La oss her skyte inn noen ord om E-tjenestens bruk av private firma. Det er etterhvert blitt kjent at E-tjenesten har minst tre lag økonomi og minst tre typer personell. Det øverste laget har alltid stått i statsbudsjettet. Kun den aller øverste Ledelsen står i Statskalenderen, resten har offisiell eksistens men hemmelig identitet. Det neste laget var også basert på statsmidler, men dette var gjemt bort i statsbudsjettet inntil 1994 og ble behandlet på superhemmelig vis av en liten gruppe bestående av stortingspresidenten, forsvarsministeren, forsvarssjefen, E-sjefen (les: Trond Johansen), lederen i Stortingets forsvarskomité og en representant for Riksrevisjonen, men aldri i Stortingets plenum.
Over dette budsjettet finansierte man en gruppe E-folk som både hadde hemmelig eksistens og identitet. Disse kunne offisielt være ansatt i et ukjent antall tilknyttede dekkfirmaer, fra de store (f.eks. Norasonde og Kjettingfabrikken) til små enmannsfirmaer. Disse ble også finansiert gjennom egen ordinær virksomhet, styrte oppdrag til overpris, en tid (neppe nå) av hemmelige støttemidler fra allierte, inntekter fra salg av informasjon på internasjonale etterretningsbørser, kryssfinansiering fra lønnsomme dekkbedrifter og enkelte andre finurlige måter.
Denne del av finansieringen er senere blitt omlagt (de to deler av E-budsjettet er slått sammen og bevilges åpent), og endel personell er omplassert og pensjonert, se kap. 25.9 Denne gruppen personell eksisterer imidlertid fortsatt og er daglig operativ, selv om den blitt endel mindre og fortsatt benytter ekstraordinær finansiering når nødvendig.
Det tredje lag er personer som driver annen virksomhet i det daglige. men som inngår i E-tjenesten på frivillig basis (slik som «Stay Behind»-nettet) eller utfører konkrete oppdrag for betaling eller under press eller ut fra idealistiske eller profesjonelle eller andre helt respektable motiver. Disse kan ha ulikt bevissthetsnivå om sitt forhold til E-tjenesten og særlig de tvilsomme aktivitetene. Noen, f.eks. journalister, kan subjektivt oppleve seg selv som nyhetsoppgravere, mens de i virkeligheten benyttes til å formidle høyst selektiv eller omdiktet informasjon.
Innenfor alle disse delene er det personell som opererer på «den fjerde tjenestes» nett, men de fleste gjør det ikke. Vi kommer tilbake til flere detaljer om «den fjerde» senere.
Tenk på hva slags forretning det er mulig å drive når du er alliert med de hemmelige tjenestene. Du kan sørge for avlytting av konkurrentene og kjenne deres anbud. Du kan få dine venner til å advare oppdragsgivere mot konkurransedyktige konkurrenter som «sikkerhetsmessig upålitelige». Du kan få styrte oppdrag til offentlige etater som kontrolleres av nettverket. Er det tilfeldig at Riksrevisjonen i mange år har kritisert særlig etater i Forsvaret for å gi blaffen i anbudsreglementer, overskride alle anleggsbudsjetter og utbetale de mest tvilsomme fakturaer (vi kommer nærmere tilbake til dette i kap. 25.9)?
Mye av kunnskapen om operatørene på annet og tredje nivå fikk vi gjennom samtaler med CC. Dette ga oss etterhvert også forklaringen på et forhold som hadde bekymret oss endel. Vi hadde etterhvert avdekket så mange mistenkelige leiligheter – og ikke bare rundt Setsaas på Lindebergåsen, men også naboer av flere andre i vår store gruppe – at vi lurte på om vi var begynt å se spøkelser. Av naturlige grunner kan vi ikke her gå inn på de enkelte leiligheter og de forhold som gjorde dem til mistenkelige og etterhvert etter vår mening helt sikre overvåkingsleiligheter. Men jo mer vi studerte bilder, logger, arbeidsplasser, familieforhold, tidligere adresser, forbindelser og andre forhold, jo vanskeligere ble det å utelukke noen av disse. Hvordan kunne noen oppfatte oss som så farlige at de skaffet seg så mange overvåkingsleiligheter?
Etterhvert som vi har drevet kontraetterretningen videre og opplevet og avslørt dekkaksjonene forkledd som granskningsutvalg etc., har vi innsett at vi antakelig må ha blitt oppfattet som ganske farlige. Men hvorfor allerede i 1991? Forklaringen var enkel: Etter avslutningen av den kalde krigen måtte alle deler av E-tjenesten nedbygges. Men mange av de hvis eksistens var hemmelig måtte «forhandles» ut av systemet. De hadde levd klandestint i operasjonsleiligheter eller normalt i militærforlegninger, mange var uten offisielle pensjonsrettigheter etc. Det måtte tildels bygges opp nye, sivile identiteter rundt dem, og svært ofte etableres enmannsfirmaer og skaffes leiligheter. Mange måtte også sikkert loves betalte oppdrag fra de aller hemmeligste kassene. Bare etter offisielle opplysninger ble E-tjenesten nedskåret med ca 500 personer de siste 2-3 årene. Når man likevel måtte skaffe så mange nye leiligheter, var det en adskillig greiere sak å anskaffe dem der noen hadde spesielle behov. Ingen spurte om hvorfor man skaffet leiligheter i et bestemt borettslag i Oslo, når pengene likevel var bevilget.