Norge har i en årrekke drevet en aktiv distriktspolitikk med det formål å motvirke sentralisering og å sikre den spredte bosetting; landbefolkningen trodde vi. Distriktspolitikken har de senere årene mer og mer vist sitt sanne ansikt. I tråd med at beslutningsmyndighet overføres fra Stortinget til Brüssel slås fylker og kommuner sammen til større enheter. («Nye kommuner og fylkeskommuner for bedre velferd og sterkere lokalsamfunn»)
Det norske Effektutvalget er klar i sin dom: Distriktspolitikken har blitt svekket alvorlig på en lang rekke punkter de siste tiår:
Det norske Effektutvalget, som ble oppnevnt i 2001 for å se på den statlige politikks samlede effekter på regional utvikling, fant at på 19 viktige områder var de regionale hensynene blitt svekket i løpet av 1990-tallet. Denne politikken omfatter 25 prosent av befolkningen! («Ulik respons på fraflytting og sentralisering»)
Statistisk Sentralbyrå nevner privatiseringen av statlige oppgaver som en viktig årsak til svekkelsen: «Den omgjøring av statlige etater til selvstendige selskaper som har skjedd …, har i praksis begrenset statens muligheter til å påvirke den regionale utviklingen gjennom den brede regionalpolitikken.»
Hvor det i 1910 bare var 40% av befolkningen som bodde i tettbygde strøk var tallet i 2001 oppe i 80%. Det er en klar øking i fraflyttingen fra 1990, som altså faller sammen med svekkelsen av distriktspolitikken, som Effektutvalget påpeker.
Brundtlandrapporten: Urbanisering av landet
I 1987 la FN frem en meget ambisiøs rapport. Det var frukten av Brundtlandkommisjonens arbeid, under ledelse av vår egen Gro Harlem Brundtland: Vår felles fremtid. På engelsk hadde kommisjonen et mer faglig navn: The World Commission on Environment and Development. Der forklares det, hvordan landet blir gjort om til by ved å spre visse typer industri og tjenester ut over: «Den beste måten å oppmuntre til oppbygging av tettstedene er å bygge videre på de naturlige økonomiske fordelene som allerede fins, særlig i primærnæring og handel, og desentralising av offentlige tjenester.» («Our Common Future». Chapter 9: The Urban Challenge, 29. avsnitt)
Det er naturligvis ikke drømmen å skape een stor by i verden, eller i hvert land. Tvert i mot foreslår rapporten å ta trykket av hovedstedene og skape regionale sentre: «Nøkkelen til vellykket intervensjon er timing, å oppmuntre til oppbygging av tettstedene bare når fordelene med storbyen ikke er til stede.» (Our Common Future. Chapter 9: The Urban Challenge, 29. avsnitt )
Særlig statlige tjenester er det enkelt å styre. Eksempler på dette er det statlige næringslivsregister og Altinn, som har blitt bygd opp i Brønnøysund siden 1980. Faktisk går kommisjonen så langt som til å si, at fremtiden er urban: «61. Fremtiden vil være overveiende urban…»