Trenger Norge et statskupp?

Lammelsen brer seg over landet. Barnevern og bompenger herger. Milliardene fordamper fortere enn svint. Selveste arven, fisk, fjell og olje, er på billigsalg.

Vi skal derfor se litt på et tiltak, som nok de færreste tenker på som en løsning, men som ser ut til å ha dype røtter, også i Norge.

Lammelsen brer seg over landet. Barnevern og bompenger herger. Milliardene fordamper fortere enn svint. Selveste arven, fisk, fjell og olje, er på billigsalg.

Vi skal derfor se litt på et tiltak, som nok de færreste tenker på som en løsning, men som ser ut til å ha dype røtter, også i Norge.

Bakgrunnen for Grunnloven av 1814

Som bekjent gikk det galt for Napoleon på hans ferd mot Moskva, og han dro Danmark-Norge med i faldet. Etter fredsforhandlingene i Kiel måtte kong Fredrik den VI sende beskjed til Oslo, at Norge var tapt og at hans sønn, Christian Frederik, skulle overlate landet til Sverige.

Christian Frederik, som ganske visst bare var stattholder, hadde sett frem til å bli konge av Norge, noe han på en måte allerede var. Han var altså ikke særlig smigret ved sin fars bud om å komme hjem. Han visste at svenskekongen fortsatt var i Tyskland med sine tropper, og skulle Christian Frederik sikre sin posisjon i Norge, var det nå det gjalt.

Norge følte seg urettferdig behandlet som kasteball i et skitent geopolitisk spill, og tanken på svensk overherredømme som erstatning for det danske virket ikke forlokkende. Christian Frederik vant derfor mange for ideen med å erklære Norges selvstendighet med seg selv som konge.

Det var fler enn han som skjønte, at skulle det bli forandringer i riket, så måtte det smis mens jernet var varmt. De fikk regenten til å innkalle en grunnlovgivende forsamling, som nøye gikk igjennom de muligheter, Norge hadde. Det ble til en av verdens frieste grunnlover og et neitakk til svenskekongen.

Men etter en liten krig med Sverige var eventyret over, Christian Frederik måtte bite i gresset og reise hjem til pappa og Norge underkastet seg overmakten.

Om Christian Frederik fant det passende med en slik revolusjonerende grunnlov, spiller liten rolle. Han forsto det antakeligvis som sin mulighet og gjorde det beste ut av situasjonen. Ville Norge ha vært styrt etter det tredelte maktfordelingsprinsippet i dag, om han hadde greid å holde seg ved makten? Neppe. Trykkefrihet var av det onde og sensur en nødvendighet for å holde det eneveldige riket på plass. Han visste antakelig som alle andre, at den nye grunnlovsteksten ikke var verd det papiret, den var skrevet på. Det var mer å regne som korttenkt illusorisk idealisme, som han måtte tåle for å gjenopprette sin posisjon i landet. Så snart den var på plass, kunne han jo rydde opp i teksten; og i rekkene.

Var krigen så helt meningsløs? Nei, den førte til at Unionen med Sverige ble en ektere union. Norge hadde brutt med sin sure skjebne fra Kielforhandlingene og satt seg såpass i respekt hos svenskekongen at unionen ble inngått mellom to liksom fri nasjoner og svenskekongen ble liksom valgt av det norske storting. Og den funka nye norske grunnlov fikk lov å bli; med noen små justeringer.

Erna Solberg; en demokrat?

Stortinget er for EU, selv om det norske folk er imot. Da blir det som Stortinget vil. Det har altså ikke noe problem med å jobbe mot sitt eget folk. Norge har søkt om medlemskap fire ganger. Den norske befolkning har takket nei i to folkeavstemninger. Fra den første søknad har det gått over 50 år. 18 regjeringer har kommet og gått gjennom disse 50 åra. Alle 18 regjeringer har målrettet ført nei-folket inn i EU. Alle de gamle partier har sittet i regjering: Ap, H, Sp, SV, V, KrF og Frp. La oss bare si det som det er: Stortingskartellet.

Ifølge Erna Solberg stemmer folket ut fra følelser i stedet for fornuft. Da er det best å ikke ha folkeavstemninger, sier hun: «Det er et problem med folkeavstemninger for å løse spørsmål om EU-medlemskap, fordi velgere tar stilling på et følelsesmessig nivå i stedet for å gjøre seg opp en mening bygd på økonomiske fordeler og ulemper.»

Fornuft, det handler for Erna om «økonomiske fordeler og ulemper». Erna ser ikke ut til å kunne fatte, at det fins andre verdier enn penger.

Hvis ikke folket er i stand til å ta stilling til EU-spørsmålet, hva er de så i stand til? Hun fratar altså folket retten til å styre, fordi de ikke vet sitt eget beste. Men stortingsvalget, som førte til at hun ble statsminister, hva med det? Visste folket sitt eget beste der da? Risikerer ikke Erna Solberg å sage over grenen, som hun sitter på? Og hvis ikke folket vet sitt eget beste, hvem vet det da?

Oppskriften på diktatur

Det vanlige bildet av et statskupp er at militæret erklærer unntakstilstand, etterfulgt av en blodig borgerkrig. Mange hendelser i Norgeshistorien bærer karakter av statskupp uten å kommet brått på og uten å ha vært særlig blodige. Tenk på hvordan Grunnloven kom i stand og hvordan den ble satt ut av kraft høyst ublodig.

Nei, det var ikke svenskekongen, som gjorde det. Det var det norske Storting. Først og fremst har det gjennom 150 år avskaffet maktfordelingsprinsippet. Grunnloven forutsatte tre uavhengige bærere av makt. En regjerende konge, et lovgivende Storting og en dømmende domstol.

Nå er det Stortingskartellet, som velger en regjering blant sine medlemmer og regjeringen styrer domstolene. Det er oppskriften på diktatur.

Med dannelsen av Stortingskartellet har folket mistet sin reelle innflytelse på politikken. Stortingskartellet byttes ikke ut hvert fjerde år. Dermed vokser politikk og byråkrati mer og mer sammen. Staten er i ferd med å bli Stortingskartellets legeme. Det er derfor vanskelig å se for seg grunnleggende forandringer uten et statskupp. Men det vil nok aldri skje. Det er jo i strid med demokratiet!

Kanskje det lønner seg å ta en liten titt på våre folkevalgtes forhold til statskupp som politisk verktøy.

Norske politikere støtter statskupp

La oss ta Ukraina som eksempel. I 2013 brygget det opp til opptøyer i Ukraina, og 1.12 var det full rulle med 100.000 demonstranter i Kievs gater3 og massiv innsats av politi. Det var opprørstemning og 100 politifolk ble skadet under sammenstøtene.

1. Illustrasjon: Statskuppet i Kiev fikk full støtte fra Erna Solberg og co.
«Dette er starten på en revolusjon i Ukraina.» sa partileder Oleh Tjahnybok på direktesendt TV.

Angivelig ville regjeringen ikke gå inn i et tettere samarbeid med EU, mens folket krevde det. Altså sammenliknelig med Norge, bare at her er det motsatt: Folket sier nei og Stortingskoalisjonen sier ja.

Dagen etter står Erna Solberg frem og sier at myndighetene må tåle folkets protester. «Det er en test på om man tåler det demokratiet innebærer, at folk reagerer når de er uenige» Hun mener også at politiinnsatsen bar preg av «overdreven voldsbruk».

Så vet vi det. Demonstrasjoner og gateopprør med 100.000 på Karl Johan, som krever at vi trekker oss fra EØS-avtalen, det er slikt en regjering må tåle, det er sånn demokratiet virker.

På selveste dagen, hvor revolusjonen på Maidan fant sted, 20.2.2014 fordømte Erna Solberg den ukrainske regjerings forsøk på å skaffe orden i Kievs gater: «Vi fordømmer maktbruken på det sterkeste».

Så da vet vi det og: Skulle det bli tilstander som på bildet fra Kiev så vil Erna Solberg ikke sette inn makt mot folket, men fredelig gi makten fra seg.

18.10.2016 var en av kuppmakerne, Porosjenko, som ble president i Ukraina etter kuppet, på besøk i Norge. Stortingspresident Olemic Thommesen sa etter møtet at: «Vi prøver å støtte opp under de demokratiske prosessene.» Porosjenko er svært takknemmelig for Norges bistand: «Oslo er med dette senteret for europeisk diplomati.» Erna Solberg stemmer i: «Vi opprettholder vår støtte til Ukrainas reformtiltak.» Nå er mannen anklaget for landsforræderi.

Norges statsminister mener at en blodig revolusjon og statskupp er en del av den demokratiske prosessen. Hvis en slik revolusjon – som uttrykk for demokratiske prosesser – kan være riktige i Ukraina, så mye mer skulle Erna Solberg vel gi sin støtte og forståelse til en liknende hendelse i Norge.

Erna Solberg støtter statskuppet som demokratisk metode.

Statskupp er tingen

Hva kan vi så lære av dette? Hver 17. mai feirer vi med Grunnloven samtidig et statskupp. Det ser ut til å være måten å endre ting på.

Stortingskartellet har avlivet både Grunnloven og demokratiet ved å samle de tre maktprinsipper under ett og ved å gjøre stortingsvalgene meningsløse. Dermed har de skapt et diktatur, som er mer enn grunn nok til å overveie et statskupp.

Ikke nok med det, så ser det faktisk ut til, at norske politikere gir grønt lys for nettopp det! Gjennom støtten til statskuppet i Ukraine og hjertevarmt samarbeid med kuppmakerne viser de veien.

Viva la revolution!

3https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/5/50/Clashes_in_Kyiv%2C_Ukraine._Events_of_February_18%2C_2014-4.jpg