Distriktspolitikk er bypolitikk

Norge har i en årrekke drevet en aktiv distriktspolitikk med det formål å motvirke sentralisering og å sikre den spredte boset­ting; landbefolkningen trodde vi. Distriktspolitikken har de senere årene mer og mer vist sitt sanne ansikt. I tråd med at be­slutningsmyndighet overføres fra Stortinget til Brüssel slås fyl­ker og kommuner sammen til større enheter. («Nye kommuner og fylkeskommuner for bedre velferd og sterkere lo­kalsamfunn»)

Det norske Effektutvalget er klar i sin dom: Distrikts­politikken har blitt svekket alvorlig på en lang rekke punkter de siste tiår:

Det norske Effektutvalget, som ble oppnevnt i 2001 for å se på den statlige politikks samlede effekter på regional utvikling, fant at på 19 viktige områder var de regionale hensynene blitt svekket i løpet av 1990-tallet. Denne politikken omfatter 25 prosent av befolkningen! («Ulik respons på fraflytting og sentralisering»)

Statistisk Sentralbyrå nevner privatiseringen av statlige oppga­ver som en viktig årsak til svekkelsen: «Den omgjøring av statlige etater til selvstendige selskaper som har skjedd …, har i praksis begrenset statens muligheter til å påvirke den regionale utviklingen gjennom den brede regionalpolitikken.»

Hvor det i 1910 bare var 40% av befolkningen som bodde i tett­bygde strøk var tallet i 2001 oppe i 80%. Det er en klar øking i fraflyttingen fra 1990, som altså faller sammen med svekkelsen av distriktspolitikken, som Effektutvalget påpeker.

Brundtlandrapporten: Urbanisering av landet

I 1987 la FN frem en meget ambisiøs rapport. Det var frukten av Brundtlandkommisjonens arbeid, under ledelse av vår egen Gro Harlem Brundtland: Vår felles fremtid. På engelsk hadde kommisjonen et mer faglig navn: The World Commission on En­vironment and Development. Der forklares det, hvordan landet blir gjort om til by ved å spre visse typer industri og tjenester ut over: «Den beste måten å oppmuntre til oppbygging av tettste­dene er å bygge videre på de naturlige øko­no­miske fordelene som allerede fins, særlig i primærnæring og handel, og de­sentralising av offentlige tjenester.» («Our Common Future». Chapter 9: The Urban Challenge, 29. avsnitt)

Det er naturligvis ikke drømmen å skape een stor by i verden, el­ler i hvert land. Tvert i mot foreslår rapporten å ta trykket av hovedstedene og skape regionale sentre: «Nøkkelen til vellykket intervensjon er timing, å oppmuntre til oppbygging av tettstedene bare når fordelene med storbyen ikke er til stede.» (Our Common Future. Chapter 9: The Urban Challenge, 29. avsnitt )

Særlig statlige tjenester er det enkelt å styre. Eksempler på dette er det statlige næringslivsregister og Altinn, som har blitt bygd opp i Brønnøysund siden 1980. Faktisk går kommisjonen så langt som til å si, at fremtiden er urban: «61. Fremtiden vil være overveiende urban…»