1. 7 Panikk

Som man forstår startet historien lenge før møtene hos Frigaard. Men disse møtene markerer et viktig tidsskille. fordi de medførte at Setsaas avanserte fra objekt for en begrenset operasjon med begrenset formål til å komme på overvåkernes «Topp Ti»-liste. Dermed kom også hans forlag Leseselskapet, og i neste omgang alle i vårt totale miljø på samme liste. Årsakene var naturligvis at Setsaas hadde avdekket en kombinert Mossad Norge/norsk overvåkingsaksjon mot norsk borger på norsk jord (en kjempeskandale om dette ble kjent samtidig som Mossad/asylsøkersaken var under utvikling). Dessuten kom det han meddelte om Mike Harari som hovedmann på Lillehammer som i sin tur ville kunne avsløre myndighetenes dekkaksjoner omkring dette om dét ble kjent. Det er klart panikken brøt løs.

Det interessante er at det er svært mange indikasjoner på at det på dette tidspunkt kunne være «flere bekker små som ble en Stor å», dvs. at det faktisk hadde pågått mindre operasjoner mot eller observasjoner av flere innenfor vår gruppe, og at man har trukket alt for vidtrekkende konklusjoner når mange av disse «flyttet inn» på Slemdal (mer om dette i kapitel 3.1 og 26.1.1).

Vi vil gjerne peke spesielt på følgende poenger:

  • Setsaas orienterte Ragnar Aamodt og andre om Mike Hararis identitet allerede i 1989 i forbindelse med forarbeidet til den opprinnelige boken og «kuriositeter» i denne. Først senere ble dette navnet offentliggjort av Vegard Bye1 som Lillehammer-lederens identitet. Men navnet fantes i politiets arkiver.
  • Idag vet alle at det er riktig at Harari var hovedmannen. Det er innrømmet av israelske kilder, og Harari er intervjuet åpent på israelsk TV i et militærsensurert program (se kap. 25. 19).
  • Tilsammen beviser dette at Setsaas’ kilder snakket sant. De var forøvrig diplomater.
  • Idag er det et etablert faktum at norsk politi og påtalemyndighet i beste fall har unnlatt å foreta helt opplagte etterforskningsskritt for å bringe aksjonslederens identitet på det rene, særlig ved at:
  • H. r. adv. Annæus Schjødt under rettssaken mot Ramm2 bekreftet at det aldri var gjort et eneste forsøk på å avhøre hans hustru Sylvia Rafael Schjødt om operasjonslederens identitet, til tross for at hun bodde på Ullern i Oslo ihvertfall i 14 år. Han bekreftet også at Sylvia selvsagt kjente identiteten til sin sjef under Lillehammer-saken.
  • Politi og påtalemyndighet hadde kort tid etter operasjonen skaffet seg bilde av Mike Harari. Dette bildet er ikke forevist personer som aksjonslederen var i kontakt med, herunder betjeningen på flere hoteller. Hadde det vært gjort, kunne man fått alt fra sikker gjenkjennelse til tilstrekkelig grunnlag for å etablere slik skjellig grunn til mistanke som er nødvendig for å oppnå utlevering.
  • Bildet ble aldri publisert i media med oppfordring til alle som måtte ha sett denne mannen om å melde seg, slik man ellers alltid gjør. Hvem stoppet dette helt ordinære etterforskningsskritt?
  • Frigaard måtte som Mossad-liason over flere år hatt nær og løpende kontakt med Mossads «utenriksminister» Dan Ærbel som også på 80-tallet bl.a. var ansvarlig for utdanning av agenter som skulle jobbe i Norge (se kap. 5.7.2). Han kjente selvsagt også sin sjef fra Lillehammer, Mike Harari, siden han selv var blant de dømte fra Lillehammer.
  • Frigaard måtte således øyeblikkelig ha forstått det alle kan se idag, nemlig at Setsaas opplysninger var korrekte, samtidig som han enten visste fra før eller øyeblikkelig forsto at POT og øvrige norske myndigheter hadde begått en ren dekkaksjon (at det er dekkaksjoner senere er helt på det rene).
  • Overvåkingsaksjonen mot Setsaas før møtet kan dokumenteres/sannsynliggjøres ved
  • Setsaas’ egne detaljerte logger fra denne tiden i seg selv og kombinert med etterfølgende kunnskap (av hensyn til når saken senere skal etterforskes og ikke bare tildekkes går vi ikke inn på detaljer herfra).
  • Det faktum at Frigaard ikke iverksatte noen etterforskning når det nå viser seg utvilsomt å ha vært i hans interesse å etablere at det ikke var noen aksjon (som Mossad-liason med arbeidsfellesskap langt inn i ulovlighetens område. Jfr. Mossad/asylsøkersaken, var det en smal sak for ham å finne ut om det var en aksjon).
  • Det påfallende i at Frigaard over en 13-måneders periode lot være å informere sin sjef Svein Urdal til tross for at han visste at Overvåkingstjenesten var ansvarlig for at Stortinget var feilinformert. (I likhet med i Mossad/asylsøkersaken opptrer Frigaard nå slik at det faller ansvar på en sjef som ikke har gjort noe galt.) Årsaken kan bare være at han fryktet for at Urdal ville aksjonere både i forhold til aksjonen mot Setsaas og i tillegg selvsagt sørge for at Stortinget fikk korrekte opplysninger3.
  • Selve møtene Setsaas hadde i POT er dokumentert ved
  • At hans navn finnes i besøksprotokollene
  • Galds rapport (se kap. 1.4) vedr mandagsmøtet som også etablerer fredagsmøtet, hvilket også beviser at Gald overtok Frigaards møte
  • Galds telefonsamtale med h. r. adv. Hjort etter møtene
  • Liers avhør av vaktene
  • at en rekke andre personer, bl.a. kriminalvakten, vil kunne avhøres
  • H. r. adv. Schjødts tilstedeværelse er dokumentert/sannsynliggjort ved
  • Liers avhør av vaktene
  • At han selv iflg en annen kilde som vi her ikke identifiserer husker at han en gang måtte forlate POT en bakvei e. l. for ikke å møte Setsaas, samtidig som det lett er dokumenterbart (besøksprotokollene) at Setsaas bare var der de to gangene
  • At ingen uttrykkelig har benektet at Schjødt hadde møte med Frigaard denne mandagen, men mange husker dårlig
  • At det ellers er vanskelig å forstå at POT – hvis Schjødt ikke hadde vært der – ikke kunne gitt klar beskjed om dette til Setsaas eller hans advokat og derved fjernet alle mistanker? Kunne det være i noens interesse å la Setsaas gå rundt og tro at Frigaard fikk et plutselig behov for å møte Schjødt på bakgrunn av Setsaas’ opplysninger, hvis dette faktisk ikke var tilfelle?
  • At Riksadvokatens etterforskningsgruppe ikke en gang avhørte noen av disse personene da den senere ble opprettet for å hindre Stortingets granskning
  • H. r. adv. Schjødts møte med Frigaard mandag morgen var meget uvanlig, fordi
  • Han gikk inn i den avtalen Frigaard hadde gjort etter kontortid fredag, hvilket beviser at det ble arrangert i løpet av helgen, og derved sterkt sannsynliggjør at det hadde med Setsaas’ opplysninger å gjøre
  • Schjødt ble ikke innført i den obligatoriske besøksprotokollen hverken ved inn- eller utpassering
  • Han forlot kontorene gjennom personalutgangen
  • H. r. adv. Schjødt velger selv å si at han ikke tror han var der, men kan ikke benekte det
  • Schjødt i 1990 iflg Urdal ofte besøkte Frigaard flere ganger ukentlig, mens han selv i rettssaken mot Ramm hevdet at han bare var der i forbindelse med truslene mot Sylvia, som var i 1988 – før Urdals tiltredelse!
  • Det er velkjent at vi mener at h. r. adv. Schjødt har hatt nær kontakt med Mossad. I ærekrenkelsessaken fant Byretten dette ikke bevist (vi fikk på dette tidspunkt ikke lagt frem det materialet vi trengte og heller ikke ført alle vitner). Saken er anket og vi kommer derfor ikke her nærmere innpå dette.

Mike Hararis rolle som hovedmann er idag et faktum. Selv om foreldelsesfristen antakelig fortsatt ikke er gått ut har norske påtalemyndigheter likevel ikke løftet en finger for å få utlevering. Det er heller aldri gitt noen formell korreksjon fra Justisdepartementet/Riksadvokaten til Stortinget av den feilinformasjon statsråd Else Bugge Fougner (H) ga Stortinget. Tvert imot kan vi dokumentere at en rekke tiltak er iverksatt for å hindre klarlegging av Lillehammer-saken (se kap. 26.19). Årsaken er i beste fall at det ville avdekke grov og massiv tjenesteforsømmelse, sannsynligvis beordret fra høyeste hold, i men sannsynligvis også samarbeid fra norske tjenester i forbindelse med operasjonen. Vi kommer grundig tilbake til Lillehammer-saken senere.

I forbindelse med «den fjerde tjeneste» er et interessant poeng at Frigaards eneste kjente reaksjon på informasjonene fra Setsaas var å skaffe seg et umiddelbart, men klandestint møte med h. r. adv. Annæus Schjødt. Saken ble ikke rapportert normal tjenestevei; hans sjef Urdal var helt ukjent med det hele til flere år etter at han gikk av. Men den ble nok rapportert langs «fjerde tjeneste»-vei, fordi saken utvilsomt medførte intensivert ulovlig overvåking.

Det er i denne sammenheng av liten hensikt å spekulere mer i hvorfor Frigaard hadde det travelt med å treffe Schjødt, hva som faktisk foregikk på møtet, om dette var ledd i den «fjerde» tjenestevei og hvilket av de to ledd (evt begge) i Setsaas’ informasjon (Mossad-aksjonen mot ham eller Lillehammer-saken) han eventuelt ville drøfte med Schjødt og hvorfor dette måtte skje parallelt med at Setsaas var tilstede.

Nå begynte det å skje både det ene og det andre rundt oss, våre familier og våre medarbeidere.

1 Vegard Bye: «Forbuden fred», Cappelen 1990. For ordens skyld kan vi også fortelle at så snart Bye hadde gitt ut sin bok, ble det holdt et møte hjemme hos Aamodt med Aamodt, Bye og Setsaas.

2 Nedtegnet av Ramm i notat til h r adv Staff straks etter rettssaken.

3 Hadde det vært idag, kunne man kanskje trodd at Frigaard bare lot saken falle fordi det var «enda mer oppspinn fra det forrykte radarparet». Men den gangen var Setsaas ikke kjent fra noen «Ramm/Setsaas-sak» men kjent som mobiliseringsdisponert og krigsskoleutdannet major i NATO’s brannkorps.