12.3 Vi blir trodd

Ramm hadde allerede under det hektiske mediakjøret foregående vår orientert endel av sine partifeller, som hadde stilt seg åpne nok, men mange mente det var flere muligheter. Industrispionasje var bl.a. et vanlig forslag. Nå bestemte vi oss for et mer systematisk informasjonsopplegg overfor enkeltrepresentanter hvis integritet vi hadde særlig gode vurderinger av. I Høyre ble vi fort enige om at vi måtte kontakte stortingsrepresentant Ingvald Godal. Han var saksordfører for det foreliggende forslaget og kjent for å være en særdeles solid forsvarsvenn. I utgangspunktet ville kanskje mange mene at det var et problem, fordi det kunne være vanskeligere å overbevise en person jo nærmere og mer lojalt forhold til Forsvaret vedkommende hadde. Men Ramm visste at Godal var en særdeles hederlig politiker som ville vurdere fakta. Dessuten er vi begge akkurat like solide forsvarsvenner som han er og snakker mye samme språk.

Vi tok ikke feil. Godal var i begynnelsen naturligvis skeptisk – i motsatt fall ville vi vært skeptiske til ham – men åpen for faktum og argumentasjon og villig til å lytte. Det tok ikke lang tid før han forsto at det her forelå en alvorlig sak. Omtrent på samme tid fikk Godal tilgang til andre kunnskaper som medførte at han endret grunnholdning til hele problematikken. Under komitébehandlingen av «Vi som styrer Norge» gikk han således bort fra tanken om å avvise granskningsforslaget og gikk isteden aktivt inn for granskning.

Heldigvis behøvde Godal ikke bare stole på våre ærlige ansikter og lange notater. Det var nettopp Godals omfattende kontakter i alle deler av Forsvaret som viste seg å være avgjørende. Hans kontakter omfattet også personer dypt inne i tjenestene som fra nå av og mange ganger senere i hemmelighet bekreftet for ham at vi var på riktig spor og at vi hadde riktige konklusjoner. Det er nemlig svært mange «hvite» i tjenestene; personer som i årtier har ergret seg over enkelte kollegers forhold til Arbeiderpartiet og «høye beskyttere» som muliggjør alvorlige former for misbruk av tjenestenes ressurser og virkemidler.

Godal ble således også overbevist om at det var i Forsvarets mest grunnleggende interesse at disse uhumskheter ble avdekket og fjernet. Ellers ville mistanker og enkeltepisoder fortsette å forsure klimaet mellom Forsvaret, allmennheten og Stortinget. I verste fall kunne det bygge seg opp til en stor eksplosjon med omfattende skadevirkninger.

Denne overbevisning har kostet Godal dyrt i de årene som er gått. Han har mistet mange venner og blir – i likhet med oss – betraktet med skjeve blikk i mange miljøer og tidvis latterliggjort av selvbestaltede forståsegpåere i media eller – verre – anonyme lederskribenter. Men det som har imponert både ham og oss er at partiet Høyre har stått bi hele tiden. Enkelte innen partiet kan være skeptiske, og ikke alle er selvsagt like sikre i alle detaljer, men tilliten er på plass. For å sikre dette har vi selvsagt etter hvert trukket flere inn med detaljinformasjon, men mange andre har sagt at det ikke er nødvendig: Sier Godal det er sånn, så er det sånn.

Samtidig fant presten Petter Holst det naturlig å kontakte Kjell Magne Bondevik (KrF), som vi også enstemmig besluttet var riktig kontakt ut fra vår vurdering av hederlighet og integritet. Ramm kjente Bondevik godt fra samarbeid både i Stortinget og i Willoch-regjeringen og visste at han var 100% til å stole på. Vi visste at han var i stand til å legge til side alle mer partipolitiske og kortsiktige problemer når det sto om fundamentale spørsmål knyttet til borgerrettigheter og etikk. Det viste seg også å være riktig. Bondevik lyttet og forsto. Dessuten fikk vi en bonus: Bondevik hadde vært utsatt for romavlytting ved hjelp av telefon selv. I sin tid hadde han hørt sin onkel Kjell Bondeviks stemme spilt av i telefonrøret. Han var meget interessert da Setsaas senere kunne gi ham de nøyaktige tekniske forklaringene på hva dette var (og er!).

Bondevik trakk straks inn sin partifelle Svein Alsaker, tidligere statsadvokat fra Bergen. Ramm kjente også ham meget godt fra før, bl.a. i forbindelse med opprulling av Mongstad-saken der Ramm husket at Alsaker hadde kjørt hardt, offensivt og korrekt.

Stortingsbehandlingen av den saken under Alsakers ledelse var nok avgjørende for at Statoils styre til slutt tok den eneste anstendige avgjørelsen: Gå av og la neste styre skifte ut den egenmektige adm. dir. Arve Johnsen. Johnsen hadde nære forbindelser til «bakmennene» i Aps maktapparat, særlig Jens Chr Hauge og Finn Lied.

(Finn Lied har utvilsomt i mange tiår stått meget sentralt i Arbeiderpartiets nærings- og industripolitikk. Han dukker opp i enkelte sakskompleks som vi setter i sammenheng med «den fjerde tjenestes» strategi, først og fremst Norasonde (men bare opprettelsen, som kan ha vært uten baktanker ihvertfall fra hans side) og Tandberg-saken, men vi har aldri funnet ham i nærheten av noen av «den fjerde tjenestes» ulovligheter og heller ikke involvert i etterretning/overvåkings-Norge. Bare hans opptreden som en «lydig slave» av Hauge i Tandberg-saken kan regnes som kritikkverdig. Han behøver ikke å ha kjent til noen bakenforliggende forhold. Selv om Hauge og Lied er to navn som ofte nevnes i sammenheng, oppfattes Finn Lied i de aller fleste kretser som en åpen, ærlig og fagorientert person. Vi er ikke kommet over noe som endrer på dette. Vi er selv litt overrasket over å burde trekke den konklusjon at han neppe har hatt noe med «den fjerde tjeneste» som sådan å gjøre. Derimot tror vi han må vite mye som han bør snakke om.)

Ramm var begeistret over å få arbeide med Alsaker igjen, og den oppfatningen ble fort delt av flere. Det som særlig imponerte oss var Alsakers befriende mangel på illusjoner. Som statsadvokat hadde han tydeligvis fått innsyn i litt av hvert, og visste at kjødet er (minst) like skrøpelig på maktens tinde som i rennestenen.

Vi var i begynnelsen litt nølende med å eksponere for mye av det vi visste om Mossads innblanding, på grunn av KrF’s meget vennligsinnede syn på Israel. Men vi kom til at vi ikke kunne holde noe tilbake, og ble etter hvert enda mer imponert: KrF-politikerne hadde ingen problemer med å skille mellom en generelt positiv grunnholdning til Israel og Mossad (som vi også har) og evnen til å stille seg kritisk til også nære venners handlinger. Den du elsker tukter du! Ingen var i tvil om at lov og rett skal følges i Norge – av alle!