Kategoriarkiv: 3. PÅ JAKT ETTER UER

3. PÅ JAKT ETTER UER

I de neste årene skulle vi få hodene fulle av spørsmål. Vi visste at ingen av oss var noe lovlig overvåkingsobjekt for noen. Setsaas hadde vært gjennom og vunnet endel rettslige konflikter med bl.a. Redd Barna, men dette var på det nærmeste et avsluttet kapitel. Ramm/Aamodt skulle være forleggere for en bok som knapt var på skissestadiet og ingen trussel mot rikets sikkerhet, selv om den til slutt kunne vise seg ubehagelig for Ap og visse sider ved bistandspolitikken.

3.1 Var vi virkelig farlige?

Det gikk etterhvert opp for oss at vi mer eller mindre tilfeldig representerte en ansamling av personer som hver for seg og særlig samlet kunne betraktes som «farlige» hvis det virkelig var ugler i mosen. Setsaas hadde sine kunnskaper om Lillehammer-saken og om Mossad i Guatemala og hadde nå avslørt et gjennomført kriminelt «joint venture» mellom Mossad Norge og en norsk tjeneste, som senere viste seg å være E-staben, og alt assistert og tildekket av Mossads liason politiinspektør Iver Frigaard i all hemmelighet, sågar i forhold til Frigaards egen sjef. Avsløringen var nok så eksplosiv i seg selv at de som først var på ville veier og opererte i strid med norsk lov, neppe ville besinne seg, men følge den alminnelige tjenestedynamikk: Sette i gang nye offensive og ulovlige aksjoner for å hindre at informasjonene om de første ulovlighetene kom videre. Sneballeffekten!

Parallelt med dette hadde statsråd Else Bugge Fougner feilinformert Stortinget på bakgrunn av Vegard Byes bok1. Fra juli 1990 løp det en sammenhengende diskrediteringskampanje mot regjeringen Syse til den gikk av i september.

Ramm hadde gjennom 25 år i politikken jaktet på maktmisbruk i olje- og industripolitikken, herunder rullet opp Tandberg-saken og bidratt sterkt til å «vingeklippe» Statoil og senere avsette Arve Johnsen. Ramm kom dessuten rett fra sitt tidligere kontor i kontorfellesskap på C. J. Hambros plass med Ronald Bye, som nå også utviklet seg til en meget alvorlig trussel (i virkeligheten hadde dette ingen sammenheng, men det kunne ikke analytikerne i tjenestene vite). Aamodt hadde utgitt flere av CCs kritiske bøker om E-tjenesten og andre avsløringsbøker. CC selv var ofte innom på Slemdal med nye prosjekter, og snakket jevnt og trutt med Setsaas. Setsaas selv var knyttet opp til Vegard Bye, som var en akutt trussel pga hans bok om Mike Harari og Lillehammer-saken. Knut Larsen (medeier i Norsk Oljerevy) hadde drevet tung etterforskning i kontraktspraksis i Nordsjøen og var selv ikke fremmed for at han var kommet lovlig nær subgrupper i norske tjenester. Og hele dette «reiret» hadde en filial i Drammensveien 10, rett over kontoret til h r advokat Jens Chr Hauge!

Fantes det paranoikere med skyldfølelse i det hemmelige apparatet, kunne de meget vel komme til å spørre seg hva som nå var i ferd med skje når så mange folk man helt sikkert hadde god kunnskap om fra før, faktisk nesten alle som på den tiden utgjorde et trusselbilde (nærmere analysert i kap. 26.1) nå «rottet seg sammen». Hva hadde denne gruppen fore med den kunnskapen de hadde? Hva ville de foreta seg?

Det var nå helt naturlig å vente seg at «den fjerde tjeneste)) fulgte opp de tidligere aksjoner, men de nye operasjonene måtte selvfølgelig finne sted under et adskillig dypere «cover» på grunn av de første avsløringene. En ny avsløring kunne bli katastrofal. Det var således ikke greit å vite hva vi nå skulle se etter. Fasadene og flere løklag innover ville etter all sannsynlighet være atskillig mer profesjonalisert og by på nye problemer for oss.

1 Vegard Bye: «Forbuden fred». Cappelen 1990.

3.2 Kontraetterretning året rundt

Komisk nok fikk vi ofte (etter at vår sak ble en mediasak i 1993) spørsmålet «hvem står bak dere» fra besøkende provokatører. Motparten må ha lurt fælt. I virkeligheten var vi hverken mer eller mindre enn vi ga oss ut for, uten mektige bakkrefter (dessverre!). Men trodde motparten noe annet, skulle de få noe annet. Fra nå av gikk vi alle fullt inn for kontraetterretning. Det er noe helt annet enn vanlig etterforskning. Den vanlige politietterforskeren er ikke under full overvåking av den etterforskede lovbryteren. Han kan snakke på telefonen og konversere over middagsbordet uten at forbryteren får vite hva han sier. Han har ikke videokameraer rettet mot sine bolig- eller kontorvinduer. Og innbruddstyven gjør ikke innbrudd hjemme hos eller på kontoret til politimannen.

Det skulle vise seg at det ble ganske effektivt å kombinere militær etterforsknings- og analysekompetanse med journalistisk metode og politisk/samfunnsmessig kunnskap. En annen grunnleggende forutsetning var at vi av ulike grunner hadde ganske stor motstandskraft mot provokasjoner og psykologisk krigføring, og kunnskaper og evner til å sette oss inn i motpartens tenkemåte, planlegging og operasjonsmåter. Skal man beseire en mye sterkere motstander, må man også forstå ham, slik at motstøtet kan settes på inn på de svakeste punkter.

Hovedhypotesen for kontraetterretningen ga seg i grunnen selv. Siden vi ikke drev med noe ulovlig, måtte aksjonene mot oss være ulovlige (det skulle etterhvert bli stadig mer tydelig). Aksjonenes formål gikk etter hvert over fra avlytting og ordinær overvåking for å innhente informasjon om oss til rene offensive aksjoner for å true oss, og etterhvert forsøk på å hindre vårt arbeide og allerhelst stanse oss helt, i verste fall bokstavelig talt, for å beskytte egen kriminalitet innenfor de hemmelige tjenestene. I perioder følte vi oss hensatt til å være på gaten i Vest-Berlin på 50-tallet (før Muren, under den kalde krigen) eller i Beirut på 80-tallet; vi visste aldri hva som ville skje når eller hvor.

Noe stort, velorganisert og helt ulovlig hadde til hensikt å knuse oss. Hva var det? Det var tydelig at det eksisterte en stor operasjonsledelse med nærmest ubegrensede ressurser med personell, materiell, transport- og sambandsmidler og ikke minst avlyttingskapasitet.

Vi var jo ikke ukjent med eksisterende hovedlitteratur. Vi visste at det var et utilbørlig nært samarbeide mellom Ap og de viktigste delene av de hemmelige tjenestene. Vi visste om endel hovedtrekk i forholdet til Israel og Mossad (tungtvann, kanonbåter, Lillehammer etc.) Vi visste at Ap var rå med partiutnevnelser, ikke minst i tjenestene og i enkelte nøkkelstillinger i forsvarsledelsen. (Det betyr ikke nødvendigvis at dette personell hadde sin partibok, men de hadde stor sympati for og visste godt hvem de var utnevnt av og hvorfor.) Vi visste om mye av det som allerede var avslørt om politisk overvåking fra etterkrigstiden og noen tiår fremover. Vi visste at mange trodde dette nettverket hadde utviklet seg videre. Vi hadde dessuten tilgang til «leksikonet» CC, som med stigende undring hørte på våre spørsmål og ga svar etter evne. Han var, som vi alle vet, et meget fyldig oppslagsverk, men ikke fullt oppdatert de siste ti år.

Vi måtte fra sommeren 1991 i realiteten alle i gang med kontraetterretning, som er den aller vanskeligste form for etterforskning, i et miljø der vi hele tiden var under overvåking av motparten. Regel nr. 1 for den slags virksomhet er at motparten ikke må få vite at man driver med den, og ihvertfall ikke hva. Det største problemet innenfor kontraetterretning ligger på innhentingssiden, som vanligvis er det enkleste ved andre former for etterforskning eller vitenskapelig forskning. Man må legge mange begrensninger på valg av egne metoder for å kunne holde eksistensen av egen kontraetterretning hemmelig når man er under fysisk og teknisk overvåking. Arbeidet blir da mange ganger langsommere og mer omstendelig enn vanlig etterforskning. Skulle det f.eks. tas bilder, måtte radioen skrus opp for å hindre at romavlytterne hørte klikket i kameraet etc. Dessuten måtte ikke motpartens videoovervåking fange opp hva man viste interesse for. Vinduer med sammentrukne gardiner med smale åpninger ga i årevis «videofrie» vinkler for fotografering.

I utgangspunktet vet man ikke særlig om hva man er ute etter. Man har en følelse av at noe er galt, men kan ikke si mye om hva; Langt mindre hvorfor. I denne fasen må derfor nær sagt alt i omgivelsene registreres: Inn- og utflyttinger, bilbruk, daglige rutiner, uvanlige begivenheter, fremmede personer/biler osv osv. Man må fange inn normalsituasjonen for senere å kunne se kontrastene når endringer skjer. I tillegg til ordinær observasjon benyttet vi også visse tekniske hjelpemidler i kontraetterretningen. Det var selvsagt ikke egne søke- og peilestasjoner, men enkle midler som ga gode resultater. Hva det var, kan vi dessverre ikke gå inn på her.

Dette medfører enorme konsekvenser for dagliglivet. Kontraetterretning blir en tilværelse. Arbeidet må skje på døgnbasis og årsbasis. Det får konsekvenser for familieliv og jobb. I lange perioder finner man svært lite.

Sikkerhet er et spesielt tema. I det øyeblikk motparten vet at noe i det hele tatt foregår, kommer risikoen for større hyppighet av innbrudd og innlåsing i den hensikt å finne ut hva man vet, hvordan man arbeider og hvor langt man er kommet. De omhyggelig opparbeidede logger, nedtegnelser, analyser, bilder og videofilm må voktes på døgnbasis. Boligen kan aldri stå tom.

Dette er nettopp årsaken til at hemmelige tjenester i alle land – selv på ville veier – får overtaket. Ordinære borgere – hvis de måtte merke noe mistenkelig – kan ikke prioritere kontraetterretning, langt mindre sette inn nødvendige ressurser. Organisert kontraetterretning krever alltid enorme ressurser og stor tålmodighet før resultatene foreligger. Vi forsto etterhvert at det måtte være mye urettferdig kritikk som hadde rammet norsk Overvåkingspoliti gjennom årene for forholdet mellom ressursbruk og antall avslørte spioner.

Vi husket historien som ble fortalt av politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkingspolitiet, kanskje den mest kjente kontraspionasjekapasiteten i Norge. Han jobbet i POT fra etterkrigstiden til og med Treholt-saken. I sin bok «Spaneren»1 og ellers i media har han fortalt om sin overvåkingssvirksomhet overfor spionen Asbjørn «Osvald» Sunde: Han sto på gatehjørner og i portrom dager, kvelder og netter om vinteren i storm og kulde i månedsvis før det ble noen resultater. Vi kjente oss igjen. Men Tofte var likevel heldig: Han hadde en mann med en identitet, og denne mannen overvåket ikke Tofte! Så han kunne jo bruke telefonen både på jobb og privat, og innimellom ha et ordinært familieliv uten å være videoovervåket eller utsatt for «Slow Scan Radiation» i hjemmet. Det satte sikkert fru Tofte pris på!

Etter all endeløs rådatainnsamling begynner man å se mønstre. Vi fant f.eks. at det var lurt å se nøye etter sambandsutstyr i biler og skjult under klær. Andre fellesnevnere var at mange operatører hadde økonomiske problemer, familieproblemer etc. Noen trodde de jobbet for lovlige tjenester, andre visste kanskje ikke hvem oppdragsgiveren var. Et annet avslørende mønster var når folk over år kun besøkte sin egen bopel f.eks. 3-4 ganger daglig, og alltid forlot boligen i samme klær som de ankom! Eller: En enslig kvinne som flyttet til byen fra landet, og i løpet av ett år overnattet færre enn 5 ganger i leiligheten sin. Da spurte vi oss om hva boligen egentlig ble benyttet til, når yrke, inntekter og andre omstendigheter utelukket en «bolig for moro skyld». Vi hadde, som leseren forstår, adskillig underholdning underveis!

Når man endelig begynner å gjøre oppdagelser, må man ikke bli for ivrig. Nå gjelder det virkelig å huske at man er overvåket og holde kortene tett til seg, ellers kan man risikere å måtte begynne forfra igjen. Får motparten snusen i at du vet, for ikke å snakke om hva du vet, vil den automatisk gjennomføre alle slags mottrekk: Kamuflasje, rydding, forflytning, sabotasje, avledningsmanøvre, desinformasjon og annen provokativ virksomhet – eller rett og slett nedlegge hele operasjonen og starte pånytt. Dessuten risikerer du nå voldelige mottrekk for å stoppe deg.

All inngående informasjon måtte vurderes kritisk. Etter at vår sak ble kjent, kom det inn tonnevis av materiale. Svært meget av dette var plantet av motparten slik at vi skulle trekke gale konklusjoner. Pressen var i perioder meget interessert, fra de mange genuine til rene agenter som opptrådte som pressefolk eller pressefolk som var agenter. Etter hvert som vi avslørte slike forhold, ga det oss imidlertid andre og verdifulle informasjoner.

Et spesielt kompliserende forhold i vår sak var at motparten satte inn særdeles mangeartet personell – folk som jobbet for både Mossad, E-tjenesten, POT, tilknyttede virksomheter og endog politiet. I tillegg kom løsmedarbeidere som bare var vervet for anledningen. f.eks. utlendinger, og personer som var mest uskyldige, men «ledet inn i øvelsen» og kanskje trodde de bare utførte en spøk mot god betaling. Bare det å leie f.eks. en arbeids- og pengeløs med skremmende utseende til mot betaling kun å stå og glo i 3-4 timer mot din bolig er kanskje virksomt mot mange, men ikke mot oss.

Etterhvert som vi ringet inn ulike interessante leiligheter, personer, firmaer, organisasjoner og institusjoner fikk vi behov for å vite mer om disse. Spørsmålet om navn og identiteter er et problem for seg selv. Ofte opereres det med tildekkede navn, c/o-adresser og hemmelige telefonnummer. Hvem bor der – offisielt og egentlig? Hvor jobber de? Hvor har de jobbet før? Hvem eier firmaet? Hva driver konsulentfirmaet med? Hvem har forbindelser med hverandre utenfor det observerbare? Man kan ikke bare spørre folk om hvem de er. Det må bringes på det rene gjennom observasjon og bevegelsesanalyse, og andre virkemidler. Identifikasjon skaffet oss mye arbeide.

Til denne delen av arbeidet trengtes oppslagsverk av alle typer og alle aldre. Telefonkataloger, yrkesregistre, statskalendre, medlemsregistre etc. Vi fikk også god hjelp av ymse dataregistre, som f.eks. den elektroniske telefonkatalogen og avisers databaser. Men bruker man telefonnettet, blir man avlyttet (også våre datasøk ble det). Da må det vurderes: Er nytteverdien av det vi får større enn det vi gir?

Beskyttelseshensyn gjorde det også nødvendig å gå omveier: Ikke ringe på egen telefon, men kanskje på andre. Bruk av mellomperson til å kontakte offentlige etater. Og du kan heller ikke ringe til mellompersonene. Alt må skje på fysiske møter på klarerte steder, og slik at man påser at man ikke blir forfulgt. Det som før tok to minutter, kan nå ta uker.

Etter hvert som de røde tråder kunne trekkes, kunne vi begynne å sette detaljinformasjoner sammen til hypoteser, som i neste runde måtte måles mot andre kjente forhold og så godtas, revideres eller forkastes. Delkonklusjoner måtte settes sammen til hovedhypoteser som pånytt måtte verifiseres etc.

Dette verifikasjons- og analysearbeidet er mindre krevende, men må selvsagt finne sted med samme type begrensninger når man har objektet for kontraetterretningen lyttende på seg hele tiden. Samtaler var påkrevet. De måtte foregå til alle døgnets tider på kaféer alle steder rundt om i byen – mange ganger på vårt «stamsted» Jeppe på Vinderen, der de alltid var like serviceminded for de rare stamgjestene som hver gang skulle ha to kaffe og én cola light – uansett tid på døgnet. Våre kafébesøk var i perioder tydeligvis høyt prioritert av våre motparter. Vi hadde mange morsomme opplevelser mellom vårt og deres nattskift – på forskjellige bord og forskjellige kaféer! Folk med svært dårlig hørsel og «høreapparat» likte veldig godt nabobordet vårt!

Mens innhenting før den gir resultater er meget mer tidkrevende enn man skulle anta. krever bearbeidingen og analysen mindre tid før den blir produktiv. Når råmaterialet er stort nok, vil prioritering av analysesiden ofte være mer lønnsomt enn prioritering av innhentingssiden. Svært ofte vil da analysen ende opp i et spørsmål hvor svaret allerede ligger i råmaterialet. Har man først endel 100% sikre puslebiter, og man begynner å sette disse sammen med hverandre og annet kjent stoff, kan puslespillet begynne for alvor. Da kan nye og brede arbeidshypoteser settes opp, særlig hvis man har litt kreative hoder. Det hender selvsagt at man kjører inn i en blindgate, men etterhvert blir treffsikkerheten større og større.

Siste element i metodikken er å forklare konklusjonene innenfor en større sammenheng. Her er hva vi har funnet og konkludert med – hvorfor er det blitt slik? Hvis konklusjonene ikke lar seg forklare i en eller annen kjent historisk/samfunnsmessig sammenheng, må man søke andre forklaringer – og det er akkurat det vi har gjort! Derfor valgte vi betegnelsen «den fjerde tjeneste». Svært meget av denne boken består i å beskrive og forklare hvordan denne tjenesten oppsto og hvordan den har levet sitt liv som et ekteskap mellom nøkkelpersoner i Ap, de viktigste delene av de hemmelige tjenestene, Mossad Norge etc.

For å sette våre funn og konklusjoner inn i den store sammenheng, trengte vi kunnskap om etterretning og overvåking i inn- og utland, om norsk krigs- og etterkrigshistorie, maktapparatet i Arbeiderpartiet, Mossad, Lillehammer-aksjonen, spesielle aksjoner, tidligere granskinger, tekniske metoder osv osv.

Vi har trålet loppemarkeder, brukthandler, antikvariater, bokhandlere i inn- og utland og gjennomsøkt norske og internasjonale aviser og databaser gjennom flere år. Vi finner stadig nye interessante informasjoner. Eller at vår sak ble omtalt i media i et par runder, er vi blitt kontaktet av hundrevis av personer som også har bidratt med informasjoner (etterhvert som vi ble flinkere klarte vi også å trekke ut mer og mer informasjon fra og om de mange provokatørene som oppsøkte oss, enten de hadde desinformasjon eller innhenting som oppdrag!). Gjennom årene har vi dannet oss et stadig klarere bilde av hvem som har gått løs på oss. Vi vil videre i denne boken presentere våre konklusjoner fra granskning av åpne kilder vekselvis med våre egne erfaringer og konklusjoner, og etterhvert knytte disse sammen med norsk etterkrigshistorie, de norske hemmelige tjenestene, Arbeiderpartiet og Mossad. Da kommer vi til andre resultater enn enkelte av de autoriserte historiegranskere, og forklarer hvorfor det ble slik.

Vi har lyst til allerede nå å gi en smakebit, som samtidig gir leseren et eksempel på hvordan vår sak er blitt vevet inn i viktige prosesser i norsk etterkrigshistorie og som har vært en del av forklaringen på den massive Ap-desperasjonen mot granskning av vår sak. Etter at Iver Frigaard ikke gjorde sin jobb i forbindelse med aksjonene på Ellingsrud, flyttet Setsaas i 1990 til Lindebergåsen. Der oppdaget han raskt at «nissen fulgte med på lasset», dvs. han avdekket flere overvåkingsleiligheter som ble etablert i kjølvannet av hans flytting. Det viste seg etterhvert at flere av de viktigste i overvåkingsoperasjonen, som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre, tidligere hadde jobbet på en vernet bedrift ved navn «Norasonde». Denne delen av historien er fortalt senere i større detalj. Men hva var «Norasonde»?

Vi studerte bedriftens historie og grunnleggelse, gikk gjennom persongalleri, produkter og kundeforhold, og oppdaget at vi hadde grepet tak i en flik på en av etterkrigstidens viktigste og bare delvis kjente etterretningshistorier. Denne spesielle del av historien har det aldri tidligere vært skrevet noe om.

Vi har satt den sammen fra utallige små puslebiter, men med helt lovlige virkemidler. Intet av det vi avdekker har betydning for norsk sikkerhet idag, men absolutt for tryggheten til de ulovlige overvåkerne. Skulle noen høye herrer gå løs på oss for å avdekke for mye avslører de derfor seg selv. Når systemene bryter våre borgerrettigheter og nekter å oppklare, har de kun seg selv å takke.

1 Ørnulf Tofte: «Spaneren» Gyldendal 1987.

3.3 Om «U-1»

Som vi alle er kjent med. var Sovjetunionen et avstengt område sett fra Vesten fra starten av den kalde krigen i slutten av 40-årene. NATOs forsvarspolitikk var dels basert på gjengjeldelse og dels på en førsteslagsstrategi, i begge tilfelle ved bruk av strategiske atomvåpen. En forutsetning for denne planleggingen var detaljert kunnskap om Sovjetunionens styrkeoppbygging, utviklingsprogrammer vedr atomvåpen og detaljert geografisk kunnskap slik at man kunne ta ut allierte bombemål. De største problemene hadde NATO med å skaffe seg kunnskap øst for Ural. Etter som Sovjets leveringsmidler ble langtrekkende, ble også flere av deres strategiske våpen plassert fjernere fra Europa og USA.

De fleste burde idag være kjent med de norske bidrag til offensiv etterretning rettet østover på slutten av 40-årene og frem til ca 1955; de såkalte «Finlands-operasjonene» og tilsvarende fra Finnmark. Personer som Magnus Bratten1 og Jack (Joachim) Helle2 var begge viktige representanter for daværende oberst Vilhelm Evang/sjef E-staben3 i disse operasjonene.

Et langt mer offensivt tiltak ble iverksatt i januar 1956 fra en rekke NATO-land, herunder også Norge. I tidsrommet 13. januar til 6. februar 1956 ble det fra Gardermoen flystasjon av en større kontingent amerikansk militært personell sendt opp en rekke ballonger for etterretningsformål. Ballongene drev i stor høyde over Sovjetunionen for opptak av film, diverse elektronisk etterretning og kommunikasjonsetterretning. Ballongprogrammet avstedkom en rekke protestnoter fra Sovjet og nedskutt alliert etterretningsutstyr ble utstilt såvel i Praha som i Moskva og Peking. Norges rolle som oppsendingssted for ballonger forble ukjent for Sovjetunionen (vi kjenner ihvertfall ikke noen offisielle protester), og vi mottok kun to protestnoter fra Sverige. Dette prosjektet er i ettertid i Norge uoffisielt betegnet som «U-1»4.

Ballongprogrammet forårsaket forøvrig at en rekke Osloborgere ble skremt og Oslo-avisene rapporterte om «UFOer»5. En ballong eksploderte sågar over Oslo, og en annen styrtet i Hardangertjorden6. Ca 10% av ballongene klarte å krysse det sovjetiske kontinent og skaffet således NATO verdifull informasjon.

Nøkkelpersonell på norsk side foruten etterretningsstaben og noen få norske offiserer var:

  • Daværende byråsjef i UD, Georg Kristiansen7
  • Daværende byråsjef i FD, Fredrik Ramm8
  • Daværende radiosondesjef Kåre Hostvedt ved Meteorologisk institutt, sjef for «Norges radiosondestasjoner» 9

Såvel Ramm som Kristiansen tilhørte det engelske krigsskolekull 1943-44 og har hatt parallelle karrierer i hhv FD og UD. De ivaretok begge respektive departementers forhold til norske og allierte hemmelige tjenester. Begge satt også av den grunn i en årrekke i det innledningsvis hemmelige interdepartementale koordineringsorgan for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten under ledelse av senere ekspedisjonssjef ved Statsministerens kontor, Andreas Andersen.

1 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 13 ff.

2 Chr. Christensen: «Vår Hemmelige Beredskap – Historien Om M. M.» Cappelen 1988. Side 71. Helle var svoger av forsvarsminister Nils Langhelle og nær personlig venn av forsvarsminister (1955-61) Nils Kr. Hindal.

3 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.

4 Denne tjenesten har gjennom årene hatt mange ulike navn, bl.a. E&S-staben og «utenriksavdelingen» (kontor i Forsvarsstaben), men vi benytter konsekvent betegnelsen E-staben av forenklingsgrunner.

5 Sørdahl, side 9.

6 Sørdahl, side 24.

7 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Kristiansen gikk britisk krigsskole 1943, var sekretær i Utenriksdepartementet fra 1952, byråsjef fra 1955, underdirektør fra 1959, ekspedisjonssjef 1962-64 og utenriksråd fra 1977.

8 Av Hvem er Hvem 1979 fremgår at Ramm gikk britisk krigsskole 1943-44, var kst byråsjef i Forsvarsdepartementet fra 1954 og kst ekspedisjonssjef 1953-62.

9 Sørdahl, side 24.

3.4 Om U-2

Det av nordmenn meget kjente U-2-programmet var fortsettelsen av U-1. U-2 varte frem til 1. mai 1960, da flygeren, kaptein Francis Gary Powers, ble skutt ned i Sverdlovsk-området på vei fra Pakistan til Bodø. Toppmøtet i Paris samme år ble avlyst og Norge kom sterkt i fokus. Norske politiske og militære myndigheter benektet enhver befatning med saken, dvs. bruk av Bodø flyplass ifbm kryssing av Sovjetunionens område.

Det var ikke helt troverdig, og i ettertid kan det konstateres at det ikke var sant. CC opplyste at han kjente til en general som1:

«hadde truffet løytnant Frances Powers som ble skutt ned over Sverdlovsk i 1960. ‘Det var på etterretningssjefen Vilhelm Evangs kontor…’»

– og åpenbart før nedskytingen. Det er også senere blitt kjent at norsk E-tjeneste allerede fra 1958 hadde elektronisk overvåkingskapabilitet til2:

«å følge all sovjetisk flyaktivitet helt ned mot Moskva»

Da oppdaget man nok også amerikanske fly, og ville nok slått alarm og blitt informert om dette mystiske flyet om man ikke var blitt det fra før.

I ettertid er det også kjent at russerne i flere år hadde fulgt U-2 på radar og at den norske Sovjetspionen Selmer Nilsen i lang tid hadde foretatt observasjoner på såvel Bodø som Andøya flyplass3. U-2 gikk nærmest i rutetrafikk fra Tyrkia eller Pakistan til Bodø eller Andøya og ga meget verdifullt materiale vedr sovjetisk styrkeoppbygging og data for uttak av bombemål.

Det amerikanerne manglet for å gjennomføre sitt U-2-program var for det første flyplasser, og Norge stilte til disposisjon Bodø og Andøya, men dernest gjorde vi en helt uvurderlig innsats på et for offentligheten hittil ukjent område:

En forutsetning for å legge opp U-2s ruter var et markapparat av feltagenter som kunne gi operasjonsledelsen etterretningsdata som grunnlag for å legge opp rutene. Det sovjetiske landterritorium er enormt. Til tross for de høydene U-2 fløy i var det en nødvendighet for å utnytte flytiden at man hadde informasjoner fra bakken før rutene ble lagt opp og dernest korrektiver/supplerende opplysninger fra feltapparatet på bakken etter at flyfotoene var studert. Stalin-tidens terror overfor jødene i Sovjet hadde sveiset denne gruppen sammen på tvers av geografi og språk innenfor store områder i Sovjet. Jødene var i praksis den eneste organiserte folkegruppe «under jorden».

På slutten av 2. verdenskrig hoppet sjefen for Hitlers spionasjeapparat i Øst-Europa og Sovjetunionen, Reinhard Gehlen, over til amerikanerne i Tyskland og bragte med seg hele sitt arkiv og i praksis hele sitt spionasjeapparat bak det som senere ble det sovjetiske jernteppet4. Reinhard Gehlen hadde ingen illusjoner om krigens utgang, særdeles ikke etter at hans sjef, admiral Canaris, var hengt på en kjøttkrok etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944.

Den såkalte «Gehlen-organisasjonen» spilte i årene etter krigen en stor rolle ifbm innsamling av informasjoner fra alle flyktninger som kom fra Øst-Europa og Sovjetunionen til vest og ikke minst var den hovedmottaker for informasjon fra hjemvendte tyske krigsfanger. Vest-Tyskland var således et meget viktig område for etterretningsdata fra østblokken i årene umiddelbart etter krigen. Som følge av dette sørget også oberst Evang for at E-staben fikk besette flere etterretnings- og sikkerhetsoffisersstillinger ikke bare i Tysklands-brigaden, men også i enkelte allierte staber. Det kan således nevnes at Trond Johansen allerede i 1948 tjenestegjorde i Tysklands-brigaden (etter at han her hjemme siden krigen hadde jobbet for Evang i ADM.T.P (Administrasjon av tysk personell)5. Knut Frydenlund avtjente også sin verneplikt i Tysklands-brigaden i dette året6. Det var her Trond Johansen og Knut Frydenlund etablerte sitt etterhvert meget nære vennskap7.

Senere kaptein Trond Johansen ble av Evang i 1954 sendt tilbake til den norske ambassaden i Bonn som liasonoffiser til Gehlen-apparatet8 og hadde dette oppdraget frem til 19589. I denne tjenestetiden finnes en del av forklaringen på Trond Johansens senere karriere og posisjon.

Som tidligere omtalt hadde også jødene et organisert apparat dypt inne i Sovjetunionen, og den unge israelske stat aktiviserte dette apparatet fra 1956 med tanke på U2-operasjonene10. Det interessante er imidlertid at deler av informasjonene fra Israels feltapparat ble bragt over til norsk etterretningstjeneste via den norske jøden Israel Krupp som var en meget nær medarbeider til oberst Evang og som var involvert i U-2-operasjonene11. Det er verd å merke seg at Krupp på dette tidspunkt ikke hadde noen formell tilknytning til E-staben, men nærmest opererte som «freelance». Vpl kaptein Israel Krupp foresto i 1948 militæropplæring av unge norske jøder på Jødisk Ungdomsforenings (JUF) hytte i Bærum for å utdanne norske jøder til kamp for den nyfødte israelske stat12. Ledelsen i Arbeiderpartiet stilte seg meget velvillig til dette. Allerede nå spilte Krupp på sine sentrale kontakter i Arbeiderpartiet, ikke minst med den mektige redaktør Martin Tranmæl i Arbeiderbladet som Krupp hadde vært kurer for under krigen13. Mange sentrale personer i Arbeiderpartiet hadde sterke følelser for Israels sak etter å ha sittet sammen med jøder i tysk krigsfangenskap.

Israel Krupp var også mannen som i 1965 skaffet Evang og E-staben deres nåværende lokaler i Platous gt14.

Israel Krupps rolle i forhold til Arbeiderpartiet og E-staben kan best beskrives på følgende måte: CC, som hadde omtalt Krupp i «Det Hemmelige Norge»15 erfarte at samtlige som var nevnt ved navn i hans bok ble innkalt til politiavhør under etterforskningen av boken – unntatt Krupp, som overfor CC uttalte at han slapp det – det hadde Trond Johansen sørget for!16 Saken mot CC foregikk således på to plan – med politi og påtalemyndighet på det nederste, mente CC.

Også en annen norsk jøde, Olge J Adamson, som var ansatt i E-staben, var dypt involvert i U-2-programmet17. Han var ikke bare en nær medarbeider, men også en god venn av E-sjef Evang. Adamson tjenestegjorde på Evangs politiske avdeling, seksjon Øst-Europa og Sovjet18. Adamson spilte på flere områder viktige roller på Evangs vegne. Det er bl.a. kjent at han hadde direkte kontakt med det svenske IB-apparatet19 (se nedenfor), herunder også personlig vennskap med senere utenriksminister Sten Andersson som sammen med Olof Palme hadde vært ansatt i den svenske E-staben20.

Knut Frydenlund tjenestegjorde på ambassaden i Bonn 1953-55, tre år sammen med Trond Johansen21. Magnus Bratten, som returnerte til E-staben fra Helsingfors etter Finlands-operasjonene i 195522, var også hyppig på ambassaden i Bonn under U-2-operasjonene inntil han 1960-62 var stasjonert som «sosialattaché» i Bonn og overtok da som E-tjenestens mann i Bonn etter Trond Johansen23. Som følge av Mossads samarbeid med den norske E-tjeneste ifbm feltagentene inne i Sovjet og trafikken av jødiske flyktninger fra Sovjet ble også Olge J Adamson sendt til ambassaden i Bonn på siste del av 50-tallet24.

Det er i ettertid kjent at Trond Johansen opparbeidet et meget godt og personlig forhold til flere nøkkelpersoner innenfor Gehlens organisasjon. Han gjorde uten tvil en fremragende innsats for å få bragt frem nødvendig feltetterretning til U-2-programmet, samtidig som deler av israelernes informasjon fra deres apparat ble bragt frem via Adamson og Krupp til Evang og videre til amerikanerne. Trond Johansens innsats ifbm U-2-operasjonene må ha vært av formidabel karakter. Ved hjemkomst til E-staben i 1958, etter fire år i Bonn, ble han umiddelbart utnevnt til major bare 34 år gammel og uten en eneste dag med formell militær utdannelse25.

Det er også all grunn til å tro at den utvandrede norske jøden Bjørn Dworsky26, som reiste til Israel ifb med etableringen av den nye staten, også gjorde sitt på Histadruts kanaler (Histadrut tilsvarer både LO og NHO i Norge). Dworsky kom forøvrig tilbake til Norge som Histadruts kontaktperson til LO i tiden 1972-79 med kontor på Youngstorget27. (Visste han noe om avlyttingen på Youngstorget som Ronald Bye senere avdekket?)

Poenget er at Evang og Johansen på denne tiden sterkt bygget opp sin anseelse i forhold til amerikanerne ved hjelp av Gehlen-apparatet og Mossad. Her starter etter all sannsynlighet den offentlig ikke kjente uavhengighet av amerikansk etterretning ved at E-staben og AP nå etablerte et meget nært forhold til Mossad, noe som ved mange anledninger satte Norge i en sterk forhandlingsposisjon. Det er absolutt grunn til å tro at endel av betalingen for Mossads innsats for norsk etterretning ifbm U-2-operasjonene (1956-1960) var tungtvannet som ble overlatt Israel i 1959 og 1961.

På ytterligere ett område gjorde den norske E-staben en meget betydelig innsats for å sikre informasjonsstrømmen mellom feltapparat og operasjonsledelse i U-2-operasjonen: Sekretær i oberst Evangs eget sekretariat, Ingeborg Lygren, gjennomgikk grundig trening her hjemme bl.a. av CIA-personell i Oslo, for å kunne betjene «døde postkasser» for toveis informasjon i Moskva28 (normalt forskjellige «postkasser» for inn og ut). Dette var dels for å avhjelpe amerikanerne i Moskva (de var under massiv overvåking) og dels fordi oberst Evang ønsket å betjene sine egne feltagenter. Lygren oppholdt seg i Moskva 1956-59 og skulle senere på grunn av den spionmistanke som ble rettet mot henne fra CIA i 196529 bli en av hovedårsakene til at Trond Johansen inngikk et enda tettere samarbeid med Mossad og holdt stadig større avstand til amerikanerne (se nedenfor).

Foruten allerede nevnt personell var også de «gamle» «U-l»-veteranene, henholdsvis byråsjef og underdirektør i UD Georg Kristiansen og byråsjef og ekspedisjonssjef Fredrik Ramm i FD sine respektive departementers ansvarlige i U-2-operasjonen.

1 Chr. Christensen «Politisak». Atheneum 1984. Side 171.

2 Odd Isungset og Morten Jentoft: «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 111 f, der Evang orienterer president Kekkonen om dette.

3 Ørnulf Tofte: «Spaneren». Gyldendal 987. Side 204 f.

4 Reinhard Gehlen: «Spion». Gyldendal 1972.

5 Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side i 09 ff.

6 Samme.

7 Samme. Dessuten Nygaard Haug-utvalgets innstilling, s. 89, i den stensilerte utgaven.

8 Gehlen-apparatet fikk forøvrig senere status som den offisielle tyske etterretningstjeneste BND – Bundesnachrichtendienst – med nettopp Reinhard Gehlen som sjef. Gehlen avanserte til general før han ble pensjonert.

9 Johansen/Jørgensen/Sjue og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 109 ff.

10 CC i samtale med oss.

11 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 166.

12 Se f.eks. Karl Emil Hagelund: «Israel – elsket og hatet». Gyldendal 1983.

13 Se f.eks. Viggo Johansen, Pål T. Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 222.

14 Samtale med CC i 1993.

15 Chr. Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

16 Chr. Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 171.

17 CC i samtale med oss.

18 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 234.

19 Johansen/Jørgensen/Sjue. Side 234.

20 Om svenske politikeres forhold til SAPO og 1ff, se kap. 24.3.3.3.

21 Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier». Kunnskapsforlaget 1985. Side 204.

22 Odd Isungset og Morten Jentoft. «Verkebyllen». Tiden 1995. Side 110.

23 Isungset/Jentoft, side 99.

24 Trygve Juul Møller: «Studentene fra 1937», Bokkomitéen for studentene fra 1937. Oslo 1962. Side 2. under oppføringen for hans hustru, Bordhild Hildur (Berge) Adamson, kommer opplysningen om Adamsons tjeneste. Denne opplysningen forekommer ikke i det tilsvarende verk av 1935, der Adamson selv er oppført.

25 Statskalenderen.

26 Omtalt flere ganger i Oskar Mendelsohn: «Jødenes historie i Norge gjennom 300 år» bind 2, Universitetsforlaget 1986.

27 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

28 Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991.

29 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992.

3.5 m «U-3»

Måneden etter at U-2 1. mai 1960 ble skutt ned, 22. juni 1960, ble firmaet Norasonde A/S stiftet1. Firmaets formål var ved stiftelsen «produksjon av radiosonder og eventuell annen fabrikkdrift». Etterretningsstaben hadde nå en tid på eget initiativ, parallelt med U-2-programmet, eksperimentert med en forlengelse av U-1-programmet, dog med begrenset geografisk operasjonsområde. Man hadde i likhet med Finlands-operasjonene et behov for cover, og unnlot derfor å bruke ballonger produsert hos våre allierte. Man skaffet derfor til veie finskproduserte ballonger. I likhet med Finlandsoperasjonene, der finske Mannerheimsoldater ble trenet av E-staben på 50-tallet dels i Oslo og dels i Finland og deretter ble sendt inn i Sovjet for E-oppdrag, ønsket ikke Norge og NATO å utfordre Sovjet med vest-produserte ballonger.

Norasonde inngikk et tett og nært samarbeide med Forsvarets Forskningsinstitutt (FF1) på Kjeller under ledelse av Finn Lied og Luftforsvarets Forsyningskommando under ledelse av general Johan Koren Christie (som nylig døde med minneord av Jens Chr Hauge). Radiosondesjef Kåre Hostvedt, som sto sentralt allerede i U-1-operasjonen (se kap. 3.3), ble snart styremedlem i Norasonde. Det ble også general Christie. Fra starten av og i lang tid fremover finner vi som styremedlemmer kjente navn med nær tilknytning til Arbeiderpartiet og flere med betydelig krigsinnsats. Gunnar Bråthen, som under krigen tjenestegjorde ved militærkontoret i Stockholm, og i 1945 ble nestformann i LO under Konrad Nordahl, ledet i en periode hele Ap/LOs politiske overvåking og var en periode styreformann i Norasonde A/S.

Daværende kaptein Bjørn Egge, som i flere perioder arbeidet i E-staben med den offensive etterretningstjenesten, var i 1947 adjutant for forsvarsminister Jens Chr Hauge og stabssjef i Hærens Overkommando under Hauge i 19482. Han var 1968-70 ansatt på FFI3. Senere forsvars- og utenriksminister Johan Jørgen Holst jobbet på FFI mesteparten av 60-tallet4. Det kan forøvrig bemerkes at Holst allerede i 1960 fikk stipend fra den jødisk-kontrollerte organisasjonen «Thanks to Scandinavia» for å studere ved Colombia University5.

Norasonde ble gitt særdeles god kamuflasje ved at det ble etablert som Norges første såkalte vernede bedrift (for yrkesvalghemmede). Riktignok stusset andre i dette faglige miljøet over at Norasonde ihvertfall i enkelte perioder ikke ville ta imot psykisk utviklingshemmede6 (forståelig ut fra følsomheten i det man drev med, men ikke hvis man skulle prioritere den sosiale side av saken!), men ingen stilte noe større spørsmålstegn.

En annen genial side ved konstruksjonen var at Etterretningsstaben kunne hente statsmidler rett ut fra Kommunal- og Arbeidsdepartementet ved siden av at CIA støttet opp. Firmaet ble etablert i Lørenveien, vegg i vegg med Løren leir (ref Sinsen/Løren HV som var en del av det såkalte Spilhaug-apparatet, se kap. 24.3.2.8) og Televerket. Det ble bygget eget innkvarteringshus for de ansatte. Firmaet inngikk et nært samarbeide med Hydro Aluminium7, TBK8, Raufoss Ammunisjonsfabrikker, Kongsberg Våpenfabrik og Standard Telefon- og Kabelfabrikk9 alle under ulik grad av innflytelse fra staten v/Forsvarsdepartementet som viktig kunde og forvaltningsorgan. I 1961, i Norasondes startfase, ble sosialminister Gudmund Harlem, far til Gro Harlem Brundtland, forsvarsminister.

Det er absolutt grunn til å anta, uten at vi her vil gå inn på for mange detaljer, at firmaet Norasonde i perioder i tillegg til selve produksjon av «radiosonder» m m lot disse inngå i et nytt offensivt etterretningsprogram tilsvarende ballongprogrammet «U-1» med en noe mer begrenset målsetting.

Svært meget tyder videre på at Norasonde i perioder bidro til produksjon av telefonapparater modifisert for romavlytting via telefon10. Disse ble stilt til disposisjon for installasjon både i offentlig og privat sektor. Denne (forøvrig ulovlige) avlyttingsteknikken kom i bruk i Norge på 60-tallet, og er fra Borten-regjeringens tid 1965-72 og frem til idag benyttet i stor utstrekning11. Da man på Youngstorget rev ned det manuelt monterte avlyttingssystem som opplyst av Ronald Bye12, i den tro at man da fikk bukt med romavlyttingen (og samtidig som de tilhørende kontaktpersoner i POT sluttet), fortsatte denne likevel, men nå over hele landet (teoretisk mot enhver som hadde telefon; i praksis kun mot dem som hadde mottatt ferdigmodifisert telefon eller senere fått den modifisert av «hjemmebesøkende») med den nye teknologien og nå i regi av E-staben – uten at noen visste om det. Etter hvert tyder alt på at POT har tatt i bruk denne ulovlige teknologien i stor utstrekning.

Vi er kjent med en god del av den operative virksomhet som foregikk i sammenheng med Norasondes virksomhet, men ser ingen grunn til å gå inn på denne her.

Av særskilt betydning for vår sak vil vi gjerne nevne det faktum at vi etter å ha avdekket såkalte overvåkingsleiligheter dessverre også har fastslått at tre personer (innflyttet umiddelbart etter overvåkingsobjektet) involvert i de ulovlige operasjonene var tidligere ansatte nettopp i E-stabens bedrift Norasonde AJS. Disse tre tidligere «U-3»-ansatte koblet seg også opp til en ansatt i Industrivernet som tidligere også fungerte som en dekkorganisasjon for E-staben. På toppen av det hele samarbeidet ovennevnte fire personer med tilknytning til E-staben med andre overvåkere styrt av Mossad Norge (se nedenfor) og Spilhaug-apparatet.

I E-staben var det vanntette skott mellom de forskjellige avdelingene, og Evang styrte personlig de hemmeligste operasjonene direkte ved hjelp av sitt lille sekretariat. Medlemmer av dette sekretariatet var Trond Johansen, Ola Evensen, Ellen Martens (gift med etterretningsoffiseren Kaj Martens) og Ingeborg Lygren (en søster av Lygren var forøvrig også ansatt i E-staben). Evangs ønske om personlig kontroll og maksimal hemmelighet er en av årsakene nettopp til at representantene Johansen og Lygren fra hans eget sekretariat var så dypt involvert i U-2-programmet.

Det er grunn til å tro at Ola Evensen spilte en sentral rolle ifbm «U-3». Ved omorganiseringen av Ap-regjeringen i 1961 ble Ola Evensens svoger, Gudmund Harlem, forsvarsminister. Året før var «U-3» (Norasonde) startet opp. På grunn av sitt dekke som vernet bedrift var det absolutt en fordel for denne operasjon å ha en forsvarsminister med såvel personlig tilknytning til E-staben som medisinsk kompetanse. Harlems personlige engasjement ser man også når man følger endel tidligere ansatte arbeidsledere i Norasonde som får ny jobb i Statens Attføringsinstitutt der Harlem senere blir sjef13. Det kan også se ut som om E-staben har trukket på Mossad og Israel i forbindelse med kompetanse og gode råd da man i Israel hadde adskillig erfaring med sysselsetting av funksjonshemmede bl.a. som følge av Israels kriger.

Det er tydelig at «U-3»-prosjektet (Norasonde) bisto (sammen med FFI og LFK) i en rekke operasjonelle etterretningsfunksjoner, herunder også operasjoner av samme type som senere ble avslørt i Sverige i regi av «Informasjonsbyrån» (IB) som var en filial av den svenske E-tjenesten14. Det er interessant å notere at bedriften i 1972 tok de første skritt til å flytte virksomheten bort fra Lørenvn i Oslo, parallelt med at det brygget opp til avsløring av IB-skandalen i Sverige, slik at det så raskt som 21 dager etter avsløringen i Sverige (3. mai 1973) kunne besluttes av Norasondes styre å gjennomføre flyttingen15. Vi er usikre på om disse begivenhetene har noen sammenheng, men det er fullt mulig, det ble opplagt en mer tilbaketrukket tilværelse etterpå.

På grunn av det nære samarbeidet med FFI var neppe den nye lokaliseringen på Skedsmokorset tilfeldig valgt. General Christie, sjef for Luftforsvarets Forsyningskommando på Kjeller, var forøvrig nå styremedlem. At hensynet til de yrkesvalghemmede ikke var hovedmålet med virksomheten bekreftes også av at flyttingen og den nye lokaliseringen måtte medføre oppsigelse av alle de yrkesvalghemmede som hadde arbeidet i Norasonde og bodd i hybelhuset i Lørenvn. Sikkerheten ble nå øket ved at man skaffet seg nye yrkesvalghemmede som ble fraktet daglig fra ulike steder rundt om på Romerike.

Problemet for NATO som oppsto 1. mai 1960, da U-2-piloten Francis Gary Powers ble skutt ned over Sverdlovsk på vei til Bodø flyplass var at det nå oppsto et etterretningsteknisk vakuum. Utviklingen foregikk nå høyt prioritert og svært raskt i Sovjet, og vi i Vesten hadde ikke noen sikre etterretningsmidler som kunne holde oss ajour med Sovjets tekniske utvikling. Vi var nå midt i den kaldeste delen av den kalde krigen, noen år før Cuba-krisen i en periode da tankene i Washington hele tiden kretset rundt «den røde knappen».

Dette vakuum ble så bekymringsfullt at de hemmelige tjenester i de viktigste vestlige land var svært opptatt av det. Hvor viktig «U-3»/ballongetterretningen nå ble i en kort periode lar vi forfatteren Peter Wright (tidligere ansatt i britiske MI-5 der han bl.a. ledet en rekke av de mest kjente spionjaktene i England, og avanserte så høyt at han i perioder fungerte som nr. 2 eller nr. 3) forklare gjennom sin bok «Spionjegeren» (først utgitt i Australia fordi den ble forbudt i Storbritannia)16. Ifølge Wright var ett av russernes viktigste strategiske mål

«… å øke og utvikle sin styrke av interkontinentale, ballistiske raketter (ICBM) uten å vekke mistanke i Vesten. Dette var den tiden da man snakket om «rakettforspranget». Frykten for at Russland skulle være på vei til å gå forbi var ett av hovedpunktene i Kennedys kampanje ved presidentvalget i 1960, og han satte seg fore å ta igjen forspranget. Russerne ønsket for enhver pris å overbevise Vesten om at rakettforspranget var en illusjon, og at hvis det var noen forskjell, var det Sovjet som lå etter. En del av årsaken til frykten for at russerne skulle ha fått et forsprang, lå i at når det gjaldt etterretning, var Vesten blind i denne perioden. Det skyldtes at rekognoseringen med U-2-fly opphørte etter at Garv Powers ble skutt ned i mai 1960, slik at man ikke fikk fotorekognosering over Sovjetunionen igjen før den første satellitten ble skutt opp mot slutten av 1962. I mellomtiden var den eneste etterretningen man fikk det man kunne oppfange av telemetrisignaler og radiokommunikasjon fra forsøksfeltene for rakettutskytning i sovjetisk Asia, og dessuten Penkovskij, selvfølgelig.»

Leseren forstår nok nå hvorfor det bare tok 52 dager fra U-2 ble skutt ned til firmaet Norasonde i all hast ble etablert for reaktivering av den gamle ballongetterretningen!

1 Alle opplysninger om bedriftens tillitsmenn, virke etc. er dokumentert med referanser i kap. 24.6 der dette er behandlet grundigere.

2 Hvem er hvem 1979.

3 Hvem er hvem 1979.

4 Hvem er hvem 1984.

5 Hvem er hvem 1984.

6 Samtale med styremedlem i annen vernet bedrift på 70-tallet.

7 Akershus Arbeiderblad 21. februar 1989.

8 Samme.

9 Se kap. 24.6.

10 Av Akershus Arbeiderblad 10. oktober 1984 fremgår det at bedriften leverte elektroniske komponenter til Televerket.

11 Teknikken her er at man «åpner» telefonlinjen elektronisk for avlytting mens telefonrøret ligger nede på gaffelen. Se forøvrig nærmere om avlytting i kap. 6.

12 Ronald Rye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

13 Hvem er Hvem samt Trond Nordby (red): «Storting og regjering 1945-1985. Biografier.» Kunnskapsforlaget 1985.

14 Thomas Kanger og Jonas Gummesson: «Kommunistjägarna». Ordfront forlag. Stockholm 1990.

15 Styreberetninger fra Norasonde.

16 Peter Wright: «Spionjegeren». J. W. Eides forlag 1987, s. 215.

3.6 De lange linjer

Når vi så i vår sak avslører at tidligere arbeidsledere fra Norasonde (disse var ikke yrkesvalghemmede) opptrer som overvåkere på vegne av E-staben og i samarbeid med andre fast ansatte i E-staben og overvåkere styrt av Mossad samt folk fra POT, skjønner vi godt regjeringen Harlem Brundtlands anstrengelser for å forhindre oppklaring av vår sak. En full oppklaring av «U-3»-bedriften Norasondes virksomhet ville nemlig ikke bare avdekke endel ulovlige virksomheter styrt av E-staben og derved også kompromittere både statsministerens far, sosialminister og senere forsvarsminister Gudmund Harlem og hennes onkel Ola Evensen, ansatt i E-staben, men også at en kamuflert arbeidsform for etterretningsvirksomhet (hyppig brukt av allierte tjenester) hadde vært benyttet i større utstrekning enn tidligere antatt her hjemme. Vi er for vårt vedkommende fulle av respekt for genialiteten ved denne operasjonsformen i sin egentlige hensikt, men akkurat like irritert over at den har vært benyttet mot oss som lovlydige norske borgere.

Hvordan vi kom inn på «U-3» illustrerer hvordan vi gjennom observasjoner omkring oss selv plutselig har funnet oss vevet inn i langt større forhold og begivenheter. Det kommer mange flere slike saker. Men hele historien om alle tre «U-ene» illustrerer også hvordan de lange linjer i vår sak faller sammen med de lange linjer i den store sammenheng. «U-2», som handler om hvordan Norge v/norsk etterretning og Israel v/Mossad kom sammen som støttespillere for amerikanerne i vestlig etterretning mot Sovjet, godt assistert av det tyske Gehlen-apparatet, er for alvor starten på det samarbeid som i tiårene fremover ble sterkere og sterkere mellom arbeiderpartiene i Norge og Israel, Mossad og norsk etterretning, og derfor også helt frem til denne storkoalisjonens aksjoner mot oss.

Viktige personer i denne utviklingen er David Ben-Gurion, Shimon Perez. Golda Meir, Ernest Bergman (den israelske atombombens far), Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Vilhelm Evang, og en som har vært med til alle tider og i alle linjer, nemlig den nylig «pensjonerte» seksjonssjef Trond Johansen i E-staben. Vi vil senere (kap. 5.2) trekke opp sammenhengene mellom hans virke i Tyskland sammen med Mossad, Mossads senere etablering i Norge, hvordan Lygren-saken med stor tyngde førte til et kjølig forhold til USA og et varmere samspill med Mossad, samrøret mellom Mossad Norge og norske tjenester og disses gjensidige tvilling- eller trillingforhold med Det Norske Arbeiderparti og mange andre statsetater samt hvordan alle de uoffisielle forbindelseslinjene er blitt til «Den fjerde tjeneste».