Demon Cratius

De egyptiske slavene gikk sakte fremover. Hver slave bar en polert stein. Fra steinbruddet gikk den ubrutte rekken fram til der hvor den befestede byen ble bygget og tilbake igjen. Slavene var under konstant oppsyn av væpnede vakter – en vakt for hver ti slaver.I utkanten av byggeplassen var det en særlig forseggjort utsiktspost. Her satt Kratius, en av yppersteprestene. I gjennom lengre tid hadde han overvåket byggeriet. Ingen våget å forstyrre ham, selv ikke med det minste kny.
Såvel slaver som vakter hadde forlengst godtatt Kratius sin utsiktspost som en fast del av landskapet, og ingen ofret ham lenger oppmerksomhet.

Kratius hadde satt seg fore å omforme staten. Hans plan var å undertvinge alle mennesker på jord, selv de gjeveste konger og keisere, og gjøre dem til presteskapets slaver.
En dag lot Kratius en tjener som liknet ham, sette seg på utsiktsposten i hans sted. Kratius skiftet klær og tok av seg parykken. Så ga han ordre til livvakten at de skulle legge ham i lenker som en simpel slave og stille ham i køen bak en sterk ung slave ved navn Nard.
Kratius hadde studert slavene nøye. Han hadde merket seg Nard sitt ansikte på grunn av hans gjennomtrengende og målrettede blikk. Han sto sjeldent og glante tomt som de andre. Nard så ut til å veksle mellom begeistrende deltakelse og grundig ettertanke.

Kratius mistenkte ham for å brygge på en plan; han måtte finne en måte å få det bekreftet på.
I to dager bar han tunge stein sammen med de andre slavene, alt imens han fulgte Nard sin minste bevegelse. Han satt ved hans side under måltidene, sov i hans nærhet i brakken. Den tredje natten, rett etter at sove-kommandoen hadde lydt, snudde Kratius seg mot den unge slaven, og i en tone av bitterhet og fortvilelse hvisket han ut i natten:
«Skal dette slitet aldri ta slutt?»
Den unge mannen skvatt til. Han snudde seg mot Kratius, øynene gnistret tydelig, selv i det dystre nattemørket:
«Det vil ikke vare mye lenger,» hvisket den unge slaven tilbake. «Jeg har lagt en plan. Og du, gamle kar, kan være en del av det!»
«Hva slags plan?» spurte presten i et forsøk på å lyde likegyldighet.
Nard begynte å forklare med et brus av selvtillit og entusiasme:
«Du skjønner, gammel mann, snart er vi alle frie. Det er bare en vakt for hver ti av oss. Hvis vi bestemmer oss for å overfalle alle vaktene på en gang, kan vi overmanne dem. Vaktene er ganske vist bevæpnet og vi er i lenker. Men lenkene kan også brukes som våpen og skjerme oss fra deres sværdslag. Vi avvæpner vaktene, bakbinder dem og tar deres våpen.»
«Vent litt, unge mann!» Kratius ristet på hodet og sa med tilgjort likegyldighet: «Dette har du vist ikke tenkt ordentlig igjennom. Klart du kan avvæpne vaktene, men det vil ikke vare lenge før herskeren sender hæren sin for å drepe opprørerene.»
«Jeg har tenkt på det også, gammel mann. Vi må velge et tidspunkt når hæren ikke er i nærheten. Og den tiden kommer. Vi har alle lagt merke til at hæren forbereder seg på kamp. De har fått proviant for tre måneder. Det betyr at om tre måneder vil hæren ankomme bestemmelsesstedet og begynne kampen. Hæren vil bli svekket i kampen, men den vil seire og bringe mange nye slaver med seg tilbake. Det er allerede bygget nye brakker for å huse dem. Vi må begynne å avvæpne vaktene straks hæren går i kamp. Et bud trenger minst en måned for å bringe en melding til hæren, og det vil ta minst tre måneder for den svekkete hæren å komme seg hit igjen. Det vil si at vi har fire måneder til å forberede oss på å møte dem. Vi kommer til å stille like mange mann som hæren. De nye slavene, som hæren bringer med seg, vil slutte seg til oss når de ser hva som skjer. Jeg har tenkt alt nøye igjennom, gammel mann.»
«Jeg innser, unge mann, at med din plan kan du avvæpne vaktene og overmanne hæren,» svarte presten, og han var allerede litt lysere i stemmen: «Men hva vil skje med slavene etter det, og hva som vil skje med herskerne, vaktene og soldatene?»
«Den som er slave nå skal bli en fri mann og den som er fri i dag skal kanskje bli slave?» svarte Nard ettertenksomt.
«Men si meg unge mann, skal prestene bli slaver når vi har seiret?»
«Prestene kan bli der de er. Både slaver og herskere lytter til dem. I blant er de vanskelig å skjønne, men de er vel egentlig ufarlige. La dem holde på med sine fortellinger om gudene; vi vet likevel best hvordan vi skal leve våre liv og ha det bra!»
«Det høres bra ut,» svarte presten og lot som han ønsket å få ro til å sove.
Men det var ingen søvn å få for Kratius den natten. Tankene hvirvlet rundt i hans hode. Den enkleste løsningen ville være å rapportere dette til herskeren, og la ham gripe denne unge slaven – han er helt klart den viktigste pådriver. Men det vil ikke løse selve problemet. Slavene vil alltid drømme om frihet. Nye ledere vil dukke opp, nye planer klekkes, og så lenge det fortsetter, vil den største trusselen mot staten alltid være innenfra.
Kratius sto overfor utfordringen med å utarbeide en plan for å slavebinde hele verden. Han innså at det ville være umulig å oppnå dette med rå makt alene. Det ville være nødvendig å utøve et psykologisk press på hvert enkelt menneske, ja hele nasjoner av mennesker. Han måtte snu det dithen, at alle mennesker oppfattet slaveriet som den høyeste lykken. Han måtte så et frø, som ville balle på seg, som kunne forvirre hele nasjoner i rom, tid og ånd – han måtte finne en måte å styre hvordan folk oppfatter verden.
Mens Kratius kværna på disse ting begynte hans tanker å gå fortere og fortere. Snart glemte han kulda som slo opp gjennom matten hans, og lenkene som tynget hans armer og bein. Pludselig, som et lyn, var løsningen der. Selv om det fortsatt var noen løse tråder og han ennå ikke kunne formidle det til andre, så kjente han hvordan det fikk eget liv og vokste, ja nermest eksploderende i hans bevissthet. Kratius skjønte, at han var i ferd med å bli den mektigste hersker i verden.
Gleden ved å ha funnet løsningen bruste opp i ham og nå gledet han seg bare til i morgen tidlig, når slavene skulle følges til arbeidet sitt. På et hemmelig signal skulle vakten komme og ta ham ut av rekken og befri ham fra lenkerne. Så skulle han finpusse programmet sitt, si noen ord og så lene seg tilbake og se, hvordan verden skulle forvandles for hans øyne. Utrolig! Bare noen få ord, og jeg har hele verden i min hule hånd! Gud har virkelig gitt menneskene en kraft uten sidestykke i universet – kraften i den menneskelige tanken. Slavene har utarbeidet sin plan for et opprør. Den er logisk og vil virkelig kunne føre frem, i det minste for en tid. Men med noen få ord skal jeg sørge for at de ikke bare glemmer planene sine, men at også deres fremtidige etterkommere, ja til og med allverdens herskere, vil forbli slaver for årtusener framover.
Neste morgen kom vakten og løste Kratius fra sine lenker. Og snart etter kunne han hilse velkommen til Farao og de fem andre yppersteprester høyt oppe på overvåkningsplatformen. Kratius begynte sin tale slik:
«Hva dere kommer til å høre nå må ikke skrives ned eller fortelles videre under noen omstendigheter. Det finnes ingen vegger rundt oss, og bare dere hører mine ord. Jeg har funnet på en måte å gjøre alle mennesker på denne jord til Faraos slaver. Selv med all verdens hærer forenet ville dette ikke være mulig. Det ville bare føre oss ut i en synkemyr av uendelige og utmattende kriger. Men jeg skal gjøre det med noen enkle setninger. Alt jeg trenger å gjøre er å uttale dem og allerede etter et par dager vil dere se hvordan verden begynder å endre seg.
Ta en titt der nede, på de lange rekker av slaver i lenker! Hver slave bærer en stein under streng bevoktning av våre trofaste soldater. Jo flere slaver det er, jo bedre for staten… Eller slik har vi alltid tenkt. Men des flere slaver det er, des farligere blir de, og des mer må vi passe på, at de ikke gjør opprør. For å unngå det øker vi vaktstyrken.
Slavene må ernæres godt for å kunne utføre sin tunge arbeid. Likevel er de late og tilbøyelig til opprør. Se hvor sakte de beveger seg! Selv vaktene har blitt late og gidder ikke engang å drive slaver fremover. Men slavene vil snart bevege seg mye raskere, de vil ikke trenge noen vakter til å drive dem. Vaktene selv vil bli omgjort til slaver! Det kan skje på følgende måte:
Før solnedgang i dag vil sendebud overalt forkynne Faraos beslutning: «Fra og med i morgen tidlig vil alle slaver være frie! For hver stein brakt til byen, vil de frie menn få en mynt. Myntene kan byttes mot mat, klær, bolig, et palass i byen, eller en hel by. Fra nå av er dere frie mennesker!»
Etter at prestene hadde latt Kratius sine ord synke inn, utbrød den eldste:
«Du er en demon, Kratius! Din plan vil gripe om seg og vinne innpass overalt i verden.»
«Ja, kanskje er jeg en demon, og i fremtiden vil folk kalle det, jeg har uttenkt, for demokrati».
Ved solnedgang ble Faraos beslutning kunngjort overalt i landet. Slavene måpet. Den natten var det mange som lå våkne og tenkte på det nye og lykkelige liv som lå foran dem.
Neste morgen kom yppesteprestene og Farao igjen opp på Kratius sin utsiktsplattform. Stor var deres forundring når de så hva som utspillet seg for deres øyne: Tusenvis av tidligere slaver var ute og bar stein. Men nå silte svetten over deres våte kropper og mange prøvde å få med seg to steiner om gangen. Andre med bare en stein i hendene løp så fort de kunne med en støvsky i helene. Noen av vaktene hadde også begynt å bære steiner. Disse menneskene, som nå anså seg som fri – de var jo tross alt ikke lenger i lenker – strepte etter å samle så mange av de ettertraktede mynter som de kunne, slik at de kunne skape seg et lykkelig liv.
Kratius holdt seg på sin post på plattformen i flere måneder og iakttok med tilfredshet hva som foregikk blant folket. Noen av slavene gikk sammen om å bygge vogner. På den måten fikk de med seg enda fler stein.
Deres oppfinnsomhet kjenner ingen grenser, tenkte Kratius ved seg selv. Med tilfredshet så han, at noen begynte å bringe mat og vann til de travle steinbærere. Dermed trengte de ikke å kaste bort unyttig tid på et måltid i brakkene. De betalte heller for å få maten levert! Det var også leger som gikk rundt og tilbø hjelp og lindring til dem som hadde overanstrengt eller skadet seg – også for mynter. Og snart utnevnte de folk til å styre trafikken. Det neste ville bli politikere og dommere. La dem bare velge! De tror de er fri, men i virkeligheten har ingenting endret seg – de bærer de samme steinene som før.

***

Og slik har det fortsatt, gjennom årtusener frem til i dag. Etterkommerne av disse slavene fortsetter ufortrødent det meningsløs jaget.

«Du tenker kanskje på vanlige arbeidsfolk, Anastasia?» spurte jeg. «Jada, de fleste vil nok være enige i det. Men du mener vel ikke, at direktører og professorer også er slaver?»

«Ser du en forskjell, Vladimir? Hvis ja, fortell meg hva det er.»
«På den ene siden har du folkene som bærer stein. Det er slavene. De andre er ansvarlig for arbeidet, administrerer det, ville vi si idag.»
«Men administrasjon er likefullt arbeid, og krever gjerne mer enn å bære stein.»
«Sant nok. Så, betyr det at faraoer og presidenter er slaver de også?»
«Ja. Selv prestene har blitt slaver, de som planla og skapte hele denne skjebnesvangre ordningen.»
«Men når det fins slaver, må det også finnes slaveeierne. Hvem er de, hvis det ikke er prestene?»
«Slaveeieren er den kunstige verden folk har vært med på å skape selv. Og folkene pisker og lokker seg selv til å strebe og jobbe for å tjene penger.»
«Det er et trist skue gitt,» svarte jeg, «og det ser ikke ut som om det er noen utvei. Imperier har kommet og gått, religioner og lover har ganske vist undergått forvandlinger, men ingenting har virkelig blitt endret. Mennesket var slave før og er det fortsatt. Si meg, er det overhode mulig å komme seg ut av denne tilstanden?

«Ja, det er det. Men vi har skapt et felles bilde av lykke, som er basert på makt og penger. Ingenting vil bli anderledes, sålenge vi opprettholder det bildet.

Det som trengs for å forvandle verden, er et annet bilde!»