Kategoriarkiv: Ukategorisert

Menneskerettigheter for bymennesker


To forskjellige retter

USAs representant i utkastkomiteen, Eleanor Roosevelt, holder opp et ferdig eksemplar av Verdenserklæringen for menneskerettigheter. Foto: UN Photo

Menneskerettighetene kom i stand for å befeste den dyrt vundne freden etter 2. Verdenskrig. Det ble ansett som svært viktig å sikre forholdene for arbeidstakere, å dømme etter en rekke artikler i erklæringen.

Enhver har altså en rekke rettigheter; som arbeidstakere. Vi har rett til arbeid og til beskyttelse mot arbeidsløs­het! Begge deler likegodt. Er det ikke to sider av samme sak? Likefullt har noen funnet formuleringen nødvendig. Videre har vi rett til fritt å velge yrke. Vi har rett til hvile og fritid, til begrensning av arbeidstiden, og regelmessige ferier med lønn. Igjen dobbelte formu­leringer. Vi har rett til lik og rettferdig be­taling, ja til og med til god betaling. Til en betaling som sikrer arbeidstakers families helse og velvære.

Etter å ha lest disse utførlige formuleringer av arbeidstakernes (bymenneskenes) rettig­heter er det naturlig å lete etter landmenneskenes. Dem fin­ner vi – under tvil – nevnt et eneste sted:

Artikkel 17.1. Enhver har rett til å eie eiendom

Det er liksom det mangler noe. La oss ta Artikkel 23 med dens rettigheter, ikke som arbeidstaker, men sett i forhold til jord:

Artikkel 23.

1. Enhver har rett til et stykke jord arbeid, til fritt å dyrke det familien trenger valg av yrke, til rettferdige og gode jordarbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet tvangssalg.

2. Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for lik arbeid avling.

3. Enhver som steller jorden arbeider har rett til en rett­ferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nød­vendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.

Nå blir det tydelig at retten til jord og retten til arbeid ikke stiller helt likt i menneskerettighetene. Staten skal sikre at alle kan ha et godt liv som arbeidstakere. Det gjør den ved å innkreve skat­ter og omfordele penger.

Omvendt med jord. Retten til et stykke jord å dyrke, så man kan ernære sin familie. Retten til en plass, hvor slekten kan leve og utfolde seg. Retten til et sted, hvor en kan være i fred for andre og utvikle seg i familiens favn. Denne retten er rotfestet i Norges Grunnlov:

§ 117. Odels- og åsetesretten må ikke oppheves. De nærmere betingelser for hvordan den skal bestå til støtte for staten og til gagn for landallmuen, fastsettes av det første eller annet følgende storting.

Men hva hjelper det, når Stortinget uthuler disse gamle rettig­heter i underliggende lovtekster? De sier til og med hva de vil oppnå med å fjerne retten. Det er for å «…skape flere muligheter for at nye, motiverte eiere får slippe til i næringen.»

Engang var næring mat. Næringsliv var det livet vi levde mens vi stelte med det vi skulle spise. Nå er næring virksomhet med økonomisk vinding som mål, hvor det gjelder å få bort folk, som bare vil bo og leve. De skal erstattes med folk, som er villige til å investere, risikere og yte for omsetning og profitt.

Retten til å eie jord har ingenting med slekt, familie, mat og bo å gjøre, det handler bare om produksjon og investering. Menneskerettighetene gjelder bare det rotløse bymennesket.

25.17.7 Andrawes – nok en brikke?

Norge har altså tidligere koblet kriminalpolitikk i forhold til terrorister til sitt internasjonale spill, der forholdet til Israel synes å bli stadig viktigere. Vi fulgte derfor spent med i den såkalte Andrawes-saken, som lignet så sterkt på Sylvia Rafael-saken. men som ble underlagt en ganske annen pinaktig og langdryg beslutningsprosess.

Palestinske Sohaila Sami Andrawes var en av de underordnede deltakerne ved terrorangrepet på Lufthansa-flyet i Mogadishu i 1977, den gangen under navnet Soraya Ansari1. Hun var imidlertid den eneste overlevende, og ble dømt til 20 års fengsel, dog benådet etter 18 måneder. Etter 12 år på ukjent oppholdssted, muligens Kypros, kom hun til Norge som asylsøker i juli 1991 og fikk oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Hun hadde med seg mann og barn. Mannen er en palestinsk journalist som sterkt har støttet fredsforhandlingene.

Tyskland har siden 1977 hatt en stående arrestordre på Ansari. I 1994 skal man i Interpol ha blitt oppmerksom på hennes nye identitet og bopel, og det ble sendt pågripelsesanmodning fra Interpol og utleveringsanmodning fra Tyskland. Saken har siden versert for norske domstoler i mange varianter, og det foreligger nå rettskraftig dom for at Andrawes. som har innrømmet at hun er Ansari, kan utleveres. Utlevering er nå gjennomført etter at Kongen i Statsråd avslo siste appell.

Det er mange som har sammenlignet Andrawes-saken med Sylvia Rafael Schjødt-saken. Som beskrevet i forrige avsnitt var Rafael siktet for drap i Roma i oktober 1972. På grunn av sterkt politisk press ble hun benådet etter bare et drøyt år (mai 1975) og meget raskt utvist til Israel. Dette skjedde til tross for at man i Norge hadde mottatt utleveringsbegjæring (se kap. 25.18) og det var enighet mellom Norge og Italia om at de skyldige høyst sannsynlig var det samme Mossad-teamet. Da Sylvia Rafael kom tilbake til Norge gift med Annæus Schjødt, og etter nytt press fra Jens Chr Hauge & Co fikk permanent oppholdstillatelse her, kom det ny utleveringsbegjæring, som skal ha blitt avvist før den deretter ble trukket. Det er opplagt at den norske opptreden her hindret rettferdig prosess etter drapet i Roma.

Vi har selvsagt absolutt ingen sympati for den personen som i 1977 deltok i terroraksjonen i Mogadishu, i og for seg enda mindre sympati enn for de som sto for Lillehammer-drapet. Men vi har også reagert på forskjellsbehandlingen i de to sakene

Sylvia Rafael fikk før og etter sitt ekteskap spesialbehandling på alle måter til tross for at dette var lenge før fredsprosessen i Midt-Østen. I mellomtiden har både Rafael’s og Andrawes’ sjefer i det begge oppfattet som en krigssituasjon den gangen fått fredspris av Norge. Det roper av dobbeltmoral at den ene terroristen slipper så billig før sjefene blir «tilgitt», mens den andre skal straffeforfølges lenge etter at sjefene er blitt helter. En slags «omvendt Nürnberg»!

Andrawes spilte en klart mer underordnet rolle i sin terrorsak enn Rafael. som var fast medlem av Harari-teamet.

Andrawes var allerede dømt for sin forbrytelse i Somalia, men Rafaels sak fra Roma ble aldri prøvet for noen rett.

Andrawes ble riktignok benådet svært så raskt i Somalia, så vi forstår tyskernes ønske om egen rettslig prøving, men Rafael ble benådet nesten like raskt i Norge (18 og 22 mnd), så her har ikke vi mye å snakke om.

l en utleveringssak spiller «tilknytning til Norge» og ulike rimelighetshensyn en sentral rolle. I 1980 hadde Rafael hatt normal tilknytning til Norge i ca. ett år (fengselstiden skal neppe medregnes!), mens Andrawes hadde vært her mer enn tre år da begjæringen ble fremmet. Rafaels ekteskap med norsk statsborger må telle med, men det må også Andrawes ekteskap til en mann med ubestridt oppholdstillatelse og ikke minst rimelighetshensynene til hennes barn (det er et gjennomgående problemtema i norsk utlendingspolitikk at barneloven er underordnet fremmedloven). Blant rimelighetshensyn bør også telle at Andrawes er invalidisert.

Vi finner denne forskjellsbehandlingen høyst påfallende. Vi tar ikke stilling til hva som i og for seg måtte være juridisk «korrekt» i den rettslige delen av Andrawes-saken, selv med en Rafael-presedens, men stiller spørsmålstegn med hvorfor de administrative myndigheter la opp til denne forskjellsbehandlingen. Vi minner om at de fleste sider av slike saker i utgangspunktet er administrative avgjørelser, der de berørte parter kun kan kreve lovligheten av myndighetenes avgjørelser rettsprøvet, mens domstolene sjelden overprøver saksbehandlingens skjønn. I fremmedsaker etc. er lovgivningen utpreget fullmaktspreget. Dette betyr at Justisdepartementet og Regjeringen i realiteten har hele saken i sin hånd både før, under og etter den rettslige behandling.

Det er en annen side ved saken vi fester liten tillit til, og det er teorien om at norske myndigheter ikke kjente til at Andrawes var identisk med Ansari. Man kan mene hva man vil om at hun ikke selv la alle kortene på bordet i asylsaken, men det er helt usannsynlig at dette ikke ble oppdaget. Ansari var siden 1977 ettersøkt gjennom Interpol som terrorist. Hun ble skutt ned og overlevet bare såvidt i Mogadishu, og det er rutine at spesialstyrker fra SAS (UK) og de tyske grensestyrkene (VAR DE I MOGADISHU?) tar fingeravtrykk/foto av døde eller etterlatte terrorister. I alle fall har norske myndigheter, dvs. POT/Frigaard og E-staben/Trond gjennom Interpol fått de samme identitetsdata som tyske myndigheter har lagt til grunn for sin begjæring. Disse data har derfor foreligget i Norge under behandlingen av Andrawes’ søknad, og alle asylsaker skal sjekkes mot slike data på internasjonalt ettersøkte personer (det kommende data- og fingeravtrykksamarbeidet i EØS er noe helt annet og langt mer omfattende som gjelder fremmedkontrollen generelt).

Det er da også kommet frem at kunnskapen om Andrawes’ identitet har vært tilstede i Oslo helt fra hun ankom til Norge. Ifølge Aftenposten2:

«Etter det Aftenposten får opplyst, hadde tysk politi etter mer enn 17 års intens leting klart å lokalisere nøyaktig bostedsadresse for den palestinske kvinnen og hennes familie. Mye tyder på at tyskerne kan ha basert sine opplysninger på lokale informanter i den norske hovedstad.

Overvåkingssjef Hans Olav Østgaard benekter imidlertid at politiet i Norge hadde innledet et samarbeid med tysk politi før pågripelsesbegjæringen overraskende dukket opp via Interpol …

– Vi hadde overhode ikke kjennskap til at den etterlyste terroristen befant seg i Oslo …»

PLOs representant i Oslo, Omar Kitmitto, sa til Aftenposten3:

«- Jeg har lenge kjent den 41-årige kvinnens bakgrunn som flykaprer, og antok at også norske myndigheter visste dette.

Selv har han pleiet personlig kontakt med den palestinske kvinnen – kjent som flykapreren Soroya Ansari, men som har gått under navnet Souhaili Sami Andrawes»

Ut fra det vi idag vet om avlytting av, infiltrasjon i og etterretning mot palestinske miljøer i Norge virker det helt usannsynlig at Kitmitto’s kunnskap om Andrawes ikke skulle ha nådd POT i tillegg til informasjonen fra Interpol, og lenge før det fremkom offentlig. Vi kjenner bl.a. til at Finn Sjue, kjent partner av Palestinakomité-infiltratøren Jostein Mølbach, også operativ i forbindelse med en av våre avlyttingsnaboleligheter, hadde god kontakt med Kitmitto.

Vi har notert oss at Senterpartiets leder, Anne Enger Lahnstein, og Kristelig Folkepartis leder, Valgerd Svarstad Haugland, begge gikk mot utlevering av Andrawes4.

Også Arbeiderbladet5 oppdaget forskjellsbehandlingen mellom Rafael og Andrawes:

«Souhaila Andrawes gjorde seg skyldig i overgrep som betinger straff. Men hun er allerede dømt for sin handling, og har sonet under harde forhold før hun ble benådet og utvist fra Somalia. Når denne dommen av noen avfeies som uten betydning, er det en nedvurdering av rettspraksis i den tredje verden. Vi våger påstanden om at (hvis) Andrawes var blitt dømt, hadde sonet og senere var blitt benådet i et vestlig land, ville det aldri vært reist noen sak om utlevering, vi trenger ikke gå lenger enn til vårt eget land for å finne eksempler på at forholdsvis mild behandling av terrorister er akseptert så sant det skjer innenfor vår egen kulturkrets. Tre av medlemmene i den israelske terrorgruppa på Lillehammer i 1974, som ble dømt til fengsel for medvirkning til drap, sonet ikke lenge før de ble benådet. En av dem fikk til overmål oppholdstillatelse til Norge. Vil Norge opptre konsekvent, kan utlevering av Souhaila Andrawes derfor vanskelig forsvares.»

Lederskribenten kunne også lagt til at Norge avstår fra å kreve utlevering «fra samme kulturkrets» selv av en sjefsterrorist, når denne først er kommet seg avgårde, selv om man har bevis i massevis til å gå til et slikt skritt!

Etter hvert som regjeringens unnfallenhet i hele Lillehammer-saken de siste ukene er blitt åpenbar for alle, ser flere også den slående kontrast til Andrawes-saken. Det gjelder f.eks. også. h. r. adv Arne Haugestad6:

«Haugestad mener det er dårlig samsvar mellom regjeringens iver etter å utlevere den palestinske flykapreren Souhaila Andrawes og norske myndigheters manglende pågåenhet i etterforskningen av det overlagte drapet på Bouchiki.»

Vi syntes mye pekte i retning av at Andrawes ble brukt som brikke i et langt større spill. Hun var sannsynligvis fra ankomsten «lagt på is» for evt. senere bruk, og hennes sak ble holdt i luften så lenge som mulig for det tilfelle at man skulle få bruk for den, f.eks. ifb med fredsforhandlingene. Det er mulig at hun ikke kunne utnyttes hensiktsmessig på et tidlig tidspunkt i prosessen.

Men til slutt var det ikke mulig å holde saken flytende lenger. En avgjørelse måtte tas, formodentlig uten at man hadde noe spesielt å bruke denne brikken til. Da var det nok mest opportunt å utlevere Andrawes, slik at man ihvertfall i denne saken – der Israel ihvertfall ikke hadde noen innvendinger – kunne prioritere Norges internasjonale forpliktelser.

Hun blir nå tiltalt for flykapring og aktiv medvirkning til drap og risikerer livsvarig fengsel7. Sylvia fikk 22 måneder.

1 Opplysningene om Andrawes-saken er hentet fra Aftenposten 20. oktober 1994 og 12. juli 1995.

2 Aftenposten 22. oktober 1994.

3 Aftenposten 20. juli 1995.

4 Aftenposten 28. juli 1995.

5 Arbeiderbladet 26. august 1005.

6 Dagbladet 3. januar 1996.

7 Arbeiderbladet 17. januar 1996.

25.27.3 Konklusjon

Som sagt er Jens Chr Hauge Systemenes Skaper, og derfor selvsagt «001» fra begynnelsen av. Det ville være rart om dette opphørte straks etter at han sluttet som statsråd i 1955. Det er mer sannsynlig at han nettopp sluttet som statsråd for å prioritere «001 -funksjonen».

Omtalen foran av Lillehammer-saken og kuppet i Ap tyder på at Hauge har holdt posisjonen gjennom hele 70- og 80-årene.

Vi er temmelig overbevist om at Jens Chr Hauge fortsatt er meget oppegående og meget aktiv, selv om han teller mange år. Det kan heller ikke være noe tvil om at hans ord fortsatt er lov for hele den gamle generasjonen, som fortsatt har sin egen sterke del av nettverket.

Uansett hvem som måtte oppfattes som «001» idag, tror vi Hauge fortsatt holdes i høyaktelse som eldste far i huset, og slett ikke er moden for hornet på veggen. Ønsker han noe, blir det gjort. Er noe stort i emning, blir han spurt. Det mest sannsynlige er at han fortsatt er de facto leder, men at det finnes en annen daglig leder for totalapparatet, nærmere Youngstorgets daglige virksomhet.

I Sverige har man døpt sin «fjerde tjeneste» for «SAPO» – det Sosialdemokratiske Arbeiderpartiets Politi; et ordspill på SÄPO (Säkerhetspolisen). Det menes å dekke de deler av SÄPO og E-tjenesten som er innblandet, samt IB-apparatet, som i Norge tilsvarer Norasonde, Kjettingmannen etc.

Svensk litteratur har greit utpekt den sosialdemokratiske partisekretær og senere utenriksminister Sten Andersson til «SAPO-sjef» i perioden 1963-19821. I Sverige han man på fullt alvor sagt «Hva skal vi med SÄPO, når vi har SAPO?».

Skulle vi finne en norsk parallell for et litt kjekkere navn på vår «fjerde tjeneste», måtte jo det bli APO for Arbeiderpartiets politi, eller kanskje enda bedre: GROPO, etter organisasjonens styreformann, dronning og høye beskytter.

Det norske Ap har jo i alle år tatt etter sitt svenske søsterparti i ett og alt, i skole- og utdanningspolitikken, velferdsstatspolitikken, kredittpolitikken, valutapolitikken osv. Kanskje har man tatt etter også når det gjelder lederskapsprinsipper i den hemmelige verden. I så fall er det Thorbjørn Jagland som er daglig leder i Norge!

Jagland har mer til felles med Andersson: Sistnevnte blånektet så sent som i 1988 at partiet hadde hatt noe å gjøre med politisk overvåking av kommunister. Kjente toner!

1 Thomas Kanger og Jonas Gummesson: «Kommunistjägarna». Ordfront 1990. Side 36.

26. Farvel barndom

Norge er på mange måter et ungt land. Vi har som nasjon gang på gang «startet på nytt» – på bar bakke – med å utvikle samfunnsmessige tradisjoner og politiske paradigmer1 etter avslutningen på unionene og okkupasjonen, siste gang i 1945. Fokus har vært på nasjonal suverenitet og forsvar mot ytre trusler. Nasjonalt samhold, felles innsats for oppbygging, troverdighet overfor omverdenen har vært særdeles viktige stikkord.

Det har tilsynelatende vært få virkelige trusler innenfra. De norske nazistene ble aldri noen virkelig trussel før tyskerne kom. Vi har avslørt få spioner, og selv de mest frastøtende politiske ekstremistgrupper har begrenset sine ytringsformer utenfor loven til bare få og hjelpeløse handlinger.

Selv om Arbeiderpartiet i en kort periode i mellomkrigstiden var kommunistisk orientert, og AKP/RV en tid ganske revolusjonært, har nesten all politisk virksomhet skjedd på demokratiets grunn og med full respekt for demokratiske spilleregler – igjen tilsynelatende.

Kort sagt har vi hatt en følelse av et ganske samlet folk der man nok kan krangle om noen lover og noen skatter, men der alle går i samme 17. mai-tog, hilser Kongen og skåler sammen for at Norge er verdens beste land å leve i.

De politiske partiene har betraktet hverandre som partnere i en demokratisk konkurranse med like sjanser og felles grunnverdier og langt på vei sammenfallende mål. Vi snakker pent om hverandre overfor utlendinger. Vi viser all den foreskrevne respekt for et verv når noen først er valgt til det, uansett parti.

Kort sagt har vi levet i en sorgløs andedam der endene nok kan kvekke høyt til hverandre, men flokker seg sammen når det gjelder, uten tanke på at det kan finnes andre dyr i bassenget. Bare i andre land finnes korrupsjon, terrorisme, politistatmetoder, undergravning, sammensvergelser.

Denne sorgløse, barnlige tilværelse har satt sitt preg på våre politiske institusjonelle forhold.

Stortingets virke kretser rundt Regjeringen. 95% av sakene som behandles i Stortinget har opprinnelse i Regjeringen. Regjeringen regnes som Stortingets viktigste saksbehandler. Stortinget har selv minimal utredningskapasitet, selv om partisekretariatene har vokst endel de siste årene. Skal det forandres noe på Regjeringens forslag, skal endringsforslagene som oftest kommenteres av Regjeringen, og regjeringspartiet sørger for at det de er med på «er i samråd med Regjeringen».

Stortinget adresserer seg nesten aldri til andre enn Regjeringen. Endel pressgrupper får riktignok foretrede for komiteene, men skal man uteske handlinger eller meninger i en statlig etat, skal denne komme i statsrådens følge og under Regjeringens instruks.

Kort sagt: Vi har hatt en enestående tillit til hverandres hederlighet og godvilje. Fremfor alt har høyresiden hatt en helt uvanlig tillit til Arbeiderpartiets nasjonale og demokratiske holdning. Både venstresiden og endog mellompartiene har tidvis anmeldt skepsis, men ingen har hatt anelse om den virkelighet som nå avdekkes.

Vi burde sett sporene. Vi som hører til høyresiden er skyldige fordi vi i mange år tillot en marginalisering av motstanderne av norsk sikkerhetspolitikk. Vår unnskyldning er at grenseoppgangen mellom høyst påkrevet forsvar mot ytre makters innflytelse og borgerrettighetene til det vi oppfattet som beslektede ideologiske retninger hjemme var vanskelig under den kalde krigen, med våre unge politiske tradisjoner og et Ap med store interne problemer. Vi lot venstresiden ligge under Ap’s jurisdiksjon, og den var beinhard. Vi glemte at undertrykkelse alltid starter med marginale grupper som ikke er med i konsensus-samfunnet.

Vi leste vår «It can’t happen here»2 og trodde vi forsto budskapet: Jo, fascismen kan gro frem i alle slags samfunn. Men vi hadde ikke fulgt med i timen. Det virkelige budskapet var at diktaturet lettest vokser frem fra de gruppene som har størst legitimitet, for de blir fort tiltrodd stor makt og korrumperes av den. De som allerede er marginalisert, har små sjanser. Og hvis de store, sterke og i utgangspunktet legitime gruppene i samfunnet går løs på ytterkantene, er man allerede på skråplanet. Vi har derfor i denne boken forsøkt å yte litt rettferdighet til begge ytterfløyene i norsk politikk, ikke så mye fordi de fortjener det, men fordi vi alle – hele den norske rettsstaten – fortjener det.

Eller, som den britiske journalisten William Henry Chamberlin sa det i boken «A false Utopia»3 allerede i 1937 (oversatt her):

«Hvis demokratiet skal overleve, må det være hederlig nok til å leve opp til sine forutsetninger og akseptere den risiko som ligger innebakt i den demokratiske teori: At folket er suverent og har rett til å velge mellom alle alternative filosofier og de praktiske tiltak som måtte bli foreslått, uten noen kontroll fra selvoppnevnte offisielle voktere. Noe av det absolutt essensielle ved demokratiets kvalitet mistes hvis selv den minste og mest upopulære minoritetsgruppe nektes muligheter for å si sin mening, selv om den meningen omfatter avskaffelse av demokratiet. Det er en grotesk selvmotsigelse å nekte ytringsfrihet i frihetens antatte interesse. Dessuten: Erfaring viser at det er svært vanskelig å vite hvor det stanser hvis en undertrykkelsesprosess allerede er i gang.»

Det er særlig den siste delen av denne teorien «den fjerde tjeneste» ettertrykkelig har bevist i Norge.

Et annet særdeles viktig poeng er at den typen «folkets voktere» som Chamberlin beskriver, selv ofte mener at de gjør det riktige, og fortsetter med det etterhvert som deres virksomhet med små, nesten usynlige skritt går langt inn i det ulovlige og til slutt diktaturet. Denne selvrettferdiggjørelsen er beskrevet f.eks. av Isabel Paterson i «The God of the Machine» (oversatt her)4:

«… mange av verdens største lidelser er skapt av velmenende mennesker som så bort fra prinsippene om individuell frihet, bortsett fra for dem selv, og som ble besatt av fanatisk målbevissthet om å forbedre folkets liv ut fra en eller annen teori de selv trodde på. Det er på dette punkt at humanisten setter opp giljotinen!

Selv om det starter med gode hensikter, er vanligvis et slikt program et resultat av ego-sentrering hjulpet frem av selvsuggesjon: ‘Jeg har rett. De som er uenige tar feil. Kan de ikke bli tvunget inn på linje, må de knuses.’

Egoisme er en naturlig menneskelig egenskap som er konstruktiv når den holdes på plass. Men det er svært pretensiøst av enhver dødelig person å anta at han er utstyrt med slike fantastiske evner at han kan styre alle sine medmenneskers liv bedre enn de som enkeltmennesker kan styre sine egne affærer …

Den skade som i historien er gjort av vanlige kriminelle, mordere, gangstere og tyver er ubetydelig sammenlignet med de grusomme lidelser som er påført mennesker av profesjonelle ‘do-gooders,’ som setter seg selv opp som guder på jord og som uten sideblikk vil dytte sine meninger på alle andre, i hellig forvissning om at ‘hensikten helliger midlet’.

Men det er en alvorlig feil å anta at slike ‘do-gooders’ ikke er oppriktige. Faren ligger nettopp i at deres tro er like glødende og sterk som troen til en gammel Aztekisk prest.»

Vi skal ikke drive kritikken av dette historiske for langt, men mange på venstresiden fortjener idag vår unnskyldning. Vi selv og de fleste andre på ikke-sosialistisk side har først alt for sent forstått at den linjen Haakon Lie og Jens Chr Hauge drev gjennom skapte store personlige tragedier for mange, pga. personfølging og virkemidler som ikke skal forekomme i et demokrati.

Spørsmålet er: Hva gjør vi nå?

Første punkt på dagsorden er å rydde opp.

Akkurat som vi som enkeltpersoner har «gått tjenestevei», og prøvd alle tilgjengelige virkemidler det demokratiske samfunn har å by på, kan man – selvsagt uten sammenligning forøvrig – si at Stortinget har gjort noe lignende. Stortinget har prøvd seg med sterke oppfordringer til Regjeringen, med å la Regjeringen utrede og senere granske, med å la justisvesenet granske og nå med en egen, parlamentarisk oppnevnt kommisjon. Intet har ført frem, og den stort sett velmenende parlamentariske kommisjon ser ut til ved Regjeringens hjelp å ha rotet seg så langt bort i skogen at den neppe kommer ut igjen. Problemet er vokst så stort at man ikke kan løse det mens det sitter en Ap-regjering. Det gjenstår bare ett virkemiddel: Ny regjering, som nærmest bare får som mandat fra Stortinget å oppklare, rydde opp og gjennomføre de rettferdige konsekvensene.

Blant de nødvendige konsekvenser kan det vise seg man vil finne å ta riksretten i bruk. Det er lenge siden sist. Mange anser Riksretten som et nedstøvet virkemiddel som har overlevet seg selv. Dette argumentet er brukt hver gang Riksrett har vært på tale, og ihvertfall hevet listen. Men Riksrett er fortsatt den eneste domstol som kan dømme for forbrytelser begått under utøvelse av endel av Rikets fremste verv. Det er risiko for å finne adskillige slike. Det vil ikke bli forstått av det norske folk at denne gruppen skal gå straff-frie, selv om de mister jobben.

Vi skal ikke gi så mange flere råd til Stortinget, som vi forventer selv kan løse sine problemer, men tror vi taler på vegne av mange når vi gir uttrykk for håp om at alle opposisjonspartiene nå bare legger bort sine egne saker for å bli med på den største ryddesjauen i norsk historie. Det blir masse tid for den partipolitiske konkurransen, mye friere forhold og langt større muligheter for andre enn Ap til å nå frem med sitt etterpå.

Neste punkt blir å sikre seg at dette ikke får skje om igjen. Uansett hvor grundig opprydningen er, vil det etterpå finnes politikere og andre med ny og høy legitimitet. De som nå skal rydde, må ikke innbille seg at de selv er annerledes. De må også bygge inn grenser for utnyttelsen av den makt de selv kan få. Selv deler av det nåværende system kan returnere i ny skikkelse, med nye personer og nye lojaliteter.

Her skal man ikke hoppe på for raske konklusjoner.

Vi vil fortsatt trenge Det norske Arbeiderparti. Det må gjerne skifte navn og bytte ut ledere. Men sosialdemokratiet som politisk retning blir ikke borte bare fordi bæreren av denne har gjort seg bort. Vel er ingen av forfatterne av denne bok sosialdemokrater, men det er ikke på denne måten vi ønsker at våre politiske preferanser skal vinne frem. Det er makten som korrumperer, ikke ideologien. (Noen ideologier har riktignok innebygget en temmelig lav kritisk sans for egen makt, men det gjelder ikke sosialdemokratiet som sådan).

Vi håper derfor inderlig at den opprydningsprosess som må komme i det sosialdemokratiske hus fører til at vi får tilbake et sterkt og livskraftig sosialdemokratisk parti. Det er opplagt at det finnes nok av personer i Arbeiderpartiet som er helt uskyldige i det som har skjedd. Noen har endog beviselig ofret adskillig for å rydde opp allerede. Det er sikkert mange fler enn de vi vet om, men vi vii fremheve ekteparet Ronald Bye og Tove Heggen Larsen som på grunn av egen integritet i mange år har valgt en slags indre eksil i partiet og fått betale for det, slett ikke bare i form av «boblebad». Noe av det mest ubehagelige vi har sett er forsøkene på å diskreditere Ronald Bye for å ha skrevet sine bøker i vinnings hensikt. Tvert imot: Har han tjent noe (men dessverre er det sikkert ikke mye), er det vel unt. Slik vi ser det, er det ikke galt å tjene penger når det skjer på et solid etisk grunnlag.

Vi er for vår del takknemlige for at Ronald og Tove har sett bort fra partipolitiske forskjeller og gitt oss både råd og veiledning underveis. Vi skal ikke gi Arbeiderpartiet så mange råd om fremtiden, men vil ikke bli forbauset om vi får se dem igjen i fremskutte posisjoner i fremtidens sosialdemokratiske bevegelse, hvilken form den nå måtte anta.

Og: Vi vil fortsatt trenge hemmelige tjenester. Selvsagt må alle skyldige ut og nye folk med bred tillit inn. Men det løser intet problem på lang sikt – motstandskraften mot å bli korrumpert av makt er en begrenset ressurs hos enhver av oss. Det må organisasjonsmessige endringer til, og det gjelder også justisvesenet, særlig påtalemyndigheten.

Da tenker vi ikke på oppdeling/sammenslutning, nye kontorer og avdelinger etc. – det er kosmetikk. Det som trengs er å innføre det amerikanerne kaller «checks and balances», dvs. indre og ytre systemer som motvirker maktkonsentrasjon og/eller sørger for at de oppdages i tide. Vi vil ikke her forsøke å gi noen detaljoppskrift, bare antyde noen eksempler:

Ny lovgivning mot statskriminalitet der kriminelle handlinger som utøves med bruk av statsmakt straffes strengere og gir sterke etterforskningsmuligheter til kontrollorganer i og oppnevnt av Stortinget

Generell lovrevisjon som gir bestemte rettigheter og beskyttende rutiner til personer som uten å vite det utsettes for overvåking etc., og som innfører straffebestemmelser for misbruk av tjenestenes virkemidler

Åremålsansettelse for alle viktige toppstillinger og et godt stykke nedover, kanskje helt til bunns i de hemmelige tjenester (mot garantert jobb helt andre steder siden)

Sterkere organisasjonsmessige skillelinjer mellom administrative og visse utøvende operasjonsenheter, f.eks. avlyttingsenheter, slik at avlytting ikke kan iverksettes uten etter formell, skriftlig rekvisisjon som skal dokumentere rettslig kjennelse og arkiveres et tredje sted for øyeblikkelig granskning når som helst av et kontrollorgan oppnevnt av Stortinget, og strenge straffer for overtredelse av dette (tilsvarende for alle andre typer operasjoner rettet mot norske borgere)

revurdering av Forsvarets organisasjon slik at enheter som i sin natur må gis et ekstra vern mot innsyn ikke samtidig kan disponere maktmidler (kfr kombinasjonen E-staben/Stay Behind)

Regler for avslutning av overvåkningssaker m.v. innen gitte tidsfrister slik at den overvåkede enten blir tiltalt eller får beskjed om overvåkning som har foregått når saken alternativt må frafalles ved fristens utløp; fristforlengelse kun ved Kongelig Resolusjon som igjen bare kan hemmeligholdes fra Stortinget en fastsatt tid

Gjennomgang av prosessuelle regler for rettslige kjennelser i avlyttingssaker, f.eks. med bestemmelser om

  • mer enn én dommer
  • forsvarer i hvert enkelt tilfelle
  • at kjennelse bare kan gis for avgrensede, forholdsvis korte tidsrom
  • forlengelse må prosederes for nye dommere
  • kontroll også med domsavsigelser enten ved Stortingets organ eller et organ under Høyesterett

Strengere strafferammer og – fremfor alt – lengre foreldelsesfrister for ulovlig avlytting, overvåking etc., dog differensiert slik at det er de systematiske aksjoner der avlytting tjener et bredere, konspirativt forhold som rammes sterkest

Gjennomgang av lovgivningen for å få vurdert om den bør tilpasses amerikansk lovgivning for deltakelse i konspirasjon og organisert kriminalitet

Opprettelse av egne internetterforskningsavdelinger hvor dette ikke finnes, slik at de rapporterer kun til øverste etatsjef og slik at de ikke kan rekrutteres fra egen etat

Det stortingsoppnevnte kontrollorganet – som også skal ha medlemmer på åremål – må gis egen jurisdiksjon og etterforskningskompetanse og klare instrukser for hvordan klager fra enkeltpersoner skal behandles

Stortinget må selv nedsette et organ av særlig solide representanter (også på åremål) som er overordnet det forannevnte organ og på eget initiativ kan innkalle hvem som helst og møte frem hvor som helst innenfor de hemmelige tjenester

Det må også vurderes hvordan nye kontrollordninger kan innføres for påtalemyndigheten, sannsynligvis best i regi av Høyesterett

Norge har aldri tidligere stått overfor denne typen kriminalitet. Vårt lovverk er ikke en gang tilpasset helt ordinær – «privat» – organisert kriminalitet. Andre land, særlig USA, er vel vant med mafia-tilstander og har et tilsvarende lovverk der «conspiracy» er et sentralt element. Med denne menes at deltakelse i enhver form for organisert kriminalitet i prinsippet medfører likt straffeansvar for alle deltakere. Hvis en gruppe forbrytere planlegger innbrudd, og en av dem under utøvelsen begår mord, er alle skyldige i mord. Dette er først og fremst et meget effektivt virkemiddel for opprulling av store saker, fordi det kombineres med en etterfølgende selektiv påtalepraksis slik at «småfiskene» likevel slipper billigere. Systemet bør neppe kopieres til Norge, men vi bør skaffe oss lovgivning som innfører tilsvarende begreper når realitetene oppstår, slik at enkeltdeltakere i konspirasjon ikke slipper unna fordi deres beslutninger ikles tilsynelatende legitime formaliteter, eller når det foreligger opplagte klandestine kommandolinjer uten at man direkte kan påvise at disse har vært benyttet i hvert enkelt kriminelt tilfelle.

Endelig må Stortinget sørge for å styrke sin egen kontroll med den totale forvaltning, inklusive justisvesenet. Her er det gjort enkelte skritt gjennom den nye instruksen til og oppgraderingen av Stortingets kontrollkomité, men det er langt igjen.

Det pågikk i fjor et begrenset arbeid i Presidentskapets regi for reform av Stortingets arbeidsform, i første rekke budsjettprosessen og spørreinstituttet. I denne forbindelse hadde stortingspresident Edvard Grimstad (KrF) en kronikk i Aftenposten i juli 19955. Han tok der opp en rekke reformtanker som virket svært fornuftige. Forslagene om bedre muligheter for Stortinget til å innhente utredninger etc. som alternativer til Regjeringens, og etablering av et eget lovråd for Stortinget grenser inn på vårt tema og virker interessante. Andre ligger klart utenfor. Hans sentrale poeng gjelder «åpne høringer» som tidligere er blitt nedstemt på et delvis tverrpolitisk grunnlag6. Også Carl I Hagen (FrP)7 og Erik Solheim (SV) tok med bakgrunn i overvåkningssakene opp igjen dette tema. Resultatet ble en begrenset ordning med åpne høringer i spesielle tilfelle. Vi har ennå ikke sett hvordan det vil virke i praksis.

Etter vår mening er spørsmålet om høringer særdeles viktig. Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om åpenhet eller ikke. Vi mener det er svært mange muligheter for hvordan Stortinget kan styrke sin stilling vis-a-vis Regjeringen.

La oss først minne om situasjonen idag: Stortinget arbeider i plenum (inklusive møter i Odelstinget og Lagtinget), gjennom komiteene og gjennom partigruppene. De siste har hver sin egen jurisdiksjon og faller utenfor denne sammenheng. I plenum kan man om ønskelig ha hemmelige møter, men det har man i praksis ikke lenger fordi de ikke kan holdes hemmelige. I plenum kan statsrådene spørres ut og tvinges til å forholde seg til ulike forslag. Det finnes romslige muligheter for dette, men det er klart at regler for taletid, replikker, foranledning etc. kan endres slik at spørringen får mer karakter av utspørring. Men dette er neppe det sentrale.

Komiteenes møter er lukkede. Etter vår konstitusjon er komitéene rene arbeidsredskaper for Stortinget. De meddeler seg gjennom sin skriftlige innstilling, og deretter har det som ellers måtte vært sagt under møtene ingen formell eller reell eksistens. Det føres f.eks. ikke detaljerte referater.

Komitéene kan sende skriftlige spørsmål til statsrådene, eller innkalle dem til høring. Skriftlig kommunikasjon tar svært lang tid og gir statsråden anledning til å finformulere sitt svar, svare tåkete eller helt unnlate å svare uten at dette vekker særlig oppmerksomhet. Det er sjelden tid til å kreve gjentatte presiseringer. Muntlige svar i komitéen er enda farligere. Statsråden kan her uttale seg tvetydig eller utydelig og senere hevde at komitéen fikk bestemt informasjon. Derved kan komitéene «bondefanges». Med mindre svarene uttrykkelig nedtegnes i innstillingen blir statsråden stående uten senere ansvar for hva som er sagt eller ikke sagt, men med muligheter til å hevde hva som helst.

Ønsker en komité å gå inn på andre embetsmenn eller etater, skal disse alltid komme i statsrådens følge. Dette gir statsråden på forhånd enestående muligheter til å koordinere spillet og «konfirmere» sine underordnede, som naturlig nok må uttale seg særlig forsiktig med statsråden tilstede.

Spørsmål etc. i plenum egner seg bare i sluttfasen av en saksbehandling og ikke i alle saker. Fremfor alt er dette svært uegnet for granskning, informasjonsinnhenting etc. Da henvises man til komitéene, med disses svært mangelfulle muligheter for dokumentasjon og offentlighet og svært kronglete rutiner for informasjonsinnhenting.

Her må man kunne vurdere:

Mulighet for å arrangere formelle høringer (åpne eller lukkede) med opptak av nøyaktig referat som senere kan benyttes av samme komité for å kontrollere statsrådens opplysninger og meddelelser i ettertid (burde være uproblematisk)

Mulighet for å innkalle sjefer for underliggende etater, i gitte situasjoner også embetsmenn, til slike høringer for å redegjøre under eget ansvar (dette er vanskelig pga. vårt parlamentariske styresett der statsråden er ansvarlig for sine underordnede ledd, men bør likevel kunne benyttes for bestemte rene kontrollhensyn og derfor muligens bare av kontrollkomiteen)

Mulighet for senere nedgradering av denne typen høringer når de opprinnelig er lukkede (gjerne umiddelbart slik at formuleringer som bør unntas offentlighet i en første utgave sladdes ut og etter en tidsfrist tas inn igjen; statsråden og andre er ikke der for å sludre og må kunne påvise reelle begrunnelser for offentlighetsunntak)

Mulighet for å holde denne typen høringer for åpne dører når forholdene tillater det (komiteene må ha anledning til å holde dørene lukket i en ren orienterings- og undersøkelsesfase og når man tar opp forhold som av sin natur bør forbli gradert, men også kunne ansvarliggjøre statsråden for fremtiden og offentligheten i senere oppklaringsfaser)

Ikke noe av dette hindrer at komiteene kan fortsette med sin nåværende arbeidsform når de ønsker det, særlig under møter komiteen har selv uten andre tilstede (i slike vil det være anstaltmakeri å føre referat) eller når komiteen ønsker å sondere ut kompromisser og hestehandling med statsråden. De aller fleste saker er rutinesaker og krever ikke annet enn dagens ordning.

Man kan videre vurdere arbeidsformer som ligger på et nivå mellom plenum og komité, f eks. ved oppnevnelse av større ad hoc-komitéer knyttet til konkrete saker av særlig betydning, spørreperioder med statsministeren der bare de parlamentariske lederne deltar osv.

Mulighetene er mange, men det er tre hovedpoeng: Stortinget må finne en bedre vei til kontroll (ikke instruksjon) av underliggende etater m.v. enn bare gjennom statsråden; statsrådene og andre må kunne utspørres slik at de senere kan forholdes sine uttalelser, og utstrekningen av offentlighet må kunne bestemmes på Stortingets egne premisser fra sak til sak.

Muligens bør endel av de nye muligheter forbeholdes eller legges til Kontrollkomiteen. Denne bør i alle fall få adskillig sterkere virkemidler enn den har idag. Minst bør den kunne arbeide ut fra tilsvarende særlovgivning som Stortinget nå har gitt Lund-kommisjonen (vitneplikt og sannhetsplikt under straffeansvar), helst noe sterkere, som adgang til umiddelbart å kunne utløse en prosess for varetektsfengsling hvis avhørte antas å lyve eller på annen måte nekter å samarbeide.

Den rettspleie som etter vår konstitusjon ivaretas av Riksretten må sikres i former som er tilpasset dagens forhold. Det er av vesentlig betydning at Stortinget beholder den fulle jurisdiksjon over både påtaleelementet og det dømmende elementet som idag, og at det gås en grenseoppgang for hvor langt jurisdiksjonen strekker seg, jfr. Nygaard Haug-stevningen av Godal. Denne typen saker må være under Stortingets egen jurisdiksjon.

Det er meget verdifullt at Stortinget gjennom styrkingen av Kontrollkomiteen så langt og den debatten som pågår har innsett man må ha solide kontrollmuligheter med forvaltningen. Men hittil har den nyvundne realisme ikke omfattet justisvesenet. For eksempel har Kontrollkomitéen fått som regel at man ikke kan gå inn i saker som er under etterforskning eller behandling i rettsvesenet. Dessverre har vi avdekket at påtalemyndigheten er langt fra uavhengig og at endog deler av det ordinære politiet er trukket inn i systemets innflytelsessfære. En slik regel blir derfor fort brukt direkte til å hindre Kontrollkomitéen fra å komme i virksomhet ved å sette i gang og forlenge etterforskning som bare viser seg å være dekkaksjoner. Dette betyr at Kontrollkomitéens kontroll også bør omfatte justisvesenet og at Stortinget ikke må begrense sin egen mulighet til å ta opp hvilke som helst saker når som helst. Stortingets innebygde treghetsmekanismer er likevel sterke nok til å hindre utglidning.

Det vil bli nødvendig å endre mange prinsipper og vaner. Det kan bli slutt på noe av jovialiteten og de uhøytidelige omgangsformer mellom Stortinget og Regjeringen, og det kan bli nødvendig å ta mange flere konflikter og ubehageligheter. Det er slik det er å vokse opp. Vi er i ferd med å si «Farvel, barndom» som nasjon. Det er bittert å miste barnets sorgløshet. Men nødvendig for å overleve.

1Paradigme – Syn som er tverrsektorielt bredt akseptert, nærmest konsensus, av avgrenset tidsperiode.

2Sinclair Lewis: «It can’t happen here». Norsk utgave: «Det kan aldri hende her!» Gyldendal 1936.

3William Henry Chamberlin: «A False Utopia». Duckworth, London 1937.

4Isabel Paterson: «The God of the Machine». G. P. Putnam’s Sons, New York 1943.

5Aftenposten 7. juli 1995.

6Våren 1989 med 72 mot 53 stemmer. Flertallet i A, H og KrF var mot, hele Sp, SV og FrP for.

7 Dagbladet 29. november 1993.

Hvorfor denne siden

Illusjonen om at vi styrer noe som helst gjennom våre demokratiske institusjoner får seg en brist, når vi tar inn over oss, at 18 regjeringer gjennom 50 år har ført nei-folket inn i EU. Vi må mane slike bilder frem på netthinnen!
Ved eksemplet «Grev Coudenhove-kalergi» kan det bli klart, at EU, FN m.m. er verktøy i en geopolitisk plan, hvor folkeslag og raser er brikker styrt av en usynlig, kynisk elite.  Et forsøk på å beskrive dette er nedfelt i boka: «Nasjonalstatens Oppløsning; Mellom EU og Islam»

Kanskje det neste handler om skole og oppdragelse. Staten har etablert et eget liv, som er avhengig av traumatiserte undersåtter. Dens varemerke er «tankefrihet», og det er få som klarer å gjennomskue bedraget.
Best sier kanskje Vladimir Megre det i bokserien «The Ringing Cedres of Russia» (Les om den første av dem, som er oversatt til norsk her.
Les de første 9 bøkene som pdf her!)
Megre siterer Anastasia og sier: Hva nytter det oss å ha tankefrihet, når vi lærer helt fra små, at andre eier vår oppmerksomhet? Nær sagt alle institusjoner i samfunnet er bygd på dette: Skole og barnehage, universitet og militær. På jobben eller i møtet med politi i gata, overalt er kravet det samme: Det store «VI» har når som helst krav på din oppmerksomhet!
Hermed er det lagt til rette for gode medløpere, som ikke klager, når de bare har sex and shopping. Da tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv.
Her er en rekke artikler angående skole og oppdragelse.

Så har vi kommet til øverste etasje i vår verden: Verdienes verden. Boken “Vi Guder, eller hvordan du blir konge og fortsetter å være det!” handler om å kvitte seg med de usynlige bånd, som holder oss fast; eller rettere, som vi holder oss selv og hverandre fast med. Dogmene, som holder vårt system gående.
Så lenge vi lar staten forme våre barn, vil den fortsette å skape historieløse slaver. For å bryte det må vi våkne og ta ansvar for livet og hverandre. Vi må finne mål som kan overdøyve grådighetens sneversyn. Vi må skape bilder, som bygger en fremtid i stedet for vår egen undergang!

The peculiarity of the early development of the Nikitin family.

The couple Nikitin began to plan their paranthood upon marriage. Conception and birth should not be merely conincidenses. The earlier you start planning the active development, the better.
Nikitin developed training methods and educational games. These games have been popularized so far by various authors. Family fitness equipment is actively used and very radical exposure to cold and warmth, ostensibly to minimize various colds in children, and if children are sick – to do without medication. Boris and Lena have written many books to elaborate on this.
Boris Pavlovich Nikitin formulated a hypothesis which asserts that over the years a person loses the ability to develop (see also: Montessoris theory about sensitive periods and Vygotsky’s Zone of Proximal Development). Effective development is lost forever. There are certain times and certain conditions for the most effective development. This applies to every person. The measure can be considered NUVERS asinhronat – the time gap between the «point» of maturation and the beginning of development. According to Nikitin, basic abilities are laid in early school age.
Conversations with the grown up children of the Nikitins, held in 1988, were described in detail in the book by the German journalist Marianne Butenshön. After 12 years, after the death of Boris Pavlovich Nikitin, a Russian translation of the book has been used in a highly distorted form, in the publication, presented as a fresh interview of 2000, without reference to the source and the actual date. As a result critical messages about the Nikitin family began to appear. Serious criticism from experts then followed. In 2011 the Nikitin family published their own site to promote their positive experiences with their parents and their upbringing. They are now actively developing these traditions in their own families.

In 2012, Nikitin had 27 grandchildren and 3 great-grandchildren.

Enjoy the video!
Its in russian, but no translation is actually needed.
The title is something like:

«Did we the right things?»

Jeg kong Ole

Jeg Kong Ole

 

Synes du, det er mærkeligt, at jeg kalder mig kong Ole? Spørger du måske, hvordan jeg kan tillade mig at kalde mig konge?

Det skete noget med mig en morgen, da jeg gik igennem kongens by, Københavnstrup. Jeg kom til at tænke på, at hvis byen var kongens, så var den jo ikke min, og hvis kongen var konge, hvad var jeg så? Umiddelbart var der ikke meget at vælge mellem. Sådan er det med konger. Det er enten eller. Enten er jeg konge, eller også er jeg ikke. Hvis jeg ikke var konge, så var jeg vel undersåt? Noget var sket med mig. Tiden var løbet ud. Skulle jeg være enten konge eller undersåt, så måtte det være konge!

Mit ophav var ikke særlig kongeligt. Min far var smed og min mor hjemmegående husmor. De har aldrig ejet andet end til dagen og vejen. De var undersåtter, opfattede og opførte sig som undersåtter. De satte en ære i at give mig en god start i livet; som undersåt. Det lykkedes de ganske godt med. På en eller anden måde troede vi alle, at det var sådan, det skulle være.

Det er paradoksalt at tænke på, at mit barndomshjem var kristent. Med troen på Bibelens ord. For hvor i Bibelen står der, at vi fødes til at være undersåtter?

Hmmm.

Bibelen siger, at Gud skabte verden. Hvis det stemmer, kan Gud så være en undersåt? Umuligt. Videre står der, at mennesket blev skabt i Guds billede. Gud har altså ikke bare skabt verden, men han regerer også i den verden, som han skabte. Den som regerer kaldes ikke slave eller undersåt, men konge. Nu har du sikkert allerede tænkt tanken færdig, at mennesket, skabt i Guds billede, umuligt kan være undersåt, men selvfølgelig konge.

Sådan!

Måske vil nogen mene, at det er fjollet at ville underbygge sådanne skelsættende tanker med historier fra en gammel bog. Ser vi på, hvad kristenheden har udrettet igennem århundrederne, så bliver det ikke meget bedre. Med Bibel og sværd i hånd er der udkæmpet ulideligt mange slag, og uendelig mange mennesker er blevet gjort til undersåtter eller endda værre: Dræbt.

Jeg kunne jo også bare spørge, uden at støtte mig på nogen ydre autoritet: Bare fordi du hedder Hansen eller Jensen til efternavn, skulle du så være født til at være undersåt? Og nogle udvalgte, høje herrer skulle på finurlig vis have ret til at herske over dig? Der er nok nogen, som ønsker at holde os i den vildfarelse, og de har udviklet ganske sofistikerede metoder for at få det sådan. Dem kommer vi tilbage til lidt senere.

Det var altså overhovedet ikke vanskeligt for mig at vælge en tilværelse som konge. Og dog var der en bismag ved det. For hvad er en konge uden undersåtter?

Det er i den forbindelse mærkeligt at tænke på, at Danmark ikke altid har været et arverige. I monarkiets velmagtsdage blev kongen valgt! Sådan var det helt frem til 1660. Arveriget blev interessant nok indført i forbindelse med, at kongen mistede sin magt, ja og det halve kongerige, efter nogle meningsløse krige med vores naboer.

Ser vi på Danmarks skrevne historie – den går ikke længere end 1500 år tilbage – så er den netop fyldt med krig. Det er næsten som om, historieskrivningen kun handler om at retfærdiggøre krige! I studiet af grænseoverskridelser og guldskatte er det imidlertid let at tabe noget ganske andet og meget vigtigt af syne: Sjælene. For krigene handlede i høj grad om at tilegne sig undersåtter. Alle konger led af en helt egen type underernæring og sugede undersåtter til sig, hvor de kunne komme til det. En konge med få undersåtter var en undselig konge, en med mange, stor. Dertil kom, at rigtig mange undersåtter også gerne ville være konge. De stod ligefrem i kø for at tilrane sig magten med sværd eller list. Den døde broders ryg var ikke mere hellig, end at den kunne bruges til at klatre på. Derfor var det ikke særlig sundt at være konge.

Når vi nu kan sidde i sofaen og se tilbage på dette spil med undersåtter, som kæmpede sig frem til at blive konge, bare for at blive myrdet og give plads til den næste i rækken, så er det let at le overbærende. Men er spillet egentlig leget til ende? Er ikke markedsøkonomien, med sin grænseløse grådighed, konkurrence og krav om evig vækst netop bare en civiliseret udgave af det gode, gamle spil?

Det er som med troldmandens lærling. Det så umiddelbart rigtig smart ud at få kosten til at bære vand til brønden. Men det gik for langsomt og lærlingen blev overmodig. Før han fik set sig om, begyndte kostene at formere sig i det uendelige og vandet steg og steg. Fortvivlet ledte han efter en ny trylleformular, men der var tilsyneladende ingen måde at stoppe det på. Først da troldmanden trådte ind på slottet, blev alt igen som før. Er det mulig at finde et sådant trylleord, som bringer vanviddet til ophør?

Har vi først forstået det absurde i spillet, når vi ser hinanden spille rollerne i kampen om undersåtter, hvor alle er tabere til slut, da bliver det enklere at takke nej. Da bliver det muligt at se undersåtterne som det, de er: Prinser, kongesønner uden rige. Hvad gør en konge, når han ser sig omgivet af kongesønner i stedet for mulige undersåtter? Når han er kommet sig over skrækken og ikke længere ser en morder i hver af dem, så kan han vælge at se dem alle som sine sønner.

Det kan blive vendepunktet for de fortryllede kongesønner. Nu står den gamle konge ikke længere i vejen for de fremstormende unge, men rækker dem en hjælpende hånd! For i det lange løb, hvad er da bedre for en agtværdig konge, end at have lutter konger som naboer? Frie, selvstændige konger; og dronninger selvfølgelig!

Beitrag zu einer guten Kindheit

Jagen deine Kinder Pokemon heute abend?

Die kurze Zeit mit den Kindern jeden abend sind schnell dahin, und man muß Kraft aufbringen um die Sprößlinge von den digitalen Konkurrenten abzuleiten.

Nun bekommt die Familie Unterstützung durch eine Programchen, wodurch die Kinder grundlegendes Wissen vermittelt werden können, und Ihr sogar dabei Spaß haben könnt.
Nur einige Augenblicke jeden Tag wird ein Unterschied machen können!

VerdaGrønBak

Bidrag til en god barndom

Jager dine børn Pokemon i aften?

Det er let at tabe kampen om børnenes opmærksomhed i virrvarret af digitale tilbud.

Men ikke fortvivl: Et nyt netbaseret program gør det enkelt for dig at give børnene lødig kundskab; samtidig med at I kan hygge Jer sammen. Bare et par minutter hver dag vil gøre en forskjel!

VerdaGrønBak

Buch: «Wie du König wirst…»

Moosbewachsene Grundpfeiler des Lebens werden herumgewälzt und gestatten Licht an manches zum Nachdenken. Schlicht und mit der Reinheit des Kindes werden die Fragen bewegt, die sonst auf der Strecke liegen bleiben. Es ist Wundern ohne Ende.

Es wird aber mit einem verfeinerten Humor und leichten Selbstironie getan; die den dänischen Wurzeln des Verfassers verraten. Es erleichtert das Lesen des sonst tiefsinnigen Stoffes und gibt das Buch ein besonderen Platz am Bed.

Unten folgt ein paar Beispiele:


Grelles Licht

Unliebsam schüttelt Dich der Schaffner:
Ihre Fahrkarte, bitte!
Durch die Fenster schimmert grelles Licht
und kündigt einen neuen Tag an!
Die Gedanken bewegen sich zäh wie Teer …
Aha: Keine Fahrkarte
und kein Geld übrig.
Na, so ’was!
Herausspaziert auf den nächsten Bahnhof!
Keine Ahnung wo oder warum.
Um Dich herum lauter fremde Menschen;
wie auf einem anderen Planeten.

Irgendwo
Eine Ahnung
Ein Gesicht leuchtet auf
und verschwindet
im Wirbel des Alltags.
Ich will es anpacken
und spüre,
wie der Nebel sich
zwischen meinen Händen in Nichts auflöst.
Was ist los?
Warum ich?


Ein böses Erwachen

Stell’ Dir vor, Du bist in einer Großstadt. Geld in der Tasche, gute Freunde. Heute wird gefeiert! Von einem Bierkeller zum anderen geht es. Lustiger war es noch nie! Nun, auch solch ein Abend kommt an sein Ende. Die Nacht bricht an; die Straßen werden leer. Die Freunde ziehen Dich aus der letzten Kneipe. Mühsam geht es Richtung Bahnhof. Die Beine schaffen es kaum einen Schritt weiter. Zum Glück, da steht ein Zug – hinein! Erschöpft gleitest Du auf den Sitz hinunter und schläfst ein.

Wer auf diese Weise die Bühne des neuen Tages betritt, der schafft es kaum bis zum Abend, wieder betriebsfähig zu werden – oder?

Was war gestern? Warum bin ich hier? Welches Ziel hat mein Leben? Immer wieder kam mir ein Gesicht bekannt vor, verblaßte und verschwand im Getriebe des Alltags.

Etwas beschäftigt mich heute. Es wird Abend. Ich werde müde, denke an den morgigen Tag und daran, was ich vorhabe. Am Morgen wache ich frisch auf und gehe an’s Werk. Aber wehe, wenn ich von all dem Feiern noch betrunken bin und mein Ziel vergessen habe!

Da wurde mir klar: Etwas war geschehen, daß ich heute – in diesem Leben – nicht erinnern kann, was ich gestern – im vorigen Leben – tat. Damit war ich entthront.

Wie kopflose Hühner irren wir auf der Erde herum. Nicht wenige von uns landen in der Klapsmühle. Viele schlagen sich mit irgendwelchen Pillen oder Drogen durch. Die meisten finden es normal und können sich nichts anderes mehr vorstellen.


 

140 Seiten mit Nachsinnigkeiten und Gedichten:

Buch mit festem Einband kaufen!

Buch als Taschenbuch kaufen!

Ny bog: «Vi Guder»

ViGuderDanskL

Det er højt til loftet og vide horisonter, når man er med Kong Ole på tur. Det er en undring, som aldrig stopper. Naivt som i eventyret „Keiserens nye klæder“ stilles spørgsmålene, som andre ikke kommer på. Han fører læseren ned i ellers uudgrundelige dyb og vender opp ned på ting, som tilsyneladende stod som støbt. Men han gør det med en forfinet humor og let selvironi, som ikke gør skam på sine fynske rødder. Det letter læsningen af det ellers nokså dybe indhold og gør bogen til en trofast ven under natbordslampen.

Køb bogen med fast indbinding

Køb billigbog!

Wie Wölfe die Landschaft verändern

Ein Rudel von Wölfen wurde in Yellowstone National Park eingesiedelt. Dieser Aufnahme zeigt, wie die Wölfe in kurzester Zeit die ganze Landschaft veränderte, bis auf den Flüßen.

Es fing damit an, wie sie jagten. Das Wild  bevorzugten die offenen Weiden. Dadurch bekamen Kräuter, Büsche und Bäume ruhe und konnten sich entfalten. Das schuf Raum für eine Vielfalt an Insekten und Vögel.

Und natürlich die Bieber. Die kleine Bäcke aufdemmten und dadurch neue Feuchtgebieten entstehen ließen. Nochmals mit neuem Artenvielfalt als Folge.

Sogar die großen Flüßen fingen an anders zu fließen…

Wolfes scaping land

This clip shows how a tiny group of wolfs changed the landscape quickly after being given access to the land.

The way they hunted forced the wildlife to change their habbits. They avoided sertain areas, where now bushes and trees could grow free. This gave rise to an abundance of insects and birds.

The beaver also followed, flooding areas with their damms and see for your self:

Hvordan ulve kan forandre et landskab

Dette filmklip viser hvilken enorm innflydelse en lille gruppe ulve kan have på et landskab. Det begyndte med viltet, som ændrede sine spisevaner og opholdssteder. Det gav ny skov med planter, som før ikke fik ro til at vokse op. Som bragte nye insekter og fugle. Med den nye skov fulgte også bæver med sine damme og omlægning af vandløbene …

About …

One night at the riverside, a desolate nowhere in South Africa, a wanton raven sat and chatted for his mate. It was so eager that its tongue is easy to see in the picture, although the backlight makes it duotone.

This very telling raven reminds me of Hugin and Munin. According to the legend they were always out there, gathering the knowledge, which Odin needed. They were his extended eyes and ears, so to speak.

The world is a stage. We all play a role in the big game.

Some play golf. Others love.

Still others prefer chess. They are in a way the most important for this page. They act an long terms, trying to control the actions and efforts of other peoples by twisting and restaining knowledge; and by placing traps. For knowledge is power. We can not take into account, what we dont know.

This site is not the voice of a any party or group. It is my knowledge and belief, as I see and understand the world. To you, so you can take more responsibility, make better choices and get more control of your world; For the benefit of everyone.

Ole Blente

Ravn Svart

Von wegen …

Eines Abends bei einer südafrikanischen Fluss saß eine lüsterne Raben und schwatzte und blähte sich für seine Verehrte auf. Sie war so eifrig, dass die Zunge auf dem Bild deutlich zu sehen ist, obwohl die Abenddämmerung nur die Sichtung des Umrißes zuläßt.

Diese plaudernde Rabe erinnert mich an Hugin und Munin. Der Legende nach waren sie immer auf den Flügel um Odin alles Wissen der Welt zu bringen. Seine erweiterten Augen und Ohren, könnte man sagen.

Die Welt ist eine Bühne. Wir alle spielen eine Rolle in dem großen Spiel.

Welche spielen Golf. Andere Liebe.

Wieder andere bevorzugen Schach. Sie sind in einer Weise die wichtigste für dieser Seite. Sie wirken auf langer Sicht und sind bemüht die Kräfte und Handlungen anderer Leute durch Verwirrspiel und Fallen zu lenken. Denn Wissen ist Macht. Was wir nicht wissen, können wir nicht in unseren Entscheidungen berücksichtigen.

Diese Seite ist nicht die Stimme einer Partei oder Gruppierung. Es ist mein Wissen und Überzeugung, wie ich die Welt sehe und  verstehe. Für dich, damit du mehr Verantwortung für deinem Leben übernehmen kannst. Damit du das Spiel deines Leben besser in der Hand bekommen kannst. Dir und die Deinen zum Wohle!

Ole Blente

Ravn Svart