Neste stasjon: Statsministeren og regjeringsmedlemmene.

Vi hadde allerede – i vårt første brev – varslet justisministeren om at vi ville anke til Kongen i Statsråd hvis hun selv dekket seg bak formaliteter. Det var akkurat det hun gjorde. Derfor ankesak.

Vi anket nå følgende forhold til Kongen i Statsråd i form av nytt brev til Faremo¹:

«a) Justisdepartementets avslag i brev av 22.8.94 på våre krav i brev av 22.7.94, A-C, om bl.a. å undersøke hvorvidt Riksadvokatens etterforskning («Dahl-gruppen») virkelig bygget på en antakelse om lovlig overvåkning i strid med justisministerens forsikringer overfor Stortinget, holdbarheten av og konsekvensene av dette, samt å vurdere om denne eventuelle antakelse og derav følgende henleggelse hadde som konsekvens at rent kriminelle forhold ikke ble etterforsket.

Det gjøres oppmerksom på at det av Justisdepartementets brev fremgår at departementet faktisk har avslått å foreta slike undersøkelser, ikke bare avslått å orientere oss om eventuelle resultater av dette.

b) Justisdepartementets de facto avslag i brev av 28.10.94 på å besvare spørsmål bl.a. om departementets kompetanseforhold i saker som gjelder påtalemyndigheten, etter at departementet hadde gitt to ulike begrunnelser for sitt avslag under a) til oss og til Stortingets granskningskommisjon.»

Det siste innebar at anken formelt måtte fremmes i to alternativer, fordi Faremo selv hadde skapt uklarhet om hun manglet kompetanse eller hadde tatt en forvaltningsavgjørelse. Vi opplyste at brevet enten måtte oppfattes slik at saken ble krevet forelagt for første gang til kompetent myndighet (Kongen i Statsråd hvis Faremo ikke var kompetent), eller som anke til anneninstans etter forvaltningsloven på Justisministerens avgjørelse – hvis hun hadde tatt en avgjørelse selv.

Vi understreket i ankebrevet:

«at de omfattende ulovligheter som denne saken omfatter og den helt uholdbare situasjonen som foreligger ved at 20-25 personer er gjort rettsløse gjør det uforsvarlig av Justisdepartementet og evt. Kongen i Statsråd å sende saken fra seg. Stortingets granskningskommisjon har mer enn ett år igjen av sin funksjonstid og ingen umiddelbar mulighet for å gjenskape nødvendig rettssikkerhet. Vi klarer selv å orientere Kommisjonen ifb dennes mandat. Saken er nå et ansvar for Kongen i Statsråd og dette ansvar kan ikke sendes videre.»

For å være ærlige hadde vi ikke regnet med at saken nå endelig skulle løse seg opp. Det viktigste for oss nå var å sørge for at både statsministeren og alle statsrådene ble informert, involvert og gjort medansvarlige. Derfor passet vi på å understreke:

«Vi understreker også at vi krever denne ankesak behandlet uansett om man sikter mot å orientere oss om utfallet av denne og evt undersøkelser eller ikke. Som selvstendig krav ber vi imidlertid også om å bli orientert ut fra sakens meget spesielle karakter. Vi peker også på forholdet til stortinget som i seg selv gjør det nødvendig å foreta undersøkelser og orientere Stortinget om disse.»

Justisministeren skulle ikke få bruke som unnskyldning at «man aldri underretter noen om de er overvåket eller ikke, så det er ingen vits i.». Vi krevet som selvstendig punkt at Regjeringen orienterte seg selv, og som separat punkt at vi fikk vite om det. Man kunne meget vel gjøre det første og avslå det siste.

Vi regnet det nå som ganske sannsynlig at endel av statsrådene ikke var «innvortes», dvs. at de var ukjent med omfanget av dekkaksjonene og kriminaliteten og som sådan uskyldige. Vi håpet at noen av disse kanskje ville reagere slik at en intern prosess kunne starte, men regnet altså ikke med det. Vi ønsket imidlertid ihvertfall ikke å risikere at uskyldige statsråder ble gjort medansvarlige bare på grunn av vanlige arbeidsmessige forhold (i daglig regjeringsarbeide er det helt umulig å følge mer enn en liten del av sakene). Vi ville vite hvem som virkelig var «innvortes», ikke bondefange noen. For å opptre med helt åpne kort og så rettferdig som mulig overfor statsrådene sendte vi således brev til statsministeren og hver enkelt statsråd (ikke justisministeren) personlig med kopi av ankesaken og all korrespondanse med vedlegg. I brevet² het det bl.a.:

«Saken sendes som gjenpart med dette følgebrev til hvert enkelt regjeringsmedlem fordi vi frykter at anken ellers vil bli underlagt rutinemessig, summarisk behandling. Dersom anken ikke godkjennes vil det i så fall oppstå et juridisk og parlamentarisk ansvar for hver enkelt statsråd, som vi tror størstedelen av regjeringsmedlemmene ikke i utgangspunktet fortjener. Hver enkelt statsråd må selv studere det vedlagte materiale og deretter stille de spørsmål og ta de standpunkter man finner nødvendig for å være overbevist om at man ikke deltar i en dekkaksjon og derved utsetter seg for parlamentarisk og strafferettslig forfølgelse på et senere tidspunkt.

Kort fortalt dreier denne saken seg om omfattende ulovlig overvåkning med tilhørende psykologisk krigføring og voldelige handlinger. Antakelig benyttes en påberopt lovlig overvåkning som begrunnelse for å avvise våre klager. Dette er imidlertid i strid med justisministerens forsikringer til Stortinget om at lovlig overvåkning ikke foreligger. Evt lovlig overvåkning kan heller ikke forsvare den omfattende deltakelse fra Mossad og FO/E som er registrert, og heller Ikke romavlytting via telefon eller fra naboleilighet/nabohus og en rekke andre utvilsomt kriminelle handlinger, herunder voldelige angrep som hverken Politiet eller Riksadvokaten vil etterforske.

Hvis det ikke ryddes opp i sammenblandingen mellom Mossad, norske tjenester og Justisdepartementets ledelse, kan dette påføre Norge alvorlige internasjonale skadevirkninger, herunder ødelegge Norges rolle som fredsmegler i Midt-Østen etc.

Vi regner med at enkelte statsråder er blitt fortalt at denne saken er oppkonstruert, basert på misforståelser e.l., og ferdig etterforsket av bl.a. Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Ved å studere det materiale som er vedlagt vil De selv kunne se at saken er reell og at de nevnte etterforskninger allerede fra starten av var forutsatt å være dekkaksjoner. Vi anbefaler at De selv leser Nygaard Haug-utvalgets innstilling i sammenheng med våre kommentarer til utvalgets arbeide i vedlagte dokumenter.

Vi er kjent med at De mottar en lang rekke henvendelser om å engasjere Dem i saker De ikke er direkte ansvarlig for. Denne saken har imidlertid sammenheng med en lang rekke andre lignende saker. Sammen med Ronald Bye’s avsløringer var Ramm/Setsaas-saken de eneste to saker som ble nevnt av Stortinget som begrunnelse for opprettelsen av den nye granskningskommisjonen, og også de eneste som ble nevnt av Skauge-utvalget. Stortingets vedvarende press mot Regjeringen i disse saker gjør at De må forstå at samfunnet utenom de direkte ansvarlige innen regjeringsapparatet har et helt annet syn på hele denne problematikken og på den såkalte Ramm/Setsaas-saken enn det som trolig gjør seg gjeldende innenfor det miljø De arbeider i. De kan således ikke stole på at de som normalt er ansvarlige innenfor Regjeringen ønsker å behandle denne saken korrekt og bør derfor nøye vurdere Deres egen stilling i denne forbindelse.

Vi anbefaler således sterkt at De som statsråd avkrever såvel statsministeren som justisministeren full redegjørelse i regjeringskonferanse, slik at alle kort legges på bordet ihvertfall i dette forum. Vi er kjent med at det innenfor Statsministerens kontor, Utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet sitter høytstående embetsmenn som er vel innforstått med de alvorlige realiteter.

Vi har alltid sagt at vi står til disposisjon for spørsmål/redegjørelser og gjentar dette nå til hver enkelt statsråd. Vi har også alltid sagt at vi er villige til å vurdere minnelige ordninger for å beskytte legitime hensyn til Rikets sikkerhet hvis slike skulle bringes på banen, dog ikke på bekostning av lov og rett, og gjentar også dette nå.»

En bestemt statsråd som vi setter særlig pris på fikk dessuten et indirekte, muntlig vink om å være så snill for sin egen skyld å vurdere saken seriøst.

Dette kan se ut som anstaltmakeri, men Ramm har selv erfaring fra regjeringsarbeide og vet hvordan man blir sittende på sin egen sektor der man allerede har alt for mye å gjøre, og hvordan det til alle departementer hagler inn med brev fra alle slags mennesker som søker hjelp med sine små og store saker. Man vil så gjerne, men kommer aldri en gang halvveis ned i bunken i eget departement, og slett ikke i nærheten av andres. Og særlig Justisdepartementet mottar tonnevis av appeller om anker og benådninger osv osv som på regjeringsplan må gis meget summarisk behandling, vanligvis som en linje på store lister av saker der man ikke kan gjøre noe som helst. Vi regnet med som sikkert at vi i beste fall havnet på en slik liste og derfor ikke ville bli oppdaget av noen uten særskilt melding.

Nå skjedde det mye rart. Det kom de påfølgende dager en ny runde med provokatører. Vi registrerte flere helt åpenlyse spanerbiler rundt huset på Slemdal. (Hva tror man f.eks. det er når vi kommer kjørende fra sentrum midt på natten og ser det står parkert biler utrustet med ekstra sambandsutstyr og med folk inni ved flere veikryss, og til slutt en tilsvarende rett utenfor innkjørselen til Ramms hus på Slemdal med en sjåfør som folder sammen avisen og kjører i samme øyeblikk han ser oss, og tilsvarende observasjoner gjøres flere ganger?) Nå var det så åpenlyst at det opplagt skulle oppfattes som en advarsel.

Det gjorde ikke saken bedre at vi de siste ukene hadde mottatt rapporter om fire uventede dødsfall blant personer som enten var i gang med å vitne for Lund-kommisjonen eller ville blitt benyttet som vitner i tilknyttede saker. Ett av dem var et påfallende selvmord som burde vært etterforsket som mistenkelig dødsfall uten at dette ble gjort.

Vi sendte derfor et nytt brev til samtlige regjeringsmedlemmer³, der vi gjorde oppmerksom på den økte aktiviteten og minnet om at vi hadde vært utsatt for voldstruende aksjoner tidligere og fått disse avvist fra etterforskning, og at vi i praksis var rettsløse. Vi minnet videre om hver enkelt statsråds personlige ansvar for saker til Kongen i Statsråd etter Grunnlovens paragraf 30 og gjorde justisministeren og de øvrige regjeringsmedlemmer ansvarlig for liv og helbred for oss og et tyvetalls andre personer.

Den siste og noen andre formuleringer ble nok av enkelte oppfattet som vel dramatiske, men vi legger ikke skjul på at selv vi som har vært i hardt vær før nettopp denne uken faktisk følte frykt krype oppover ryggraden. Vi skulle tatt mer hensyn til at man i slike situasjoner må være varsom med uttrykksmåten, for selvsagt kom det nå artikler der sterke formuleringer ble tatt ut av sin sammenheng og ga en lett latterliggjørende effekt⁴.

Et påfallende sammentreff var at dette brevet kom midt oppi andre tumulter i regjeringsposten. Kvelden etter at vi hadde postlagt våre brev kom det melding i TV om at det var kommet brev med innlagt patron i til statsministeren, og senere noe lignende til fiskeriministeren. Samtidig fikk VG’s Olav Versto noe som kunne ligne en brevbombe i posten. Alt dette ble sett i sammenheng med EU-saken. Våre «bomber» var vel alvorlige nok, men dog mer siviliserte i sin form. Likevel kan det se ut som om vi var uheldige, for EU-patronene førte til streng brevkontroll i regjeringssystemet. Vi fikk etterhvert bragt på det rene at vårt brev av 20. november bare var blitt journalført i Forsvarsdepartementet, mens det første av 14. november var journalført i de fleste departementer.

Vi mottok et interessant brev datert 24. november 1994 fra Statsministerens kontor⁵

«Det vises til brev av 14. november d. å. sendt til statsministeren og statsrådene.

Ankesaken til Kongen i statsråd forberedes av Justisdepartementet på vanlig måte og resultatet av ankebehandlingen vil bli meddelt fra dette departement når anken er behandlet.

Statsministerens kontor vil imidlertid for eget vedkommende ta avstand fra den antydning som er gitt på side 2 i brevet om at Vi er kjent med at det innenfor statsministerens kontor, utenriksdepartementet, Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet sitter høytstående embetsmenn som er vel innforstått med de alvorlige realiteter.

Statsministerens kontor vil for ordens skyld understreke at ingen embetsmenn ved dette kontor har kjennskap til at det på noe tidspunkt har foregått noen ulovlig overvåking.»

Brevet var undertegnet av departementsråd Bjørn T. Grydeland og parafert av ekspedisjonssjef Trygve Schiøll. Vi merket oss tre punkter ved dette brevet:

• Det bekreftet mottakelsen av vårt brev av 14. november, men ikke brevet av 20. november.
• Statsministerens kontor lot til å forutsette at det ville bli ankebehandling (senere ble hele saken avvist uten ankebehandling)
• Statsministerens kontor benekter kjennskap til «ulovlig overvåkning», men dette er bare en del av det vi henviser til som ‘alvorlige realiteter ‘. Hovedpoenget er jo nettopp at vi mistenker systemet for å ha konvertert ulovlig overvåkning til lovlig, ved å konstruere forfalsket grunnlag for rettslig kjennelse. Dessuten dreide det seg om en rekke i alle tilfelle kriminelle forhold. Hvorfor benekter man ikke kjennskap til disse andre punktene?

Da vi så endel uker senere fikk bekreftet at bare ett departement hadde journalført det siste brevet, innså vi – også i lys av det første punktet foran – at det var en viss risiko for at dette kunne ha blitt borte under «patron-kontrollen», til noen eller flere av statsrådene, og kanskje statsministeren. For sikkerhets skyld sendte vi derfor nytt brev til statsministeren og statsrådene⁶ der vi vedla ny kopi av brevet av 20. november.

I mellomtiden (13. desember) hadde vi mottatt brev fra justisminister Grete Faremo⁷:

«KLAGE PÅ RIKSADVOKATENS AVGJØRELSE.

Det vises til Deres brev av 14. november 1994 hvor ovennevnte klage fremsettes.

Riksadvokaten har den overordnede ledelse av påtalemyndigheten. Etter straffeprosesslovens §56 annet ledd er det bare Kongen i Statsråd som kan gi bindende pålegg om utføringen av hans verv. Riksadvokaten er ikke underlagt noen statsråd i faglig sammenheng. Det er ingen formell klagerett over hans beslutninger.

Av prinsipielle grunner har Justisdepartementet alltid vært meget restriktiv med hensyn til å fremme klager over Riksadvokatens avgjørelser for Kongen i statsråd.

Jeg kan ikke se at det foreligger klagerett til Kongen i statsråd over de forhold som tas opp i Deres brev.»

Det lønner seg å stå på. Vi forsto selvsagt hele tiden at systemet med nebb og klør ville hindre enhver klargjøring. Poenget var å få dette avslørt. Nå hadde vi presset justisministeren til å fuske, og det i en situasjon der både statsministeren og alle statsrådene var fullt orientert.

Justisministeren avslår nemlig nå en ankesak vi aldri har fremmet. Elegant konverteres vår ankesak av hennes egen forvaltningsavgjørelse om ikke å gjøre noe med vår henvendelse av 14. november, til en anke av Riksadvokatens avgjørelse⁸. Men den har vi aldri anket!

Det er nå blitt så maktpåliggende å hindre behandling ved Kongen i Statsråd (og derved i regjeringskonferanse i plenum først), kanskje på grunn av andre statsråders ansvarsforhold, at justisministeren må omdefinere vårt ankegrunnlag for at det skal passe inn i noen regler som gjør at den kan avvises for behandling!

Dette kan justisministeren umulig ha gjort uten å samrå seg med statsministeren, som har fått kopi av alle våre brev. Statsministeren er innvortes!