionen. Jack Helle har i alle år senere benektet at han hadde noe med manøvrene å gjøre. Etter Helsingfors-perioden ble han arbeidskonsulent i Bergen og formann i Bergen Arbeidersamfund. Så ble han hentet til sjefsstilling i den militære etterretnings- og sikkerhetstjeneste.»

John Øvrebo vandret flere ganger mellom parti og stat. Han var opprinnelig tillitsmann i Bergen Arbeiderparti. Øvrebø fikk i Sikkerhetskontoret ansvaret for den direkte kontakten med Youngstorget om registrering av kommunister og kommunistsympatisører og mottak av etterretninger fra Ap/LOs grunnplan3. Han drev dette arbeidet i 8 år, tre år lenger enn Helle som i 1955 var blitt erstattet av Ola Evensen (nåværende statsminister Gro Harlem Brundtlands onkel). I 1958 gikk Øvrebø over til jobb som forbundssekretær i Norsk Tjenestemannslag der han jobbet med oppbyggingen av LOs overvåkingsapparat4. I 1962 ble Ola Evensen utnevnt til sikkerhetsinspektør på Nordkommandoen på Kolsås – av daværende forsvarsminister Gudmund Harlem, Gro Harlem Brundtlands far.

Det gikk ikke like bra med Jack Helle. CC skriver i «Det hemmelige Norge»5 at «enkelte trodde Vilhelm Evang hadde funnet sin kronprins da Helle ble lansert». Men Helle ble bare fire år hos Evang. Han ble deretter beordret til Kolsås, var deretter kun en kort tid tilbake hos Evang og ble så igjen sendt ut til NATO Defence College og deretter rett ut til sekretærtjeneste i Folk og Forsvar. Helle ble pensjonert som Ombudsmann for Forsvaret. CC mener årsaken må ha ligget i at Helle var en helt genuin Ap-mann med bedre partikontakter og dessuten bedre krigsbakgrunn enn Evang:

«Det kan se ut som om Helle ble Evang en byrde, om ikke direkte konkurrent så en farlig mann i spillet om E-tjenestens ‘sidekontakt’ til regjeringspartiets tyngdepunkt. Derfor opp og ut med pretendenten’…»

E-tjenesten var som nevnt behjelpelig med å låne ut sine folk til sekretærstillinger i Ap, som oftest ved at de forble på E-stabens lønningsliste. Blant disse var Hans Engebretsen, en av Evangs menn som ble lånt ut til stillingen som LO-sekretær i Finnmark i 1954. Også John Øvrebø, som var E-mann hele tiden, ble utlånt til Norsk Tjenestemannslag fra 1958.

1 TV 2 20. november 1995, forhåndsomtale i Aftenposten samme dag.

2 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet», Cappelen 1990. Side 99.

3 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 39.

4 Roy Andersen: «Sin egen fiende». Et portrett av Asbjørn Bryhn. Side 183.

5 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 178-79.

8.7.2 Overvåkingspolitiet

Samarbeidet mellom Ap/LO og E-staben om kommunistkontroll ble trappet noe ned fra 1956/57 samtidig som Overvåkingspolitiet overtok mer og mer av dette samarbeidet, men E-staben ivaretok fortsatt lenge den finansielle siden. Det er all grunn til å anta at Øvrebø fortsatte i samme bransje, men nå fra sin plass i Tjenestemannslaget og i kontakt med Overvåkingspolitiet. Senere ble han kontorsjef for personalsaker i Forsvarsdepartementet og fortsatte sitt samarbeid med alle tre tjenestene.

Aps egen tjeneste utviklet etter dette et meget godt samarbeide med Overvåkingspolitiet både i Oslo og rundt om i landet. Sentralt var kontaktmannen den geskjeftige og allestedsnærværende Erik Næss i Overvåkingspolitiet1:

«Erik Næss var politibetjent, sosialdemokrat og arbeidet i Overvåkingstjenestens politiske avdeling. Han sto i nær kontakt med Hjelm Nilsen og Hobbelhagen.»

Likevel var det ikke den typen integrasjon som kom senere gjennom «den fjerde tjeneste», med Trond Johansen som en stadig mektigere edderkopp fra begynnelsen av 70-årene. I Ap var det som regel partisekretæren som var hovedoperatøren, og i LO nestformannen, med kraftige bakmenn i bakgrunnen hele veien. Den mektigste har hele tiden vært Jens Chr Hauge.

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 26.

8.7.3 Beinhardt i Finnmark

Sverre A. Nilssen var i 30 år fra 1950 redaktør av Ap-avisen Finnmarken. Han ble intervjuet av Dagbladet i anledning av at han i 1990 utga boken «Redaktør i grenseland»1:

«Partiet og overvåkingspolitiet gikk helt over i hverandre. Sekretærer i arbeiderbevegelsen ble lønnet av Etterretningstjenesten …

I begynnelsen var det beinharde forhold. Kommunistene sto sterkt i Finnmark og vi i Arbeiderpartiet ble fort trukket inn i brutal kamp mot dem. Jeg fikk beskjed fra Haakon Lie om å lage lister over folk som kunne rapportere om kampene i fagbevegelsen og kooperasjonen. Litt seinere tok Overvåkingspolitiet i Sør-Varanger kontakt. De hadde den lista jeg hadde gitt Haakon Lie og spurte om ikke disse folkene også kunne jobbe for politiet. …:

«Vi gjorde nå alt mulig. Som pressemann hadde jeg gode kontakter. Det hendte jeg var i Sovjet. Da rapporterte jeg til norske myndigheter om militære bevegelser. En gang smuglet jeg mikrofilm hjem. Og hjemme opptrådte vi i redaksjonen like ofte i uniform som i sivil. Kampen mot kommunistene var i den første tida like vanlig som skjorta og ræva, som vi sier nordpå.»

Han forteller videre at han under de store spionsakene «vervet» en dame på telefonsentralen til å spionere på konkurrenten, Høyre-avisen Finnmark Tidende (redaktør Erling Norvik).

«Nilssen hevder at den tidligere AOF-sekretæren Hans lngebrigtsen bare jobbet for opplysningsorganisasjonen som en ren kamuflasjejobb.

– Han sto på Vilhelm Evang og Etterretningens lønningsliste.

Det var først i 1960-åra Finnmarksredaktøren begynte å bli alvorlig betenkt over det intime samarbeidet mellom parti og overvåking. – Det var da de kom og spurte meg om tidligere statsråd og fylkesmann Peder Holt var til å stole på at jeg virkelig fikk støkken. Samtidig ville de vite om stortingsrepresentant Harry Klippenvåg var til å stole på. Dette skjedde like før hedersmannen Peder Holt døde i 1962. …

– Så seint som rundt 1970 fikk jeg beskjed om at alle ansatte i avisen skulle sikkerhetsklareres. Men da ba jeg dem reise og ryke.»

Det siste punktet er langt mer alvorlig enn det virker ved første øyekast. Frem til 1965 var E- og S-tjenestene sammen i en fellesstab, men fra 1966 er det FO/S (sikkerhetsstaben) som utsteder eller nekter klarering. Grunnlaget for sikkerhetsklarering involverer imidlertid også POT og E-tjenesten. Sikkerhetsklarering er en pågående prosess som utløser omfattende undersøkelser og hemmelig registrering av riktige eller gale personopplysninger i regi av og i alle tre tjenester, og det er både ulovlig og meget grovt å iverksette dette mot personer som ikke frivillig har underkastet seg dette ved med åpne øye å søke stillinger eller virksomheter som krever klarering. i verste fall kan regulær overvåking iverksettes.

Ronald Bye begynte forøvrig sin overvåkingskarrière som LO-sekretær i Finnmark. Han ble introdusert til Trond Johansen en gang midt i 60-årene i forbindelse med et landsmøte i Ap av E-mannen Halfred Skau, major ved grensekommisariatet i Kirkenes som Bye hadde nære forbindelser med, og deretter invitert hjem til Johansen. Senere ble Ronald Bye formann i øst-Finnmark Arbeiderparti med samme Halfred Skau som sekretær2.

La oss igjen understreke at vi slett ikke tar avstand fra disse aktivitetene. Tvert imot ble det – kanskje særlig i Finnmark – gjort en fremragende innsats for å bevare Norge fritt, med vaskeekte Moskva-kommunister og spionreir alle veier. For oss er saker av denne typen interessante bare på to måter: Som historisk introduksjon til den gradvise sammensmeltningen mellom Aps hemmelige tjenester og store deler av de tre offisielle, til «den fjerde tjeneste»; og som eksempel på hvorfor den kriminelle utviklingen de siste tiårene fortsatt nødvendiggjør hemmelighold og benektelse, når operatørene fra denne tiden egentlig burde hatt medaljer alle sammen. I full offentlighet.

1 Sverre A. Nilssen: «Redaktør i grenseland». Tiden 1990.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

8.8 Krise: Ap mister makten over tjenestene

«Ettpartistaten» fikk et uventet endeligt da Finn Gustavsen veltet statsminister Einar Gerhardsen og banet vei for den kortvarige Lyng-regjeringen i 1963, og enda mer da Per Bortens regjering tiltrådte etter den ikke-sosialistiske valgseieren i 1965.

Inntil da hadde altså Arbeiderpartiet full kontroll med tjenestene, slik at disse kunne arbeide som ulike deler av et «konsern» sammen med Ap/LOs tjeneste, men nå måtte partiet påregne å være langvarig borte fra regjeringsmakten. Det var ikke lenger «konsern-kommunikasjon» mellom Ap/LO-tjenesten og de andre.

Likevel satt det nå «partifolk i alle ombud», ikke minst i tjenestene. Men tilfeldighetene ville at det inntraff begivenheter som sterkt påvirket Aps stilling i tjenestene mens partiet var i opposisjon:

Blant disse var at statsminister Per Borten helt fra han tiltrådte opparbeidet et overraskende nært forhold til sin ekspedisjonssjef Andreas Andersen. Andersen var Ap-mann og hadde i sin ekspedisjonssjefsstilling nærmest vært sjef for tjenestene helt fra 50-årene. Folk fra tjenestene pleide gjerne å komme til ham for å «klarere» spesielle forhold. Etterhvert ble det imidlertid i meste laget for ham. Da Haakon Lie kom tilbake fra Israel etter syvdagerskrigen i 1967, meldte Andersen seg ut av Arbeiderpartiet1. Den utløsende årsak var at Lie «tilfeldigvis» hadde vært i Israel da krigen startet og Lies ensidige reisebrev hjem, men generelt var det selvsagt misbruket av tjenestene og Aps forhold til Israel og Mossad som var avgjørende. Andersen fortalte en del av det han visste til Borten2:

«Andersen kjente til den nære forbindelsen mellom ‘haukene i partiet’, Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Konrad Nordahl og etterretningstjenesten, som ifølge Andersen samarbeidet meget tett.»

«Blant annet kunne Andersen fortelle meg at partiet fikk penger av etterretningstjenesten til å ansette sekretærer. Andersen kjente til dette i detalj og informerte meg om saken, forteller Borten. Borten kjenner også til at Andersen selv ble etterforsket av de hemmelige tjenester.

Nå må Jens Christian Hauge og Haakon Lie stå fram og fortelle det de vet. Og de vet mye, det vet jeg, sier Borten. Han legger til at en mann som Thorvald Stoltenberg også må bære på hemmeligheter, så langt han kan forstå hans nære forhold til seksjonssjef Trond Johansen …»

«Statsministeren fikk besøk av to amerikanske etterretningsfolk, som ba Borten forlate sitt kontor mens de arbeidet, angivelig for å avdekke hemmelige mikrofoner … Jeg vet idag at dette var etterretningsfolk, og jeg er overbevist om at de hadde nær kontakt med norsk etterretningsvesen. … Den viktigste hensikten var etter alt å dømme å installere det mest avanserte avlyttingsutstyr på mitt kontor.»

Umiddelbart etter valget ble Vilhelm Evangs sekretær, Ingeborg Lygren, arrestert, mistenkt for spionasje. Det langvarige uvennskapet mellom Asbjørn Bryhn og Evang helt fra krigens dager og Evangs og flere av hans nærmeste medarbeideres meget radikale fortid kombinert med opplysninger fra den russiske avhopperen Anatolij Golitzyn resulterte i denne arrestasjonen. Spionene i MI5 og MI6, senere kjent som «The Five», rekruttert av russerne i det radikale studentmiljøet på 30-tallet kunne lett gi assosiasjoner om at tilsvarende kunne ha skjedd i Norge i de tilsvarende miljøene som nettopp Evang tilhørte. Det er ikke utenkelig at Asbjørn Bryhn hadde spionen Abel i tankene. Abel oppholdt seg i Oslo på 30-tallet der han drev med spionasje og rekruttering av agenter uten at de norske myndigheter klarte å få nok på ham (senere ble han arrestert som spion i USA og utvekslet mot Powers/U-2).

Offisiell oppreisning for Ingeborg Lygren (og E-staben) kom ikke fra CIA før i 1978, etter arrestasjonen av Gunvor Galtung Haavik. I mellomtiden hadde E-staben gjennomlevet en periode der alle mistenkte alle og amerikanerne ikke hadde mye tillit til noen.

Arrestasjonen av Lygren medførte umiddelbart at den nye ikke-sosialistiske regjeringen delte den gamle E&S-staben i to: Etterretningsstaben og Sikkerhetsstaben. Regjeringen nedsatte videre det såkalte Mellbye-utvalget (etter høyesterettsdommer Jens Chr Mellbye) til å granske de hemmelige tjenestene. (Som vi senere skal komme tilbake til, ble det ikke noe resultat av Mellbye-utvalget, selv om Ronald Bye senere har bekreftet at det da foregikk kontinuerlig ulovlig politisk overvåking ihvertfall rettet mot egne rekker og fagbevegelsen i tillegg til venstresiden.)

Opplysningene fra Andersen kan ha bidratt til at Borten-regjeringen reagerte såpass resolutt etter Lygren-affæren. På grunn av oppdelingen ble oberst Evang og politiinspektør Bryhn frabeordret sine stillinger. Evangs etterfølger i den nye E-staben ble oberst Johan Berg, mens oberst Carl Ruge fortsatte som sjef for den utskilte S-staben. Politiinspektør Gunnar Haarstad etterfulgte Asbjørn Bryhn som sjef for Overvåkingspolitiet.

Arbeiderpartiet hadde dermed for en meget kort periode mistet kontrollen over tjenestene.

1 Haakon Lie: «… slik jeg ser det», Tiden 1975, side 356.

2 Dagbladet 2. desember 1993 s. 12.

8.9 Nye oppdrag for Ap/LO-tjenesten

Men Ap/LO hadde fortsatt sin egen tjeneste intakt. Denne hadde i mellomtiden gått stadig lenger i intern overvåking. Det var ikke bare kommunistene som skulle passes på. Det nye SF var brennemerket som fiendtlig innstilt og svikefullt etter Kings Bay. Den første registrerte romavlytting via telefon kom i 1964, nettopp mot SF (se kap. 6.1). Og tapet av regjeringsmakten i 1965 styrket venstrefløyen internt i Ap. Nils Ørvik skriver1:

«En kan peke på en rekke årsaker til at venstrefløyens innflytelse økte i Bratteli-perioden. En av de mest åpenbare var tapet av regjeringsmakten …

Når partiet er i opposisjon, vil omstridte ledere stå lettere til for hugg, de kan lettere isoleres og kvistes …

Tap av regjeringsmakten fører også til minsket adgang til å belønne, og til den avstraffelse som ligger i det å ikke belønne. I et parti som overtar regjeringsansvaret vil formannen og den øvrige part/ledelsen kunne dele ut en lang rekke stillinger og verv til folk som de regner som særlig effektive støttespillere, eller som de av andre grunner ønsker å belønne. På samme måte kan de også unnlate å utnevne folk …

Tapet av regjeringsmakten vil ofte føre til en jakt på syndebukker … Et politisk nederlag kan skape en slags oppbruddsstemning»

Det Ørvik nå kaller «anti-virksomheten» mener han

«… ble helt tydelig etter at venstrefløyen hadde trådt åpent frem på landsmøtet i 1967, og fått indirekte støtte av selveste Einar Gerhardsen …»

Ørvik legger ikke skjul på at hans fraksjon så meget alvorlig på den «Kampen om Arbeiderpartiet» som også ble tittelen på hans bok, og som fra litt før midten av 1965 gradvis ble stadig klarere erklært. Ap/LOs egen tjeneste fikk en ny, meget viktig målgruppe: Partiets egen venstreside. Var de ikke der fra før – for å spionere på kommunister i fagbevegelsen – ble det nå installert skjulte mikrofoner i de mange Folkets Hus over hele landet (se kap. 8)

Men den aller viktigste motstanderen var selvsagt regjeringen Borten og personene og partiene bak den. Mens Ap/LO-tjenesten kunne gjøre mye med sine indre problemer, var tapet av de formelle kommandolinjene til de statlige tjenestene, som hittil også hadde vært de reelle, et meget følbart tap, særlig i forhold til behovet for å skaffe ammunisjon mot SF og de borgerlige. Noe måtte gjøres.

1 Nils Ørvik: «Kampen om Arbeiderpartiet. Venstrefløyen og vestorienteringen». Grøndahl 1977. Side 48.

8.10 Sammenvevingen begynner

Som følge av urolighetene og utskiftningene i E-staben – iverksatt av statsminister Per Borten – sluttet nå store deler av nøkkelpersonellet. I denne atmosfæren klarte Trond Johansen frem til 1967 å manøvrere seg i posisjon.

Trond Johansen begynte sin oppsiktsvekkende karrière i E-tjenesten straks etter krigen, og ble senere norsk etterretningsliason til Gehlen-organisasjonen i Tyskland som etter krigen ble overtatt av amerikanerne og senere omdannet til Forbundsrepublikkens E-tjeneste. Det var i denne perioden han etablerte sine første kontakter med Mossad (se kap. 5.2). Han hadde nok gode kontakter til Arbeiderpartiet fra begynnelsen, selv om han ikke meldte seg inn før i 1960. I mange år var han Aps superhemmelige våpen inntil Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen». Det ble da ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse1. Siden er han blitt omtalt kun fra tid til annen som en mytisk person i skyggene, inntil det ble satt fullt søkelys på ham i forbindelse med boken «Vi som styrer Norge»2.

CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet» i 1990, der han bl.a. peker på at3

«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. Fordi det ikke var nødvendig med en militært strukturert organisasjon. Man kunne bruke eksisterende apparater, fagforbund, Samorg., sikkerhetstjenesten, den militære etterretningstjeneste. Forbindelsen mellom stat og parti var arbeidsmessig nær.

Dette kan illustreres ved at seksjonssjef, tidligere oberstløytnant Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. Habilitetsspørsmål når Arbeiderpartiet har vært i opposisjon, er aldri reist.

To av våre utenriksministre, Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, har begge overfor meg sagt at Trond Johansen er en særdeles verdifull rådgiver. Det betviler jeg ikke. Mannen er særdeles intelligent og meget dyktig.».

Videre sa CC til Klassekampen året etter4:

«JOHANSENS DOBBELTROLLE ER UAKSEPTABEL: – Seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten opererer i en følsom dobbeltrolle, en rolle som er uakseptabel.

Det sier tidligere E-major og redaktør Chr Christensen til Klassekampen …

– Opp gjennom årene har Johansen vært et dobbeltmenneske. Han har vært embetsmann i E-tjenesten, nå sivil seksjonsleder. Samtidig har han år etter år også vært aktiv medlem av bl.a. Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Som en helt sentral mann i E-tjenesten får han enorme mengder med ulik informasjon raskt, før de aller fleste andre …

– Dette setter Johansen i en posisjon der han kan informere partiets ledelse på svært tidlige tidspunkter om ulike forhold. For partiledelsen er dette sikkert gunstig. … men prinsipielt er en slik dobbeltrolle helt forkastelig. …»

Overfor oss har CC gitt mange klare karakteristikker av Trond Johansen. Ved siden av å være intelligent og dyktig, var han i CC’s øyne meget strategisk orientert: «Langspilt» og hemmelighetsfull underveis, en «sfinx» når det var hensiktsmessig. Han måtte for all del ikke undervurderes; heller ikke de våpen han disponerte: På mange måter var han «en liten J. Edgar Hoover».

La oss få legge til at han må ha vært av helt uvurderlig betydning for Arbeiderpartiet. I perioder med regjeringsmakt var han en kilde til informasjon om opposisjon innenfor og utenfor partiet. I perioder uten regjeringsmakt var Johansen og dermed Arbeiderpartiet likevel informert om alt som skjedde bak regjeringsapparatets ellers lukkede dører. I mange tilfelle kunne nok sentrale Ap-folk vite om hva som skjedde i, rundt og under de borgerlige regjeringer før de visste det selv!

Og som krumtapp i «den fjerde tjeneste» med de offensive virkemidler denne råder over, kunne den norske J. Edgar Hoover i siste instans råde over enkeltpolitikere og hele regjeringers liv og død. Vi skal senere komme tilbake til hvor nær vi er kommet til dette i Norge. Vi skal etterhvert vise at vi kanskje ikke har så mye å slå oss på brystet for i det norske demokratiet, når vi høylydt har meninger om hva slags regjeringer som kommer og går i urosentre rundt om i verden.

1969 var et viktig år med tanke på Arbeiderpartiets disposisjoner for å gjenvinne kontrollen. Haakon Lie sluttet som sekretær i Arbeiderpartiet. Oblt Reidar Torp, sønn av Arbeiderpartiets stats- og forsvarsminister Oscar Torp, ble håndplukket som etterretningssjef for tiltredelse i 1970. Oblt Sven Aage Hauge som var gift med Kari Sønstebye ble sendt på Forsvarets Høyskole. Både Torp og Hauge var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. I 1970 utnevnes ob Johan Berg til general og frabeordres E-staben. Oblt Reidar Torp utnevnes nå til oberst og beordres til E-staben som sjef. Oblt Sven Aage Hauge utnevnes til oberst og beordres til E-staben som seksjonssjef og får Trond Johansen som nestkommanderende.

Det tok altså ikke lang tid før det igjen var kommet Ap-folk i sentrale stillinger, og dette skjedde mens Borten var statsminister! Mange undret seg over disse utnevnelsene, som var overraskende både fordi det ble utnevnt Ap-folk, men også fordi disse slett ikke åpenbart hadde de nødvendige kvalifikasjoner.

Vår eneste forklaring på dette er at de fleste ikke-sosialistiske statsrådene, og i særdeleshet forsvarsminister Otto Grieg Tidemand Grieg» (H), var godt informert om aktivitetene rettet mot kommunister og venstreradikale, men ikke om utglidningen i retning av overvåking også internt i Ap/LO og etterhvert mot borgerlige. Som skipsreder hadde nok Tidemand også deltatt i oppbyggingen av E-tjenestens nett i handelsflåten og operasjon Delfinus. I forsvars- og utenriksspørsmål var det stor nærhet mellom Høyre og Ap, og Tidemand kan meget vel ha samtykket i å utnevne Torp og Hauge, f.eks. for å unngå at disse viktige stillingene havnet som kasteball i koalisjonsregjeringens spill om posisjoner, der det ikke var godt å vite hva man kunne ende opp med. Tidemand er sikkert også blitt fortalt at det ville være et godt signal til Washington å ansette noen «trygge» sosialdemokrater. Det er velkjent at amerikanerne, som var vant til mange år med Ap, var utrygge med en koalisjonsregjering som alternativ til Ap. Det gikk antakelig mer på frykt for manglende politisk mot, lekkasjefare og uprofesjonalitet enn noe annet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som har hatt interesse av å fyre opp under slike forestillinger både i Washington og hjemme. Hauge var dessuten flyger, og Tidemand hadde bakgrunn som krigsflyger.

En av de alliertes viktigste kilder om vurderingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk under borgerlig regjering var utvilsomt Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Instituttets direktør fra 1960 til 1983 var professor John Sanness, som hadde vært ansatt i både Arbeiderbladet og LO5. Sanness var en av Haakon Lie‘s overvåkingsløytnanter – på godt og vondt, og var også sentral sammen med Jens Chr. Hauge i et internt Ap-utvalg i forbindelse med partiets atompolitikk (dvs. begge ønsket egentlig atomvåpen i Norge).

De ikke-sosialistiske partier levde likevel de siste årene av sin regjeringstid lykkelig uvitende om at det ble arbeidet intenst under deres føtter. Man kan nok mene at EF-saken ville gjort slutt på Borten-regjeringen likevel, men måten og tidspunktet var ikke likegyldig. Samarbeidsforholdene ble surere og surere etter gjenvalget i 1969, og det oppsto en stadig sterkere kløft mellom pressen og statsministeren og mellom Senterpartiet og de tre andre koalisjonspartnerne.

Ramm var i denne perioden stortingsmedarbeider i Morgenbladet, og husker meget godt hvordan Borten det siste året ble motarbeidet av pressen. I ettertid mener han situasjonen kan sammenlignes endel med Syse-saken. Nå vet alle at Borten ikke var perfekt, i likhet med politikere og folk flest. Men berettiget det de dimensjoner som pressens mobbing av Borten fikk? Syse-saken ble i sammenligning en mild bris. Borten var på slutten fritt vilt for pressen, inklusive de borgerlige journalistene med eneste unntak for Nationen. Ramm innrømmer idag gjerne at han ikke var noe unntak selv. Den i og for seg trivielle lekkasje-saken knyttet til et EF-dokument ballet på seg til de helt store dimensjoner og forårsaket til slutt regjeringens avgang for egen hånd. Under andre omkringliggende omstendigheter hadde det aldri skjedd. Det som skjedde tjente kun Arbeiderpartiet i det lange løp. Ap fikk etablert første byggetrinn i tesen om Aps fullkommenhet og borgerlige regjeringers forgjengelighet.

Med det vi idag vet om E-tjenestens manipulering med pressen, kombinert med stortingsjournalistenes tendens til å søke felles trygghet i felles analyser og holdninger (nok et «drivhus-miljø»), er det lett å tenke seg hvem som fyrte opp. Mange av presseguruene den gangen hadde nære forbindelser til tjenestene. Yngre journalister som Ramm selv lyttet imponert til guruenes analyser og kunnskaper og antok de var deres egne.

Ikke minst Aftenposten førte an mot Borten. Da Borten hadde gått, og hans kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik etterpå forsøkte å sette sammen en ny koalisjon («det er von i hangande snøre»), var Aftenposten rask med å dømme dette forsøket nord og ned og argumenterte åpent for å la Ap slippe til og gjøre slutt på narrespillet.

Sluttresultatet ble at Ap kom til makten i 1971 og beholdt den i 10 år, avbrutt bare av Korvald-regjeringen et års tid etter EF-nederlaget i 1972.

Da Lillehammer-aksjonen fant sted i 1973 var således forannevnte tre nøkkelpersoner ob. Torp, ob. Hauge og oblt. Johansen i ledelsen i E-staben. Det er verd å merke seg at Trond Johansen fra 1967 var E-stabens personlige liason til Mossad og de øvrige hemmelige tjenester i Israel. Han hadde da arbeidet sammen med Mossad siden de første etterkrigsårene.

Georg Kristiansen (som vi tidligere har omtalt i kapitel 3 ifbm «u-ene» var en annen nøkkelfigur i utenrikstjenesten ifbm de hemmelige tjenestene. I 1970 ble han av den ikke-sosialistiske regjeringen frabeordret sin ambassadørstilling ved NATO og OECD der han hadde sittet siden 1964. Av en eller annen grunn ble han utnevnt som direktør for Direktoratet for Sivilt Beredskap, der han ble sittende til 1974. Han ble imidlertid medlem av Koordineringsnemnda for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i perioden 1970-74, dvs. under Lillehammer-saken.

I 1975 ble ob Reidar Torp utnevnt til general og frabeordret E-staben. Seksjonssjef i E-staben, ob Sven Aage Hauge ble beordret som sjef for E-staben. Oblt Fredrik Vilhelm Bull-Hansen ble utnevnt til oberst og tilbeordret E-staben som seksjonssjef og Trond Johansens sjef (Bull-Hansen etterfulgte således Hauge). I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! ObIt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 65 års alder.

Fra dette tidspunkt – 1977 – samlet Trond Johansen alle vesentlige innhentingsfunksjoner under sin kommando. I tillegg bemerker vi hans medlemsskap i Arbeiderpartiet fra 1960 (og før det i Oslo Arbeidersamfunn)6 og dets internasjonale utvalg fra 1973, hans personlige vennskap med bl.a. bysbarnet Knut Frydenlund og ikke minst hans innsats for å bygge opp Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI – hvorfra vi senere møter flere personer som mottar viktige verv i FD og UD; også i ikke-sosialistiske regjeringer). Tvillingforholdene mellom Arbeiderpartiet og E-staben og E-staben og Mossad ble fra dette tidspunkt ytterligere sementert.

Fra rundt 1970 ser vi at mange av sersjantene og fotfolket fra Ap/LO-tjenesten følger over i de statlige hemmelige tjenestene eller andre nærliggende viktige deler av statsforvaltningen i kjølvannet av at Ap gjenvinner kontrollen – som en slags «osmose» etter at trykket skiftet fra den ene til den andre siden. Det var nå blitt nødvendig å systematisere dette – som man ikke hadde gjort før 1965 – fordi Ap nå måtte møte en ny politisk virkelighet, nemlig eksistensen av et regjeringsalternativ.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 48.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge», Aventura 1992.

3 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990.

4 Klassekampen 4. oktober 1991.

5 Hvem er Hvem.

6 Nygaard Haug-utvalgets innstillig, side 89 i stensilert utgave.