Ved at jødene er bosatt nær sagt i alle land og gjennom århundrer har opplevd systematisk forfølgelse og antisemittisme som kulminerte under Hitlers utryddelsesprogrammer, bestemte man i Israel etter at man etablerte den nye staten i 1948 at man var nødt til å etablere en eller annen beredskap på tvers av landegrensene¹.

Organisasjonen Mossad fikk således tidlig en egen avdeling som ble ansvarlig for å gi unge jøder over hele verden en viss militær utdannelse og motivasjon for Israels sak. Man startet således ganske tidlig med det som ble betegnet som «Frames» – jødiske selvforsvarsgrupper («rammer») opprettet av Mossad over hele verden. Disse gruppene skulle ivareta jødiske interesser der disse var truet. I Norge har Mossad hatt lettere arbeidsforhold. I og med at man har alminnelig verneplikt får også de unge norskejødene sin militæropplæring.

Sentralt i virksomheten står de enkelte lands «JUF» – jødiske ungdomsforeninger. I Israel har man etter hvert utbygget det man betegner som «Hets Va-keshet» («Pil og bue»). Dette er ungdomsleire som Mossad organiserer i samarbeid med jødene over hele verden for å få unge jøder til Israel om sommeren for bl.a. å sende dem tilbake for å kunne benytte dem til beredskapsmessige og andre spesielle oppdrag for den jødiske stat.

Det som Israel Krupp i sin tid var initiativtaker til på JUF’s hytte i Bærum var opplæring av unge jøder som skulle sendes til Israel for å slåss for Israels eksistens (se kap. 25. i 9.3 om Krupp). Dette er senere utbygd i Norge i godt organiserte former.

Vi er kjent med at Israel Krupp allerede tidlig på 70-tallet tok kontakt med E-staben for å få til et samarbeid med E-stabens ledelse av «Stay Behind»-nettet i Norge og jødenes eget beredskapsopplegg. Trond Johansen var på daværende tidspunkt ikke ansvarlig for «Stay Behind», men vi ser ikke bort fra at han som E-stabens liason til israelske hemmelige tjenester var den som rådet Israel Krupp til å prøve dette fremstøtet. Offiseren ansvarlig for «Stay Behind» i E-staben avslo ethvert samarbeid. Senere har Trond Johansen også i perioder hatt seg underlagt «Stay Behind», og vi er overbevist om at han har innledet en eller annen form for samarbeid med den israelske beredskapsorganisasjonen på norsk jord. Vårt materiale viser sågar at Trond Johansen etter all sannsynlighet benytter seg av dette apparatet til oppdrag på norskjord. Forfatteren Victor Ostrovsky bekrefter dette².

«Ostrovski påstår blant annet at Mossad utfører oppdrag som overvåkingspolitiet enten ikke kan, vil eller tør påta seg.

– Det kan dreie seg om ting som er forbudt ifølge norsk lov. For eksempel telefonavlytting, romavlytting eller lignende ting som loven forbyr norsk politi å utføre. Da sier Mossad: Bare overlat det til oss, vi skal løse problemet.»

Ostrovsky skiller nok ikke mellom POT og E-tjenesten, neppe Mossad heller. Det er i E-tjenesten Mossad i alle år har hatt de aller beste og mest vennskapelige forbindelsene.

Etter hvert som vi i vår gruppe avslørte den ene overvåkingsleiligheten etter den andre, og etterhvert klarte å identifisere operatørene, gjensto alltid problemet å koble disse opp til deres arbeids- og oppdragsgivere.

Gang på gang kunne vi spore operatørene tilbake til kibbutz-opphold i Israel, ungdomsleir i Israel, jødisk ungdomsforening i Norge, foreningen «Med Israel for Fred» (MIFF), FN-tjeneste i Sør-Libanon etc. Når vi således gang på gang konstaterte at overvåkingsleilighetene kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames», og at disse leilighetene sågar samarbeidet med andre overvåkingsleiligheter der overvåkerne kunne spores til «U-3» (Norasonde), falt brikkene på plass.

Det er også interessant å konstatere at da vi to år på rad (1990 og 1991) ba Iver Frigaard (tidligere politiinspektør POT) gripe inn overfor disse overvåkingsleilighetene, gjorde han det motsatte: Ga dem beskyttelse.

En spesiell overvåkingsleilighet som vi har avslørt i forbindelse med vår sak er meget grundig gjennomgått. I tillegg til at overvåkere i leiligheten kunne spores tilbake til «Hets Va-keshet» og «Frames» fulgte vi en rekke andre interessante spor ut fra leiligheten. Ett spor gikk direkte til Iver Frigaards familie. Ett spor gikk til h. r. adv. Annæus Schjødt. Ett spor gikk til organisasjonen «Med Israel for Fred» og personen Roy Skoglund. Ett spor gikk direkte til E-staben. Ett spor gikk til en ansatt i POT (Frigaards seksjon). Ett spor gikk direkte til en provokatør ansatt i norsk presse velkjent for sine artikler og bøker som omhandler avsløring av de hemmelige tjenester. Ett spor gikk direkte til Utenriksdepartementets kontor for Samband, Sikkerhet og Beredskap (SSB).

Kontoret SSB i UD fikk sin nåværende form i 1977 som følge av Georg Kristiansens omorganisering av dette kontoret. Da mistanken mot Gunvor Galtung Haavik kom opp ultimo 1976 ble daværende OECD-ambassadør Georg Kristiansen i all hast tilbeordret som utenriksråd. Haavik-saken hadde nær sammenheng med Lygren-saken og U-2. Kristiansen, som i sin tid hadde vært engasjert i Lygren-saken og U-2 var nå åpenbart den best egnede utenriksråd. Deretter foresto Georg Kristiansen UDs egen etterforskning i Treholt-saken som startet allerede umiddelbart etter at Haavik var arrestert.

Vi har gått meget grundig til verks med vår kontra-etterretning i forhold til de norske hemmelige tjenestene og Mossad. Vi har fulgt operatørene fra overvåkingsleilighetene brukt mot oss med utgangspunkt i «Frames» og «Hets Va-keshet» til også annen meget interessant overvåkings- og avlyttingsvirksomhet her i Oslo: Vi har konstatert at Mossad ikke bare har sitt eget sambandsapparat, men også driver ihvertfall ett eget låsfirma pluss en lang rekke dekkfirma. Vi har også konstatert at de samme Mossad-operatørene som vi har oppdaget i vår sak også har drevet med overvåking av såvel PLOs delegasjon i Oslo, Irans ambassade i Oslo, Egypts ambassade i Oslo og den egyptiske ambassadørens residens i Oslo. Vi har i tillegg flere spor vedrørende dette apparatets virksomhet i Oslo som vi pr dags dato ikke har hatt kapasitet til å følge helt ut.

Det er også interessant å konstatere at norske tjenester utvirker at norske statsetater stiller lokaler til disposisjon for disse Mossad-operatørene, slik at det ikke kan tolkes på annen måte enn at virksomheten mot ambassadene etc. skjer i samarbeid med E-staben og ihvertfall en bestemt del av POT.

Det er dog skremmende å se at det blant disse operatørene som har operert både mot oss og mot ambassader på Drammensveien er personell som både er straffet for bruk av narkotika og andre forhold, og at disse av uforklarlige grunner sågar slipper å sone sine straffer. Vi er selvsagt kjent med at det ofte ved utvalg av slike agenter er ønskelig å ha enkelte konkrete forhold «på dem» slik at man om nødvendig kan true og presse dem. I tillegg kan tidligere «irregulær» livsførsel svært ofte være en god kvalifikasjon for å gjøre nettopp slike jobber som vi har beskrevet.

Den avdelingen i Mossad som er ansvarlig for utdannelsen av utenlandsjøder og andre for denne virksomheten heter «Tsafririm», hvilket betyr «morgenbris». Vi har allerede truffet Dan Ærbel under Lillehammer-saken og under kanonbåt-saken, samt at den tidligere eier av Ærbels skip lot 200 tonn uran «forsvinne». I tillegg vet vi at Dan Ærbel – i likhet med hele Harari-teamet – var og er sterkt mistenkt for henrettelser i Paris og Roma (se kap. 5.7.3 foran og 25. 18.7). Det er da interessant å konstatere at nettopp Dan Ærbel i lange tider på 80-tallet og opp til våre dager har vært avdelingssjef i Mossad for nettopp «Tsafririm» og således utdannet nordmenn for Mossad-oppgaver i Norge. Vi har med andre ord tjenestemenn i norsk overvåkingspoliti (Iver Frigaard) og i E-staben (Trond Johansen) som har fungert som liasoner til Mossad og nettopp hatt å gjøre med Dan Ærbel, dømt for medvirkning til mord og spionasje på Lillehammer. Når da personer som Iver Frigaard og Trond Johansen i tillegg driver et utstrakt samarbeid med dette helt ulovlige apparatet på norsk jord, er situasjonen i forhold til Israel kommet helt ut av kontroll. På toppen av det hele sendte Arbeiderparti-regjeringen Frigaard til Interpol i Lyon – et ønskested for både Frigaard og Mossad – da han måtte fratre sin stilling i POT pga Mossad/asylsøker-saken.

Svært meget tyder på at såvel Trond Johansen som Iver Frigaard har benyttet «Frames» og «Hets Va-keshet» norske avdeling til å gjøre jobber for seg mot norske borgere. I tillegg nyter dette apparatet åpenbart immunitet mot forfølgelse av justisvesenet eller granskning av Riksadvokat eller regjering, noe som tydelig er dokumentert i vår sak.

Det som ble avslørt ved Mossad/asylsøkersaken var bare toppen av isberget. Regjeringen Brundtlands opptreden var rett og slett spill for galleriet. Regjeringen nektet seg imidlertid ikke anledningen til å fjerne den eneste uskyldige i saken, overvåkingssjef Svein Urdal (utnevnt av Willoch-regjeringen), som ikke hadde annen befatning med Mossad-saken enn at han leste om den i avisen, men ble tvunget til å ta såkalt sjefsansvar og fratre. Arbeiderpartiet kunne da igjen plassere en av sine som sjef for POT.

Trond Johansen var mannen som i 1980 besørget Iver Frigaard ansatt som sjef for den delen av POT som steller med anti-terror, personkontroll og sikring ved statsbesøk. Frigaard og Trond Johansen sørget for å monopolisere forbindelsen mellom de to etater ved at de fikk departementsråd Leif A. Eldring til å avvikle den ordinære liasontjenesten mellom E-staben og POT. I tillegg sørget man for at Iver Frigaard fikk sekretærjobben i Koordineringsutvalget får Etterretnings-, Sikkerhets- og Overvåkingstjenesten. Mossad har således i praksis en meget sterk innflytelse på de norske hemmelige tjenester. Vi har for ordens skyld konstatert at Mossad også har sine folk i Sikkerhetsstaben.

Det er ellers verd å merke seg at det synes som om Arbeiderpartiet etter modell bl.a. fra Israel (for sitt vedkommende) helt uoffisielt har lagt en slags koordineringsfunksjon for de hemmelige tjenester nettopp under Statsministerens kontor. Andreas Andersen hadde denne funksjonen frem til tidlig på. 70-tallet. Deretter har Dag Berggrav gjort den samme jobben. Fordelen med dette er at når Ap ikke sitter med regjeringsmakten har man dog kontroll med såvel de hemmelige tjenestene som med den regjering som sitter ved makten.

Sterke krefter i Arbeiderpartiet prøvde sågar å legalisere denne arbeidsformen, men daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad gikk imot dette³. Det man imidlertid i all hemmelighet har gjort, er å legge den seksjonen som Iver Frigaard bestyrte fra 1980 til 1991 uoffisielt under dels Trond Johansen og dels Statsministerens kontor i det øyeblikk Haarstad ble pensjonert i 1983. Overvåkingssjef Jostein Erstad hadde således lite eller intet å gjøre med Frigaard – han fungerte nærmest bare som «hybelvertskap». Det samme gjaldt etterfølgeren Svein Urdal (se kap. 13). Da Urdal igjen ble etterfulgt av Jan Grøndahl (utnevnt av Leif Eldring), fikk Arbeiderpartiet kontrollen tilbake. Det synes imidlertid som om Grøndahl ante hvor det ville bære hen med ønskene hos opposisjonen i Stortinget om granskning av de hemmelige tjenestene, slik at han ikke ønsket å sitte i stillingen. Han ble etterfulgt av Eldrings mann Hans Olav Østgaard.