Eurabia-teorien eller planen om islamisering av Europa

I 2005 utga Gisèle Littman boken Eurabia: The Euro-Arab Axis. Ifølge forskerne som Marján og Sapir må Eurabia-teorien forstås som en «ekstremistisk konspirasjonst­eori, som går ut på at Europa og de arabiske lan­dene vil slutte seg sammen for å gjøre livet umulig for Israel og islamisere det gamle kontinentet.»

Islamiseringen av Europa fins altså bare som en forestilling i ho­dene til noen få konspirasjonsteoretikere! Att på til er det bare snakk om en fremtidig islamisering. At det strømmer millioner av muslimer inn i Europa dekkes altså ikke av begrepet islami­sering? Slik prat preller nok av som vann på en gås for dem, som ser moskeene skyte opp.

Men hvor kommer begrepet ekstremistisk inn i bildet? Det bru­kes vanligvis ikke om jøder som Gisèle Littman? Som tegn på hvor ekstremistisk Littman og teorien om en fremtidig islamise­ring er, fremholdes at Anders Behring Breivik var opptatt av Eurabia. Faktisk inneholder hans Manifest på 1518 sider ordet ikke mindre enn 171 ganger! Det høres ut som et tungveiende argument. Han var altså svært opptatt av Eurabia. Hva artikkelen ikke nevner er, at Breivik nevner ordet Israel 364 ganger, altså dobbelt så ofte som Eurabia. Hva sier det så om Breivik og hans Manifest? Antakeligvis ikke stort. Til sammenligning er Norge nevnt en gang, Tyskland 261 og USA 784 ganger.

Tilhengerne av denne konspirasjonsteorien hevder at det politiske etablissementet i Europa utøver appeasement­politikk overfor den Den arabiske verden, og … Ifølge denne teorien blir europeiske land systematisk islamisert gjennom planlagt immigrasjon fra muslimske land.

Tilbake i 1952 vant ikke Kalergis forslag om et kors i EUs flagg frem fordi Tyrkia sa nei. Så i hvert fall den gangen la EU-ledel­sen seg flate for tyrkernes krav.

Islamisering av Norge

At innvandrere kommer hit med en for oss fremmed tro kommer neppe som noen overraskelse. Heller ikke at de ønsker å bygge seg sine gudshus. Det fortelles på åpen skjerm. 26.4.2011 brakte NRK en artikkel om Leo Ajkic. Der uttaler han at muslimer vil ta over Norge:

Muslimene kommer til å ta over Norge en dag. De kom­mer ikke til å gjøre det med vold eller pistoler. Hvis ikke Norge tar inn katolske mexikanere som repro­duserer seg like fort, så kommer muslimene til å ta over, på grunn av reproduksjonen. Jeg tror det er planen over hele Euro­pa.

Det ser ut til at Statistisk Sentralbyrå er enige med Ajkic. Og med HRS! For år tilbake fikk HRS hard kritikk for sine forutsi­gelser, men ikke lenger. De er nå enige om at bort imot halvpar­ten av Norges befolkning kan ha innvandrerbakgrunn i år 2100: «I 2100 tror SSB at andelen vil ligge rundt 36 prosent, med en maksprog­nose på 49 prosent med inn­van­drer­bak­grunn i 2100.

Muslimer som vil overta Europa

Men islamiseringen har ennå et aspekt, som Marján og Sapir ikke nevner, og som kanskje nettopp fortjener beteg­nel­sen ekstremistisk. Det handler om muslimer, som ønsker å overta Europa, ikke bare etnisk, men også politisk og kulturelt. Nettavisen brakte for eksempel et innslag den 9.3.2016, hvor imam Mohammad Fouad al-Barazi for skjult kamera forklarer, hvordan muslimer kan innta Vesten, nemlig ved ikke å la seg integrere og bare bli fler enn de innfødte: «Imam på skjult kamera: – Muslimer er i ferd med å «erobre» Europa. … det er viktig at muslimene ikke smelter sammen med det øvrige sam­funnet.»

24.4.2002 brakte VG en artikkel om Omar Bakri. Han ivrer etter å få lagt Norge under sharia: «Sheikh Omar Bakri Muhammad vil gjøre Norge til en islamsk stat, styrt etter sharia-lovene.»

Det ser ikke ut til at Omar er en ensom ulv:

De ytterliggående og militante gruppene jobber mot samme mål – en islamsk verdensstat – med forskjellige midler:

Al-Muhajiroum er den intellektuelle overbygningen, den poli­tiske ledelsen, mens Hizb-ut-Tahrir er en mer hem­melig, militant rekrutteringsgruppe.

Muhammad hevder at begge gruppene er etablert i Nor­ge, at Al-Muhajiroum har «tre-fire celler» med 12-15 med­lemmer, mens Hizb-ut-Tahrir har «et titall» medlem­mer.

Så det er rent faktisk folk som helt alvorlig har planer om å legge ned Stortinget:

Sheikh Omar Bakri Muhammad er overbevist om at Nor­ge en dag vil bli en islamsk stat, «fordi det er Guds vilje». Blir hans drøm virkelighet, legges Stortinget ned.

Det virkelige Eurabia

Det er ikke noe land som heter Eurabia. Eurabia er tross alt bare en konspirasjonsteori eller i beste fall en våt drøm til noen få ekstre­mister.

Men det er noe som heter EU. Og der holder en på med litt av hvert, som folk flest ikke får med seg. Middelhavsunionen ble initiert i 1995 av EU med det som blir kalt Barcelona-konferans­en. Formålet var å utvide EUs økonomiske og politis­ke sam­arbeid med de fire friheter til også å omfatte landene rundt Middelhavet. Den var dog først i 2008 at det lykkes å samle lan­dene under en hatt:

Unionen for Middelhavet, UfM, er en konføderasjon av medlems­statene i EU og andre land som grenser til Mid­delhavet. Den ble stiftet i Paris 13. juli 2008.

Målet er å knytte landene rundt Middelhavet sammen gjennom økonomisk og politisk samarbeid.

Israel, Syria og Palestina er alle med.

Marokko søkte om EU-medlemskap i 1987

Marokko er kanskje det middelhavsland, som har kommet lengst i prosessen. Faktisk søkte Marokko om EU-medlemskap allerede i 1987.

Videre regnes Marokko som et land tilknyttet EU og er tett knyt­tet til EØS-landene:

Marokko er nabo av og knyttet til EU. Forholdet mellom de to er innrammet i den europeiske naboskabspolitikken (ENP) og Middelhavsunionen. Blant EØS-landene nyter Marokko en avansert status og et høyt nivå av politisk sam­arbeid.

Middelhavsunionen.

Fri bevegelighet i Middelhavsunionen

Så er Middelhavsunionen virkelig et forsøk på å utvide EU til også å omfatte Midtøsten og den nordafrikanske kysten? Det lurte dansken Anders Bruun Laursen på. Derfor sendte han like­godt spørsmålet til det danske statsministerkontoret. Her er et ut­drag av svaret:

Målet om at etablere et frihandelsområde i 2010 indebæ­rer, at de sydlige medlemmer af samarbejdet til gengæld for gennemførelsen af omfattende politiske og øko­nomiske reformer gradvist kan opnå adgang til det indre marked, herunder mulighed for at opnå adgang inden for områderne for d­en fri bevægelighed for varer, kapital, tjenesteydelser og personer. Der er altså tale om, at den gensidige markedsåbning mellem EU og de sydlige part­nerlande anvendes som tilskyndelse til at sikre fremdrift i bestræbelserne på at udvikle demokrati og markeds­økonomi.

København, den 29. august 2006

Kanskje er det ikke riktig å kalle det en utvidelse av EU; i nav­net. Men i praksis likner det til forveksling. Straks den tilstrebte fri bevegelighet er på plass trenger en ikke lenger å skape flyktninger for å tvinge strømmene av ivrige arabere nordover.

Libya, den farlige observatør

Som en kan se av kartet over, er ikke Libya med i Unionen. Libya, under Gadaffi, har da også stått sentralt i forsøket på å styrke nordafrikanske land i forhold til Vesten. Det er noen som mener, at det så svært så lovende ut. Faktisk så lovende, at Ga­daffis guldvaluta kunne ha knust dollaren, hevder thenew­american.com den 11.11.2011:

Og det hadde bokstavelig talt potensialet til å skyte ned dollaren og verdens monetære system ifølge analytikere. Den franske presidenten Nicolas Sarkozy skal angivelig ha gått så langt som å kalle Libya en «trussel» for verdens økonomiske sikkerhet. «Insiders» var til­syne­latende i panikk over Gadhafis plan.

Så de økonomiske reformer, som det danske statsministerkontor nevnte var nok av en annen karakter, enn dem Gadaffi syslet med.

Med NATOs og EUs bidrag til ødeleggelsen av Libya får Mid­delhavsunionens fine ord om fred og velferd en ripe i lakken. Dermed blir det også lettere å forstå, hvorfor Nordeuropa er med i en Middelhavsunion. Det handler om å beskytte Vestens over­herredømme og forhindre at kolonistatene blir for oppfinnsom­me­.

Sett i lyset av Kalergis plan om et Paneuropa, som omfatter alle verdens land, er utvidelsen av EU et helt selvfølgelig og nød­vendig skritt.

EUs motto

EU har forresten et motto: Forenet i mangfoldighed. Mottoet fins naturligvis ikke offisielt på norsk, da Norge ikke er med i EU på ordentlig.

Mottoet kom først på plass i 2000. Men så var jo bestrebelsene lenge fokusert på økonomisk samarbeid, slik det fremgikk av de tidlige utgaver av EU. Det begynte med den Haag, det Europeis­ke Kull- og Stålfellesskap i 1945. Så kom Roma-traktaten med tollunionen i det Europeiske Økonomiske Fellesskap EEC 1957. I 1992 var det Maastricht-traktaten med felles valuta. I 2007 kom så Lisabon-traktaten, som er gjeldende nå, hvor konturene av felles regjering tegner seg. Mangfoldet strammes sammen og forenes.

Artiklen er et utdrag av boken:
«Nasjonalstatens oppløsning – mellom EU og Islam»

Bestill nå: oblente@gmail.com
Betal med vipps: 94255403
Paypal oblente@gmail.com
eller bank: 12540606585

166 sider 180kr fri frakt