Menneskerettigheter for bymennesker


To forskjellige retter

USAs representant i utkastkomiteen, Eleanor Roosevelt, holder opp et ferdig eksemplar av Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Foto: UN Photo

Menneskerettighetene kom i stand for å befeste den dyrt vundne freden etter 2. Verdenskrig. Det ble ansett som svært viktig å sikre forholdene for arbeidstakere, å dømme etter en rekke artikler i erklæringen.

Enhver har altså en rekke rettigheter; som arbeidstakere. Vi har rett til arbeid og til beskyttelse mot arbeidsløs­het! Begge deler likegodt. Er det ikke to sider av samme sak? Likefullt har noen funnet formuleringen nødvendig. Videre har vi rett til fritt å velge yrke. Vi har rett til hvile og fritid, til begrensning av arbeidstiden, og regelmessige ferier med lønn. Igjen dobbelte formu­leringer. Vi har rett til lik og rettferdig be­taling, ja til og med til god betaling. Til en betaling som sikrer arbeidstakers families helse og velvære.

Etter å ha lest disse utførlige formuleringer av arbeidstakernes (bymenneskenes) rettig­heter er det naturlig å lete etter landmenneskenes. Dem fin­ner vi – under tvil – nevnt et eneste sted:

Artikkel 17.1. Enhver har rett til å eie eiendom

Det er liksom det mangler noe. La oss ta Artikkel 23 med dens rettigheter, ikke som arbeidstaker, men sett i forhold til jord:

Artikkel 23.

1. Enhver har rett til et stykke jord arbeid, til fritt å dyrke det familien trenger valg av yrke, til rettferdige og gode jordarbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet tvangssalg.

2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for lik arbeid avling.

3. Enhver som steller jorden arbeider har rett til en rett­ferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nød­vendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.

Nå blir det tydelig at retten til jord og retten til arbeid ikke stiller helt likt i menneskerettighetene. Staten skal sikre at alle kan ha et godt liv som arbeidstakere. Det gjør den ved å innkreve skat­ter og omfordele penger.

Omvendt med jord. Retten til et stykke jord å dyrke, så man kan ernære sin familie. Retten til en plass, hvor slekten kan leve og utfolde seg. Retten til et sted, hvor en kan være i fred for andre og utvikle seg i familiens favn. Denne retten er rotfestet i Norges Grunnlov:

§ 117. Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.

Men hva hjelper det, når Stortinget uthuler disse gamle rettig­heter i underliggende lovtekster? De sier til og med hva de vil oppnå med å fjerne retten. Det er for å «…skape flere muligheter for at nye, motiverte eiere får slippe til i næringen.»

Engang var næring mat. Næringsliv var det livet vi levde mens vi stelte med det vi skulle spise. Nå er næring virksomhet med økonomisk vinding som mål, hvor det gjelder å få bort folk, som bare vil bo og leve. De skal erstattes med folk, som er villige til å investere, risikere og yte for omsetning og profitt.

Retten til å eie jord har ingenting med slekt, familie, mat og bo å gjøre, det handler bare om produksjon og investering. Menneskerettighetene gjelder bare det rotløse bymennesket.