Ramm hadde nettopp vært utsatt for en tilsvarende opplevelse, bare tre dager tidligere:

Ramm ble fredag 18. juni om ettermiddagen oppringt av en meget dannet person som sa han arbeidet i Saga Petroleum, og oppga gode referanser derfra (flere av Ramms nærmeste bekjente). Han sa han hadde 150 sider dokumenter av største betydning for en sak han hadde gående med direkte betydning for vår sak Han våget ikke selv å sitte på disse dokumentene men ville overlate dem til Ramm så han nå kunne bringe dem inn i den nye granskningsgruppen. Han ville straks dra til Wilhemsen-bygget på Filipstad der han hadde venner som ville hjelpe oss. Ramm måtte også dra av gårde straks.

Ramm bestilte drosje, men tilfeldigvis ankom Setsaas i bil samtidig med drosjen, slik at vi i stedet dro ned begge i Setsaas’ bil. Det viste seg at «Wilhelmsen-bygget» var et nokså øde og forlatt lagerbygg ytterst på Filipstad-kaia, som også ellers var helt øde og forlatt nå etter kontortid. Innenfor døren finner vi mannen med dokumentene. Han ser nå ut som en lasaron og var det nok også, med råtne tenner og fillete klær. Han blir med ut, og gir noen få dokumenter i lukkede konvolutter (stort sett brune A4 stående ekspedisjonskonvolutter med rutenett for tallrike ekspedisjoner, som benyttes i Staten) til hver av oss, men later nå som om han er redd fordi han ikke kan vite at vi er de vi sier. (Til tross for at bilder av oss er i avisene hver dag og det er han som har ringt oss.) Vi viser legitimasjon, men han er ikke fornøyd. Dessuten må vi snakke, så han må bli med i bilen. Vi må bli med bak noen containere og gå helt ytterst på kaikanten for å treffe en person i en truck som skal være vitne til at han blir med i bilen, og se hvem vi er først.

Vi finner nå ikke å burde gjøre dette. Situasjonen er ubehagelig, og hva som helst kan skje mellom rekken av ugjennomsiktige containere og kaikanten. Vi gir ham et siste tilbud om å bli med i bilen og kjører deretter bort. Straks kjører det frem en spanerbil som følger helt ubeskjemmet direkte etter oss helt til Majorstua.

Vi åpner de konvoluttene vi fikk Den ene inneholder en rutetabell fra Oslo Sporveier, de andre bunkevis av identiske kopier av rulleprint fra gammeldagse regnemaskiner der endel 6-sifrede numre er summen. Foran hvert nummer er påført to bokstaver slik at bilnummer indikeres. Altså bare søppel.

Det hadde ikke vært meningen at Setsaas skulle vært med. Uten ham ville lasaronen ved en kombinasjon av overtalelse og tvang kunnet få Ramm ut på kaia. Det passerte også forbi en annen person som lasaronen kjente. Hva var hensikten? Saken var åpenbart falsk. Ingen viktige papirer, altså intet å være redd for. Det var også opplagt at lasaronen aldri virkelig kunnet blitt med i bilen for å åpne dokumentene sammen på kafé. Da ville det blitt avslørt at alt var en provokasjon, og lasaronen ville av oss blitt innbragt til Dahl øyeblikkelig.

Hva som enn var hensikten, skulle det skje på kaikanten. bak containere som ville hindret enhver observasjon utenfra. Aksjonen var også voktet av minst en spanerbil. Ville Ramm bare blitt banket opp? Satt i en provoserende situasjon og avfotografert? Eller havnet i havnebassenget?

Vi informerte straks Edward Dahl om episoden. Ved rask handling ville det vært lett å hanke inn lasaronen. Vi hadde begge hans utseende klart på netthinnen, og en polititegner ville raskt klart å produsere et «composite» portrett.