Urdal opplyste til Krogh det vi allerede antok: Han var akkurat like ukjent med Setsaas’ opplysninger om Mossad som med Mossad/asylsøkersaken, bortsett fra det han siden fikk lese i avisene i sin retrettstilling som politimester i Tønsberg. Dette bekreftet han også overfor en radiojournalist, og siden overfor Bergens Tidende¹. Frigaard hadde ikke fortalt ham noenting! Han hadde heller ikke vært avhørt av Kontrollutvalget.

Vi bestemte oss for å besøke Urdal i Tønsberg, og fikk avtale 31. april 1993. Det ble en usedvanlig hyggelig, åpenhjertig og nyttig samtale.

Det er ikke det morsomste vi gjør å referere private samtaler offentlig. Iblant får man imidlertid i slike samtaler opplysninger som er så viktige at det ikke er mulig å sitte på dem. Stort sett har vi tidligere begrenset oss til å gjengi fra denne samtalen i graderte dokumenter til Stortinget og etterforskere.

Vi vet ikke hvor mye Urdal vil bekrefte idag av det vi gjengir nedenfor. Uten som del av helheten i denne boken tror vi nok mye ville fått en annen valør. Vi er imidlertid overbevist om at eventuell videre taushet eller nedtoning ikke vil være frivillig. Vi tror helt enkelt at Urdal er en meget hederlig politimann som – i likhet med mange andre – er klar over at det i dagens Norge kan være farlig å fortelle det man vet om disse sakene. Men det er en viss trygghet i større sammenhenger. Vi tillater oss å tro at Urdal vil tilgi oss når han får se totaliteten i denne boken. og hvordan bitene fra ham faller så klart på plass. Vi håper han forstår at denne totaliteten gir oss alle den beste sjanse til snart å kunne puste og snakke friere.

Denne lille forelesning om bruk av opplysninger fra private samtaler vil også gjelde noen få andre. Samtalen med Urdal hadde i likhet med enkelte andre ingen uttrykkelig uttalt forutsetning om konfidensialitet. Slike samtaler er vi selvsagt i alle tilfelle tause om.