Daværende stortingsrepresentant, nå stortingspresident Edvard Grimstad (Sp) reagerte særlig sterkt. Vi kjente ikke Grimstad den gangen, og har selv i dag bare truffet ham noen få ganger. Han hadde således ikke fått de orienteringene hans komitekolleger Svein Alsaker (KrF) og Wenche Frogn Sellæg (H) hadde fått. Vi var derfor meget imponert over hvor raskt han oppdaget sammenhengene og det politiske mot han viste ved personlig å fremsette forslag om parlamentarisk granskning av Ramm/Setsaas-saken.

Grimstads forslag om parlamentarisk granskning¹ lå straks an til å få flertall i komitéen, med støtte fra alle partier unntatt Ap. På denne tiden var det allerede kommet opp såpass mye kritikkverdig om sammensetningen av Nygaard Haug-utvalget at Justiskomitéen ikke aktet å gjøre samme feilen. Vi ga også klar beskjed om at vi ikke ville samarbeide med noe regjeringsoppnevnt organ. Vi visste at den kombinerte dekkaksjonen Politikammeret/Kontrollutvalget måtte vært uttenkt og regissert på regjeringshold, og at alt under Statsministerens hatt ville komme til å fungere på samme måte. Her var det inhabilitet over hele linjen. Vi ble respektert for det synet.

Det ble også fremsatt forslag om å opprette et nytt kontrollutvalg som også skulle omfatte E-tjenesten.

Nå gikk temperaturen i Stortinget rett i taket. NTB skrev 2. juni 1993:

«Arbeiderpartiet og Regjeringen ser nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon som skal undersøke påstandene om overvåkning satt frem av tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas.»

Dagbladet skrev²:

«BITTER KAMP OM OVERVÅKING: Iskald konfrontasjon mellom Arbeiderpartiet og en samlet opposisjon … Regjeringspartiet ville for enhver pris unngå at forslaget om å opprette et felles kontrollorgan for politiets sivile overvåking og den militære etterretningstjenesten blir vedtatt i Stortinget. … Den tidligere Høyre-politikeren Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas har satt i gang en politisk snøball som Arbeiderpartiet av alle krefter forsøker å stoppe»

Aftenposten skrev³:

«Tirsdag kveld og på morgenkvisten igår var stemningen i Stortinget stor for å iverksette egen granskning på bakgrunn av et nytt brev fra Johan Setsaas og Hans Henrik Ramm. De to mener at de sammen med 20 andre er blitt overvåket. Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten har i tillegg unnlatt å etterforske påstandene om overvåking, mener de to.

Ramm, tidligere statssekretær i Kåre WiIIochs regjering, og Setsaas fortalte om sine mistanker til justiskomiteen allerede i forrige uke. De sa blant annet at det kan være en fjerde hemmelig tjeneste her i landet – utenfor demokratisk kontroll.

Først etter at Ramm og Setsaas sendte et nytt brev til komitéen, datert 31. mars, kom reaksjonene i Stortinget.

Justiskomitéens medlemmer i alle partier unntatt Arbeiderpartiet mener at påstandene er så alvorlige at de må etterforskes på en eller annen måte. Tanken om en parlamentarisk undersøkelseskommisjon slo godt an hos de fleste i komitéen. …»

Aps fraksjonsleder var frustrert⁴:

«. . . Ap-fraksjonen er ekskludert fra å diskutere forslaget med de andre partiene. – Vi må så langt basere oss på rykter og meldinger i media …»

Aps skyggeordfører, Inger Lise Gjørv (vi skal komme mer tilbake til henne i kap. 25.7), uttalte⁵:

«Dette vil forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Regjeringen.»

Det var mange som mente hun like gjerne kunne sagt det rett ut: Forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Arbeiderpartiet.

Selv rutinerte stortingsrepresentanter beskrev nå stemningen som mer amper enn man kunne huske i manns minne. Ikke bare lå det regjeringskrise i luften, det var mye verre. De fleste tilløp til regjeringskriser skjer på sak, eller i verste fall på spørsmål om feilinformasjon i en enkeltsak. Nå oste det mistillit over bordet i justiskomitéen, og den spredte seg i korridorer og kafeteriaer.

Hvorfor alt dette, for «en liten fillesak»? Hvis Regjeringen ikke hadde noe å skjule, hvorfor ikke bare la Stortinget granske?

Spørsmålet om nytt, felles kontrollutvalg ble avklart. Det ble et prinsippvedtak om at man ønsket dette, og et eget utredningsutvalg («Skauge-utvalget» etter formannen Arne Skauge (H)) ble nedsatt for å utrede mandat og arbeidsformer. Aftenposten skrev⁶:

«Påstandene fra Hans Henrik Ramm og Johan Setsaas om at de var blitt overvåket, har ført til krav i Stortinget om et nytt kontrollutvalg …»

Adresseavisen var enig⁷:

«Det er påstandene fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas om ulovlig overvåkning som utløste forslaget fra komiteflertallet.»

Statsråd Faremo (A) gjorde nå et siste forsøk på å få møte i komitéen for å få nedkjempet forslaget, men komitéen gikk nå til det uvanlige skritt å nekte statsråden adgang. Man stolte ikke lenger på statsråden i denne saken, og det gikk mot avgivelse av innstilling.

Media var i høygear. Justiskomiteens borgerlige medlemmer gikk ut av sine kontorer og møterom for å samtale, og nektet å ta med seg personsøkerne som hvem som helst kunne ha plantet bugs i. På Slemdal var det ikke mulig å få summetone, og folk klaget over at alle linjer sto opptatt. Romavlytterne jobbet på spreng. Provokatører kom spaserende inn i Norsk Oljerevys redaksjonskontorer nær sagt hver dag for å lytte og desinformere.

Det må ha vært like hektisk i regjeringsblokken. Vi kan bare ane hva slags krisemøter som ble holdt på Statsministerens kontor. Stortinget måtte avledes. Men hvordan?

Sent på kvelden kom et kreativt hode opp med forslag om et hemmelig våpen.