2. ESLER KAN IKKE TVINGES

Vi våger den påstand at svært mange andre ville ha gitt opp – eller blitt stoppet – lenge før de fikk skrevet og utgitt denne boken. Faktisk er det aldeles «på hekta» for oss selv når vi leverer inn dette manuskriptet for trykking. Når vi likevel er kommet så langt, mener vi det er fordi vi har vært så heldige å ha bakgrunn og – i utgangspunktet – ressursbase som har virket gjensidig kompletterende og som tilsammen har gjort dette mulig.

Denne historien starter for vårt vedkommende i Guatemala på slutten av 70-tallet.

På denne tiden kom menneskerettighetspolitikken i fokus under president Jimmy Carter. Våpenhjelpen til alle de korrupte landene i Mellom-Amerika ble stanset. Det var ikke noe problem for kundene, for Israel og Mossads toppagent Mike Harari sto klar til å overta salget. Da en amerikansk diplomat en dag overfor Setsaas fortalte at israelerne da rykket inn med våpensalg i Sentral-Amerika og at «the Lillehammer guy» – Mike Harari – var blant operatørene/våpenhandlerne, fattet Setsaas bare moderat interesse, for Lillehammer-saken var for ham da et avsluttet kapitel i Norge fire år i forveien. Mike Harari hadde ledet Golda Meir‘s personlig utpekte likvidasjonsgruppe for å uskadeliggjøre terroristene fra München-massakren. Aksjonen på Lillehammer var bare en i en lang rekke. At Harari var hovedmannen også på Lillehammer var ifølge diplomaten vel kjent over hele verden, og han opplyste at de nødvendige beviser på dette fantes der de skulle være – i Washington.

Setsaas’ syn på saken var vel som nordmenns flest: Vi forsto at Israel ville hevne sine døde og sette en stopper for terrorismen, men syntes det var rart at de tabbet seg ut akkurat i Norge, og vi så på de klandestine drapsekspedisjonene under nesen på andre lands myndigheter med en slags skrekkartet fryd. Bortsett fra at akkurat i Norge, sivilisasjonens fødeland, skulle man ikke opptrådt slik, men skitt au.

Han ofret ikke episoden mange tanker før han forsommeren 1990 leste i avisen hjemme om statsråd Else Bugge Fougners svar til Paul Chaffey i Stortingets spørretime. – Det var da forunderlig, tenkte han. – Hvorfor vet ikke norske myndigheter 16 år etter hvem hovedmannen var, når identiteten var sikkert fastslått av amerikanerne?

I mellomtiden hadde han fått mer enn nok annet å tenke på. Redd Barna ved prosessfullmektig, h.r.adv. Annæus Schjødt, hadde straks etter at Setsaas kom hjem i 1978 reist sivilt søksmål mot ham på grunn av påståtte misligheter mens han var i Guatemala. Beskyldningene ble slått stort opp i en rekke aviser, sultne på sosialpornografi om uhjelp og korrupsjon. Setsaas ble overrumplet i Byretten ved en rekke vitnemål fra tilsynelatende troverdige personer fra Guatemala, og tapte på flere punkter.

Men Setsaas reagerte på dette som eselet når det blir dyttet: Bet seg fast og ble stående. Fra nå av ble han privatetterforsker på heltid. Han reflekterte over hvordan skiftet av lokal representant hadde funnet sted. Redd Barna hadde hatt vanskeligheter med å skaffe etterfølger. De som kom ned for overlapping, ble fort passivisert av en kombinasjon av ulands-sjokk og redsel etter å ha opplevet terrorregimet på nært hold. Til slutt ble tiden knapp, og Redd Barna bestemte seg for å overta Røde Kors-representanten Tore Floden som jo var godt kjent i Guatemala fra før og hadde ecuadoriansk kone.

Det viste seg at det ikke var rart at Røde Kors gjerne ville kvitte seg med Floden. Sammen med sin gode venn Leopoldo Sajche Sosa, svoger av Guatemalas korrupte president Carlos Arana Osorio, hvis svigersønn var sjef for dødsskvadronene, hadde Floden svindlet Røde Kors’ boligreisningsprosjekt for jordskjelvrammede indianere for 5-10 mill kroner. Av ukjente grunner ble dette dekket over av både Rede Kors og Utenriksdepartementet, men Setsaas og ikke minst Kirkens Nødhjelps sjef i Guatemala 1976-77, Arnulf Torp, fant de nødvendige beviser.

Ankesaker og injuriesaker fortsatte å løpe. Setsaas’ advokat, h. r. adv. Johan Hjort klarte å kaste nok tvil over det som var falske bevismidler1, og Setsaas ble frikjent for alle anklager om uhederlighet. Senere vant han flere erstatningssaker, senest en stor sak mot Redd Barna selv. Underveis avdekket imidlertid Setsaas mer og mer om radarparet Floden/Sajche. Det ble klart at de tilsynelatende troverdige brevvitnene ikke var andre enn Sosa og hans kamerater, som opptrådte som falske advokater og falske revisorer, men presentert i all sin påståtte prakt av advokat Schjødt i retten. Etterhvert ble Setsaas også overbevist om at et bestemt dokument måtte være forfalsket. Han ble også overbevist om at anklagene stammet fra etterfølgerne i Guatemala som trengte en slik sak for å skifte ut det veletablerte og hederlige revisjonsfirmaet Price Waterhouse og sette inn nettopp kjeltringen Sajche Sosa! Også den tidligere ekte og hederlige advokaten ble skiftet ut med «advokat Sosa, som altså for sikkerhets skyld fikk begge roller uten noen som helst kvalifikasjon for noen av dem. Hans eneste kvalifikasjoner var som tidligere medsammensvoren i svindel og del av maktnomenklaturen2.

Antakelig ble Redd Barna rett og slett tatt ved nesen. Men Redd Barna måtte ha oppdaget sannheten etterhvert. Hvorfor fortalte man ikke om den og avblåste kjøret? Hvorfor fortsatte man å presentere falske bevismidler i retten? Svaret ble etterhvert lysende klart. Nærmest hvert eneste år søkte Redd Barna om få inntektene fra den årlige humanitære TV-aksjonen. Til slutt fikk de aksjonen for 1990, vedtatt ved årsskiftet 1989/90. Skulle man skværet opp med Setsaas, måtte man forklart alt omkring produserte bevismidler, falske advokater, falsk revisor etc, og da ville hele skandalen i både Røde Kors og Redd Barna selv blitt kjent. Intet godt opinionsgrunnlag for en TV-aksjon!

I 1989 kom Setsaas i kontakt med sin gamle klassekamerat Ragnar Aamodt. Han hadde da nettopp stiftet Leseselskapet A/S sammen med Hans Henrik Ramm. Setsaas fortalte om sine opplevelser i «jungelen» i Guatemala og «anklagejungelen» i Oslo, og Aamodt fattet straks interesse. Opplevelsene i Guatemala av mange slag ville gi en spenningsfylt bakgrunn for en bok som også ville dreie seg om korrupsjon og fremleggelse av konstruerte bevismidler, falske advokater og falsk revisor i en norsk rettssal ved en sterk advokat og organisasjon.

Aamodt nedtegnet stikkordmessig – og i svært tilspisset form – endel av det Setsaas i utgangspunktet hadde av usorterte erindringer, og skrev brev til Redd Barna3 der han siterte disse punktene og ba om samarbeid for å finne frem til de korrekte forhold. I to runder ble dette bryskt avvist av Redd Barnas advokat Schjødt, som ikke sparte på konfekten4:

«Skulle De imidlertid være ufornuftig nok til å innlate Dem på noe slikt (samarbeid med Setsaas om bok; red. anm.); må De være forberedt på at det kan få alvorlige konsekvenser for Dem.»5

«Deres uttalelse om ytringsfrihet er uten enhver mening. Det turde nemlig være allment kjent at ytringsfriheten ikke går så langt at den tillater grove ærekrenkelser. I dette tilfellet vil det – etter vår brevveksling – endog være på det rene at ærekrenkelsene fremsettes mot bedre vitende. Både strafferettslig og på annen måte burde det medføre at De må ‘være forberedt på at det kan få alvorlige konsekvenser for Dem’»

Det var nokså sterke reaksjoner på en henvendelse om samarbeide for å komme frem til hva som var riktig, Og hva mente han med «på annen måte»? Det stusser vi ikke over lenger, men vi gjorde det den gang!

Året etter innledet Redd Barna en ny mediekampanje, der de påsto å ha lest deler av manuskriptet og at bokens hensikt var å skade innsamlingsaksjonen. Begge deler var beviselig usant, idet boken var planlagt før Redd Barna fikk noen kampanje, og noe manuskript forelå ikke. Det var kun de av Aamodt formulerte spisshypoteser som han hadde gjort oppmerksom på var ment som utgangspunktet for videre undersøkelser. På toppen av det hele benyttet Redd Barna sin egen husstandsdistribuerte kampanjeavis nærmest i sin helhet til et grovt personangrep på Setsaas, der påstandene om å skade kampanjen ble gjentatt.

De gjentatte og meget spesielle sider ved Redd Barnas og advokatens opptreden gjorde Setsaas spesielt var på flere områder. Han fortsatte sin systematiske etterforskning av bevisfusk, samtidig som han forlengst hadde konstatert noe annet: Romavlytting fra naboleilighet og via telefon, og derfor også telefonavlytting. Dessuten hadde han «hjemmebesøk» som ikke var en invitasjon. Foreløpig forholdt han seg taus om denne siden av saken men i det stille rettet mer og mer av hans kontraetterretning seg inn mot dette feltet.

Dette er bakgrunnen for at Johan M. Setsaas kom i kontakt med Hans Henrik Ramm. Han var seg meget bevisst at han på grunn av flere olje- og industripolitiske feider gjennom årene ble betraktet med svært ublide øyne av Arbeiderpartiets industripolitiske maktelite, men hadde ingen tanker om at dette kunne medføre noe annet enn vanlig politisk strid med blanke våpen.

Sommeren 1990 ble sceneskifte for alle aktørene. Ramm overtok aksjene og redaktørjobben i Norsk Oljerevy. Deretter gikk han på jakt etter partnere som var villige til å hoste opp ny driftskapital og jobbe ulønnet en tid for å få et spennende prosjekt på beina. Partneren fra Leseselskapet, Ragnar Aamodt, og en annen bekjent, Knut Larsen, ble med som partnere, og fikk senere samme høst følge av Anne Mevold fra Bergen. Revyens gamle kontorer ble vurdert som ubrukelige, og man besluttet at begge selskapene og alle konsulentselskapene skulle gå sammen om felles kontorer. Ramm fant det nå praktisk også å samle kontor og bolig, og kjøpte et stort hus på Slemdal der «alle flyttet inn». Det ble naturlig at også Setsaas brukte lokalene til arbeid med boken og ulik etterforskningsvirksomhet omkring dette. Salgsavdelingen fikk imidlertid leie lokaler fra Norsk Petroleumsforening i Drammensveien 10.

Dette var situasjonen da Setsaas kom tilbake fra møtene med Frigaard og Gald i september 1990. På grunn av sine egne erfaringer hadde han fulgt nøye med hvordan telefonene oppførte seg på Slemdal og på Drammensveien, og fikk etterhvert mistanke om at noe var galt. Det holdt han foreløpig for seg selv. Etter møtene i POT bestemte han seg imidlertid for å fortelle om dette og om den kriminelle etterretnings- og overvåkingsaksjonen på Ellingsrud til Ramm og Aamodt.

Ramm hadde på det tidspunktet gjennomgått rettsdokumentene fra Redd Barna-sakene og forstått at Setsaas var en robust person som kunne holde ut og vinne gjennom så mange ubehageligheter og prosesser. Han syntes også det luktet lange veier av Redd Barna/Schjødts brev og den utrolig overdrevne fokusering på Setsaas i Redd Barna-avisen. Men han var i adskillig tvil om det virkelig foregikk overvåking og romavlytting på Ellingsrud, og han hadde vanskelig for å forstå at Frigaard, Gald og Schjødt kunne ha opptrådt slik som han ble orientert om av Setsaas. Var det virkelig Schjødts visittkort, eller hadde Setsaas i iveren blingset på et kort fra Sjødahl eller Schrøder? Kunne det være riktig at Frigaard dekket over de ubehagelige opplysninger om Mossad-overvåking i Norge og Mossad-drapet på Lillehammer, eller skyldtes hans likegyldighet bare tretthet og sunn skepsis til fantastiske historier?6

Eller var det forbindelse mellom rettssakene og overvåkingen? Var det bandittene i Guatemala som strakte sine lange armer til Norge? Det var liten tvil om at Mossad og Gua-regjeringen hadde særdeles nære forbindelser. Kunne det tenkes at Mossad gjorde guatemaltekerne en tjeneste? Men hvorfor skulle de bry seg? Kunne det skade dem at det ble avslørt at Floden & Co hadde sendt falske anklager og bevismidler til Norge? Eller kunne det være andre sammenhenger?

Ramm hadde – til tross for mang en strid – levd det meste av sitt liv innenfor demokratiske politiske institusjoner, og trodd fullt og fast på harmonimodellen om at det er to store og ansvarlige partier i Norge som sørger for at de viktigste tingene, grunnpillarene for frihet, rettsstat og demokrati ligger fast. Hele denne tiden hadde han forholdt seg helt avvisende til venstresidens og andres konspirasjonsteorier, også om avlytting, overvåking og misbruk av hemmelige tjenester. Han kjente jo personlig de aller fleste ansvarlige personer i partiene og mange i administrasjon og forsvar. Man kunne være uenige, javel, men det groveste han hadde sett av skjult maktmisbruk var i Tandberg- og Mongstad-sakene, der det i begge tilfeller var vanskelig å se uhederlige motiver.

Som de fleste pragmatiske Høyre-folk hadde Ramm et avveiet syn på Arbeiderpartiet. Høyre og Ap var «de ansvarlige partiene». De politiske ulikhetene var ikke store, men det var hensiktsmessig for begge parter å fokusere på dem for å fremme egen profil og oppslutning. Siden banksosialiseringen hadde Ap ikke gjort så veldig mye galt, men partiets dogmer gjorde det vanskeligere å få til noe spenstig og riktig. Rettsvesen og politi var i Ramms verden bastioner for rettferdighet og hederlighet som ikke burde angripes. Norske politifolk var ikke agenter for utenlandske organisasjoner.

Setsaas forsto dette, ikke minst da folk flest har svært liten kunnskap om hva som skjer i de lukkede rom. Han hadde selv hatt alle de samme illusjonene, og bare gjennom å arbeide systematisk med observasjoner, bevegelsesanalyse og en del spesielle tiltak hadde han kunne overbevise seg selv om at verden ikke var helt slik som den tilsynelatende så ut. Han forsto at også Ramm hadde evnen til å godta selv meget ubehagelige fakta hvis de ble klare nok, men at han strittet mot å godta noe som helst på grunnlag av andre menneskers «blå øyne».

Han hadde imidlertid erfaring for at den forbannelse han selv var utsatt for var smittsom. Blant de første smittede var den tidligere santalmisjonæren, presten Petter Holst, som er ekspert på latinamerikanske forhold og flytende i spansk. Setsaas hadde hatt god hjelp fra Holst under arbeidet med å avdekke bevisfusk og arbeid med spanske dokumenter.

I juli 1990 var Holst med på å avgi uttalelser til en større reportasje i NÅ om Guatemala-sakene og Redd Barnas og Schjødts bevisfusk7. Det førte forøvrig ikke til noen injuriesak fra Schjødt slik Ramm senere ble utsatt for, for langt mindre skadelige uttalelser. Derimot registrerte han fysisk overvåking til fots og i bil, og oppdaget at fremmede rett som det var låste seg inn i leiligheten, kjellerboden, bilen og hustruens garderobeskap på jobben. Ved flere av innlåsingene var det etterlatt tydelige bevis. Det ble også registrert hyppige irregulære forhold ved telefonen, endel av disse klare indikasjoner på romavlytting via telefon. Etter at noen politifolk (!) hadde bedt om få nøkkel til kirken han arbeidet i, ble det innlåsing også der. bl.a. ble en kabel til en kopimaskin kuttet. Antakelig var noen på jakt etter bokmanuskriptet – som fortsatt ikke fantes! Men det visste bare noen få.

Alt ble anmeldt til politiet, men det ble ikke utført noen som helst etterforskning.

Holst var ikke et sekund i tvil om at ulovligheter foregikk. Ramm og Aamodt ville nok også snart bli «smittet». La dem oppdage det selv, uten overflødig hjelp!

Slik gikk det også. Naturligvis var det ikke Ramm selv som først reagerte. Flere ansatte både på Slemdal og i Drammensveien, som knapt hadde truffet Setsaas, begynte å rapportere om telefonproblemer. Vanskeligheter med å få summetone. Hyppige engangsoppringninger uten at noen svarte. Knepping og forlengelse av telefonforbindelser som var avsluttet.. På Drammensveien var de ansatte blitt urolige på grunn av mistanke om at uvedkommende romsterte på kontorene om natten. Selv i enkelte privatleiligheter var det mistanke om innlåsing.

I parentes bemerker vi at viruset fortsatt er i live. En ny medarbeider i Norsk Oljerevy, med bolig og kontor langt vekk fra Slemdal, har nettopp meddelt at vedkommende etter engasjementet plutselig har fått problemer med summetonen og hyppige engangsklemt i telefonen. Dette er svært gode indikasjoner på romavlytting via telefon8.

Utover våren 1991 ble det stadig mer uroligheter og utrygghet. Setsaas hadde høsten 1990 flyttet fra overvåkerne på Ellingsrud og flyttet inn i ny leilighet på Lindebergåsen. Snart oppdaget han at nissen hadde fulgt med på lasset. Det ble plutselige salg, fremleie og samboerskifter i flere av naboleilighetene, og mistenkelige aktiviteter i vegger og gulv. Mange av disse omstendigheter var bemerkelsesverdige. Gjennom registrering og analyser av bil- og personbevegelser, avsløring av sambandsutstyr, tekniske målinger osv ble Setsaas etter hvert overbevist om at flere av leilighetene var de facto overtatt av overvåkerne.

Parallelt med at folkene i Oljerevyen gjorde sine egne oppdagelser, redegjorde Setsaas for sine egne observasjoner i de ulike lokalene. Han redegjorde for teknikken omkring ulike former for avlytting, særlig romavlytting via telefon. Han presenterte amerikansk demonstrasjonsmateriale om hvordan dette virket og hvilke symptomer som fulgte med. Symptomene er selvsagt ikke entydige bevis, men hyppighet og kombinasjon med omstendighetene er viktige tilleggsfaktorer for å vurdere sannsynligheten. Vi kommer senere grundigere tilbake til dette.

Samtidig gjorde Setsaas et gjennombrudd i analysen av Redd Barnas bevismateriale. Ved å betrakte det tvilsomme dokumentet i sammenheng med andre dokumenter fremlagt av motparten, ble det klart at det ikke kunne ha eksistert på det tidspunkt det var datert. Da måtte senere dokumenter og uttalelser vært utformet annerledes. Han ba Ramm gjennomgå materialet, og etter noen netters analyse var han ikke i tvil. Setsaas måtte ha rett.

Det som virkelig fikk Ramm til å sperre opp øynene var Mossad/asylsøkersaken. I september 1991 ble det først i Aftenposten9 avslørt at Overvåkingspolitiet hadde tillatt Mossad-agenter å opptre med norske pass og forkle seg som norsk politi ved avhør av asylsøkere. Ramm var nå formann i Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) og fikk i den egenskap gjennomgått alle detaljer. Det viste seg at overvåkingssjef Svein Urdal, som måtte gå, ikke hadde visst noe som helst. Hovedansvarlig var – er det mulig? – Iver Frigaard!

Setsaas hadde hevdet at Mossad drev aksjoner for seg selv og i samarbeid med tildels POT og tildels E-tjenesten, på norsk territorium mot norske borgere. Det var blant de ting som var vanskelig å tro, men nå var det på bordet, svart på hvitt, ihvertfall overfor flyktninger under norsk beskyttelse.

Setsaas hadde bedt om å få snakke med Urdal, men på ett eller annet vis hadde Frigaard skaffet seg møtet på sparket. Frigaard hadde mottatt to sett viktige informasjoner om Mossad som han ikke gjorde noe med, unntatt å kalle inn den tidligere og rettslige motpart i hui og hast. Asylsøkersaken var et helt klart uregelmessig forhold mellom Frigaard og Mossad. Hva drev denne mannen med? Hva drev Mossad med i Norge?

I oktober måtte Urdal og Frigaard gå. Urdal – som var uskyldig – ble nedgradert til politimester i Tønsberg, mens Frigaard – som var skyldig – fikk silkejobb hos Interpol i Strasbourg (ypperlig plassering av en god venn, også sett fra Mossad-synspunkt).

Alt dette bidro til at Ramm gradvis måtte endre sin virkelighetsoppfatning, slik Setsaas allerede hadde gjort. Følelser og innlærte holdninger skrek imot. Risikerer jeg å dumme meg ut som så mange andre som har kommet med avlyttingspåstander har gjort? Så ettertanke: Er det frykten for å dumme seg ut som er barriéren? Den er ihvertfall irrasjonell, og må skyves bort. Er det saklige grunner for å anse norske hemmelige tjenester hevet over enhver mistanke, når det er avslørt ulovligheter ved andre lands hemmelige tjenester. It can’t happen here? Men det skjer her også, i andre maktapparater. Ramm sa til seg selv at han måtte ta høyde for fakta. Han hadde selv avslørt APs intrigespill i Tandberg-saken og maktmisbruket i det gamle Statoil. Ingen har noen gang vært redde for å dumme seg ut ved å ta opp industriskandaler, fra Kings Bay til Mongstad. Kan det være en grunn til at hele den politiske verden går på gummisko for ikke å dumme seg ut akkurat på dette området?

Ramm ble etterhvert av den oppfatning at den problemstillingen i alle tilfelle kom i skyggen av at det var såpass mye uro i bedriften (Norsk Oljerevy var den viktigste bedriften) at det ikke var forsvarlig å la det flyte. Han ønsket en avklaring. Var det virkelig avlytting både her og der? Foregikk det virkelig innlåsing? Det beste ville vært å få en solid rapport fra en dyktig privat etterforsker om at alt hadde naturlige, forklarlige årsaker. Da kunne vi i fred og ro jobbe videre med magasin og bøker.

Med dette lyseblå håp godkjente han at Norsk Oljerevy engasjerte privat etterforsker. Det ble tre av dem, etter hverandre. En trakk seg i tide da han oppdaget hvor stor saken var. Den neste ble skremt vekk. Den tredje gikk over til motparten.

Gradvis ble også Oslo Politikammer trukket inn. Det ble begynnelsen på en årelang prosess med etterforskninger og granskinger. Alt viste seg etterhvert å være eller bli konvertert til dekkaksjoner. Samtidig ble virkemidlene tatt i bruk mot oss grovere, og omfanget opptrappet.

Setsaas hadde holdt på fra første del av 80-årene. Det tok tid også for ham å innse at noe var galt fatt. Men da ble han fast besluttet på å komme til bunns i ulovlighetene.

Hadde «den fjerde tjeneste» nøyd seg med å gå løs på Setsaas hadde han kanskje ikke lyktes i å skaffe seg allierte. (Det har alltid vært deres politikk å isolere ofrene for dermed å forhindre at også andre gjør de samme observasjonene.) Den måtte også gå løs på Ramm og hans omgivelser ganske hardt og tydelig for å få ham til å reagere. Men også Ramm hadde vært ute i hardt vær før. I motsetning til hva folk flest tror om politikerne er det mange av dem som mener at det å opptre i overensstemmelse med logikk og fakta er viktigere enn hva følelser og hensiktsmessighet forteller eller hvilke konsekvenser det måtte få for økonomi og omdømme. Langsomt ble også han stadig sikrere i sin sak. Det utrolige var et faktum. Det fordret handling. Dermed økte etterhvert presset også mot ham og hans omgivelser. Men motstanderne oppdaget – kanskje til sin forbløffelse – at de hadde gått løs på nok en person som lik eselet ikke lot seg dytte rundt.

Uten sammenligning forøvrig, håper vi. Sagt på en annen måte: Vi ble forbannet. og så ingen grunn til å la oss skremme av banen. I det etterfølgende vil vi presentere de videre begivenheter som førte oss dit.

1 Dokumentasjonen av at Redd Barna og h. r. adv. Schjødt presenterte falske bevismidler er fremlagt i anmeldelser av disse til Oslo Politikammer samt anker, spesielt grundig i notat av 30.3.92 vedlagt anke til Eidsivating over politikammerets henleggelse.

2 Riktignok også som tidligere Riksrevisor, men uten noen kvalifikasjoner for dette heller unntatt familieforbindelsen til Arana.

3 Brev fra Leseselskapet til Redd Barna 28. januar 1990.

4 Brev fra Schjødt til Leseselskapet av 22. mai 1990.5 Brev fra Schjødt til Leseselskapet av 1. mars 1990.

6 Se kap. 1 om senere delvise bekreftelser av episodene på POT.

7 NÅ 18. juli 1991.

8 Romavlytting via telefon er under enhver omstendighet ulovlig i Norge. Vi kommer i senere kapitler nærmere inn på denne teknologien.

9 Aftenposten 17. september 1991.