8.13 Seier for «den fjerde», Trond – og Gro!

Valget i 1977 ble ingen ny katastrofe, men heller ingen suksess. Ap tok igjen noe terreng fra SV, men sammen tapte de litt, slik at det de første dagene etter valget så ut som om det forelå en ikke-sosialistisk valgseier. Enkelte sentrumspolitikere var faktisk allerede i ferd med å utpeke sine statsrådkandidater. Men etter noen dager forelå resultatet av den siste «aftentrekningen», og det ble pånytt det knappest mulige sosialistiske flertall: 78-77. En slik nervepåkjenning ville man ikke ha igjen.

Nå var det Odvar Nordli og Reiulf Steen som sto for hugg. Maktbalansen var forskjøvet igjen. Det som var igjen av partiets «høyrefløy» var på offensiven. Klimaet var klart for et «come-back». Det endte med at Gro Harlem Brundtland overtok etter både Nordli og Steen. Steen redegjorde for sitt syn på Gros vei til makten i et fortrolig brev til – av alle – møbelhandler Arvid Engen datert i 1. august 1981. Dette brevet kom senere på avveier, og ble delvis referert i media. Selv om Steen i brevet hadde skrevet at han ville holde det hemmelig i 100 år, valgte han derfor likevel å ta det med i full tekst i boken «Maktkamp» (1989)1.

Ifølge Steen skal det ha begynt rundt kommunevalgsommeren 1979, etter den katastrofale togreisen. Det skal ha blitt holdt en rekke møter mellom statsminister Odvar Nordli, daværende partinestformann og miljøvernminister Gro Harlem Brundtland, LO-formann Tor Halvorsen og partisekretær Ivar Leveraas for å diskutere Regjeringens stilling. Steen skriver til Engen:

«Det var da Gro Harlem Brundtland begynte å operere som ‘fungerende formann’ og dessuten gikk rundt og sa at Odvar Nordli hadde ‘lovet’ henne (sic!) jobben både som partiformann og statsminister.»

Etter dette kom det en regjeringsomdannelse der bl.a. Gro Harlem Brundtland gikk tilbake til Stortinget og Reiulf Steen gikk inn i Regjeringen. Steen sier ikke noe om hvorfor, men Hansson/Teigene mener det var et forsøk fra Nordlis (og Steens!) side på å bremse Gro på hennes aggressive vei mot makten. Det er klart at det var mot hennes vilje2

Men Steen er krystallklar om hva som da skjedde:

«GHB gikk fra det øyeblikk systematisk inn for å undergrave posisjonen både til statsministeren og meg. Hun etablerte allianser og laget konspirasjoner. Hennes fremste medspiller i stortingsgruppa ble fra først av Hallvard Bakke, som også var bitter etter at han hadde gått av som handelsminister …

Utover høsten og vinteren ble det knyttet forbindelseslinjer med Arbeidernes Pressekontor, som etter hvert kom til å spille nøkkelrollen. Ingjald Ørbeck Sørheim ble også trukket inn i Arbeidernes Pressekontor arbeidet nå Alf Hildrum, Hallvard Bakkes tidligere nære medarbeider. Dette utviklet seg etterhvert til en slags ‘aksjonsledelse’ rettet mot den daværende ledelse og til støtte for GHB. Den sentrale personen ble etter hvert Arvid Jacobsen, som gjerne vil være King-maker’, eller, som i dette tilfellet, ‘Queen-maker’. Redaksjonssekretæren, Arne Karstad, gjorde grovarbeidet, mens Alf Hildrum var kontaktmannen til Hallvard Bakke og Ingjald Ørbeck Sørheim.

I denne perioden ante jeg ikke noe om dette. Jeg hadde mer enn nok med å skjøtte jobbene som handelsminister og partiformann …».

I en annen del av samme bok, dvs. ikke i brevet til Engen som skulle ha vært hemmelig, skriver Steen noe lignende3:

«Det var bygd opp et uformelt nettverk der bl.a. Ingjald Ørbeck Sørheim – politisk rådgiver, med lønn som statssekretær, for Gro fra februar 1981 – spilte en operativ rolle. I hans leilighet på Bygdøy, der han var en av Gros naboer, møttes en gruppe med jevne mellomrom i 1980 og 1981. Først ble det planlagt hvordan Gro skulle bli statsminister. Deretter hvordan hun skulle bli formann i partiet.

Et ledd i arbeidet for å svekke min posisjon var å fjerne meg fra Oslo Arbeiderpartis liste før stortingsvalget 1981. Den notoriske Per Karlsen skrev sammen med et par andre et brev til Oslo Arbeiderparti om at jeg måtte ut. Per Karlsen forsøkte også å organisere en aksjon i fagbevegelsen i Oslo, men den ble helt mislykket. Arvid Jacobsen møtte opp i sitt partilag … Han ble nedstemt. Ingjald Ørbeck Sørheim gjorde et tilsvarende fremstøt i Oslo Arbeidersamfunn, landets største partiavdeling. Heller ikke det førte fram.»

Dermed knytter Steen enda en viktig person til aksjonsgruppen, nemlig Per Karlsen, en av de store overvåkerne i AP/LO-systemet, og kontaktmann til Iver Frigaard i Tronds filial i POT.

Tilbake til Engen-brevet: Sommeren 1980 kjørte ifølge Steen Arbeidernes Pressekontor (AP) en kampanje for at statsminister- og partiformannstillingen burde samles. Dette tolket Steen og andre som en kampanje for Gro Harlem Brundtland i begge verv, og det var nok riktig. Ifølge Steen ville han ikke være med på spillet og erklærte at han ville stille til gjenvalg som formann. Etter dette mener Steen at Arvid Jacobsen fikk med seg redaktør Reidar Nielsen i Finnmark Dagblad og endel andre Nord-Norge-redaktører i A-pressen til å koordinere en serie ledere med krav om skifte i ledelsen. Han hadde også grunnlag for dette:

«I mellomtiden hadde jeg fått mitt eget informasjonsapparat, og jeg visste hele tiden hva som foregikk. Jeg kjente tidspunktet for publiseringen av de ulike ledere i de forskjellige avisene, og jeg kjente innholdet i dem. Artiklene hadde da ligget på AP, klare til distribusjon i hele den øvrige pressen. Fy pokker!»

Steen ble nå satt under press for å avgi erklæring om at han ville gå av, og det ble aksjonert mot hans plass på stortingsvalglisten i Oslo. Steen gikk imidlertid til motoffensiv i TV, og Arne Karstad «slet fortvilet hele natten for å få tak i Arvid Jacobsen», som nå oppholdt seg i Jerusalem (!) på ukjent adresse. Og Per Vassbotn, Nordli’s «genistrek» som statssekretær fra Dagbladet, var ifølge Steen med i spillet mot sin egen sjef og Steen. Så skriver Steen med akkurat denne typografi:

«ALT DETTE DELTOK GRO HARLEM BRUNDTLAND MEGET AKTIVT I!»

Og fortsetter:

«Men igjen måtte det legges en ny slagplan. Nå tok man sikte på landsstyremøtet som ble holdt på Hamar i desember.»

Det dukket nå opp et forslag fra nordnorske A-aviser om at dette landsstyremøtet burde oppnevne en valgkomité for det kommende landsmøtet, støttet av Hordaland Ap v/Hallvard Bakke. Såvidt vi forstår Steen var dette ikke i samsvar med vedtekter og praksis, så det måtte «selvsagt» avvises. Men Gro Harlem Brundtland hadde først støttet det. Ifølge Steen

«avslørte (hun) for all verden at hun hadde deltatt i denne konspirasjonen».

Videre:

«Tre framstøt var gjort. Ingen av dem hadde ført fram. her må du være klar over aksjonsgruppens måte å tenke på. Man mente at dersom aksjonen skulle føre fram, måtte min skjebne være avgjort før landsmøtet. Man visste at mitt sterkeste kort var landsmøtet, og man regnet med at dersom saken ikke i realiteten var avgjort før, ville jeg vinne Landsmøtet. Det hadde jeg gjort i vanskeligere situasjoner tidligere …

Hvordan kunne man presentere landsmøtet for en fullbyrdet kjensgjerning? Det var en eneste mulighet igjen: Statsministeren måtte vekk, GHB måtte bli utnevnt til statsminister før landsmøtet … bl.a. av den enkle grunn at det for meg ville være utenkelig å sitte som partiformann med GHB som statsminister.

Odvar Nordli hadde nå virret fram og tilbake i halvannet år. Noen ganger var han bestemt på å slutte, andre ganger like bestemt på å fortsette. Tor Aspengren og Tor Halvorsen satset på et skifte mellom ham og Rolf Hansen. …. Rolf Hansen stilte seg da velvillig til anmodningen.»

Det later til at dette var akseptabelt for Nordli. Ifølge Steen informerer nå Aspengren ham om at Nordli vil gå av samme høst (1980). Men Nordli ombestemmer seg, kontakter Steen og går inn for å fortsette til valget 1981 hvis han får tillitserklæring fra sentralstyre og stortingsgruppe. Nå ekspederes Bjartmar Gjerde og Inger Louise Valle ut av regjeringen, og Nordli får sin tillitserklæring.

Ifølge Steen fortsetter imidlertid kampanjen:

«Vårt eget pressekontor drev en systematisk undergraving av statsminister, partiledelse og en like systematisk oppbygging av partiets nestformann. Han satte en hel stab på å forfølge statsministeren – i bokstavelig forstand! Man oppdaget at han oppsøkte sin lege på Rikshospitalet, og sendte på det grunnlag ut en melding om statsministerens sykdom, påspedd spekulasjoner om at han ville gå av og at han ville bil etterfulgt av GHB.

Andre hadde også vært aktive. Vi var nå kommet inn i en fase hvor faren, Gudmund Harlem, var begynt å virke for sin datter. På sitt kontor i NTNF hadde han frokostmøter med deltakelse av forskjellige personer. Der var Tor Aspengren. Mellom GHB og Rolf Hansen var det nå kontakt. Den gamle forbindelsen mellom ham og Einar Gerhardsen ble tatt I bruk. Markarbeidet ble utført av lngjald Ørbeck Sørheim.»

På et møte i januar 1981 sier nå Nordli at han «praktisk talt» var kommet til at han ville slutte. Alle trodde at Rolf Hansen var villig til å gå på. Det ble så sendt ut pressemelding om Nordli’s sykdom. Etter dette ble det nytt møte mellom Bratteli, Nordli, Brundtland, Halvorsen, Leveraas, Hansen og Steen. Hansen var der som statsministerkandidat. Men Steen hadde kontaktet Hansen tidligere på dagen, og da fått vite at han ikke hadde gitt tilsagn om å gå på jobben selv, men ville anbefale Gro Harlem Brundtland. Ifølge Steen var det i tillegg til de to bare Gro Harlem Brundtland som visste dette da møtet ble satt.

På møtet refererte Nordli til samtale med Hansen om at han skulle overta. Hansen benektet dette og foreslo Brundtland. ifølge Steen var nå alle andre enn Gro Harlem Brundtland grundig overrumplet. Men saken var klar, og Brundtland ble utpekt.

«Samtidig var lngjald Ørbeck Sørheims telegrammer begynt å komme inn.»

Dvs. telegrammer fra partiavdelinger landet rundt som ville ha Gro.

Så langt Steens Engen-brev. La oss gjenta at vi forstår at dette ikke bare er et partsinnlegg, men også et som er skrevet i affekt og ikke beregnet for offentliggjørelse. Det er sikkert mye som ikke er riktig, og mye som er upresist eller ufullkomment. Likevel gir det nok en bedre fremstilling av hvordan Steen opplevde dette i samtid enn mange senere friserte versjoner ved Steen selv eller andre. Likevel kan de fleste konkrete opplysningene underbygges fra andre kilder, se bl.a. nedenfor.

Det eneste Steen nå kunne gjøre, var å utsette å meddele sin beslutning om å gå av. Han visste at han var ferdig. Men han gjorde det ikke før selve landsmøtet, og det medførte enda en hemmelig operasjon også referert av Steen et annet sted enn i Engen-brevet4:

«… redaktøren i Arbeiderbladet, Per Brunvand, ble med meg på hotellrommet for å vise meg et intervju med Einar Gerhardsen, beregnet på neste dags utgave av avisen. …

… (han) ville forelegge meg intervjuet der Einar Gerhardsen gikk inn for Gro Harlem Brundtland som ny formann, før jeg skulle behøve å se det på trykk. …

Per Brunvand sa at dersom jeg nå ville meddele at jeg kom til å gå av som formann, ville ikke intervjuet bli trykt. Om ikke dette var å bli stilt overfor et ultimatum, vet jeg ikke hva et ultimatum er. Det var selvfølgelig et krav om betingelsesløs kapitulasjon.»

Denne historien er underbygget av et intervju Ragnar Kvam jr senere hadde i Dagbladet med Einar Gerhardsen i forbindelse med hans 90-årsdag, der Gerhardsen skal ha angret på intervjuet særlig pga måten det ble brukt på5.

Intervjuet ble ikke trykket, og Steen trakk seg. Dermed har også Arbeiderbladets sjefredaktør Per Brunvand latt seg bruke på provokatorisk vis i en partistrid – en mann som hevder å opptre på grunnlag av redaktørplakaten! Hadde det ikke vært for alt annet vi har opplevet, hadde vi sagt at maken til brudd på presseetikken skal man lete lenger etter, men det behøver man dessverre ikke idag. Hva gjorde Norsk Redaktørforening da de fikk lese Steens bok?

Vi tviler på at man i det hele tatt har tatt opp saken. Nestformannen i Norsk Redaktørforening fra 1983 til 1984 het Per Brunvand. Formannen i samme forening fra 1984 til 1988 het Per Brunvand6. Det var neppe stor stemning i ledelsen for å stille spørsmålstegn ved om slike redaktører kan være medlemmer.

Det har man i realiteten hatt i alle år. Per Brunvands far, Olav Brunvand7, er et godt eksempel på det. Han var født i 1912 i Kristiansand, gift 1936 med Åsta Bergliot Strømme, tok handelsgymnas i 1932, gikk snekkerlære og teknisk aftenskole før han ble journalist i Sørlandet, Kristiansand (A) i 1935 og deretter i Bergens Arbeiderblad 1939-41. Som viktig motstandsmann ble han sendt i tysk tukthus allerede i 1941 og satt der så lenge krigen varte. Deretter ble han redaksjonssekretær for Bergens Arbeiderblad (1945) og redaktør for Arbeidernes Pressekontor fra 1949 til 1978, avbrutt av en periode som statssekretær i Forsvarsdepartementet 1952-54. Brunvand er i etterkrigsårene kjent som en sentral person i APs etterretnings- og overvåkingstjeneste, der man også benyttet Arbeidernes Pressekontors kontaktnett. Han var f.eks. en av to hemmelige revisorer som kontrollerne bruken av CIA-pengene til Stay Behind (se kap. 24.14).

Sønnen Per Brunvand8 er født i 1937 i Kristiansand. Han tok artium 1956 og studerte noen år sosialøkonomi og politisk historie i Oslo. Han fikk fra han var 20 år gammel kveldsvaktjobber i Arbeidernes Pressekontor av sin far (1957-62). Senere var han journalistvikar i Oppland Arbeiderblad (1960), journalist i Fremtiden (A) (1962), journalist i Arbeiderbladet (1968), redaktør i Rogalands Avis (1971) og ansv. redaktør i Arbeiderbladet fra 1975. Brunvand er mao. født og oppvokst i AP, AP-pressen og AP-hysjen, og skylder ihvertfall AP-pressen absolutt hele sin karrière. AP-pressens historie er uadskillelig bundet til APs hemmelige tjenester i alle fasonger, hvilket også dens sentrale rolle via en rekke aktører i Steen-saken viser, der AP-pressen tydelig spiller på lag med bakmennene mot den egentlige AP-ledelsen. Vi minner også om at redaktør Per Brunvand øyeblikkelig fjernet Bengt Calmeyer fra etterretnings- og overvåkingsstoffet da han i 1984 kom for nær visse ømtålelige forhold, og innsatte den for AP og tjenestene nyfrelste Harald Stanghelle isteden (se kap. 25.10.3).

Det Steen beskriver i sin bok er en meget omfattende operasjon som gjennomføres over to-tre år med bruk av meget betydelige ressurser og koordinert opptreden av et stort antall personer. Operasjonen er også rettet mot to av de aller mektigste posisjonene i Norge, nemlig statsministeren og partiformannen i Ap. Alle som har vært med sentralt i partipolitisk arbeid har vært med på lignende, mye mindre operasjoner, og vet hva som kreves. Det som skjer i marken, er bare en liten del. Bakenfor ligger uendeligheter av planlegging, møter, forsiktig og hemmelig involvering av det personell man trenger, og fremfor alt: Etterretning, situasjonsanalyse, politiske vurderinger osv.

En operasjon av denne type forutsetter en så omfattende underliggende virksomhet at det er opplagt at den må ha funnet sted med grunnlag i en selvstendig maktbase i partiets samlede miljø.

Steen benytter selv uttrykk som «konspirasjon» og «aksjonsledelse». Han gir Arvid Jacobsen og Arbeidernes Pressekontor en fremskutt rolle. Det må imidlertid være åpenbart at dette langt fra er tilstrekkelig. LO-ledelsen er åpenbart også involvert, men ikke mer enn gjennom noen få personer i toppledelsen. Steen antyder mellom linjene at det er partiets mektige bakmenn som trekker i trådene. Det er nok riktig, men heller ikke disse kunne utført en så stor operasjon uten et betydelig støtteapparat. Svaret er at vi, basert på Steens observasjoner, uansett hans egne karakteristikker og vurderinger, ser den nyorganiserte «fjerde tjeneste» i arbeid.

Det er imidlertid meget betydningsfullt at de to Gro-biografene Hansson og Teigene fullt ut støtter opp om hovedtrekkene i Steens versjon, og faktisk kommer med endel ytterligere svært viktige opplysninger.

Også de beskriver hele utviklingen før og etter den famøse togturen 1979 og hvordan det bredte seg stadig sterkere krav om at både Nordli og Steen måtte gå av. Men samtidig kommer de med informasjon om at det var svært liten støtte for Gro Harlem Brundtland. En gruppering ønsket f.eks. Bjartmar Gjerde9:

«Initiativet skjedde i all hemmelighet, og foregikk stort sett i uka før 15. desember 1980 på kontoret til Thor Andreassen i Samvirke Forsikring. Her møttes noen av Arbeiderpartiets industritopper, blant andre Statoil-direktør Arve Johnsen og veteranen Finn Lied for å fremme Gjerdes kandidatur. Tidspunktet for møtene hadde å gjøre med at søknadsfristen for stillingen som NRK-sjef gikk ut 15. desember og den stillingen ville Gjerde søke. Det var Arve Johnsen som var primus motor for å få Gjerde som statsminister. Han hadde kontakt med Haakon Lie om spørsmålet.

Samme dag som søknadsfristen til NRK gikk ut, ba Nordli Gjerde komme opp på sitt kontor. Han hadde fått nyss om møtene i Samvirke. Bjartmar Gjerde må ha trodd at de skulle diskutere statsministerspørsmålet, men Nordli nøyde seg med å si at partiet hadde bruk for ham. Gjerde ble både forbauset og skuffet da det ikke ble snakk om stillingen som statsminister. Han søkte og fikk sjefsjobben i NRK. Dermed var han ute av politikken.

Gjerde var en mann med betydelig støtte i de tunge miljøer i Arbeiderpartiet. Hvis det var blitt han, da han bare var 49 år, som hadde tatt over etter Nordli og eventuelt Steen, kunne veien for Harlem Brundtland ha vært blokkert i mange år fremover.»

Det mest interessante er imidlertid beskrivelsen av Rolf Hansens opptreden10:

«… når alt kom til alt, hadde ikke Gro Harlem Brundtland noen motkandidat. Han som var utpekt, Rolf Hansen, arbeidet derimot for henne. Flere ganger i løpet av høsten 1980 sa han til henne at det var naturlig at hun tok over som statsminister. Men det var det ikke mange andre enn hun som visste. Det var hennes hemmelige kort. …»

«Da Nordli i januar 1981 endelig ga beskjed til medlemmene i seksmannsutvalget som nå ledet partiet at han var sliten og ikke visste om han skulle fortsette, ba Iver Leveraas og Tor Halvorsen ham ta et standpunkt, ikke rote videre. Nordli fortalte at han hadde snakket med Rolf Hansen, som var villig til å ta over. Gro Harlem Brundtland spurte om det var riktig. Nordli gjentok at Hansen var rede …

Etter dette snakket Gro Harlem Brundtland igjen med Rolf Hansen, og han sa da at Nordli måtte ha misforstått ham …»

Torsdag 29. januar ble den berømte pressemelding om Nordlis sykdom og to måneders permisjon sendt ut av Arvid Jacobsen ved Arbeidernes Pressekontor, godt hjulpet av Nordlis statssekretær Per Vassbotn. Etter det var det for sent:

«Etter en lang samtale trakk Ivar Leveraas konklusjonen for Nordli: han måtte ga av øyeblikkelig, det var ingen mulighet for å ta en pause eller trekke ut tiden frem til landsmøtet utpå våren.»

Likevel var det bare noen meget få som visste, ennsi forestilte seg muligheten for, at Gro Harlem Brundtland skulle overta i løpet av påfølgende helg. En av de som åpenbart deltok i kampanjen for henne, redaktør Arvid Jacobsen i Arbeidernes Pressebyrå, siteres slik fra lørdagskvelden:

«Hun har ikke en sjanse, hennes kandidatur vil bli valset ned av partiapparatet.»

Det trodde også apparatet, ifølge Hansson/Teigene. F.eks. sa Tor Aspengren på et av Engens lydbånd:

«Du skal ta det helt med ro når det gjelder LOs holdning. Tor Halvorsen er helt klart for Rolf Hansen. Han vil ikke finne på å gå inn for Gro. De har hatt noen sammenstøt så harde at Tor er sikker …»

Også Trygve Bratteli ville ha Hansen, iflg forfatterne. Likevel gikk det som det gikk. På møtet erklærte Rolf Hansen, den kandidat hele partiet lot til å ha samlet seg om, og som alle trodde ville stille, at hans kandidat var Gro.

«Gro Harlem Brundtland er den eneste som er blitt statsminister ved en misforståelse. Da seks personer med avgjørelsen i sin hånd samlet seg i Ullevålsveien kl 1900 søndag 1. februar 19811 var fem av dem bestemt på å utpeke Rolf Hansen – som var tilstede som sjuendemann utelukkende fordi han var statsministerkandidat. Den ene som ikke ville ha Hansen, var Gro Harlem Brundtland. Hun ville bli statsminister selv. Da avgjørelsen falt noen minutter senere var hun valgt – enstemmig.»

Steen hadde klart å få vite dette noen timer før, og Gro visste det hele tiden. Men de fire andre, Nordli, Halvorsen, Leveraas og Bratteli, ble tatt fullstendig uforberedt, og måtte strekke våpen.

Ingjald Ørbeck Sørheim hadde da drevet med sin telegramkampanje hele helgen11. Dette er et virkemiddel man ikke bruker ofte. Det er nærmest utenkelig at pressemeldingen og telegramkampanjen ikke var koordinert av noen som visste hva Rolf Hansen egentlig skulle si på møtet. Dette viser at Sørheim var meget innviet – men i hva, og av hvem?

Ved siden av sine nære forbindelser med Gro hadde Sørheim også gjennomgått E-stabens russiskkurs på Forsvarets skole i etterretnings- og sikkerhetstjeneste – et sted der Trond Johansen bestemmer seg for hvem han senere skal satse på som «sine venner».

To uavhengige kilder peker på at Trond Johansen personlig i spillets derpå følgende runde – sikringen av Steens avgang før landsmøtet i februar 1981 – kom på døren til Reiulf Steen for å be ham om å tre tilbake som formann. I «Vi som styrer Norge» heter det12:

«En dag (like før landsmøtet i februar 1981) ble Steen oppsøkt i sitt hjem, den gang i

en av statsboligene i Fritzners gate. …

Den kortvokste, tette mannen med lite hår og raske bevegelser gikk rett på sak: – Det beste ville være om du trer tilbake som partileder og i stedet blir en ‘elderly statesman’, Reiulf, sa han.

Dødsdommen over Steen som leder av Det Norske Arbeiderparti ble på samme tid forkynt og satt ut i livet i én setning. «Noen hadde snakket sammen.» Budbringeren var Trond Johansen. Den sterke mannen i den militære E-staben satte punktum for Steens plan om å fortsette som partiets leder.

Steen hadde ikke ventet at et slikt budskap skulle komme fra den kanten. Han hadde kjent Johansen som samtalepartner og sympatisør.»

Og i Geir Salvesens bok «Thorvalds verden» heter det13:

«Før landsmøtet på Hamar i april 1981 hadde Thorvald troppet opp hos Reiulf og ment at han burde gå av som partileder. Rollen som aldrende statsmann passet bedre for ham nå, mente Thorvald. … Også Trond Johansen, senere omstridt seksjonssjef i etterretningstjenesten og aktivt partimedlem kom på døren til Steen og ba ham overveie å trekke seg.. Men dette var ingen ‘koordinert aksjon’, slik det er blitt hevdet. Thorvald hadde ikke snakket med Trond Johansen om denne på forhånd»

Dette var jo søtt, men ikke svært troverdig. Litt senere i boken skriver samme Salvesen14:

«Thorvald … betraktet Johansen som en ressursperson av dimensjoner. I likhet med Frydenlund var Trond Johansen også en venn av Thorvalds familie. Og Frydenlunds familie var nære omgangsvenner av Trond Johansen og hans kone …

Thorvald hadde truffet Trond Johansen på slutten av 1950-tallet, gjennom Knut Frydenlund. Etterhvert var de blitt omgangsvenner. Fra 1973 var Johansen blitt medlem av Arbeiderpartiets internasjonale utvalg, et utvalg Thorvald selv skulle bli leder i. …

Thorvald brukte ham ellers som konsulent og lot ham gjennomgå manuskripter til taler for å få Johansens faglige vurdering av dem.»

Vi skal altså tro at disse to omgangsvenner, utvalgsfeller, samarbeidende manusforfattere og i praksis også nesten regjeringskolleger, som utvilsomt i perioder traff hverandre flere ganger i uken, ikke skulle ha snakket sammen og koordinert seg om det mest brennbare temaet i Aps indre liv i denne perioden? Den er for tjukk.

Åndsfrendene Stoltenberg og Johansen utmerket seg også ved en annen anledning i å ha lært leksen sammen. Vi holder oss fortsatt til Salvesen15:

«Stoltenberg ble intervjuet av (Nygaard Haug)-utvalget i forbindelse med granskningsrapporten. Han ordla seg så likt med Trond Johansen da han ble bedt om å forklare hvilke kontakter de to hadde og hvilke kontakter Trond Johansen hadde hatt med Knut Frydenlund og Johan Jørgen Holst, at utvalget tydelig slo seg til ro med det. Det fantes ikke noe grunnlag for å fastslå at kontakten med Trond Johansen hadde resultert i noe direkte utilbørlig.»

Sukkersøtt! Og heller ikke denne gangen hadde de nære omgangsvennene ytret et ord seg i mellom om det som nå var det store felles samtaletema?

Trond Johansen hadde således gått hele runden fra Steens «hjertevenn» og valgkampleder, via «sørgende» budbringer om at han matte forlate formannsjobben, til direkte koordinator av senere diskrediteringsaksjoner. La oss minne om at det å kjøre folk opp og så ned igjen ikke var ukjent i E-tjenesten. Trond Johansens forgjenger, Vilhelm Evang, hadde gjort akkurat det samme med den trofaste Ap-mannen Jack Helle (se kap. 24.7.2), som mange hadde trodd var Evangs kronprins. Men den rollen fikk Trond Johansen. Kanskje Johansen hadde lært «bruk og kast metoden» fra sin sjef da han først bygget opp Steen til de store høyder, dernest ba ham trekke seg for å bli «eldre statsmann» og så knekket ham helt? Eller kanskje var det Evang som allerede da han kjørte ut Helle hadde lært av Trond?

Steen ble «eldre statsmann», men lokalisert i Chile, med minimalisert risiko for ubehagelige uttalelser i Norge. Han indikerer selv i sin bok (se foran) at han nærmest opprettholdt sitt kandidatur for ikke å gjøre det for lett for motstanderen – kanskje for å røyke ham ut?

Det klarte Steen – i det minste. Motstanderen kom på døren.

Vi minner også om at det var gjennom store deler av denne perioden at Ulf Sand og Tove Strand og Rune Gerhardsen gjorde oppdagelser som viste at minst en av sidene var telefonavlyttet, og at ihvertfall ekteparet Gerhardsen dessuten var romavlyttet via telefon (se kap. 21.24). Dette var innflytelsesrike politikere som ikke hørte til noen opplagt fraksjon i disse pågående stridigheter. (Også Reiulf Steen hadde mistanker om avlytting, og spurte Trond Johansen til råds! Se kap. 21.41, hvis man er i tvil om hva Trond Johansen svarte!) Det er opplagt at avlytting var et fremragende virkemiddel for «operasjonsledelsen» for å finne ut hvem som var for og mot hvem – og hvem som ringte Steen for å gi ham sin støtte!

Vi nevner videre at Bengt Calmeyer i sin bok «Forsinket oppgjør»16 ikke synes særlig i tvil om at Trond Johansen og hans nettverk deltok aktivt i manipulasjonen av de «demokratiske» valgene i Arbeiderpartiet i forbindelse med at han skriver om hvordan Engen-saken meget senere, i 1989, ble brukt til å diskreditere Steen for å forhindre at han snakket for meget om partiets virkelige forhold til tjenestene:

«… aksjonen mot Steen sommeren 1989 kan føres direkte tilbake til ‘elementer’ i den militære etterretningstjeneste. …»

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken i partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.

Steen var dagene etter Dagsnyttmeldingen – da mediene jaktet på partiets forbindelser til POT – å betrakte som en ueksplodert bombe, som måtte uskadeliggjøres.»

Calmeyer skriver også – mer generelt17:

«Nå var selvfølgelig (Trond) Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ arbeiderpartifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ når noen skulle ut»

I dette tilfelle: «Klarerte inn» Gro – og «klarerte ut» Nordli og Steen!

Etter Calmeyers mening fant systemet nå frem til Reiulf Steens «hjertevenn», møbelhandler Arvid Engen med sine konspiratoriske samtaler, båndopptak og lekkasjer. Eksponeringen av ham i 1989 var et virkemiddel for diskreditering av Steen.

Det er godt mulig. Hovedsaken er at vi ser sporene av Trond Johansen og «den fjerde tjeneste» overalt. La oss nå vende et øyeblikk tilbake til seksmannsutvalget som trodde de skulle velge Rolf Hansen, men utpekte Gro til statsminister. Hele nøkkelen for planen var jo nettopp at alle skulle tro at Hansen var villig, mens han i virkeligheten skulle støtte Gro. Var det virkelig slik at dette bare var «en misforståelse», som forfatterne Hansson/Teigene skriver? De er ikke så sikre selv18:

«Hvordan var det mulig at så mange hadde misforstått Rolf Hansen? Eller hadde de ikke misforstått? Var de lurt? Spilte Rolf Hansen et bevisst dobbeltspill? …

… henger et ubesvart spørsmål i lufta. Hvorfor ga han så utvetydige og mange klare signaler til Gro Harlem Brundtland om at hun burde bli statsminister, mens svarene til Nordli og hans sendebud var så uklare at de ble helt misforstått?»

Forfatterne er innom en mulig forklaring om at Hansen hadde vært oppriktig først, men etterhvert fått mindre lyst på jobben, kanskje fordi han ikke ville jobbe sammen med Steen. Men de tror ikke helt på dette heller selv:

«Samtidig hadde han (Hansen) en mektig støttespiller i ryggen, nemlig Einar Gerhardsen. Det er kjent at Gerhardsen også var kommet til at både Reiulf Steen og Odvar Nordli burde trekke seg, og at hans kandidat som partiformann og statsminister var nettopp Rolf Hansen. Men det er ting som tyder på at Gerhardsen og Hansen utover høsten og vinteren 1980/81 snakket sammen om å holde muligheten for Gro Harlem Brundtland åpen. ‘Den gamle forbindelsen mellom Rolf Hansen og Einar Gerhardsen ble tatt i bruk’, ifølge et av Reiulf Steens utfall. Han har også hevdet at Gudmund Harlem i maktkampens sluttfase var begynt å virke for sin datter. Det kan ikke slås fast med sikkerhet, men resultatet bærer spor av at noen hadde snakket sammen og at Rolf Hansen arbeidet bevisst for den løsningen som kom.»

Der var katta ute av sekken! «Noen hadde snakket sammen.» Men denne gangen var «noen» ikke ledelsen i LO og AP, for de lå alle overkjørt tilbake. Det var noen større! Av disse skimter man bare Einar Gerhardsen. Hva med Haakon Lie, Finn Lied og Arve Johnsen som hadde forsøkt seg med Bjartmar Gjerde? Gikk de deretter over til Gro? Ikke usannsynlig. Men ikke noe av det spiller noen stor rolle. Hovedspørsmålet er: Hvem fikk hedersmannen Rolf Hansen til å opptre provokatorisk? Hvem bestilte støttefunksjoner fra Arvid Jacobsen, Ingjald Ørbeck Sørheim, Alf Hildrum, Hallvard Bakke, Arne Karstad, Per Brunvand og overvåkeren Per Karlsen? Hvem hadde funnet på og laget generalplanen for Hansen- operasjonen, genial i sin enkelhet, og for strategien for å kaste Steen?

Ett eneste navn er for stort til at noen av de andre bøkenes forfattere tør nevne det, men egentlig er det opplagt. Rolf Hansen lurer ikke statsminister og LO-topper for hvem som helst, kun for Jens Chr Hauge – og som Calmeyer sier: «Elementer i den militære etterretningstjenesten»!

Selv for Hauge ville Hansen kanskje ikke gjort det hvis det ikke for at han sto i nærmest bunnløs takknemlighetsgjeld til APs bakmenn v/Hauge og Hauges underbruk, Trond Johansen i E-tjenesten. La oss minne om alle de ekle sakene som verserte eller dukket opp mens Rolf Hansen var forsvarsminister fra januar 1976 til oktober 1979, en periode da hverken regjeringen eller partiet hadde noen funksjonsdyktig ledelse og Hansen og hele regjeringen ellers fort hadde seilt i vilske på egen hånd:

  • Lillehammer-saken trengte løpende tildekking
  • Listesaken i 1977, da «Ikkevold»-redaksjonen v/Ivar Johansen hadde brukt åpne kilder til å avsløre militære hemmeligheter
  • Loran C/Omega-saken i 1975-77 initiert av kaptein Anders Hellebust, ansatt i E-staben, som satte søkelys på norske peile- og Iyttestasjoner fordi han mente virksomheten ikke hadde hjemmel i lovlig stortingsbeslutning
  • Hole Jacobsen-saken, da Magnus Hole Jacobsen i 1977 gikk ut med opplysninger om politisk overvåking i NSB og Norsk Hydro (se kap. I7.I7)
  • Daværende Odelstingspresident Per Bortens støtte til Hole Jacobsen kombinert med andre opplysninger basert på de kunnskaper han som statsminister hadde fått bl.a. fra Andreas Andersen, og behandlingen av alt dette i Stortinget
  • Blindheim-saken i 1978, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander19 vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953
  • «Majorsaken» i 1978, da CC bekreftet Blindheims opplysninger i Morgenbladet
  • Stay Behind-avsløringen v/Hans Otto Meyer-razziaen i 1978, da statsråden først ble villedet av Stay Behind-sjef, oblt Sven Ollestad til å lyve bort hele Stay Behind og dernest stikk i strid med det vi antar må ha vært E-sjef Fredrik Vilhelm Bull-Hansens ønsker, og sikkert Hansens egne, lot Ollestad fortsette i sin stilling ytterligere fire år til pensjonsalder (se kap. 25.19.2.5). Bare Jens Chr Hauge kunne overtalt ham til dette – og da sannsynligvis pga Lillehammer-saken! (I enhver annen sammenheng ville Ollestads opptreden fått meget alvorlige konsekvenser! Kanskje det var Hauge selv som sa til Ollestad at han skulle lyve?)
  • Spionjakten på Gunvor Galtung Haavik, som avklarte at det fantes enda en større spion, slik at jakten på Arne Treholt startet fra 1978 med de taktiske-politiske vurderinger som måtte vurderes løpende i forhold til at ett eller flere av «Gerhardsens barn» når som helst kunne bli avslørt som spion. (Det endte som kjent med at statsminister Kåre Willoch ble stilt overfor et fait accompli vedr Treholt og Forsvarets Høgskole).
  • Striden om sensur av deler av innholdet i Ivar Johansens kapittel «CIA i Norge» i den norske versjon av «CIA i Europa» bok (1979). (Denne saken var Hansen personlig engasjert i fra 1977 pga den amerikanske utgaven og CIAs rolle i Norge.)
  • Truslene fra Knut Frydenlund, Trond og Rolf Hansen mot redaktør Dagfinn Vårvik i Nationen, tidligere utenriksminister for Sp, da han skrev åpent om Trond Johansens identitet

I alle disse saker måtte Hansen stole på det uoffisielle bakapparatet med sine sterke bånd til E-tjenesten. Vi er blitt fortalt at det meste av det som skulle skrives og sies om disse sakene fra statsrådens side ble forfattet av eller i regi av Trond Johansen og levert ferdig til statsråden – eller av byråsjef John «SUK» Sundhagen som løp inn og ut av statsrådens kontor daglig.

Til gjengjeld ble nok Hansen i neste runde trukket nærmere inn i dette brorskapet. Med Hansens bitre erfaringer som forsvarsminister har det vært en meget enkel oppgave for Hauge & Co å overtale ham om at AP måtte sikres en helt annen type ledelse, og at det ikke kunne overlates til tilfeldighetene.

Kanskje var det omtrent slik de snakket sammen:

«De» er en gruppering – «den fjerde tjeneste» – som var vant til å ha makten i et velordnet parti. Så fant den seg i et slags indre eksil, der partiet er i hendene på noen tøylesløse drømmere og sangvinikere, som er i ferd med å slippe et hvepsebol av halv- og helkommunister og gjøre Høyre til Norges største parti. Alle må vekk! Men hvem skal settes inn? De største bakmennene – Hauge, Lie, Aspengren, Gubben Harlem, Rolf Hansen – vet de begynner å bli gamle. Det må på plass et nytt, mektig og fremtidsrettet dynasti. De kunne lett tatt makten selv direkte ved hjelp av Rolf Hansen. Det var ikke det som var problemet. Problemet var å sikre makten på meget lenger sikt. Virkemidlene for det nye dynasti var nettopp ferdig utviklet. Trond Johansen var på plass som konsernsjef for det nye Norge så snart man fant en leder med vilje til makt.

Hva med Bjartmar Gjerde? Han kan vi lett få valgt, til og med på et landsmøte, og han er vår mann. Nei, han er for veik! Ingen vilje til makt! Men la oss teste ham. Gi ham tilbudet like før fristen for å søke NRK løper ut. Se om han tør slåss, sette sine lyster i pant for noe større? Sett på Arve og Finn og olje- og industrigjengen.

Gjerde valgte det gode liv, ja? Var det ikke det jeg sa. Men er dere da blinde og døve alle sammen? Har dere ikke fulgt med? Har dere ikke observert den eneste yngre person som på egen hånd allerede har bygget opp sin indre krets og trår til med dødsforakt for å skaffe seg nye posisjoner? Din egen datter, Gudmund. Der er det stål i alle ledd. Og ungdom! Det er fint å ha når man skal bygge opp en maktbase på lang sikt.

Nei, det er for tidlig. Hun har for mange motstandere. Med villa på Bygdøy og gift med en Høyremann klarer vi aldri å få henne valgt på landsmøtet. Hvem snakker om landsmøte? Nordli kan vi feie av banen på to sekunder. Og landet må da ha en statsminister, ikke sant? Jo, men skal det skje utenom landsmøtet blir det i praksis LO som bestemmer, og da blir det ikke Gro. Nonsens. Husker dere da ingenting fra gamle dager? Dette løser vi ved en enkel operasjon. Du skal bli taktiker igjen, Rolf! Her er hva du må gjøre. …

Med operasjonene i 1981 var denne tjenestens viktigste oppdrag for 70-årene gjennomført. Det er åpenbart at Steen har rett i at Gro Harlem Brundtland var innforstått med bakmennenes planer. Hun var da 41 år gammel. Hun var oppdratt i Ap-miljø fra både fars- og morssiden, med både Gerhardsen og andre koryféer på hyppige besøk i hjemmet, hadde vært aktiv i AUF og statsråd i fem år, men hun var ung og hadde meget begrenset parlamentarisk erfaring (faktisk møtt som stortingsrepresentant bare halvannet år). Hun var imidlertid utvilsomt like bevisst og bestemt som vi har sett henne senere, og må ha forstått at hun påtok seg en enorm oppgave. Hun har nok sagt ja til å bli kjørt frem på denne måten, men ikke uten å stille betingelser til apparatet som gjorde det: Da skal dere jammen stille opp etterpå også! Men Jens Chr Hauge hadde allerede svaret klart for henne: Goddag, du kjenner-vel Trond Johansen?

Det gjorde hun nok. På mange måter er hun født inn i det hemmelige AP-Norge. Hennes far, Gudmund Harlem, var i sin tid med på å bygge opp AP-folkene i E- og S-tjenesten (se kap. 24.7.14). Han var nær venn av Vilhelm Evang først fra deres felles motdagisttid og senere som forsvarsminister på 60-tallet og snakket alltid pent om sin «gamle venn Vilhelm»20. «Gubben» ansatte da også Gros onkel, Ola Evensen som «Statens sikkerhetsinspektør», dvs. sjef for det som idag tilsvarer FO/S, og han var i mange år en meget aktiv E-mann (se kap. 24.7.14).

Gudmund Harlem var også i egenskap av sosialminister, forsvarsminister, leder for Statens Attføringsinstitutt og styreformann i Arbeidstilsynet med på både å bygge opp og finansiere store og viktige AP-deler av E-stabens ytre apparat/«IB-apparatet» (se kap. 24.7.14 og kap. 24.5-6).

Gro Harlem Brundtland var faktisk også gift inn i det hemmelige Norge. Arne Olav Brundtland er for tiden den mest kjente seniorforsker i Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og nær sagt den eneste som har sittet i NUPI uten opphold i en tredveårsperiode. NUPI ble bygget opp og er den dag i dag nær tilknyttet og avhengig av E-tjenesten, særlig Trond Johansen (se kap. 24.10).

Også denne bakgrunnen gjorde Gro til en opplagt kandidat som grunnlegger av det nye dynastiet.

Det spiller i denne sammenheng liten rolle hvor detaljert hun den gangen kjente APs hemmelige apparater. Hun må imidlertid minimum ha forstått at disse rådet over helt spesielle ressurser, og deretter forstått å bruke dem selv. Etterhvert ble hun kanskje en slags «trollmannens læresvenn» i forhold til det store potensialet i «den fjerde tjeneste». Det skal vi komme tilbake til.

Det nye dynasti var grunnlagt. Men akkurat for sent til å hindre den ikke-sosialistiske valgseieren i 1981.

1 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989. Side 256 ff.

2 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 91 ff.

3 Steen, s. 231.

4 Steen, s. 239.

5 Dette er opplyst i Steen s. 240. Vi har ikke rukket å sjekke originalversjonen i Dagbladet.

6 Institutt for Journalistikk: «Pressefolk 1990».

7 Personopplysninger fra Hvem er Hvem.

8 Personopplysninger fra Institutt for Journalistikk: «Pressefolk 1990».

9 Hansson/Teigene s. 107 ff.

10 Hansson/Teigene s. 108 ff. Også senere sitater.

11 Bekreftes også av Hansson/Teigene s. 113 f.

12 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge»: Aventura 1992. Side 164.

13 Geir Salvesen: «Thorvalds verden». Chr Schibsteds forlag 1994. Side 204.

14 Salvesen, side 298-299.

15 Salvesen, side 301.

16 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 90 ff.

17 Calmeyer, side 91.

18 Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene. «Makt og mannefall». Cappelen 1992. Side 115 ff.

19 Ny Tid 20. juli 1977.

20 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet>», Cappelen 1990. Side 54.