Setsaas kjente til at politiinspektør Iver Frigaard i Politiets Overvåkingstjeneste (POT) og seksjonssjef Trond Johansen, sjef seksjon D i Forsvarets Etterretningsstab (FO/E), var normale norske liasoner med bl. a. Mossad. Han kjente også til at en annen av de drapsdømte på Lillehammer, Dan Ærbel, på 80-tallet var blitt sjef for en av Mossads avdelinger som jobbet med utlandet (Tsafririm¹) og derfor ikke bare måtte være en nær bekjent av Frigaard og Johansen, men kanskje sågar en samarbeidspartner. En tidligere drapsdømt for et terrormord på norsk jord hadde nå base i Tel Aviv og var en mulig samarbeidspartner med norske hemmelige tjenester om mulige fellesoperasjoner på norsk jord.

Han var videre også kjent med at Iver Frigaard i 1980 selv hadde tjenestegjort i Libanon² som ordonnansoffiser i bataljonen til oberst Ole R. Rønning. Endelig visste han at POT hadde assistert ekteparet Schjødt i forbindelse med terrortrusler mot fru Sylvia. Han visste selvsagt ikke om Frigaards befatning med Mossad i det som først sommeren etter skulle bli Mossad/asylsøkersaken³ (men den pågikk jo allerede!). Han gjorde seg mange tanker om virkningene av å anmelde en kriminell Mossad-aktivitet til norske tjenester i sin alminnelighet, men kom til at han ikke hadde noe valg. Det er i Norge POT som skal beskytte norske borgere mot utenlandske og ulovlige norske aksjoner, og POT ville få saken til slutt uansett. Som lovlydig borger får man stole på lovens håndhevere. Han bestemte seg for å be om å få møte Overvåkingssjefen selv, Svein Urdal.

Det var med denne bakgrunn Setsaas en fredag i september 1990 gikk uanmeldt inn på Kriminalvakten på Oslo Politikammer og ba om en samtale med sjefen for Kriminalvakten. Setsaas orienterte kort om at han hadde en viktig sak for overvåkingssjef Svein Urdal, og ba ham ringe opp til Urdal som måneden før var blitt utnevnt av den da sittende regjering Syse.

Det skulle vise seg å bli første skritt inn i en utrolig begivenhetsrekke.

Urdal var dessverre ikke tilstede på kontoret, og det var heller ikke hans nestkommanderende Stein Ulrich. Setsaas ble derfor henvist til Iver Frigaard. Kanskje burde han «snudd i døren» og ventet til han fikk tak i Urdal. Ut fra det vi vet idag er det ikke sikkert vi ville ha måttet skrive denne boken hvis han hadde gjort det – ihvertfall ville det blitt en langtmindre bok. Men så stor skepsis til Frigaard hadde ikke Setsaas på dette tidspunkt. Dessuten: Hvis det var ugler i mosen mellom liason-delen hos POT og Mossad vedr. aksjonene mot Setsaas, hadde han jo allerede eksponert seg ved å ta telefonisk kontakt med POT.

Frigaard var meget forekommende og ba Setsaas komme opp i toppetasjen, der Setsaas skrev seg inn i vaktprotokollen og ble hentet av Frigaard til Overvåkingstjenestens pent møblerte besøkskontor. Setsaas nøyde seg innledningsvis med å spørre om Frigaard kjente Annæus Schjødt, og fikk som svar at han hverken hadde noe med Schjødt å gjøre eller kjente ham, men at han som enhver annen visste hvem han var.

Dette var avgjørende for at Setsaas i det hele tatt ville snakke med Frigaard. Men senere viste det seg ikke å være riktig. Selv Schjødt måtte under rettssaken mot Ramm medgi at han kjente Frigaard godt. Hvorfor trengte Frigaard allerede nå å tone ned sitt forhold til Schjødt? Setsaas fortalte så om deler av den avdekkede virksomheten i naboleiligheten, leverte muntlig anmeldelse mot aktivitetene i naboleiligheten og ba om øyeblikkelig inngrep, fordi overvåkerne nå var i gang med å rigge ned utstyret (de visste at Setsaas skulle flytte uken etter, men det var det ingen andre som visste). Frigaard tok dette tilsynelatende seriøst, men ble under samtalen, slik Setsaas oppfattet det, mer og mer bekymret. Det virket som om han krympet og «gle» ned i stolen. Han lovet imidlertid å aksjonere i løpet av helgen. Han ba Setsaas komme tilbake til nytt møte med ham den etterfølgende mandag for å fortsette sin forklaring, herunder mer utfyllende om den tekniske siden. Kontortiden denne fredagen var nå forlengst slutt, og Frigaard unnskyldte seg med at han måtte inn på operasjonsrommet for å fortsette å jobbe med Kuwait-krisen som nå var under rask utvikling. Setsaas måtte således til slutt låses ut av Politihuset.

På tampen syntes Setsaas det nå også var korrekt å gi Frigaard de informasjoner om Mike Harari som han hadde mottatt i Guatemala. Noen måneder tidligere⁴ hadde nemlig stortingsrepresentant Paul Chaffey (SV) spurt justisminister Else Bugge Fougner (H) om Norge ikke burde kreve Mike Harari utlevert etter at Vegard Bye i sin bok «Forbuden fred»⁵ hadde identifisert Harari som hovedmann på Lillehammer. Justisministeren forklarte imidlertid at Riksadvokaten ikke mente det fantes en slik rimelig sikkerhet for at det var Mike Harari som var aksjonslederen (se full tekst kap. 26.19). Dette var klart i strid med hva Setsaas visste, og nå antok han at det måtte være en arbeidsulykke e. l. som hadde hindret denne kunnskapen i å komme fra Washington til Oslo. Det falt således naturlig for Setsaas å informere Frigaard om dette, slik at Overvåkingstjenesten kunne oppdatere Regjeringen som igjen kunne gi Stortinget utfyllende og korrekte opplysninger. Setsaas hadde ikke noe personlig forhold til denne materien hverken før eller etter hjemkomsten fra Guatemala. Det var den tilfeldighet at Stortinget noen måneder før hadde gjort dette til tema som hadde betydning.

Setsaas merket seg nå at Frigaard ikke virket spesielt glad for denne opplysningen. De bekreftet avtalen mandag. Frigaard spurte om klokken 1000 passet og fikk dette bekreftet, og møtet ble avsluttet.