8.10 Sammenvevingen begynner

Som følge av urolighetene og utskiftningene i E-staben – iverksatt av statsminister Per Borten – sluttet nå store deler av nøkkelpersonellet. I denne atmosfæren klarte Trond Johansen frem til 1967 å manøvrere seg i posisjon.

Trond Johansen begynte sin oppsiktsvekkende karrière i E-tjenesten straks etter krigen, og ble senere norsk etterretningsliason til Gehlen-organisasjonen i Tyskland som etter krigen ble overtatt av amerikanerne og senere omdannet til Forbundsrepublikkens E-tjeneste. Det var i denne perioden han etablerte sine første kontakter med Mossad (se kap. 5.2). Han hadde nok gode kontakter til Arbeiderpartiet fra begynnelsen, selv om han ikke meldte seg inn før i 1960. I mange år var han Aps superhemmelige våpen inntil Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen». Det ble da ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse1. Siden er han blitt omtalt kun fra tid til annen som en mytisk person i skyggene, inntil det ble satt fullt søkelys på ham i forbindelse med boken «Vi som styrer Norge»2.

CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av hensyn til rikets sikkerhet» i 1990, der han bl.a. peker på at3

«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. Fordi det ikke var nødvendig med en militært strukturert organisasjon. Man kunne bruke eksisterende apparater, fagforbund, Samorg., sikkerhetstjenesten, den militære etterretningstjeneste. Forbindelsen mellom stat og parti var arbeidsmessig nær.

Dette kan illustreres ved at seksjonssjef, tidligere oberstløytnant Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. Habilitetsspørsmål når Arbeiderpartiet har vært i opposisjon, er aldri reist.

To av våre utenriksministre, Knut Frydenlund og Thorvald Stoltenberg, har begge overfor meg sagt at Trond Johansen er en særdeles verdifull rådgiver. Det betviler jeg ikke. Mannen er særdeles intelligent og meget dyktig.».

Videre sa CC til Klassekampen året etter4:

«JOHANSENS DOBBELTROLLE ER UAKSEPTABEL: – Seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten opererer i en følsom dobbeltrolle, en rolle som er uakseptabel.

Det sier tidligere E-major og redaktør Chr Christensen til Klassekampen …

– Opp gjennom årene har Johansen vært et dobbeltmenneske. Han har vært embetsmann i E-tjenesten, nå sivil seksjonsleder. Samtidig har han år etter år også vært aktiv medlem av bl.a. Arbeiderpartiets internasjonale utvalg. Som en helt sentral mann i E-tjenesten får han enorme mengder med ulik informasjon raskt, før de aller fleste andre …

– Dette setter Johansen i en posisjon der han kan informere partiets ledelse på svært tidlige tidspunkter om ulike forhold. For partiledelsen er dette sikkert gunstig. … men prinsipielt er en slik dobbeltrolle helt forkastelig. …»

Overfor oss har CC gitt mange klare karakteristikker av Trond Johansen. Ved siden av å være intelligent og dyktig, var han i CC’s øyne meget strategisk orientert: «Langspilt» og hemmelighetsfull underveis, en «sfinx» når det var hensiktsmessig. Han måtte for all del ikke undervurderes; heller ikke de våpen han disponerte: På mange måter var han «en liten J. Edgar Hoover».

La oss få legge til at han må ha vært av helt uvurderlig betydning for Arbeiderpartiet. I perioder med regjeringsmakt var han en kilde til informasjon om opposisjon innenfor og utenfor partiet. I perioder uten regjeringsmakt var Johansen og dermed Arbeiderpartiet likevel informert om alt som skjedde bak regjeringsapparatets ellers lukkede dører. I mange tilfelle kunne nok sentrale Ap-folk vite om hva som skjedde i, rundt og under de borgerlige regjeringer før de visste det selv!

Og som krumtapp i «den fjerde tjeneste» med de offensive virkemidler denne råder over, kunne den norske J. Edgar Hoover i siste instans råde over enkeltpolitikere og hele regjeringers liv og død. Vi skal senere komme tilbake til hvor nær vi er kommet til dette i Norge. Vi skal etterhvert vise at vi kanskje ikke har så mye å slå oss på brystet for i det norske demokratiet, når vi høylydt har meninger om hva slags regjeringer som kommer og går i urosentre rundt om i verden.

1969 var et viktig år med tanke på Arbeiderpartiets disposisjoner for å gjenvinne kontrollen. Haakon Lie sluttet som sekretær i Arbeiderpartiet. Oblt Reidar Torp, sønn av Arbeiderpartiets stats- og forsvarsminister Oscar Torp, ble håndplukket som etterretningssjef for tiltredelse i 1970. Oblt Sven Aage Hauge som var gift med Kari Sønstebye ble sendt på Forsvarets Høyskole. Både Torp og Hauge var i 1969 det man i forsvarskretser kaller «forbigått oberstløytnant» hvilket normalt innebærer at alt avansement er stoppet. I 1970 utnevnes ob Johan Berg til general og frabeordres E-staben. Oblt Reidar Torp utnevnes nå til oberst og beordres til E-staben som sjef. Oblt Sven Aage Hauge utnevnes til oberst og beordres til E-staben som seksjonssjef og får Trond Johansen som nestkommanderende.

Det tok altså ikke lang tid før det igjen var kommet Ap-folk i sentrale stillinger, og dette skjedde mens Borten var statsminister! Mange undret seg over disse utnevnelsene, som var overraskende både fordi det ble utnevnt Ap-folk, men også fordi disse slett ikke åpenbart hadde de nødvendige kvalifikasjoner.

Vår eneste forklaring på dette er at de fleste ikke-sosialistiske statsrådene, og i særdeleshet forsvarsminister Otto Grieg Tidemand Grieg» (H), var godt informert om aktivitetene rettet mot kommunister og venstreradikale, men ikke om utglidningen i retning av overvåking også internt i Ap/LO og etterhvert mot borgerlige. Som skipsreder hadde nok Tidemand også deltatt i oppbyggingen av E-tjenestens nett i handelsflåten og operasjon Delfinus. I forsvars- og utenriksspørsmål var det stor nærhet mellom Høyre og Ap, og Tidemand kan meget vel ha samtykket i å utnevne Torp og Hauge, f.eks. for å unngå at disse viktige stillingene havnet som kasteball i koalisjonsregjeringens spill om posisjoner, der det ikke var godt å vite hva man kunne ende opp med. Tidemand er sikkert også blitt fortalt at det ville være et godt signal til Washington å ansette noen «trygge» sosialdemokrater. Det er velkjent at amerikanerne, som var vant til mange år med Ap, var utrygge med en koalisjonsregjering som alternativ til Ap. Det gikk antakelig mer på frykt for manglende politisk mot, lekkasjefare og uprofesjonalitet enn noe annet. Det er ikke vanskelig å tenke seg hvem som har hatt interesse av å fyre opp under slike forestillinger både i Washington og hjemme. Hauge var dessuten flyger, og Tidemand hadde bakgrunn som krigsflyger.

En av de alliertes viktigste kilder om vurderingen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk under borgerlig regjering var utvilsomt Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Instituttets direktør fra 1960 til 1983 var professor John Sanness, som hadde vært ansatt i både Arbeiderbladet og LO5. Sanness var en av Haakon Lie‘s overvåkingsløytnanter – på godt og vondt, og var også sentral sammen med Jens Chr. Hauge i et internt Ap-utvalg i forbindelse med partiets atompolitikk (dvs. begge ønsket egentlig atomvåpen i Norge).

De ikke-sosialistiske partier levde likevel de siste årene av sin regjeringstid lykkelig uvitende om at det ble arbeidet intenst under deres føtter. Man kan nok mene at EF-saken ville gjort slutt på Borten-regjeringen likevel, men måten og tidspunktet var ikke likegyldig. Samarbeidsforholdene ble surere og surere etter gjenvalget i 1969, og det oppsto en stadig sterkere kløft mellom pressen og statsministeren og mellom Senterpartiet og de tre andre koalisjonspartnerne.

Ramm var i denne perioden stortingsmedarbeider i Morgenbladet, og husker meget godt hvordan Borten det siste året ble motarbeidet av pressen. I ettertid mener han situasjonen kan sammenlignes endel med Syse-saken. Nå vet alle at Borten ikke var perfekt, i likhet med politikere og folk flest. Men berettiget det de dimensjoner som pressens mobbing av Borten fikk? Syse-saken ble i sammenligning en mild bris. Borten var på slutten fritt vilt for pressen, inklusive de borgerlige journalistene med eneste unntak for Nationen. Ramm innrømmer idag gjerne at han ikke var noe unntak selv. Den i og for seg trivielle lekkasje-saken knyttet til et EF-dokument ballet på seg til de helt store dimensjoner og forårsaket til slutt regjeringens avgang for egen hånd. Under andre omkringliggende omstendigheter hadde det aldri skjedd. Det som skjedde tjente kun Arbeiderpartiet i det lange løp. Ap fikk etablert første byggetrinn i tesen om Aps fullkommenhet og borgerlige regjeringers forgjengelighet.

Med det vi idag vet om E-tjenestens manipulering med pressen, kombinert med stortingsjournalistenes tendens til å søke felles trygghet i felles analyser og holdninger (nok et «drivhus-miljø»), er det lett å tenke seg hvem som fyrte opp. Mange av presseguruene den gangen hadde nære forbindelser til tjenestene. Yngre journalister som Ramm selv lyttet imponert til guruenes analyser og kunnskaper og antok de var deres egne.

Ikke minst Aftenposten førte an mot Borten. Da Borten hadde gått, og hans kirke- og undervisningsminister Kjell Bondevik etterpå forsøkte å sette sammen en ny koalisjon («det er von i hangande snøre»), var Aftenposten rask med å dømme dette forsøket nord og ned og argumenterte åpent for å la Ap slippe til og gjøre slutt på narrespillet.

Sluttresultatet ble at Ap kom til makten i 1971 og beholdt den i 10 år, avbrutt bare av Korvald-regjeringen et års tid etter EF-nederlaget i 1972.

Da Lillehammer-aksjonen fant sted i 1973 var således forannevnte tre nøkkelpersoner ob. Torp, ob. Hauge og oblt. Johansen i ledelsen i E-staben. Det er verd å merke seg at Trond Johansen fra 1967 var E-stabens personlige liason til Mossad og de øvrige hemmelige tjenester i Israel. Han hadde da arbeidet sammen med Mossad siden de første etterkrigsårene.

Georg Kristiansen (som vi tidligere har omtalt i kapitel 3 ifbm «u-ene» var en annen nøkkelfigur i utenrikstjenesten ifbm de hemmelige tjenestene. I 1970 ble han av den ikke-sosialistiske regjeringen frabeordret sin ambassadørstilling ved NATO og OECD der han hadde sittet siden 1964. Av en eller annen grunn ble han utnevnt som direktør for Direktoratet for Sivilt Beredskap, der han ble sittende til 1974. Han ble imidlertid medlem av Koordineringsnemnda for Etterretnings-, Overvåkings- og Sikkerhetstjenesten i perioden 1970-74, dvs. under Lillehammer-saken.

I 1975 ble ob Reidar Torp utnevnt til general og frabeordret E-staben. Seksjonssjef i E-staben, ob Sven Aage Hauge ble beordret som sjef for E-staben. Oblt Fredrik Vilhelm Bull-Hansen ble utnevnt til oberst og tilbeordret E-staben som seksjonssjef og Trond Johansens sjef (Bull-Hansen etterfulgte således Hauge). I perioden 1975-77 med oberst Hauge som sjef (under regjeringen Nordli), ble E-staben delt opp i fire seksjoner. Dette var delvis for å øke avansementsmulighetene i E-staben, men også for å gi Trond Johansen sitt eget kongerike – og det helt for ham alene! ObIt Trond Johansen ble fra 1977 utnevnt til sjef for seksjon D. Kort tid etter fikk han stillingen omgjort til sivil stilling og fikk tittelen seksjonssjef. Han kunne derved fortsette til han ble 70 istedenfor som offiser av sin årgang å måtte gå av ved 65 års alder.

Fra dette tidspunkt – 1977 – samlet Trond Johansen alle vesentlige innhentingsfunksjoner under sin kommando. I tillegg bemerker vi hans medlemsskap i Arbeiderpartiet fra 1960 (og før det i Oslo Arbeidersamfunn)6 og dets internasjonale utvalg fra 1973, hans personlige vennskap med bl.a. bysbarnet Knut Frydenlund og ikke minst hans innsats for å bygge opp Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI – hvorfra vi senere møter flere personer som mottar viktige verv i FD og UD; også i ikke-sosialistiske regjeringer). Tvillingforholdene mellom Arbeiderpartiet og E-staben og E-staben og Mossad ble fra dette tidspunkt ytterligere sementert.

Fra rundt 1970 ser vi at mange av sersjantene og fotfolket fra Ap/LO-tjenesten følger over i de statlige hemmelige tjenestene eller andre nærliggende viktige deler av statsforvaltningen i kjølvannet av at Ap gjenvinner kontrollen – som en slags «osmose» etter at trykket skiftet fra den ene til den andre siden. Det var nå blitt nødvendig å systematisere dette – som man ikke hadde gjort før 1965 – fordi Ap nå måtte møte en ny politisk virkelighet, nemlig eksistensen av et regjeringsalternativ.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 48.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge», Aventura 1992.

3 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990.

4 Klassekampen 4. oktober 1991.

5 Hvem er Hvem.

6 Nygaard Haug-utvalgets innstillig, side 89 i stensilert utgave.