16.5 Lier blir opphevet

Etter at vi var ferdige med avhørene sendte Dahl ut pressemelding1 (vedlegg 7) om at han hadde opphevet Oslo Politikammers henleggelse og selv ville iverksette ny etterforskning. Det sa ihvertfall sitt om Oslo Politikammer!

Følgende punkter er verd å merke seg fra pressemeldingen:

  • Han har lagt vekt på at flere etater og navngitte enkeltpersoner offentlig har vært satt i forbindelse med påstandene om ulovlig virksomhet (men ingen av disse ble siden avhørt, særlig ingen etater)
  • Han har lagt vekt på at saken har spilt en rolle i det politiske miljø (men sett helt bort fra at det politiske miljø ville ha gransket Justisvesenets opptreden)

Nå skulle den virkelige etterforskning starte. Vi forklarte til Dahl at vi sto overfor mektige motstandere, som var i stand til å presse hvem som helst, sørge for skreddersydde dekkhistorier, konstruere falske forklaringer osv., osv. Vi mente vi for vår del hadde endel generell kompetanse og kunnskap som ikke uten videre kunne overføres til gruppen, og anbefalte at det videre arbeidet ble lagt opp med mest mulig praktisk samarbeide. Politikammeret hadde jo tross alt oppdaget «en gjerningsmann», men ikke funnet vedkommende. Dahls opphevelse av politiets henleggelse måtte jo innebære at han trodde det var mulig å gjøre mer for å finne gjerningsmannen. Når vi således var enige om at det var en motpart, måtte det være best å slå alle krefter sammen for å ha best mulig sjanser for å få oppklart saken. Vi tilbød oss derfor nærmest å gå inn i etterforskningsteamet, ihvertfall slik at vi løpende ikke bare ga, men også mottok informasjon slik at vi kunne bistå med å vurdere den og sette den i rett sammenheng.

De mest sentrale engasjerte etterforskerne, Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berger, la ikke skjul på sin tilsynelatende entusiasme. «Vi skal komme til bunns», «Vi skal ta uvesenet», osv. sa de gjentatte ganger, og slo i bordet. De indikerte at de var enige i at operative hensyn burde gå foran formelle.

Men nå ble Dahl den store formalist. Det kunne ikke komme på tale å gi oss noen som helst informasjon, særlig ikke om hva andre sa i avhør. Dette var fast praksis slik at det ikke senere skulle oppstå forvirring om hva vi visste som vitner og hva vi hadde fått vite av politiet, f.eks. i en rettssak. Vi måtte holdes strengt uberørte som vitner. Men hva ville han gjøre mot slutten av saken? Ville han ikke en gang trekke nytte av oss når han hadde fullført alle avhørene, men før han trakk konklusjoner? Vi kunne jo meget vel avsløre falske forklaringer eller gi viktig tilleggsinformasjon som kunne øke sannsynligheten for oppklaring.

Vi ble enige om at vi skulle få et møte med Dahl og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at nettopp dette kunne oppnås. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det. Men her lurte han oss (se nedenfor).

Derimot så det meget lovende ut at det etterhvert ble satt av store ressurser til arbeidet. På toppen var vel gruppen oppe i 6-8 etterforskene, og en tid var det leid inn eksperter. Det alle gledet seg til var å få bruke et nyinnkjøpt datasystem der alle opplysninger og vitneprov skulle kodes inn for kryss-analyse; en bruk av data i Politiets tjeneste som hadde gitt gode resultater i andre land. Vi så det kom inn en fin PC, og det ble engasjert en spesialoperatør, men noen analyse har vi aldri hørt om.

1 Pressemelding fra Dahl av 23. juni 1993.