En spesiell side ved Norges, Aps og særlig E-tjenestens forhold til Mossad er at det etterhvert har erstattet og medført alvorlig nedkjøling av forholdet til USA. Vi kommer i etterfølgende kapitler tilbake til endel av de enkeltsakene som vi allerede nå vil fremheve som medvirkende til dette. De første spor finner vi i en episode som ble fortalt av CC i boken «Av hensyn til rikets sikkerhet»1:
«Som en kuriositet kan nevnes at Evangs kampfelle i Mot Dag-tiden, forfatteren Sigurd Hoel, en gang trakk meg til side i et privat selskap. Han ville snakke om sin gamle venn, Vilhelm. Jeg kan ikke tidfeste dette nærmere enn til en gang sent i 1950-årene. Sigurd Hoel spurte retorisk hva mannen egentlig drev på med. Uten å vente på svar fortalte Hoel at han hadde tatt en drink sammen med Evang på en av hovedstadens kafeer. Evang hadde snakket meget, men i det alt vesentlige var det beretningen om hvordan han hadde satt stopper for amerikansk (ulovlig) etterretningsvirksomhet i Norge. Dette hadde forundret Sigurd Hoel, som oppfattet russerne og ikke amerikanerne som farlige for oss.»
Det er klart at det er signifikant at Evang og så mange andre i dette systemet hadde en ganske radikal førkrigsbakgrunn i «Mot Dag» og ellers. Selv om krigen endret synet på Norges utenrikspolitiske orientering, endret det ikke disse personenes grunnleggende sosialistiske oppfatning. Det satt sikkert mye skepsis mot USA tilbake (ikke alt uberettiget), og det er kanskje forståelig at den unge og vakre sosialistiske bruden fra Midtøsten kom til å ha sterkere appell.
I perioden 1959-61 solgte Norge tungtvann til Israel – i all hemmelighet, også overfor våre allierte (hele tungtvannssaken i neste underkapittel). Da dette siden ble kjent ba USA om at Norge måtte benytte sin innsynsrett til å forsikre seg om at tungtvannet ble brukt til fredelige formål. Heller ikke det gjorde vi riktig. Ap-regjeringen satte Israels nærmeste venn. Jens Chr Hauge, på oppdraget, men han konstaterte at alt var i orden uten en gang å besøke atombombeanlegget.
USA ble altså to ganger ført bak lyset av Norge. Allerede her ser vi en forskyvning i Norges forhold til USA og Israel. Aps lojalitet til Israel var allerede da større enn lojaliteten til USA og våre allierte. Dette gjorde seg først og fremst gjeldende bak kulissene, herunder i de hemmelige miljøene.
Forskyvningen ble etterhvert enda mer aksentuert etter nedskytingen av U-2 i mars 1960 og Lygren-affæren i 1965. Det fortelles en del om dette i Alf R. Jacobsens «Iskyss» som i stor grad reflekterer E-tjenestens syn på konflikten med CIA og Overvåkingspolitiet i de dager, dvs. konflikten mellom E-sjef Vilhelm Evang på den ene siden og CIAs mektige kontraspionasjesjef James Jesus (Jim) Angleton og POT-sjefen Asbjørn Bryhn på den annen2:
«I E-staben følte Vilhelm Evang seg forrådt og dolket i rygge, både av Forsvarets ledelse og sine hemmelige venner i CIA. Han var sunket inn i bitterhet og apati; samarbeidet med amerikanerne var gått i stå …
‘Stemningen i staben var forferdelig. Folk var deprimerte og oppriktig forbannet over at CIA hadde gått bak Evangs rygg. Det tok lang tid før sårene var leget’, sier en etterretningsoffiser …
(En CIA-rapport) slo fast at forholdet mellom Angletons Kontraspionasje-stab og de norske hemmelige tjenestene hadde nesten gått i stå, etter Lygrens løslatelse … Forholdet forble dårlig i de neste årene, viste rapporten. Norske representanter hadde i det stille forblitt rasende på CIA. CIAs stasjonssjefer hadde vært tvunget til å gå på plass for å beholde de mest grunnleggende og formelle forbindelsene …
At Ingeborg Lygren først ble erklært uskyldig og tilbudt erstatning fra USA i 1978, kaster et grotesk lys over CIAs innflytelse på de norske hemmelige tjenestene og – indirekte -på norsk politisk liv.»
I det siste avsnittet reflekterer Alf R. Jacobsen helt sikkert E-tjenestens og Trond Johansens syn. Denne utviklingen var avgjørende for at Trond Johansen etterhvert drev enda dypere inn i Mossads armer på slutten av 60-tallet. Han var E-stabens faste liason til Mossad fra 1968! Vi minner om kanonbåt-saken i 1968 og Lillehammer-saken i 1973. Siden er det blitt verre og verre, ikke minst som følge av UNIFIL-engasjementet i Libanon fra 1978 og Iver Frigaards virksomhet sammen med Trond Johansen fra 1981. De sist avslørte sakene var grensepoliti-saken i 1985 og Mossad/asylsøker-saken i 1990. I denne boken avslører vi meget mer, men det skal vi komme tilbake til.