3.2 Kontraetterretning året rundt

Komisk nok fikk vi ofte (etter at vår sak ble en mediasak i 1993) spørsmålet «hvem står bak dere» fra besøkende provokatører. Motparten må ha lurt fælt. I virkeligheten var vi hverken mer eller mindre enn vi ga oss ut for, uten mektige bakkrefter (dessverre!). Men trodde motparten noe annet, skulle de få noe annet. Fra nå av gikk vi alle fullt inn for kontraetterretning. Det er noe helt annet enn vanlig etterforskning. Den vanlige politietterforskeren er ikke under full overvåking av den etterforskede lovbryteren. Han kan snakke på telefonen og konversere over middagsbordet uten at forbryteren får vite hva han sier. Han har ikke videokameraer rettet mot sine bolig- eller kontorvinduer. Og innbruddstyven gjør ikke innbrudd hjemme hos eller på kontoret til politimannen.

Det skulle vise seg at det ble ganske effektivt å kombinere militær etterforsknings- og analysekompetanse med journalistisk metode og politisk/samfunnsmessig kunnskap. En annen grunnleggende forutsetning var at vi av ulike grunner hadde ganske stor motstandskraft mot provokasjoner og psykologisk krigføring, og kunnskaper og evner til å sette oss inn i motpartens tenkemåte, planlegging og operasjonsmåter. Skal man beseire en mye sterkere motstander, må man også forstå ham, slik at motstøtet kan settes på inn på de svakeste punkter.

Hovedhypotesen for kontraetterretningen ga seg i grunnen selv. Siden vi ikke drev med noe ulovlig, måtte aksjonene mot oss være ulovlige (det skulle etterhvert bli stadig mer tydelig). Aksjonenes formål gikk etter hvert over fra avlytting og ordinær overvåking for å innhente informasjon om oss til rene offensive aksjoner for å true oss, og etterhvert forsøk på å hindre vårt arbeide og allerhelst stanse oss helt, i verste fall bokstavelig talt, for å beskytte egen kriminalitet innenfor de hemmelige tjenestene. I perioder følte vi oss hensatt til å være på gaten i Vest-Berlin på 50-tallet (før Muren, under den kalde krigen) eller i Beirut på 80-tallet; vi visste aldri hva som ville skje når eller hvor.

Noe stort, velorganisert og helt ulovlig hadde til hensikt å knuse oss. Hva var det? Det var tydelig at det eksisterte en stor operasjonsledelse med nærmest ubegrensede ressurser med personell, materiell, transport- og sambandsmidler og ikke minst avlyttingskapasitet.

Vi var jo ikke ukjent med eksisterende hovedlitteratur. Vi visste at det var et utilbørlig nært samarbeide mellom Ap og de viktigste delene av de hemmelige tjenestene. Vi visste om endel hovedtrekk i forholdet til Israel og Mossad (tungtvann, kanonbåter, Lillehammer etc.) Vi visste at Ap var rå med partiutnevnelser, ikke minst i tjenestene og i enkelte nøkkelstillinger i forsvarsledelsen. (Det betyr ikke nødvendigvis at dette personell hadde sin partibok, men de hadde stor sympati for og visste godt hvem de var utnevnt av og hvorfor.) Vi visste om mye av det som allerede var avslørt om politisk overvåking fra etterkrigstiden og noen tiår fremover. Vi visste at mange trodde dette nettverket hadde utviklet seg videre. Vi hadde dessuten tilgang til «leksikonet» CC, som med stigende undring hørte på våre spørsmål og ga svar etter evne. Han var, som vi alle vet, et meget fyldig oppslagsverk, men ikke fullt oppdatert de siste ti år.

Vi måtte fra sommeren 1991 i realiteten alle i gang med kontraetterretning, som er den aller vanskeligste form for etterforskning, i et miljø der vi hele tiden var under overvåking av motparten. Regel nr. 1 for den slags virksomhet er at motparten ikke må få vite at man driver med den, og ihvertfall ikke hva. Det største problemet innenfor kontraetterretning ligger på innhentingssiden, som vanligvis er det enkleste ved andre former for etterforskning eller vitenskapelig forskning. Man må legge mange begrensninger på valg av egne metoder for å kunne holde eksistensen av egen kontraetterretning hemmelig når man er under fysisk og teknisk overvåking. Arbeidet blir da mange ganger langsommere og mer omstendelig enn vanlig etterforskning. Skulle det f.eks. tas bilder, måtte radioen skrus opp for å hindre at romavlytterne hørte klikket i kameraet etc. Dessuten måtte ikke motpartens videoovervåking fange opp hva man viste interesse for. Vinduer med sammentrukne gardiner med smale åpninger ga i årevis «videofrie» vinkler for fotografering.

I utgangspunktet vet man ikke særlig om hva man er ute etter. Man har en følelse av at noe er galt, men kan ikke si mye om hva; Langt mindre hvorfor. I denne fasen må derfor nær sagt alt i omgivelsene registreres: Inn- og utflyttinger, bilbruk, daglige rutiner, uvanlige begivenheter, fremmede personer/biler osv osv. Man må fange inn normalsituasjonen for senere å kunne se kontrastene når endringer skjer. I tillegg til ordinær observasjon benyttet vi også visse tekniske hjelpemidler i kontraetterretningen. Det var selvsagt ikke egne søke- og peilestasjoner, men enkle midler som ga gode resultater. Hva det var, kan vi dessverre ikke gå inn på her.

Dette medfører enorme konsekvenser for dagliglivet. Kontraetterretning blir en tilværelse. Arbeidet må skje på døgnbasis og årsbasis. Det får konsekvenser for familieliv og jobb. I lange perioder finner man svært lite.

Sikkerhet er et spesielt tema. I det øyeblikk motparten vet at noe i det hele tatt foregår, kommer risikoen for større hyppighet av innbrudd og innlåsing i den hensikt å finne ut hva man vet, hvordan man arbeider og hvor langt man er kommet. De omhyggelig opparbeidede logger, nedtegnelser, analyser, bilder og videofilm må voktes på døgnbasis. Boligen kan aldri stå tom.

Dette er nettopp årsaken til at hemmelige tjenester i alle land – selv på ville veier – får overtaket. Ordinære borgere – hvis de måtte merke noe mistenkelig – kan ikke prioritere kontraetterretning, langt mindre sette inn nødvendige ressurser. Organisert kontraetterretning krever alltid enorme ressurser og stor tålmodighet før resultatene foreligger. Vi forsto etterhvert at det måtte være mye urettferdig kritikk som hadde rammet norsk Overvåkingspoliti gjennom årene for forholdet mellom ressursbruk og antall avslørte spioner.

Vi husket historien som ble fortalt av politiinspektør Ørnulf Tofte i Overvåkingspolitiet, kanskje den mest kjente kontraspionasjekapasiteten i Norge. Han jobbet i POT fra etterkrigstiden til og med Treholt-saken. I sin bok «Spaneren»1 og ellers i media har han fortalt om sin overvåkingssvirksomhet overfor spionen Asbjørn «Osvald» Sunde: Han sto på gatehjørner og i portrom dager, kvelder og netter om vinteren i storm og kulde i månedsvis før det ble noen resultater. Vi kjente oss igjen. Men Tofte var likevel heldig: Han hadde en mann med en identitet, og denne mannen overvåket ikke Tofte! Så han kunne jo bruke telefonen både på jobb og privat, og innimellom ha et ordinært familieliv uten å være videoovervåket eller utsatt for «Slow Scan Radiation» i hjemmet. Det satte sikkert fru Tofte pris på!

Etter all endeløs rådatainnsamling begynner man å se mønstre. Vi fant f.eks. at det var lurt å se nøye etter sambandsutstyr i biler og skjult under klær. Andre fellesnevnere var at mange operatører hadde økonomiske problemer, familieproblemer etc. Noen trodde de jobbet for lovlige tjenester, andre visste kanskje ikke hvem oppdragsgiveren var. Et annet avslørende mønster var når folk over år kun besøkte sin egen bopel f.eks. 3-4 ganger daglig, og alltid forlot boligen i samme klær som de ankom! Eller: En enslig kvinne som flyttet til byen fra landet, og i løpet av ett år overnattet færre enn 5 ganger i leiligheten sin. Da spurte vi oss om hva boligen egentlig ble benyttet til, når yrke, inntekter og andre omstendigheter utelukket en «bolig for moro skyld». Vi hadde, som leseren forstår, adskillig underholdning underveis!

Når man endelig begynner å gjøre oppdagelser, må man ikke bli for ivrig. Nå gjelder det virkelig å huske at man er overvåket og holde kortene tett til seg, ellers kan man risikere å måtte begynne forfra igjen. Får motparten snusen i at du vet, for ikke å snakke om hva du vet, vil den automatisk gjennomføre alle slags mottrekk: Kamuflasje, rydding, forflytning, sabotasje, avledningsmanøvre, desinformasjon og annen provokativ virksomhet – eller rett og slett nedlegge hele operasjonen og starte pånytt. Dessuten risikerer du nå voldelige mottrekk for å stoppe deg.

All inngående informasjon måtte vurderes kritisk. Etter at vår sak ble kjent, kom det inn tonnevis av materiale. Svært meget av dette var plantet av motparten slik at vi skulle trekke gale konklusjoner. Pressen var i perioder meget interessert, fra de mange genuine til rene agenter som opptrådte som pressefolk eller pressefolk som var agenter. Etter hvert som vi avslørte slike forhold, ga det oss imidlertid andre og verdifulle informasjoner.

Et spesielt kompliserende forhold i vår sak var at motparten satte inn særdeles mangeartet personell – folk som jobbet for både Mossad, E-tjenesten, POT, tilknyttede virksomheter og endog politiet. I tillegg kom løsmedarbeidere som bare var vervet for anledningen. f.eks. utlendinger, og personer som var mest uskyldige, men «ledet inn i øvelsen» og kanskje trodde de bare utførte en spøk mot god betaling. Bare det å leie f.eks. en arbeids- og pengeløs med skremmende utseende til mot betaling kun å stå og glo i 3-4 timer mot din bolig er kanskje virksomt mot mange, men ikke mot oss.

Etterhvert som vi ringet inn ulike interessante leiligheter, personer, firmaer, organisasjoner og institusjoner fikk vi behov for å vite mer om disse. Spørsmålet om navn og identiteter er et problem for seg selv. Ofte opereres det med tildekkede navn, c/o-adresser og hemmelige telefonnummer. Hvem bor der – offisielt og egentlig? Hvor jobber de? Hvor har de jobbet før? Hvem eier firmaet? Hva driver konsulentfirmaet med? Hvem har forbindelser med hverandre utenfor det observerbare? Man kan ikke bare spørre folk om hvem de er. Det må bringes på det rene gjennom observasjon og bevegelsesanalyse, og andre virkemidler. Identifikasjon skaffet oss mye arbeide.

Til denne delen av arbeidet trengtes oppslagsverk av alle typer og alle aldre. Telefonkataloger, yrkesregistre, statskalendre, medlemsregistre etc. Vi fikk også god hjelp av ymse dataregistre, som f.eks. den elektroniske telefonkatalogen og avisers databaser. Men bruker man telefonnettet, blir man avlyttet (også våre datasøk ble det). Da må det vurderes: Er nytteverdien av det vi får større enn det vi gir?

Beskyttelseshensyn gjorde det også nødvendig å gå omveier: Ikke ringe på egen telefon, men kanskje på andre. Bruk av mellomperson til å kontakte offentlige etater. Og du kan heller ikke ringe til mellompersonene. Alt må skje på fysiske møter på klarerte steder, og slik at man påser at man ikke blir forfulgt. Det som før tok to minutter, kan nå ta uker.

Etter hvert som de røde tråder kunne trekkes, kunne vi begynne å sette detaljinformasjoner sammen til hypoteser, som i neste runde måtte måles mot andre kjente forhold og så godtas, revideres eller forkastes. Delkonklusjoner måtte settes sammen til hovedhypoteser som pånytt måtte verifiseres etc.

Dette verifikasjons- og analysearbeidet er mindre krevende, men må selvsagt finne sted med samme type begrensninger når man har objektet for kontraetterretningen lyttende på seg hele tiden. Samtaler var påkrevet. De måtte foregå til alle døgnets tider på kaféer alle steder rundt om i byen – mange ganger på vårt «stamsted» Jeppe på Vinderen, der de alltid var like serviceminded for de rare stamgjestene som hver gang skulle ha to kaffe og én cola light – uansett tid på døgnet. Våre kafébesøk var i perioder tydeligvis høyt prioritert av våre motparter. Vi hadde mange morsomme opplevelser mellom vårt og deres nattskift – på forskjellige bord og forskjellige kaféer! Folk med svært dårlig hørsel og «høreapparat» likte veldig godt nabobordet vårt!

Mens innhenting før den gir resultater er meget mer tidkrevende enn man skulle anta. krever bearbeidingen og analysen mindre tid før den blir produktiv. Når råmaterialet er stort nok, vil prioritering av analysesiden ofte være mer lønnsomt enn prioritering av innhentingssiden. Svært ofte vil da analysen ende opp i et spørsmål hvor svaret allerede ligger i råmaterialet. Har man først endel 100% sikre puslebiter, og man begynner å sette disse sammen med hverandre og annet kjent stoff, kan puslespillet begynne for alvor. Da kan nye og brede arbeidshypoteser settes opp, særlig hvis man har litt kreative hoder. Det hender selvsagt at man kjører inn i en blindgate, men etterhvert blir treffsikkerheten større og større.

Siste element i metodikken er å forklare konklusjonene innenfor en større sammenheng. Her er hva vi har funnet og konkludert med – hvorfor er det blitt slik? Hvis konklusjonene ikke lar seg forklare i en eller annen kjent historisk/samfunnsmessig sammenheng, må man søke andre forklaringer – og det er akkurat det vi har gjort! Derfor valgte vi betegnelsen «den fjerde tjeneste». Svært meget av denne boken består i å beskrive og forklare hvordan denne tjenesten oppsto og hvordan den har levet sitt liv som et ekteskap mellom nøkkelpersoner i Ap, de viktigste delene av de hemmelige tjenestene, Mossad Norge etc.

For å sette våre funn og konklusjoner inn i den store sammenheng, trengte vi kunnskap om etterretning og overvåking i inn- og utland, om norsk krigs- og etterkrigshistorie, maktapparatet i Arbeiderpartiet, Mossad, Lillehammer-aksjonen, spesielle aksjoner, tidligere granskinger, tekniske metoder osv osv.

Vi har trålet loppemarkeder, brukthandler, antikvariater, bokhandlere i inn- og utland og gjennomsøkt norske og internasjonale aviser og databaser gjennom flere år. Vi finner stadig nye interessante informasjoner. Eller at vår sak ble omtalt i media i et par runder, er vi blitt kontaktet av hundrevis av personer som også har bidratt med informasjoner (etterhvert som vi ble flinkere klarte vi også å trekke ut mer og mer informasjon fra og om de mange provokatørene som oppsøkte oss, enten de hadde desinformasjon eller innhenting som oppdrag!). Gjennom årene har vi dannet oss et stadig klarere bilde av hvem som har gått løs på oss. Vi vil videre i denne boken presentere våre konklusjoner fra granskning av åpne kilder vekselvis med våre egne erfaringer og konklusjoner, og etterhvert knytte disse sammen med norsk etterkrigshistorie, de norske hemmelige tjenestene, Arbeiderpartiet og Mossad. Da kommer vi til andre resultater enn enkelte av de autoriserte historiegranskere, og forklarer hvorfor det ble slik.

Vi har lyst til allerede nå å gi en smakebit, som samtidig gir leseren et eksempel på hvordan vår sak er blitt vevet inn i viktige prosesser i norsk etterkrigshistorie og som har vært en del av forklaringen på den massive Ap-desperasjonen mot granskning av vår sak. Etter at Iver Frigaard ikke gjorde sin jobb i forbindelse med aksjonene på Ellingsrud, flyttet Setsaas i 1990 til Lindebergåsen. Der oppdaget han raskt at «nissen fulgte med på lasset», dvs. han avdekket flere overvåkingsleiligheter som ble etablert i kjølvannet av hans flytting. Det viste seg etterhvert at flere av de viktigste i overvåkingsoperasjonen, som tilsynelatende ikke hadde noe med hverandre å gjøre, tidligere hadde jobbet på en vernet bedrift ved navn «Norasonde». Denne delen av historien er fortalt senere i større detalj. Men hva var «Norasonde»?

Vi studerte bedriftens historie og grunnleggelse, gikk gjennom persongalleri, produkter og kundeforhold, og oppdaget at vi hadde grepet tak i en flik på en av etterkrigstidens viktigste og bare delvis kjente etterretningshistorier. Denne spesielle del av historien har det aldri tidligere vært skrevet noe om.

Vi har satt den sammen fra utallige små puslebiter, men med helt lovlige virkemidler. Intet av det vi avdekker har betydning for norsk sikkerhet idag, men absolutt for tryggheten til de ulovlige overvåkerne. Skulle noen høye herrer gå løs på oss for å avdekke for mye avslører de derfor seg selv. Når systemene bryter våre borgerrettigheter og nekter å oppklare, har de kun seg selv å takke.

1 Ørnulf Tofte: «Spaneren» Gyldendal 1987.