3. PÅ JAKT ETTER UER

I de neste årene skulle vi få hodene fulle av spørsmål. Vi visste at ingen av oss var noe lovlig overvåkingsobjekt for noen. Setsaas hadde vært gjennom og vunnet endel rettslige konflikter med bl.a. Redd Barna, men dette var på det nærmeste et avsluttet kapitel. Ramm/Aamodt skulle være forleggere for en bok som knapt var på skissestadiet og ingen trussel mot rikets sikkerhet, selv om den til slutt kunne vise seg ubehagelig for Ap og visse sider ved bistandspolitikken.

3.1 Var vi virkelig farlige?

Det gikk etterhvert opp for oss at vi mer eller mindre tilfeldig representerte en ansamling av personer som hver for seg og særlig samlet kunne betraktes som «farlige» hvis det virkelig var ugler i mosen. Setsaas hadde sine kunnskaper om Lillehammer-saken og om Mossad i Guatemala og hadde nå avslørt et gjennomført kriminelt «joint venture» mellom Mossad Norge og en norsk tjeneste, som senere viste seg å være E-staben, og alt assistert og tildekket av Mossads liason politiinspektør Iver Frigaard i all hemmelighet, sågar i forhold til Frigaards egen sjef. Avsløringen var nok så eksplosiv i seg selv at de som først var på ville veier og opererte i strid med norsk lov, neppe ville besinne seg, men følge den alminnelige tjenestedynamikk: Sette i gang nye offensive og ulovlige aksjoner for å hindre at informasjonene om de første ulovlighetene kom videre. Sneballeffekten!

Parallelt med dette hadde statsråd Else Bugge Fougner feilinformert Stortinget på bakgrunn av Vegard Byes bok1. Fra juli 1990 løp det en sammenhengende diskrediteringskampanje mot regjeringen Syse til den gikk av i september.

Ramm hadde gjennom 25 år i politikken jaktet på maktmisbruk i olje- og industripolitikken, herunder rullet opp Tandberg-saken og bidratt sterkt til å «vingeklippe» Statoil og senere avsette Arve Johnsen. Ramm kom dessuten rett fra sitt tidligere kontor i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass med Ronald Bye, som nå også utviklet seg til en meget alvorlig trussel (i virkeligheten hadde dette ingen sammenheng, men det kunne ikke analytikerne i tjenestene vite). Aamodt hadde utgitt flere av CCs kritiske bøker om E-tjenesten og andre avsløringsbøker. CC selv var ofte innom på Slemdal med nye prosjekter, og snakket jevnt og trutt med Setsaas. Setsaas selv var knyttet opp til Vegard Bye, som var en akutt trussel pga hans bok om Mike Harari og Lillehammer-saken. Knut Larsen (medeier i Norsk Oljerevy) hadde drevet tung etterforskning i kontraktspraksis i Nordsjøen og var selv ikke fremmed for at han var kommet lovlig nær subgrupper i norske tjenester. Og hele dette «reiret» hadde en filial i Drammensveien 10, rett over kontoret til h r advokat Jens Chr Hauge!

Fantes det paranoikere med skyldfølelse i det hemmelige apparatet, kunne de meget vel komme til å spørre seg hva som nå var i ferd med skje når så mange folk man helt sikkert hadde god kunnskap om fra før, faktisk nesten alle som på den tiden utgjorde et trusselbilde (nærmere analysert i kap. 26.1) nå «rottet seg sammen». Hva hadde denne gruppen fore med den kunnskapen de hadde? Hva ville de foreta seg?

Det var nå helt naturlig å vente seg at «den fjerde tjeneste)) fulgte opp de tidligere aksjoner, men de nye operasjonene måtte selvfølgelig finne sted under et adskillig dypere «cover» på grunn av de første avsløringene. En ny avsløring kunne bli katastrofal. Det var således ikke greit å vite hva vi nå skulle se etter. Fasadene og flere løklag innover ville etter all sannsynlighet være atskillig mer profesjonalisert og by på nye problemer for oss.

1 Vegard Bye: «Forbuden fred». Cappelen 1990.