Kategoriarkiv: 14 HET VÅR I STORTINGET

14 HET VÅR I STORTINGET

Våren 1993 la Regjeringen frem stortingsmeldingen om overvåkningsarbeidet1. Siden POT er en del av politiet, gikk denne meldingen i justiskomiteen. Vi ble varslet om at det var en henvisning i den del av meldingen som gjaldt Kontrollutvalget til «Setsaas-saken», men på en litt pussig måte. Det var henvist til 5-6 saker som Kontrollutvalget ville fremheve, deriblant «Setsaaas-saken». De andre var gitt bred omtale, mens «Setsaas-saken» bare fikk en henvisning. Ingvald Godal (H) hadde nå informert sin partifelle Wenche Frogn Sellæg som var Høyres fraksjonsleder i justiskomiteen, og hun forsto straks at det ikke var sammenheng mellom denne sakens dimensjoner og den korte omtalen i meldingen.

1 St.meld. nr. 39 (1992-93).

14.1 Borgerlig front

Svein Alsaker (KRF), som allerede var vel kjent med saken, satt også i Justiskomiteen. Det viste seg også at nåværende stortingspresident Edvard Grimstad (SP) på egen hånd hadde fattet sterk interesse for saken. Det ble en meget sterk borgerlig front som nå forlangte en redegjørelse fra departementet.

For vår del stusset vi litt over at saken het «Setsaas-saken». Vi var jo fire likeverdige klagere til Kontrollutvalget, og Setsaas var faktisk den eneste som ikke hadde fått møte. I media siden var saken straks blitt døpt «Ramm/Setsaas-saken». Vi husket på at vi hadde et par inntrykk av at Kontrollutvalget kunne ha vært borti saken før. Var forklaringen at det i POT’s arkiver var en arkivmappe som het «Setsaas-saken» fra før? Men foreløpig lot vi dette ligge.

Justiskomitéen sendte nå brev1 til justisministeren med krav om en skriftlig redegjørelse for Kontrollutvalgets behandling av «Setsaas-saken». Statsrådens svar2 var ikke særlig opplysende:

«I årsberetninga for 1992 for Kontrollutvalet står det at utvalet har hatt fleire møter i Engen-, Mossad-, Kosmo-, Løfsnes- og Setsaas-saka, jf vedlegg 10 s 98 i meldinga.

Det er likevel ikkje send nokon særskilt rapport om Setsaas-saka til Justisdepartementet. Kontrollutvalet har på spørsmål opplyst at Setsaas-saka gjeld ei felles klage frå fleire personar. Kontrollutvalet har i denne saka ikkje funne grunnlag for kritikk mot overvakingstenesta, og utvalet har underretta klagarane om dette.

På denne korte tida har eg diverre ikkje hatt høve til å gå nærare inn i saka enn det eg har gjort greie for ovanfor»

Dette var ikke mer enn en brøkdel av hva en middels avisleser for lengst visste. Komiteen var ikke blid, og innkalte statsråden på teppet straks.

1 Brev fra komiteleder Olav Akselsen (A) til justisminister Grete Faremo av 19. mai 1993.

2 Brev fra justisminister Grete Faremo til Justiskomiteen av 23. mai 1993.

14.2 «En liten fillesak»

På Justiskomiteens første møte om «Setsaas-saken» deltok ekspedisjonssjef Leiv Eldring og en yngre embetsmann sammen med statsråd Grete Faremo (A). De to førstnevnte hadde en kort samtale med Alsaker utenfor møtelokalet. Eldring sa da at «det dreier seg om en liten fillesak».

Komitéen var ikke overbevist om det. Vi hadde informert våre kontakter i komitéen om de mange merkverdighetene ved Kontrollutvalgets behandling, og særlig den mangelfulle etterforskningen (se kap. 10.4). Spørsmålene haglet over justisministeren, som bl.a. måtte erklære at det ikke var noen form for overvåkning rettet mot Setsaas, Ramm eller andre i vår gruppe. Midt i et resonnement kom hun til å si noe slikt som at «på den tiden Setsaas var i Guatemala, var også Mossad aktiv der …», men avbrøt og gikk videre med noe annet. Flere stusset på hva denne setningen tilsynelatende uten sammenheng bunnet i1. Totalt sett var opposisjonen meget misfornøyd med statsrådens svar, og forlangte møte med Kontrollutvalgets leder, Hans Stenberg-Nilsen.

1 Vi tror at vi har funnet det ut, og kommer tilbake til saken.

14.3 Stenberg-Nilsen visste at Urdal ikke visste

På neste møte1 møtte Stenberg-Nilsen sammen med statsråd Faremo. Han fikk straks spørsmål om hvordan utvalget hadde arbeidet med saken, og svarte at utvalget først og fremst forholder seg til den sittende overvåkningssjef. Men hadde Kontrollutvalget avhørt den som var overvåkningssjef på det tidspunkt de påklagede forhold fant sted, Svein Urdal? Nei, det hadde man ikke. Hvorfor ikke det? Det hadde ingen hensikt, for Urdal visste ikke noe likevel. Hvem hadde man da avhørt? Ingen. Hva slags etterforskning hadde man utført? Ikke noe særlig. Hvorfor ikke? Fordi det var fast praksis at Kontrollutvalget ikke foretok noen egen etterforskning når saken var eller hadde vært under etterforskning av politiet. I dette tilfelle arbeidet Oslo Politikammer med saken på grunnlag av anmeldelser fra Ramm/Setsaas-gruppen, og da tok man resultatene av politiets etterforskning til etterretning.

1 Møte i Justiskomiteen 26. mai 1992.

14.4 «Ping pong»!

Der kom bomben. Noen av de borgerlige stortingsrepresentantene, som nesten vantro hadde hørt oss fortelle om at hverken politiet eller Kontrollutvalget hadde gjort noen som helst etterforskning, kom til oss etter møtet. Hva var nå datoene for anmeldelse og klage til Politiet og Kontrollutvalget, og for henleggelsene?

Vi bladde i våre papirer, og satte opp denne listen:

27. mai 1992: Klagen til Kontrollutvalget innleveres

30. juni 1992: Anmelde/ser innlevert til Politikammeret etter sterk oppfordring fra Lier – nå skulle etterforskningen intensiveres.
25. september 1992: Offisiell henleggelsesdato

30. SEPEMBER 1992: HENLEGGELSEN BEKJENTGJØRES AV LIER I RADIO. BEVISETS STILLING.

2. oktober 1992: Kontrollutvalget avgjør at det ikke er noe å kritisere POT for.

16. NOVEMBER 1992: ANMELDERNE UNDERRETTES FORMELT. HENLEGGELSESGRUNNLAG ENDRET TIL «UKJENT GJERNINGSMANN».

Nå så vi det alle sammen. Svaret på spørsmålet om hvorfor Lier trengte formelle anmeldelser i hui og hast lyste frem: Kontrollutvalget trengte dette for å unngå å etterforske! Og hvorfor ble henleggelsesgrunnlaget endret? «Ukjent gjerningsmann» var ikke så bra for kontrollutvalget. Han var vel bare konstruert for å legitimere politiets etterforskning overfor oss. Det ble lettere å forklare «at de dørene kommer ikke vi gjennom»! Kom man ikke lenger, så kom man ikke lenger. Politiet hadde gjort så godt de kunne. Da ville vi vel gi opp?

Og Stenberg-Nilsens hadde nok en interessant uttalelse: «Urdal visste jo ikke noe.» Vi visste jo det nå. Men hvordan visste Stenberg-Nilsen at Urdal ikke visste? Eller sagt på en annen måte: Hvordan kunne Stenberg-Nilsen være sikker på at Urdal ikke visste uten selv å kjenne til den uoffisielle særordning for Frigaard’s rapporteringsveier som vi nå hadde oppdaget? Og hvordan kunne Kontrollutvalget vite om denne særordningen uten å reagere? Det var denne gangen for sent å stille disse spørsmålene i Justiskomitéen.

Senere i boken redegjør vi for hvordan vi etterhvert kom frem til at det måtte være oppkonstruert et grunnlag for å avsi kjennelse for «lovlig» overvåkning, basert på et dokument vi først i 1995 fikk kjennskap til. Dette var i så fall gjort tidlig i 1992 etter at Urdal gikk av. Stenberg-Nilsen vil idag muligens kunne si at det var dette han henviste til: Urdal visste ikke noe om disse «mistankene». Men det holder ikke. Vi hadde klaget på ulovligheter så tidlig som i 1990 og via Lier nok en gang før dette måtte ha kommet opp. De aller fleste av våre påklagede forhold gjaldt tiden mens Urdal var sjef. Et kontrollutvalg må få med seg alle relevante informasjoner og synspunkter. Normalt ville Urdal visst en masse som Kontrollutvalget hadde nytte av, selv om han ikke visste om utviklingen etter at han gikk av. Det får være grenser for selv Kontrollutvalgets servilitet: Om tjenestene kan slenge en rettslig kjennelse på bordet i ettertid i forhold til påklagende forhold, får man sannelig stille seg såpass kritisk også til denne at man ikke bare setter en strek over alt som gikk foran.

Det vet vi faktisk at utvalget ikke gjorde! Vi er senere blitt oppmerksom på at Frigaards stedfortreder i møte nr. 2 med Setsaas, Roar Gald, først leverte sin rapport fra møtet to år senere, i forbindelse med Kontrollutvalgets behandling (se kap. 1.4). Det må ha vært nettopp for å komplettere behandlingen. Og hvis utvalget var interessert i hva Gald visste fra den tiden, måtte det også vært interessert i hva Urdal visste. Hvis han visste noe!

Derfor fastholder vi at Stenberg-Nilsens replikk om at Urdal «ikke visste» må ha reflektert det faktum vi har etablert på så mange andre måter: Urdal visste ikke noe om hva Frigaard drev med.

Selv om det ikke ble boret i akkurat dette, hadde komiteflertallet likevel hørt og forstått mer enn nok. Alt tydet på en samordning mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget med sikte på gjensidig dekning og legitimering av at ingen av dem utførte noen virkelig etterforskning. Regjeringens ping-pong-spill, kalte vi det nå.

14.5 Nå har vi beviset

Dette forsto Justiskomitéens flertall i 1993 på grunnlag av vår redegjørelse om mangelfull etterforskning begge steder og Kontrollutvalgets tilståelse av at dette var riktig for deres vedkommende. Da kunne vi ikke bevise at politikammeret hadde gjort like elendig jobb. Idag kan vi det. Liers notat til politiinspektør Knut Mikkelsen1 representerer en like direkte innrømmelse som Stenberg-Nilsens.

Blant de som fikk Liers saksmappe sist til behandling i Oslo Politikammer var kriminalsjef Truls Fyhn2. I Liers rapport står det (se kap. 11) at det ikke på grunnlag av de «registerundersøkelser» man begrenset seg til å utføre var mulig å få bekreftet eller avkreftet våre mistanker (som vanlig omtalt som «påstander») og at han ba om forholdsordre for om han skulle etterforske mer. Dette spørsmål gjentas faktisk i notatet til Fyhn, der Lier endog har konkrete forslag til mer etterforskning. Men det er absolutt siste dokument i saken. Intet mer skjedde unntatt henleggelse.

Det er da meget dristig av Fyhn å uttale følgende til NTB i forbindelse med Stortingets behandling av samme3:

«Kriminalsjef Truls Fyhn ved Oslo Politikammer avviser kategorisk påstanden om at Oslo Politikammer ikke har etterforsket den såkalte Ramm/Setsaas-saken. … – Jeg vil fullstendig avvise påstanden. Vi var velvillig innstilt og strakte oss meget langt. Vi gjennomførte undersøkelser, men enten fant vi ikke noe som bekreftet at de fremsatte påstander fra Setsaas/Ramm var riktige, eller så fant vi naturlige forklaringer på forhold de hadde anmeldt, sier Fyhn til NTB.»

Dette kan bare ha hatt til hensikt å villede Stortinget. Fyhn visste f.eks. at Televerket ikke kunne gi tilfredsstillende svar på avlyttingsrapporten fra Drammensvn 10. Han visste at Lier hadde sagt at «påstandene» ikke kunne bekreftes eller avkreftes, og at man kun hadde utført registerundersøkelser. (Derfor bruker han snedig utrykket «undersøkelser» og ikke «etterforskning» selv.) Han visste at det ikke var gjort noe som helst etter innleveringen av anmeldelsene. Han visste at det var reist spørsmål om man burde gjøre mer.

Hvorfor vil han villede Stortinget? Sannsynligvis fordi han også visste om samordningen. På hvilket nivå kan Kontrollutvalget og Oslo Politikammer samordnes? Ikke lavere enn Justisdepartementet. Statsråd Faremo måtte vite mer enn hun hadde fortalt. En statsråd ville ikke kunne gjøre slikt uten i samråd med statsministeren. Man luktet skikkelig med ugler i mosen.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

2 Ekspedisjon fra Lier til Fyhn av 25. august 1992.

3 NTB-melding referert bl.a. i Dagbladet 2. juni 1993.

14.6 Krav om gransking

Daværende stortingsrepresentant, nå stortingspresident Edvard Grimstad (Sp) reagerte særlig sterkt. Vi kjente ikke Grimstad den gangen, og har selv i dag bare truffet ham noen få ganger. Han hadde således ikke fått de orienteringene hans komitekolleger Svein Alsaker (KrF) og Wenche Frogn Sellæg (H) hadde fått. Vi var derfor meget imponert over hvor raskt han oppdaget sammenhengene og det politiske mot han viste ved personlig å fremsette forslag om parlamentarisk granskning av Ramm/Setsaas-saken.

Grimstads forslag om parlamentarisk granskning1 lå straks an til å få flertall i komitéen, med støtte fra alle partier unntatt Ap. På denne tiden var det allerede kommet opp såpass mye kritikkverdig om sammensetningen av Nygaard Haug-utvalget at Justiskomitéen ikke aktet å gjøre samme feilen. Vi ga også klar beskjed om at vi ikke ville samarbeide med noe regjeringsoppnevnt organ. Vi visste at den kombinerte dekkaksjonen Politikammeret/Kontrollutvalget måtte vært uttenkt og regissert på regjeringshold, og at alt under Statsministerens hatt ville komme til å fungere på samme måte. Her var det inhabilitet over hele linjen. Vi ble respektert for det synet.

Det ble også fremsatt forslag om å opprette et nytt kontrollutvalg som også skulle omfatte E-tjenesten.

Nå gikk temperaturen i Stortinget rett i taket. NTB skrev 2. juni 1993:

«Arbeiderpartiet og Regjeringen ser nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon som skal undersøke påstandene om overvåkning satt frem av tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas.»

Dagbladet skrev2:

«BITTER KAMP OM OVERVÅKING: Iskald konfrontasjon mellom Arbeiderpartiet og en samlet opposisjon … Regjeringspartiet ville for enhver pris unngå at forslaget om å opprette et felles kontrollorgan for politiets sivile overvåking og den militære etterretningstjenesten blir vedtatt i Stortinget. … Den tidligere Høyre-politikeren Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas har satt i gang en politisk snøball som Arbeiderpartiet av alle krefter forsøker å stoppe»

Aftenposten skrev3:

«Tirsdag kveld og på morgenkvisten igår var stemningen i Stortinget stor for å iverksette egen granskning på bakgrunn av et nytt brev fra Johan Setsaas og Hans Henrik Ramm. De to mener at de sammen med 20 andre er blitt overvåket. Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for overvåkingstjenesten har i tillegg unnlatt å etterforske påstandene om overvåking, mener de to.

Ramm, tidligere statssekretær i Kåre WiIIochs regjering, og Setsaas fortalte om sine mistanker til justiskomiteen allerede i forrige uke. De sa blant annet at det kan være en fjerde hemmelig tjeneste her i landet – utenfor demokratisk kontroll.

Først etter at Ramm og Setsaas sendte et nytt brev til komitéen, datert 31. mars, kom reaksjonene i Stortinget.

Justiskomitéens medlemmer i alle partier unntatt Arbeiderpartiet mener at påstandene er så alvorlige at de må etterforskes på en eller annen måte. Tanken om en parlamentarisk undersøkelseskommisjon slo godt an hos de fleste i komitéen. …»

Aps fraksjonsleder var frustrert4:

«. . . Ap-fraksjonen er ekskludert fra å diskutere forslaget med de andre partiene. – Vi må så langt basere oss på rykter og meldinger i media …»

Aps skyggeordfører, Inger Lise Gjørv (vi skal komme mer tilbake til henne i kap. 25.7), uttalte5:

«Dette vil forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Regjeringen.»

Det var mange som mente hun like gjerne kunne sagt det rett ut: Forrykke maktfordelingen mellom Stortinget og Arbeiderpartiet.

Selv rutinerte stortingsrepresentanter beskrev nå stemningen som mer amper enn man kunne huske i manns minne. Ikke bare lå det regjeringskrise i luften, det var mye verre. De fleste tilløp til regjeringskriser skjer på sak, eller i verste fall på spørsmål om feilinformasjon i en enkeltsak. Nå oste det mistillit over bordet i justiskomitéen, og den spredte seg i korridorer og kafeteriaer.

Hvorfor alt dette, for «en liten fillesak»? Hvis Regjeringen ikke hadde noe å skjule, hvorfor ikke bare la Stortinget granske?

Spørsmålet om nytt, felles kontrollutvalg ble avklart. Det ble et prinsippvedtak om at man ønsket dette, og et eget utredningsutvalg («Skauge-utvalget» etter formannen Arne Skauge (H)) ble nedsatt for å utrede mandat og arbeidsformer. Aftenposten skrev6:

«Påstandene fra Hans Henrik Ramm og Johan Setsaas om at de var blitt overvåket, har ført til krav i Stortinget om et nytt kontrollutvalg …»

Adresseavisen var enig7:

«Det er påstandene fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas om ulovlig overvåkning som utløste forslaget fra komiteflertallet.»

Statsråd Faremo (A) gjorde nå et siste forsøk på å få møte i komitéen for å få nedkjempet forslaget, men komitéen gikk nå til det uvanlige skritt å nekte statsråden adgang. Man stolte ikke lenger på statsråden i denne saken, og det gikk mot avgivelse av innstilling.

Media var i høygear. Justiskomiteens borgerlige medlemmer gikk ut av sine kontorer og møterom for å samtale, og nektet å ta med seg personsøkerne som hvem som helst kunne ha plantet bugs i. På Slemdal var det ikke mulig å få summetone, og folk klaget over at alle linjer sto opptatt. Romavlytterne jobbet på spreng. Provokatører kom spaserende inn i Norsk Oljerevys redaksjonskontorer nær sagt hver dag for å lytte og desinformere.

Det må ha vært like hektisk i regjeringsblokken. Vi kan bare ane hva slags krisemøter som ble holdt på Statsministerens kontor. Stortinget måtte avledes. Men hvordan?

Sent på kvelden kom et kreativt hode opp med forslag om et hemmelig våpen.

1 Fremsettelsen av forslaget ble bl.a. offisielt bekreftet av Grimstad i Klassekampen 3. juni 1993.

2 Dagbladet 4. juni 1993.

3 Aftenposten 3. juni 1993.

4 Arbeider-Avisa 4. juni 1993.

5 Arbeiderbladet 4. juni 1993.

6 Aftenposten 4. juni 1993.

7 Adresseavisen 4. juni 1993.