12.4 Forsvarskomitéen tar affære

Arbeidet i Stortingets forsvarskomité ble meget tilspisset1. Arbeiderpartiet kunne først ikke skjule sin forbløffelse over at granskningsforslaget, som de trodde de skulle ekspedere rett i papirkurven, plutselig lå an til å få flertall i komiteen. I begynnelsen var det sågar tanken at Stortinget selv skulle oppnevne granskningsutvalget. Dette ble møtt med en nærmest hysterisk kombinasjon av fortvilelse, fornærmethet, overlegenhet og forbannelse, og det ble forelest i det vide og brede om Regjeringens og Stortingets prerogativer og hvordan dette var stortingsregjereri, innblanding fra Stortinget på områder der Regjeringen allerede sto ansvarlig overfor Stortinget. Mente man noe var galt, fikk man manne seg opp til å kaste regjeringen, men det våget selvsagt ikke denne opposisjonen. Ethvert krav om granskning ville bli oppfattet som en mistillit, fordi man da ville gi troverdighet til de uhyrlige påstandene om Arbeiderpartiet og tjenestene som ble slengt frem i «Vi som styrer Norge. Ble granskning vedtatt, ville Gro-regjeringen gå av. Da fikk opposisjonen steke i eget fett.

Men opposisjonen lot seg ikke skremme. Det skulle være gransking.

9. desember 1992 gikk Regjeringen fra første skanse. Forsvarsminister Johan Jørgen Holst møtte opp i Stortinget med en «pakke» bestående av2:

  1. En gruppe faghistorikere oppnevnt i samråd med Forskningsrådene skulle granske forbindelsen mellom overvåknings- og etterretningsmyndighetene og politiske organisasjoner og miljøer, for perioden 1947- 75.
  2. Det var igangsatt et forprosjekt ved professor og forskningssjef Olav Riste, Institutt for Forsvarsstudier, som skulle undersøke kildemateriale for innen 1.4.93 å fremlegge forslag til en studie av E-stabens egentlige og totale virksomhet fra 1940 til ca 1970.
  3. Kontrollutvalget hadde fått et utvidet mandat som ga det i oppdrag å undersøke påstandene om ulovlig avlyttingsvirksomhet i FO/E fra 1961 til idag.
  4. Departementsråd Dag Berggrav skulle innen 1.4.93 skrive en betenkning om juridiske og etiske sider ved politisk engasjement og virke for ansatte i etterretningstjenesten.

Ut fra hva vi vet idag var dette utspillet nærmest rørende i sin naivitet. Alle disse instansene var underlagt Regjeringen. To enmannsoppdrag var allerede tildelt håndplukkede personer. Kontrollutvalget var allerede den gangen betraktet med et mistankens blikk fordi det aldri hadde funnet noe galt, men selv det skulle bare undersøke avlytting. Idag vet vi at utvalget lydig spiller etter Regjeringens pipe. De to første punktene som involverte personer som ikke er helt inne i regjeringskjøkkenet skulle som vanlig bare ta for seg minst tyve år gammel historie og bare finne foreldede ting, om noe. Og av alle skulle Forskningsrådene, som slikker Regjeringens bevilgende fingre, gi råd om valg av historikere. Og hvorfor alle de nøyaktige tidsangivelsene og temaavgrensningene? Her hadde man satt opp «merkede skipsleier» tilpasset hver enkelt «farkost».

Men forsvarskomitéen lot seg ikke forlede. Etter et stormfullt møte i komitéen 9. desember kom Holst tilbake 18. desember da han hadde gitt opp en liten skanse: Kontrollutvalget skulle nå ikke bare undersøke avlytting, men også «andre ulovlige aktiviteter rettet mot norske borgere». Senere gikk han med på at historikerutvalget skulle kunne dekke «hele etterkrigstida».

Etter dette tok komitéen punktene 1, 2 og 4 «til etterretning». Det sentrale punkt 3 ble imidlertid pånytt endret av komitéen. Mandatet ble tillagt en formulering om at utvalget også skulle undersøke og rapportere om eventuelle «ureglementerte forhold mellom E-staben og utenforstående miljøer i Norge», dvs. at forholdet til Ap kom på dagsorden også i denne sammenheng. Endelig vendte man tommelen ned for Kontrollutvalget til å gjøre denne jobben, og gikk inn for «et eget utvalg». Utvalget skulle være lite og inneha relevant rettslig kompetanse samt ekspertise på forhold som vedrører Forsvaret og etterretning. Komiteen understreket nødvendigheten av at utvalget skulle være uavhengig.

Hver eneste skanse som ble oppgitt ble først forsvart med nebb og klør av Regjeringen og Ap-representantene. Til slutt gikk imidlertid Ap med og lot som om resultatet var enstemmig.

Hvem som oppnevnte utvalget fant man etterhvert ikke var så farlig. Regjeringen måtte kunne oppnevne. Men Stortinget måtte tas med på råd. Til slutt gikk Ap med på å nedsette et granskningsutvalg, og å orientere Stortinget om oppnevningen. I innstillingen står det bare at utvalget skal nedsettes, og i vedtaket heter det bare at Regjeringen skal iverksette en gjennomgang av E-tjenesten i samsvar med opplegget i innstillingen.

Et mindretall (SV, KrF, Sp) fremmet forslag om at Regjeringen måtte opprette et «kontrollutvalg for Forsvarets etterretningstjeneste med mandat og sammensetning som er tilpasset denne tjenestens karakter». Til da hadde ikke E-tjenesten vært underlagt noen form for kontroll. Flertallet i komiteen ville imidlertid avvente det nye granskningsutvalgets innstilling.

Stortingsrepresentant Ingvald Godal (H) sa i sitt saksordførerinnlegg under stortingsdebatten3 bl a:

«Dei sterke, men udokumenterte påstandane som er sett fram mot Etterretningstenesta rammer ein heil etat av personar som utfører eit svært viktig og vanskeleg arbeid. Vanskeleg også fordi dei ikkje kan tala om det dei driv med til nokon, ikkje eingong til sine næraste. Dei har heller ikke høve til å forsvare seg mot urettvise skuldingar. Det er og slik at det alltid lett vil oppstå spekulasjonar og mytar omkring det som er hemmeleg. Ein må og rekne med at dei som måtte ynskje å skade våre hemmelege tenester, kan bruke ryktemakeri og lettbeinte påstandar som våpen. Freistande kan det og vera å servere slikt i eiga vinning skuld. Ein kan difor ikkje reagere kvar gong slike påstander dukkar opp.»

Det var ingen forsvarsfiende eller «tjenestedødare» som talte her. Vi regner med at alle innlærte holdninger og følelser også tilsa at han stanset her. Men nå visste Godal bedre, og fortsatte:

«Ut frå ei totalvurdering av den aktuelle situasjonen synest det likevel rett med ein grundig gjennomgang av denne materien no. Dette er den einaste måten å reinvaske dei som har vorte utsett for desse skuldingane, dersom dei syner seg å vera grunnlause. Skulle det syna seg at det er noko i dei, er det overlag viktig å rydda opp.

Ein kan ikkje sjå bort frå at det kan vera heilt andre enn norsk E-teneste som eventuelt står bak ein del av dei ulovlege fenomen det vert rapportert om på ymse måtar, norske eller utanlandske. I så fall er det like viktig å avsløre desse og å sette ein stoppar for aktiviteten.

For å reinske skikkeleg opp i denne saka vil eg understreke at det no kviler eit stort ansvar på Regjeringa for å syte for at undersøkinga vert gjennomført på ein fullt ut truverdig måte. Dette går på både samansetjinga av utvalet og på at det får stilt til disposisjon all den assistanse som det treng. …»

Vi noterer oss at forsvarsminister Johan Jørgen Holst allerede nå pekte på at

«Den norske etterretningstjenesten må være en troverdig samarbeidspartner for allierte lands tjenester. Offentlig granskning av udokumenterte påstander om at betrodde medarbeidere i etterretningsstaben har misbrukt sin stilling og gitt til utenforstående informasjoner, som også kan være kommet fra allierte samarbeidspartnere, kunne bli en alvorlig belastning på de alliertes tillit til den norske etterretningstjenesten.»

Idag er det et notorisk faktum at det etterhvert er igangsatt en nær sagt uoverskuelig mengde av granskningslignende undersøkelser, den ene etter den andre nettopp fordi Regjeringen ikke tok hensyn til Ingvald Godals ord om at granskningen måtte være «fullt ut troverdig». Det er nettopp mangel på troverdighet som har medført at det ene utvalg avløses av det neste, og lite tyder på at det vil ta slutt. Vi må anta at dette har påført norske tjenester skade, slik Holst selv uttalte senere, og det er fullt og helt Regjeringens eget ansvar.

Allerede under forsvarskomitéens behandling ble nemlig opposisjonens mistanker skjerpet hver eneste gang et nytt forslag ble lagt på bordet, og Regjeringens og Aps reaksjon hver gang var å innta en nær sagt hysterisk forsvarsposisjon. Hva var det de måtte skjule? Hver eneste senere dekkaksjon har satt nye streker under dette spørsmålet.

Da det første gang i forsvarskomitéen ble klart hva som var i emning, noterte flere borgerlige komitemedlemmer seg at Kjell Borgen (A), slo seg til pannen i et utslag av fortvilelse som om han uttrykte at «Herregud, nå kommer det. …» Hadde han advart sine partifeller om å stanse mens leken var god …?

I så fall hadde han talt for døve ører. Arbeiderpartiet fortsatte å kjempe som løver på hver eneste skanse. Man bør vel ikke være overrasket om at dette fortsatte under oppnevningen, mandatutformingen, styringen og avgivelsen av det som nå ble det såkalte Nygaard Haug-utvalget.

Vi kommer tilbake til dette i et senere kapitel, for vi ble dirigert inn på en annen kurs.

1 Møtene i Stortingets komiteer er lukkede, og det tas ikke referat. Formelt sett er dette fordi komiteene er betraktet som arbeidsgrupper for Stortinget. og bare den formelle, skriftlige innstillingen skal bli stående i historien. I virkelighetens verden er det annerledes. Komiteene er idag av mye større betydning enn det formelle. Media refererer friskt fra komitémøtene på basis av samtaler med møtedeltakerne osv., Det er det vi også gjør. Av den grunn kan vi ikke referere noe ordrett, og det må tas forbehold for unøyaktigheter. Men de store hovedlinjene og begivenhetene er helt sikre.

2 Innst. S. nr. 101 (1992-93) ble avgitt 17. februar 1993.

3 Stortingstidende 25. februar 1993.