1. I FRIGAARDS PRIVATE HULE

En septemberdag i 19901 tok major Johan M. Setsaas en kort pause foran Politihuset på Grønland og så tilbake på de ti foregående månedene med egen kontraetterretning, etter at han til sin store forbauselse på slutten av 1989 hadde oppdaget en helt uvanlig form for interesse rettet mot seg fra en naboleilighet i boligblokken på Ellingsrud. Med seg hadde han endel av sine nedtegnede data og informasjoner. Han hadde ikke varslet sin ankomst på forhånd og lagt adskillig vekt på å unngå at noen hadde kunnet følge ham.

1.1 Mossad som nabo

Det hadde begynt med at fruen som eide leiligheten hadde avgått ved døden i 1989, mens hennes sønn var i Libanon. Sønnen kom deretter tilbake fra FN-tjeneste i Libanon, og presenterte kort tid etter en kjekk engelskspråklig venninne, senere samboer, som siden viste seg å være av israelsk avstamning. Hun var litt eldre enn ham. Han fortalte Setsaas at han hadde truffet henne på diskotek i London, men det viste seg litt mer enn fire år senere at dette ikke var riktig. I virkeligheten, som Setsaas hadde hatt en sterk mistanke om, hadde han truffet henne i Israel – på en pub i en liten by rett over grensen fra Libanon. Puben var særlig populær blant FN-soldater2. Setsaas grublet over hvorfor gutten løy om dette.

Det ble i løpet av noen få dager mye trafikk av israelere i denne leiligheten, og adskillig med håndverksarbeide, samtidig som det ble spilt israelsk musikk på høyt volum. Ved hjelp av tekniske og andre undersøkelser konstaterte Setsaas at han ihvertfall ble romavlyttet gjennom sitt eget tak. Sannsynligheten var i denne sammenheng selvsagt også stor for at en eller annen form for billedoverføring, i verste fall med video, ble overført. Muligheten var teoretisk tilstede for at man overførte fra samtlige rom i Setsaas’ leilighet.

Allerede etter tre måneder startet de unge naboene sine ekteskapsforberedelser, og de ble gift sommeren 1990. Setsaas var overbevist om at dette var et såkalt «Mossad-ekteskap)), en løsning som ofte brukes når et skikkelig «cover» av ulike årsaker er nødvendig. Dernest gir en slik ekteskapsinngåelse en Mossad-agent en ny identitet, nytt statsborgerskap. nytt pass etc., noe Mossad alltid er på jakt etter.

Vi minner om Lillehammer-saken, der mange operatører hadde både to, tre og fire identiteter med genuine pass. Dette var vanlig for Mossad-agenter3:

«.. et antall britiske pass forfalsket av Mossad ble funnet i en vesttysk telefonboks. Mossad ser ut til å ha en forkjærlighet for bruk av britiske pass.»

Slike pass kan igjen senere overføres til andre agenter.

Setsaas hadde i lang tid allerede konstatert at han var romavlyttet via telefon, og selvsagt derfor også telefonavlyttet. Setsaas hadde i lengre tid gjennomført visse mottiltak mot denne romavlyttingen via telefon. Den nye overvåkingsleiligheten ville nå oppheve denne lille fordelen. Allerede før de nye naboene kom, hadde det pågått en «stille krig» mellom romavlytterne og Setsaas.

I tillegg hadde han lagt opp et system som bekreftet at han hadde hyppige «hjemmebesøk» ved litt lengre fravær. Han hadde således i lang tid kjent til at det foregikk en overvåkingsaksjon som var rettet mot ham. Inntil han nå ved årets slutt i 1989 fikk nye naboer, hadde analyser vedrørende hvem operatørene representerte bare vært spekulasjoner. Han kunne utelukke at norske eller andre tjenester hadde noe motiv for å overvåke ham, og langt mindre noen legal hjemmel. Siden han som de fleste andre hadde full tillit til de norske tjenestene, gjennomgikk han først alle mulige hypoteser der disse ikke var involvert. Nå kunne han konstatere at i hvert fall Mossad var involvert, men det var- dessverre ikke lett å se at dette kunne skje uten en form for samarbeid med minst én norsk tjeneste, og det forelå etterhvert en rekke indirekte spor til Etterretningsstaben – men ingen bevis.

Arbeiderpartiets innflytelse i E-staben og partiets historiske forhold til Israel åpnet nå i det minste for teoretiske muligheter og sammenkoblinger – dog i strid med norsk lov.

Flere år senere og på et helt annet sted i byen (Lindebergåsen) etter i mellomtiden å ha avslørt en rekke nye overvåkingsleiligheter – avslørte Setsaas en annen romavlyttingsleilighet. En person som sto frem i media som talsmann for beboerne av denne leiligheten (se kapitel 19) viste seg å ha tjenestegjort i FN-styrkene i samme kompani og på samme tid som den første naboen4. Andre forhold som vi kommer tilbake til gjorde det særdeles usannsynlig at dette var tilfeldig. I årene som kom ble det trukket adskillige forbindelser og tråder fra denne leiligheten på Ellingsrud til senere begivenheter.

På vei inn til Overvåkingspolitiet var Setsaas glad for at han ihvertfall hadde én tjeneste han kunne «henge bjella på», og at den heldigvis var utenlandsk. Likevel var han selvsagt veldig bekymret for de norske samarbeidspartnerne.

Setsaas hadde spurt seg hvorfor han var interessant for israelsk etterretning. Han kunne ikke forstå at han hadde noe usnakket med Mossad eller for den saks skyld med noen norske myndigheter. Det nærmeste han kunne komme var at han noen år tidligere hadde returnert til Norge etter noe over to år som Guatemala-representant for Redd Barna i syv land Der hadde han bL a. fått en rekke opplysninger om Mossad-mannen Mike Harari, som der opptrådte som en av hovedmennene innenfor den israelske våpenhandel med ulike latinamerikanske land. Hararis nedslagsområde var innledningsvis Mexico og Sentral-Amerika, men ble etterhvert utelukkende Panama der han ble boende en årrekke som meget nær rådgiver til diktatoren Manuel Noriega.

Amerikanske forbindelser i Guatemala hadde fortalt Setsaas at Harari «Was in charge of the Little-hammer operation», og hvor man kunne finne bevismaterialet for dette i Washington. Lillehammer-saken var på dette tidspunkt forlengst en «opp og avgjort» sak, og Setsaas tenkte ikke noe mer over dette de følgende årene i Norge, før han begynte å snakke med Ragnar Aamodt i 1989 om ulike kuriositeter i en bok som da ble planlagt utgitt på Leseselskapet A/S.

En tid etter avsluttet tjeneste ble det reist privat søksmål mot Setsaas fra Redd Barna, med anklager om uregelmessigheter i Guatemala. Det merkverdige var fra starten av at Redd Barnas advokat aldri ønsket å melde saken til politiet, men holde det hele i sin egen hånd. Setsaas ble frikjent fra alle anklager om uhederlighet, og vant senere en rekke injuriesaker5. Han visste hele tiden at det var benyttet falske bevismidler i Redd Barnas sakførsel, herunder falske advokater, falske revisorer, falske vitneprov og konstruerte dokumenter. En politianmeldelse av dette ville torpedert hele saken. Setsaas jobbet i denne perioden adskillig med å påvise advokatens bruk av falske, til dels bestilte bevismidler.

Redd Barnas prosessfullmektig var h. r. adv. Annæus Schjødt, som i sin tid var forsvarer i Lillehammer-saken og senere ble gift med en av de drapsdømte, Sylvia Rafael6, som senere til tross for en rekke protester fikk oppholdstillatelse i Norge.

Jens Chr Hauge, som var av stor betydning for de siktede i Lillehammer-saken, spilte også en rolle i forbindelse med Sylvia Rafael Schjødts oppholdstillatelse.

1 Fredag 21. september 1990 sen ettermiddag.

2 Vedkommendes forklaring for den såkalte Dahl-gruppen.

3 Ronald Payne: «Mossad – Israel’s most secret service». Corgi books 1990. s. 284 f i paperback-utgaven.

4 Forklaringer for Dahl-gruppen fra flere, bl.a. denne andre personen.

5 Domsavsigelse i Eidsivating lagmannsrett, der Setsaas ble frikjent for beskyldninger om korrupsjon og underslag. Retten hadde kun et annet syn enn Setsaas på en konkret utgiftsfordeling mellom ham og Redd Barna i en mindre sak (en bil man var blitt presset til å gi bort til det korrupte regimet), men dette var et skjønnsspørsmål. Senere vant Setsaas en serie injuriesaker mor Redd Barna og aviser som hadde kolportert beskyldningene. Det har vist seg at anklagene ble oppkonstruert av Setsaas’ etterfølgere ved Redd Barnas Guaiemala-kontor som forklaring på at disse sa opp det velrenommerte revisjonsfirmaet Price Waterhouse som revisor samt regnskapsfører og advokat, og erstattet disse med personer med forbindelse med de guatemaltekiske dødsskvadronene. Disse personene hadde tidligere samarbeidet med etterfølgerne om grov tapping av et Røde Kors-prosjekt for jordskjelvrammede.

6 Hans Henrik Ramm ble i Oslo Byrett 27. mars 1995 dømt til å betale erstatning til h. r. adv Schjødt for â ha hevdet at Schjødt hadde nær kontakt med Mossad. Dommen er anket. Vi går derfor ikke her nærmere inn på dette forholdet.