Alle innlegg av Ole

17.5 Godal blir stevnet

I mai 1994 ble det kjent1 at Agnes Nygaard Haug hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten, for å pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet å oppgi navnene.

Nygaard Haug trampet nå med dommerstøvler rett inn de grunnleggende konstitusjonelle forhold som regulerer maktfordelingen mellom folkevalgt, administrativ og dømmende statsmakt. Hennes resonnement var enkelt som en 1.-avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Men en stortingsrepresentant er ikke «som alle andre».

Grunnloven bestemmer at stortingsrepresentanter ikke kan tiltales av den ordinære påtalemyndighet eller dømmes av ordinær rett hvis den formodede straffbare handling er utøvet i embets medfør. Disse bestemmelser betyr at stortingsrepresentanter når de utøver sitt embete er innenfor Stortingets egenjurisdiksjon.

Nygaard Haug var på full kollisjonskurs mot Stortinget. Likevel ble stevningen forsvart av Aps talsmenn i Stortinget, og dessuten Regjeringen selv. Men det gikk jo ikke. Stortinget er ikke bare første statsmakt, den er også siden 1884 den bestemmende statsmakt. Slik må det være og slik gikk det. Stevningen ble trukket.

Igjen måtte man undre seg. Var Nygaard Haug en dårlig jurist? Eller var hun en så sneversynt jurist at hun aldri hadde sett på annet enn lovens bokstav? Eller var hun overstyrt. I alle fall skyllet latteren på nytt over utvalget. Man kan mene hva man vil om Stortinget, men man roter ikke med Stortingets stilling som øverste statsmakt siden 1884.

Vi kommer tilbake til denne saken i kap. 25.22.

1 VG 18. mai 1994.

17.6 Georg Kristiansen

Det var ikke slutt med dette. Allerede dagen etter – fortsatt i mai 1994 – kom VG med neste bombe1. Det andre utvalgsmedlemmet, ambassadør Georg Kristiansen, hadde:

«… i årevis gjennom ulike stillinger i utenrikstjenesten hatt nære forbindelser til det hemmelige Norge og styringen av de hemmelige tjenester …

  • Fra 1955 til 1964 møtte han hyppig i forløperen til det som ble Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester – ett av Norges hemmeligste utvalg
  • Fra 1970 til 1974 var han fast medlem av det samme Koordineringsutvalget
  • Fra 1977 til 1980 var han overordnet i DU for den som møtte i dette utvalg
  • I samme periode var han departementsråd – overordnet det såkalte 4. administrasjonskontor i fellesavdelingen – også kalt UD’s eget etterretnings- og sikkerhetsorgan, med nær kontakt til de hemmelige tjenester
  • I 1978 startet et nært samarbeide mellom Kristiansen og daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad. Hensikt: Å lede spionjakten i UD som førte til arrestasjonen av Arne Treholt»

På denne tiden hadde statsråd Jørgen Kosmo nettopp gitt Nygaard Haug-utvalget i oppdrag å granske Lillehammer-saken2. Et pikant moment er at Kristiansen satt som medlem av Koordineringsutvalget da drapet fant sted. Var det norsk medvirkning, kan dette utvalget raskt være skyldig. (Idag vet vi med sikkerhet at det var norsk medvirkning, sågar med Stay Behind, Jens Chr Hauges hjertebarn (se kap. 25.19). Georg Kristiansen har alltid vært Hauges mann. Det var ikke rart at han ville tildekke Lillehammer-saken!) Her var det helt klart at han gransket seg selv, men det gjaldt i virkeligheten hele perioden generelt.

Et annet moment er at Kristiansen i mange år var nær medarbeider til utenriksminister Knut Frydenlund og hadde et nært samarbeid om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål med Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Trond Johansen både i Aps sikkerhetspolitiske utvalg og i departementene.

Det ble en ny runde reaksjoner. Ingen i Stortinget hadde kjent denne bakgrunnen. «Dette forklarer iallfall hvorfor enkelte vitner har uttrykt mistillit til Nygaard Haug-utvalget» sa Høyres parlamentariske leder Anders Talleraas. «Dette er nytt. Men jeg er ikke forundret, slik Regjeringen har opptrådt overfor dette lukkede system,», sa SV’s parlamentariske leder, Kjellbjørg Lunde3.

I Arbeiderbladet ble saken kommentert av journalist Bengt Calmeyer4, som tidligere hadde utgitt boken «Forsinket oppgjør»5 som er meget interessant med innside-informasjon om maktkamp og overvåking i Ap helt opp til våre dager:

«Det politiske Norge og politiske journalister med fartstid over 6 måneder visste ved regjeringens oppnevnelse av det såkalte Nygaard Haug-utvalget hva det innebar å sette inn en gransker som i sin embetskarrière fra tidlig på 50-tallet hadde arbeidet intimt med folk han nå skulle granske, døde og levende, og at han faktisk må ha kjent til en del av de operasjoner som skulle under lupen.»

1 VG 19. mai 1994.

2 En annen sak var at det aldri var hensikten at utvalget skulle gjøre dette. Dette var bare opptakten til enda en tildekkingsaksjon. Vi kommer tilbake til dette.

3 Begge til VG 18. mai 1994.

4 Arbeiderbladet 21. mai 1994.

5 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør». Aschehoug 1993.

17.7 «Ping pong» II – Lillehammer-saken

Neste runde i «moro med Nygaard Haug» kom allerede neste dag igjen – fortsatt i mai 1994. I forbindelse med krav om nedleggelse av utvalget spurte nå VG tilfeldig hvor langt utvalget var kommet i arbeidet med Lillehammer-saken. Forsvarsminister Jørgen Kosmo hadde i mai 19931 gitt utvalget i oppgave å granske de nye opplysninger som da var kommet frem i NRK Dagsnytt ved Jon Røssum2. Kosmo mente da at det lå innenfor mandatet. Men Nygaard Haug svarte nå at «utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhode»3:

«Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hårdnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Da hun fikk jobben sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»4. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchiki’s gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det?

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug5. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.» Det er riktig at det ble sendt ut en slik melding fra Riksadvokaten. Den jobben var imidlertid meget mer begrenset, og ble raskt avsluttet uten at noen granskning av de nye opplysningene var foretatt6.

Vi mintes førstestatsadvokat Dahl, som også skulle «unngå dobbeltarbeid».

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å det mildt), men det ville i hvert fall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo, som hadde alliert seg med Riksadvokaten. Mer «ping-pong». Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset (mer om denne saken i kap. 26.18).

Det er pussig hvordan det ofte påvirker folks holdninger å bli minister. Ett år tidligere, som leder av Stortingets justiskomité, hadde han imponert Aftenpostens Mossad-avslører og SKUP-prisvinner Harald Stanghelle7 i debatten om Mossad og asylsøkerne:

«Debattens eneste lille overraskelse var at lederen for Stortingets justiskomité, Jørgen Kosmo, i klartekst spurte om hvilke interesser Overvåkingspolitiet ønsket å tjene i Mossad-saken, norske eller israelske.

Jeg tillater meg å stille spørsmål om enkelte innenfor Overvåkingstjenesten i sin interesse for et internasjonalt terrorsamarbeid var villig til å stille norsk territorium til disposisjon for en etterretningsorganisasjon med helt andre interesser enn våre’, var Kosmos problemstilling.»

I 1992 boret Kosmo i Mossad hos POT, i 1993 måtte Mossad på Lillehammer tildekkes. Men kanskje Kosmo har stilt sitt interessante spørsmål på interne kanaler?

Etter at Godal-stevningen, Kristiansens inhabilitet og Lillehammer-saken var avslørt hver sin dag i tre dager på rad, hadde Stortinget fått mer enn nok. Det ble reist et unisont krav fra hele opposisjonen i Stortinget om at Nygaard Haug-komedien måtte avsluttes. Det ble forberedt et formelt forslag om dette, vel vitende om at det ville fått flertall og at Regjeringen ville kunne hevde at dette var å gripe inn i Regjeringens fullmaktsområde og derfor medføre kabinettspørsmål. Men nå sto utvalget og Regjeringen så ribbet tilbake at ingen fryktet dette. Til slutt ga Regjeringen beskjed til utvalget om at de fikk få skrevet sin innstilling og avgitt den som straksest og så pakke sammen.

1 Aftenposten 9. mars 1993.

2 Gjengitt i sin helhet som vedlegg.

3 VG 20. mai 1994.

4 Aftenposten 9. mai 1993.

5 Arbeiderbladet 10. januar 1995.

6 Se eget kapitel om Lillehammer-saken om mer om denne saken.

7 Aftenposten 27. oktober 1993.

17.8 Trond fikk høre hva Lund ikke fikk se

Etter dette var det over til Lund-kommisjonen, som langsommelig kom i gang utover våren 1994. Men vendettaen ble ikke avblåst. Hva nå Nygaard Haug-utvalget hadde gjort eller ikke gjort, skulle det ikke bli enkelt for det nye Lund-utvalget å få vite om det. Lund ønsket å se protokollene fra møter med folk som hadde forklart seg for utvalget, men det ble avvist fordi de intervjuede var lovet fortrolighet1. De intervjuede fikk i brev av 24. februar fra sekretæren Sam Harris oppgitt Lund-kommisjonens adresse og fikk selv bestemme om de ville ta kontakt2. Det var ikke en urimelig ordning. Men det er nokså forbausende at Forsvarsdepartementet fikk overlevert alle lydbåndopptak3 De var jo også omfattet av fortrolighetsløftet, men de intervjuede ble nå bare informert om oversendelsen 12 dager etter at den var utført4!

Riktignok sier Harris på vegne av utvalget at for dets del kan opptakene makuleres (hvorfor gjør det ikke det, da?), og at en rekke samtykker må innhentes før noen kan spille av osv., men faktum er at den foresatte for den granskede nå har alle muligheter til å blaffen i slike regler og lytte uhemmet. Hva får Nygaard Haug til tro at de som lytter på folks telefoner 24 timer i døgnet skulle ha noen finere fornemmelser for noen lydbånd man likevel har adgang til? I praksis er det stor fare for at Trond fikk høre det Lund ikke engang fikk se.

1 Aftenposten 28. februar 1994.

2 Vi fikk et slikt brev datert 24. februar 1994.

3 Brev fra Etterretningstjenesteutvalget til Forsvarsdepartementet av 30. juni 1994.

4 Oversendingsbrev til intervjuobjektene av 12. juni 1994.

17.9 På fanget til Trond

Det skulle bli enda verre. Midt i nedleggelsesdebatten – i mai 1994 – meldte VG1 at Nygaard Haug-utvalget hadde holdt møte dagen før i lokaler i hovedkontoret for Forsvarets etterretningstjeneste. Det ble siden kjent at Kommisjonen i lengre tid hadde hatt møter og kontorer og foretatt avhør i disse kontorene2.

Stortinget hadde nå knapt ord igjen. Stort sett ristet man nå bare på hodet. Det var nettopp mistanker om ulovlig virksomhet i Forsvarets etterretningstjeneste Nygaard Haug-utvalget var oppnevnt for å granske. Alle visste nå at E-tjenesten er eksperter på å avlytte møter og overvåke hva folk gjør på sine arbeidsplasser. Det var nå på det rene at de granskede hadde hatt rike muligheter for å holde full oversikt over utvalgets arbeid, herunder dokumenter som bringes inn i lokalene og samtaler om forhold fra utsiden. Dette betydde i seg selv at man måtte ha stor skepsis til utvalgets konklusjoner. I tillegg kommer risikoen for vanlig påvirkning gjennom nære arbeidsfellesskap.

Utvalget forsvarte seg med at dette var praktisk fordi man skulle gjennomgå graderte dokumenter. Et utvalg som virkelig ville granske ville gjort det motsatte: Sørge for sikkerhet og avstand nær sagt for enhver pris. Innhenting av dokumenter og inspeksjon av tjenestens lokaler skulle vært gjort uanmeldt og uavhengig av møtevirksomhet/kontorhold. Slik det var, visste jo de granskede alt om utvalgets planer og bevegelser også på dette punkt.

1 VG 25. mai 1994.

2 Se bl.a. Klassekampen 30. mai 1994.

17.10 Selektive referater

Nå hadde VG noen dager tidligere1 i mai 1994 meldt at flere vitner hos Nygaard Haug mente at utvalget systematisk utelot brennbare forhold fra referatene. – Referatene er tannlase og utvannede. De er ikke uriktige, men viktige ting er utelatt, hadde VG’s kilder sagt. Tidligere statsminister Per Borten sa det samme i klartekst til oss, og vi kan ikke tenke oss at han har noe imot å bli referert: – Ikke noe av det som var viktig kom med i mitt referat, sa Borten. Og vi måtte selv utføre et ganske grundig opprettingsarbeid. (Våre rettelser ble til slutt innarbeidet, men før det, ble det gjort et forsøk på å la disse bli stående som en slags «tillegg» til det utvannede referatet, fremfor å opprette det2. Den manøveren avviste vi3. Gjorde alle det?)

1 VG 20. mai 1994.

2 Brev fra oss til Etterretningsutvalget av 1. juni 1994.

3 Brev til oss fra Etterretningsutvalget av 6. juni 1994.

17.11 Gro «giftet seg» med utvalget

Det er da interessant å notere seg at mannen som skrev referater, den sivile sekretæren Sam Harris, senere giftet seg med statsminister Gro Harlem Brundtlands søster. Hanne Harlem1. Mange sperret øynene opp. Tidligere hadde man påpekt det nære forhold mellom Nygaard Haug-utvalget og regjeringen Brundtland gjennom ekteparet Haug, Bakkehaug som skulle granske seg selv og sin sjef, Kristiansen som skulle granske Trond Johansen og andre av sine venner etc. Nå giftet Gro seg med utvalgets rapport!

1 Se og Hør nr. 8/95.

17.12 Til gjennomsyn hos mistenkte!

Utvalgets siste øvelse var å sende hele innstillingen til gjennomsyn i E-tjenesten1 sommeren 1994, offisielt for å se om noen deler burde unntas offentlighet. Deretter ble den oversendt Forsvarets Overkommando og Forsvarsdepartementet der «mange skal lese gjennom rapporten» før den ble offentliggjort. Er det noen som tror at Nygaard Haug ville ha stått solid oppreist på skansen og forsvart utvalgets integritet og selvstendighet hvis noen av disse hadde fremmet krav om strykninger eller endringer?

Men om det var mye å more seg over når det gjaldt utvalgets sammensetning og arbeidsstil, var det bare å gi seg over i fortvilelse over rapporten, som endelig ble avgitt 30. juni 1994 – forøvrig like etter at Stortinget hadde tatt ferie! Selv om det er et offisielt utredningsutvalg og innstillingen fullt offentlig, er det påfallende at den så langt kun er kommet i en stensilert utgave og inngår ikke i NOU-serien. Regjeringen kan ikke være svært stolt av den!

Eller er det kanskje fordi det er så lett å gjenkjenne dekktiltakene? Det var ihvertfall lett i vårt tilfelle:

1 Klassekampen 2. juli 1994.

17.13 Nygaard Haug lyver

De første dagene etter avgivelsen sommeren 1994 hadde vi bare pressens referater å holde oss til. Om utvalgets behandling av oss opplyses det først i Aftenposten 5. juli 19941:

«Punkt for punkt gjennomgås … ‘Vi som styrer Norges uten at utvalget har funnet holdepunkter for anklagene. …

På samme måte avviser utvalget også påstander fra Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas om at de er blitt utsatt for massiv overvåking. Ramm og Setsaas har hevdet at de har beviser for sine påstander, men utvalget har ikke funnet belegg for at slike bevis faktisk eksisterer …»

Vi hadde nå allerede 10. juni til vår store forskrekkelse (med vår advokat tilstede) fått opplyst fra Dahl at Nygaard Haug ikke hadde bedt om eller fått det materialet vi hadde gitt Dahl-gruppen gjennom et halvt år2, at Dahl ikke hadde snakket med Nygaard Haug og at Nygaard Haug ikke hadde bedt om noe materiale. (Nå skriver Nygaard Haug likevel i sin rapport at «det har vært enkelte telefonsamtaler» mellom henne og Dahl og mellom henne og Riksadvokaten. Det er tydelig at partene er uenige om deler av tildekkingshistorien, og at det de eventuelt har snakket sammen om er hvordan materialet ikke skal oversendes.)

Utvalget kan derfor ikke på noen måte kunne ha gjennomgått vårt materiale «punkt for punkt» eller på noen annen måte. Vi sendte derfor samme dag ut pressemelding der vi bl.a. påpekte:

«Det faktiske forhold er at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har sett noe av vårt materiale. Da kan det selvsagt heller ikke ha ‘funnet’ noe.»

Vi redegjorde for samtalene våre med utvalget og siterte fra referatet som var undertegnet av utvalgets egen sekretær (for øvrig også statsministerens kommende svoger), Sam Harris:

«’Dette materialet forutsatte nå Ramm og Setsaas var tilgjengelig for Nygaard Haug-utvalget fra Dahl-gruppen, slik at det ikke var nødvendig å dublere dette arbeidet.’»

Videre fra vår pressemelding:

«Agnes Nygaard Haug meddelte oss da at hun ville henvende seg til Dahl for å få ut dette materialet. I møte med Dahl 10.6.94 opplyste han imidlertid til oss at han intet hadde hørt fra Nygaard Haug-utvalget og at han selv heller ikke hadde tatt noe initiativ til å oversende noe materiale.

Dette viser at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har skaffet seg vårt materiale. Hennes konklusjon er derfor i beste fall tatt ut av løse luften.

Forøvrig har heller ikke Dahl-gruppen etterforsket E-tjenestens forhold til vår sak idet Riksadvokaten overlot ansvaret for en avdekking av E-stabens involvering i vår sak til Regjeringen og Nygaard Haug-utvalget.

Er grunnlaget for Nygaard Haug-utvalgets hvitvasking av E-tjenesten i vår sak typisk for resten av utvalgets rapport?»

Det var den, men det skal vi komme tilbake til. Vår pressemelding ble referert i avisene 6. juli. Agnes Nygaard Haug svarte over NTB den 8.3:

«LES RAPPORTEN! Hun anbefaler sine kritikere å lese rapporten fra utvalget. Det gjelder tidligere statsminister Per Borten som kaller utvalget for Regjeringens avledningsmanøver, og det gjelder Hans Henrik Ramm som mener utvalget Ikke fulgte hans anvisninger for å skaffe bevis for at han og major Johan M Setsaas var utsatt for avlytting. Nygaard Haug sier utvalget fulgte Ramms råd og kontaktet Ingvald Godal – som ikke hadde noen bevis.»

Vi trodde nå ikke våre egne øyne. Nygaard Haug avslørte nå at utvalget i vår sak hadde fungert som de tre apekattene i det klassiske kinesiske symbol «Se intet, hør intet, si intet», ved bevisst ikke å skaffe bevismidlene der de fantes – gjennom å bløffe om hvor vi sa de fantes!

Vi sendte ut ny pressemelding4:

«Agnes Nygaard Haug taler usant – og mot bedre vitende.»

Vi er oss meget vel bevisst at man skal være varsom med å benytte ordet «løgn». I en rettssal vil det kreves bevisførsel ikke bare for at det som er sagt er usant, men at vedkommende også var seg bevisst at det var usant. Den formulering vi brukte, var så nær «løgn» som det var mulig å komme uten å si det.

Vi siterte for sikkerhets skyld fra fire steder i hennes egne referater fra samtalene med oss (ett av sitatene er gjengitt foran) der det var helt klart at utvalget skulle gå til Dahl, og at Godal bare var forevist materiale. Ett annet avsnitt er særlig interessant:

«Utvalget gjorde imidlertid oppmerksom på at stortingsrepresentant Godal i samtale med utvalget har sagt at han finner det mest naturlig om utvalget får informasjon mv vedrørende E-tjenesten direkte fra Ramm og Setsaas. Dette kan løses på enkleste måte ved at utvalget henvender seg til førstestatsadvokat Dahl og får tilgang til dennes materiale.»

Dette var altså fra utvalgets møte med Setsaas 21. januar 1994, fortsatt undertegnet av Harris, og viser at utvalget allerede da hadde fått beskjed fra Godal som var saksordfører for de hemmelige tjenester i Stortinget om at han ikke var adressen, og at den kunnskapen derfor var innbakt i vår felles konklusjon om at Nygaard Haug skulle hente materialet hos Dahl. Dette var krystallklart senest fra 21. januar 1994.

Vi konkluderte slik:

«Saken er meget alvorlig. Den viser at Nygaard Haug-utvalget har foretatt sin hvitvasking av E-tjenesten på en meget viktig sektor uten i det hele tatt å ha skaffet seg de tilgjengelige bevismidler og dessuten deretter taler usant for å dekke over dette. Hva er hennes grunnlag for å påstå at vi ikke har beviser? E-tjenesten selv? Er det i tilfelle slik hun har foretatt sin hvitvasking på alle andre sektorer?»

Det skulle seg vise seg komplisert å få ut denne pressemeldingen. For det første hadde NTB – som hadde bragt Nygaard Haugs usannheter – store vanskeligheter og brukte tre døgn på å diskutere om de våget å sende den ut, og da bare delvis som ledd i en samlereportasje5. For det andre meldte flere aviser om at vår direktesendte melding pr telefax ikke var kommet frem. En storavis meldte sågar at den var kommet frem dagen etter at vi hadde sendt den, men da etter at de først over telefon hadde varslet oss om at den ikke var mottatt. Hvor tilbragte pressemeldingen dette døgnet? Hadde den et hviledøgn oppe hos S-staben på Huseby som vi tidligere hadde fått opplyst var en suppestasjon for telefoner og derfor også kunne være det for faxer til og fra Oljerevyen?

Det eneste svar vi har registrert fra Nygaard Haug etter dette, er i en annen NTB-melding6:

«Førstelagmann Agnes Nygaard Haug ønsker overfor NTB ikke å kommentere den nye kritikken fra redaktør Hans Henrik Ramm. – Jeg står fast ved det vi har skrevet i rapporten, sier Nygaard Haug.»

Skrevet i rapporten? Til da hadde vi ikke sett den (Departementet har aldri sett det som noen oppgave å gjøre den tilgjengelig), men vi higet selvsagt etter å følge førstelagmannens oppfordring om å lese den. Sto hele utvalget bak disse forunderlige manøvre? Etter mye anstrengelser fikk vi tak i et eksemplar, og jammen sto det der også (formuleringene i rapporten er tatt inn som vedlegg 9, mens de aktuelle deler av referatene er vedlegg 10)!

Etter dette besluttet vi høytidelig at vi ville omtale uttalelsene fra Nygaard Haug som løgn. Førstelagmannen kunne som enkeltperson påberope seg mentale forstyrrelser e.l., men ikke hele utvalget bestående av tre personer og to sekretærer, hvorav fire var tilstede på møtene med oss, en (formannen) hadde diktert referatene og en (Harris) hadde skrevet dem – flere ganger! Dessuten fastholdt hun formuleringene i innstillingen etter pånytt å være blitt presentert for referatene! Hva mer skal til for å bevise løgn? Her imøteser vi injuriesøksmålet med stor ro.

1 Aftenposten 5. juli 1994.

2 Det bekreftet Edward Dahl i sitt møte med oss da han henla saken 10. juni 1994. Mer om dette senere.

3 NTB-melding 8. juli 1994.

4 Vår pressemelding av 8. juli 1994.

5 NTB-melding 11. juli 1994.

6 Referert bl.a. i Nationen 12. juli 1994.

17.14 «Hva skulle vi gjort annerledes?»

I ett av sine intervjuer like etter avgivelsen, i juli 1994, spurte Nygaard Haug retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes1?

Det kan vi fortelle henne: Hun visste at Edward Dahls etterforskningsgruppe eksisterte. Det fikk hun vite av oss; og fra sine samtaler med Riksadvokaten og med Dahl (vi kan jo ikke lenger forutsette at folk i regjeringssystemet leser aviser). Hun visste også at vi hadde holdt på i nær et halvt år og levert inn logger, notater, foto, videoopptak, rapporter osv. i massevis2. Hun skulle ganske enkelt ha kontaktet Dahl for å få dette oversendt. Var det transportproblemer, kunne vi ordnet det!

Men dette gjorde hun ikke.

1 NTB-melding 8. juli 1994.

2 Mesteparten av dette var meget mer detaljert enn det vi presenterer i denne boken når det gjelder identiteter, firmanavn, biler, klokkeslett, uttalelser, ansettelsesforhold, slektskapsforhold osv. osv. og ville gitt enorme muligheter for genuin etterforskning.

17.15 «Ping pong» III

Det som skjedde var ny «ping-pong»:

  • Nygaard Haug visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
  • Dahl visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
  • Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haug på dette grunnlaget tok seg av den felles etterforskning av E-tjenesten, men ingen av dem gjorde det.
  • Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haugs resultater vedr vår sak både skulle inngå i hennes rapport og inkluderes i sluttfasen hos Dahl (men det ble ingen slik sluttfase)

Dette er noe vi har sett for i vår sak, mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget: Koordinering mellom to granskere for å tildekke at ingen gransker. Og Nygaard Haug har gjennomført en annen slik øvelse selv: Koordinering med Riksadvokaten for å tildekke at ingen gransket Lillehammer-saken.

17.16 Sofistiske granskere

Nygaard Haugs manøvrering for å slippe å se vårt materiale minner oss om det som kalles sofistisk logikk1:

– Hvorfor sier dere i Nygaard Haug-utvalget at Ingvald Godal sitter på materialet fra Setsaas og Ramm?

– Jo, det er for å holde Setsaas og Ramm unna.

– Men det er jo ikke noe i Setsaas/Ramm-saken?

– Nei, nettopp!

1 Sofistene, gresk filosofisk skole 450-400 f. Kr., antakelig uberettiget kjent for å utfordre gjennom paradoksal logikk, som f.eks. historien om da en sofist ble spurt om hvorfor han hadde tegnet en stor sirkel i sanden rundt seg. – Jo, det er for å holde tigrene unna, sa sofisten. – Men det er da ingen tigre i Hellas? – Nei, nettopp!

17.17 Statsminister Borten og Nygaard Haug

Per Borten sa til Dagbladet1 etter avgivelsen sommeren 1994 at han «reagerte med avmakt» over både Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Begge utvalgene hadde bare tatt med «en liten flik av det som har foregått».

Borten har i tillegg opplyst til oss2 at det var en rekke årsaker til at han ingen tillit hadde til Nygaard Haug-utvalgets konklusjoner. De skulle, i likhet med Mellbye-utvalget, beskytte det hemmelige Ap-Norge.

Det er i seg selv temmelig skammelig at man ikke sørger for at ihvertfall referatene fra møter med en tidligere statsminister og sentral politiker gjennom årtier holder standard. Dette gjelder spesielt for Per Borten, som i årevis er blitt hundset for sitt engasjement i dette temaet og burde spares for mer.

Det er ikke første gang Borten har dårlige erfaringer med overvåkingsgranskere. Tidligere personalsjef i Hydro, Magnus Hole Jacobsen, gikk i 1977 gikk ut med opplysninger om politisk overvåking i Norsk Hydro etter 18 års erfaring i Hydro og 8 år på personalsiden i NSB. Dette var to nøkkelbedrifter som fremmede makter hadde all grunn til å interessere seg for. Mye av virksomheten var sikkert helt berettiget. Poenget er at Arbeiderpartiet lenge etter fortsatt forlangte hemmelighetskremmeri. Da daværende Odelstingspresident Borten gikk ut med støtte til Hole Jacobsen med de kunnskaper som han som statsminister hadde fått bl.a. fra Andreas Andersen, ble hele komplekset sendt til Kontrollutvalget under ledelse av Jens Chr Mellbye, som avviste alle Bortens og Hole-Jacobsens faktiske opplysninger. Borten ble nå diskreditert. Men like i nærheten på sin benk i Stortinget satt en annen tidligere statsminister, Trygve Bratteli, som visste at Borten snakket sant, for vi vet i dag at Bratteli tok imot Mellbye’s frikjennende rapporter med den ene hånden. og rapporter om politisk overvåking på Youngstorget med den andre3. Og da var Bratteli mer sphinx enn noensinne, samtidig som statsminister Odvar Nordli tiet om det han visste. To Ap-statsministre lot således den borgerlige statsminister steke under hensyntaken til sitt hemmelige Ap-Norge.

Vi har nå en statsminister som opptrer på samme måte som Nordli og Bratteli den gang gjorde.

1 Dagbladet 6. juli 1994.

2 Vi har vært i kontakt med Borten båe på møter i Oslo og ved telefonsamtaler. Borten har for øvrig avslørt provokatører der særlig en hadde opptrådt både på Stortinget, hos Borten og hos oss, men statsadvokat Dahl beskyttet provokatøren.

3 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994.

17.19 Norviks besøkende og Nygaard Haug

Og de to offiserene (se kap. 8.15) som under stor risiko henvendte seg til Erling Norvik i 1982 ble like enkelt avfeid med at det nok var liten grunn til å ta dem alvorlig siden ikke noe ble gjort med saken den gangen.

Det er samme logikk – igjen av tydelig sofistisk karakter – som Morlille ble utsatt for i Ludvig Holberg «Erasmus Montanus»: Anders C. Sjaastad lyttet ikke til E-offiserene. Anders C. Sjaastad lytter ikke til tullinger. Altså er offiserene tullinger.

Og når det gjelder virksomheten i den såkalte Ruseløkka-bunkeren (der det heller ikke skal ha skjedd noe galt), tviler vi sterkt på at Nygaard Haug har fått inn den hele og fulle sannhet. Vi vil senere (i kap. 21.39) redegjøre for oppfatningen til en person som var med på å iverksette hele Ruseløkka-operasjonen til et bestemt, legitimt E-prosjekt, og senere stusset fælt over at aktiviteten var blitt dimensjonert mye større enn nødvendig for dette, og at informasjonene siden ble rapportert i former som tydet på at nordmenn ble avlyttet. Vi har dessuten selv en meget troverdig annenhånds kilde, dessverre anonym. om at det der skjedde ting som ikke tålte dagens lys.

17.20 Sammenblanding og Nygaard Haug

En av de mest sentrale delene av utvalgets mandat var1

«Utvalget skal, om det måtte komme over forhold, eller bli forelagt påstander som tilsier det, også undersøke og rapportere om det har vært ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer.»

Det var to «utenforstående» miljøer som var særlig i søkelyset, POT og Ap/LO. Vi retter i tillegg søkelyset mot E-tjenestens forhold til Mossad og dessuten til justisvesenet.

Denne boken er full av eksempler på sammenblanding på alle disse sektorer, eller i det minste viktige innfallsvinkler som utvilsomt burde vært gransket nærmere. Nedenfor følger oversikter med kommentarer over de av disse forholdene som et grundig arbeidende granskningsutvalg selv ville ha kunnet finne, endog uten de helt spesielle opplysninger som fremkommer i vår sak. Denne løy jo Nygaard Haug fra. I kap. 17.21 skal vi så informere om hva Nygaard Haug gikk glipp av på denne måten, både om sammenblanding og annet, selv om hun kanskje ikke er så lei seg for det.

1 Fra Nygaard Haug-utvalgets mandat, fastsatt av Justisdepartementet.

17.20.1 Sammenblanding E-tjenesten/POT

På dette punkt var jobben nærmest servert på et fat for utvalget. Både selveste justisminister Grete Faremo og sikre Dagblad-kilder hadde allerede i november 1993 bekreftet sammenblandingen mellom E-tjenesten og Overvåkingspolitiet (POT). Vi har foran referert våre «forventninger» etter dette, se kap. 17.2. Faremo hadde riktignok forsøkt å gi dette et «historisk» tilsnitt ved å sende saken til et historikerutvalg, men hun hadde fått opplysningene i sin egen statsrådstid, og selv Nygaard Haug forsto vel at den ikke kunne strekke seg til før hennes mandat begynner i 1961. Var Nygaard Haug like interessert i å presse justisministeren til å oppgi identitetene til de «POT-eller-E-eller-hva?»-operatørene hun hadde besøk av, som i å presse Godal?

Ved siden av denne gullkantede muligheten kunne utvalget lett ha funnet ut mer om sammenblandingen med POT ved å granske

  • Virksomheten i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester
  • Virksomheten i Regjeringens sikkerhetsutvalg
  • Forholdet mellom Frigaards kontor i POT og E-tjenesten (se særlig kap. 13)
  • Dekkbedriften Kjettingfabrikken (se kap. 24.5) som hørte til i E-staben og utførte meget spesielle oppdrag for POT
  • Dekkbedriften Norasondes operasjoner i vår sak med beskyttelse fra POT (se kap. 3. 4.)
  • Diverse journalister/provokatører som hadde i oppdrag å forlede Stortinget og hvor de ble styrt og fikk sin ammunisjon fra

17.20.2 Sammenblanding E-tjenesten/Ap/LO

Det andre hovedområdet var eventuell sammenblanding mellom E-tjenesten og Ap/LO. I debatten har dette i nyere tid vært konsentrert om Trond Johansens rolle.

I rapporten redegjøres det for at man har intervjuet Trond Johansen og endel andre i E-staben. Det fortelles om hans innmelding i Ap i 1960 og tidligere medlemsskap i Oslo Arbeidersamfunn, samt hans mangeårige medlemsskap i Aps internasjonale utvalg fra 1973. Videre har man intervjuet Thorvald Stoltenberg om hans vennskapelige og faglige forhold til Trond Johansen og hans inntrykk av tilsvarende relasjoner med forgjengerne Frydenlund og Holst. Også enkelte andre politikere og ex-statsråder skal være intervjuet, i tillegg til «en del journalister og forfattere utvalget har vært i kontakt med». Endel av de sistnevnte skal ifølge Nygaard Haug ha hatt som sin oppfatning at det var sammenblanding, men de har ikke kunnet fremlegge primærbevis.

Nygaard Haug klipper så opp Johansens 50-årige karriére, hvorav minst halvparten som viktig Ap-tillitsmann og hele tiden som nær venn av en rekke Ap-topper, i små biter: Nei, det er ikke galt å ha venner som blir utenriksministre i tur og orden. Nei, det er ikke galt å ha masse møter med disse. Nei, det er ikke galt å diskutere politikk med disse eller gi dem råd i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål. Nei, det er ikke galt å være medlem av et parti eller utvalg i partiet (dette er forøvrig tvilsomt; alle viktige embets- og tjenestemenn vi kjenner utenom de som er Ap-medlemmer nekter absolutt – etter vår mening korrekt – å være med i partipolitiske utvalg på sitt arbeidsfelt). Nei, det gjør ikke noe om man sitter med masse informasjon om politiske motstandere f.eks. mens disse er i regjeringen, for vi vet jo ikke om disse blir røpet. På dette grunnlag utstedes det frikjennelse: Her er da ikke noe galt.

Dette er nærmest grenseløs naivitet. Det er samme type logikk som å at det finnes ingen stygge ord, siden det ikke finnes stygge bokstaver. Vi vet ikke om sofistene mente det også, men det ligger godt innenfor deres antatte spesialitet med paradoksal logikk.

Man ser fullstendig bort fra alle de muligheter som her foreligger for ureglementert informasjonsflyt, forhåndsvarsling, gjensidig påvirkning, hestehandel, back-scratching osv., og den nærmest umenneskelige oppgave det er å skille roller gjennom så mange år. Man ser også bort fra de opplagte gevinstmuligheter som må virke svært motiverende, og mulighetene for fullstendig hemmelighold av hva som skjer. Nå skal ingen dømmes ut fra muligheter, men her snakker vi om dømmekraft og habilitet hos aktørene. For oss er det opplagt at vi her står overfor en helt annen type embets-/tjenestemann enn det meget store flertall som anstrenger seg til det ytterste for å skille roller. Sammenblandingen og det utilbørlige ligger nettopp i å skape miljøer, rutiner og rammeverk uten innsyn slik at ingen kan vite sikkert hva som foregår. En slik analyse – som selv departementsråd Dag Berggrav var inne på i sin betenkning om samme sak – burde Nygaard Haug ihvertfall ha foretatt.

Men det hadde vært fullt mulig å komme lenger også. Nygaard Haug kunne f.eks. tatt utgangspunkt i hva Bengt Calmeyer skrev i sin bok «Forsinket oppgjør»1.

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken I partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ om noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn.»

Eller hun kunne lest intervjuet med Thorbjørn Jagland i «Vi som styrer Norge», der det heter2:

«- Har dere bedt Trond Johansen om opplysninger om personer?

– Aldri om norske personer, så vidt jeg vet. Selv kontaktet jeg ham i 1988 da jeg skulle til Moskva som partisekretær. Jeg ønsket å vite litt om de personene jeg skulle møte. Hvem de var, og hvem de representerte i systemet. Jeg fikk en grundig orientering om hva de sto for.

Dessuten har det fungert slik at noen av oss har tatt kontakt med Trond Johansen etter at vi er blitt kontaktet flere ganger av personell fra øst-ambassadene. Vi har fått svar. Det må være legitimt å kontakte ham i en slik sammenheng.

– Jeg mener personlig at han har vært i stand til å skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann, sier Jagland.»

Nygaard Haug måtte – hvis hun hadde lest boken, men det hadde hun visst ikke – spurt om E-tjenesten er en alminnelig opplysningssentral om interessante utlendinger. Kan f.eks. Høyres generalsekretær Eirik Moen ringe E-tjenesten for å få vite mer om folk han skal treffe på neste utenlandsreise? Kan Sigurd Allern få litt inside neste gang han skal til China? – eller USA? Kan vi ringe E-tjenesten og få vite hva den vet om Zwi Zamir og Mike Harari? Eller er det slik at denne tjenesten bare er åpen for medlemmer av Aps utenrikspolitiske utvalg? Er det i tilfelle en tjeneste han yter som «medlem av partiet», og er de informasjonene han gir – er de ervervet som «medlem av partiet», og ikke som «etterretningsmann»?

Og hvorfor er det slik at «noen av oss» (de samme som «snakker sammen»?) tar kontakt med Trond når de blir kontaktet av øst-spioner? De har jo plikt til å kontakte Overvåkingspolitiet i slike saker. Gjør de ikke det? Gjør ikke Trond det heller? Hva gjør han med disse opplysningene, som skulle vært brukt av POT i etterforskningen av øst-spionenes aktiviteter, noe Trond ikke skal gjøre.

Er disse spesialfunksjonene Trond yter til «noen av oss» i Ap er lysende eksempel på å «skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann». Hva mener Nygaard Haug?

Alf R. Jacobsen kom også i skade for å løfte litt på disse slør (her brukt som eksempel på Johansens åpenhet, men i iveren etter å rose sitt forbilde avslører han også sammenblanding)3:

«Før vi la ut på en reise til Øst-Europa for en tid tilbake, ringte for eksempel en AP-redaktør jeg kjenner til Johansen og ga ham beskjed om hvor vi skulle. Jeg spurte ham hvorfor han ringte. Han svarte; – Jeg vet ikke. Det er bare slik vi pleier å gjøre det.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på episoden som ikke kan utlegges som misbruk av en stilling i de hemmelige tjenester. Men episoden indikerer et fenomen: Johansen ble av mange betraktet som en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp.»

Dette kunne jo ikke Nygaard Haug tatt utgangspunkt i, siden Jacobsens bok kom ut etter utgivelsen, men hun kunne kanskje kommet på sporet av denne «høyere sosialdemokratiske høringsinstans» ved å intervjue Jacobsen eller andre. Det gjorde hun ikke. Men vi må nå spørre hva dette er. Blir Ap-redaktører og andre Ap-folk utstyrt med spesielle beskyttelsestiltak fra Trond når de «varsler hvor de går?». Hva slags nytte har Ap ellers av denne «høyere høringsinstans»? Har andre adgang til den? Er ikke dette sammenblanding heller?

Legg så merke til at dette er forhold til Trond Johansen som Ap-folkene innrømmer. De tror således at det ikke er noe kritikkverdig i slike forhold. Men hvor mye mer vet de som de ikke forteller om, fordi de forstår at det er «sammenblanding»?

Videre kunne utvalget ha studert sentrale politiske begivenheter og bakspillet rundt disse, og se om man kommer over påfallende roller spilt av E-tjenesten i forhold til Aps interesser. I kap. 26 er det redegjort for mange slike.

Men E-tjenesten er ikke bare Trond Johansen.

Vi har sikre bevis på at ihvertfall sjefen for E-tjenesten inntil 1994, Alf Roar Berg, har tilbakeholdt bevis som bekrefter «sammenblanding», både i sitt vitneprov til utvalget og i forhold til vanlig tjenestevei. Dette bevis som aldri tidligere har vært offentliggjort, kommer vi tilbake til i kap. 26.12.

Likevel mangler det ikke i media konkrete holdepunkter som utvalget kunne tatt fatt i. Her følger endel saker som vi tar opp i denne boken som også Nygaard Haug burde tatt opp:

  • Virksomheten i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester
  • E-tjenestens etablering av dekkbedriften «Norasonde», der det også kryr av kjente Ap/LO-folk i bedriftens styre og omgivelser (se særlig kap. 3 og 25.3)
  • Tilsvarende forholdet til Spilhaug-apparatet (se kap. 24.32.8) som sikkert Nygaard Haug kunne funnet hvis hun ville
  • Utnevnelser til E-tjenester gjennom årene, særlig mot slutten av 60-tallet da det kom Ap-folk inn i en rekke stillinger til tross for at det sau en ikke-sosialistisk koalisjonsregjering (se kap. 8), men også senere, sammenholdt med søkerlistene. Har det vært forbigåelser til fordel for Ap-kaniner?
  • Andre utnevnelser og ansettelser i Forsvarsdepartementet og ellers, av personer som var trenet opp som overvåkere i Ap/LO’s opprinnelige overvåkingstjeneste og ble overført til det offentlige apparat da denne tjenesten fra rundt 1970 skulle fusjoneres med dette. Se spesielt om John Øvrebo og John Sundhagen i kap. 24. 7. 4 og 6).
  • Opplysningene fra Finnmarks-redaktøren Sverre A. Nilssen om bruk av A-pressen til etterretningsoppdrag hjemme og ute og om krav om sikkerhetsklarering av journalister (kap. 8.7.3. som forklart der en meget alvorlig sak som også involverer E-tjenesten)
  • Opplysninger fra Nilssen og andre (kap. 8.7) om at E-tjenesten i mange år finansierte sekretærer i Ap og Aps organisasjoner for overvåkingsformål
  • Opplysningene om hvordan Ronald Bye kom inn i Finnmarks-aktivitetene ved at Trond Johansen koblet ham til en lokal E-offiser at de sammen skulle drive overvåking, senere som formann/sekretær i partilagets styre (kap. 24.7.13)
  • E-tjenesten v/Trond Johansen har sittet på dokumenter om Kaj Holst-saken, men nekter å utlevere disse slik at et 50 år gammelt mord fortsatt ikke kan oppklares (kap. 25.21). Er dette av hensyn til Rikets sikkerhet eller nålevende Ap-koryfeer?
  • Trond Johansen (A) brukes av Einar Førde (A) til å forhåndskontrollere reportasjer i NRK4
  • Etableringen av og senere bruk av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til å utdanne politikere fra særlig Ap men også andre partier til lojale medspillere med E-tjenesten (kap25. 10)

Noe av dette er nevnt i Nygaard Haugs rapport. F.eks. innrømmes det at5

«. . .E-tjenestens interesser, særlig i den periode også sikkerhetstjenesten lå under E-tjenesten, og før POT var særlig utbygget, kan ha tilsagt et visst samarbeid med arbeiderbevegelsen for å få rapporter derfra»,

men mener at det må ha vært før den periode utvalgets mandat omfatter. Det kan sikkert diskuteres. Men det er ikke særlig viktig. Vi er ikke en gang fortørnet over at det skjedde i datidens klima og med de formålene man da hadde. Men Nygaard Haug utelukker også dette som spor til hva som skjedde senere. Mange av nøkkelovervåkerne fra «gamle dager» i Ap/LO-overvåkingen ble senere ansatt/engasjert i E-jenesten og/eller dennes dekkbedrifter. Dette kunne utvalget også funnet ved f.eks. å starte i vårt dagsaktuelle materiale, men det vet vi jo at utvalget ihvertfall ikke ville.

Vi gjentar at vi har all verdens sympati for virksomheten inntil ca. 60-tallet for å passe på kommunistene, og mer enn villig til å anbefale at samfunnet så mange år etter tilgir eventuelle overtramp. Det vi misliker er tildekkingspolitikken, som aldri kan gi klarhet eller skape tillit. Dessverre er dette en gjennomgående metode for alt gammelt man kan holde hemmelig og alt nytt man for enhver pris må holde hemmelig. Avdekking av gamle synder kommer først når dette blir tvunget frem eller finnes hensiktsmessig for å avlede oppmerksomheten fra nye forhold, og da blir det «synder», selv om operatørene egentlig burde hatt medalje.

Ronald Bye har sagt at han fryktet at E-tjenesten ville gå fri etter Nygaard Haug-rapporten, og at overvåkingen skulle få skylden6. Vi er enig. Overvåkingen må ta sin del av skylden, men langt fra alt.

1 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og dens politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 91.

2 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 117.

3 Alf R Jacobsen: «Mistenksomhetens pris». Aschehoug 1995. Side 227.

4 Opplyst til oss i privat samtale med fhv medarbeider i NRK/TV.

5 Nygaard Haug-utvalget, side 87 i stensilert utgave.

6 Klassekampen 9. juli 1994.

17.20.3 Sammenblanding E-tjenesten/Mossad

Dette er et tema vi går grundig inn på i denne boken. Det kunne Nygaard Haug også ha gjort. La oss her bare minne om de angrepspunkter vi har funnet:

  • Lillehammer-saken (se kap. 25.18-19), som omhyggelig og i hemmelighet ble manipulert vekk fra Nygaard Haugs mandat, byr på et vell av sammenblanding sannsynligvis både for, under og i alle år etter drapet
  • Trond Johansens kontakter med Mossad via Gehlen-organisasjonen under hans opphold i Tyskland i 40-årene (se kap. 3.3 og 5.2.)
  • Tungt-vann til Israel (se kap. 5.4)
  • E-tjenestens medvirkning til kanonbåtleveransene til Israel i 1969 (se kap. 5.6)
  • Sammenblandingen mellom det israelske «stay behind»-apparatet under Israel Krupp og det norske (se kap. 24.3.2.3 og 25.16-19.)
  • Israel Krupps bistand til å etablere E-tjenesten i Platous gt (se kap. 5)
  • U-2-saken
  • Virksomheten til Kjettingmannen (se kap. 24.5)
  • Felles bruk av provokatører/korrumpering av journalister (se kap. 20)
  • Germa Lionel-saken (se kap. 5.7.4.)
  • John Fredriksen-saken (se kap. 21.9)

17.20.4 Sammenblanding E-tjenesten/justisvesenet

Her er det mye rart, særlig hva vi har registrert i vår sak, men ihvertfall noen innfallsvinkler utvalget kunne ha funnet selv uten våre opplysninger:

  • Riksadvokatens og store deler av justisvesenets innsats for å tildekke Lillehammer-saken (se kap. 25.18)
  • CC’s opplysninger om Trond Johansens evne til å utvirke eller frafalle påtalebeslutninger (se bl.a. kap. 21.10.)
  • Forbindelser mellom E-tjenesten via underavdelingen i POT til å skaffe seg allierte i politi og rettsvesen ved hjelp av «overskuddsinformasjon» som kan hjelpe fint på politifolkenes karriere
  • Leve Videre-saken (se kap.21.4)
  • John Fredriksen-saken (se kap. 21.9.)
  • Tollefsen-saken (se kap21. 10) og mange andre saker i dette kapitel

17.21 Nok å gjøre

Nå skal fru Nygaard Haug få vite noe av hva hun ville ha fått fra vårt materiale om vår sak til granskning vedr E-tjenesten, både ymse sammenblanding og annen snacks, hvis hun ikke hadde løyet seg fra dette:

  • Hvilken rolle Industrivernet, som i sin tid ble etablert som en av E-stabens dekkorganisasjoner, spilte i vår sak
  • Hvilken rolle bedriften Norasonde, som i sin tid arbeidet for E-stabens, og denne bedriftens tidligere ansatte spilte i vår sak
  • Hvilken rolle Kontoret for Samband, Sikkerhet og Beredskap i UD (SSB) spilte i vår sak (ambassadør Georg Kristiansen kjenner dette kontoret meget godt fra sin tid i UD da han foreslo UD’s spionjakt)
  • Hvilken rolle en tidligere mangeårig ansatt i Etterretningsstaben, nå borettslagsformann, spilte i vår sak herunder hans kontakt med en dame ansatt i Politiets Overvåkingstjeneste (POT)
  • Hvilket personlig engasjement sjefen for E-staben. general Alf Roar Berg. hadde i vår sak
  • Hvilket personlig engasjement og hvilken bruk av underordnede ledd nestkommanderende og seksjonssjef i E-staben, Trond Johansen, sto for i vår sak
  • Hvilken rolle Trond Johansen har spilt sammen med Mossad og Mossads apparat i Norge – ‘Tsafririms’ etterretningsceller (‘Frames’) (Tsafririm var for noen år tilbake under ledelse av Dan Ærbel, en av de Lillehammer-dømte)
  • Hvilken rolle Trond Johansen spilte sammen med Iver Frigaard i vår sak
  • Hvilken rolle Trond Johansens kontorsjef spilte i vår sak, både som samarbeidspartner for andre deltakende og personlig engasjement
  • Diverse navngitte enkeltmannsfirmaer med sannsynlig tilknytning til E-tjenestens rolle i vår sak
  • Diverse navngitte radioamatører med oppdrag sannsynligvis også for E-staben i vår sak
  • Hvilken rolle Spilhaug-apparatet (se kap. 24.2.3.8 og 25.26.1) – den norske IB-skandalen har spilt i vår sak

Nygaard Haug ville således fått nok å gjøre med vår sak om hun hadde ønsket det.

17.22 Uten tillit

Major Anders Hellebust, selv etterretningsoffiser fra 1972 til 1975, ble intervjuet av Klassekampen etter avgivelsen av Nygaard Haug-utvalgets innstilling sommeren 19941:

«NYGAARD HAUG UTEN TILLIT:

KK: – Stemmer konklusjonene i Nygaard Haug-rapporten med det du kjenner til om e-Tenesta?

AH: – Nei, det gjer dei ikkje. Då må i så fall fleire av del kjeldene eg brukar lyge, og eg har større tillit til kjeldane mine enn til Nygård Haug-utvalet, seier Hellebust.

Hellebust sine kjeldar har arbeidd fleire år i E-tenesta, og ein av dei arbeidde og i Ruseløkka -bunkersen.»

Hellebust sier videre at han mener Nygaard Haug-utvalget hadde vært «svært ukritiske til Trond Johansens politiske verksemd». Utvalget hadde vært «Svært venleg innstilt til styresmaktane si tolking av saka.». Han savnet også fra Nygaard Haugs side

«… ei drøfting av om det ville være naturleg for del som arbeidde i Ruseløkka å fortelle at dei har drive ulovleg arbeid – om dei eigentleg er interessert i å seie sanninga.»

Andre kommentarer som nå haglet ned over utvalget fra stortingsrepresentanter og lederskibenter desslike var «et rent bestilingsverk», «hvitvasking av E-tjenesten» og «Ap-lakeier». I et tilsvar sa nå Nygaard Haug:

«… Men kritikken fra selv ansvarlige politikere rettes mot vår hederlighet, tillit og integritet. Det virker krenkende og urettferdig.»

Dristig, av en som vet hun har løyet! Så snur hun kritikken mot Stortinget selv:

«Forsvarsminister Jørgen Kosmo har til meg også sagt at han har søkt råd om valg av enkeltpersoner i utvalget hos relevante politikere og komiteer i Stortinget, spesielt Forsvarskomitéen,»

1 Klassekampen 7. juli 1994.

17.23 Bladde bare i E-arkivene!

Vi har nevnt at Nygaard Haug i ett av sine intervjuer hadde spurt retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes1?

Vi har senere notert oss at lederen i Stortingets Granskningskommisjon, som ellers tok Nygaard Haug i forsvar, ufrivillig ga veiledning om svaret2:

«- Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben. Vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet.»

Lund avslører mao. at Nygaard Haug «i stor utstrekning» baserer sin frifinnelse av E-staben på informasjoner fra E-staben! Var det ikke det vi fryktet? Svaret er derfor ikke så fjerntliggende: Nygaard Haug kunne bygget på en rekke andre informasjonskilder også. Som f.eks. alle de vi hadde gitt til Edward Dahl, men som Nygaard Haug var villig til å lyve for å slippe å få.

Eller hun kunne lest hva selveste justisministeren beskrev i VG (se begynnelsen av dette hovedkapittel): At det blant flere kategorier overvåkere finnes en type teknikere som:

  • ikke vet hvem arbeidsgiverloppdragsgiver er
  • tror (uriktig) at arbeidsgiver/oppdragsgiver er Justisvesenet/Overvåkingspolitiet
  • i alle år holdes i denne uriktige tro
  • også mottar «lønningspose»/utgiftsgodtgjørelse som opprettholder denne uriktige tro
  • heller ikke er ansatt i E-staben
  • i virkeligheten er knyttet til E-staben

Dernest kan vi nevne en annen kategori som:

  • vet hvor de er ansatt (og det er ikke hos de hemmelige tjenester)
  • samtidig er «tilknyttet E-staben»

Deler av personellet i begge kategorier opparbeider kontinuerlig sine statspensjonspoeng som følge av sitt formelle ansettelsesforhold – andre overføres til statspensjon med «opparbeidede/tilpassede» poeng først ved oppnådd pensjonsalder eller noe før! Vi vil imidlertid understreke at de fleste i sistnevnte kategori absolutt ikke har hatt behov for samtale med justisministeren, men enkelte burde ha gjort det.

Nygaard Haug vet av sine egne undersøkelser3 at dette er en egen kategori personer med såkalt løs tilknytning til E-tjenesten. Til tross for at hun hadde mer enn et halvt år på seg etter at justisministeren innrømmet dette forholdet, har hun ikke gjort noe som helst for å granske virksomheten som er drevet og fortsatt drives av disse frittsvevende teknikerne «med tilknytning til E-staben». Hun burde forstått at dette var hennes hovedoppgave. Dette er en del av det vi har beskrevet som den «fjerde tjeneste», hvis eksistens er benektbar overfor alle som ikke – slik som Nygaard Haug, men hun er en av de meget få – sitter med E-tjenestens oversikt over organisasjon og total økonomi.

Som justisministeren sa til VG4:

«Det er meget, meget alvorlig når det dukker opp tegn på uklare kommandolinjer mellom Forsvarets E-tjeneste og Politiets Overvåkingstjeneste. Slike forhold er fullstendig uholdbare.»

Det var nettopp disse uholdbare forhold Trond Johansen og Iver Frigaard monopoliserte seg imellom på 80-tallet, og enda mer uholdbart ble det når man skjøtte på med Mossads lokale etterretningsapparat i Norge.

At man måtte se etter noe annet enn E-tjenesten spesifikt gjorde vi også klart for utvalget5:

«(Vi) ønsker å få frem at det i det vesentlige er det man kan kalle ‘den 4. hemmelige tjeneste’, dvs. operasjoner med spor til alle de tre hemmelige tjenestene m.v., som har opptatt Ramm og Setsaas. De vil derfor i forbindelse med presiseringen søke å få frem at det i mindre grad er snakk om E-tjenesten i egentlig forstand. På spørsmål sier Setsaas imidlertid at det ikke er tvil om at mange av de spor Ramm og Setsaas forfølger, dessverre fører inn til en bestemt del av E-staben.»

Nygaard Haug «forsto» ikke dette heller. Men kunne man egentlig ha ventet det, så grenseløst tungnem hun var med å oppfatte meget enklere poenger?

Norsk samfunnsliv har de senere årene tilført språket endel nye uttrykk, slik som «en mong» og «en lødd». Hva med «en nygaard-haug»?

1 NTB-melding 8. juli 1994.

2 Lund til Aftenposten 6. juli 1994.

3 Det fremgår av innstillingen at hun har fått informasjon også om E-tjenestens hemmelige organisasjon.

4 VG 27. november 1993.

5 Offisielt referat fra møte mellom utvalget og Setsaas 21. januar 1994, undertegnet Sam Harris.

17.24 Takk for hjelpen!

Men Statsministeren må ha ment at hun gjorde en førsteklasses jobb. Under utvalgsarbeidet ble hun tildelt sin St. Olav.

Hun er ikke den første som er blitt belønnet fra Slottet for sin innsats for E-tjenesten. Ifølge CC ba Vilhelm Evang sin tid sin nestkommanderende Andreas Kielland Rygg om å utvirke at to stay behind-folk, Jens Lien og Rolf Riise, fikk Kongens fortjenestemedalje i gull1:

«Rygg hadde gode forbindelser i forvaltningen og svigerfaren, byfogd Harald Gram var meget innflytelsesrik. Kommandørkapteinen (Rygg) fikk ikke vite hvorfor hans sjef ønsket at disse to industriledere skulle få utmerkelsen, men sørget for at så skjedde. Dette var selvsagt ingen stor sak, men ganske artig. Ved at industrilederne ble tildelt Kongens gull viste Evang overfor Lien/Platou-utvalget hvor bred hans innflytelse var og helt frem til Slottet.»

Etter at boken var utgitt, ble CC kontaktet av folk som kunne fortelle at både Vilhelm Evang og Trond Johansen hadde utvirket at personer som etter deres mening fortjente det også hadde fått St. Olav! 2

Etter avgivelsen av innstillingen ble Agnes Nygaard Haug belønnet med verv som kst høyesterettsdommer (se kap. 25.15.4).

1 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983. Side 135.

2 CC i samtaler med oss.

18. NÅR ULOV BLIR LOV

Det endte altså pånytt med en koordinert øvelse mellom to organer som kun Regjeringen kunne ha koordinert for å sikre at intet ble gjort for å granske E-tjenestens rolle i vår sak – Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Dette hadde vi ment lenge, men vi fikk det først endelig bekreftet 10. mai 1994. Da fikk vi endel annet bekreftet også.

18.1 Møte med Dahl

Rundt et møtebord i hotell Savoy sitter denne dagen fem mennesker i et møte som hadde begynt klokken 1000. Førstestatsadvokat Edward Dahl fører ordet. Langsomt leser han høyt fra «en pressemelding han hadde forberedt»1. Det snakkes om forhold som kunne tyde på avlytting og overvåking, men som mest sannsynlig hadde naturlige, ikke straffbare årsaker; om omstendigheter som kunne være forenlig med ulovlig virksomhet, men som sannsynligvis ikke var ulovlig overvåking og om manglende grunnlag for å rette etterforskning mot de hemmelige tjenestene eller noen andre etater. Det skapes et inntrykk av at det nok kunne ha foregått mye rart, men det kunne ikke bevises at noe var ulovlig. Saken henlegges etter bevisets stilling. Saken henlegges fordi intet straffbart forhold finnes bevist. Saken henlegges. …

Norsk Oljerevys forretningsadvokat Fred Stokvold, som ikke har hatt noen tidligere befatning med saken, men nå var medbragt som vitne, noterer flittig og sperrer øynene mer og mer opp. Når Dahl er ferdig. utbryter han: – Men hvorfor kan du ikke si det rett ut, Dahl? Disse karene har vært utsatt for lovlig overvåking!

Dahl hadde nettopp skjenket seg en ny kaffekopp. Nå skvatt det kaffe i alle retninger. – Jeg kan ikke svare på slike spørsmål. Jeg må bare vise til den teksten jeg har lest opp.

De to siste personene – utenom Dahls etterforsker Arne Sandstad som for det meste holder seg taus – er selvsagt Setsaas og Ramm. Setsaas smiler og hygger seg. Han er ikke det minste overrasket. Men Ramm er sjokkert og hiver seg på: – Er du blitt informert om noen rettslig kjennelse for lovlig overvåking? Har noen latt deg forstå eller instruert deg til å legge til grunn at overvåkingen er lovlig? Har du glemt at justisministeren sa det motsatte i Stortinget? At Frigaard sa det motsatte til Lier? Hvis du har fått slik informasjon, har du brydd deg med å sjekke med statsråden? Burde ikke det vært din plikt?

Førstestatsadvokaten hadde neppe sittet på den enden av et kryssforhør før. På hvert eneste spørsmål kom det samme, lakoniske svaret, etterhvert mer og mer lavmælt, mens kaffekoppen skalv. Vi følte oss som i en amerikansk kriminalfilm der vitnet beskytter seg bak «the fifth amendment»2:

– Jeg kan ikke svare på det. Jeg kan bare vise til teksten i pressemeldingen.

1 Pressemelding fra Riksadvokatens etterforskningsgruppe av 10. mai 1994.

2 Et vitne behøver ikke svare på spørsmål som kan implisere ham i straffbare forhold. Da må det gjentas hver gang: «I refuse to answer on the reason that the answer might incriminate myself.»

18.2 Bitene faller på plass

Den stakkars gjerningsmannen som Oslo Politikammer omsider hadde forhandlet seg frem til etter at Kontrollutvalget raskt hadde rukket å henlegge uten noen gjerningsmann, hadde nå forsvunnet pånytt. Dahl var i virkeligheten helt klar: Vår sak består nå kun av lovlige gjerningsmenn eller av forhold som aldri har funnet sted og derfor ikke har noen gjerningsmann!

Den som har hatt en illsint trailer på støtfangeren over en strekning på mer enn 80 km (se kap. 18.6), og den som skal klareres av de største truckene ytterst på Fillipstad-kaia (se kap. 16. 1), må ha levd i annen verden enn den som observeres av landets Riksadvokat.

Dette møtet markerte slutten på Dahl-gruppen, og slutten på Dahl-pausen. Dahl hadde sørget for at møtet fant sted akkurat før Stortinget tok sommerferie. Håpet var nok at bare to ting skulle stå i hodet på stortingsrepresentantene: Ferien og EU-avstemningen samme høst. Riktignok hadde Stortinget kommet en hårsbredd fra å kaste Regjeringen på Moland-saken, men etter det ventet man bare ett omkved: Regjeringen er fredet til EU-medlemsskap er avklart i en eller annen retning. Kom tilbake i 1995, gutter. De fikk nesten rett. Da vi kom ut fra møtet med Dahl, var alle koffertene pakket. Men vi fikk likevel tak i noen av våre kontakter på Stortinget, som fikk se pressemeldingen og høre fra møtet. De var ikke sene med å få sagt fra om hva de mente (se kap. 18.17).

Møtet var også blitt vridd trill rundt av Dahl i forhold til forutsetningene. En gang i begynnelsen av Dahl-perioden tok vi opp med Dahl at det var en helt spesiell sak av den største samfunnsmessige betydning vi hadde med å gjøre, med uhyre sterke og velutstyrte motstandere. Vi anbefalte at det ble lagt opp til en arbeidsform som tilsvarte denne utfordringen, dvs. at Dahl, hans etterforskere og vi burde inngå mer i et samlet team, slik at vi hele tiden kunne få kombinert våre totalkunnskaper og arkiver med deres nye etterforskningsresultater. Uten slik feedback ville en rekke poenger og vinklinger gå tapt og etterforskningen ville bli sporet av mange ganger, ikke minst på grunn av provokatører som de ville møte og som vi hadde god peiling på.

Men dette ble avvist. Vi kunne ikke få tilgang på noe informasjon fra etterforskningen, og slett ikke avhørsprotokoller, for slik var reglene. Men Dahl gikk til slutt med på at vi skulle få et møte med ham og hans gruppe når de anså seg ferdig med sin etterforskning, og en orientering om resultater så langt, slik at vi kunne komme med kommentarer. På et grunnlag som var utvidet med våre eventuelle kommentarer ville han så eventuelt iverksette en ny runde etterforskning, sammenfatte og konkludere. Vi måtte slå oss til ro med det.

Men da pausen begynte å trekke ut, og vi hørte rykter fra Sørlandet om at han snekret på en henleggelse, sendte vi fax der vi minnet om at han skyldte oss et slikt møte før han avsluttet etterforskningen. Vi spesifiserte i detalj den prosess vi var blitt enige om. Samtidig oversendte vi endel konkrete spørsmål som vi varslet vi ville ha svar på. Det kom intet svar, så vi ringte. Han bekreftet i telefonen at han snart ville innkalle til dette møtet, og på de siterte premisser. Vi var imidlertid meget skeptiske, og sendte en ny fax, der vi bekreftet telefonsamtalen og dens innhold. Det kunne ikke være noen tvil: Møtet skulle finne sted før han avsluttet og åpne for våre eventuelle bidrag i en ny etterforskningsrunde. At det skulle være en ny etterforskningsrunde etter pausen fremgikk jo også av Dahls egen pause-pressemelding (se kap. 16.9)1 at

«… saken stilles i bero inntil Nygaard Haug-utvalget har avsluttet sin granskning og fremlagt sin rapport. Etterforskningen vil deretter bli gjenopptatt og sluttført.»

Vi visste at han ikke hadde gjenopptatt noen etterforskning, og følte oss overbevist etter to telefaxer og telefonsamtaler at det ville bli en runde til. Vi trodde ut fra forutsetningene at det var møte som avtalt vi var innkalt til 10. juni. Riktignok visste vi nå at vi hadde å gjøre med en dekkaksjon, men det foresvevet oss ikke at Dahl ikke ihvertfall ville gå gjennom de avtalte formene slik at det skulle se riktig ut, men isteden eklatant bryte selv uttrykkelig avtalte spilleregler.

Men Dahl lurte oss. I 13-14-tiden kom vi inn på forhold som gjorde at vi mente Dahl nok fikk skrive om hele pressemeldingen. Da var det han plumpet ut med at det ikke lot seg gjøre, for den var allerede sendt ut. Det viste seg at han hadde forhåndsprogrammert trolig Riksadvokatens kontor til utsendelse klokken 1200. Pressemeldingen var allerede klarert med Riksadvokaten og det var ifølge Dahls klare og direkte utsagn intet, absolutt intet vi kunne si eller opplyse eller argumentere med som kunne endre et komma!

Vi konstaterte at han hadde brutt alle avtaler. Dahl nektet, og påsto at det ikke var noen avtale. Vi produserte fax nr. 1. Dahl sa det var vår oppfatning, ikke hans. Vi nevnte telefonsamtalen. Dahl hevdet vi hadde misforstått. Vi produserte fax nr. 2. Dahl innrømmet at han hadde fått den, men at den fortsatt var uttrykk for vår oppfatning. Vi spurte hvorfor han i så fall aldri hadde korrigert denne oppfatningen skriftlig etter to faxer. Han svarte at han hadde ikke hatt tid. Vi spurte om det også var mangel på tid som medførte at han brøt sin egen pressemelding om «ny runde etterforskning». Det ble dårlig med svar.

Det hjalp ikke å karakterisere Dahl. Mens vi satt fanget i møtet var nå hele «den fjerde tjenestes» hær av desinformanter i full sving med å bygge videre på Dahls henleggelse for endelig å knekke oss. Vi bestemte oss likevel for å prøve å få så mye som mulig ut av Dahl, men han forsvant raskt etter dette for å rekke flyet sitt, til tross for at vi hadde varslet at vi hadde dagsorden nok til et fulldagsmøte. Det var ikke for mye for langt ut fra alle de fulle dager og netter vi hadde jobbet for ham allerede, ikke minst fordi han avslo å utbetale oss 5 øre for våre utgifter og tapt arbeidsfortjeneste!

Vi var likevel fornøyd med møtet etterpå. Mange avgjørende brikker var kommet på plass, og vi var i stand til å formulere en ganske sikker arbeidshypotese om hva som til da hadde skjedd bak kulissene. Denne hypotesen ble senere bare bedre bekreftet. Idag regner vi den for i all hovedsak bevist. Selv om mye av dette var klart tidligere, og enkelte biter først kom på plass senere, velger vi å redegjøre for den her.

Slik vi så det, var det fire ganger panikken virkelig måtte ha bredt seg i systemet:

1 Pressemelding fra førstestatsadvokat Edward Dahl av 18. november 1993.

18.2 Første panikk: Mossad avslørt

Første gang var da Setsaas i september 1990 fortalte politiinspektør Iver Frigaard i POT om sine kunnskaper om Mossad på to områder: Aksjoner i Norge, og Mike Harari som etablert hovedmann på Lillehammer. De visste nok allerede om vårt bokprosjekt og risikoen for at disse forholdene ble alminnelig kjent. De var også engstelig for at disse sakene skulle vekke opp den på dette saksområde sovende Syse-regjeringen til ny granskning av Lillehammer-saken. Vegard Bye hadde jo allerede gitt ut sin bok «Forbuden fred»1, og nå kom en ny person med hele verifikasjonen. Systemet visste at det allerede var kontakt mellom oss og Bye. Her lå det en udetonert bombe, som måtte uskadeliggjøres. Det førte til aksjoner på bred front, vesentlig i regi av E-tjenesten og Mossads apparat, for å finne ut mer om manuskriptet, lokalisere det og få lest det for iverksettelse av diskreditering og mottiltak. helst stanse hele prosjektet eller ihvertfall utsette det.

Det siste lyktes de forsåvidt i, for vi bestemte oss etterhvert for å komme til bunns i overvåkingssaken som et særlig godt «siste kapittel».

1 Vegard Bye: «Forbuden fred». Cappelen 1990.

18.4 Andre panikk: Overvåkere avslørt

Andre gangen bygget panikken seg opp ettersommeren og høsten 1991. La oss minne om de viktigste begivenhetene denne høsten:

  • Setsaas hadde i mellomtiden (okt 90) flyttet til Lindebergåsen med nissen på lasset. Det dukket opp overvåkere fra Norasonde (se kap. 24.6) og Spilhaug-apparatet (se kap. 24.3.2.8) på alle kanter og flere overvåkingsleiligheter ble avslørt
  • Opprullingen av Mossad/Asylsøker-saken i september 1991 ga økt troverdighet til våre opplysninger og kastet økt tvil over Frigaards rolle
  • Vi ba i september Lier kontakte Urdal for å få stoppet den kriminelle overvåkingen, men fikk beskjed tilbake Frigaard: «Vi overvåker ikke, men kan ikke garantere at ikke andre gjør det». Men han kunne heller ikke melde om noen tiltak mot «andre» (se kap. 7).
  • september 1991 ble Annæus Schjødt anmeldt for bruk av falske bevismidler ved domstolene
  • I september 1991 ble ny overvåkingsleilighet avdekket, i denne fasen den viktigste. Dette meddeles Lier (se kap. 18. 7)
  • I oktober 1991 observerte Setsaas og Holst at det var etablert «kringvern» av patruljerende sivile politimenn med schæfere (se kap. 7.1)
  • det kunne også konstateres bruk av videokameraer med 360 graders dekning
  • Samme måned ble Setsaas utsatt for overfallsforsøk med 10-15 personer samtidig som OP-poster fra tjenestene og Oslo Politikammer overvåket det hele med videokameraer (se kap. 20.13.4)
  • Da vår etterforsker, tidligere sjef for Politivakta, Arne K. Tangstad, redegjorde for dette overfor POT-sjef Jan Grøndahl, utbrøt denne «Begynner han å bli redd nå?», men da han oppdaget at Tangstad ikke var «på nett» fikk Tangstad beskjed om at han skulle «holde seg langt unna denne saken – ellers ville det gå ham ille » (se kap. 7.2)
  • I oktober og november ble tilsammen 6 biler, herunder biler benyttet av Tangstad, påført betydelige skader (se kap. 7.2 og 7.3)
  • I oktober oppdaget vår tekniske etterforsker, som senere ble snudd, Trygve Lauritzen, avlyttingsutstyr i Drammensvn 10 (se kap. 4.5) og tre uavhengige indikasjoner på avlytting på Lindebergåsen fra avlytterleilighet. Han skrev rapport om Drammensveien men nektet å gjøre det om Lindebergåsen. (se kap. 4.6)
  • To måneder senere påviste Setsaas for ham ved inspeksjon av den nå ledige avlytterleiligheten at det var utført maling/sparkling av borede hull for mikrofoner på de riktige steder i forhold til de tidligere tekniske påvisningene
  • I samme perioden ble nattklubbvervingen til Tronds kontorsjef Terje Buljo og hans etterfølger avslørt (det hadde foregått tidligere på høsten). og Lier advarte kvinnen som var utsatt for dette mot å ta imot besøk av den «farlige» Setsaas(se kap. 7.2)
  • I desember avslørte vi Justisdepartementets spanerbiler: Lier forklarte dette med «spaning på spanerne» (men han fant ingen andre) (se kap. 7.4.)
  • I desember ga Lier beskjed til h. r. adv. Annæus Schjødt om at Setsaas skulle ha planer om «å ta ham» og oppga registreringsnumre på biler Setsaas benyttet (se kap. 18.18)
  • I januar 1992 ble Lauritzen gitt stort oppdrag av Justisdepartementet i forbindelse med sikkerheten på Lillehammer-OL (se kap. 4.6)

Det som må ha skjedd var at alle våre avsløringer av overvåkere etc. umiddelbart ble bragt videre til disse. Overvåkerne og særlig operasjonsledelsen, som til da var dominert av E-tjenesten og Mossad Norge, fikk dermed panikk og forlangte hjelp og beskyttelse. Lier og Oslo Politikammer fikk beskjed om å fremskaffe denne beskyttelsen, overta ansvaret for overvåkingen ved at denne midlertidig ble konvertert til også en politimessig overvåking, oppholde oss med godt snakk og holde politimester Willy Haugli mest mulig utenfor.

La oss her minne om at Frigaard hadde uttalt til Lier at POT ikke drev med noe mot oss. Trond Johansen hadde sagt det samme om E-tjenesten. Men Oslo Politikammer har aldri avgitt noen slik forsikring. Justisminister Grete Faremo uttalte seg generelt i Stortingets justiskomite om at det ikke var noen overvåking av oss, men må da ha tatt sjansen på at hun senere måtte kunne benekte kjennskap til vanlig politimessig spaning (credible denial»1).

Det var da også «credible denial» – benektbarhet – som hadde vært filosofien bak alt som hadde skjedd tidligere, og benektelsene fra både Frigaard og Trond. Det er nettopp det som er poenget med å bruke Spilhaug, Mossad, Industrivernet, Norasonde. Tronds spesialløsninger ved hjelp av sønner og døtre til «forhenværende») E-folk, symbiosemiljøet med AKP(m-l) osv. Etterretning/overvåking/offensive aksjoner via stedfortreder! Blir det avslørt, er det noen private grupper, noen overivrige underordnede e.l., slik at det er benektbart hvem som egentlig står bak. Det er dette som er brukt mot oss. Alt skulle være være benektbart – og ble benektet -, inklusive voldelige aksjoner. Men da de voldelige aksjonene og alle truslene hverken nøytraliserte oss, langt mindre stoppet vår kontraetterretning, og vi fant ut mer og mer, måtte aktivitetene gis et tryggere skalkeskjul, og man fant på å konvertere dem til «lovlig overvåking» på et oppkonstruert grunnlag. De var ikke lenger benektbare, og måtte gjøres forklarbare.

Trond skiftet metodikk; en «strategi for kriminalisering» ble tatt i bruk for å skape grunnlaget for den «lovlige» overvåking. Det ble ikke spart hverken på penger eller andre midler. En mangeårig narkoman (pillemisbruker) fikk ansettelse hos Sven Aage Hauge (på E-stabens sekkepost/hemmelige budsjett hos Forsvarets Bygningstjeneste) for innsats som provokatør.

Kriminaliseringsstrategien ble også parallelt supplert med terrorisering mot oss og våre familiemedlemmer for å øke nervepress og fremprovosere uoverveide handlinger som det kunne slås ned på. Terrorisering er en meget vanlig metode hos Trond & Co og kan gi (for den/de det går ut over) tilsiktede tragiske utfall!

For å få til kriminaliseringsstrategien dette måtte man oppkonstruere ett eller annet grunnlag for en rettslig kjennelse som åpnet for politikammerets og POT’s aksjoner. Det ble svært klart da vi senere fikk kjennskap til Liers «advarsler» til Schjødt. En slik konverteringsaksjon måtte ha vært klarert helt til topps hos Riksadvokaten og i Departementet/Regjeringen.

Hva kunne ha vært grunnlaget for rettslig kjennelse? Vi visste selvsagt at ikke noe kunne finnes. Man måtte ha oppkonstruert noe som ble tatt for god fisk av en dommer som var tilstrekkelig søvnig eller tilstrekkelig «på nett». Samtidig var det jo helt åpenbart at dette grunnlaget ikke kunne presenteres f.eks. i Stortinget. Da ville vi enten fått vite det med en gang, eller – hvis det hadde vært hold i det – alle dørene til Stortinget ville blitt stengt for oss. Men absolutt ingen vi kjente, kjente til noe, og dørene ble bare videre og videre.

Det var som i et puslespill: Alle andre brikker var på plass. Vi stirret på et tomt, svart felt med særdeles tydelig profil.

1 Amerikansk uttrykk fra E-miljøer som betyr at en offentlig leder som faktisk er informert må forsvares ved forfalskning eller ikke-eksistens av dokumenter og på annen måte slik at lederen siden kan hevde manglende kjenneskap til saken. Se også Bortens analyse av dette i kap. 25.24.1.

18.5 Lauritzen-rapporten

Av hensyn til leseren velger vi nå å foregripe begivenhetene. Vi fant den manglende brikken – men først så sent som våren 1995. I forbindelse med rettssaken Annæus Schjødt vs Ramm forlangte nå Ramms prosessfullmektig, h. r. adv. Tor Erling Staff, alle politidokumentene fra Liers etterforskning fremlagt. Det var ikke så meget, men mer enn nok: To notater fra Lier skrevet sommeren 1992 til henholdsvis politiinspektør Knut Mikkelsen1 og kriminalsjef Truls Fyhn2. Mikkelsen-notatet hadde sågar vært innom Eidsivating. (Se mer om disse notatene i kapittel 7 og andre steder.)

Staff oppdaget imidlertid at det manglet ett av ca 15 vedlegg til Mikkelsen-notatet, og forlangte å få dette oversendt pr fax. Vedlegget var på to sider med kun noen få linjer på side 2. Da vi fikk se det, men ikke kopiere det, kunne det synes som om skriften på side 2 var litt annerledes. Med de erfaringer vi ellers har med post- og kopi-virus (se kap. 23.13) kan vi ikke være helt sikre på om det som nå kom var hele vedlegget, eller om en eller flere påfølgende sider var erstattet med noen få avsluttende linjer for at ikke førstesiden skulle slutte i løse luften. Det vi fikk se var imidlertid ille nok. Faktisk er dette notatet nå ett av våre aller viktigste bevismidler. Hvor ødeleggende det var å måtte levere det ut må man ha forstått i Oslo Politikammer. Derfor forsøkte man nok i det lengste å unngå det ved å skylde på kopimaskinen – et av eksemplene på «post- og kopi-viruset», som altså allerede herjet på Politikammeret!

Vedlegget viste seg å være et notat fra vår privatetterforsker Trygve Lauritzen i Sikkerhetskonsulentene A/S, datert i januar 19923. Vi visste at denne personen som var engasjert av oss, allerede var blitt snudd til å arbeide for motparten (han var blitt tildelt et omfattende oppdrag vedrørende sikkerhet på Lillehammer). Vi hadde imidlertid ikke ventet at han ville synke så dypt som han nå gjorde.

Oslo Politikammer hadde lagt spesielle begrensninger på hvordan Staff kunne benytte disse dokumentene Vi fikk bare lov til å gjennomlese dem, ikke ta kopier eller gjøre detaljerte notater. Notatet er en grotesk mistenkeliggjørelse av Setsaas og fylt til randen av insinuasjoner om at Setsaas selv skulle ha utført eller planlegge kriminelle handlinger, uten at Lauritzen hadde skygge av bevis. Han visste godt at han oppkonstruerte «bevis»!

I notatet ble Setsaas beskrevet over litt over én tettskreven side som en våpenglad type som skulle ha masse våpen hjemme, at han var troendes til å «skape bevis» for sin sak selv bl.a. ved å knuse biler, at han mente advokat Schjødt var innblandet med Mossad osv. Leif A Lier bygget endog opp under Lauritzen ved i sitt notat bl.a. å påstå at Setsaas på et møte med ham hadde vært «nervøs» og villet «iverksette uspesifiserte tiltak», og gikk god for Lauritzens notat gjennom ledsagende kommentar om at dette kunne kaste lys over Setsaas som person.

Notatet var et bestillingsverk. Det falt i tid sammen med at Lauritzen fikk sikkerhets-oppdraget på Lillehammer. Det var datert noen måneder etter at de politimessige konverteringsaksjonene er registrert. Det illustrerte hastverket: Politimessig spaning måtte startes, selv mens man lette etter grunnlaget. Et syltynt grunnlag ble først oppkonstruert av Lier gjennom advarslene til Schjødt. Men man trengte mer, også for å bringe POT inn i konverteringsaksjonen under terrorisme-overskriften – og da måtte man ha rettslig kjennelse.

Det er lett å påvise at Lier selvsagt visste at Lauritzen-rapporten representerte falske anklager. Han hadde f.eks. selv forklart at minst én bilknusing skyldtes narkomane (overfor Tangstad og oss, for å bortforklare), og ville meget lett funnet ut om de fleste knusingene var at det var fysisk umulig for Setsaas å ha kunnet utført dem4. «Systemet» hadde knust bilene selv for å skremme oss. Da vi deretter analyserte disse aksjonene og foretok bevegelsesanalyser og meddelte Lier resultatene, ble Setsaas anklaget for bilknusingen slik at han kunne settes under overvåking. Dette er Norge – ikke en bananrepublikk! Dessuten ble det arrangert overfallsforsøk for å skremme, slik at en annen av våre etterforskere fikk spørsmål «er han blitt nervøs nå?» osv.

Leif A. Lier er forøvrig også i andre sammenhenger anklaget for å ha benyttet lignende provokatoriske arbeidsmetoder.

Lauritzen ville aldri våget å levere fra seg så grove anklager uten beskyttelse. Det er videre åpenbart at notatet kun kan ha hatt et meget spesielt formål, siden Lier ikke iverksatte noen form for synlig etterforskning om våpenlagrene etc, f.eks. ikke en gang foretok avhør av personer omkring Setsaas eller Setsaas selv.

Det siste er meget alvorlig. Her foreligger det konkrete anklager fra en person som man har så stor tillit til at han får ansvaret for Lillehammer-OL’s sikkerhet. Han hevder bl.a. at han selv har hørt Setsaas redegjøre for at han har og er innstilt på å bruke typeangitte terroristvåpen. Det er en smal sak å konstatere at han ikke er oppsatt med slike militært og ikke ellers registrert innehaver av dem. Ergo måtte de ha vært stjålet eller smuglet inn i landet!

Og her kommer noen viktige poenger:

  • Hvis Lier fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han straks iverksatt tiltak mot Sesaas’ mulige besittelse av ulovlige våpen – en meget alvorlig sak særlig i lys av Liers egne observasjoner om en «nervøs» person som skulle «iverksette tiltak»!
  • Hvis Lier ikke fant Lauritzen-rapporten troverdig, måtte han selvsagt ikke gi den en slik spredning som derved gjorde Lier skyldig i kolportering av alvorlige injurier
  • Hva er forklaringen på at han tilsynelatende ikke gjennomførte avhør eller iverksatte etterforskning, men likevel sendte Lauritzen-rapport med egne forsterkende bemerkninger rett til værs?

Den eneste mulige forklaringen er at Lauritzens og Liers notater hadde et annet formål, nemlig til bruk for å utvirke en hemmelig kjennelse for lovlig avlytting/overvåkning, ransaking, hemmelig beslag etc. og en hemmelig beslutning i Politikammeret om å iverksette politimessig spaning/overvåkning som en konverteringsaksjon for og i tillegg til den helt ulovlige virksomhet ved E-tjenesten og Mossad som vi hadde avslørt, samt tilsvarende for POT.

Dermed var dommeren ført bak lyset av Lier, Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating – eller selv innblandet. Hensikten med å innhente rettslig kjennelse var nemlig ikke å oppklare våpensaken m.m. (den var oppklart som ikke-eksisterende før notatet ble skrevet), men å legitimere systemets egne helt ulovlige aksjoner. Tror noen at Eidsivating gjør dette uten å rådføre seg med Riksadvokaten, eller at Riksadvokaten gjør det uten å rådføre seg på regjeringshold?

Det er ikke usannsynlig at Lauritzen-notatet og evt de rettslige kjennelsene også er blitt brukt som grunnlag for samspillet mellom Kontrollutvalget (vår klage ble levert dit i april 1992) og Oslo Politikammer (Lier ba oss innlevere anmeldelser 1. juli) (se kap. 14.4). Det forklarer at Setsaas aldri ble innkalt til Kontrollutvalget. Han var jo allerede stemplet som «kriminell» og ikke meningsberettiget i klagesammenheng. De andre var vel ikke ansett stort bedre. Spørsmålet er her bare hvilke medlemmer av Kontrollutvalget som ble lurt, og hvilke som var med på spillet. Og koordineringen kunne kun ha funnet sted på regjeringsplan!

Det satt en lagdommer (Rakel Surlien) i kontrollutvalget da vi (ikke Setsaas) møtte, til tross for at hun i Statsråd flere måneder tidligere var skiftet ut som medlem. I 1994 etterfulgte Surlien Killengren som departementsråd i Justisdepartementet.

Med Lauritzen-notatet hadde «den fjerde» skaffet seg et slags grunnlag for overvåkingen av Setsaas fra 1992. Men hva med de tidligere aksjonene? De var sannsynligvis helt uten rettslig grunnlag i det hele tatt, operert av Mossad og E-tjenesten.

Men hva med overvåkingen av Ramm og Norsk Oljerevy? Fantes det oppkonstruert rettslig grunnlag for dette også, bare at vi ikke har sett det ennå? Det er ikke umulig. Provokatøren Roy Skoglunds underlige artikkel i Morgenbladet der Ramm forsøkes innblandet i en saus av russisk og cubansk etterretning (se kap. 20.18) er en indikator. Hvor langt kan man strekke betingelsene for telefonavlytting? Vi har to eksempler på at det kan strekkes meget langt:

Av Aftenposten i februar 1994 fremgår det at5:

«… telefonavlytting satte politiet på sporet av falskmyntnerne som idag møter i lagmannsretten»

Selv om rettslig kjennelse bare skal gis i narko-saker og når «Rikets Sikkerhet» er involvert, gis det altså for falskmynteri. Hensynet til inflasjonen og Norges Banks balanse inngår altså i «Rikets sikkerhet».

I brev til oss skrev førsteamanuensis Edvard Vogt ved Institutt for rettsutvikling i Bergen, kjent for sin rolle i å avsløre politivolden i Bergen6:

«Selv har jeg vært overvåket i mange år. Jeg vedlegger kopi av to henleggelser av anmeldelser av telefonovervåking fra henholdsvis Hordaland statsadvokatembeter og fra Oslo politikammer.

Begge benytter den bemerkelsesverdige formel: Henlagt som intet straffbart forhold (henholdsvis: ‘fordi det ikke er straffbart’).

Det må jo bety i klartekst at ja, jeg blir telefonovervåket, men dette skjer på legalt vis etter autorisasjon fra dommer. …

Det spørsmål jeg stiller er hvilket grunnlag jeg ble telefonavlyttet på. Det må jo enten være narkotika eller Rikets sikkerhet. Narkotika er noe for usannsynlig. Men hvilken trussel mot rikets sikkerhet kan da jeg representere, som Venstremann, tidligere prest etc.?

Realiteten må nok være at den type politivoldsforskning, som jeg hadde drevet, av visse personer … ble betraktet som samfunnsskadelig. …»

Henleggelsesgrunnlaget for Vogt ligner jo mye på Dahls i vår sak. Vogt har nok rett i at det forelå rettslig kjennelse. Har han også rett i saksgrunnlaget, ser det – også i lys av falskmyntersaken – ut til at det ikke bare er sikkerhetstrusler med sammenheng til fremmed makt som inngår i tolkningen. Og da blir det jo fritt frem for å tøye og tøye og tøye – helt til vi i virkeligheten snakker om Aps sikkerhet!

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

2 Ekspedisjon fra Lier til Fyhn av 25. august 1992.

3 Lauritzens rapport til Lier av 6. januar 1992.

4 Tangstad hadde benyttet bilen til en slektning som Setaas ikke kjente noe til, og bilen som ble knust først på gaten og senere inne på et avlåst område tilhørte en person som ikke kom inn i saken før senere, og ingen andre visste noe om hvor den befant seg.

5 Aftenposten 28. februar 1994.

6 Brev fra Edvard Vogt til Ramm av 3. juni 1993.

18.6 «Inspecteur Fatale»

Det er nå på tide å gå ganske grundig inn på Liers virksomhet. Vi begynner med å oppsummere – dels fra materiale presentert tidligere i denne boken og dels noe som først presenteres her, om Lier:

  • at han kun på ett eneste punkt gjorde nytte for seg ved å bekrefte at Schjødt var tilstede på møtet i POT (kap. 1.4), men det først etter flere måneders press og svært motvillig, og dette punkt ble underslått i Liers rapport
  • at han førte oss bak lyset ved å oppfordre oss til å innlevere anmelde/ser slik at etterforskningen kunne opptrappes kraftig – dagen før etterforskningen ble nedtrappet til null og henleggelsesprosess igangsatt (kap. 11.2)
  • at dette var ledd i et samspill med Kontrollutvalget for å legitimere at dette heller ikke løftet en finger for å etterforske og kunne frikjenne POT og Frigaard basert på Liers henleggelse og gi blaffen i klagene på E-staben, S-staben og Mossad (se kap. 14.4.)
  • at Lier eller Oslo Politikammer straks lekket anmeldelsene fra oss med innhold til Klassekampen til tross for forsikringer om det motsatte: og lekket henleggelsen til NRK 6 uker før vi fikk skriftlig melding (se kap. 11.2)
  • at det var manipulert med henleggelsesgrunnlaget -fra bevisets stilling til ukjent gjerningsmann (se kap. /1.4)
  • at hans etterforskning mot E-tjenesten og POT begrenset seg til â spørre Trond Johansen og Frigaard om de drev med noe og etterpå sa til oss at «de dørene kommer jeg ikke gjennom» (se kap. 11.4)
  • at det ikke finnes spor etter etterforskning av Mossad (men han var jo senioretterforsker i Oslo for Lillehammer-saken, se kap. 25.19.8, og fikk den gangen hyggelige tegninger fra Sylvia Rafael, se kap. 7.1)
  • at Lier har hatt en rekke andre kontaktpunkter med ekteparet Schjødt (se kap. 7.1)
  • at Lier advarte Annæus Schjødt mot at Setsaas «skulle ta ham» og at det teaterspill dette medførte kan ha blitt benyttet til å få anmeldelsene mot Schjødt for bevisfusk henlagt også som ankesak (se kap 18.18)
  • at viktig informasjon om vår kontraetterretning må ha lekket fra Liers jernskap til overåkerne slik at de kunne planlegge nye aksjoner («13368-saken») (se kap. 20.12.1 1)
  • at Ramms forbindelse med Televerket pr modem ble blokkert i 14 dager etter at Lier ble gjort oppmerksom på at vi drev denne typen kontraetterretning (se kap. 6.3)
  • at Lier underslo to brev fra presten Petter Holst til politimester Willy Haugli med opplysninger om alvorlig kriminalitet og klager mot Lier (se kap. 11)
  • at vi avslørte to biler registrert på Justisdepartementet som spanet på oss i trafikken – dette ble av Lier omgjort til «spaning mot spanerne»; helt usannsynlig pga bilenes operasjonsmønster og det faktum at Lier ellers ikke foretok noe som helst etterforskning i marken, og at han heller ikke nevnte denne etterforskningen i sin interne politirapport (kap. 11) (OBS: Vi avdekket 2-3 biler til, men har ikke avslørt disse registreringsnumrene ennå.) Dermed finnes det minst 8 sjåfører og sidemenn som kunne vært avhørt av Dahl, men det gjorde han ikke!
  • at det også ble registrert omfattende politispaning med schæfer i omgivelsene rundt Setsaas og Holst – dette er bare et «steinkast» fra Oslo Politikammers hundesentral (også dette var vel offisielt begrunnet med Lauritzen-notatet, men tjente nå som «kringvern» for overvåkerne fra andre deler av «den fjerde» og fortsatte til romavlyttingsleiligheten var tømt)1
  • at politiaksjonene også omfattet deltakelse i 360-graders videoovervåking rundt Setsaas
  • at operasjonene ved Terje Buljo – kontorsjef hos Trond Johansen – og nok en person med samme operasjonsmønster og egne forbindelser til E-tjenesten – for å verve en person i våre omgivelser som agent for tjenesten av Lier ble lagt til side som rene «sjekkeøvelser» (se kap. 7.2)
  • at Lier advarte vedkommende som hadde vært utsatt for Terje Buljo om at Setsaas, som var på vei for å få vite mer om episoden, var «farlig» og ikke måtte slippes inn! (se kap. 7.2) (hensikten var ihvertfall å blokkere denne informasjonen som senere likevel avslørte Trond Johansens kontorsjef, muligens å skaffe tid for å fjerne f.eks. avlyttingsutstyr fra vedkommendes leilighet)
  • at anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet i desember 1992 aldri ble underlagt etterforskning og ikke en gang besvart (se kap. 18.7)
  • at en av Liers politikolleger viste seg å være eieren til en skarp hund som ble forsøkt benyttet til styrt angrep mot Setsaas (denne saken blir omtalt nedenfor i kap. 20.11.1)
  • at det minst en gang på Lindebergåsen ble observert uniformert personell som låste seg inn i et kjøretøy som ble benyttet som avlyttings- og opptakssentral for avlytting av Setsaas2

at han ved henleggelsen totalt bagatelliserte observasjonene på Lindebergåsen og hevdet at det der ikke forgikk noe unormalt, mens «det var mer interessant på Slemdal», dog mest sannsynlig «industrispionasje» – uten at kunne underbygge dette noe eller gjøre noe med det heller3

Lier og Politikammeret har utad latt som om de hadde etterforsket alle våre informasjoner og enten avvist dem eller rubrisert dem som tilfeldigheter. Realiteten er at man ikke klarte å tilbakevise en eneste av våre konkrete observasjoner. Dette må ikke blandes sammen med at kammeret utførte enkelte såkalte «registerundersøkelser» for å fremskaffe innehavere av enkelte biler, postbokser etc., som vi alle kjente på forhånd, men han gjorde ikke noe for å gå disse innehaverne nærmere etter i sømmene. Ifølge Lier fikk man her avkreftet «mange av påstandene», men det betyr som oftest at innehaverne på overflaten virket svært «uskyldige». På den annen side betyr formuleringen at noe måtte ha blitt bekreftet også etter Liers metode, men det har hverken vi eller rapportmottakerne fått informasjon om. I andre saker, der politiet virkelig vil oppklare, arbeider de selv slik at de sjekker mange hypoteser til de finner noen de kan gå videre med. Dette er nok første gang at noen utsjekkede hypoteser er blitt tilstrekkelig grunnlag for å stanse en viktig etterforskning!

Lier fikk av oss nok informasjon til å putte enkelte i varetekt, men de jobbet for systemet og slapp derfor unna.

Som et eksempel på hvordan Lier hevdet å ha etterforsket, men i virkeligheten dekket til, nevner vi denne saken: En av medarbeiderne i Oljerevyen mottok en samtale med Televerket i Ålesund der operatøren i Ålesund insisterte på at den helt ferske telefonlinjen gikk via Forsvarets Overkommando (FO) på Huseby. Det var ganske sannsynlig, siden vi kunne konstatere at dette telefonnummeret tidligere var benyttet av Sikkerhetsstaben i FO. Lier klarte ikke å finne noen teleoperatør i Ålesund som «husket» dette. Det kaller han kanskje tilbakevisning, Vi kaller det høyden påstand mot påstand og konstaterer dessuten at vi hadde supplerende observasjoner som underbygget en slik kobling, men disse ble aldri etterforsket! Dessuten gjorde Lier ingen undersøkelser på Huseby, hos oss eller i Televerket for å sjekke linjene. For vår del regnet vi med at denne linjen gikk videre til E-staben på militært nett. (Likevel antydet Lier senere at avlyttingen skyldtes «industrispionasje». (i regi av Sikkerhetsstaben?)

Denne saken er imidlertid ikke nevnt i Liers notat. Han fikk også en lang rekke andre opplysninger og bevismidler fra oss som ikke er underlagt noen synlig etterforskning og heller ikke omtalt i rapporten til MikkeIsen:

  • Den senere snudde etterforskeren Trygve Lauritzens undersøkelsesresultater på Lindebergåsen der han fant tre uavhengige forhold som hver for seg var konsistent med avlytting fra Norasonde-leiligheten, og hans konklusjon om at han «ville innkalt alle blålysene» om han hadde funnet dette hos seg selv
  • Lauritzens senere observasjoner sammen med Setsaas om reparasjoner i taket i overvåkingsleiligheten der elektroniske målinger hadde slått ut
  • Overfallsforsøket mot Setsaas v/10-15 utlendinger (her ble vakthavende som mottok den første politirapporten om at disse bare ville ha hjelp til å skifte dekk bedt om å informere Lier, hvilket han gjorde, men Lier gjorde ikke noe med dette heller)
  • Vår privatetterforsker Arne Tangstads besøk hos den helt ferske POT-sjefen Jan Grøndahl som etter å ha fått informasjon om overfallsforsøket utbrøt «Jasså, begynner han å bli redd nå?» og fortsatte med å true Tangstad om at det ville gå ham ille om han fortsatte å assistere oss (to ganger kort tid etter dette ble bilen til Tangstads samboer påført betydelige skader mens den var parkert)
  • At samme Tangstad kort tid etter dette fraflyttet Oslo og gikk i dekning i Volda med nytt yrke som hjelpemann på bensinstasjon
  • Terje Buljo’s og en annen persons operasjoner (se foran)
  • En rekke andre skremmeaksjoner mot personer i vår gruppe
  • Bilspaner-operasjonene (se foran) (Her forstår vi godt at Lier holder tilbake: Vi tror ikke minst 8 politimenn som må ha medvirket i disse operasjonene alle ville stått ved Liers versjon!)
  • Detaljene omkring knusing av biler tilhørende en person i våre omgivelser og Arne Tangstad (kun Lauritzens generelle vanvittige anklager om at Setsaas selv drev med bilknusing)
  • «13368-episodene» (se kap. 20.12.1.1)
  • Anmeldelsen av ny overvåkingsleilighet
  • En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av overvåkerne
  • En lang rekke observasjoner, fotos og videoopptak av ekte eller falske teleoperatører
  • Samarbeidsmøter mellom Norasondepersonell og telefolk
  • Episode med trailer som forsøkte å kjøre Setsaas ut av veien over en strekning på mer enn 80 km4

La oss så se litt på Liers bruk av Trygve Lauritzen. Lauritzen var altså engasjert av oss i oktober 1991 og betalt av oss som vår privatetterforsker. Vi var oppmerksom på at han hadde kontakt med Lier, men forutsatte selvsagt at denne kontakten var som vår representant på vanlig, saklig måte. Hans notat til Lier om Setsaas er derfor grovt kriminelt både hva gjelder innholdet, og ved at han gikk bak oppdragsgiverens rygg med usanne påstander som var egnet til å skade hans oppdragsgiver. Den saken er klar.

Hva med Liers forhold? Vi har tidligere påvist at han må ha vært delaktig i å få frem dette dokumentet som et bestillingsverk. Hadde han trodd på det, måtte han iverksatt helt spesielle etterforskningstiltak om de konkrete sakene tatt opp i notatet som var vedlagt politidokumentet til politiinspektør Knut Mikkelsen og Eidsivating, men det gjorde han ikke. Derimot underbygget og kolporterte han beskyldningene videre i politietaten og til Eidsivating uten å etterforske om de var riktige eller ikke. Derav må man slutte at notatet hadde andre hensikter. Vi antar at POT/Grøndahl på ihvertfall dette forfalskede grunnlag fikk den rettslige kjennelse de trengte og de nødvendige virkemidler for å stoppe Kontrollutvalget. Dette er en politimessig arbeidsform vi bare trodde eksisterte i mafianasjoner og historiens Sovjet.

Vi ser ikke bort fra at Lier vil benekte dette, og forsøke å forklare Lauritzen-notatet på en annen måte for å gjøre det legitimt. Men da må han også svare på hvorfor han i sitt notat til Mikkelsen ikke har redegjort for andre forhold som Lauritzen kjente til. Skulle Lauritzen først settes i Liers tjeneste, måtte han vel rapportere om alt han visste av betydning, og bringe også dette videre i Liers rapport? Men det skjedde ikke, f.eks. om disse punkter som Lauritzen hadde førstehånds kjennskap til:

  • Lauritzens funn i Setsaas’ leilighet
  • Lauritzens funn i avlyttingsleiligheten
  • Lauritzens kunnskap om knusing av biler, bl.a. bilen tilhørende Arne Tangstads samboer
  • Lauritzens kunnskap om Tangstads erfaringer og reaksjoner etter møtet med Grøndahl
  • Mange rapporter til Lauritzen fra ansatte i Oljerevyen og andre om innlåsing på kontorer og leiligheter, episoder med telefonen og gatespaning
  • Overfallsforsøket på Setsaas, idet Lauritzen fikk god kjennskap til hvordan dette kunne spores til overvåkerne, selv om det fant sted før han kom inn i bildet

Lier måtte ha visst at hans rapport i neste omgang ville bli grunnlaget for POTs rettslige kjennelser og deretter Kontrollutvalgets avgjørelse. Disse lange listene med tilbakeholdte opplysninger, hvorav de aller fleste fortsatt sto ikke-etterforsket, ville medført en helt annen form for behandling i Kontrollutvalget.

Var Liers overordnede i Politikammeret innforstått med alle unnlatelsene? I så fall er alle medansvarlige i å ha forfalsket saksunderlaget til Kontrollutvalget og henleggelsesgrunnlaget. I motsatt fall har Lier ikke bare holdt Haugli utenfor, men selv ført Mikkelsen, Fyhn og Eidsivating bak lyset. Dessuten visste Lier at Stortinget var ført bak lyset.

Vi har registrert5 at h. r. adv. Tor Erling Staff under rettssaken om det såkalte «Skrik»-tyveriet kalte Leif A. Lier en «feiging», fordi han benektet at han selv hadde kontaktet en av de nå tiltalte i tyverisaken for at denne skulle forsøke å få maleriet tilbake. Denne personen skulle altså penetrere kriminelle miljøer og opptre provokatorisk på Liers vegne. Staff påpekte at denne personen selvsagt aldri ville blitt tiltalt hvis Lier hadde innrømmet dette forholdet. Staff viste til to andre tilfelle der den samme personen var brukt til provokatorisk etterforskning: En gang av Lier selv i forbindelse med etterforskningen av Nygaard-attentatet og en gang av Tønsberg politikammer i forbindelse med et annet kunstkupp6. Staff mente at årsaken til at Lier holdt mannens virkelige rolle skjult var at «riktig politimann» (Lier selv, iflg VG) skulle få æren for oppklaringen. Liers politirapport er meget mangelfull i beskrivelsen av mannens rolle. – Lier var blant de mest innflytelsesrike politifolkene. Det blir opp til dommeren om han er det etter denne saken, sa Staff.

Vi er jo godt kjent med at Lier i mangel av kriminelle sørger for å skaffe seg noen ved hjelp av provokatører, slik som bruken av provokatøren Trygve Lauritzen mot oss. I dette tilfellet har Lier tydeligvis også kastet sin egen provokatør i gryten for å få en god nok sak. Vi er også godt kjent med Liers rapportskrivingskunst.

Bruk av provokatører for å oppklare kriminalsaker er velkjent fra amerikanske kriminalfilmer, men langt fra hverdagskost i Norge. Med den utrolige tillit norske domstoler gjerne har til politiets forklaringer er en slik arbeidsform meget farlig for rettssikkerheten. Skal den godtas, må man som amerikanerne ha et helt annet pågående og effektivt internetterforskningsapparat i politiet, og det må stilles meget strenge krav til moralsk og etisk standard hos polititjenestemennene. Men også i USA er nok den etiske standard varierende. I O. J. Simpson-saken i USA kom det nylig frem bevis som viste at hovedvitnet fra politiet i Los Angeles jevnlig hadde fabrikkert «skjellig grunn» for ransakelser og fabrikkert bevismateriale i sin alminnelighet. Der gjøres det mot den av LA-politiet stigmatiserte «hat-gruppe», nemlig «niggere» (men om dette har noen betydning for Simpson-saken, lar vi dommeren der avgjøre).

Men det er dessverre ikke nødvendig å gå til USA. Den indre kultur i «den fjerde tjeneste» har definert sine «hat-grupper») (se Calmeyer kap. 8.3). Dette slår over i manipuleringen av Politiet, der man finner folk som Leif A. Lier med en særdeles lemfeldig omgang med sannheten og med autorisasjon fra Justisdepartementet for å tildekke den. Er det aktiv bruk av provokatører uten kjøreregler og kontroll han nå er satt til å drive med på fast basis som «etterretningssjef» i Oslo Politikammer med Ap-regjeringens forlengede arm Ingelin C. Killengren som sjef, er vi på rask vei til å få politistatlignende forhold i Norge!

Denne arbeidsformen kan drives så langt at det til slutt er umulig å vite hvem som er (mest) kriminell og hvem som ikke er det. Lier har forlengst overskredet denne grensen!

1 Observasjoner gjort og logget av Setsaas og Holst.

2 Observasjon gjort og logget av Setaas.

3 Samtale med Ramm 6 uker etter henleggelsen, 16. november 1992.

4 Setsaas egen beretning. Vi oppgir ikke detaljer her.

5 TV 2-nyheter 30. august 1995 kl 1830.

6 VG 31. august 1995.

18.7 Tredje panikk

I desember 1992 anmeldte vi til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier1 vi hadde avslørt en ny overvåkingsleilighet. De nye leieboerne fremleide denne fra eieren, som i all hast hadde fraflyttet leiligheten. Eieren av leiligheten viste seg å ha sitt faste ansettelsesforhold i Utenriksdepartementet, der han hadde spesiell kontakt med kontoret for Samband, Sikkerhet, og Beredskap (SSB) – tett befolket av folk fra tjenestene. Senere har vi konstatert at leiligheten – som vi nå kalte «fjerde etasje» – ble operert av bl.a. Mossad Norge. Denne måtte nå beskyttes. Konverterings- og beskyttelsesaksjonen ble enda mer nødvendig, og det ble stadig farligere å få forholdet avslørt. (Det er vel unødvendig nå å informere leseren om at det aldri ble gjort noe som helst med denne anmeldelsen heller.)

Og så klarer vi ut på våren å erte opp Stortinget til å kreve parlamentarisk granskning! Dette var tredje gang panikken nådde de store høyder. Med hele påtalemyndigheten, Justisdepartementet og Regjeringen involvert forstår man nå hvorfor det var en utenkelig tanke å få en granskning utenom systemets kontroll. Justisvesenet måtte beskyttes. Grimstads forslag måtte stanses. Med Kosmo’s intervensjon, som førte til at Riksadvokaten ble satt på av Regjeringen, vant man tid, ihvertfall til etter stortingsvalget samme høst. Med nytt storting ville det komme nye folk og komitémessige omplasseringer. Stortinget ville glemme. Sysselsett bråkmakerne lengst mulig. La dem snakke og levere inn sine saker til Dahl. Gjør hva dere vil, rot bare ikke med Justisvesenet. Etter hvert ville alle bli mer og mer konsentrert om EU. Vinn aller helst tid til stortingsferien begynner, da er vi kvitt dem til langt inn i 1995. Så lenge kan de da ikke holde ut?

1 Brev/anmeldelse fra Johan M. Setsaas til Leif A. Lier av 18. desember 1992.

18.8 Fjerde panikk

Dette ble bare en halv rundeseier, for det oppsto en ny krise halvveis, allerede i november 1993. Nygaard Haug-utvalget utviklet seg til et mareritt for Regjeringen. Stortinget ble mer og mer forbannet, og vi klarte å mobilisere Stortinget enda en gang, da vi og siden Stortinget oppdaget at Riksadvokatens etterforskere (Dahl-gruppen) hadde «nedprioritert» justisvesenet, og da vi informerte Stortinget om at provokatører mot Stortinget ble ikke avhørt og om Norasonde/»U-3». Kontrollkomitéen i Stortinget skrev brev til Justisdepartementet med krav om klarlegging av Dahls mandat. Petter Thomassen (kontrollkomitéens formann) var på sporet! Dahl-utvalget kunne nå ikke fortsette. Man kunne risikere et pålegg om å avhøre Justisvesenet og provokatørene og grave i E-tjenestens dekkfirma.

Det var også meldt om at det var på vei en ny bok: «De visste alt.»

Dette var fjerde panikkbølge, og man sendte første sjokkmelding til Dahl: – Bli ferdig. Få det hele henlagt fortest mulig. Det ble meddelt oss og flere stortingsrepresentanter at man ville avslutte uken etter.

Men like fort oppdaget man at Dahl ikke kunne avslutte. Stortinget var akkurat nå i ferd med å definere Kontrollkomitéens nye arbeidsreglement. Det var på vei inn en regel om at komitéen ikke skulle ta opp saker som var under etterforskning. Fra Regjeringens lytteposter på Stortinget må det ha kommet panikksignal tilbake: Stopp for Guds skyld ikke Dahl – da får vi Petter Thomassen på nakken! Ny melding fra Dahl-gruppen til Ramm/Setsaas og stortingsrepresentantene. Forrige melding var feil. Vi fortsetter. Vet ikke hvor lenge, kanskje til langt ut på nyåret. (Vi fikk disse informasjonene fordi man begge ganger trodde de var endelige.)

Hva skulle de gjøre? Dahl-gruppen måtte eksistere som beskyttelse mot Petter Thomassen. Men den kunne ikke være i virksomhet. Svaret? Ta pause! Finn på en unnskyldning. Bruk Nygaard Haug. Dra hjem til Sørlandet, og smekk til med henleggelse så snart Stortinget er oppløst og pressen uforstyrret kan klippe i stykker Ramm og Setsaas.

(Tjeneste-«dødaren» Finn Sjue hadde en annen tolkning (se kap. 20.4.14): Nygaard Haug var blitt forbannet fordi Dahl gikk inn på hennes enemerker og krevet å granske alene. Sjues hensikt var å legitimere Dahl. Men i virkelighetens verden fantes ikke fnugg av konflikt mellom de to tildekkingsorganene. Bare panikk.)

Fullføring av tredje runde og full seier i fjerde. Vi satt tilbake med arrogante artikler og kronikker, nytt provokatørrenn, oppgitte familiemedlemmer, mistenksomme forretningsforbindelser, nye møter på nattkafeer og omsorgsfulle venner som spurte om vi ikke nå like gjerne burde droppe det hele og tenke på å leve et normalt liv.

Midt i denne perioden traff Setsaas en kveld en av sine tidligere sjefer, nå pensjonert general. «Dere jakter på’n Trond?,» spurte generalen. «Ja, det gjør vi, general.» «Ja. men han er meget dyktig. Da må dere sannelig løpe fort!» «Det gjør vi også, og vi puster’n snart i nakken!» «Lykke til, major!».

18.9 Pause-perioden

Og dermed er vi tilbake der vi slapp Dahl-gruppen sist i kap. 16, dvs. da Dahl erklærte sin berømmelige «pause» 8. november 1993. Det skjedde mye rart i perioden fra pausen startet frem til Dahls henleggelse: Vi ble innkalt til Nygaard-haug-utvalget, Lund-kommisjonen ble opprettet i februar 1994, vi hadde vårt ene møte med Lund-kommisjonen for å få dem til å finne bevismidler på Lindebergåsen, Dahl ble i hui og hast sendt ned i Kommisjonen for å snakke dem fra det – og klarte det! -, Nygaard-Haug-utvalget utviklet seg til den reneste komedie og ble tvangsavsluttet. (Se egen omtale av alle disse sakene.)

I denne perioden hadde vi ingen direkte kontakt med Dahl utover endel brev- og notatutveksling som vi kommer tilbake til. Derimot hadde vi endel telefonisk kontakt med den ene av hans sjefsetterforskere, Sturla Osen. Osens motiv for denne kontakten var å få vår støtte til hans og kollega Bjørn Tvete-Bergers intense lobby-arbeid for å komme med i Lund-kommisjonen. Vårt motiv var å få ham til å snakke om sitt syn på Dahl-gruppens arbeide. Ingen av delene lyktes, men de to klarte til slutt å komme seg med likevel, uten vår hjelp. Underveis var Osen svært vankelmodig i spørsmålet om å ta et møte med oss. Han ville gjerne, men utsatte og utsatte. Vi gjorde det klart at møtets hensikt måtte være at han snakket nok til å overbevise oss om at han var «clean», så skulle vi nok hjelpe til. Men dealen var nok ikke aktuell for ham. Han unnskyldte seg med at han var så klemt «mellom barken og veden», og kontakten kokte bort.

18.11 Utflytting fra avlyttingsleilighet- bevisforspillelse

Vi var under etterforskningsperioden og senere opptatt av at Dahl skulle sikre bevis fra avlyttingsleilighetene. Særlig mente vi at vi hadde meget grunnlag for at han skulle kunne foreta undersøkelse av den såkalte «fjerde etasje». Utpå sommeren 1993, mens etterforskningen pågikk, gikk det mot sommerferie for Dahl. Det gjorde det tydeligvis også for personellet i denne leiligheten, for den ble tømt dagen etter at Dahl tok sin sommerferie – og etter en heidundrende avslutningsfest. Leiligheten sto nå tom i ukevis, og det hadde vært meget enkelt å komme seg inn via borettslaget for å sjekke vegger og tak og ta evt. fingeravtrykk. Men det gikk selvsagt ikke, når politiet har ferie!

Heller ikke etter avsluttet ferie fant Dahl grunn til å gjøre noe med saken. På dette tidspunkt var sikkert også alle spor borte. Nå sto leiligheten tom inntil Dahls plutselige pause. Da kom det straks liv i «fjerde etasje» igjen, samt i en annen avlytterleilighet som hadde vært passivisert en stund. I begge rykket det inn håndverkere straks etter at Dahl tok sin pause.

Vi hadde fått opplyst at Dahl fortsatt offisielt behandlet vår sak under pausen. Skjedde det noe akutt, skulle vi kontakte Osen eller Tvete-Berge. Nå kontaktet vi Osen, slik at man i det minste kunne konstatere ved selvsyn at håndverkere holdt på dag og natt i de to leilighetene og finne ut hva de drev med. Men Osen ville ikke gjøre noe uten klarsignal fra Dahl. Derfor skrev vi brev til Dahl, men han ville ikke gjøre noe. Han hadde pause!

Senere forsøkte vi å få Stortingets granskningskommisjon – Lund-kommisjonen – til å sikre spor fra denne leiligheten, men det var like nytteløst, se kap. 23.11.

18.12 Hvem Dahl ikke avhørte – og ikke gjorde

Vi hadde med oss til møtet 10. mai en lang liste over personer vi hadde rapportert til Dahls gruppe som mulige overvåkere, provokatører, operasjonsledere etc. Vi visste allerede at Dahl hadde «nedprioritert justisvesenet», og fikk ved begynnelsen av dette møtet beskjed om at Dahl fra første dag hadde sett bort fra alle offentlige etater etc. som objekter for etterforskning, og hadde derfor svært bange anelser da vi begynte øverst på listen.

Har du avhørt Leif A. Lier?

  • Nei
  • Har du avhørt iver Frigaard?
  • Nei
  • Har du avhørt Trygve Lauritzen?
  • Ja

Etterhvert som vi summerte opp, kom vi frem til ca. 30% «treff». Etter å ha holdt på med oss i mer enn et halvt år og satt oss i arbeide natt og dag for å fremlegge våre bevismidler gjennom egnede notater etc., hadde han brydd seg med å avhøre ca. tredjeparten av våre «interessante» personer. Det viste seg senere at dette nesten bare var «feltoperatører» som på denne måten fikk anledning til å legge frem sine dekkhistorier (men det manglet en lang rekke av disse også).

Vi kom aldri gjennom hele listen. Mange av unnlatelsene var så forbausende at det utløste diskusjoner. Men plutselig kom Dahl på at han måtte rekke flyet. Han skyflet sammen papirene i en fart og styrtet på der. Vi var ikke en gang halvveis i listen, og Dahl hadde ikke en gang svart på en serie spørsmål vi tidligere hadde varslet ham pr fax at vi ville ha svar på.

Men selv om Dahl hadde avhørt endel interessante personer, var dette langt fra noen garanti for at Dahl og hans etterforskere hadde stilt de interessante spørsmålene! Det fikk vi klart bekreftet da vi noen måneder senere endelig fikk avhørsprotokollene fra Dahl til gjennomsyn. Det viste seg imidlertid at han forlangte at vi måtte leie advokat for at vi mens advokatens taksameter gikk skulle få bla gjennom Dahl-dokumentene på dennes kontor, uten adgang til kopiering eller mer enn sporadiske notater.

For sikkerhets skyld hadde Dahl gjort det ekstra komplisert for oss ved at alle avhør var tatt med i mappene 2-3-4 ganger, slik at materialet lot til å være tre ganger så stort som det egentlig var. Det tjente selvsagt også til at han kunne skryte av hvor mye arbeid hans gruppe hadde nedlagt: Tre tykke mapper! I virkeligheten var det bare én mappe; resultatet av opptil 8 manns arbeide i et halvt år!

Vi fikk en sjanse til til å gjennomgå dokumentene, da de kom til h r adv Staff på de samme premissene ifbm Schjødt-saken. Tilsammen har vi et visst inntrykk av hvem Dahl avhørte og hva de i hovedtrekk sa – og ikke sa eller ble spurt om -, men vi har ikke hatt mulighet for kryss-sjekking mot egne meget omfangsrike arkiver og ingen mulighet til å gi presise gjengivelser.

Tilsammen avhørte Dahl og hans medarbeidere 55 personer ifbm vår sak. Han har også avhørt enkelte andre. Vi vet om f.eks. CC, Svein Muffetangen og Tormod Hermansen. Disse avhørsprotokollene har vi ikke fått se. Dahl forklarer det med at han har hatt «to oppdrag» – vår sak og «den fjerde tjeneste». Dette fremgår ikke av pressemeldingen om oppnevnelsen, som ensidig gikk på å etterforske våre anklager. Det er også nokså meningsløst, fordi det på det tidspunkt bare var vi som hadde snakket om en «fjerde tjeneste», og da ut fra hva vi hadde registrert i våre omgivelser. Det kunne ikke være etterforskningsgrunnlag for «den fjerde» utenom vår sak – den gangen. (Senere er uttrykket brukt av flere, bl. a. om Stay Behind-apparatet etc.) Årsaken var nok at Dahl ville ha en mulighet for å holde enkelte protokoller helt utenom vår innsynsrett!

Av de 55 personer var 18 personer «i vår gruppe», dvs. oss selv, våre familier, ansatte i Norsk Oljerevy, familiemedlemmer av disse igjen m.v. 33 personer var «fotfolk» utpekt av oss som overvåkingsmistenkte, som fikk presentere sine dekkhistorier. Dessuten Lauritzen, vår snudde privatetterforsker, to som ikke hadde noe med saken å gjøre, og de eneste unntak fra regelen om «ingen fra offentlige etater», nemlig Roar Gald i POT og Terje Buljo i POT, men sistnevnte bare om sine «sjekketurer».

Han hadde ikke avhørt Leif A. Lier, som han burde holdt på med i dagevis, se alle temaene foran!

Heller ingen andre som hadde deltatt i det ping-pong-spill mellom Oslo Politikammer som det hadde vært Stortingets hensikt å granske: Mikkelsen, Fyhn, Sponheim, Qvigstad, Stenberg-Nilsen, resten av Kontrollutvalget, Eldring, Killengren, Faremo, Liers «spanings-sjåfører» osv.

Unntatt Gald – som husket sånn måtelig men kunne ikke benekte Setsaas’ opplysninger fra sine møter i POT – var ingen fra disse begivenhetene avhørt: Frigaard, Schjødt, vaktene i POT eller Setsaas’ advokat Hjort.

Vi hadde gitt Dahl opplysninger om bråtevis av provokatører (mange opererte også mot Stortinget) men ingen av disse var avhørt, herunder hverken Skoglund (se kap. 20.6.1.2.), Hølmo (se kap. 20.6. 1. 1) eller Nordelde (se kap. 20.6.1.3). Han hadde heller ikke etterforsket noen av de voldspregede episodene vi hadde vært utsatt for. Oppsummert i kap. 16.2.

Vi hadde også gitt Dahl opplysninger om transportfirma, trailere og tallrike mulige spanerbiler med observasjonstid, bevegelser, registreringsnummer etc. Noen av disse var involvert i de voldelige operasjonene. Vi kan ikke se at han har gjort noe med dette. Mange av disse sporene pekte i retning av Oslo politikammer og E-staben. Det kan da være på sin plass å minne om at vi ikke behøver å gå lengre enn til Sverige for å finne avslørte eksempler på at politiet har benyttet halvkriminelle dekkfirma til å utføre spanings-, transport- og andre operasjoner med bil1:

«Polisens hemliga bilbolag Carac Leasing – grundat av rikskriminalens chef, Tommy Lindström, betalade varje måned ut 10.000 kronor til en ‘servicemann’. Men nogot avtal fanns det inte. Och servicemannen hade heller inga inkomster. Pengarna ‘försvann ut i tomme intet’ …

Tommy Lindström misstänktes som ansvarig för bilbolaget bland annet för bokförings- og trolöshetsbrott och andra förseelser på inte mindre än tolv punkter. …

Det fanns dessutom misstankar om att Carac Leasing dragits in i illegalt spel och narkotikabrottslighet.

I 1983 hyrde Carac Leasing ett garage på Kungsholmen i Stockholm i tredje hand. Förstahandskontraktet hade et bolag som ägdas av den så kallade Mr X och två andra personer. Mellan mr X og Carac Leasing fanns en jurist som hjälpte Tommy Lindström att sköta bolaget och dessutom hyrde ut spaningsbilar …

Sammenlagt betalte polisen ut 937462 kronor til juristen med andrahandkontraktet …»

Vi sier ikke at det er akkurat slike forhold i Norge, men vi vet at rent kriminelle er brukt mot oss i samspill med med ulike former for bilbruk, herunder spaning, og at det forekommer ulike transportfirma m v hvorfra spor kan trekkes til f.eks. E-tjenesten eller andre involverte parter. Det kan derfor godt være like samrørte forhold i Norge, men heller ikke dette har Dahl interessert seg for.

Vi ble underveis orientert om at Dahl-gruppen hadde satt på to etterforskere som bare skulle drive med Mossad. I de papirene vi har sett, finnes ikke spor av deres arbeid. Setsaas hadde ved en anledning forberedt et omfattende foredrag med 20 overhead-plansjer om Mossads virksomhet i Norge. Tilhørerne fra Dahl ga uttrykk for at de var meget imponert. Men intet spor av eller referanser til dette finnes i dokumentene.

Vi ble også orientert om at gruppen hadde skaffet seg en super dataekspert og et hypermoderne etterforskningsprogram, der alle informasjoner skulle legges inn og systematiseres. Det så vi heller aldri noe til – bare den ytterst usystematiserte sammenraskingen av multikopierte avhørsprotoller i tre mapper som skulle vært én!

Det ble aldri foretatt en eneste teknisk undersøkelse eller åstedsbefaring. Det skyldtes at Dahl plutselig dukket opp med noen av oss ukjente utenlandske eksperter til tross for at vi hadde sagt at vi ville ha anledning til å sjekke åstedsbefarernes bakgrunn først. Da vi ikke ville ta imot disse på dagen, ble de sendt hjem. De laget så en egen rapport basert på etterforskernes referater av våre forklaringer. Vi har ikke hatt mulighet for å gå inn i denne i detalj på grunn av arbeidsbetingelsene, men så nok til å konstatere at dette var en ren oversikt over alle andre tenkelige kilder til ulike forstyrrelser og begivenheter enn avlytting, hvorav de ikke klarte å forklare de viktigste observasjonene med noen av disse teoriene. For mange observasjoner innrømmet de at de var «konsistente med avlytting». Selv om de ikke fant noen spesiell «naturlig forklaring» observasjonene også var konsistente med, trodde de nok at det måttes finnes noen slik likevel!

Det var nok lurt av oss ikke å slippe dem inn.

Av en eller annen grunn (se kap. 25.9) er tydeligvis Tormod Hermansen blitt avhørt om «den fjerde tjeneste», men åpenbart ikke om vår sak, da skulle protokollen vært vist oss. Dvs. at han ikke ble avhørt om alle de personene fra Televerket vi hadde bilde av eller video av eller øyenvitneberetninger om, ikke om romavlytting via telefon brukt mot oss, ikke om Ålesund-episoden og linje til Norsk Oljerevy via S-staben, ikke om den mystiske blokkeringen av Ramms PC eller hvorfor det var gjort endringer i mellomtiden.

  • Konklusjon: Dahl hadde hatt fem hensikter:
  • Forhindre Stortingets granskning
  • Være innhentingsorgan for alt vi hadde av opplysninger
  • Være tildekkingsorgan, bl.a. ved å etablere dekkhistorier for all feltpersonell
  • Gi oss et solid tilbakeslag i publikums øyne
  • Redde Riksadvokaten fra å bli avslørt for sin rolle også i Lillehammer-saken (se kap. 16.19)

1 Aftonbladet 9. februar 1990.

18.13 Dahl og Lauritzen-rapporten

Det aller beste eksempel på mangelfulle avhør og mangelfull etterforskning er at Trygve Lauritzens diskrediteringsrapport av 6. januar 1992 ikke er nevnt av Dahl i det hele tatt.

Dahl-gruppens aller første arbeidsoppgave var å gjennomgå Oslo Politikammers etterforskning. Da må han også ha funnet Lauritzen-rapporten og Liers oppbygging omkring denne, sammen med Liers notater til Mikkelsen og Fyhn. Vi har allerede påvist hva det betyr at Lier mottok Lauritzens rapport, støttet den og sendte den videre i kammeret og til Eidsivating, uten å etterforske de viktigste anklagene i notatet: Det hadde en annen hensikt.

Edward Dahl er ingen dumskalle. Han må også ha reagert på Lauritzens rapport og lurt på hva som var blitt gjort med den (hvis han da ikke allerede var detaljorientert om hele sammensvergelsen). Hvorfor sto det ikke noe i rapporten om at Setsaas var oppsatt med våpen? Hvorfor hadde ikke Lier konfrontert Setsaas med anklagene? Hvorfor var det ikke redegjort for at man hadde gjort noe med de alvorlige anklagene om våpenbesittelse og terrorisme-antydninger i notatet i det hele tatt? Dahl må ha forstått at det her enten forelå en utrolig tjenesteforsømmelse eller at Lauritzens rapport tjente en annen hensikt.

La oss nå huske på at Stortinget hadde vært i ferd med å granske justisvesenets behandling av vår sak, da Dahl ble overlatt oppgaven. Det kom også klare meldinger fra Stortinget om at justisvesenet måtte etterforskes. Her hadde han umiddelbart et angrepspunkt for dette. Han måtte jo nå avhøre Lauritzen, Lier, Mikkelsen, Fyhn, Qvigstad og andre i Eidsivating, Setsaas selv, Ramm osv. om saken.

Men det gjorde han ikke. På møtet med oss bekreftet han at han ikke hadde avhørt Lier eller noen annen ved politikammeret. Tvert imot skriver Dahl ettertrykkelig at det ikke på noe tidspunkt var grunnlag for å rette noen etterforskning mot noen del av justisvesenet. Av avhørsprotokollen med Lauritzen fremgår det at rapporten ikke ble tatt opp i det hele tatt. Ingen av vår gruppe ble avhørt om Lauritzen-rapporten, langt mindre informert om eksistensen av rapporten.

Det blir verre: Vi var klar over at Dahl skulle gjennomgå politidokumentene fra Oslo Politikammer og ba allerede fra begynnelsen av, i juni 1993, om å få gjennomgå disse dokumentene selv, under henvisning til vår innsynsrett som part. Men Dahl nektet det! Først nesten to år senere fikk vi se disse dokumentene, som i realiteten langt på vei oppklarer Setsaas/Ramm-saken. Det var som en konsekvens av saksanlegget fra h. r. adv. Annæus Schjødt mot Ramm. Vi er Schjødt stor takk skyldig for å ha gitt oss dette gjennombruddet!

Men det viser også hvor ulovlig Dahl opptrådte. Motivet er jo nå opplagt. Hadde vi den gangen fått se Lier-papirene og fått informert Stortinget om dem mens saken ennå var i friskt minne hos den sittende justiskomitéen, ville jo hele saken eksplodert der og da – stortingsferie eller ikke.

Historien fra november 1991 om spanerbilene som tilhørte Justisdepartementet, og som Lier hevdet «spanet på spanerne» (se kap. 7.4), var heller ikke nevnt i Liers rapport. Men Dahl kjente den fra pressen (Justisdepartementets pressemelding av 10. juni 1993, se kap. 14 og 26.4) og fra oss. Hva gjorde han med denne saken? Forsøkte han å få klarlagt hvilket oppdrag bilene hadde, f.eks. ved å avhøre sjåførene? Nei – ingen på politikammeret ble avhørt.

Alle må begripe at en hederlig Dahl-gruppe simpelthen måtte ha gjennomført disse avhørene, enten med sikte på å få gjort mer med vår påståtte kriminalitet, eller finne ut hvorfor Lier & Co opptrådte som de gjorde. Var det noe som var deres oppgave, var det nettopp dette. Her foreligger det helt avgjørende bevis for at Dahl drev et narrespill overfor Stortinget hele tiden, og at gruppens virkelige mandat var et helt annet enn det offisielle. «De alvorlige anklagene mot justisvesenet» som Riksadvokaten henviste til i sin pressemelding måtte jo i stor grad bli bekreftet ved gjennomgangen av Liers notat, kombinert med et minstemål av analyse. Når Dahl likevel ikke på noe tidspunkt har grunnlag for å etterforske den veien, må det være en ordre mottatt fra høyere hold. Dahl skulle ikke finne noe annet enn hva vi og våre visste, bare tildekke, og ellers sikre seg å få festet til papiret en serie dekkhistorier fra ulike småagenter etter hvert som disse ble klare.

Fordi Dahl-gruppens arbeid heller ikke medførte noen undersøkelser omkring selve anklagene i Lauritzen-notatet, er det klart at Dahl visste eller ble informert om at disse i virkeligheten var oppkonstruert. Igjen: Hvis han var ærlig, måtte han informert oss og/eller tatt ut tiltale ihvertfall mot Lauritzen, samt kryssforhørt Lier grundig. Men han lot de falske anklagene ligge.

Når han visste at de var oppkonstruert, må han også ha visst eller blitt fortalt hvorfor. Vi kan ikke se noen annen hensikt med dette enn – som allerede redegjort for – som unnskyldning for politiaksjoner mot oss og som forfalsket grunnlag for en rettslig kjennelse, slik at også POT kunne settes inn i konverteringsaksjonen, nå med «terrorisme» som unnskyldning. Dette er derfor også uomtvistelig bevis på at Dahl da han møtte oss visste at det forelå en kjennelse for overvåking, og dessuten at han visste at denne var falsk. Derfor visste han også at det grunnlag han hadde for å avskrive alle våre observasjoner med (ikke ulovlig overvåking) i virkeligheten var «lovlig overvåking» men på falske og oppkonstruerte premisser. Han må derfor igjen ha visst at Lier/POT enten hadde ført vedkommende dommer bak lyset eller at dommeren var med på konspirasjonen.

Og han må ihvertfall ha forstått at ikke noe av dette kunne skje uten dypt hemmelig dekke av Justisdepartementet – hans egen reelle oppdragsgiver!

Ikke rart at kaffen skvulpet over hele tiden! Dahl hadde fått i fanget ansvaret for å beskytte Arbeiderpartiet og den fjerde tjeneste samt elementer i Justisvesenet og Regjeringen, mot avsløring av rene kriminelle forhold!

18.14 Dahl, Muffetangen og Hermansen

Tydeligvis som ledd i Dahls eget påfunn om at han hadde et selvstendig grunnlag for å etterforske «den fjerde tjeneste» i tillegg til vår sak, fant Dahl grunn til etter henleggelsen av vår sak å autorisere to helt andre avlyttingsofre: Svein Muffetangen og Tormod Hermansen.

Hvorfor det?

Avlyttingen av Muffetangen er helt genuin. Han er endog den eneste som har vitne på at han fikk sine samtaler tilbakespilt over telefon og derved sikkert bevis på både romavlytting via telefon og selvsagt telefonavlytting. Det var ikke godt å avvise det, hvis Dahl først skulle utenom vår sak.

Men hvorfor skulle han det?

Her ble Dahl brukt av systemet som lynavleder, fordi det i denne perioden kom opp en rekke andre meldinger om romavlytting via telefon og ordinær avlytting, men ubehagelig få ofre blant Ap’s betrodde kadre (noen få på venstresiden o I, men det hjalp ikke mot mistanken om politisk avlytting). Det var derfor svært hensiktsmessig å få frem Tormod Hermansen. Denne saken har vi gått grundig gjennom i kap. 26.9. En helt lik sak vedrørende Inger-Lise Gjørv er gjennomgått i kap. 26.7.

Bonusen for Dahl var at han fikk ekstra honnør for tilsynelatende godt politiarbeide. F.eks. sa KRIPOS-sjef Kai-Erik Tørdal til Dagbladet1 om Muffetangen-saken:

«Etterforskerne, ledet av førstestatsadvokat Edward Dahl, har møysommelig gravd seg frem til de personene som det var påstander om kunne ha vært avlyttet.»

Og:

«Jeg har selv i ettertid avgitt to av mine aller beste etterforskere til Lund-utvalget – de samme etterforskerne som fikk frem opplysningene vedrørende Muffetangen.»

Det er ikke det at vi har så stort behov for å ha vært med på alt, men denne uttalelsen gir inntrykk at at Dahl-gruppen virkelig har utført en aktiv etterforskning for å avsløre avlytting. Det har de aldeles ikke, og det er ikke morsomt at etterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge trenger denne form for stjålne fjær som inngangsbillett til Lund-kommisjonen. Det er tvert imot meget bemerkelsesverdig at også sjefen for Kriminalpolitisentralen her åpenbart, endog med klare usannheter, benyttes i Regjeringens spill for å øke legitimiteten til Dahls tildekningsgruppe og drive PR-kampanje for de to etterforskerne fra samme gruppe man etter store anstrengelser hadde fått plassert hos Lund (mer om denne kampanjen i kap. 245.1). Hvorfor lar han seg bruke på den måten?

Det faktiske forhold vedrørende Muffetangen var at han og Ramm året før hadde drukket noen hyggelige pjoltere sammen under Norsk Oljerevys Hammerfest-konferanse på Hotell Rica. Samtalen hadde da kommet inn på avlytting, og Muffetangen betrodde Ramm denne historien, som han hadde holdt for seg selv i årevis – nettopp av frykt for å bli latterliggjort, og at han hadde Jan Balstad som vitne. Ramm hadde da påpekt at han måtte være den eneste i Norge som hadde vitne, og derfor den som først burde våge å si fra så snart det bød seg en god anledning. Det var han enig i. Da Dahl-kommisjonen kom i arbeid, var vi pånytt i kontakt, og ble enige om at han burde vitne for Dahl.

Dahl-gruppen fikk altså denne saken servert på et sølvfat og uten noen som helst egeninnsats. Antakelig ville de helst ikke hatt den. Når de til slutt måtte bekrefte, var det fordi de ikke kom unna at det fantes et vitne. Men selv da tildekket de, ved ikke å påpeke at dette var romavlytting ved hjelp av telefon, og ved ikke å etterforske hvem som sto bak dette.

Det er meget bemerkelsesverdig at Tørdal legitimerer manglende etterforskning:

«Etter Tørdals oppfatning er det ikke naturlig at bekreftelsen til Muffetangen i denne omgang får en påtalemessig oppfølging, men en oppfølging av det stortingsoppnevnte Lund-utvalget. – Så vidt jeg vet har Dahl-gruppa orientert Lund-utvalget, som skal undersøke påstander om ulovlig overvåking av norske borgere, om forholdene de har etterforsket, sier Tørdal.»

Dahls begrunnelse var at Muffetangen-saken var foreldet. Formodentlig er det slik Tørdal også «tenker». Får vi ikke straffet den skyldige, er det ikke så farlig, da er det historie som andre kan ta seg av. Men det holder ikke.

Både Dahl og Tørdal vet utmerket godt om helt tilsvarende rapporter om romavlytting ved hjelp av telefon som ikke er foreldet. Disse blir heller ikke etterforsket. Fordi man her ikke først har produsert et bekreftelsesbrev, eller ikke har vitne? Har det ikke ramlet dem inn at de kanskje kunne finne spor til de ikke-foreldede saken ved å oppklare den foreldede? Kanskje det sågar var det samme forbryterredet?

Hvis ti mennesker forsvinner under like omstendigheter, og ett lik blir funnet myrdet etter at mordsaken er foreldet, begraver man da uten videre dette liket uten å utnytte de etterforskningsmuligheter det gir for å oppklare de ni andre forsvinningsnumrene (som ikke er foreldet)? Selvsagt ikke. Her foreligger embetsforsømmelse hos både Dahl og Tørdal, og ingen henvisning til noen kommisjon kan frita dem fra det (særlig ikke når kommisjonen «ikke tar enkeltsaker»; dette kommer vi tilbake til).

Vi forstår det derfor godt når Tørdal også sier2:

«For Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas, som var klagere og den direkte årsak til at Riksadvokaten nedsatte Dahl-gruppen, betyr bekreftelsen på avlyttingen ingen ting. – Dahl har tidligere, i full offentlighet, gjort klart at det ikke ble funnet bevis vedrørende Ramms og Setsaas’ påstander.»

Neida, det betyr ingenting at det blir bevist at den forbrytelse vi hevder har funnet sted mot oss (romavlytting via telefon), og hvis blotte eksistens undertrykkes av hele systemet (se bl.a. neste kapittel), plutselig må bekreftes når den finner sted mot andre, på grunn av bevisets tilstand – beviset var dessverre for sterkt! Det betyr ingenting, fordi de som har makten over etterforskningen vet at de ikke kommer til å følge dette sporet som kunne oppklart saken for Setsaas og Ramm også.

1 Dagbladet 4. juli 1994.

2 Dagbladet 4. juli 1994.

18.15 Stortinget avviser Dahl

Den eneste avisen som lot til å forstå poenget. var Arbeiderbladet, som presenterte nyheten om henleggelse med overskriften1:

«- AVLYTTING IKKE ULOVLIG»

Om dette skyldes ufrivillig løs omgang med spesialkunnskap, skarp analyse eller tilfeldighet, vet vi ikke, for avisen hadde ennå ikke mottatt vår tilsvarende analyse av pressemeldingen.

Men det fikk de de nærmeste dagene, sammen med grundig orientering om angrep ved truck, trailer, overfallsgjeng og skarp politihund, samt trusler, diskreditering, provokatørvirksomhet mot Stortinget og mot oss, Mossad-operasjoner i Norge, romavlytting via telefon etc. uten at det interesserte avisen. Mente den alt dette var «ikke ulovlig» også?

I artikkelen med den skarpsindige overskriften redegjorde avisen for politiske reaksjoner:

«To ledere av stortingskomitéer, Lisbeth Holand (SV) i justis og Petter Thomassen i kontroll og konstitusjon, sammen med saksordfører for de hemmelige tjenestene, Ingvald Godal (H), mener det vil være naturlig for den stortingssoppnevnte granskningskommisjonen ledet av Ketil Lund å se på Ramm/Setsaas-saken …

– Det er vanskelig å slå seg til ro med henleggelsen når den begrunnes med slike kryptiske meldinger. Det kan virke som om etterforskningen ikke har kommet til bunns i hva som har foregått, at noe fortsatt er litt åpent, sier Lisbeth Holand til NTB.»

Verdens Gang skrev2

«-STORTINGET HOLDT FOR NARR: – Saksordfører for granskingen av de hemmelige tjenester, Ingvald Godal (H), mener Riksadvokatens hysj-etterforskning har ført Stortinget bak lyset.

Wenche Frogn Sellæg, som forlot Stortinget etter siste valg, presiserer at hun ikke kjenner Dahl-gruppens resultater. Men ut fra hva hun har lest om henleggelsen – at hverken justisvesenet eller de mange innblandede offentlige etater er blitt etterforsket – har hun dette å si:

– Om saken er blitt riktig fremstilt, må henleggelsen enten skyldes dårlig etterforskning eller et meget dårlig mandat fra Riksadvokatens side.

Stortingsrepresentant Godal er tindrende klar i sin dom:

– Stortinget er holdt for narr! Ett år er bortkastet i forsøkene på å finne ut hva som egentlig har foregått i de hemmelige tjenester …

Godal fremholder at Riksadvokatens initiativ tok innersvingen på den folkevalgte granskning som lå i kortene i juni i fjor:

– Vi ville ha undersøkt om våre systemer fungerer. Vi ønsket bl.a. forklaringen på hvordan Ramm og Setsaas kunne bli oppfordret til å anmelde sin sak, for så å oppleve at saken ble henlagt av Oslo Politikammer uten etterforskning. Når dette ikke er undersøkt av Dahl-gruppen, er det ille.

– Du har selv vært avhørt av Dahl-gruppen?

– Ja, og da ga jeg temmelig klart uttrykk for hva Stortinget var interessert i.

– Hvem har holdt Stortinget for narr?

. Ja nettopp. Godt spørsmål. Jeg vil ikke svare mer på det.»

Dette er svært viktig. Både Sellæg og Godal bekrefter her at Stortingets vilje var å få gransket justisvesenets befatning med vår sak, spesielt forholdet mellom Liers plutselige etterforskningsiver som like fort ble vekk, og Kontrollutvalgets ikke-etterforskning.

1 Arbeiderbladet 11. juni 1994.

2 VG 13. juni 1994.

18.16 Regjeringen hadde lurt Stortinget

På dette tidspunkt visste vi at Dahl

  • hadde gjennomgått Oslo Politikammers dokumenter og måtte vite alt om denne «etterforskningen»
  • hadde funnet det nødvendig å oppheve Oslo Politikammers henleggelse
  • hadde fått beskjed ved å lese avisene forut for oppnevnelsen av ham og ihvertfall fra Ingvald Godal at dette var hovedpunktet for Stortinget
  • likevel ikke hadde gjort noe som helst med denne siden av saken, herunder ikke avhørt en sjel ved Oslo Politikammer, Eidsivating eller POT (dette innrømmet han i møte 10. juni og fremgår av mappene med avhørsprotokoller som vi senere har fått bla i).

Senere har vi funnet ut:

  • Av Liers notat til Knut Mikkelsen fremgår det helt klart at Lier ikke utførte den aller minste form for etterforskning etter anmeldelsene. Dette notatet måtte Dahl ha lest helt i begynnelsen av sitt arbeid. Han må derfor ha oppdaget narrespillet for å dekke over Kontrollutvalgets manglende etterforskning.

Kan det dokumenteres klarere at Riksadvokaten og Dahl ga blaffen i Stortingets ønsker og bevisst unnlot å granske de aller viktigste sider ved saken?

Etter å ha funnet Liers Mikkelsen-notat var det jo såre enkelt å innkalle Lier til krysseksaminasjon: Hadde han fått beskjed om å utvirke anmeldelsene, slik at det ble noe som kunne ikke-etterforskes og deretter henlegges for å legitimere Kontrollutvalgets ikke-etterforskning? Hvor kom denne beskjeden fra? Hvorfor i all verden skulle han ha anmeldelsene siden han dagen etter visste han ikke kom til å gjøre noe med dem?1

Vi tipper Lier ganske fort hadde pekt oppover hvis Dahl hadde gjort jobben sin skikkelig.

Denne saken gir uhyggelige perspektiver på det nå nedlagte Kontrollutvalgets historie, og kan bidra til å forklare forbauselsen i Stortinget over at utvalget praktisk talt aldri fant noe å kritisere. Alt dette utvalget har foretatt seg gjennom årene med ulike saker må nå granskes/kontrolleres.

1 Selv om Dahl måtte ha trodd på Liers egen litt avvikende versjon (se foran), måtte Dahl ha forstått at det var svært påfallende at Lier ikke hadde advart oss mot å anmelde, ut fra alt han visste om vårt syn på å unngå unødig offentlighet. I så fall burde Dahl i alle fall ha spurt de aktuelle vitner som kunne kaste lys over dette om hvor initiativet til anmeldelsene kom fra. Vi hadde mange å stille opp med, og mange av disse ble avhørt likevel uten at dette ble berørt!

18.17 Hva nå, justiskomité?

Men det gjorde han jo ikke, og en rekke gamle og nye stortingsrepresentanter sa sin klare mening om det. Nå angret de nok at de hadde gitt fra seg ballen til den regjerings-styrte Riksadvokaten og hans Dahl-gruppe.

Men Stortinget hadde den gangen likevel festet en tynn tråd til ballen. I komiteinnstillingen1 het det:

«Komitéen avventer gruppens vurdering og avstår derfor fra å følge opp saken i forbindelse med denne innstilling.»

På stortingsspråk betyr dette: Vi følger med dere, og tar saken opp igjen i Stortinget hvis vi ikke er fornøyd!

Selv Aps hovedtalsperson, stortingsrepresentant Inger Lise Gjørv (A), åpnet for at saken kunne komme tilbake til Stortinget2:

«(Ramm/Setsaas-saken) blir … gransket av Riksadvokaten og krever derfor ikke flere forføyninger før etterforskningen er avsluttet.»

Etter vår mening måtte det være helt naturlig at justiskomitéen etter Dahl-gruppens henleggelser og de meget kritiske stortingskommentarene, kombinert med den gamle justiskomitéens skepsis allerede den gangen (se kap. 14), forlangte en redegjørelse for hva Riksadvokaten hadde gjort med den granskningen han hadde stjålet fra dem. Men det har den ikke. Den «avventer» fortsatt, nå antakelig Lund-kommisjonen.

Det var mer fart i den forrige justiskomitéen. Vi tror det er fart i den nåværende lederen, Lisbeth Holand (SV), men Anders C. Sjaastad (H) (se kap. 25.11) er nok en vesentlig mindre motivert fraksjonsleder enn Wenche Frogn Sellæg var for Høyre. Dessuten er Svein Alsaker (KrF) ute, og det er synd. Men mulighetene er jo stadig tilstede!

1 Innst S nr 246 (1992-93).

2 Stortinget 18. juni 1993: St. T. s. 4910.

18.18 Lier og Dahl bryter politiinstruksen

Etter at vi nå hadde avsluttet vårt forhold til politi og påtalemyndighet, og leseren vet det meste av det vi vet om hva disse visste, sa og gjorde, vil vi gjerne et øyeblikk inn på enkelte formelle sider. Man kan forsåvidt si at formalitetene her er pølser i slaktetiden i forhold til de massive dekkaksjoner som er avdekket, men de kan ha betydning som angrepspunkter nettopp for å bryte gjennom tildekkingen. De som tildekker, anstrenger seg nemlig alltid til det ytterste for å følge de rent formelle, rammeverksmessige spilleregler, slik at den som bare ser overflatisk på enkeltsektorer ikke vil ha noe å bemerke, og slik at mest mulig siden kan kokes ned til «skjønn» og «misforståelser».

Vi har notert oss at politiinstruksen, påtaleinstruksen etc., som vi må anta ikke bare poliinspektør Leif A. Lier, men også førstestatsadvokat Edward Dahl med sine Kripos-folk var underlagt, er referert og vurdert i stortingsmeldingen om Mossad/asylsøkersaken1.

Her heter det bl. a.

«I politiinstruksen, som gjelder for hele politiets virksomhet, heter det i § 3-1, fjerde ledd:

Under tjenesteutøvelsen skal politimannen være sannferdig, saklig og upartisk.

… Det skal forøvrig nevnes at påtaleinstruksen foreskriver at ‘uriktige opplysninger’ ikke må brukes ved avhør av siktede (§ 8-2, fjerde ledd) eller ved avhør av vitner (§ 8-6, sjette ledd).

Sannferdighetskravet, som er fastslått i politiinstruksen og påtaleinstruksen, tar blant annet sikte på å forhindre at tjenestemenn ved uriktige opplysninger forleder avhørte til å gi sin forklaring på bakgrunn av uriktige premisser. …

Prinsippet om at det under et avhør ikke skal gis uriktige opplysninger må antas omfatte såvel uriktige opplysninger om det bakenforliggende saksforhold, som uriktige opplysninger om rammen omkring avhøret. Ettersom hensikten må være å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige, faktiske opplysninger, må prinsippet også anvendes for å forhindre at avhørte forledes til å forklare seg på grunnlag av uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret.

Med ‘uriktige opplysninger’ må også forstås unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret.

… det kan (likevel) oppstå situasjoner som kan få helt avgjørende følger for Norges eller dets alliertes sikkerhet, der ovennevnte grunnregel og normer må vike for mer høyverdige interesser. Her er det imidlertid nødrettsbetraktninger som må legges til grunn ved vurderingen av fremgangsmåten. Etter departementets vurdering var vi ikke i nærheten av en slik situasjon under Gulf-krisen.»

Riktignok hadde hele vårt forhold til Lier karakter av samtaler frem til anmeldelse ble inngitt (se kap. 11). Det var likevel forutsetningen at det skulle pågå etterforskning, og vi kan ikke se at ikke instruksene skulle gjelde tilsvarende i denne fasen. Etter anmeldelsen var det ikke mye kontakt, men den lille som var må rimeligvis oppfattes som avhør av anmelderne.

Vi skal raskt gjøre oss ferdig med at vi idag regner både Lier og Dahl som ledd i «den fjerde tjenestes» samlede aksjon/dekkaksjon mot oss, og at dette selvsagt ved siden av å være ulovlig i seg selv opplagt nok er i strid med instruksene.

Men la oss se endel på enkelthetene. Det er et åpent og kjent forhold at Frigaard og Lier noen år tidligere hadde hatt ansvaret for ekteparet Schjødts sikkerhet i forhold til arabiske terrorister. Vi kjenner idag til at Lier mens han hadde uformell kontakt med oss samtidig advarte Schjødt mot Setsaas som påstått trussel mot han (Setsaas skulle angivelig «ta ham»), oppga registreringsnumrene på de biler han benyttet etc2.

La oss nå først ta den «snilleste» versjonen: At han var i god tro på dette punkt (det kan han ikke ha vært, siden det ikke finnes et fnugg av bevis om voldsbruk mot en mann som har kjempet med rettslige og andre rent legale virkemidler i 20 år, men likevel). Kan en politietterforsker behandle en mistanke om kriminell virksomhet fra én part og samtidig drive operasjoner for en mulig motpart ut fra mistanker om motsatt rettet kriminalitet, før noen av delene er bevist – og holde det siste skjult for den første? Er ikke det ganske åpenbart i strid med kravet til «sannferdighet, saklighet og upartiskhet»? Må ikke et politikammer sørge for at disse sakene holdes adskilt, ihvertfall inntil det er avklart hvem som har rett? Det kan jo sågar hende at begge har rett. I alle fall kan politimannen siden finne seg i vitneboksen mot en forsvarer som – uansett hvilken vei det gikk – kan påvise at politimannen en periode arbeidet for motpartens sak?

Vi vet videre at han iverksatte bilspaning mot oss, siden søkt kamuflert som «spaning på spanerne», og endelig at han hadde et forhold til vår etterforsker Trygve Lauritzen, åpenbart basert på at denne var snudd, uten at vi visste det, som bl.a. omfattet bruk av denne etterforsker til etterretning/desinformasjon fra vårt miljø (rapporten om Setsaas’ våpenarsenaler etc.). Dessuten vet vi at han like grunnløst skremte en person i våre omgivelser med påstander om at Setsaas var farlig og at hun ikke måtte slippe ham inn. Her utelukker «god tro» seg selv. Norske borgere må kunne komme i frimodighet til politiet for å fremme sine mistanker, uten å risikere at politiet verver infiltratører blant ansatte/engasjerte eller på annen måte iverksetter provokasjoner og etterretning. Når Lier deretter sprer Lauritzen-rapporten til kolleger og påtalemyndighet, dreier det seg også om bevisst desinformasjon og injurier. Hva nå med «sannferdig, saklig og upartisk»?

Hva så når Lier syv måneder etter bilspaningen og seks måneder etter Lauritzen-notatet vil ha anmeldelse innlevert på rappen, angivelig så han kan sette i gang kjempeetterforskning? Hvordan forholder hans puslete forslag om kanskje å iverksette noen flere registerundersøkelser (som blir til null) til dette, i lys av regelen mot å gi «uriktige opplysninger om de formelle rammer omkring avhøret»? Unnlatelse av å gi opplysning om at det ikke blir noen etterforskning når man ber om anmeldelse og lover omfattende etterforskning må vel vurderes tilsvarende?

Og hva når Setsaas’ siste besøk hos Lier før han skriver sitt Mikkelsen-notat3 med Lauritzens brev vedlagt utnyttes til å underbygge Lauritzens påstander ved egne påstander fra Lier om at Setsaas «var nervøs» og snakket om uspesifiserte aksjoner? Da forelå det anmeldelse, og instruksen måtte ihvertfall gjelde.

Og så til Dahl. Dahl var kjent med alle dokumenter fra Oslo Politikammer, herunder Lauritzens rapport. Han må ha stilt seg akkurat de samme spørsmål om denne som vi har gjort foran – hvis man ikke skal tro at han var del av konspirasjonen hele tiden. Han må derfor enten ha kjent til at Lier hadde drevet utilbørlig provokativ virksomhet mot oss eller blitt fortalt at dette materialet var benyttet som grunnlag for politimessig etterforskning mot oss, rettslig kjennelse for avlytting e. I. Han informerte oss ikke om noen av delene. La oss nå ta de to tilfellene:

Hvis han ikke trodde på Lauritzen/Lier, samtidig som han ut fra det som står i hans pressemelding4 helt fra begynnelsen av utelukket justisvesenet fra etterforskning, ser han fra begynnelsen av bort fra åpenbare brudd på politiinstruksen, unnlater å etterforske disse og lar oss forbli i troen på at dette blir gjort, fordi det var en helt tydelig forutsetning fra Stortinget. Var ikke det «unnlatelse av å gi øvrige relevante opplysninger som har betydning for avhøret»? Hadde vi visst det, hadde vi spasert ut fra Dahls møterom første dagen.

Det er imidlertid meget mer sannsynlig at Dahl er blitt instruert i å legge Lier/Lauritzen, og dermed såkalt «lovlig» etterforskning rettet mot oss, samt avlytting med «lovlig» kjennelse, til grunn, som vi har forklart foran. Generelt gjelder det at hvis Dahl forutsatte at vi var under mistanke for kriminelle forhold og visste vi var under etterforskning at hele det halvt år lange avhøret av oss og de 20-25 andre i vår gruppe var en ren politiprovokasjon. Det må være aldeles opplagt at dette var en tilbakeholdt opplysning «om de formelle rammer omkring avhøret» som hadde enorm «betydning for avhøret», ikke bare av oss, men av alle de andre. Er det lov å avhøre personer som mulig skadelidte, når de i virkeligheten er mistenkte i en hemmelig prosess omkring samme tema?

Etter norsk og all annen demokratisk rett kan ikke mistenkte tvinges til å vitne mot seg selv. I dette tilfelle ble vi lurt til å vitne i den den tro at det var for å oppklare våre mistanker, mens hele forutsetningen for avhørene var at det skulle ikke gjøres – justisvesenet skulle ikke etterforskes. Våre familiemedlemmer og medarbeidere er på samme måte lurt til å vitne i en slik forfalsket ramme. Er ikke dette i strid med nevnte politi- og påtaleinstrukser, vet vi ikke hva som er det.

Vi vet ikke om Lier og Dahl vil påberope seg «nødrett» og «rikets sikkerhet». I så fall må de slå Gulf-krisen. Det eneste vi kan tenke oss som var truet sterkere enn freden i Gulfen, var freden for Arbeiderpartiets regjering og for «den fjerde tjeneste» til å fortsette sin kriminelle virksomhet.

1 St. meld. Nr. 22 for 1991-92

2 Dette har Schødt selv uttalt til en svært troverdig person som foretok nøye nedtegnelser, og som igjen er vår kilde. Av formelle grunner kan personen ikke fremstå som kilde.

3 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

4 Pressemelding fra Riksadvokatens etterforskningsgruppe av 10. mai 1994.

19. URENT FARVANN

Det var lettere før da herrene Michael Grundt Spang og Per Øyvind Heradstveit seilte i åpen båt med stø kurs. Idag er det ikke så lett. Nå skiftes det fort kurs. Vi har ført logg fra overvåkingsseilasen i norske media i den korte tiden vi har deltatt. Her er det mye urent farvann, mange skjær, trange sund og underlige skruer. Man må kort sagt ha tunga rett i munnen.

På fjellet heter det at man skal «søke råd hos erfarne fjellfolk». Det kan man gjøre i overvåkingsfarvannet også. Der finner vi mange erfarne sjøulker, slik som Alf R. Jacobsen, Finn Sjue, Olav Versto og Harald Stanghelle, som til og med har drevet rekefangst i Ishavet. Men disse karene pløyer et farlig farvann der intet er sikkert og ingen kan stole på noe – her hvor piratene kan dukke opp selv bak nærmeste isfjell. I noen av havområdene treffer man også på havfruer som lokker med gull og grønne skoger hvis du bare vil skifte kurs. Så skal man søke råd hos noen ulker, skal man helst ha litt erfaring selv, for de tenker seg godt om før de svarer, og da kan det være mangt og meget som skal leses mellom ordene og linjene og snus og vendes på før man kan være sikker på hva de mener.

Ta nå f.eks. Alf R Jacobsen, radikaleren fra AKP (m-l)-miljøet, også med fartstid fra m-l-avisen Klassekampen som ut fra sine meget gode kontakter i E-staben har skrevet tre bøker1 med avsløringer om hysj-folkene og deres aktiviteter og for den siste fikk sin SKUP-pris. Da han her i fjor kommenterte farvannet omkring førstelagmann Agnes Nygaard Haug etter at hun hadde levert sin granskningsrapport der hun overhodet ikke fant noe som helst, fikk man inntrykk av at det forbauset ikke den gamle sjøulken2. Den tidligere sjefen for E-staben, kontreadmiral Jan Ingebrigtsen,3 , som Jacobsen hadde arbeidet sammen med før han utga sin første bok i 1985, ga uttrykk for full tillit til Nygaard Haug (som også skulle granske ham) allerede før hennes rapport var skrevet4. Admiralen irriterte seg kanskje over at Aftenposten hadde plassert hans artikkel ved siden av en annen med overskriften «Taushet er gull».

Man skulle jo i utgangspunktet tro at en som har avslørt mye stygt selv, kanskje ville stille noe høyere krav til en førstelagmann enn det å ikke finne noe som helst! Men nå må man kikke dypere. For hva er det egentlig Nygaard Haug har gjort? Jo, hun har studert mer enn 30.000 offisielle årsverk i E-tjenesten og slått fast at alt av ulovligheter allerede er funnet, av Alf R Jacobsen og hans ulkevenner. De har simpelthen gjort en så makeløs jobb at det ikke er mer å finne. En så riktig analyse må naturligvis berømmes.

Det er også i det lys man må se samme Alf R. Jacobsens bredside5 mot de to landkrabbene Setsaas og Ramm som slår om seg med allehånde påstander om lumske farvann og fet fangst. Siden de to sistnevnte aldri har møtt herr Jacobsen og langt mindre gitt ham adgang til f.eks. noe av det materialet denne boken er basert på, ville enkelte kanskje finne det noe underlig at Jacobsen i sin kronikk opererer med en rekke «kjensgjerninger», slik som at «landets skarpeste politifolk» nøye hadde gransket vårt materiale, og at han ut fra det kunne slå fast at det «viste seg å være en forvirret mikstur av fantasterier og tilfeldigheter» og «ville historier». Selv de som henla sakene hadde ikke sagt noe av dette, men fant faktisk både gjerningsmenn og forhold som kunne tyde på det ene og det andre. Ikke noe sted i de politidokumenter som vi har hatt innsyn i som parter i saken (men ikke han, vel?) er ett eneste punkt tilbakevist som feilaktig, bare definert vekk, tolket vekk eller – mesteparten – bare vekk6.

Men den som måtte tro at den gamle revolusjonskjempen er gått i kloster på sine gamle dager, og uten videre tar «klassepurkens» ord for god fisk, må tro om igjen. Pånytt er det selvsagt en helt annen form for visshet:

Sjøulken har trålet dette havet i 50 år, sommer som vinter, i regn, storm og tåke, og funnet alt som er å finne! Når noen amatører nå kommer inn fra en liten lysttur i fullt solskinn og forteller om den stimen av storfisk de nesten hadde fanget, ja, da var det jo bare å fnyse gjennom snadden: «Fiskehistorier!»

Som f.eks. da Klassekampen og AKP’s stortingsrepresentant avslørte at Overvåkingspolitiet i en årrekke hadde ført lister over nordmenn som skulle interneres i en krigssituasjon7:

«… politikere (har) i fleng blitt intervjuet om hva de visste, og svaret er det samme: Vi visste ingenting. Hvis politikerne snakker sant, er dette et demokratisk problem. For da har vi nok en gang fått demonstrert at overvåkingspolitiet har drevet som tankepoliti utenfor demokratisk kontroll.»

Da er det at Jacobsen kommer Overvåkingspolitiet til hjelp og refser sin gamle avis og sin stortingsrepresentant: Dette er da ikke noe nytt! Det var nevnt i Mellbye-utvalgets rapport av 1967, den gang riktignok hemmeligstemplet, men nedgradert i 1987. Ifølge Jacobsen er problemet at flere politikere som må ha visst om dette, har hyklet og latt som det motsatte. Lytt til gamle ulker, Folkvord!

Vi hører den opplyste lesers høylydte protester: Det kan ikke være slik at Alf R Jacobsen regner nærmest alt som allerede avslørt, for han ble da vitterlig med da Ronald Bye skulle skrive boken om hva som foregikk der oppe i niende etasje8! Da måtte han jo ha akseptert at det i havet fantes noe som han selv ikke hadde sett?

Javisst, det er derfor vi har forklart at det ikke er enkelt å forstå disse sjøulkene. Når man først mener man har et bilde av dem, kommer det noe som gjør at det glipper. Men for å lede leseren inn på sporet skal vi fortelle en liten historie fra dette miljøet:

En tjeneste-dødar sto i kø foran Perleporten. Da han kom frem til St. Peter, ble han spurt om sitt yrke, og han svarte nå som sant var, han var tjeneste-dødar.

– Da får du vente noen år, sa St. Peter. – Vi har allerede mer enn nok av tjeneste-dødare her inne.

Men vår tjeneste-dødar var snartenkt. Han gikk rundt på baksiden og hvisket noen ord gjennom gjerdet. Like etterpå sprang alle tjeneste-dødarne som var innenfor Perleporten ut og kavet seg avgårde til Oslo.

– Nå var du heldig, sa St. Peter da vår tjeneste-dødar kom tilbake. – Det er bare å stige på, vi må jo ha ihvertfall én tjeneste-dødar her. Men tjeneste-dødaren ble stående og skrape med føttene.

– Tja, jeg tror nok kanskje jeg tar meg en tur ned til Oslo, jeg også, sa han.

– Hvorfor det?

– Jo, du ser, alle de andre sprang avgårde fordi de hørte et rykte om at Ronald Bye skulle legge frem nye bevis for avlyttingen på Youngstorget.

– Men det kan da ikke være sant; det var jo du selv som satte ut historien, jeg har da forstått såpass.

– Jooo – men det kan jo være noe i det likevel!

Således må man jo forstå at det er en ting å ta som gitt at landkrabbenes fiskehistorier ikke kan være riktige, ut fra at man selv vet så mye. Noe helt annet er det når det begynner å gå rykter om at landkrabbene faktisk har fanget en fisk. Da gjelder det å komme seg ut på feltet og få bordet dem fortest mulig. Det kunne jo hende det var noe i det! Er man først ombord, kan man kappe snøret og ta seg av fisken selv senere. Klarer man ikke det, kan man ihvertfall komme med på bildet sammen med amatørene når de bringer fisken til land, og da vil jo alle forstå hvem som egentlig har stått for fangsten.

Her ser man faktisk et ganske klart adferdsmønster blant de gamle sjøulkene på overvåkingshavet. En annen gammel marxist-leninist er Finn Sjue. som har fortsatt i AKP som redaktør og journalist i Klassekampen fremfor å infiltrere kapitalismen slik Jacobsen har gjort gjennom Økonomisk Rapport. Han har likevel ikke hatt problemer med visum til USA eller adgang til det amerikanske Riksarkivet9 og kanskje flere, der man kan granske både amerikanske og norske tjenester. M-I’eren hadde oftere enn andre intervjuer med sjefen for E-staben, Alf Roar Berg, og har i mange år vært i god kontakt med Iver Frigaard i POT. Sjue-ulken gjennomførte akkurat den samme øvelsen overfor Ronald Bye som Jacobsen; den ene dro i 1993 med den andre inn til «9. etasjes leksikon» der de begge ble Bye’s medforfattere. Her kunne det være mye å få på kroken. Sjue hadde sågar gjort det en gang tidligere, da amatørene Pål T. Jørgensen og Viggo Johansen meddelte at de to skulle skrive sin andre bok fra overvåkingshavet10. De hadde vært på lydbånd-fiske før, men hadde de bært i land all fangsten? har nok Sjue tenkt, da han tok kontakt og tilbød dem sine tjenester, bokstavelig talt.

Noe annet man må være klar over før man søker sjøulkene om råd er at man slett ikke kan regne med å få samme råd. Da Sjue var med på boken til Jørgensen/Johansen i 1992, ble han angrepet av en tredje vanligvis både snill og blid sjøulk, Olav Versto, som nå var veldig sint. Sammen med den tidligere E-sjefen Jan Ingebrigtsen – som hadde hjulpet Jacobsen med hans bok i 1985 – torpederte Versto-ulken boken til Sjue i beste sendetid på TV, beskrevet slik av Sigurd Allern11:

«Boka («Vi som styrer Norge») var ikke uten svakheter, bl.a. fordi den i så stor grad bygde og måtte bygge på anonyme kilder. Men den traff, og overvåkingsfolkene skrek av smerte.

Verdens Gangs Olav Versto (som nå skriver entusiastisk om avsløringen av ‘den fjerde tjeneste’) gikk til voldsomt angrep på boka og beskrev Trond Johansens virksomhet i positive ordelag.»

Dette skrev Allern da han senere lett forbauset konstaterte at dødare-døderen Versto nå var blitt bare dødare, siden han i denne periode kjørte «en rekke større oppslag om avlyttingen og trakasseringen som Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas mener å ha blitt utsatt for». Selv for ham var det ikke lett å holde orden på «ulkene»!

Bye skrev i 1987 boken «Sersjanten»12 som inneholdt endel opplysninger om hva man visste i «9. etasje». Da kom angrepet på Ronald Bye’s hustru Tove Heggen Larsen om det meget kjente «boblebadet»13. Til tross for dette var Ronald Bye i 1991 lojal nok til å varsle statsminister Gro Harlem Brundtland om at hun burde igangsette granskning av samrøret mellom de hemmelige tjenester og Youngstorget. Han stilte seg sågar til disposisjon for et slikt arbeide, men han fikk aldri noe svar14. Bye opplyste dette etter at Ap-lederen i 1993, Thorbjørn Jagland, da «De visste alt» 15 ble lansert, angrep Bye for ikke å ha tatt dette opp i partiet først. Men Bye hadde sitt på det tørre med brevet. Senere undersøkelser viste at brevet hadde vært innom Aps partikontor, men sendt ut igjen uten at fru Brundtland hadde fått det, og visstnok på samme vagabondske måte vært innom Statsministerens kontor, men der måtte man jo prioritere hva man kunne plage statsministeren med! Formodentlig har det flakset videre til «han Trond» for forføyning.

Ikke noe svar fra Gro, men heldigvis fikk Bye nå straks allianse med to gamle ulker Jacobsen og Sjue, som endog var storslagne nok å legge sine tidligere motsetninger bak seg, for å assistere der Gro sviktet. Han var heldigere enn oss, for da vi skrev til Forsvarssjefen for å rydde opp, skjedde intet.

Allerede i 1992 reagerte det skarpe hodet til Tron Øgrim, som hadde oversikt over hele havet, alle bankene og alle ulkene. Øgrim skrev to kronikker der han fremhevet at han lot seg ihvertfall ikke lure. Han konkluderte rett og slett: «Lamme greier»16 når han så de gamle ulkene fly på kryss og tvers mellom bankene.

Alle gleder seg derfor nå til Alf R Jacobsens avsløringer i boken som han skal skrive om og med han Trond! Men den kommer selvsagt ikke før Lund-kommisjonen har sagt sitt. Nå som vi har utgitt bok, kan vi kanskje få være med å skrive, slik Jacobsen fikk bli med Bye? Hva kommer da Sjue til å si?

Men det blir mer komplisert blant sjøulkene. Når noen ulker en tid har fisket sammen på samme bank, hender det at en eller to forlater denne fiskebanken og slår seg sammen med andre ulker på en annen bank.

Ta f.eks. Sjue, som fisket sammen med Jacobsen i boka til Ronald Bye. Han drar straks til en annen fiskebank så snart Nygaard Haug-utvalget kommer på banen. Mens Jacobsen og Ingebrigtsen fisker sammen med Nygaard Haug, går Sjue kraftig ut mot Nygaard Haug-fisket17:

«HVITVASKING: Nygaard Haug-utvalget er helt fundamentalistiske i sin tro på at de har funnet sannheten. I mangel på bevis har de rett og slett bestemt seg for hvem de skal tro på. Slik bærer hele rapporten preg av regulær hvitvasking. …

Rapporten bærer i forbausende grad preg av reservasjonsløse påstander. …

Jeg er forbløffet over at (Kosmo) lar seg friste til å offentliggjøre denne rapporten og fremstille den som den endelige sannhet. Han må ha kortsluttet helt. En slik oppførsel viser at Kosmo forsøker å frifinne på sviktende grunnlag. Men da blir det regulær hvitvasking.»

Inntil Dahl-utvalget ble nedsatt, hadde Sjue vært på lag med oss, men så «avslørte» han oss og gled over til Dahl i løpet av 10 dager18. I motsetning til sin medulke Jacobsen, som valgte Nygaard Haug, satset Sjue på Dahl. Seks måneder (desember 1993) før Dahl avsluttet sin dekkaksjon kjente Sjue allerede på ulke-gikta at pauseutvalget til Dahl er den riktige fiskebanken. Dahl og hans etterforskere ble nå skrytt opp i skyene19.

Hva må nå den konsekvente dødaren Sigurd Allern ha tenkt om «ulkene», forvirret som han allerede var over Versto’s skiftende luner, når lunene nå sågar skiftet like raskt i hans egen redaksjon?

Men da Dahls henleggelsespressemelding endelig kom i juni året etter, ble Sjue stående nokså alene. For etter å ha holdt på et år klarte Dahl-gruppen bare å finne én forbryter og to forbrytelser. Den første forbrytelsen var mot Svein Muffetangen20 (den fikk Dahl av oss ferdig avslørt), den andre mot Tormod Hermansen21 (han også) og selvfølgelig var begge foreldede, så det var ingen vits i å starte noen etterforskning etter forbryterne. Det tredje forholdet og den eneste forbryteren som ble avslørt av Dahl var en hund som Dahl fant ut gjentatte ganger hadde klatret opp på sin eiers kjøkkenbenk for å bemektige seg en svær kjøkkenkniv som den lykkelig må ha løpt rundt med før den til slutt ble pent parkert på dørmatten en etasje lenger nede for skikkelig å skremme husets herskerinne når hun kom hjem.

Olav Versto er, som vi alle vet, er en meget dyktig og hyggelig politisk journalist med direkte kontakter til Faremo, Gro og Trond. Innledningsvis assisterte han oss i å få publisert hva vi hadde avdekket av hemmeligheter22. For endel detaljer var det slik at vår motpart ikke visste at vi visste før de fikk se det på trykk.

I likhet med Sjue fisket også Versto litt på Ramm/Setsaas-banken en stund, men forlot oss så gradvis.

I mai 1994 kunne Versto fortelle hvorfor Nygaard Haug-utvalget var nedsatt23:

«Regjeringen og Arbeiderpartiet har … stilt seg i halstarrig forsvarsposisjon. De vil riktignok få gransket til bunns den skitne overvåkingen som allerede er avdekket. Men de vil gjøre det selv.

Det var derfor Regjeringen utnevnte Nygaard Haug-utvalget til å granske Forsvarets E-tjeneste. Det var også derfor Regjeringen beveget Riksadvokaten til å granske påstanden om en såkalt 4. tjeneste fra de eksentriske herrer major Johan Setsaas og forhenværende statssekretær Hans Henrik Ramm.»

For oss «eksentriske herrer» var dette klar melding. Det Regjeringen ønsket å finne i vår sak visste vi ville være lik null. Regjeringen måtte i så fall finne seg selv!

En særlig celeber dyst mellom ulike dødare fant sted etter at SV’s fhv partisekretær Lasse Jahnsen først i en kronikk i Dagbladet24 i oktober 1994 viste til de hemmelige tjenestenes praksis med å bruke «provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden» og stilte spørsmålene:

«Hva har egentlig AKPS rolle vært i forhold til disse tjenestene, og hvor står ‘overvåkingsdødaren’ Finn Sjue i dette bildet?»

Bakgrunnen for denne saken var at Jahnsen, da politiet dukket opp i forbindelse med ‘listesaken’ i 1977, fikk gjemt listene hos en venninne, som fikk panikk og overlot dem til Egil Ulateig som i sin tur ga dem til AKP og Finn Sjue.25

«Samtidig som han (Sjue) nå satt på arkivet tordnet han i Klassekampen mot SV om å få ‘agentlistene på bordet og papira offentleggjort snøgt’»26

I en reportasje i Dagbladet sa Jahnsen27:

«Hva har Klassekampen gjort med disse listene – har de brent dem? Har de sendt dem til Kina? Eller har de gitt dem til Politiet? De har ihvertfall aldri offentliggjort noe av materialet om Forsvarets Etterretningstjeneste.»

I TV Norge-programmet LJK28 samme dag anklaget han Klassekampen og Finn Sjue «for å ha gått i ledtog med Overvåkingspolitiet».

I TV Norge hevdet også29 SV’eren Ivar Johansen at Klassekampens journalist Per Bangsund skulle ha levert egne lister over høyre-ekstremister til FO/E.

Det var bl.a. det at Sjue og Klassekampen ikke selv offentliggjorde listematerialet Jahnsen fant påfallende og grunnlaget for å påstå «ledtog». Nåværende redaktør i Klassekampen, Sigurd Allern, kalte dette brønnpissing30. Man fikk vurdere Sjue ut fra hans journalistikk.

I et intervju med Klassekampen svarte Sjue31:

«Jeg begynner å bli vant til at det settes ut rykter om at jeg er agent for den ene eller andre tjenesten.» …

Til Dagbladet utdypet Sjue dette slik:32

«I sin tid hvisket noen at jeg var agent for al-Fatah og PLO. Senere hvisket noen andre at jeg var agent for en tidligere antiterrorsjef i POT. Og idag går noen i høyreorienterte kretser rundt og hevder at jeg egentlig er agent for en tidligere seksjonssjef og Ap-mann i den militære E-tjenesten. Snart hvisker vel noen at jeg i bunn og grunn er agent for Gro Harlem Brundtland.»

Det er dårlig gjort å sette ut rykter. Man bør begrense seg til å se på hva psykologen og journalisten Sjue selv skriver og ikke skriver. Det mente forøvrig også Aftenpostens Harald Stanghelle, som tok fatt i Jahnsens argumentasjon. Om Klassekampen, som ifølge Jahnsen forlangte agentlistene på bordet, men satt musestille med dem selv, skrev han33:

«Fornuftig nok men helt uten dobbeltmoral er jo ikke et slikt markert skille mellom teori og praksis.»

Stanghelle refererte videre fra en kronikk av Lasse Jahnsen34 der Jahnsen avsluttet med spørsmålet:

«Hva er egentlig AKP’s rolle i forhold til disse tjenestene, og hvor står overvåkingsdødaren Finn Sjue i dette bildet?»

Stanghelle kommenterte dette spørsmålet slik35:

«Det er leseren som undrende må trekke konklusjonen om at Klassekampens mest kjente journalist gjennom årtier har vært overvåkingstjenestens mann, og at det var der de omstridte listene havnet. …

Men det ville være like lettvint som uredelig å la Lasse Jahnsens spørsmål bli stående ubesvart. Spesielt fordi alle som nøye har fulgt Finn Sjues journalistikk vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull.»

Stanghelle lærte denne formen for krystallklar argumentasjon for sine standpunkter da han startet sin journalistiske karrière hos Arthur Berg i Dagen. «Mossad/asylsøkersaken» med Iver Frigaard er avsløringen36 Stanghelle ble kjent for, og som deretter ga ham SKUP-prisen.

Sjue oppfattet selv forannevnte anklage slik37:

«Tvert imot mener Jahnsen at jeg var gått på handletur med listene til overvåkingspolitiet og fått noen godbiter som takk.»

Litt selvkritikk tok han likevel38:

«Når jeg ser meg tilbake, blir jeg ikke akkurat stolt. Vi burde ha håndtert denne saken på en annen og mer moden måte.»

Inntil nylig hadde de fleste tenkt på ‘listesaken’ som en sak om dokumenter som for det første var innhentet delvis på ulovlig måte. Videre hevdet Forsvaret at opplysningene sammensatt ulovlig åpenbarte lovlige, men hemmelige installasjoner. Dernest forbinder de fleste listesaken med de trusler som ble fremsatt om å publisere nær sagt komplette navnelister på ansatte i det som den gangen var tre norske tjenester. Noen mente det var forståelig at Klassekampen og Sjue vegret seg for å publisere slikt materiale, selv om det ikke akkurat bidro til deres revolusjonære profil.

Nå hadde Lasse Jahnsen allerede pekt på

«… disse tjenesters bruk av provokatører og infiltratører overfor grupperinger og partier på venstresiden i norsk politikk. …»

En annen SV’er – Jan Otto Hauge – knyttet dette direkte opp til listesaken39. Han mente at det i listematerialet lå

«… f.eks. milelange intervjuer med norske hemmelige agenter, som detaljert forteller om hvordan de på vegne av overvåkingspolitiet meldte seg inn i vekselvis SF og NKP»

Det kom nå frem at slik infiltrasjon faktisk hadde funnet sted. Politispaner Ole Tinghaug fortalte i 1993 at han i 1981 hadde infiltrert en gruppe rundt AKP, på oppdrag fra POT40. AKP’s mangeårige formann Pål Steigan sa da om dette41:

«Dette føyer seg godt inn i resten av avsløringene som finner sted i disse dager. Denne episoden hadde vi ikke snøring på.»

Psykologen Sjue, som skrev sin hovedoppgave på Universitetet om «psykologi og makt», var forøvrig som medforfatter til Ronald Bye med på å avsløre at POT bl.a. hadde infiltratører på AKP’s sommerleir på Tromøya utenfor Arendal i en årrekke, og også indirekte drev andre former for infiltrasjon42. Ingen av disse var navngitt.

Vi kan for vår del nå avsløre at Sjues pressekontakt Iver Frigaard også en periode oppholdt seg i AKP (m-I)-miljøet43, men det har ikke avslørerne i Klassekampen fått vite før nå, og det av oss.

Vi kommer tilbake med mer stoff om tjenestenes infiltrasjon i AKP (m-l) i kap. 24.5. Nå tilbake til Sjue:

Fra det tidspunkt våre avsløringer begynte for alvor, hadde vi lenge samarbeid med Sjue. Han ville gjerne hjelpe oss med avsløringer, samtidig som han samarbeidet med Frigaard om en rekke saker vedrørende høyreekstreme miljøer, bl. a. diverse Myrdal-saker.

I juni 1993, ti dager etter at Riksadvokaten hadde startet gransking av saken vår, og vi hadde avslørt en overvåkingsleilighet på Lindeberg som i media ble omtalt som «4. etasje», publiserte Sjue plutselig en helsides artikkel med en angivelig beboer, en tidligere FNsoldat446, som under fullt navn sto frem som talsmann for beboerne i denne leiligheten. Ifølge artikkelen hadde han bodd der i minst tre måneder (leiligheten hadde selv fungert som overvåkingsleilighet i 7 mnd), og det var ikke noe rarere med den enn et hvilket som helst kollektiv av Palestina-venner. Hva vi visste var imidlertid at FN-soldaten hadde «flyttet inn» der kun fem dager før artikkelen ble publisert.

Kvelden før hadde Ramm i 20-tiden fått en kort telefonmelding fra Sjue om at det i neste dags utgave av Klassekampen ville komme en artikkel med intervju med ansvarshavende i leiligheten som ville torpedere våre opplysninger om at denne leiligheten inngikk i en overvåkingsaksjon. Sjue sa at mannen var en gammel kjenning av Sjue fra Palestina-miljøet. Sjue oppga også navnet på vedkommende.

Etter en kort rådslagning ringte vi tilbake for å be ham stoppe artikkelen, i det vi kunne legge frem adskillig materiale til støtte for våre opplysninger. Det førte ikke frem. Neste dag da artikkelen kom, sto FN-soldaten med aktivt engasjement for palestinernes sak frem, med sitt navn som var et helt annet enn det Sjue hadde oppgitt.

Palestina-soldaten var uheldig, fordi han dessverre nå på kort varsel var kommet inn i en leilighet der de fleste andre spor vi hadde avdekket gikk til Mossad – men Mossad liker ikke Sjue, til tross for hans gode forhold til Frigaard. Mossad tok Sjue avstand fra allerede da han var i kibbutz i Israel45. I 1970 var han første formann i Palestina-komiteen46. Det var sikkert derfor Sjue ble invitert av Yassir Arafat da Arafat traff «noen av dem som opp gjennom årene har deltatt i støttearbeid for Palestina» en sen kveld i november 199347.

Palestina-soldaten, stakkars, som etter kun 5 døgn i leiligheten skulle ta på seg ansvaret for 7 måneders virksomhet på vegne av beboerne, og selv gi inntrykk av å ha bodd der i minst 3 måneder var ytterst uheldig. De fleste andre spor fra leiligheten gikk nettopp til Mossad, Israel, Sørafrika, UNIFIL, Libanon, JUF48 og MIFF49. Hårda bud!

Sjue nevnte at han kjente soldaten fra Palestina-miljøet fra lang tid tilbake, men glemte å nevne at han i februar 1990, midt under Kuwait-krisen, da en strøm av palestinere og andre arabere kom til Norge (og det blant disse kunne finnes enkelte som representere en trussel mot rikets sikkerhet50), hadde en hel førsteside pluss en hel side inne i avisen om nettopp denne soldaten51. Da fortalte han, nettopp hjemkommet fra FN-tjeneste, at Israel vervet norske FN-soldater til bl.a. å lytte på det norske FN-sambandet i Sør-Libanon. For å unngå å bli gjenkjent av Israel-sympatisører og Mossad her hjemme sto soldaten frem anonymt og på et bilde med ryggen til. Soldatens holdninger vakte sikkert stor sympati i Palestina-miljøet og ble sikkert tatt imot der med stor begeistring.

Soldaten løp nå stor risiko for palestinernes sak ved å oppholde seg i dette miljøet som Frigaard og Mossad nå infiltrerte, men de avslørte tydeligvis ikke Sjues mann som hadde røpet opplysninger til skade for Israel i Klassekampen. Sjue holdt nok også selv tett om dette overfor Frigaard på deres møter.

To år senere, i 1992, tok soldaten sjansen på en ny FN-periode i Sør-Libanon52, og håpet sikkert at han ikke skulle bli avslørt av Mossad. Denne gangen tok han neppe sjansen på permisjonsreiser til Israel! Det hadde han imidlertid gjort i 1989 og 1990, i sin første kontingent. Det viste seg at han som nå, i 1993, ble tryllet frem som talsmann for beboerne i én overvåkingsleilighet, den gangen (1989) tjenestegjorde i Libanon i samme kompani og på samme tid som en annen FN-soldat som Setsaas hadde avslørt et annet sted i byen allerede i 1990. Denne FN-soldaten ikke bare eide en overvåkingsleilighet, men giftet seg dessuten med en israelsk pike som han «traff» like over grensen i deres felles tjenestetid (se kap. 4). Det var hans leilighet som ble brukt i en romavlyttingsoperasjon i 1990 i samarbeid mellom Mossad Norge og E-tjenesten og tildekket av Frigaard.

Maken til uhell med Palestina-engasjementet! Det er sannelig godt å vite at Finn Sjue kan innestå for den førstnevnte soldatens troverdighet i palestinamiljøet, selv om han iblant kan komme i skade for å forveksle vennens navn med andre venners!

Vi håper endelig ikke at Palestina-miljøet i Oslo trekker andre slutninger enn at soldaten var ytterst uheldig med valg av bolig og medbeboere når denne boka kommer ut. Vi regner selvfølgelig med at Finn Sjue gjør sitt for å hindre at misforståelser oppstår.

Vi forstår at FN-soldaten kan ha behov for å leve et omflakkende liv, men vi forstår ikke hvorfor han hadde behov for å lure sin gamle venn Sjue trill rundt om sin botid på Lindebergåsen, som nettopp var det sentrale grunnlaget for «torpederingen». Det er forskjell på 5 dager og 3 måneder! Og hvorfor lot den kløktige dobbeltsjekker Sjue seg lure så lett? Sjue, som hadde «hjulpet» oss så lenge, måtte jo vite at vi gjerne ville ha hjulpet ham til gjengjeld!

Men mot, det hadde soldaten. Ikke bare flytter han inn i Norges på den tiden mest media-fokuserte leilighet (Erling Borgen spurte sågar om leilighetens indre mål – se kap. 20.7.1), men påtar seg dertil hele ansvaret for alt som ikke hadde foregått der i løpet av de foregående 2 måneder og 25 dager!

Vi tror forøvrig at Sjues privattelefon må være avlyttet på grunn av alle avsløringene, for selv om vi ringte til Sjue privat fra forskjellige, garantert ikke avlyttede telefoner, og alle mulige etterhvert nokså proffe tiltak ble iverksatt for å unngå at noen skulle følge oss til møter med Sjue, konstaterte vi at møtene med Sjue både inne og ute dessverre var overvåket (bilnumrene og sjåførenes identitet publiserer vi kanskje ved høve). Det er betryggende å vite at POT fortsatt følger med i hva «tjenestedødarne» foretar seg!

For man kan forstå at en stakkars tjeneste fort kan bli forvirret. Ta f.eks. Harald Stanghelle, oppvokst i et hjem der Arthur Bergs sterkt pro-israelske avis «Dagen» fyller mye av hverdagen, og som i 1971 startet sin journalistiske karriere som 15-åring samme sted.

I 1979 fikk Stanghelle, uten ungdomsskoleeksamen og uten journalistutdannelse53, jobb som presseassistent i Libanon, der han like før han dro hjem såvidt traff Iver Frigaard som kom til UNIFIL i mars 1980. Han begynte nå i Arbeiderbladet og ble straks avisens autoriserte Treholt-kommentator under redaktør Per Brunvand, sønn av den gamle politiske overvåker Olav Brunvand. En av avisens redaktører, Bengt Calmeyer, som ikke bare hadde lang fartstid i Arbeiderbladet, men også som var mangeårig observasjonspost til det hemmelige Ap-Norge fra Per Monsens og Rolf Gerhardsens tid i avisen, fikk i denne sammenheng først et muntlig, så et skriftlig skriveforbud ifb med Treholt-saken av Brunvand. Calmeyer oppfattet tydelig at Brunvand i så henseende var presset ikke bare innenfra, men også utenfra54. Vi tillater oss å formode at fornavnet til «hr. utenfra» var «Trond»!

I 1983 fikk Stanghelle belønning og ble den eneste journalist som ble innvilget audiens og intervju nettopp hos den da fortsatt topp-hemmelige Trond Johansen.

I parantes: Da Dagfinn Vårvik i 1977 omtalte Trond Johansens identitet i «Nationen», var det ansett som så grovt sikkerhetsbrudd av en tidligere utenriksminister at han ble truet av sin etterfølger Knut Frydenlund med straffeforfølgelse55. Men i 1983, ifb med debatten om CC’s bok Chr Christensen: «Det hemmelige Norge»56 måtte Trond på banen, men da skulle det være med Stanghelle! I sin «bok om boken», «Politisak», skrev CC57:

«Pressen bragte nyheter om ransaking i forlaget med etterfølgende avhør av forlagssjefen. Jeg traff en aktiv arbeiderpartimann på gaten. Han sa: ‘Dette smaker ikke godt, det minner meg om da far ble tatt under krigen. For meg er det rene Gestapo-metoder. Det må stå noen bak som tenker – nå har vi sjansen til å ta knekken på Christian. Helt på jordet var han nok ikke.

Journalister jaktet på seksjonssjefen i e-tjenesten, men tidligere oberstløytnant Trond Johansen garderte seg bak kjedelig beskjedenhet og tilkjempet funksjonærstatus. Først efter måneder måtte han gi seg og innrømme Arbeiderbladet, antakelig Harald Stanghelle, et intervju. I dette skuffet seksjonssjefen; det eneste han kunne tilføre offentligheten var han ‘ikke trodde noen tok CC seriøst’»

Der tror vi Trond tok feil, og mer feil skal han få! Men den unge Stanghelle var nok lett å lure – eller kanskje ikke?

I 1988 ble Stanghelle klarert inn på Forsvarets Høyskole og fikk ikke lenge etter jobb i Aftenposten der han gjorde en rask karrière. I 1990, mens han arbeidet med å avsløre Mossad-skandalen i 1990, ringte han til Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky for å fritte ham ut om hva som ville komme i Ostrovsky’s bebudede bok om Mossads virksomhet58. Ved at Mossads ulovlige virksomheter blant asylsøkere i Norge ble avslørt oppnådde Ap-regjeringen og Trond Johansen nå å få avsatt Svein Urdal – som ikke hadde gjort noe galt – som overvåkingssjef. Justisdepartementets mangeårige departementsråd Leif A. Eldring satte nå inn to av sine protegéer, Jan Grøndahl og Oluf Johansen i ledelsen for POT. Kanskje etter «å ha snakket sammen» med Trond under ett av Eldrings hyppige møter med ham i Platous gate?

Stanghelle fikk året etter SKUP-prisen for sine Mossad- og Israel-avsløringer og ble derved kanonisert som «tjenestedødare», nesten på størrelse med Finn Sjue. Dårlig gjort når man er fostret opp av Arthur Berg og reiser rundt med Bibelen i bagasjen59! Hva sa familien, f.eks. den halvannet år yngre John Stanghelle i Vårt Land med erfaring fra Misjonsselskapet og avisen «Dagen», og forfatter av boken «Drømmen om Sion»60? Han må ha vært meget skuffet.

Harald Stanghelle avslørte sin nest viktigste kilde, Victor Ostrovsky, som «upålitelig» da Ostrovsky i 1993 kom med sin siste bok61 der han på sin side avslører Stanghelle. Mossad på sin side mener at Ostrovsky er så troverdig at de ikke bare gjorde sitt ytterste for å stoppe boken, men også forfatteren selv: Senere gikk den tidligere kringkastingssjefen i Israel, Josef Lapid62, inn for at Mossad burde likvidere Ostrovsky.

Midt oppe i alle disse Stanghelle-avsløringene viser det seg at han også har lest den hemmelige delen av Treholt-dommen! Han hadde neppe kjøpt den i Narvesen. Og lenge før dette, endog før rettssaken mot Treholt åpnet, kunne han korrigere andre pressefolk i sentrale Treholt-spørsmål, ved å operere med «en sikker kilde»63. For sine egne folk er Trond «sikker» nok!

Deretter ble Stanghelle politisk redaktør i Aftenposten og står for Aftenpostens frikjenning av Finn Sjue i forhold til anklagene fra SV-hold om at Sjue gikk POT’s ærend (se foran). Det gjorde han ved å bruke argumentet om at man måtte jo lese hva Sjue hadde skrevet opp gjennom årene. Det er en fornuftig metode som vi har brukt.

I 1995 ble han redaktør for Dagbladet. Etter mange fagre ord om å fortsette Dagbladets tradisjon med å vokte om enkeltmennesket mot maktovergrep, pådro han seg sine leseres vrede da han i august 1995 konstaterte at «samtlige aktører har opptrådt ryddig» i den såkalte Landås-saken64 – som ser ut til å ende i ingenting etter at den siktede hjelpepleier hadde sittet 4 måneder i varetekt utsatt for sammenhengende kryss-eksaminasjon og politiet hadde foretatt 2000 undersøkelser uten å finne noe annet enn et usikkert statistisk materiale og opplysninger «fra miljøet rundt» om («avvikende atferd hos kvinnen»).

Juristen Håvard Saude karakteriserte denne hvitvaskingen som «et spadetak i Dagbladets grav»65:

«Det oppsiktsvekkende er at Dagbladets redaktør unnlater å ta fatt i det forødende traume siktede, hovedpersonen, har vært utsatt for. Han tar ikke tak i det tragiske i saken: At et menneske har vært innesperret under Kongens hånd og i måneder vært gjenstand for hjernevask og utmattelse fra statens tjenestemenn. …

I stedet konstaterer Dagbladets redaktør med embetsmannsmine at hun fremstår i media som bitter! Og avslører samtidig sitt minimum av menneskelig fantasi.

Det urovekkende er at kommentaren avslører at Dagbladet ikke lenger stiller seg på enkeltmenneskets side lenger. De liberale ideene, idealene, er kastet på båten. Enkeltmenneskets våpenløse kamp mot overgrepet, mot løgn og bakvaskelser, mot den rene Kafka-prosess, forties i stillhet. I stedet kneler Dagbladets redaktør like servilt overfor politi og embetsmannsvelde som Aftenposten gjør …

Jeg tror Dagbladets faste lesere ser at denne saken dreier seg om langt mer enn forskjellen mellom ‘skjellig grunn til mistanke’ og ‘skyldig uten rimelig tvil’. Med et slikt ståsted som Dagbladets redaktør ser denne saken fra, trygt plantet blant politi og statsadvokater, vil Dagbladet som avis ganske raskt få et troverdighetsproblem.

Da har ikke Dagbladet lenger noe å selge.»

Endelig merker vi oss at de første endringer i Dagbladets ledelse under Harald Stanghelle omfatter at to lojale Ap-folk bringes inn i redaksjonsledelsen som administrerende redaktør og nyhetsredaktør samtidig med et forstanding og fortjent (og uunngåelig?) opprykk til politisk redaktør og stedfortredende sjefredaktør for John Olav Egeland. Ny administrerende redaktør etter Erling Ramnefjell er Gro Møllerstad, tidligere journalist i Dagbladet, personlig sekretær i Sosialdepartementet under Tove Strand Gerhardsen og informasjonssjef i Administrasjonsdepartementet. Ny nyhetsredaktør etter Egeland er blitt Hans Kristian Amundsen. Amundsen begynte som journalist i Finnmark Dagblad (A) i 1980 og var siden politisk journalist og nyhetsredaktør i Arbeiderbladet, der han etterfulgte Harald Stanghelle som spesialmedarbeider for etterretningssaker. Vi formoder at han også har overtatt Stanghelles gode kontakter. Han overtok ihvertfall Stanghelles syn på Mossad-avhopperen Victor Ostrovsky da sistnevnte hevdet at Mossad opererte med kodenavn «Oscar» på «en navngitt nordmann» og at det kunne tyde på at Mossad betraktet ham som agent. Ostrovsky ble da for Amundsen en «ondsinnet ryktespreder» som bragte nordmannen i en «Kafka-lignende» situasjonen66. Vi tar ikke standpunkt til hva slags formelt forhold som eksisterer mellom Mossad og Trond Johansen, som den forsvarsløse nordmannen heter, men konstaterer at de har mye å snakke om og utvilsomt har gjort det. Amundsen, derimot, er helt sikker: «Nordmannen» har alltid vært «ekstremt tilbakeholden overfor Mossad», ja, «rent ut vanskelig å samarbeide med»! Så han har ihvertfall gode kilder!

Et annet fenomen man støter på når man ferdes rundt på overvåkingshavet, er de såkalte gravegrupper. På denne tiden ble f.eks. gravegruppa i Aftenposten ledet av journalist Knut Falkenberg, utvilsomt riktig mann med solid bakgrunn som sønn av sin far, kommandørkaptein Dag Falkenberg med lang tjeneste i E-staben. Han dukket opp på vårparten 1993 og lovet oss å sette hele gravegruppa i Aftenposten på saken vår hvis han fikk dokumenter av oss. Han fikk sine papirer og siden har vi ikke hørt et ord hverken fra ham eller graverne. Kanskje vi hadde misforstått formålet med gravegrupper? Hva det nå måtte være, får vi håpe at han ihvertfall nå setter graveguppa på Aftenpostens egne mikrofoner, så skal heller vi grave alene etter våre.

Et beslektet fenomen er en type freelancejournalister (vi ante ikke det fantes så mange), som kommer med grundige notater, skarpe blyanter og bunkevis med filmruller for både foto og video. De har fått spennende freelance-oppdrag om å intervjue oss så mye de kan om spesielle utvalgte tema. Det rare med disse folkene er at de til slutt ikke får noe av stoffet sitt på, eller bare et bitte lite kutt, enten de hadde oppdraget for aviser, radio eller fjernsyn. Det er egentlig veldig rart, for de vi traff var svært godt skolerte og vel orienterte. Noen snakket sågar arabisk og det er vanskelig det. Når så flinke folk ikke får stoff på, må det være magre tider i freelance-bransjen. Ihvertfall på overvåkingshavet. Vi er glad vi har fast forlagskontrakt på forhånd.

Men selv om det ofte kan gi dårlig avkastning å drive fangst på dette havet, er det noen som får det til. Er man riktig heldig, kan man få SKUP-priser, redaktørjobber eller begge deler. Men da trenger man nok en god los.

I dette kapitlet har vi tatt leseren med på et lite cruise, men bare gjennom deler av overvåkingshavet. Det er andre deler, der de gamle sjøulker bruker helt andre farkoster enn de vi hittil har møtt. Her er det meget mer spennende, men farvannet er faktisk så uryddig at vi ikke kan drive noen form for cruisevirksomhet. Det er synd, for der finnes også virkelige perler og svært lønnsomme fiskebanker. Problemet er at disse også tiltrekker de mer blodtørstige haiene.

La oss nå peke på at Stanghelle avsluttet sin artikkel om Jahnsen og Sjue slik67:

«Vi ser gjerne at det kommer dokumenterte avsløringer også om journalisters forhold til de hemmelige tjenester.»

Han er ikke den første som har vært på sporet. Victor Marchetti og John D. Marks skriver i sin CIA-bok68:

«The CIA is perfectly ready to reward its friends. Besides provison of big news breaks such as defector stories, selected reporters may receive ‘exclusives’ on everything from US government foreign policies to Sovjet intentions. Hal Hendrix, described by three different Washington reporters as a known ‘friend’ of the agency, won a Pulitzer prize for his 1962 Miami Daily News reporting of the Cuban missile crisis. Much of his «inside story» was truly inside: It was based on CIA leaks.»

Nå kan det hende at slike «venner» også iblant kommer i klemma når det kommer virkelige avsløringer tikkende inn på telexene. I 1994 kunne Klassekampen referere en ny doktoravhandling om hvordan Dagsrevyen synes styrt av sterke interesser69. En spesiell episode ble fremhevet: da Klassekampen i mars 1990 bragte en amerikansk avsløring om at USA skulle avlytte telenettet i Norge70. Dette ble slått opp mange andre steder, men ikke bragt av Dagsrevyen før neste dag. Forklaringen skulle være, ifølge Finn Sjue i Klassekampen:

«Det var NRK-veteranene Lars-Jacob Krogh og Christian Borch som bidro sterkt til at saken ble stoppet. Krogh var programleder, mens Borch var jourhavende for utenriksnyhetene. Begge har gjort seg bemerket med gode kunnskaper om forsvar, sikkerhet, etterretning og overvåking. Samtidig har kunnskapene vært trygt forankret innenfor et sterkt vest-orientert perspektiv, og like sterkt begrenset av dette perspektivet. De har for lengst gått hovedkurset ved Forsvarets Høgskole»

Forbrytelsen var at Krogh/Borch først bragte nyheten dagen etter, og da med supplerende kommentarer fra en statssekretær hos statsminister Jan P. Syse. Vi forstår godt at et par gamle krigere kan komme til å begå slike «forbrytelser», særlig hvis de ikke var nok inne på nettverket til å få saken klarert av selveste etterretningssjefen selv, slik Sjue fikk (samme reportasje som henviser tilbake til oppslaget i 1990):

«Samtidig ba Klassekampen E-sjef Alf Roar Berg om å kommentere saken: Han sa at ‘jeg kan ikke utelukke at USA driver til dels storstilt avlytting av telesambandet i Norge’»

Intet er så galt at det ikke er godt for noe! Sjues kollega, Sigurd Allern, svingte seg til de store høyder (samme reportasje):

«HIS MASTERS VOICE: …

Hva slags redaksjonell styring er det når to sikkerhetsklarerte journalister, som har avgitt militært taushetsløfte, får lov til å overprøve sin egen nyhetssjef? Er medarbeidere på Forsvarets Høgskole overordnet nyhetslederne i visse spørsmål?

Jeg har tidligere foreslått at både pressen og NRK bør frasi seg de årlige plassene på Forsvarets Høgskole. Men NRK-ledelsen burde raskt sørge for at medarbeidere med slike bindinger holdes unna dette stoffområdet. Det ville også rense lufta internt.»

Det er lett å forstå at Klassekampen mener at journalister som arbeider i Dagsrevyen er «his masters voice» når de kommer fra Forsvarets Høgskole. Hva med journalister som arbeider i Aftenposten og kommer fra Forsvarets Høgskole? Er de «His masters voice?» Hverken Sjue eller Allern synes å mene det. Kan det være fordi Aftenpostens Høgskole-elev, Harald Stanghelle, var elskverdig nok til å utstede «dødare-legitimasjon» til Sjue? – slik71:

«Spesielt fordi alle som nøye har fulgt Finn Sjues journalistikk vet at påstanden om ham som skjult agent eller provokatør er bare tull.»

Kanskje Sjue har rett72:

«… de har forlengst gått hovedkurset ved Forsvarets Høgskole …. og viser et spesielt ansvar for å sikre at ‘rikets sikkerhet’ blir forvaltet slik the Establishment krever.»

Det har skjedd mer på overvåkingshavet siden (og før). Det kommer vi tilbake til.

1 «Muldvarpene» i 1986, «Svartkammeret» i 1988 og «Iskyss» 1991.

2 Dagbladet 14. juli 1994.

3 Jan Ingebrigtsen var sjef for E-staben 1979-85. Han var således Trond Johansens sjef i nærmere 7 år. Fra 1982-1984 hadde Ingebrigtsen og Johansen tidl E-sjef Sven Aage Hauge, som Forsvarssjef. Hauge hadde vært Trond Johansens sjef 1970-77, de to siste årene som E-sjef. I 1982 ble Hauge utnevnt til sjef for Forsvarets Byggetjeneste (FBT) der han satt frem til pensjonsalderen. I tre år var Hauge nå FBT-sjef samtidig som Ingebrigtsen var E-sjef. Se senere om dette tema.

Alf R. Jacobsen ga ut bøkene «Muldvarpene» i 1985, «Svartkammeret» i 1988 og «Iskyss» 1991. Ingebrigtsen var således sjef for E-staben under Treholt-jakten, der E-staben naturligvis var dypt involvert og Trond Johansen gjorde en fremragende jobb, bl.a. i et helt nødvendig samarbeid med Mossad om Irak-delen av Treholt-saken. Jacobsen må således i forbindelse med sin første bok ha hatt et nært samarbeid både med Ingebrigtsen og Johansen i lang tid før 1985 og også senere vedrørende hans to andre bøker som bl.a. ledet frem til SKUP-prisen. Dette bærer bøkene også preg av, da de alle tre er meget presise og usedvanlig informative om temaer som alle har vært innelåst i skapet til Trond. Det er imponerende av en gammel Klassekampen-journalist!

4 Aftenposten 31. mai 1994.

5 Dagbladet 14. juli 1994.

6 Vi minner om at Leif A. Lier «ikke kunne bekrefte eller avkrefte». Førstestatsadvokat Dahl svarte på direkte spørsmål fra oss i sluttmøtet der vi hadde med advokat som vitne at «han ikke kunne huske at noe (vi) hadde gitt av opplysninger var galt». Dahls etterforsker Sandstad var også tilstede.

7 Klassekampen 18. juni 1994.

8 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R. Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994.

9 Aftenposten 27. oktober 1993 s. 10 iflg. Sjue selv.

10 «Den slagkraftige duoen Viggo Johansen/Pål T Jørgen» kunngjorde allerede i Arbeideravisa 11. oktober 1990 at det var på trappene en «Edderkoppen II» som senere ble «Vi som styrer Norge», Aventura 1992, med Sjue som medforfatter etter at han senere hadde meldt seg og anbefalt at man slo kreftene sammen.

11 Klassekampen 9. juni 1993.

12 Ronald Bye: «Sersjanten». Gyldendal 1987.

13 Denne historien har Bye skrevet om i «Oppgjør», Tiden 1992.

14 Se kapitel 8 om alle detaljer i denne «brevsaken».

15 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R. Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

16 Klassekampen 19. og 20. november 1992.

17 Dagbladet 5. juli 1994.

18 Klassekampen 16. juni 1993, se nedenfor.

19 Klassekampen 15. desember 1993.

20 Førstestatsadvokat Edward Dahl i brev til Svein Muffetangen 28. juni 1994.

21 Bl.a. Dagbladet 5. juli 1994.

22 Se en rekke viktige reportasjer i VG.

23 VG xx. Mai 1994.

24 Dagbladet 26. oktober 1994.

25 Se bl.a. Steinar Hansson i Dagbladet 28. oktober 1994.

26 Fortsatt Hansson i Dagbladet 28. oktober 1994.

27 Dagbladet 26. oktober 1994.

28 Referert bl.a. i Dagbladet 27. oktober 1997.

29 Dette er referert i Ny Tid 40/94.

30 Til Ny Tid 40/94.

31 Klassekampen 27. oktober 1994.

32 Dagbladet 6. november 1994.

33 Aftenposten 28. oktober 1994.

34 Dagbladet 26. oktober 1994.

35 Aftenposten 28. oktober 1994.

36 Aftenposten 27. september 1991.

37 Dagbladet 25. november 1994.

38 Sjue til Dagbladet 29. oktober 1994.

39 Ny Tid 41/94.

40 VG 2. desember 1993.

41 VG 2. desember 1993.

42 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994. Side 60-61 og 114.

43 Fortrolige opplysninger fra privat kilde til Ramm og Setsaas.

44 Klassekampen 16. juni 1993.

45 Aftenposten 27. oktober 1993.

46 Aftenposten weekend 26. november 1993.

47 Aftenposten weekend 26. november 1993.

48 Jødisk Ungdomsforening.

49 Med Israel for Fred.

50 Bl.a. fordi Saddam Hussein ifbm Kuwait-krisen opplyste at han hadde sendt agenter rundt i verden for å spre terror og frykt.

51 Klassekampen 17. februar 1990 kombinert med egne undersøkelser.

52 Klassekampen 17. februar 1990 kombinert med egne undersøkelser.

53 Det vesentligste av personopplysninger om Stanghelle er fra Norsk Presseforbund: «Biografisamling», Institutt for Journalistikk 1990. Journalistene oppgir her selv sine data til forlaget.

54 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 123-124.

55 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåkning». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 28.

56 Chr Christensen: «Det hemmelige Norge». Athenæum 1983.

57 Chr. Christensen: «Politisak». Athenæum 1984. Side 81.

58 Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990.

59 Dagbladet 22. mai 1995.

60 Norsk Presseforbund: «Biografisamling», Institutt for Journalistikk 1990.

61 Victor Ostrovsky: «Kampen om Mossad». Aventura 1994.

62 Klassekampen 11. oktober 1994.

63 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåking». Aschehoug 1993. Side 125.

64 Dagbladet 24. august 1995.

65 Dagbladet 31. august 1995.

66 Dagens kommentar i Arbeiderbladet 11. oktober 1994 ved nyhetsredaktør Hans Kristian Amundsen.

67 Aftenposten 28. oktober 1994.

68 Victor Marchetti and John D. Marks: «CIA – The Cult of Intelligence». Dell Publishing Co. 1974.

69 Amanuensis Knut Helland ved Institutt for Statsvitenskap, referert i Klassekampen 11. juni 1994.

70 For ordens skyld: Realiteten i saken ble både benektet og delvis bekreftet. Vi tar selvsagt ikke standpunkt til denne siden av saken her.

71 Aftenposten 28. oktober 1994 – resten av historien er referert tidligere i dette kapitel.

72 Klassekampen 28. oktober 1994

20. FULL KRIG

Hemmelige tjenester benytter mange ulike kategorier personell i sin offensive virksomhet. Internt kan vi finne store staber med analytikere, planleggere, teknikere og psykologer som vurderer terrenget, definerer mål og forbereder virkemidler og innhold i ulike aksjoner, ikke minst innenfor psykologisk krigføring.

Ute i felten opererer mange slags agenter, hvorav igjen mange arbeider med logistikk og andre stabs- og tekniske funksjoner. Men den viktigste typen agent er provokatøren.

Vi har vært borti mange provokatører gjennom vårt arbeide med denne saken. På dette grunnlag har vi søkt å finne definisjoner, systematisere og kategorisere innenfor vårt erfaringsgrunnlag. Det kan selvsagt finnes helt andre typer for bruk i kald krig og full krig, stridende tjenester imellom osv., men det har ikke vi gått inn i.

20.1 Psykologisk krigføring

En provokatør er del av en større strategi for psykologisk krigføring.

Denne strategien er like gammel som agentyrket, gjerne beskrevet som «verdens nest eldste yrke». Kineseren Sun Tsu forfattet ca. 500 år f. Kr. «Regler for politisk-psykologisk subversjon». Reglene ble gjengitt i Norsk Oljerevy i januar 1993 i forbindelse med et intervju om industrispionasje med sjefen for Sikkerhetsstaben, kommandør Gunnar Rio, og hans medarbeider, advokat Caspar Kielland Aanesen. Ramm og hans kolleger i Oljerevyen syntes dette var et morsomt apropos til de aksjoner som da for lengst var igangsatt mot dem. Vi kjente jo igjen de fleste metodene1:

«Den høyeste kunst består i å bryte ned fiendens motstand uten kamp på slagmarken. Kun på slagmarken er krigens metode nødvendig, men bare de indirekte fører til virkelig seier.

Bryt ned alt som er godt i motstanderens land. Dra representanter for det herskende sjikt ned i forbrytersk virksomhet, undergrav også på andre måter deres posisjon og anseelse, kompromitter dem offentlig og la medborgernes forakt skylle ned over dem!

Inngå samarbeid med de nedrigste og avskyeligste mennesker.

Forstyrr med alle midler Regjeringens virksomhet!

Så splid og strid mellom borgerne i det fiendtlige land! Opphiss de unge mot de eldre!

Ødelegg med alle midler utstyr, forsyninger og orden innen fiendens væpnede styrker!

Latterliggjør tradisjon og de gamle guder.

Vær raus med tilbud og gaver for å kjøpe opplysninger og medarbeidere. Plasser hemmelige agenter over alt. Spar overhode ikke på penger eller løfter – det gir høye renter!»

Det finnes flere typer provokatører:

  • Fast ansatte som kan benyttes til de fleste typer oppdrag, men helst ikke oppdrag med høy risiko for avsløring eller oppdrag som av sin kriminelle karakter innebærer høy risiko for skade på tjenesten ved avsløring
  • Fotfolk eller freelancere med jevn forbindelse til tjenesten som har en posisjon i det «sivile liv» som gir nødvendig cover og legitimitet overfor og/eller naturlig adgang til etterretningsobjekter
  • Enkeltpersoner som tar betalte oppdrag, men som svært ofte ikke er orientert om hvem deres reelle oppdragsgiver er. Dette gjelder særlig hvis det dreier seg om personer fra mer eller mindre kriminelle miljøer eller andre som er sterkt avhengige av politiet f.eks. utlendinger på usikre oppholdstillatelser etc.) og derfor lett kan både rekrutteres og – om nødvendig – ofres.
  • Helt uskyldige og intetanende personer som blir manipulert inn i provokatorisk opptreden (denne og foregående type kan iblant faktisk tro at han er ute i et uskyldig betalt oppdrag for rett og slett å holde ap med en bestemt person)
  • Pressefolk som også kan være helt uvitende om at de blir brukt, eller som gradvis trekkes inn i fortrolighetsforhold og tilbys eksklusivt stoff de ikke kan si nei til
  • Infiltratører som har et ganske fast forhold til tjenesten og må være enormt gode skuespillere som påtar seg å spille en spesiell rolle over mange år, kanskje store deler av et liv
  • Naboer, som kommer tett innpå ofrene eller åpner adgang for nærovervåking på annen måte, og som selv kan være alt fra nesten intetanende til fulltids operatører for tjenesten

Større tjenester har hele avdelinger med massevis av folk som enten selv er provokatører eller styrer provokatører. Mange av disse er psykologer.

1 Norsk Oljerevy nr 1(93.

20.2 Psykologi i tjenestenes tjeneste

I parentes bemerket: Vi støter stadig på psykologi og psykologer, fra Terje Buljo som er gift med en psykolog til tjenestedødaren Finn Sjue som er utdannet psykolog. Det var også IB-sjefen Birger Elmér. IB skulle være forlengelsen av den svenske E-tjenesten «ute på dypet»; de skulle ut av kontorene og uniformene og skaffe informasjon gjennom fordekte agenter som skulle etablere personlige relasjoner. Da trengtes adskillig forståelse for menneskets indre psyke. Det trengte også de tallrike provokatører vi har hatt rennende med dokumenter og historier som hver især ofte er en studie i anvendt psykologi.

Major Svein Blindheim skriver i sin bok «Offiser i krig og fred» om en typisk CIA-agent at han er1

«… ikkje berre kunnskapsrik og intelligent. Han har òg stor kunnskap om motstandsrørsler og fagmilitære spørsmål. Det er ikkje lett å plassere han. Dersom bakgrunnen er fagmilitær, må han ha psykologisk-sosiologiske universitetsstudiar i tilegg.»

Våre tjenester – og helt sikkert «den fjerde» – forstår nok også betydningen av anvendt psykologi. De har sikkert også gode kurs. Men vi er ikke helt borte vi heller, og er dessuten oppsatt med egen motkompetanse i vår gruppe.

Hva nå med fagetikken? Er deltakelse i psykologisk krigføring mot norske, lovlydige borgere forenlig med medlemsskap i Psykologforeningen?

Infiltratøren kan direkte betraktes som en provokatør, men kan også brukes som provokatør overfor tredjepart, som f.eks. kan føle det som en betryggelse at personen er fra den infiltrerte organisasjonen. Provokatøren opptrer oftest overfor offeret i egen identitet, men kan også benytte lånt identitet eller tilpasset identitet eller for den saks skyld være anonym. Kontakten med offeret er nøye planlagt ut fra kunnskap om offeret og hensikten med aksjonen, som kan være å innhente informasjon, plante desinformasjon, påvirke offeret til bestemte handlinger, legge igjen inntrykk som virker skremmende, skremme direkte, verve personen som agent for egen side, eller påføre fienden hva som helst av skadeverk.

Provokatøren opptrer gjerne med en ferdiglaget dekkhistorie som skal være inngangsbilletten eller påskuddet for samtalen. Provokasjonshistorien må være så nær opp til sannheten eller hva man på forhånd vet er mottakerens ønsker at denne er tilbøyelig til å tro at historien er sann. Svært ofte kan det serveres historier «av lavere sannhetsgehalt», men da kun i den hensikt å skape tvil og usikkerhet. Tjenestene må da på forhånd selvsagt ha vurdert nøye objektet som skal lures/forledes. Svært ofte kan agenten ha som tilleggsoppdrag (eller hovedoppdrag) å skaffe informasjon f.eks. ved å lure denne ut av objektet.

Vi nevner kort noen av kriteriene for å velge ut en mer løst tilknyttet person som bevisst skal opptre som provokatør:

  • provokatøren har på forhånd selv vært overvåket og kontrollert og er svært ofte tidligere straffede eller på annen måte ureglementære personer som gjerne har levd klandestint i forhold til jobb, ekteskap, familie etc.
  • svært ofte har de økonomiske problemer og er ikke så nøye på oppdragene bare de får godt betalt
  • tjenesten har på forhånd et eller annet ‘på dem’ (gjerne straffbart) slik at man når som helst kan kutte vedkommende ut som agent og være sikker på at denne tier stille
  • det bør helst ikke være noe i deres yrkesmessige bakgrunn som gjør at de på denne måten kan knyttes opp til noen av tjenestene

Bruk av provokatører er et fullt integrert og helt tradisjonelt virkemiddel i enhver krig eller strid mellom profesjonelle, såvel i forsvars- som angrepsstrid. Dyktig utført er dette ofte langt mer avgjørende for utfallet enn selv banerier med kanoner. Provokatører kan brukes i et omfattende sjakkspill der den ene legitimerer den andre ved å fremstå som motstander, tilhenger eller offer. En kan skremme, den andre kan tilby trygghet eller samarbeid. En kan være satt opp for å bli avslørt slik at den neste – med et avvikende «modus operandi» – ikke blir det.

Vi har avslørt flere slike «samløp». En person som i utgangspunktet kunne synes grå, blir etterhvert mer og mer hvit fordi han kommer innpå deg og oppnår troverdighet ved å hjelpe til med å avsløre den andre. Her spilles det på psykologi og følelser. Offeret er ute i kulden, og er sulten etter trygge allierte. Offeret er på forhånd nøye analysert, og doseringen tilpasset. Bare ved meget kjølig og følelsesløs analyse av begges bakgrunn og opptreden klarte vi i slike tilfelle å oppdage at spillet var planlagt på forhold og begge i virkeligheten «svarte». Så snart metoden var oppdaget, var det bare å spille med – og kanskje det da var vi som fikk mest ut av spillet? Men for folk flest, som er uforberedt, er det svært lett å falle i fellen.

Mulighetene er uendelige for den som kan spillet og har ressursene.

Vi kan i vår sak dokumentere hundrevis av henvendelser fra personer og organisasjoner som oppgir at de vil hjelpe oss eller gi oss informasjon, søke hjelp eller få informasjon, tilby sine tjenester etc. Noen titalls av disse er uten tvil ekte, og få andre innenfor kategorien «forvirret», direkte syke eller med forhold som ligger milevidt unna materien. Det store flertall er etter vår mening like utvilsomt provokatører. En mellomstor gruppe er vi – rimeligvis – fortsatt usikre på. Det er selvsagt ikke mulig å gjennomgå alle grundig nok til å vite sikkert. De vi med sikkerhet vet er ekte har vi i perioder hatt et godt samarbeid med, noen har vi løpende samarbeid med. Til de som har henvendt seg til oss med helt ærlige hensikter uten å føle respons, kan vi bare si at vi ikke har rukket å klarere dem ut ennå, men vil komme tilbake – før eller siden. Noen få kan vi selvsagt ha vurdert urett; det vil vel også avklares en gang.

Det pussige er at provokatører mot oss gjerne kommer «i sverm», dvs. f.eks. 5-10 innenfor en uke eller to, men så kan det være stille lenge. Det er naturlig hvis vi har vært i sterkt mediafokus, men ofte er det ikke slik. Da er det ganske opplagt at vi står overfor en koordinert aksjon. Selv om vi avslører den, kan motparten likevel mene at de har nytte av den, fordi man ofte går på litt ulike personer innenfor vår totalgruppe på 15-20 personer og totalbildet vises først etter noen dager.

Et annet interessant aspekt er at mange av provokatørhistoriene har kryssreferanser til hverandre. Dette er selvsagt gjort for å gi dem gjensidig troverdighet. «Dette ser riktig ut, for det har vi vært borti før …». Men når vi først har avslørt provokatørene som sådanne, beviser dette et annet punkt: Deres historier må være koordinert av en operasjonssentral! Dermed utelukkes ihvertfall for denne gruppen teorien om «einstøinger» og «smårare» som driver på egen hånd for å more seg.

De fleste sivile er ikke oppmerksom på eksistensen av provokatører, og derfor ikke på vakt mot dem. Aller minst venter man seg provokatorisk opptreden fra gamle, nære bekjente og venner, men selv dette er fullt mulig. Vedkommende kan da selvsagt være direkte snudd (trusler og penger er virksomme virkemidler, selv i Norge), men er mer sannsynlig manipulert uten å vite det selv, til å bringe frem en bestemt oppfatning, et stykke (des)informasjon, gi et råd, oppføre seg på en bestemt måte etc., som alt igjen vil ha innflytelse på offeret.

Så snart det gikk opp for oss at vi var utsatt for et kjør av provokatører, måtte vi legge en strategi for hvordan vi skulle møte problemet. Hver enkelt henvendelse ble som nevnt foran vurdert som genuin, provokatorisk eller ubestemt. De provokatoriske ble analysert for å finne ut hva som var formålet og hvilke deler av brevet eller samtalen som skulle skape legitimitet og hvilke deler som var selve provokasjonen (ofte bare en liten tilfeldig utseende bit). Vi kategoriserte, sjekket og kryss-sjekket.

Vi etablerte etterhvert som regel for hele gruppen at vi måtte snakke åpent ut om alt. Ingen måtte være redd for å varsle om ting av frykt for å dumme seg ut. Ingen måtte ruge på tvilstanker. Det måtte skrives rapporter om alle kontakter der overvåkingssaken ble tatt opp eller der det var andre forhold som gjorde dem uvanlige. I begynnelsen var mange redde og vegret seg for å takle problemet. Etterhvert ble vi alle mer og mer rutinerte, noen til og med fandenivoldske, og spurte de mest mistenkelige rett ut hvem som hadde sendt dem. Det ga ofte uventede reaksjoner! Når noen som kunne være provokatører begynte å spørre, ga vi bare omtrentlige svar innenfor velkjente områder, eller sa vi bare at vi ville komme tilbake til svar og kommentarer fra vår side når vi hadde diskutert henvendelsen med andre. Det at vi hele tiden har vært en stor gruppe har vært en uvurderlig styrke, ikke minst i forhold til psykologisk krigføring, som vi skal komme tilbake til.

I forbindelse med vår sak kan vi identifisere følgende hovedmålgrupper for provokatørene:

  • Stortinget, særlig en gruppe nøkkelpersoner, men også mindre berørte representanter
  • Oss selv
  • Visse spesielle enkeltpersoner av betydning for sakskomplekset
  • Almenhet og opinion, oftest via media

Vi vil gjerne her bemerke at endel personer i den tredje kategorien tidligere har vært aktive politikere; regjeringsmedlemmer og/eller stortingsrepresentanter. For eksempel har Per Borten vært utsatt for systemets kriminalitet ikke bare i sin tid som aktiv politiker, men pånytt i de siste årene som eldre mann og pensjonist. Det er i seg selv en skam at man igjen setter i gang kriminalitet mot ham. Men det viser at ingen som først har vært borti systemet kan regne seg fri. Man kan bli angrepet igjen og igjen som ringvirkninger av nye saker.

Vi kan videre identifisere følgende ulike operasjonstyper for provokatørvirksomheten:

  • Desinformasjon
  • Informasjonsinnhenting
  • Trusler, skremsler og voldsforsøk
  • Psykologisk krigføring
  • Økonomisk krigføring
  • Kriminalisering
  • Diskreditering
  • Avledningsmanøvre, tidstyveri

Alle målgruppene er blitt utsatt for desinformasjon. Vi er blitt utsatt for hele listen. Enkelte andre er også blitt utsatt for forsøk på diskreditering.

Vi vil nedenfor beskrive og i en viss grad bringe eksempler på tre hovedkategorier av provokatører (infiltratører, journalister og naboer), både generelt og ut fra egne erfaringer, og deretter bringe eksempler fra vår sak på de åtte ulike operasjonstyper:

1 Svein Blindheim: «Offiser i krig og fred». Det Norske Samlaget 1981. Side 205.

20.3 Infiltratører

En infiltratør er en person som gjerne kan være fast ansatt i tjenesten eller rekruttert på langtidsoppdrag. Infiltratøren forandrer over lang tid vesentlige sider ved sin identitet i den hensikt å vinne innpass i motstanderens organisasjon som en av dem, og må derfor kanskje i årevis leve et meget krevende dobbeltliv der kun meget få kan kjenne vedkommendes egentlige lojalitet, livsstil og overbevisning. Utad må infiltratøren virke meget aktiv og engasjert i den infiltrerte organisasjonens virksomhet og formål. Hensikten med infiltrasjonen kan dekke hele spekteret: Innhenting av informasjon. planting av desinformasjon, manipulasjon, sabotasje osv osv.

En meget viktig oppgave for infiltratører er å fremskaffe tidlig varsling av motpartens offensive tiltak («early warning»). I det store spillet inngår infiltratørene i en større sammenheng der også bruk av satellitter og alle andre slags etterretningsmidler inngår.

Det er idag velkjent at særlig overvåkingspolitiet i Norge gjennom årene har benyttet infiltratører overfor organisasjoner på venstresiden (i virkeligheten dreier det seg i første rekke om E-tjenesten; det skal vi komme tilbake til). En god del eksempler på dette er gjengitt i forrige kapittel.

Sigurd Allern skrev i Klassekampen i 19931:

«Verdens Gang trykte tidligere denne uka en reportasje om to politiagenter som i 1981 deltok med IRA-parole i en demonstrasjon under Dronning Elisabeths statsbesøk. Metoden er ikke ny. Under en rettssak i Oslo Tinghus 27 og 28. mai 1970 oppdaget Klassekampens fotograf en sivilkledd som først deltok som demonstrant, men da politiet angrep demonstrantene deltok han aktivt i å slå og drive bort demonstranter. Mannen ble avbildet i Klassekampen og i nr. 7/8 1970 identifisert som (en navngitt person) ansatt i politiets trafikkavdeling.»

Ronald Bye har uttalt2:

«Jeg vet med sikkerhet at overvåkingen hadde agenter eller rapportører i AKP, det har jeg fått refefert … Når det gjelder NKP bygger jeg mer på indisier og antakelser. Det er bl.a. lite trolig at det ble tatt i bruk spesielt nye arbeidsmetoder da AKP oppsto.»

Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff skriver i sin bok «Overvåking i Norge»3:

«Vinteren 1970 ble en student i Oslo oppsøkt av en politimann som sa at han jobbet for Overvåkingspolitiet. Dette var en gammel bekjent av ham. Navnene på de to involverte skal Ikke trekkes frem i denne sammenheng, men vedkommende politimann jobber fortsatt ved Oslo Politikammer. Ved en injuriesak ved Oslo Byrett i 1977 bekreftet den tidligere studenten overfor retten det som hadde skjedd 7 år tidligere. Den tidligere studenten forteller hva som skjedde:

– Han (politimannen) ønsket at jeg skulle la meg engasjere i spionasje overfor SUF og FSF (Faglig Studentfront på Universitetet i Oslo). Begrunnelsen for at han valgte nettopp meg til dette, var at han mente jeg var pålitelig, ansvarsbevisst og villig til å slå et slag for landets sikkerhet når det – som nå – var påkrevet.

Jeg skulle skaffe meg innpass i SUF via studiegrupper, som han fortalte meg var satt i gang for SUF-sympatisører. Videre skulle jeg skaffe meg abonnement på diverse interne SUF-organer, deriblant Bolsjevik. Endelig fikk jeg utlevert en maskinskrevet artikkel, angivelig forfattet av hans sjef og en psykolog ansatt i Overvåkingspolitiet. Denne måtte jeg skrive av og brenne i hans nærvær. Jeg skulle utgi artikkelen for min egen, og prøve å få den inn i Klassekampen. Han fortalte at artikkelen skulle virke politisk umoden …»

Videre redegjøres det for at han vel innenfor skulle skaffe medlemslister, identifisere SUF-sympatisører, identifisere møtesteder og finne egne steder for plassering av mikrofoner.

Det fremgår ikke om artikkelen virkelig ble sendt Klassekampen, men om det ikke gikk med den ene studenten, gikk det vel med den andre. Det var godt for SUF og AKP at psykologen Finn Sjue ble redaktør i Klassekampen fra 1973, slik at den ene psykologen kunne avsløre den andre!

Vi aksepterer naturligvis slike arbeidsformer mot virkelige fiender av Norges sikkerhet og demokrati: I den kalde krigen, mot spioner og femtekolonnister, potensielle kommunist-kollaboratører etc. Vi vil ikke ha noen oppfatning om bruk av infiltratører mot f.eks. SUF (m-l) og AKP (m-l) i deres mest aggressive og erklært revolusjonære perioder på 60- og 70-tallet. Vi nøyer oss med å fastslå at dette kan ha vært meget fristende og helt sikkert gjort i den aller beste hensikt for å trygge Norge som rettsstat og demokrati. Men vi fastslår også at metoden synes velbrukt og velkjent for norske tjenester, også brukt overfor norske borgereog tross alt lovlige norske partier. Har man først ervervet kompetanse og rutine på et område, blir den ikke borte.

I løpet av 70-tallet festnet Ap sitt grep om de hemmelige tjenester. Kommunister og maoister mistet betydning som motstandere, slik de hadde vært for Ap/LOs egen etterretningstjeneste i 1950- og 60-årene. Den største trussel mot Ap var nå de borgerlige partier som hadde i sin makt å kaste ut Ap når og hvis de klarte å samarbeide. Disse partiene, og særlig samarbeidsforkjemperne innenfor dem, ble nå hovedfiender. Så lenge jakten på venstresiden stort sett hadde funnet sted innenfor egne organisasjoner og bare med hjelp fra og i samarbeid med tjenestene, som var lojale likevel, var det tilstrekkelig med en egen Ap/LO-organisasjon. Nå måtte blikket rettes mye videre. Det ble starten på det uoffisielle nettverk som nærmest ble morkonsern for Ap/LO-tjenesten og store deler av de statlige tjenestene. Nettverket spant seg stadig sterkere rundt tjenestene, noen av departementene, Youngstorget og etterhvert deler av politi og rettsvesen – den fjerde tjeneste. SF/SV måtte også på motstanderlisten, for dette partiet svekket Ap og kunne inngå taktiske allianser med de borgerlige. Ikke minst må man huske på at den tidligere NKP-formann og senere reform-sosialisten Reidar Larsen var SV’s industripolitiske hovedtalsmann i glanstiden etter valget i 1973. Han samarbeidet gjerne med de borgerlige for å avsløre industriskandaler og begrense f.eks. Statoils makt, og la ikke skjul på at Ap-regjeringen bare fikk gå av hvis den ikke fant seg i flertallskritikken på dette feltet.

Som vi skal komme tilbake til senere, er vi idag overbevist om at den fjerde tjeneste sto bak flere av de kjente diskrediteringskampanjene mot opposisjonspolitikere som Finn Gustavsen, Kåre Kristiansen, Albert Nordengen, Rolf Presthus og – helt sikkert – Jan P. Syse. Vi kjenner også til forsøk på diskrediteringskampanjer mot Ingvald Godal, Anders Talleraas og Wenche Frogn Sellæg. Vi skal også komme tilbake til meget alvorlig provokatørbruk mot Stortinget, alt dette de aller seneste årene.

Dette viser at en lang rekke av offensive tjenesters tradisjonelle virkemidler allerede er tatt i bruk mot Stortinget og opposisjonspartiene. Hvorfor skulle man ikke også tatt i bruk infiltratører? Vi har fått tips fra sikker kilde om at det skal finnes slike også i ikke-sosialistiske partier, og gjort oss våre egne tanker, som vi skal redegjøre for i en kommende, ordentlig gransking.

Vi har hatt forsøk på infiltrasjon og infiltratører i vår sak. En rekke provokasjonsagenter (blant dem Terje Buljo, se kap.7.3), hadde i tillegg til informasjonsinnhenting også i oppgave å verve personer innenfor vår krets – dvs. som forrædere. Men det lyktes ikke.

Bortsett fra med Trygve Lauritzen i Sikkerhetskonsulentene A/S, som ble engasjert av Norsk Oljerevy for å søke etter avlytting i Drammensveien og på Lindebergåsen. Han fant sterke indikasjoner begge steder, men skrev kun rapport fra Drammensveien. Deretter ble han snudd, ved at han fikk hovedjobben som sikkerhetskonsulent for Lillehammer-OL – engasjert av Justisdepartementet. Han nektet nå å skrive rapport fra Lindebergåsen og gjorde ingen flere egentlige etterforskningsjobber. Isteden begynte han å opptre provokatorisk. Han lanserte teorier om at Setsaas kunne ha plassert spor og stått for mange av de mistenkelige episodene selv, og fortsatte med å rette uspesifiserte beskyldninger mot en av salgskonsulentene om at denne var provakatør. Hans verste bidrag var imidlertid notatet om diskreditering av Setsaas4 (se kap. 18.5) – og dette i samarbeid med Leif A Lier som i det siste nettopp har vært under ild fra en rekke advokater for nettopp å opptre provokatorisk!

Men det har vært flere, dels av samme typen som Terje Buljo & Co, dels svært likt disses operasjonsmønster pga. dimensjoner på det personlige plan, og dels helt typiske infiltratører. Vi skal ikke gå særlig i detalj om disse, men nøye oss med å konstatere at de har skapt svært mye tvil og strid, kostet mange penger og ergrelser og såret mange følelser. Når disse sakene blir avdekket, vil det sette oppdragsgiverne og personene i et skammelig lys. Det dreier seg om utnyttelse av tillit og lojalitet, og «den fjerde tjenestes» utnyttelse av menneskelige svakheter mht. økonomi, pillemisbruk, alkoholavhengighet eller rett og slett ambisjoner for å nå bestemte etterretningsmål mot vår gruppe. Avdekking vil vise seg tragisk for både agenter og oppdragsgivere.

En del fremgangsmåter/metoder vil skremme norsk offentlighet og sette E-tjenesten (Trond, Alf Roar Berg, Sven Aage Hauge) i et dårlig lys. Man ansetter ikke narkomane eller pillemisbrukere i Forsvarets Bygningstjeneste. Det gjøres kun av E-tjenesten i vår sak når Trond tror det er noe å hente!

1 Klassekampen 4. desember 1993.

2 Arbeiderbladet 29. november 1992.

3 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979, side 39.

4 Lauritzens rapport til Lier av 6. januar 1992

20.4 Pressefolk

Et særlig følsomt tema er bruk av pressefolk som provokatører. Dette er følsomt fordi

  • det ikke er noen annen yrkesgruppe de aktuelle delene av tjenestene er mer interessert i å kontrollere og styre
  • det er ikke noen annen yrkesgruppes arbeidsmønster som ligger nærmere agentens
  • det er ikke noen annen yrkesgruppes mål og etikk som ligger nærmere fra agentens

De to første punktene øker risikoen for en pressemann til å bli trukket inn som agent eller betraktet som agent. Det siste gjør denne realitet eller oppfatning særdeles farlig. Grensene er flytende, og konsekvensene av å komme på gal side er store.

Derfor ble det også i USA i 1977 innført et uttrykkelig forbud mot bruk av pressekort og presseidentitet for CIA-agenter. Ikke bare det, CIA fikk heller ikke lov til å bruke kirkesamfunn eller det amerikanske fredskorpset eller media på noen måte som cover for etterretningsvirksomhet1, unntatt i helt spesielle tilfelle.

Slike spesielle tilfelle ble definert av CIA-sjefen John Deutch som2

«… situasjoner der journalister har adgang til terrorister som holder amerikanske gisler, og/eller til en nasjon eller en gruppe som har mulighet til å angripe USA med masseødeleggelsesvåpen».

Men i Norge har Ap-tjenestene, i stor grad ved Stay Behind og svært ofte ved Lindus-baserte3 journalister, drevet på siden krigen, og over hele feltet: Narkotika og økonomisk kriminalitet, overvåking av politikere og offiserer, politisk etterretning og overvåking og som innhentingsagenter, provokatører, infiltratarer og spredere av desinformasjon!

Men britiske MI5 og MI6 er like ille – se kap.20.4.11.

1 Aftenposten 17. februar 1996.

2 Aftenposten 24. februar 1996.

3 Lindus er etterretningsdelen av Stay Behind, se kap. 24.3.2.

20.4.1 Arne Hjelm Nilsen

Den mest klassiske agent under journalist-dekke var Arne Hjelm Nilsen som i en årrekke koordinerte hele Ap-tjenesten fra sitt journalistkontor i Arbeiderbladet. Ifølge Bye, Sjue og Jacobsen1 ga jobben i Arbeiderbladet

«… ham en beleilig plattform, siden et perfekt dekke for â avlede oppmerksomheten fra hysj-jobben.»

Sier Sjue og Jacobsen!

Rett som det var iverksatte han aksjoner der også andre pressefolk ble trukket inn:

I sin bok «AV Hensyn til Rikets Sikkerhet»2 beskriver CC en omfattende kampanje i regi av det hemmelige Ap-Norge i 1962 han var med i for å oppnå en bestemt holdning i media til en sak om ansettelse av sjefen for Velferdskontoret i handelsflåten. Den mest kvalifiserte person og åpenbare kandidat var medlem av SV, og måtte unngås. Et uspesifisert «man» hadde fått frem en annen, «klarert» partikanin: Gunnar Sand. Koordinatoren var Arbeiderpartiets sjefsovervåker Arne Hjelm Nilsen, med tette bånd til Overvåkingspolitiet. De følgende sitater er fra boken:

«Hjelm Nilsen antok at Dagbladet ville ytre seg negativt og kalle utnevnelsen for en partipolitisk favorisering. Følgelig var det viktig at Sjøfartstidende og Morgenbladet var positive. Aftenposten kunne man nok mestre, sa han.

Jeg var vegelsinnet. Gunnar Sand kjente jeg endel til. Jeg hadde truffet ham i Stockholm under krigen, da han drev en arbeiderpartivirksomhet jeg den gang så skjevt til. Noe kontakt hadde jeg hatt med ham i hans egenskap av generalsekretær i Folk og Forsvar. Jeg hadde ikke hatt noen innsigelser mot hans virke i organisasjonen, men misbilliget opprettelsen av Folk og Forsvar, hva jeg anså som en arbeiderpartikontrollert konkurrent til Norges Forsvarsforening …

For meg var Gunnar Sand prototypen på en Arbeiderparti-karrièrepolitiker. Han var postbudet som ble medlem av AUF og deretter brukt i viktige ombud. …

Jeg husker at Hjelm Nilsen kom med en tilleggsopplysning: – Gunnar Sand har gjennomgått Forsvarets Høgskole. Kanskje var denne replikk utslagsgivende. Olav Maaland og jeg erklærte oss beredt til å bidra …»

Olav Maaland var mangeårig sjefredaktør av Bergens Tidende.

«Jeg hadde en lang samtale med Morgenbladets sjefredaktør Birger Kildal, som jeg i parantes bemerket avløste kort tid efter. Han var åpen for forståelse. Noe mer gruet jeg meg til å møte Sjøfartens sjef, Terje Baalsrud. Men også han tok poenget, dog under prinsipielle motforestillinger.»

Og systemet nådde frem:

«Dagbladet var alene-skeptiker i norsk presse. De borgerlige aviser var taust aksepterende. Det større samfunn rundt pressen forholdt seg også stille.»

Denne aksjonen fant sted mens CC var i Libertas. Det ble flere slike sammen med Hjelm Nilsen, også mens CC var i Morgenbladet. Det er lett å tenke seg atmosfæren ved slike organiserte personlige samtaler. Når gode venner som vanligvis har annet å bruke tiden sin til kommer på personlig besøk med ansiktet i alvorlige folder, må det være noe viktig. Saken lukter av rikets sikkerhet, noe underliggende som det høyden kan hintes om. Og mellom gode venner finnes det alltid et gjensidig «gi og få»-forhold; idag deg, imorgen meg. Klart man «tar poenget», selv om man har «prinsipielle motforestillinger».

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994. Side 56.

2 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990, fra side 156.

20.4.2 POT bekrefter «hjelpere»

Da den hemmelige delen av Mellbye-utvalgets innstilling ble offentliggjort i 19871 kom det frem at

«… man anser det for å være av grunnleggende betydning at man har et godt utbygget kontaktnett utenfor (Overvåkings)poIitiets egne rekker.

Det heter at overvåkingspolitiet i sitt arbeide søker direkte bistand fra personer utenfor politiet …

… det må utvises den største forsiktighet ved valg av ‘hjelpere og mellommenn’. Deres anonymitet må sikres så langt det er mulig …

Kontaktene får sjelden noen betaling for den bistand de yter …

Som regel vil kontaktenes oppgave være å rapportere når de kommer over opplysninger av betydning …

… der det er gjennomsiktige forhold, kan det være nødvendig å følge med i objektets bevegelser ved hjelp av opplysninger fra kontakter eller ved skjult stasjonær observasjon. …»

Det interessante er at man allerede innenfor POT’s helt ordinære virksomhet åpner for bruk av rekrutterte freelance-overvåkere ihvertfall til informasjonsinnsamling og spaning. Hva slags «nett av hjelpere» har da de andre deler av systemet, som ikke har noen problemer med å betale rundhåndet, gi ut selektive ekte informasjoner tilbake og bruke mildt press for å rekruttere eller beholde ‘hjelpere’?

Det er all grunn til å tro at pressefolk er en særlig interessant gruppe å få rekruttert som «hjelpere» for både lovlige og ulovlige virksomheter innenfor tjenestene.

Her kan man finne hele spekteret av formål for «hjelpen», fra planting av ekte informasjon som passer godt der og da. via spredning av desinformasjon til innhenting og provokasjoner. De pressefolk som blandes inn kan være alt fra uskyldig manipulert selv til helt bevisste agenter, og i så fall igjen over hele spekteret fra at man tror på at det er i en god saks tjeneste til det stikk motsatte, f.eks. ren vinning.

1 Se bl.a. Aftenposten 24. november 1987.

20.4.3 Avdeling D – eller E?

Per Øyvind Heradstveit har skrevet om provokatører generelt og bruk av pressefolk spesielt1:

«Villedende informasjon har som mål å ‘lure fienden eller offeret’. Avdeling D mater offeret med en type informasjon som får offeret til å dra de konklusjoner avdelingen gjerne vil det skal dra. Dette setter strenge krav til informasjonens karakter, og narrespillet må gjennomføres raffinert og utspekulert for at det ikke skal avsløres. Stoffet må med andre ord være realistisk, rimelig, alltid i nærheten av det offeret vil holde for sant og riktig. Godtar offeret informasjonen som autentisk stoff, er virkningen oppnådd 100%, men en effekt av uro og tvil hos offeret er også langt på vei en suksess. I enkelte tilfeller vil myndighetene karakterisere informasjonen som falsk og gjenkjenne kilden. Men det spiller ingen rolle for avdeling D dersom bare opinionen og massemediene tror på den, eller i alle fall sprer den. Derfor er journalister et viktig middel for avdeling D. På mange underlige måter kan man få smuglet inn artikler eller store oppslag i vestlig presse med den ønskede effekt. De som står bak «spesialoperasjonene» må ha inngående kunnskaper om opinionen man tar sikte på å nå, men må ha stor psykologisk innsikt og nøye vurdere virkningene av den form desinformasjonen blir gitt i.»

Heradstveit’s avdeling D er innenfor det tsjekkiske etterretningsvesen. Han ser ut til særlig å ha i tankene de mange desinformasjoner som på 60- og 70-tallet ble plantet i norske media om hemmelige telex-meldinger som skulle vise at NATO planla massearrestasjoner, statskupp, internering osv. Her har han helt rett. Men som virkemiddel brukes dette i alle slags beslektede organisasjoner – enten de heter A, B, C, D – eller E!

1 Per Øyvind Heradstveit: «Hemmelige tjenester». Aschehoug 1973.

20.4.4 Rolf Gerhardsen og Per Monsen

Vi minner i denne sammenhengen kort om at noen av de tyngste bakmenn i Aps egen tjeneste nettopp var folk fra arbeiderpressen. Arbeiderbladet ble i mange år en slags overvåkingssentral som syntes overordnet endog Overvåkingspolitiet.

Vi har tidligere gjengitt opplysningene fra Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff1 om bl.a.

«… da Bryhn skulle sette i gang overvåking av daværende sekretær i Stortingets utenrikskomité, Erik Nord. Overvåkingssjefen gikk ikke til daværende justisminister Jens Haugland for å få klarsignal for operasjonen, – nei, han gikk til daværende generalsekretær i Arbeiderpartiet, Haakon Lie, samt to sentrale folk i Arbeiderpressen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen.»

Haakon Lie for sin del hevdet at2

«- Kontakten med Overvåkingen var til Per Monsen og Rolf Gerhardsen i Arbeiderbladet, og den var til LO og Konrad Nordahl

– Det var LO samt Monsen og Gerhardsen i Arbeiderbladet som hjalp overvåkingspolitiet med opplysninger»

Vi husker også at daværende justisminister Jens Haugland ble kraftig forbannet over episoden, men han kunne intet gjøre.

1 Ole Jacob Bae og Torstein Eckhoff: «Overvåking i Norge», PAX 1979, side 31.

2 Haakon Lie: «Sin egen fiende – et portrett av Asbjørn Bryhn», referert i Arbeiderbladet 28. januar 1994.

20.4.5 Journalist-tyveri

Haakon Lie er nok fortsatt mektigere enn mange. i vårt meget urene mediefarvann hadde vi lenge løpende og god kontakt med Erling Bøe i Verdens Gang, som er blant de hederligste pressefolk i Norge. Han trengte etter hvert dypt inn i stoffet og forfattet mange viktige reportasjer. I fjor ble han «stjålet» av Haakon Lie, som ikke kunne tenke seg noen andre til å skrive hans biografi. Vi har full forståelse for at dette måtte være en av de beste og mest spennende oppgavene en journalist kan få, men i mellomtiden ble norsk mediaverden fattigere på dette saksfeltet.

Omtrent på samme tiden gikk hans sjef, Per Norvik, over til Aftenposten. Tilsammen gjorde tapet av disse to at overvåkings-dekningen i VG sank til nær null.

20.4.6 E-tjenesten i alle redaksjoner?

En som i nyere tid har vært svært interessert i temaet pressefolk og etterretning er redaksjonssjef i NRK-P2, Per Olav Reinton, tidligere rektor på Journalisthøyskolen. Han skrev i en bok bl.a. at1:

«Etterretningstjenesten har folk i nesten alle de store nyhetsredaksjonene her i landet»

Dette vakte en storm av reaksjoner. Reinton ble gjennom flere uker mobbet og uglesett av nesten alle kolleger.

Siden presiserte han sitt syn slik2:

«PRESSEN ER KONTROLLERT: – Dette med etterretningstjenesten var litt klossete av meg. Jeg ble tolket slik at det satt forkledde politifolk rundt omkring i redaksjonene her i landet. Det mener jeg ikke, jeg har i alle fall ikke beviser på det. Vi har bare ett kjent tilfelle av at slike metoder er brukt, det var da en agent ble plantet i Arbeiderbladet midt på 60-tallet, sier Reinton.

Hans poeng er ikke at pressefolk blir direkte vervet, men at det i stedet oppstår en fortrolighet mellom journalister og kilder i for eksempel E-tjenesten.

– Alt dette skjer under forutsetning av at kilden ikke blir oppgitt. Det er vanskelig for redaksjonen å skaffe seg opplysninger om slike hemmelige tjenester på andre måter, dermed kan kilden fullstendig kontrollere hva journalisten skriver.»

Dette er selvsagt riktig. Men Reinton hadde ikke behøvd å trekke seg fullt så langt tilbake hvis Bengt Calmeyers bok «Forsinket Oppgjør» hadde kommet ut tre år tidligere. Der er en annen dimensjon av Tronds ulike tentakler ut til pressen beskrevet3:

«(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn. Dette apparatet hadde i sin tid arbeidet for Steens kandidatur som partiformann, men da frustrasjonen med ham ble for stor, vendte det seg mot ham og beseglet reelt hans skjebne.»

Det slutter ikke med det heller. Vi kommer tilbake til flere innfallsvinkler til dette tema.

1 Per Olav Reinton: «30-åring skutt i hodet» 1990.

2 Trondheimsavisa 21. oktober 1990.

3 Bengt Calmeyer: «Forsinket oppgjør. Arbeiderbevegelsen og den politiske overvåkning». Aschehoug 1993. Side 90 ff.

20.4.7 Kontrollert avsløring av ubehageligheter

En variant av dette er å benytte utvalgte pressefolk som man føler man «kan snakke med» til å presentere ubehagelig stoff man vet er på vei til å bli alminnelig kjent i alle fall. Et eksempel på dette som ikke har noe med de hemmelige tjenester å gjøre, er da daværende Bergens Tidende-journalist Bjørn Vidar Lerøen etter et imponerende og grundig journalistisk arbeide hadde avdekket den enorme kostnadsøkningen ved byggingen av Statoils Mongstad-raffineri. Da olje- og energiminister Arne Øien (A) kom undervær med dette, tipset han Arbeiderbladet i Oslo og lot en journalist der – sikkert uvitende om Bergens Tidende – få saken «exclusive», men selvsagt på «mykere» premisser, for denne journalisten rakk ikke å fremskaffe noen andre kilder1.

Hvis Øien kjente denne taktikken, må vi regne med at tjenestene er eksperter. Hvor mange ventede «avsløringer» er kommet frem først i en påpyntet form på denne måten?

Pressefolk og andre som bare manipuleres ufrivillig inn i en provokatørrolle er naturligvis uskyldige og selv ofre. I den motsatte enden kommer provokatører som er seg helt bevisst hva deres rolle er.

1 Lerøen fikk likevel sin hevn i tide. Han ble igjen i løpet av natten tipset av gode venner i Departementet slik at han fikk ut saken med riktige informasjoner i sisteutgaven utpå morgenkvisten. Mongstad-saken førte til fullt regimeskifte i Statoil, og Lerøen er nå en verdsatt medarbeider under det nye regimet.

20.4.8 Skråplanet

Det er sannsynlig – som i all vei-ving – at det skjer en gradvis utvikling. Det er for enhver journalist en opplagt og helt legitim rolle å skaffe seg «gode kontakter» også i tjenestene. Det er fortsatt legitimt om disse kontaktene selv har en interesse av kontakten; slik er symbiosen mellom journalister og informasjonsfolk i alle bransjer i hele verden. Gi og ta.

Forskjellen er at alle andre opererer i organisasjoner som er bygget inn i en god del kontrollmekanismer. En privat bedrift har styre, aksjonærer, advokater og revisorer som passer på. Man våger ikke å opparbeide et for tvilsomt forhold til en journalist, fordi dette fort kan bli avslørt. Men de som arbeider i det hemmelige, svarer i praksis bare til seg selv. De informasjonene som mottas er ofte så spesielle at det ikke lar seg gjøre å dobbeltsjekke dem. Journalisten som skal samarbeide med tjenestene må derfor være seg dette svært bevisst og utvise stor varsomhet og kritisk sans.

Ellers kan det lett bære inn i en gråsone: Iveren etter å bringe stadig nye «scoop» som man får som belønning kan medføre at man for ukritisk bringer tjenestenes eget stoff. Spør man seg alltid i hvilken hensikt akkurat dette kommer akkurat nå? Er man på vakt mot skjev fremstilling og ren desinformasjon? Man bringes fort forbi grensen for uavhengig reportasje til karrièrejakt basert på ett helt spesielt forhold. De hemmelige tjenester kan raskt bygge opp en journalist fra intet til de store høyder, hvis de vil.

I neste runde kan tjenestene begynne å be om tjenester som ikke har noe med journalistikken å gjøre. I begynnelsen av denne fasen blir man smigret som «innsiktsfull og klok», «helt til å stole på», «en av gutta» osv. Tjenestene vet godt hvilke områder der deres interesser faller sammen med journalistens holdninger. For en journalist på venstresiden er det nå meget kort vei til å kombinere innhentingen av råstoff til den journalistiske dekning av nynazisters virksomhet med innsamling av litt ekstra som man kan gi sine gode venner i tjenestene – og omvendt for en journalist på høyresiden. Det koster ingenting, gir ekstra velvilje og faller sammen med det man selv tror på. Men i prinsippet er man nå blitt agent i tillegg til journalist. Neste skritt blir å få dekket reise- og diettutgifter (kanskje romslig), deretter tapt arbeidsfortjeneste, deretter å motta ekstrahonorar etc. Og så kan vektleggingen mellom primær- og sekundærinformasjon forskyves, man overtales til å spane på sine egne, etterhvert ser man mellom fingrene på om det man får tilbake er helt riktig eller nærmer seg desinformasjon, man lar seg bruke til å skape nyheter fremfor bare å informere om dem osv osv – til man er blitt 100% agent plantet i en redaksjonell sammenheng.

Med den sammenblandingen vi har i Norge mellom de egentlige tjenester, Mossad Norge og Ap-tjenestene til en kombinert «fjerde tjeneste» er det enda lettere å trå feil. Man går lenger hvis man tror man samarbeider med noe som er 100% ekte og lovlig. Hva når man så – ofte for sent – innser at det var noe annet?

Vi sier ikke at noen norske pressefolk har gått hele linjen. Vi er i likhet med andre overbevist om at mange er på sklibrettet og på vei inn i gråsonen, eller dypt inne i denne.

Det er selvsagt grunn til å kritisere de som lar seg utnytte på denne måten. Men de virkelige skyldige er oppdragsgiverne, som bevisst driver sin psykologiske krigføring også for å rekruttere gjennom gradvis «å lede inn i øvelsen».

Og igjen er det én ting om man bruker pressefolk på denne måten til mer legitime forhold som virkelig kan ha noe med rikets sikkerhet å gjøre. Noe helt annet er det hvis hensikten er f.eks. å manipulere opinionen og Stortinget.

20.4.9 Pressefolk brukt til diskreditering

Vi må også gå inn på diskreditering ved hjelp av pressefolk. Advokat Viktor Westlye, aktiv Venstre-politiker på 60-tallet, fortalte i 19901:

«I forbindelse med et valg i Venstre, ble jeg kontaktet av en nokså sentral politisk skribent i en Venstre-avis. Vedkommende oppga at han ringte på vegne av en Venstre-politiker. Jeg fikk da informasjon som svært vanskelig kan stamme fra andre enn overvåkingstjenesten. Det gjaldt visse sider ved vedkommende kandidat …

Seinere viste det seg at de opplysningene jeg fikk dels var uriktige, dels var de forvrengt. Den politikeren som sto på valg var jeg med å skade. Det ble svært vanskelig for denne mannen seinere, og jeg er innforstått med at jeg var med å skape disse problemene. Den det gjelder ble rammet meget hardt.

I ettertid har jeg vært usikker på om mine partifeller ble brukt av overvåkingstjenesten, eventuelt om det motsatte var tilfellet. Jeg tror kanskje realiteten er at det kan ha vært slik at partene har hatt gjensidig nytte av hverandre. …»

Dermed vet vi at de kunne kunsten å bruke pressefolk til diskreditering av politikere allerede på 60-tallet. Den er blitt mer raffinert siden. Diskreditering av norske politikere skal vi komme grundig inn på i neste kapittel. Der er også pressefolk implisert! Ikke dårlig: Den annen statsmakt bruker den fjerde mot den første.

Hva er så grunnlaget for den form for diskreditering som f.eks. Westlye forteller om (og som vi bringer mange flere eksempler på i neste kapittel)? En meget viktig ingrediens i produksjonen av diskrediterings-historiene er telefonavlytting (som f.eks. fra Ruseløkka-bunkeren), romavlytting og romavlytting via telefon. Tenk på telefonen på nattbordet på soveværelset (eller hotellrommet), som meget vel kan stå der og se uskyldig ut med røret pent liggende nede på gaffelen, selv om den lytter på alt som skjer i rommet! Informasjoner bl.a. samlet inn på denne måten bearbeides så videre, blåses opp eller bygges ut, til bruk for diskreditering av politikere, bl.a. ved hjelp av pressefolk.

Også Reiulf Steen har vært inne på dette tema2:

«Så har vi, særlig i de siste årene, fått en eksplosjon av rykter som blir produsert og omsatt av underholdningsindustrien. Private bagateller blir utstyrt med dommedagsoverskrifter. Private handlinger blir pakket inn i spekulasjoner og konspirasjonsteorier og tillagt all verdens betydning. Fjær forvandles til hele hønsegårder, gjerne krydret med litt sex og champagne, av profesjonelle ryktemakere som kan injurieloven til siste komma …

Men aller mest må vi frykte systematisert, profesjonell ryktespredning med politiske mål. Ville historier på sladdernivå farget av politiske holdninger har alltid sirkulert om politikere …

Men at personrykter om politikere blir skapt, plantet og utnyttet av profesjonister i faget som ledd i en politisk maktkamp, har hittil ikke vært vanlige metoder. Ikke hos oss.»

Mon det? Kanskje Steen hadde sine anelser. Men en viss partilojalitet strekker seg nok helt til Santiago.

I neste kapittel kommer vi også tilbake til disse operasjonene.

1 Dagbladet 4. september 1990.

2 Reiulf Steen: «Maktkamp». Tiden 1989.

20.4.10 Kumbelsk Aftenpost

Den danske dikter Kumbel (Piet Hein) har i sin vidtspennende rikdom av poenger også vært innom temaet diskreditering. Et av hans mest kjente gruk er dette:

En yndet form for polemik
Består af det probate trick
At dytte folk en mening paa
Hvis vanvid alle kan forstaa!

Et utmerket eksempel på dette er Andreas Norland i Aftenposten, som i sin sludrespalte «I margen» hadde denne visitten til oss i juni 19931:

«SOMMER OG TID FOR DET UTENKELIGE; … Mest utenkelig av det som er skjedd er oppstyret omkring de hemmelige tjenester. Etter siste opptelling er det tre hemmelige tjenester som vi vet om. I tillegg påstås det at vi har en fjerde som er så hemmelig at ingen har visst om den.

Akkurat i åpningsfasen kunne det naturligvis være en teoretisk mulighet for at noen hadde drevet overvåking utenfor det apparat vi har for den slags. I våre dager lønner det seg ikke å si aldri selv til det mest utenkelige. Allikevel var påstanden i seg selv så uhyrlig at i Aftenposten fant vi all grunn til å se på dette med skepsis, inntil det forelå noe i retning av bevis.

Affæren begynner nå å få et nærmest komisk preg, en episode som utelukkende ville ha vært et nokså muntert innslag i en varmebølge, hvis ikke enkelte hadde tatt dette mer alvorlig enn det var grunnlag for. Denne blandingen av parkerte biler, avlytting, overvåkede og overvåkere minnet etterhvert mistenkelig om tilstander i et land som i hvert fall ikke kunne være Norge. Det er det da heller ikke. Heldigvis.»

Den oppmerksomme leser av denne bok, vil forlengst vite at vi ikke mener det er 3+1 tjenester, men en fjerde som binder sammen deler av de tre pluss pluss. Det har også vært (og trolig er) deler av denne tjeneste blant Norlands kolleger. Så når han har lest denne boken, kan han kikke rundt i kantinen selv.

Noen måneder senere, i november, hadde Riksadvokatens «Dahl-utvalg» nettopp tatt «pause», dvs. i virkeligheten overlatt hele etterretningsdelen av sitt mandat til Nygaard Haug-utvalget. En rekke stortingsrepresentanter hadde allerede forstått at det var ugler i mosen både hos Dahl og hos Nygaard Haug. Vi hadde gitt uttrykk for at vi ikke trodde på noen oppklaring hvis ikke Stortinget tok saken i egne hender. Men i Aftenposten ble det på lederplass i kjent stil2;

«La det ikke være noen tvil om at den såkalte Ramm/Setsaas-saken skal granskes til bunns. Når to nordmenn hevder at de har vært gjenstand for kriminell overvåking, iverksatt av en ukjent, fjerde hemmelig tjeneste, kan intet overlates til tilfeldighetene.

Men de to bør selv forstå at kravet om en egen parlamentarisk granskning er en avsporing. Det eventuelt nødvendige parlamentariske oppgjør vil komme når alle forhold er klarlagt.

Stortingets presidentskap bør følgelig avslå deres anmodning under henvisning til at forholdet allerede er under etterforskning. At den er stilt i bero i påvente av innstillingen fra det regjeringsoppnevnte utvalg under ledelse av førstelagmann Agnes Nygaard Haug betyr selvsagt ikke at ‘det samlede forvaltningssystem ikke ønsker noen oppklaring’.

Tvert om er det betryggende at etterforskerne vil se Ramm/Setsaas-saken i sammenheng med den bredere gransking av mulige overtramp innenfor de hemmelige tjenester. I denne sak skal alle kort på bordet.

Ramm og Setsaas er i sin fulle rett når de nekter å uttale seg til Nygaard Haug-utvalget. Men de tjener ikke sin egen sak når de forklarer sin uvilje mot å stille opp ved en henvisning til at utvalget er oppnevnt og rapporterer til Regjeringen ‘som selv til syvende og sist meget vel kan være ansvarlig for de kriminelle forhold’.

Selv om det mot enhver formodning skulle vise seg at de har rett, kan de være trygge for at enhver dekkoperasjon vil bli avslørt – og det i samme øyeblikk som utvalget har avsluttet sitt arbeid. Nå bør Ramm og Setsaas la saken gå sin gang i trygg forvissning om at alle forhold vil bli klarlagt.»

Takk for «god natt»-eventyret! Den gamle tanten i Akersgaten er nærmest rørende i sin naivitet. Selv om det skulle være slik at Regjeringen er ansvarlig, er det bare å vente på at den samme regjeringen skal «legge alle kort på bordet», etter god, gammel, parlamentarisk skikk. Deretter skal Stortinget få spille med kortene, og da vil «det parlamentariske oppgjør komme». Da vil «enhver dekkaksjon bli avslørt».

Tenk om Washington Post hadde tenkt på samme måte i Watergate-saken: Rettet strenge pekefingre til Senatets granskningskomité og sagt: Såså, la nå saken gå sin gang. La nå Richard Nixon granske seg selv (som også han helst ville!), og legge alle kortene på bordet. Etterpå kan dere få spille med kortene, og da vinner nok den beste.

Hva fikk Aftenposten til å tro at Regjeringen med underlagte ledd, der vi nå kan påvise at de aller fleste aktuelle har vært mer eller mindre delaktige i det som skal etterforskes, frivillig ville gi fra seg all trumfen og billedkortene til Stortinget, eller at representantene ut fra sin gudbenådede posisjon skulle avsløre at de var tildelt falske kort?

I slutten av november var forøvrig Nygaard Haug kraftig avslørt allerede, men ikke av Aftenposten. I denne boken kan vi bevise at Oslo politikammer, Kontrollutvalget, Forsvarssjefen, Riksadvokatens Dahl-gruppe og Nygaard Haug-utvalget alle var dekkaksjoner. Hvor mange av disse har Aftenposten avslørt? Selv for oss, som visste, tok det tid å finne bevisene. Men Aftenposten med alle sine gravegrupper har ikke avslørt noe som helst, snarere tvert imot.

Men iblant samler begivenhetene seg til å avgi små ironiske smil. Etter denne belæringen fra Aftenposten til Stortingets presidentskap om å holde seg unna en «avsporing», tok det bare et par dager før det tatt opp forslag om parlamentarisk gransking overfor Presidentskapet, som startet den prosess som endte med Stortingets granskningskommisjon for de hemmelige tjenester («Lund-kommisjonen»), både fordi man ikke hadde tillit det såkalte «Nygaard Haug-utvalget», som ble det mest latterliggjorte utredningsutvalg i Norgeshistorien for sin klønete tildekkingsvirksomhet, og fordi man hadde sine bestemte mistanker om Dahl-gruppen med sin mystiske pause. Det er godt ikke Aftenposten bestemmer alt lenger.

Nå er det «vinter to og et halvt år senere og tid for det utenkelige». Også det som er utenkelig for den vanligvis snille og hyggelige Andreas Norland, som når det røyner på viser seg å være snillest og hyggeligst langs minste motstands vei, dvs. den veien som passer de sterkeste makthaverne.

Vi vet ikke om Norland fortsatt finner det «uhyrlig» at noen mener det har vært «drevet overvåking utenfor det apparat vi har for denslags». Har han f.eks. lest Ronald Bye’s bøker «De visste alt» og «Norges hemmelige hær»? Er han fortsatt i tvil om at Ap/LO hadde sitt helt private overvåkingsapparat, eller er det slik at han regner dette som innenfor «det apparatet vi har for denslags»?

Aftenposten har desidert vært den mest passive avisen i overvåkingssakene. Deltakelsen har begrenset seg til noen få drypp diskreditering av oss, og noen store og særdeles ekle doser med diskreditering av Ingvald Godal.

Politikere blir ofte kritisert av media for at de aldri innrømmer feil. Innrømmer media feil? Kan Aftenposten innrømme feil? Nå er sjansen der. Også for Andreas Norland til å pludre seg frem til ny erkjennelse.

1 Aftenposten 19. juni 1993.

2 Aftenposten 24. november 1993.

20.4.11 UK også

Forfatteren Stephen Dorril skriver i sin bok «The Silent Conspiracy» om hvordan den britiske etterretningstjenesten (MI6) benytter seg av ulike kategorier «løsmedarbeidere», herunder journalister1:

«Deres … verdi er deres spesielle tilgang til grupper eller mål som tjenestene har i siktelinjen, men ikke kan nå på egen hånd. Og hvis noe går galt, kan tjenestene alltid ty til sitt velbrukte forsvar ‘troverdig benektelse’. Disse ‘respekterte korrespondentene’ eller ‘autoriserte uoffisielle agenter’ er ikke alltid like høyt verdsatt av etterretningsutøverne. …»

Det er interessant å notere seg at MI6 brukte en tilsynelatende helt uskyldig etat som dekkorgan for denne virksomheten:

«I strid med den offisielle linjen at MI6 ikke skulle operere på britisk jord, omdannet MI5 den London-baserte ‘Produktforskningskontrollen’ til en styringsorganisasjon for hundrevis av forretningsmenn, journalister og akademikere som samlet inn informasjoner …»

Videre skriver Dorril2:

«Journalistikk har vært en naturlig beitemark for de hemmelige tjenester. John le Carré, som arbeidet for MI6 fra 1960 til 1964, kom med den overraskende uttalelse at ‘de britiske hemmelige tjenester kontrollerte store deler av britisk presse, slik som de meget vel kan gjøre i dag’. I 1975, i kjølvannet av senatshøringer om CIA som avdekket eksistensen av en etat som rekrutterte både britiske og amerikanske journalister, opplyste kilder at halve utenriksredaksjonen i en britisk dagsavis var på MI6s lønningsliste.»

Vi minner om hva Per Olav Reinton sa om E-tjenestens innflytelse i norske redaksjoner allerede i 1990 (se kap. 20.4.6 foran)!

Fortsatt Dorril:

«I midten av 80-årene, mottok (Dorril) fra en erfaren Observer-journalist en liste med fem utenriksjournalister i en søndagsavis som hadde opptrådt som korrespondenter for etterretningstjenesten. Denne praksis fortsetter utvilsomt idag.»

Aftenposten bragte i 1990 en reportasje fra avisens London-korrespondent Kjell Dragnes om den britiske sikkerhetstjenestens (MI5) diskreditering av britiske og nord-irske politikere3:

«PINLIG OPPRULLING OM MI5: Britisk sikkerhetstjeneste, MI5, drev en bakvaskelses- og desinformasjonskampanje mot Labour-politikere og konservative i Nord-Irland i begynnelsen av 70-årene. …

Statsminister Margareth Thatcher har innrømmet at MI5 drev en egen kampanje som ikke var sanksjonert på politisk plan, og at hun selv var blitt ført bak lyset …

Dermed har hun bekreftet endel av de opplysningene som en tidligere informasjonsoffiser i den britiske hær, Colin Wallace, er kommet med. Wallace ble avskjediget i 1975 etter at han hadde lekket et hemmelig dokument til pressen, og ble senere dømt for drap.

Wallace hevder at han sammen med andre hadde til oppgave å drive en omfattende desinformasjonskampanje, spesielt rettet mot britiske arbeiderpartipolitikere, men også mot kjente konservative, som tidligere statsminister Edward Heath. Han ‘lekket’ – med sikkerhetstjenestens godkjennelse – en rekke opplysninger som kunne bringe disse i miskreditt. Da han etterhvert fikk kalde føtter, ble han avskjediget fra hæren, og i 1981 ble han dømt for drap på en venn. Wallace hevder at anklagen var en ren fabrikasjon, og i en bok som utkom ifjor, anklages sikkerhetstjenesten for å ha stått bak et komplott mot ham …

De nye opplysningene synes også å bekrefte påstandene i boken ‘Spionjeger’4 av den tidligere etterretningsoffiseren Peter Wright. Han hevdet bl.a. at sikkerhetstjenesten forsøkte å undergrave statsminister Harold Wilson og hans arbeiderpartiregjering …»

Det holder ikke å forsvare diskrediteringen av nord-irske politikere med at det der pågår krig. Nord-Irland er del av United Kingdom og deres politikere lovlig valgt. Diskrediteringen omfattet også andre, ikke-irske britiske politikere. I alle tilfelle viser eksempelet hvordan tjenestene kan operere utenfor demokratisk kontroll – og tilsynelatende utenfor regjeringskontroll.

Det har i alle år vært et bredt og nært samarbeid mellom MI5/MI6 og norske tjenester, ikke minst ved Jens Chr Hauge, Vilhelm Evang, Trond Johansen, Hans Ringvold, Sven Ollestad og senere Stay Behind-sjefer. Vi minner f.eks. om Lillehammer-saken (kap 25.18/19) og Espen Lie/IRA-saken (kap 24.3.2.1.2).

Det er én stor forskjell mellom Norge og Storbritannia: Der er det de konservative som har hatt makt så mye og lenge at de har bygget opp sine egne nettverk og kontroll over tjenestene; her er det Arbeiderpartiet. Det er ikke ideologien som korrumperer, men makten. Bytt om Margareth Thatcher og Gro Harlem Brundtland, Harold Wilson og Kåre Willoch, Edward Heath og Ronald Bye, så blir det ikke så ulikt.

Se bare på historien om innsettelsen av Gro (kap 8.13), avsettelsen av Syse (kap 25.1) og den lange rekken av diskrediteringsaksjoner mot norske politikere (kap. 21.45). Og når noen antyder at deler av pressen ikke er helt uavhengig av de skjulte krefter som bedriver dette, blir de møtt med mobbing eller tiet ihjel (se om Reinton og Bengt Calmeyer i kap. 24.5.7).

1 Stephen Dorril: «The Secret Conspiracy». Mandarin 1994. Side 274 i paperback-utgaven.

2 Dorril, side 281.

3 Aftenposten 2. februar 1990.

4 Peter Wright: «Spy Catcher»/»Spionjegeren». J. W. Eides forlag 1987. Boken ble forbudt i Storbritannia og Wright matte emigrere til Australia.

20.4.12 Solstad traff tidlig

Bevisste lekkasjer fra tjenestene i politisk øyemed ble tatt opp av redaktør Arve Solstad i Dagbladet allerede i 19771:

«RAPPORT FRA HYSJ-HYSJ-LAND: ALLE LEKKER, MEN NOEN LEKKER MER:

Lekkasjer fremstilles alltid av en eller annen gruppe som noe forbrytersk. De er rent ut sagt kriminelle. Og det er vel av og til tilfelle, men likevel er det den politiske situasjon som avgjør graden av forbrytelsen. Og det er sjelden at heleren får like hard medfart som stjeleren, hvis da ikke det er statsmyndighetene selv som lekker. Og det gjør den daglig! …

Årets første store politiske reportasje kom i Aftenposten torsdag 17. februar da avisen med henvisning til førstehånds kilder kunne referere deler av innholdet fra de høyst fortrolige samtaler som hadde vært mellom president Urho Kekkonen og den norske regjering. …

Resultatet av lekkasjen på kort sikt ble et alvorlig tilbakeslag for det gode tillitsforholdet som var i ferd med å bygges opp mellom Norge og Finland. …

Klok som Knut Frydenlund kan være, nøyde han seg med å beklage reportasjen, samtidig som han bestemt benektet at norske myndigheter skulle ha ‘plantet’ reportasjen. Det er som kjent en ikke uvanlig fremgangsmåte i alle land.

Men ett eller annet taushetsløfte var brutt, i åpenbar politisk interesse. Ingen var forbannet på Aftenposten fordi opplysningene ble presentert i avisen. … Og ingen ‘rørleggere’ ble krevd engasjert for å reparere eller lokalisere lekkasjen.»

Solstad viser så til at forsvarsminister Rolf Hansen nettopp hadde beklaget seg over «alle slags lekkasjer og brudd på taushetsløfte», og fortsatte:

«(Forsvarsministeren) benekter kategorisk at det finnes noen sammenheng mellom de enkelte sakene, men opinionen sitter likevel med det inntrykk at alt faenskapet stammer fra samme aksjonsgruppe. Og dette skjer i en valgkamp, hvor taktiske og prinsipielle interesser dikteres ut fra velgergevinst. Ikke merkelig at vår partipolitiske presse selv aktivt deltar i enhver moralsk oppbyggelse, uten å sortere sakene.

Når sikkerhetssystemene svikter, er dette en meget alvorlig sak for landets myndigheter. Men av og til er det like alvorlig når moralisme og naivitet inngår i en høyere enhet i reaksjonene på politiske lekkasjer, som alle politiske systemer lever med og må leve med, ja, som til og med gjør at det overlever!»

Politisk hensiktsmessige lekkasjer fra en hensiktsmessig «aksjonsgruppe» som siden kan hensiktsmessig benektes på høyere plan, altså. Det skulle ikke forundre oss om denne aksjonsgruppe har noe å gjøre med den superhemmelige aksjonist som Dagfinn Vårvik like før hadde navngitt, og som Harald Stanghelle fikk et eksklusivt intervju med!

At det skjer adskillig koordinering mellom denne «aksjonsgruppen» og de som trenger «hensiktsmessige lekkasjer» er velkjent. CC var bekymret for dette i mange år, og valgte å snakke ut bl.a. i sin bok «Av Hensyn til Rikets Sikkerhet» i 19902, der han bl.a. peker på at

«Skribenter – journalister og forfattere – har vært opptatt av hvem som egentlig var ledere av det sosialdemokratiske politiske etterretningsvesen. Det vil neppe noen gang bli klarlagt. …

«… Trond Johansen, som i hele 45 år har innehatt sentral stilling i det militære etterretningsvesen, også gjennom mange år har vært medlem av Arbeiderpartiets utenrikspolitiske utvalg. …».

Vi noterer forøvrig at Arve Solstad og Dagbladet er oppsiktsvekkende alene om å ta opp dette særdeles ømtålelige tema om systemenes bevisste bruk og misbruk av sensasjonshungrige pressefolk til å plante hensiktsmessig informasjon. Det passer godt med hva vi observerte fra pressedekningen av vår sak: Det var i realiteten bare Dagbladet – og da Dagbladets journalist Arne Holm – som klarte å avdekke nye konkrete forhold som fikk betydning for å drive saken fremover – de andre «avslørerne» drev for det meste dobbeltspill.

1 Halvor Elvik: «Politi, presse, overvåking». Hvitbok om listesaken. Pax 1977. Side 158 og videre.

2 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990.

20.4.13 Diskreditering

Noen av de mest hensiktsmessige lekkasjene er slike som er egnet til å diskreditere motstandere, særlig politiske motstandere. Espen Haavardsholm beskriver i «Taushetens Pris»1 hva som er særlig godt råstoff for hensiktsmessige lekkasjer:

«Det er mitt bestemte inntrykk at det som nok i 1940-åra kan ha begynt som en kamp for å isolere NKP, ganske snart ble en kamp innad i den ikke-kommunistiske delen av arbeiderbevegelsen2

Og det er neppe grunn til å tvile på at også rent private og personlige forhold – ungdomssynder av ulik karakter, flekker på rullebladet, slekt med spesielle forhold fra krigens dager, forhold til rusmidler, gammelt nabofiendskap, utroskaphetsaffærer, seksuell legning – kunne komme inn i bildet som et nyttig bakgrunnsmateriale i samband med denne overvåkingen av fagforeningskamerater som de faglig-politiske sekretærene og deres betrodde folk sto for ute på arbeidsplassene.

Ikke i den forstand at opplysninger av denne typen ble brukt utad i avispolemikk eller liknende, det skjedde bare i ytterst sjeldne tilfelle. Nei, denne typen materiale skulle snarere tjene som mulig bakgrunnsstoff ved passende leilighet, noe som det kunne hentydes til, gjerne i en mest mulig vag og ubestemt form. …»

Det siste er aldeles riktig, bortsett fra at Haavardsholm like gjerne kan snakke i presens. Vi har vært borti de aller fleste av elementene foran benyttet i stille diskrediteringskampanjer mot oss eller andre, nesten alltid fullstendig oppkonstruert omkring noen få fakta som i virkeligheten lett kan forklares med helt andre forhold. Felles for all slik diskreditering er også ganske riktig at den ikke tåler dagens lys og derfor bare kan brukes selektivt i buskene. Og fortsatt er pressefolk en meget viktig målgruppe for den «vage og ubestemte» diskrediteringen: Dette kan selvsagt ikke skrives, men du må ha det i bakhodet … Da dukker det opp murer der det før var åpent, skjeve smil og øyekast der det før var tillit, ironisk eller kritisk omtale av personer som før var helter osv.

Vi pleier å snakke åpent ut om slikt for å gardere oss. Da vi skulle gjøre det overfor Ronald Bye, avbrøt han bare: «Ta det med ro, gutter, dette her vet jeg alt om!»

1 Espen Haavardsholm: «Taushetens Pris». Forlaget Oktober 1995. Side 41 og videre.

2 Det er vel etter hvert blitt ganske ettertrykkelig etablert. Men etter at også dette virket så fint, er målgruppen utvidet pånytt og pånytt til alle slags motstandere, konkurrenter og «ubehagelige personer» etc.

20.4.14 Sjue

Vi skal nå ta for oss et helt fremragende eksempel på manipulerende bruk av media til å oppnå bestemte ønskelige beslutninger ved hjelp av kombinasjonen diskreditering/oppskryting.

I desember 1993 hadde Dahl-gruppen tatt sin «pause» (se kap. 16.9.11). Dette vet vi idag var fordi Dahl var kommet under press bl.a. fra Stortinget som nettopp hadde oppdaget at justisvesenet var blitt holdt helt utenfor granskningen. Det forelå et skarpt brev fra Stortingets kontrollkomité. Samtidig visste systemet at vi hadde eksponert dekkbedriften Norasonde overfor Stortinget og informert Stortinget om at Dahl ikke hadde klart det samme til tross for god hjelp. Også Dahl visste dette, og derved måtte han forstå at også han var avslørt. Nygaard Haug-utvalget var også på klar vei til latterdalen som åpenbar og klumsete dekkaksjon.

Stortinget var nå på sikker kurs i retning av den parlamentariske granskningskommisjon man lenge hadde ønsket seg, men tidligere måtte oppgi på grunn av motstand eller manipulasjon fra Regjeringen.

Med begge granskningsgrupperinger avslørt var nå heller ikke Regjeringen /Ap lenger tjent med å kjempe mot den nye Kommisjonen. Alternativet var nå behandling av Dahl, Nygaard Haug og Norasonde i Stortingets kontrollkomité, og det kunne blitt litt av en festforestilling! Siden det også var nytteløst å kjempe mot, skiftet Ap nå taktikk raskere enn vanlig for å bli med. I Stortinget fant Ap seg rolig som en pusekatt i å bli sittende alene med en mann i det forberedende utvalget til stortingspresident Edvard Grimstad, og deretter å ikke ha noen tydelig Ap-person i granskningsutvalget. Hvorfor?

Fordi en ny strategi allerede var i gang. To av leddene i denne strategien var:

  • Bidra til å gjøre mandatet så vidt og bredt som mulig, historisk og saksmessig
  • Sørg for at våre systemer kontrollerer så mye som mulig av infrastrukturen og personellet rundt Kommisjonen

I kapittel 23 vil vi ta for oss de andre delene av denne strategien og hvordan den totalt sett ble implementert.

Her skal vi ta for oss den del av strategien som gikk ut på å få de mest erfarne etterforskerne fra Dahls tildekningsgruppe over til den nye granskningskommisjonen.

La oss nå minne om at det som utløste arbeidet for en ny kommisjon var Nygaard Haugs avsløring av seg selv, vår avsløring av Dahl og trioen Bye, Jacobsen og Sjue’s avsløring av avlyttingen i Folkets Hus1. Klassekampen-journalisten og tjenestedødaren par excellance, Finn Sjue, skulle nå få påstandene i sin egen bok gransket.

Hans bidrag til dette kom i Klassekampen i desember 19932. I et kjempeoppslag over begge midtsidene med masse bilder som blikkfang analyserer Sjue nå de ulike pågående og kommende granskninger, og ender opp med denne hovedkonklusjonen, som er reportasjens siste ord:

«… (Kommisjonen) … bør inkludere de erfarne etterforskerne fra Dahl-utvalget i sin midte.»

Det er ikke rart at han trenger to sider for å komme frem til denne meget oppsiktsvekkende konklusjon. Flere stortingsrepresentanter har nå åpent tilkjennegitt dyp skepsis til Dahl, endog at Dahl har ført Stortinget bak lyset (se kap. 18). Sjue har nå forlengst gitt opp kontakten med oss (det skjedde da han avslørte seg selv overfor oss ved å utstede frikjennelsesattest for den ene overvåkingsleiligheten), og har overhodet ikke vært i kontakt med oss – som var Dahls indirekte oppdragsgivere – for å høre hva vi mente om Dahl og etterforskerne. Det er virkelig en rørende tillit som nå utvises av den revolusjonære marxist-leninist til klassestatens klassepurk som selv småborgerskapet mistenker for å stå i ledtog med overvåkerne. Ikke bare utsteder han frifinnelsesattest til de flinkeste etterforskerne under Dahls kateter, men han anstrenger seg til det ytterste for å få dem inn som etterforskere på de hjertesaker han selv har vært med på å skrive bok om!

Gud give at enhver imperialistisk klassestat hadde så snille «revvolusjonære»!

Artikkelen ville nok passert med glans som en eksamensoppgave på E-tjenestens skole for anvendt psykologi. For naturligvis ville det ikke vært troverdig bare å skryte opp Dahl og hans etterforskere. Konklusjonen må komme ut fra en beskrivelse av komplisert bakenforliggende trådtrekking og kompetansekiving fra skyggenes dal der bare den virkelig innsiktsfulle vet hvem som er helter og skurker. Slik formulerte Sjue sin overskrift og ingress (innledning):

«UTVALG TVUNGET TIL PASSIVITET:

Bak kulissene har det i lengre tid eksistert en skarp konflikt mellom de to viktigste utvalgene som gransker hysj-tjenestene: Nygaard Haug-utvalget som gransker E-tjenesten og Dahl-utvalget som undersøker Ramm/Setsaas-saken.

Da Nygaard Haug-utvalget oppdaget at det andre hysj-utvalget krysset deres spor, reagerte det kraftig og negativt. Så kraftig at Dahl-utvalget måtte legge seg på været.»

Dermed er scenen satt i en ramme som alle som har vært borti statsapparatet kjenner til: Kompetansestrid! Den «slemme» Nygaard Haug med Forsvarsdepartementet i ryggen overkjører den «snille» Dahl med Riksadvokaten og Justisdepartementet i ryggen. Vi ser for oss en endeløs serie med møter der en utslitt statsminister til slutt sier: «Jaja, Grete, du får gi deg, og få Dahl til å ta seg en pause!» Dahl, som er førstestatsadvokat under den meget korrekte og uavhengige Riksadvokat, som er så høyt hevet at justisministeren ikke en gang tør spørre Kongen om hun kan få holde et møte med ham? I kapittel 22 forteller vi om hvordan vi forsøkte å få Regjeringen til å undersøke hva Riksadvokatens etterforskning i vår sak egentlig bygget på. Men da hadde hun ingen formell mulighet til en gang gjennom Kongen i statsråd å stille ham slike spørsmål. Det er tydelig at en justisministers makt varierer temmelig raskt om dagen.

I virkeligheten finnes det ikke et eneste spor av noen konflikt mellom de to utvalgene eller de to statsrådene. Det finnes heller ikke en eneste grunn til at Nygaard Haug skulle reagere mot Dahl. Nygaard Haug gjorde jo sitt ytterste for å få sitt mandat innsnevret ifb med Lillehammer-saken. Nygaard Haug nøyet seg med å rote i E-tjenestens arkiver3, mens Dahl helt uttrykkelig hadde unntatt alle tjenestene fra sin etterforskning4. Den eneste konkurranse var om hvem som klarte å avhøre og granske minst!

Så kommer bidraget til en annen del av strategien (dette er ikke tilfeldige, løsrevne sitater; vi holder fortsatt på med Sjues ingress (innledning)):

«– Utvalget som undersøker E-tjenesten ser ut til å bruke metoder som får viktige kilder til å vike unna og holde munn. Dahl-utvalget har derimot etter hvert fått tillit – men er satt ut av spill.

Sektor-utvalg er nå dømt til å mislykkes. Bare en brei og kompetent kommisjon satt ned av Stortinget og som undersøker «alt», har en viss mulighet for å klare oppgaven.»

Vi vender nå tilbake til Sjues siste konklusjonsdel, og tar nå med hele dette avsnittet:

«Den skarpe konflikten mellom de to utvalgene som ble utløst av Nygaard Haug-utvalget, viser først og fremst at det nå trengs en parlamentarisk kommisjon som har et så vidt mandat at alt skal under lupen. Sektor-utvalgene som likevel må trenge inn i det meste av etterkrigs-Norges hysj-historie for å oppklare sin bit, bør nå ha utspilt sin rolle. Det er lite sannsynlig at de finner hva de er ute etter, og i tillegg oppstår det destruktive konflikter. Utvalgene burde nå stille materialet til disposisjon for den nye granskningskommisjonen. Den nye kommisjonen må være brei, allsidig og kompetent om den skal kunne lykkes. Det betyr også at den bør inkludere de erfarne etterforskerne fra Dahl-utvalget i sin midte.»

Sjue beskriver nå akkurat den «holistiske etterforskning» som vi i ettertid har opplevd fra Lund-kommisjonens side. Joda, Lund-kommisjonen er «brei» og skal granske «alt», fra 1945 til idag, fra Washington til Moskva, fra Lindesnes til Nordkapp. Bare ikke enkeltsaker! For de tar jo politiet seg av (se kap. 23.7).

Midt-delen av Sjues reportasje består videre i å diskreditere Nygaard Haug (en lett oppgave; se kap. 17.) og skryte opp Dahl. I Sjues verden er Dahl

«… i virkeligheten stanset.»

Videre:

«Når det gjelder Dahl-utvalget ligger altså dette ‘på været’ og venter på hva Nygaard Haug-utvalget har å legge frem.»

Det tok ikke så lang tid etter dette før nær sagt hele Stortinget var enige med Sjue. Nygaard Haug ble avslørt som en dekkaksjon og et bestillingsverk, og ble meget håndfast avviklet gjennom press fra Stortinget (se kap. 17.). Da skulle man vel vente at kysten var klar for den heroiske Dahl og hans

«…to svært erfarne Kripos-etterforskere, politiførstebetjent Sturla Osen og politiførstebetjent Bjørn Tvete-Berger.»

Pussig da at Dahl i sin pausetilstand på Sørlandet ikke benyttet anledningen når «erkerivalen» Nygaard Haug var ute av bildet til å få gjort det han ble «tvunget» til å la ligge. Pussig at han ikke innkalte sine fremragende etterforskere, og ikke foretok seg noe som helst annet enn å snekre sammen en pressemelding om full henleggelse. Pussig at han som hadde overlatt hele E-tjenesten til Nygaard Haug satt stille og visste at Nygaard Haug aldri hadde sett en eneste linje av alt det materialet som Dahl selv og hans prima etterforskere hadde samlet sammen gjennom et halvt år. Pussig at han ikke sørget for å gjenreise sin egen posisjon og prestisje når han visste at Nygaard Haug sågar løy for å undertrykke det utmerkede arbeidet han selv og hans etterforskere hadde utført (se kap. 17.13).

Det må jo ha vært svært bittert for Dahl å bli «tvunget til passivitet» når

«… etter det Klassekampen kjenner til har dette utvalget etter hvert oppnådd en tillit blant mange kunnskapsrike kilder som det andre utvalget ikke har fått. Dette er spesielt interessant ettersom Dahl-utvalget ble møtt med stor skepsis i breie kretser av personer som kanskje kunne vite noe om en fjerde tjeneste eller et uformelt nettverk på kryss og tvers. Klimaskiftet skyldes neppe politisk renkespill bak kulissene. Det skyldes ganske sikkert de metodene som Dahl-utvalget ser ut til å ha brukt.»

Nygaard Haug driver altså renkespill i kulissene for å få Dahl passivisert, men ikke Dahl, nei! Sjue vet at tilliten til Dahl økte underveis fordi han var så flink:

«(1) For det første er det tydelig at utvalget følger «god skikk og bruk» i etterforskning. Først samler de kunnskap, tålmodig og systematisk … (Så) kommer turen til makthavere, hysj-sjefer og operatører som kanskje har noe å skjule. Prinsippet er såre enkelt: Du skal vite hva du spør om før du konfronterer en mulig mistenkt …

Ettersom utvalget ble nødt til å gå fra aktiv etterforskning over i passiv venting, er det et åpent spørsmål om utvalget i det hele tatt har kommet til aktiv konfrontasjonsfasen. …

(2) Videre er det tydelig at Dahl-utvalget har fulgt andre metoder enn Nygaard Haug-utvalget når det gjelder viljen til å oppsøke kilder. I stor grad ser det ut til at Dahl-utvalget har brukt den enkle, fornuftige metoden med å banke på døra hjemme hos kildene når det har vært nødvendig. … Ofte skaper hjemme-hos-metoden langt større trygghet. …»

Her er det grunn til å gratulere Sjue med imponerende innsyn i Dahl-gruppens arbeide. Han hadde helt rett i at det ikke hadde vært en eneste «aktiv konfrontasjon». Han hadde også helt rett i at Dahls avhør av en rekke småoperatører hadde karakteren «hjemme hos» enten det var hos den avhørte eller Dahl.

Hvordan kunne han vite det i desember 1993? Endel av dette ante oss, men selv vi visste ikke hva som hadde vært av konfrontasjoner, hvem som var avhørt og hvem som ikke var avhørt, og hva slags tone og klima som hersket. Men da vi et halvt år senere fikk avhørsprotokollene til ettersyn, ble alt dette tindrende klart.

Men det ble også klart at Dahl aldri hadde til hensikt å konfrontere «makthavere, hysj-sjefer og operatører»; disse var omhyggelig unntatt fra begynnelsen av (se kap. 18). Visste Sjue det også?

Enda så mye Sjue visste, hadde han ikke oppfattet at vurderingen av Dahl i Stortinget utviklet seg den stikk motsatte veien av den han oppfattet, selv om dette ble uttalt helt åpent i pressen av to komiteformenn og en saksordfører i Stortinget (se kap. 18). Men selv Sjue kan vel innvilges en viss «kunstnerisk frihet» til å se litt bort fra fakta fra tid til annen for å få bildet vakrest mulig.

Men noe innrømmet han at han ikke visste:

«Om metodene som Dahl-utvalget bruker har ført til konkrete resultater, vet sannsynligvis bare utvalget og Riksadvokaten. Ramm/Setsaas-saken er komplisert. Å finne fram til kritikkverdige og/eller ulovlige forhold krever stor evne fra etterforskerne til å skille snørr fra bart, myte fra virkelighet.

Uansett hva de måtte ha funnet eller ikke funnet, er det betenkelig og skadelig at utvalget ikke får fortsette sitt arbeid med å avklare om det finnes en slags fjerde tjeneste.»

Også her kan vi lette på sløret: Når all dobbel-kopiering er fjernet, har Dahl-gruppen etterlatt seg en eneste A4-mappe inneholdende tilsammen 55 avhør, hvorav 17 av oss selv og andre fra vår gruppe. Resten er ulike personer som vi har vist til, enten som mulige småoperatører og avlyttere, eller som personer som kan underbygge våre forklaringer. Kun i et par helt perifere saker har etterforskerne foretatt seg noe på egen hånd for å kontrollere forklaringene. Praktisk talt alle forklaringer fra våre mistenkte blir stående som skreddersydde dekkhistorier uten noen form for eksaminasjon, kontrollerende etterforskning e.l. Til tross for at Dahl anskaffet en super-datamaskin med super-programvare for å registrere og kryss-sjekke alle data og opplysninger osv.!

Det var synd at det var nødvendig også for Sjue å tråkke så hardt på Nygaard Haug. Til slutt ble det så ille at Sjues gode venn og med-forfatter Alf R. Jacobsen måtte på banen. Han ga til gjengjeld en fabelaktig positiv5 karakteristikk av Nygaard Haug-utvalgets arbeide. Underlig hvordan man finner seg selv i skiftende roller i dette spillet!

Men det alle granskere og «dødare» var enige om, var at det ikke var noen vits i å høre på oss. Sjue minnet om at man overfor oss måtte skille «snørr og bart» og «myte og virkelighet», og Jacobsen fradømte oss all ære og troverdighet. Det er hyggelig at «dødare» og tildekkere kan være enige om noe, iblant!

Sjues artikkel var særdeles velplassert. Det var opplagt de borgerlige denne gangen ville foretrekke i hvert fall noen representanter for venstresiden i den nye granskningskommisjonen, fremfor Arbeiderpartiet. Særlig i venstreradikale kretser er Sjue guru, men selv i borgerlige kretser har psykologen Sjue – som en meget dannet og kultivert person – alltid møtt åpne dører. Ville han ha inn de to etterforskerne, måtte vel det være klokt!

Selv gjorde Osen og Tvete-Berger så godt de kunne. I denne perioden løp de høyt og lavt for å få innpass i alle deler av det politiske miljø og drive lobby-virksomhet for sin egen deltakelse hos Lund. Osen kontaktet sågar oss flere ganger for å få vår støtte, men vi stilte som betingelse at de skulle legge alle kort på bordet for oss om sitt forhold til Dahl. Osen lovet å vurdere dette, men kunne ikke. Han var så fælt mellom barken og veden6.

Vi gjorde så godt vi kunne for å få politikerne til å innta samme holdning. Lenge gikk det bra. Ingen ville hjelpe dem.

Plutselig var de med likevel. Hva hadde skjedd?

Vi mottok nå informasjon om at de i april hadde vært på besøk hos stortingspresident Edvard Grimstad. Ifølge én kilde, i hovedtrekk bekreftet av en annen, hadde de her sagt at Dahl gang på gang hadde hindret dem i å etterforske viktige spor, og at de derfor struttet av iver for å gå videre på disse hos Lund. Det finnes intet i Dahl-papirene som tyder på at dette er sant, og heller intet ved Osen/Tvete-Bergers opptreden hos Lund heller. Men for Grimstad kan det ha virket meget troverdig. Noen må man jo stole på!

Etter et møte i Stortingets kontrollkomité på bakgrunn av at vi sendte et notat bl.a. om dette dit, ble det reist en viss tvil om nøyaktigheten av denne kildens gjengivelse av møtet med Grimstad. Vi har aldri fått bekreftet eller avkreftet om dette møtet virkelig var utslagsgivende for at de faktisk kom til Lund. Men vi har vanskelig for å se andre forklaringer.

Hvis det er riktig, står vi overfor nok et meget alvorlig tilfelle av manipulerende provokatørvirksomhet mot Stortinget. Ingen kan i så fall klandre Grimstad, og episoden trekker i så fall ikke det minste fra Grimstads enestående arbeid med opprettelsen av Lund-kommisjonen. Det er grenser for hva man i det norske Stortinget selv i 1993-94 kunne tenke seg brukt av virkemidler mot Stortinget.

Spøk til side: I kapittel 23 gjennomgår vi alle de spor vi ser etter arbeidet fra «den fjerde tjenestes» side på å manipulere etter den strategien vi har beskrevet foran. Innser man først at det har foreligget en slik koordinert manipulatorisk øvelse, må man bli slått av hvor elegant Sjues artikkel passer inn i denne.

Vi har tidligere vært gjennom Sjues seilas i urent farvann i ulke-havet, og bl.a. redegjort for Sjues bruk av «gammel venn» til hvitvasking av ulovlig overvåking. Der refererer vi også til de anklager som ble rettet mot Sjue fra flere hold i SV om at han hadde gått tjenestenes ærend.

Det er interessant å merke seg at det ikke bare er fra dette hold som står langt til venstre for oss som har vært inne på dette. Det gjelder også hold som står langt til høyre for oss, som f.eks. i en artikkel i Morgenbladet av Paul Bisgård i 19927:

«Klassekampen og AKP (m-I) har i flere år vært Overvåkingspolitiets forlengede arm, og den beste Informant om alt som de tror beveger seg på høyresiden. Det er underlig at overvåkingspolitiet skal bruke et ytterliggående politisk parti til å overvåke sin motstander. … Også Overvåkingspolitiet må være gjennomsyret av venstrekrefter.»

Nå tror vi kanskje ikke det er slik at Overvåkingspolitiet er gjennomsyret av venstrekrefter, men at enkelte venstrekrefter er gjennomsyret av deler av Overvåkingspolitiet på vegne av «den fjerde tjeneste». Både Sjue og andre AKP-ere har jo en rekke ganger konstatert at de er blitt infiltrert av de hemmelige tjenester (se også om dette i kapittel 25.2).

Det eneste spennende er nå hvem dette er. Skulle det nå vise seg å være f.eks. den svært dannede og velutdannede Finn Sjue, mener nå vi vestorienterte forsvarsvenner at han kan ha gjort landet meget store tjenester i SUF’s og AKP’s mest revolusjonære tid, som så mange andre som spilte skjulte kort på samme måte. Bare så tragisk at det gikk som det gikk senere.

1 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt», Tiden forlag 1994.

2 Klassekampen 15. desember 1993.

3 Se bl.a. høysterettsdommer Ketil Lunds påpekning av dette i kapitel 17.23.

4 Se Dahls pressemelding av 10. mai 1994 og omtalen ellers i kapitel 18.

5 Dagbladet 14. juli 1994.

6 Telefonsamtaler, for det meste med Ramm.

7 Morgenbladet 24. januar 1992.

20.4.15 Fagerli/TV-2

En annen av de mange bemerkelsesverdige episodene vi har hatt med media, er følgende med TV-2-journalisten Hans Petter Fagerli i hovedrollen.

Vi traff ham først1 som en meget hyggelig, velvillig og kunnskapsrik TV2-journalist som ønsket å følge opp Dahl-gruppens bekreftelse på at Muffetangen nok virkelig var avlyttet med et omfattende intervju med oss, som ikke hadde fått medhold av Dahl. Han stilte opp sammen med et kjempeoppbud av teknikere på Slemdal og festet Ramms redegjørelser for temaet til videotape i et timelangt opptak. – Dette var kjempestoff, mente han, det skulle virkelig slå på skjermen.

Beklageligvis ble det ikke sendt et sekund av opptaket. Årsaken ble forklart slik i privat brev2:

«Kjære Hans Henrik Ramm

Som du sikkert er kjent med, er presseyrket fullt av overraskelser. Min var i går at jeg endelig fikk napp på hvem ‘nummer to’ var – og det var som du sikkert fikk med deg i går, Tormod Hermansen.

Derfor falt intervjuet med deg ut, noe jeg beklager, men jeg håper å holde kontakten med deg. Intervjuet er jo gjort og jeg vil gjerne høre mer fra deg hvis noe nytt skjer.

Vennlig hilsen H P Fagerli.»

Dette var pussig. Intervjuet med Ramm burde ikke få mindre interesse fordi man nå kjente to, og ikke bare en, som i motsetning til oss hadde fått medhold hos Dahl. Det var absolutt intet ved opptaket som gjorde det mindre aktuelt mandag 4. juli enn søndag 3. juli.

Vi merket oss også at det nettopp var den ellers nokså ukjente Fagerli som hadde klart å spore opp at Dahl-bekreftelse nr. 2 nettopp var gått til Tormod Hermansen (se mer om denne saken i kapittel 25.9). Det var alminnelig kjent at det var en slik nr. 2 og hele gjengen av journalister hadde jaktet intenst på dennes identitet.

Vi for vår del trodde dette måtte være Ole C Østlund (se kap. 21.6), som i likhet med Muffetangen hadde andre bevismidler som støttet opp under hans egen forklaring. Det tipset vi Fagerli om, og etter masse arrangementer fikk vi tak i Østlund. som velvilligst stilte seg til disposisjon for et intervju i Frognerparken søndag 3. juli.

Dette ble heller aldri sendt! Det ble riktignok klart at han ikke var «nummer 2», men for en kritisk journalist som ville se på hva Dahl hadde avslørt eller ikke, var han jo gullgod som eksempel på alle Alexander Kielland-avlyttingene (se kap. 21.6). Det ville jo vært fantastisk flott TV å bringe Østlund og alle de andre, og så spørre Dahl hvorfor han kunne bekrefte Hermansen, men ikke noen av de andre? (Bortsett fra Muffetangen, da. Kanskje er det «oppklaringskvoter» hos Riksadvokaten, slik at hele Kielland-problematikken måtte klare seg med én?)

Nå begynte vi å bli betenkt. Da Fagerli tok kontakt med oss igjen for å lage et nytt intervju, denne gang om provokatører, ville Setsaas avvise hele intervjuet. Men Ramm syntes fortsatt det var leit å avvise tilsynelatende vennligsinnede journalister før man var helt sikker, og stilte opp igjen. Nytt timelangt intervju og masse «kunstneriske» billedopptak uten lyd, slik som nærbilder av ansikt, detaljer på kontorpulten etc3.

Helt mot slutten spurte Fagerli om hvorfor vi en tid tidligere hadde navngitt Roy Skoglund som provokatør. Ramm svarte at det bl.a. var for å advare Stortinget.

Ved avslutningen var det blitt kveld og skumring. Ramm spurte intervjueren om han trodde TV2 ville våge å bruke navnet, som ingen andre media hadde våget da det var aktuelt. «Det kommer an på om vi får tak i Skoglund før vi sender», svarte han.

Allerede få timer senere kom TV2-nyhetene med stort førsteoppslag4: «Han slår tilbake mot Setsaas/Ramm.» Det ble vist kutt fra et intervju med Skoglund i en nydelig park i strålende solskinn. Dette ble gjentatt i den senere hovednyhetssendingen. Det eneste som kom med fra flere timers intervju med Ramm var nå kokt ned til 5-10 sekunder der Ramm fikk si én setning («av hensyn til Stortinget» etc.). Ellers ble det fokusert på en rekke visuelt «negative» detaljer, som overfylte askebeger, rot på pulten, store røykskyer, endeløse dobbelthaker etc.

Deretter gikk man over til en billedskjønn setting med grønt løv og varmt solskinn, der Skoglund vandret rundt og lot seg intervjue om at han bare var journalist og forsker, ikke med på noen overvåking osv., og at vår navngivning av ham hadde satt ham i stor risiko, og det ville han kreve erstatning for.

Biten med Skoglund var altså tatt opp før Ramm ble intervjuet, til tross for at Fagerli opplyste det motsatte. Rammen for innslaget var således også forhåndsbestemt, og de to lange opptakene kun staffasje. Det er opplagt at Ramms svar ville blitt annerledes hvis han hadde visst at dette var det eneste som ville bli sendt (det naturlige når man vet et totalopptak må kuttes sterkt er å gi korte og knappe svar for å spare tid). Sammen med bakgrunnsoppsettingen var det klart at dette var planlagt som en diskreditering av Ramm og hvitvasking av Skoglund.

Hvis man likevel hadde Skoglund disponibel, hvorfor ikke invitere oss sammen til debatt? Det hadde blitt friskt og godt TV, kan vi garantere. Men andre hensyn enn de journalistiske må ha rådet.

Noen ord i parentes om bruk av kamera til diskreditering: Dette er meget velkjent blant TV-fotografer og andre på begge sider av kamera. Enhver fotograf med en viss trening vet hvordan han skal velge nærbilde eller fjernbilde, utsnitt, skygge og lys, profil eller en face osv osv for å fremstille intervjuobjektet mest mulig fordelaktig eller ufordelaktig. Man må ha orden som Willoch og skjønnhet som Bo Derek for å ikke å ha sider ved seg som kan forstørres hundre ganger av kameraøyet. Ramm har aldri påstått å ha noen av delene, og er selvsagt et lett offer. Han og mange andre som rutinemessig blir intervjuet vet derfor at de er 100% i fotografens makt (denne typen TV-vridning lar seg ikke innklage til Kringkastingsrådet!) og velger derfor nesten alltid å samarbeide med kameramannen for å beholde et vennskapelig forhold, og fordi kameramannen alltid klarer å fange inn det negative likevel – hvis han vil.

Et lignende klassisk eksempel som vi kommer på i farten var en pressekonferanse i regi av SV for mange år siden. Den ble holdt et sted i Folkets Hus der det i alle år har hengt bakgrunnsillustrasjoner fra arbeiderbevegelsens kamp gjennom historien, uten at noen «legger merke» til dem i det daglige. Denne gangen ville TV-teamet latterliggjøre en SV-talsmann, og fikk til en billedbruk som ringet vedkommende inn av en kakofoni av røde flagg, hammere og sigder så man skulle tro det var sending rett fra Peking!

Tilbake til Fagerli og innslaget med Ramm og Skoglund: Denne saken hadde også klar karakter av provokasjon. Men hvem som var bevisst, hvem som ble brukt og hvem som ble manipulert er ikke godt å vite.

Vi ble imidlertid tipset fra andre pressefolk: Det skulle finnes minst to personer i TV 2-staben med særdeles nære forbindelser til E-tjenesten, sannsynligvis med tidligere engasjement eller ansettelse der.

Da spurte vi oss: Hvor ble det av timene med videoopptak som aldri ble sendt?

Vi syntes nå det var på tide å kikke litt på Fagerlis øvrige journalistikk – etter «Stanghelle-metoden».

Det viste seg at forrige gang det begynte å storme omkring den nå oppsagte formannsskapssekretær Knut Frigaard (bror av overvåkeren Iver Frigaard med sine Mossad-forbindelser), mannen som sto sentralt i «avsløringene» som diskrediterte Albert Nordengen og som fikk reise som valgobservatør til Mossads samarbeidsland Sørafrika der han bl.a. fikk sjansen til å treffe sin tidligere nabo Annæus Schjødt, fikk han god hjelp nettopp av Fagerli. I TV2 bragte han5 hyggelig intervju med Frigaard og frikjennende reportasje.

Det viste seg at hans gode forhold til Knut Frigaard ikke var ervervet i TV2. Allerede i 1991, da Albert Nordengen ga en levende beskrivelse av Frigaard i sin bok6, lot Fagerli Frigaard slå fritt tilbake: «Nordengen fantaserer»7,da i Aftenposten!

Det lot også til at Fagerli allerede i sin Aftenposten-tid hadde gode kontakter med tjenestene. I 19938 bragte han f.eks. en morsom hverdagsreportasje fra E-tjenestens vaktrom i Platous gate. På et eksternt videokamera hadde vaktene fanget inn en taxi-sjåfør som trodde seg ubemerket da han bevilget seg et lite heroin-skudd i en bakgate. Han dekket en rekke overvåkingssaker, bl. a. Steen-Olsen-saken og i denne sammenheng beslektede saker som narkotikatrafikk, sikkerhetspolitikk, øst/vest-forhold etc. der tjenestene kan være svært gode kilder.

Det var jo interessant, for i sin senere jobb i TV2 tyder jo meget på at Fagerli enten direkte eller indirekte var under sterk innflytelse av de krefter som ønsket å bygge oss ned og Skoglund opp.

Vi har også notert at Fagerli må være svært ansett i Ap-ledelsen. Nylig var det han som i TV-2 fikk bringe langt intervju med Thorbjørn Jagland når det skulle sendes ut signal om etterfølgeren til Gro ved et kommende statsministerskifte9 (som aldri er svært langt unna når man samarbeider med media om denne typen signaler).

Så et raskt tilbakeblikk på opptakene som aldri ble sendt, med Østlund om Kielland-ulykken. Det bemerkelsesverdige er at den samme Ole Østlund 16 måneder senere pånytt ble invitert av TV-2 til å fortelle om Kielland-ulykken. Denne gangen er det imidlertid Dokument 2-redaksjonen ved Odd Isungset og Runar Kristiansen som inviterer. Disse var tydeligvis helt ukjent med de to timer med opptak som var gjort året før, og benyttet ikke noe av dette i det nye programmet. Var det faktisk slik at de var borte fra TV-2’s arkiver? Denne gang ble det imidlertid et utmerket program der Østlund og representanter for de etterlatte fikk komme frem med sitt. Redaksjonen hadde endog gjort betydelig verifikasjonsarbeid på egen hånd og funnet nye eksperter som støttet eksplosjonsteorien.

Men det ble siste program i serien Dokument 2, ett av TV-2’s mest populære, Hvorfor? Og hvorfor ble de sensasjonelle opplysningene undertrykket av en nær sagt enstemmig presse etterpå?

Også Ola Lars Andresen i Klassekampen lurer under overskriften «Vingeklippet media» på hvorfor Dokument 2 ble nedlagt10:

«Samme dag som TV-2 etter tre års drift solgte sitt første egenproduserte program på det internasjonale markedet, ble redaksjonen som skaffet Norges viktigste kommersielle TV-stasjon denne fjæren i hatten i realiteten vedtatt oppløst og nedlagt. …

… ifølge Oslo-avisa vurderer enkelte Dokument 2-journalister å forlate stasjonen.

Redaksjonsklubbens leder har kalt vedtaket ‘rått og kynisk’, og det vil sikkert mange journalister samstemme i, men beslutningen er først og fremst forunderlig»

Andresen gjennomgår foreliggende redaksjonelle og driftsøkonomiske argumenter for nedleggelsen, men finner ingen holdbare, og fortsetter:

«Så gjenstår spørsmålet: Hvis begrunnelsene som gis eksternt og internt skulle vise seg ikke å holde vann, hva er da de underliggende motivene? Jeg kjenner meg som en dåre som spør, for jeg er temmelig sikker på at ingen vil svare. Men jeg gad vite hva aksjonærene mener om problemstillingen, selv om de naturligvis ikke blander seg i noe som ligner på redaksjonell virksomhet – og heller ikke profilering?»

Andresens konklusjon er at nedleggelsen er en «uvelkommen gavepakke til NRK’s monopol på å forvalte den ‘offisiøse’ norske virkelighetsbeskrivelsen.»

Vi synes saken virker meget enkel. Det finnes hverken journalistiske eller økonomiske argumenter for å kutte ut programmer som er seer-magneter. Det er åpenbart at det er betydelige fraksjonsstridigheter internt i TV-2. Redaksjonsklubbens leder, hvem det nå er, bør nok kikke enkelte av sine kolleger nærmere i kortene og grunne litt over den opplysning vi har fått om at det finnes flere TV-2-medarbeidere med bakgrunn i E-tjenesten.

1 3. juli 1994.

2 Brev fra Hans Petter Fagerli til oss av 4. juli 1994 på TV 2-brevark.

3 Opptak fra Norsk Oljerevys lokaler 12. juli 1994 på ettermiddagen.

4 TV-2 12. juli 1994.

5 TV2 19. januar 1994.

6 Albert Nordengen: «Fra mitt tårn» 1991.

7 Aftenposten weekend 8. november 1991.

8 Aftenposten 28. juni 1993.

9 TV-2 8. juli 1995 kl 2100.

10 Klassekampen 11. november 1995.

20.4.16 Alf R. Jacobsen

Alf R. Jacobsen er en av «ulkene» som iblant opptrer som innsiktsfulle «tjenestedødare» og iblant glemmer seg bort fra den rollen. Han fikk en spesielt alvorlig black-out da han skrev en artikkel i økonomisk Rapport i mars 19941 etter at økokrim hadde henlagt våre anmeldelser mot politiinspektør Leif A Lier og statsadvokat Lasse Qvigstad om uforstand i tjenesten da disse uten den minste form for etterforskning henla Setsaas’ anmeldelse mot h. r. adv. Annæus Schjødt og Hans Chr Bugge for bevisfusk i retten på vegne av Redd Barna (alle disse anmeldelsene er som sådan behandlet i kap. 7.7).

Meldingen går over nesten en hel side i bladet, som vanligvis er et fagøkonomisk tidsskrift, med overskriften «Nytt tilbakeslag for Ramm/Setsaas: Leif A. Lier renvasket» og henleggelsesbrevet vedrørende Lier gjengitt i faksimile og et ikke spesielt flatterende bilde av oss fra en pressekonferanse. Vi gjengir like gjerne hele teksten:

«Førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal i Økokrim har henlagt anmeldelsen fra tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm (H) og major Johan Setsaas mot politiinspektør Leif A. Lier for grov uforstand i tjenesten. Anmeldelsen er henlagt som ‘åpenbart grunnløs’. den sterkeste form en slik henleggelse kan ha.

– Jeg er glad for den markering som ligger i henleggelsen, ikke minst fordi Ramm og Setsaas har utfoldet en betydelig aktivitet overfor politiske miljøer hvor jeg har vært aktiv, sier politiinspektør Lier til økonomisk Rapport. – Jeg håper alle legger merke til statsadvokatens klare vurdering.

Ramm og Setsaas presterte i fjor å sette Norge på hodet med voldsomme påstander om at de i flere år var blitt overvåket av en angivelig dypt hemmelig ‘fjerde tjeneste’. ‘Tjenesten’ skulle angivelig være et illegalt brorskap av kontakter mellom den militære etterretningstjenesten, sikkerhetstjenesten, politiets overvåkingstjeneste, flere departementer og offentlige etater.

Anklagene var skremmende fordi de insinuerte at hemmelige militære og sivile avdelinger var blitt brukt i et illojalt og strengt ulovlig maktspill. I forlengelsen florerte rykter om planlagte statskupp og politiske drap.

Politimester Willy Haugli satte inn sine beste folk. Blant annet gjennomførte den anerkjent dyktige inspektør Lier et tyvetalls møter med de to – uten å finne grunnlag for å foreslå siktelse mot noen personer.

Etter debatten før jul i fjor om politisk overvåking kom Riksadvokaten til et annet resultat – lydhør som Georg Fr. Rieber-Mohn er for signaler fra opinionen. Et etterforskningsteam under ledelse av førstestatsadvokat Edward Dahl ble beordret til å gjenoppta saken. Samtidig slo Ramm og Setsaas til i vrede. Lier ble anmeldt for grov uforstand i tjenesten.

Dahl-gruppens etterforskning har hittil skjedd i taushet. Men etter det Økonomisk Rapport har grunn til å tro, skal heller ikke denne erfarne gruppen av Kripos-etterforskere ha funnet fnugg av dokumentasjon for påstandene om ‘den fjerde tjenesten’. Henleggelsen av anmeldelsen mot politiinspektør Lier synes å være en ny bekreftelse på hva som kan skje – hvis fantasien får overta der kalde fakta slutter.

BILLEDTEKST: Den fjerde tjenesten: Da tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan Setsaas ikke fikk det som de ville, ble politiinspektør Leif A. Lier anmeldt for uforstand i tjenesten. Nå er anmeldelsen henlagt som’ åpenbart grunnløs’.»

Artikkelen er skrevet etter vanlig kokebok for å legge igjen inntrykk av hvem som er tullinger og hvem som er de gode folkene: Vi «presterer», «setter Norge på hodet», «fremmer voldsomme påstander», «insinuerer», «florerer rykter», «slår til i vrede» og «lar fantasien overta», alt subjektive vurderinger ved journalisten som smugles inn i en tilsynelatende journalistisk reportasje. De andre parter «sier», «gjennomfører», «vurderer» og «finner» og er «de beste folk», «anerkjent dyktige», «lydhøre» og «erfarne». Hvis det er dette Jacobsen mener, hvorfor lar ikke han fakta tale for seg fremfor å bruke dette eldste knepet i kokeboken?

Kan det være fordi fakta ikke passer? Som f.eks. disse:

  • Anmeldelse ble ikke bare innlagt mot Lier, men også statsadvokat Lasse Qvigstad
  • Anmeldelsen hadde ingenting med «fjerde tjeneste» eller Liers etterforskning av denne å gjøre, men Liers og Qvigstads henleggeser av anmeldelser av Schjødt/Bugge-saken om produksjon og anvendelse av falske bevismidler – dette er fullstendig undertrykket i artikkelen og erstattet med den helt gale opplysning at dette skulle være en «vrede»-aksjon fordi Lier ikke fant noe under sin etterforskning av overvåkingssaken
  • Det var nokså forsinket vrede. Lier henla overvåkingssaken 25. september 1992. Anmeldelsene mot Lier og Qvigstad i Schjødt/Bugge-saken ble innlevert 10. januar 1994 – 15-16 måneder senere. Vi er dog ikke så langsinte!
  • Vi har aldri snakket om «planlagte statskupp og politiske drap», men vi har gitt konkrete henvisninger til mistenkelige dødsfall i andre saker enn vår. Her fisker han nok fra sin egen fantasi.
  • Riksadvokatens gjenopptakelse kom aldeles ikke pga lydhørhet overfor opinionen, men som løsningen på Aps kriseproblem da et flertall i Stortinget ville granske nettopp Leif A. Liers og Kontrollutvalgets samordning for ikke å etterforske noe som helst (se kap. 15.1).

Han kan ikke ha fått med seg at NTB 2. juni 1993 meldte at «Arbeiderpartiet og Regjeringen ser nærmest med forferdelse på kravet fra Senterpartiet om at Stortinget må nedsette en granskningskommisjon som skal undersøke påstandene om overvåking satt frem av tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas» og at Riksadvokaten kom på banen neste dag etter å ha blitt orientert om denne forferdelsen?

Det er andre interessante sider ved artikkelen:

  • I Dette var første gang anmeldelsene og henleggelsen var omtalt offentlig. Men den var offentlig nok for den som går i Økokrims postjournaler. Men den som gjør det, finner henleggelsesbrevet vedrørende Qvigstad liggende ved siden av. Den som ikke har vært i journalene, må ha tatt brevet fra avsenderen, mottakeren eller gjenpartsadressen (oss). Vi hadde selvsagt ikke sprunget til pressen med henleggelsen.
  • Det er ikke godt å se av henleggelsesbrevet hva anmeldelsen gjelder. En helt grønn journalist kan kanskje unnskyldes hvis han hopper på gale konklusjoner, men ikke en «tjenestedødare» med SKUP-pris for hysj-avsløringer, som dessuten intervjuer den anmeldte. Lier visste godt hva saken gjaldt, men lar seg også intervjue som om den gjaldt selve overvåkingssaken. Det er selvsagt riktig at vi har vært i omfattende kontakt med Høyre-miljøer med den, men vi har ikke plaget disse miljøene med Schjødt/Bugge-saken.

Det er selvsagt Liers klare rett å gjøre pressen oppmerksom på saken, men det er ikke særlig tilbørlig å late som om den gjelder noe helt annet.

  • Hvordan kunne Jacobsen skrive at Dahl-gruppen ikke hadde funnet «fnugg av dokumentasjon»? På dette tidspunkt hadde Dahl pause» i påvente av Nygaard Haug-utvalgets avhør av felles vitner fra E-staben. Henleggelsen kom først fire måneder senere, men selv da måtte Dahl innrømme at han hadde funnet forhold som var konsistente med det vi hevdet, men at dette ikke førte lenger frem. (Rent bortsett fra at Dahl i likhet med Lier ledet rene dekkaksjoner.)

Vi synes også det er synd at «tjenestedødaren» ikke fant grunn til å drive litt oppsøkende reportasje omkring saken selv, som f. eks.:

  • Å intervjue en av oss om saken (ingen av oss har noen gang truffet denne mannen som mener han vet alt om oss)
  • Å undersøke hvorfor den var henlagt av Økokrim når den på normal måte burde vært etterforsket av SEFO og påtalebehandlet av statsadvokatene i Eidsivating. Kanskje han da – som oss (se kap. 7.7) – hadde funnet ut at det var fordi hele riks- og statsadvokatetaten var inhabil og at Riksadvokaten derfor måtte ha vært inne i saken allerede som anmeldelse/ankesak mot Schjødt/Bugge?
  • Å undersøke hvorfor en sak man først må spørre Riksadvokaten til råds om, siden kan henlegges som «åpenbart grunnløs», dvs. uten et fnugg av etterforskning?
  • Å interessere seg for selve realitetene i Schjødt/Bugge-saken – kanskje kunne det være stoff her, hvis ikke journalisten på forhånd var så sikker på at det var vi som tok feil?

Vi er også lei oss fordi Jacobsen har så dårlig hukommelse. I boken «De visste alt»2, der Jacobsen var medforfatter, het det:

  • På side 11: «I virkeligheten utgjorde den massive og ulovlige lytteoperasjonen selve fundamentet for Youngstorgets eget hysj-apparat, drevet av LO i lett samarbeid først med Forsvarets etterretnings- og sikkerhetsstab, siden med Overvåkingspolitiets politiske avdeling»
  • På side 12-13: «De fakta som nå legges frem, viser altså at LO med støtte av Ap, og med utgangspunkt i Folkets Hus, drev omfattende politisk overvåking i samarbeid med Overvåkingstjenesten – og at denne virksomheten både omfattet personregistrering og politisk analysevirksomhet med massiv rom- og telefonavlytting som en hovedkilde.»
  • På side 52 om «det tette samarbeidet mellom Overvåkingspolitiet og Youngstorgets etterretningsapparat», og et «samspill mellom overvåkingspoliti, etterretning og Youngstorget»
  • På side 18 at bl.a. Setsaas/Ramm-saken, sammen med Engen-saken, Mossad-saken og Kosmo-saken etter deres mening «forsterket inntrykket av irregulære aktiviteter og kontakter»

Det var november 1993, det. Det viser seg altså at han allerede 5 måneder senere – i mars 1994 – må ha glemt alt sammen, for nå blåser han bare hånlig av andre som mener stort sett det samme3, og som han selv hadde fremhevet hadde «forsterket inntrykket» av irregulære forhold i tjenestene!

Det må være en hard mental påkjenning å være «tjenestedødare». Jacobsens kollega og medforfatter Finn Sjue gjennomgikk faktisk akkurat samme slags parallelle hukommelsestap, og han bare på én måned!

Ikke bare glemte Jacobsen det han hadde skrevet 5 måneder tidligere, men også hva han skrev i boken «Iskyss» i 19914:

«Denne tjenesten var (Vilhelm) Evangs instrument til å holde øye med det indre politiske liv i Norge – blant annet basert på et utstrakt nett av informanter i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen. …

Det toppet seg da Evang i 1962 utnevnte oberstløytnant Ola Evensen til ny sikkerhetsinspektør. … Evensen var aktiv Ap-tilhenger og ble av de kalde krigerne oppfattet som partiet og Evangs mann i ett og alt.

Det er idag ingen tvil om at (Asbjørn) Bryhns overvåkere helt frem til midt på 70-tallet var et politisk politi som i vesentlig grad konsentrerte seg om å kartlegge den politiske opposisjonen i Norge.»

Kanskje han har glemt at han fikk SKUP-pris for «Iskyss» også? Det ville virkelig være synd!

Dessverre har hans black-out også rammet andre viktige funksjoner:

  • På side 211 står det i boken at «Mange vil finne det som legges frem i denne boken nærmest utrolig. Det er atter et bevis på at virkeligheten overgår fantasien og at det usannsynlige kan være det sannsynlige».

Det gjelder svært ofte i bransjen vår!

Det er ekstra synd at Jacobsens black-out også har ødelagt hele hans fantasi og tar det for gitt at andre fantaserer når de legger frem forhold som i likhet med de han la frem «mange vil finne utrolig». Hvordan skal det gå når Jacobsen skal skrive Trond Johansens memoarer? Han har sikkert endel «utrolige» historier å komme med, han også.

Nå mener kanskje Jacobsen at ikke noe av det han var med på å avsløre simpelthen kan ha fortsatt opp til våre dager, for da ville jo Lier og Dahl ha funnet det? Men da må han ha glemt noe annet han var med på å skrive:

  • På side 11 står det: «Siden de første ryktene begynte å spre seg på syttitallet om samarbeid med Overvåkingstjenesten om registrering av kommunister og andre politiske avvikere, har ledende tillitsmenn i Ap og LO stått i kø for å benekte at et slikt apparat eksisterte. Og hvis det ble ført hemmelige lister over radikale elementer, skjedde det i femtiårenes politiske istid – ikke seinere. Tåketeppet har vært tykt. …»

Det er leit at denne glemsomheten fører til at Jacobsen nå opptrer overfor oss – som sier at det nå pågår tildekking av det som skjer på 80- og 90-tallet – akkurat slik han påpeker at «ledende tillitsmenn i Ap og LO sto i kø» for å benekte det som han selv sier skjedde på 60- og 70-tallet. Men verden er kanskje blitt bedre siden da, og risikoen for at politiinspektører og statsadvokater tildekker (eller selv er ofre for tildekking) blitt helt til å se bort fra, selv for en som vet at statsministre, justisministre, LO-ledere og Ap-formenn gjerne «står i kø» for å tildekke?

Vi hører gjerne Jacobsens syn på Liers etterforskning etter det vi har presentert i denne boken, f.eks. Liers Mikkelsen-notat av 19925 der Lier med egne ord forteller sannheten om den etterforskning han ikke utførte, men påsto overfor Jacobsen at han utførte, og hans syn på Liers metodebruk når han har fått vite om Trygve Lauritzens bestilte diskrediteringsnotat6 etter at Lauritzen var snudd ved hjelp av fint oppdrag på Lillehammer og deretter opererte som dobbeltagent for Lier og Justisdepartementet med diskreditering, etterretning og provokasjoner som oppdrag.

Jacobsen hadde en ny visitt til oss i Dagbladet i juli 19947 i en kronikk med meget sterke påstander, der han bl.a. hevdet at han visste som kjensgjerning at «bevismaterialet som Ramm og Setsaas påberopte seg, viste seg å være en mikstur av fantasier og tilfeldigheter». Hensikten var å sette den siste spikeren i vår «likkiste» etter at både Dahl og Nygaard Haug hadde satt inn sine. Nå klarte vi å banke ut Nygaard Haug’s spiker med en gang ved å påvise at hun løy for å slippe å se våre bevismidler i det hele tatt, og kom godt i gang med Dahls spiker også.

Jacobsens glapp imidlertid med en gang. Vi svarte8 og forklarte hvorfor vi mener at de instanser som tilsynelatende har gransket våre bevismidler i virkeligheten var tildekkingsorganer. Vi utfordret ham til å legge frem bevis på at ett eneste av våre bevismidler var «fantasi» eller på annen måte gale, slik han hadde hevdet var en kjensgjerning. Men det kom aldri noe svar!

I januar 1996, ett og et halvt år senere, fikk Jacobsen bruk for etterforskerne igjen. Da gjaldt det å diskreditere oss fordi vi bragte frem ny informasjon om Lillehammer-saken (evakueringsøvelsene m.v.)9, og det het nå i hans penn: «Når man fremsetter uhyrlige påstander, må man selv finne seg i skarpt søkelys. Det er velkjent at herrene Ramm og Setsaas i årevis har slynget ut voldsomme utsagn om navngitte personer. Tross intens politietterforskning har påstandene aldri latt seg bevise.»10. Jacobsen må gjerne ha de fordommer mot oss han måtte ønske, men det er nokså pinlig journalistikk når han ser bort fra de svar og motspørsmål han tidligere hadde fått og ble svar skyldig på, og bare gjentar seg selv ved neste korsvei.

Vi er ikke ferdig med Jacobsen. Det blir verre senere.

1 Økonomisk Rapport 6/94.

2 Ronald Bye med Finn Sjue og Alf R Jacobsen som medforfattere: «De visste alt». Tiden forlag 1994.

3 Ihvertfall om alt som kan dyttes på POT; i virkeligheten har Jacobsen vært E-tjenestens talerør hele tiden, men skapt seg inntrykk av å være objektiv og kritisk ved å kolportere alle Trond Johansens anklager mot POT.

4 Alf R. Jacobsen: «Iskyss». Aschehoug 1991. Side 163-64.

5 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

6 Lauritzens rapport om Lier av 6. januar 1992.

7 Dagbladet 14. juli 1994.

8 Noen dager senere.

9 VG 5. januar 1996.

10 Samme.

20.4.17 Forsvarets presse- og informasjonstjeneste

Med all den innflytelse Trond & Co har i Forsvaret, og all innflytelse i pressen, er det vel neppe noen stor overraskelse at han også har sine tette forbindelser til Presse- og informasjonsavdelingen i Forsvarets Overkommando. Veien er jo ikke så lang etter vanlig tjenestevei heller, men Trond har alltid sine «snarveier» i tillegg. I en periode satt daværende oberst Bjørn Egge som sjef for P&1 – en typisk trondsk snarvei.

De senere årene har også datter av kommandørkaptein Bjarne Thorsen (nettopp fra E-staben!), Astrid Thorsen, vært ansatt i P&I. Bjarne Thorsen og Trond er svogre og begge har vært all sin tid i E-staben. Trond er således «onkel» til sekretæren i P&I.

La oss da minne om pressetalsmann Per Bøthuns sterke og uforklarlige innsats for å diskreditere Setsaas i mai 1993 (se kap. 9.3). Hvorfor skulle han det, bare på bakgrunn av et kort varslingsbrev fra Setsaas til Forsvarssjefen? Trond hadde nok også da en «snarvei» til Bøthun. Men til tross for Bøthuns uttalelser til Lars Jacob Krogh og Klassekampen, som stabssjefen senere måtte benekte, fikk det ingen ugunstig innvirkning på Bøthuns karrière.

Uttalelsene falt sommeren 1993, og Bøthun fikk (før Trond «sluttet» i 1994) to opprykk fra oberst I til generalløytnant og sjef ØKN (Øverstkommanderende for Nord-Norge) – en meget betydelig stilling. (Se også opprykkene som ble gitt E-sjef Alf Roar Berg, kap. 25.12).

Trond og Ap har alltid hatt sin egen måte å være tilstede på alle steder i media. Vi kan i den forbindelse nevne en annen mediakuriositet med den gamle garde i kulissene. Norsk Redaktørforening har en sekretær som er datter av Haakon Lie. Det er vel og bra! Men hvorfor trives hun ikke med sin fars etternavn? Hun skriver nemlig navnet sitt Gro Li Dragland! Bare et spørsmål.

20.5 Naboer

Vi har tidligere vært grundig inne på naboer i vår sak. Mest kjent er alle naboene til Setsaas på Lindebergåsen, men også andre innenfor vår gruppe har hatt og har «spennende» naboer. Flere av naboene er enten barn eller barnebarn av folk i Etterretningstjenesten, og noen har selv hatt oppdrag for E-tjenesten. Det er selvsagt i seg selv ikke kriminaliserende – langt ifra! – men hyppigheten av slike personer som naboer eller potensielle huskjøpere er påfallende høy. Det samme gjelder den økonomiske standard gjerne unge folk stiller opp med. Er det ca. 3000 personer fra E-tjenesten i Norge og ca. 1 mill. husstander, er det en husstand blant hver 3-400, evt. en pr hundre om man regner barn og barnebarn. Vår kvote er meget høyere enn det, særlig når man tar i betraktning at langt de fleste E-folk bor i nærheten av de viktigste E-installasjonene i Norge, og det gjør ingen av disse.

Og hva skal vi si om oppvekstmiljøet når en nabos syvåring kommer på besøk og forlanger å få utlevert nøkkelen til verandadøren «slik at han kan få avfotografert den»?

Men tjenestene kan benytte seg av mange slags folk som naboer. Hovedpoenget er å få tilgang til leiligheten. Naboen selv behøver ikke gjøre noe som helst. I aller beste fall behøver naboen ikke en gang å vite noe som helst. La oss si at en venn eller et familiemedlem sitter barnevakt eller passer huset en gang i blant; vedkommende har da rik anledning til å installere og kamuflere avlyttings- eller observasjonsutstyr og vedlikeholde dette. Noen kartonger eller kofferter til oppbevaring kan gjøre stor nytte, osv.

Naboer som dette, som ikke er bevisst innblandet eller bare meget lite innblandet, kan representere førstelinje i en overvåkingsorganisasjon. Signaler kan overføres derfra over strømnett. TV-kabelnett, telefonnett eller ved hjelp av en meget svak radiosender til en litt mer tilbaketrukket leilighet der operatørene, opptaksutstyret etc. befinner seg. I nødsituasjoner kan dette utføres i trailere eller campingvogner som plasseres midlertidig i nærheten.

20.6 Desinformasjon mot Stortinget

Mest alvorlig er bruk av provokatører overfor Stortinget. Dessverre kan vi påvise at dette finner sted i vår tid, i den hensikt å beskytte og dekke over kriminell misbruk av tjenestene.

En ting er at Stortinget blir feilinformert eller manipulert som ledd i den ordinære politiske prosess mellom Regjeringen og Stortinget. Vi har allerede vært innom en rekke eksempler på det, fra justisminister Faremo som ikke fikk møte mer i justiskomitéen fordi ingen trodde på henne, via Eldring og Stenberg-Nilsen som bagatelliserte Ramm/Setsaas-saken til Jørgen Kosmo som tvert imot skulle sette på et kjempeapparat under Riksadvokaten for å unngå en parlamentarisk granskning – og så viser det seg den nye granskningen er en ren dekkaksjon1. Alt dette er omtalt tidligere.

Dette er en form for desinformasjon som Stortinget har vært på vakt mot siden 1884. Å feilinformere Stortinget, eller holde tilbake viktig informasjon, er dødssynd nr. 1 for enhver statsråd – sett fra Stortingets side2. Derfor var reaksjonene i justiskomitéen våren 1993 så kraftige.

1 Kosmo personlig kan gjerne ha vært helt uskyldig her. Men ett eller annet sted er det vedtatt en provokatorisk aksjon mot Stortinget for å lure Stortinget til å finne seg i at en virkelig granskning blir erstattet av en dekkoperasjon.

2 Dessverre følger mange statsråder likevel «GSG-prinsippet»: Går det så går det. Og med en avmektig opposisjon går det dessverre alt for ofte.

20.6.1 Provokatorisk opptreden

Rent teknisk kan selv slik feilinformasjon i normal kommunikasjon beskrives som provokatorisk opptreden. Men i slike saker har Stortinget ihvertfall i formen bygget opp et forsvar: Nasjonalforsamlingen kan reagere med mistillit, uten å begrunne det nærmere. Føler man at Regjeringen juger, kan den kastes. Ferdig med det. (At det i dag og ofte ellers er endel politiske vanskeligheter med å få slikt gjort, er en annen sak. De kan hvis de vil.)

Noe annet er det når regjeringssystemet sender ulike agenter eller representanter til Stortinget utenom de offisielle kanalene for å utføre ulik påvirkning fra «lobbying» over hele spekteret til manipulering, forkledd som noe annet.

CC nevner i samme bok en mer humoristisk og uskyldig episode som ikke desto mindre er av klart provokatorisk karakter:

I 1965 ble det åpnet en turistpassasje mellom Norge og Sovjetunionen: Skafferhullet ved Boris Gleb. Dette var gjort i avspenningens og det gode naboskaps navn. Men i militære sirkler og etterretningsmiljøer ble dette ansett som en sikkerhetsrisiko. CC skriver1:

«Hjelm Nilsen tok saken opp med Olav Maaland og meg. Han ville proppe hullet. Vi var enige. Maaland og jeg tok affæren opp med politikerne. Vi vant ikke gehør. En dag kom Arne Hjelm Nilsen til et møte på en luguber kafé. – Vi har klart det, sa han, – Skafferhullet er proppet.

Han hadde henvendt seg til hva han kalte Norges sterkeste fagforening – Stortingets avholdslosje. Overfor den hadde han berettet om vodka-importen til Norge, gjennom Skafferhullet.»

Vodkaen spilte ingen rolle for Hjelm Nilsen & Co. Men når man ikke kom frem på direkten, gikk man en omvei. Dette var en opplagt manipulering av Stortinget for å få det til å vedta noe det egentlig ikke ønsket: Å stenge for en del av avspenningsprosessen av frykt for sikkerhetsrisiko. Men vodka var noe annet.

I dette tilfelle kan man kanskje si at manipuleringen hadde et godt formål, at manipuleringen bare dreide seg om å fortelle om en annen side av sannheten og ingen interesser egentlig ble skadet. Altså en morsom og søt historie. Men metoden er provokatorisk, og kan gjentas med andre og mer alvorlige parametre. Det har vi i høyeste grad sett i vår sak.

La oss før vi går videre her minne om at det gradvis har vokst frem et tettere og tettere forhold mellom Ap og de korrumperte deler av de hemmelige tjenester og Mossad i Norge. Det er ikke sikkert at de som deltok i dette på Ap-siden hele tiden har vært klar over hva slags partner man innlot seg med, og hva slags bredt spekter av virkemidler som er benyttet. Ganske spesielt er det grunn til å håpe at man ikke visste om hvordan deler av tjenestene har hatt for vane å samarbeide med rent kriminelle miljøer. Problemet er at mål og midler etterhvert er blandet sammen i en eneste stor suppe der det overordnede etterhvert er blitt å hindre avsløring, både av sammenblandingen parti/tjenester og av de virkemidler som er benyttet dypest nede i den felles organisasjonen. Etterhvert er det blitt så komplisert at avsløring av én bit ville føre til opprulling hele veien. Idag har derfor de mer «siviliserte» delene av systemet (Regjering, departementer, justisvesen) intet annet valg enn å delta i å dekke over alt. På den annen side vil bevisstheten om dette effektive, mektige og tette beskyttende lokk motivere de mer «råbarkede» og kyniske delene av systemet til å iverksette enda farligere og mer kriminelle metoder, kanskje til den politiske delens store fortvilelse. Men man er gift likevel, i gode og onde dager.

Det er på denne bakgrunn man må se den provokasjonsvirksomhet som ble igangsatt særlig våren og forsommeren 1993, parallelt med overvåkingsdebatten i Stortinget (og i media). De hemmelige tjenestene sendte nå ut en sverm av provokatører for å villede, avlede eller desinformere. Målgruppene var opinionen, media og stortingsrepresentantene – og vi selv. De fleste av disse provokatørene var agenter med betalte enkeltoppdrag.

Vi avslørte i denne perioden alene mer enn 60 slike som tok kontakt med oss. Svært mange oppga sin reelle identitet. (I Norge er det farlig å opptre med falskt navn – det er for stor risiko for å treffe noen man kjenner.) I andre tilfeller er denne bragt på det rene av oss.

Mange av disse ble også satt inn mot Stortinget. En spesielt interessant gruppe har kunnet legge frem genuine brev og dokumenter fra offentlige organer, advokater etc. som ledd i en sannsynligvis konstruert historie. Det skal bli spesielt interessant en gang å gå disse – og de som må ha medvirket – etter i sømmene!

Da Stortinget arbeidet med Overvåkingsmeldingen, var provokatørvirksomheten mot Stortinget så heftig at vi mente vi burde advare Stortinget. I et utkast til brev til Stortingets justiskomité2 skrev vi bl.a.:

«Stortinget er satt under angrep fra det vi hele tiden overfor Stortinget har valgt kalle ‘den fjerde tjeneste’. …

Vi snakker om den psykologiske krigføringen som nå er igangsatt av ‘den fjerde tjeneste’; en krigføring som har til hensikt å påvirke den politiske utvikling i en retning organisasjonen ønsker og desperat nå trenger …

Tjenesten’ har tilgang til et profesjonelt apparat som i krig kan avgjøre store slag ved hjelp av nettopp dette middel …

De psykologiske krigsmidler er forlengst tatt i bruk i offensiven mot de folkevalgte …

… det finnes en god del politiske ‘seniorer’ i alle partier … som i de første tiårene etter krigen deltok aktivt i en eller annen form for overvåking eller politiske registreringer av sine omgivelser på hjemsted eller arbeidsplass.

Dette var et meget nødvendig og viktig bidrag til vår daværende sikkerhetspolitikk på hjemmebane, …. (men) uten at vi har vært villig til å erkjenne dette faktum …

Det finnes tonnevis av skriftlig materiale av denne typen som ‘den fjerde tjeneste’ disponerer for fremleggelse om den så måtte ønske …

Åpen fremleggelse av dette materialet nå, uten at den tidlige innsats er klarlagt og offentlig verdsatt for det den var – vil føre til en sammenblanding av den daværende lovlige og berettigede virksomheten med de senere kriminelle aktiviteter som pågår den dag i dag …

Svært mange vil føle seg kriminalisert samt fremstå for mange (de korttenkte) som forrædere/angivere av kolleger, medlemmer av fagforeningen eller partiet osv. …

Provokatører fra den ‘fjerde tjeneste’ er nå ute blant disse ‘seniorene’ våre – de ‘gamle krigere’ med beskjed om at denne type materiale vil kunne bli offentliggjort. Trusselen om denne offentliggjøringen utsettes nå 2-3 dager av gangen i takt med utviklingen i Stortinget og den politiske holdningen til granskning etc.

Den fjerde tjeneste’ truer på denne måten vår foreldregenerasjon, de som gjorde sin innsats for landet under og like etter krigen, med at de nå skal kriminaliseres som takk for sin innsats! …

Er det således rart at mange blant våre avholdte seniorer i alle partier i disse dager er i kontakt med Stortinget og uttrykker en lunken om ikke skeptisk holdning til opprydning av ‘den fjerde tjenesten’?

Endel av disse, som tidligere var for en opprydning, har nå i sin pensjonisttilværelse snudd om av frykt for å bli hengt ut. …

Dette er psykologisk krigføring i fredstid og det med krigens virkemidler …

Partiene i justiskomiteen bør hurtigst mulig konferere med sine partiledere for på bred basis å iverksette mottiltak. …»

Vi viste først brevet til to gode venner, stortingsrepresentant Ingvald Godal og programredaktør Håvard Narum (NRK-radio). Godal var helt enig, og Narum utelukket heller ikke at dette kunne være riktig. Men begge advarte oss sterkt mot å distribuere det. Stortinget var allerede i kok på grunnlag av forhold som var alvorlige nok, men dog ikke av disse dimensjoner. Det vi skrev om var så hinsides de flestes forestillingsevne at det ville slå tilbake på oss, og vi ville risikert å miste verdifull støtte. Det var gode råd, som vi fulgte. Idag har mer vann rent i havet, og de fleste av oss har mistet mange flere illusjoner, men vi forstår at dette fortsatt er sterkt. Dessverre kan vi altså bevise at det virkelig skjedde.

To helt spesielle provokatører ble i denne perioden benyttet på alle fronter, også mot Stortinget. Vi fant det så påkrevet å advare Stortinget og almenheten mot disse at vi senere valgte å navngi dem i en pressemelding. Bare Skoglund reagerte med injuriesøksmål. Etter at vi avviste forlik, har vi ikke hørt noe mer fra ham. I denne boken tar vi med noen til.

Vi kunne tatt med mange fler, men vi har ikke prioritert mer enn et «representativt utvalg» denne gangen. I neste omgang kan vi tenke oss å unngå en bok med hele persongalleriet.

1 Chr Christensen: «Av hensyn til rikets sikkerhet». Cappelen 1990, s. 161.

2 Datert 2. juni 1993 men ikke sendt av grunner som det er redegjort for

20.6.1.1 Egil Hølmo

Egil Hølmo hadde dels i oppdrag å desinformere og dels å innhente informasjon fra nøkkelpersoner i det politiske miljø, media og andre spesielt viktige aktører. Han brukte konsekvent falskt navn (bl.a. Holstad og Olsen). Vi er kjent med at han ihvertfall har vært i kontakt med følgende: Per Borten, Kjell Fjørtoft, Rune Gerhardsen, Ingvald Godal, Oslo-pressen og Ramm/Setsaas. Det er all grunn til å tro at han var i kontakt med flere nåværende og tidligere stortingsrepresentanter. Han lovet mange av disse å skaffe til veie dokumenter som viste politisk overvåking. Dokumentene skulle ha stammet fra Nord-Norge. En tidligere ansatt i POT skulle ønske å få disse offentliggjort for å vise den politiske bredden i denne typen overvåking. Han gjorde konkrete avtaler om overlevering uten at han eller dokumentene dukket opp.

Hovedhensikten med Hølmos budskap var at hans dokumenter ville vise at en rekke kjente politikere i mange partier i sin tid hadde gjort sin borgerplikt ved å besvare spørsmål fra de hemmelige tjenestene vedr. familie, kolleger, venner etc. Denne borgerplikten ville idag – grepet ut av sin sammenheng – kunne beskrives som en form for angiveri, noe de færreste av våre senior-politikere ville ha noe ønske om. Poenget var å skremme disse slik at de påvirket sine partigrupper til ikke å kjøre så hardt på å be om parlamentariske granskninger. Vi er overbevist om at Hølmo var en fremragende agent for tjenestene!

Mange av oss ble fortalt at dokumentene også skulle overleveres til Per Borten, som på grunn av sitt engasjement i materien selvsagt ville sørge for offentliggjøring.

Sist kjente adresse i Oslo var Enoks vei, der han disponerte en seng. Hans politiske bakgrunn var kommunestyret (Ap) i Nittedal kommune hvorfra han forsvant sporløst i 1990. Han er ettersøkt for hotellbedrageri i Norge, men ble senhøsten 1993 arrestert i Sverige, mistenkt for et angivelig smykketyveri. Hølmo befant seg forøvrig på galleriet i stortingssalen under overvåkingsdebatten våren 1993 (for skolering?).

Dahl-gruppen ble tidlig informert om provokatorisk virksomhet overfor Stortinget og innstendig anmodet om å starte etterforskning av dette meget alvorlige forhold. Dahl-gruppen ga overfor oss uttrykk for at de regnet det som meget viktig å få tak i Hølmo. Vi fikk likevel på møtet med Dahl 10. juni 1994 beskjed om at Hølmo ikke var avhørt til tross for at Dahl-gruppen visste de kunne finne ham i svensk fengsel. Ved å avsløre Hølmo og hans oppdragsgiver kunne Riksadvokaten avdekket en meget alvorlig og kriminell arbeidsform hos de hemmelige tjenestene som også ville gitt forklaring på en rekke sider vedr vår sak. Dette er et spor som går enten til POT eller FO/E eller begge – og som ikke er fulgt av Dahl-gruppen.

Senere har Hølmo sluppet ut av fengselet og gjenopptatt sin provokatørvirksomhet, bl.a. ved å kontakte medlemmer av Lund-kommisjonen. Fortsatt bruker han falskt navn, visstnok oftest Holstad.

20.6.1.2 Roy Skoglund

Roy Skoglund har fungert nærmest på hel tid som provokatør, primært med desinformasjon, men også med informasjonsinnhenting. Skoglunds målgruppe har vært stortingsrepresentanter, media og enkeltpersoner i overvåkingsdebanen, herunder oss selv. Skoglunds varemerke har vært avisartikler/kronikker, enten signert Skoglund eller under psevdonym. Artiklene handlet om overvåkingsmaterien eller forholdene i Midt-Østen og er sannsynligvis skrevet av eller under innflytelse av oppdragsgiveren som sannsynligvis er FO/E og Mossad Norge. Skoglund kan best karakteriseres som «en av fotfolkene». Videre er Skoglund en av to kjente nordmenn som er blitt bortvist fra Libanon, (advokat Annæus Schjødt er den andre). Skoglund var mistenkt for militær spionasje til fordel for Israel. Det spesielle ved bortvisningene var at de sågar var utført av norske militære myndigheter i Sør-Libanon, som en burde anta skulle ha adskillig toleranse overfor nordmenn.

Skoglund har i lang tid vært artikkelleverandør til Morgenbladet, og har vært utstyrt med adgangskort til Stortinget gjennom Stortingets Presselosje. Dette har gitt ham ubegrensede muligheter til påvirkning og desinformasjon av stortingsrepresentanter, hvilket vi har fått bekreftet.

Skoglund oppgir sin adresse dels til Lutvann leir (FO/E) og dels til c/o-adresser på Mysen, i Trøndelag og i Nord-Norge. Han benytter primært eget navn.

Dahl-gruppen bekreftet også overfor oss at de anså det svært viktig å få avhørt Skoglund. Til sist klarte de å få innkalt ham, men slo seg til ro med at han nektet å møte. Et klart spor til FO/E og Mossad som ikke er fulgt av Dahl-gruppen.

Det er her verd å merke seg at Dahl var oppmerksom på at vi kunne få bekreftelser fra Stortinget om alvorlige sider ved Skoglunds opptreden (provokatørvirksomhet mot Stortinget turde ellers være alvorlig nok). Det kunne således ikke bare være «oppfinnelser» fra vår side. Hvis Dahl virkelig hadde til hensikt å etterforske, måtte han ihvertfall ha avhørt Skoglund, om nødvendig pålagt ham rettslig vitneplikt. Det eneste som kunne hindret dette, var om noen kunne gitt Skoglund immunitet. E-tjenesten kan gi sine folk immunitet mot vitneplikt! Hvis man legger til grunn at Dahl har gjort sitt beste, er ihvertfall Skoglund under beskyttelse av E-tjenesten som en av deres medarbeidere. Hvis Skoglund ikke har fått slik beskyttelse, har Dahl ihvertfall ikke gjort jobben sin.

Dette bare for tvilere. Det dokumenterer at det er noe meget galt med én av de to. Selv vet vi jo at det gjelder begge.

20.6.1.3 Alfred Nordeide

Alfred Nordeide er tannlege på Grefsen, ansatt i Oslo Kommune. Han henvendte seg til oss sommeren 1993, angivelig for å få råd om hvordan han burde forholde seg til sine egne problemer, herunder overvåkingsoperasjoner og terror rettet mot ham. Han la frem en lang og komplisert lidelseshistorie der det i begynnelsen var vanskelig å finne tråden, men etterhvert trådte det frem enkelte linjer som kunne gjort den troverdig. Dette var i samsvar med planen, for vi skulle være «ekspertene» som hjalp det «plagede enkeltmennesket» med å analysere sine opplevelser. Mye psykologi var lagt ned i forberedelsene til denne saken!

Vi sjekket imidlertid opp både tannlegen og historien hans mot egne kilder og data, og kom frem til ting som ikke stemte. Vi trappet ned vår kontakt med ham. Etterhvert fant vi imidlertid ut at han hadde løpt endel på Stortinget for å presentere sin sak, og møtt forståelse hos mange. Hensikten var at stortingsrepresentantene skulle ta opp hans sak, og så skulle han senere overdrive og spille gal slik at alle måtte forstå at Stortinget hadde dummet seg ut. Dermed kunne man ramme de andre genuine sakene, som vår egen, «Leve Videre», Issa/Engerdal, Wiborg/Gardermoen-saken osv., som det da ble arbeidet med i Stortinget: «De dumme stortingsrepresentantene har latt seg lure av enda en gærning, som vanlig. …». Men denne gangen gikk det ikke. Representantene var på vakt etter å ha blitt oppmerksom på Roy Skoglund, og gikk ikke på limpinnen.

Før vi trappet ned kontakten fortalte Nordeide om mange underlige og ubehagelige opplevelser han hadde hatt i lokalmiljøet. Selv om mange enkeltbegivenheter kanskje kunne forklares som barnestreker etc., følte han at det dreide seg om en godt organisert kampanje for å skremme ham, uten at han kunne finne noe skikkelig motiv. Etter å ha gjennomgått hans bakgrunn og kontakter fant vi fortsatt ikke noe opplagt motiv, men kunne ikke se bort fra visse ting der han uforvarende kunne ha tråkket personer med forbindelser «in high places» på tærne. Mannen virket helt stabil, meget intelligent og helt oppriktig. Han besto dog ikke alle tester og røpet ved enkelte anledninger muligheten for «å være dårlig forberedt».

Han virket ganske «husvarm» i tjenestene etc. ved at han slo om seg med navn fra både POT, E-staben, Kontrollutvalget og Politikammeret, også navn som var svært lite eller ikke kjent offentlig. Det var dette som først gjorde oss skeptiske.

Nordeide redegjorde for hva han tidligere hadde gjort for å få oppklaring, og refererte en rekke kontakter med ulike aktører som også var kjent fra vår sak og andre overvåkingssaker. Ved nærmere analyse at hans materiale slo det oss at han «snudde ting opp-ned», dvs. at personer/instanser som vi mente opptrådte tildekkende var oppfattet av ham som svært velvillige og hjelpende, mens andre som vi oppfattet som kritiske mot misbruket av tjenestene ble presentert i et mistenkeliggjørende lys. Det var imidlertid meget tilforlatelig gjort og slett ikke påfallende uten en meget nitid analyse av alle enkeltpunkter.

Vi hadde 4-5 møter med Nordeide. Han la frem endel dokumenter om sin sak, og han ba oss innstendig om å hjelpe ham med å få den vurdert av Dahl-gruppen og også få Stortinget interessert. Ikke på noen måte kom det frem at han visste noe om vår sak.

Etter det holdt vi ham på avstand og hadde ikke kontakt av betydning før i november 1994. Derimot er vi kjent med at han i samme periode løp adskillig i Stortinget, bl.a. til Ingvald Godal (H), med stort sett samme historie og «opp-ned»-fremstilling. Vi kom etterhvert frem til at det nettopp var dette som var hensikten. Både vi og stortingsrepresentantene skulle forvirre. Hvem kunne vi stole på? Tok vi feil om den og den? Overfor oss skulle analysearbeidet kompliseres, overfor representantene var hensikten å oppnå en følelse av usikkerhet som kunne bidra til at man skjøv sakene fra seg. Nordeide hadde imidlertid ingen mulighet for å vite at vi for lengst hadde nådd denne konklusjon – det holdt vi for oss selv.

7. november 1994 gjorde Setsaas avtale over avlyttet telefon om å møte Lund-kommisjonens medlem, general Torkel Hovland, to dager senere, 9. november 1994.

På akkurat denne dagen, 9. november 1994, før møtet skulle finne sted, dukket Nordeide opp på døren på Slemdal, uten avtale. Ramm hadde ikke tid til å snakke med ham personlig, men tannlegen insisterte overfor de ansatte i Norsk Oljerevy på å få ta kopier av tre brev han ville vise frem, og etterlot seg disse kopiene. Brevene vedlegges i sin helhet (vedlegg 11).

To av brevene var til politimester Tore Johnsen ved Drammen politikammer, det ene datert 2. november 1994, det andre et følgebrev av 3. november der det fremgår at det første brevet først er fullført den 31. Johnsen har tidligere vært POT-mann i mange år, og er ellers best kjent som mannen som søkte stillingen som overvåkingssjef etter Jostein Erstad på oppfordring av møbelhandler Arvid Engen!

Det andre var et brev til Stortingets Granskningskommisjon (Lund-kommisjonen) av 2. august 19942. Dette handlet om vår sak og var skrevet ca. 3 mnd tidligere enn da vi nå fikk se det.

Brevet til Lund-kommisjonen gjelder overraskende kun vår sak – en lang redegjørelse! Det opplyses sågar om tidligere brev fra tannlegen – brev vi til dags dato aldri har sett, hvorav ett tydeligvis i samarbeide med en annen av oss godt kjent provokatør (som Dahl heller ikke hadde etterforsket)! Overraskende, fordi vi i møtene med tannlegen (av rutine og prinsipp) hadde lyttet, og fortalt minst mulig om vår sak, og slett ikke en rekke kjente og ukjente detaljer som nå dukket opp i brevet. Tannlegen hadde heller ikke i de møtene ytret et rusk om vår sak. Hans kontakt med oss var angivelig utelukkende for å få hjelp til sin egen sak! Brevet inneholder en blanding av enkelte riktige forhold som forutsetter detaljert kjennskap til saken langt utover det han kunne ha fått fra media, noen forhold som kunne være riktige, og noen gale eller helt utenforliggende forhold som måtte være lagt inn for ytterligere å lage en helt uoversiktlig og usannsynlig lapskaus.

Det riktigste var henvisningen til Leif A Lier og formuleringen

«… da Setsaas oppdaga den overvåking han ble utsatt for, overtok spaningsavsnittet ved Oslo Politikammer, for her var det snakk om en mulig alliert til en av de store terroristene …

Dvs. en henvisning nettopp til den konverteringsakjon vi selv hadde mistanke om. Men vi hadde bare mistanke, og hadde selvsagt ikke luftet noe om dette til Nordeide. Først våren 1995 fikk vi bevis for at det var oppkonstruert et grunnlag for politimessig overvåking (Lauritzen-rapporten, se kap. 18.5), dog ikke av den størrelsesorden Nordeide antyder. Men tannlegen (evt. den som hadde skrevet brevet for ham) visste om konverteringsaksjonen i august 1994! – mer enn 8 måneder før vi fant beviset for dette!

Det er antakelig også riktig at han en gang høsten 1993 traff Ramm på gaten, og det kan godt ha vært utenfor Tanum som Ramm besøker svært hyppig. Datoen er trolig gal. Det han vil antyde er antakelig at han nå «overtok» en mann som spanet på Ramm. Det er nok oppkonstruert.

Det er selvsagt riktig at Mossad var inne i opprinnelsen til vår sak. Men på dette punkt begynner Nordeide å bli fantastisk. Det skal være en Oslo-lærer som skal være Mossad-agent med et «enormt agent-nett» som skal ha satt i gang aksjonene mot oss, etter sigende etter en samtale mellom læreren og tannlege Nordeide! Dette var jo bare tøv.

For den som ikke kjenner tannlegens bakgrunn fra første runde i 1993, slik den ble forelagt Dahl-gruppen, slik som f eks. Ketil Lund selv, levner brevet lett følgende inntrykk:

  • Mannen kommer med en rekke påstander som svarer til de som kommer fra Ramm/Setsaas, og må være «på parti» med dem, og like smårar og fantasifull!
  • Påstandene er fantastiske og svært vanskelige å tro på

Forskjellen er imidlertid at de fleste av Nordeides påstander også er svært lette å skyte ned, selv med de minste undersøkelser. Det er også det som er hensikten med dem. Nordeide hadde da han skrev brev til Lund i august ikke konferert med oss, ikke informert oss om eller gitt oss informasjon om brevet til Lund – og heller ikke på noen annen måte vært i kontakt med oss om sine «oppdagelser». Det hadde jo vært naturlig hvis han virkelig ønsket «å hjelpe oss».

Hvordan vil dette virke inn på Lund-utvalget, som allerede er tre kvart overbevist om at Lier og Dahl hadde gjort sin jobb og at det ikke var noe i Ramm/Setsaas-saken, som derfor måtte være oppspinn fra noen ihvertfall lett forvirrede personer? Et utvalg som i sin midte har noen gode kolleger og spesialrådgivere som tidligere har vært med på å trekke akkurat denne konklusjonen? I utgangspunktet vil det selvsagt virke bekreftende, og gjøre Lund & Co sikre på at denne Ramm/Setsaas-gruppen, som nå også viser seg å omfatte en helsprø tannlege, ikke har noe annet enn tøy og tant å fare med. Lund har jo ingen forutsetninger for å vite at tannlegen ikke har noe som helst med oss å gjøre. Det vet kun Riksadvokatens granskningsutvalg og Lunds spesialrådgivere Osen og Tvete-Berger. Vips, inn i mappen sammen med de andre «gale».

Hvor mange andre «tannleger» har vært hos Lund på samme måten? – og havnet i samme mappen? Hvor mange andre måter har man funnet for å forsterke konklusjonen utenpå mappen? Flere provokatører – som Skoglund og Hølmo? Vi kommer tilbake til enda en nedenfor, og vi vet om mange flere.

Men i november (3 mnd etter tannlegens brev og 2 mnd etter et møte hos Oljerevyen der Ingse Stabel deltok) inntraff en strek i regningen. Setsaas avtalte som nevnt 7. november over avlyttet telefon i Norsk Oljerevy å møte general Hovland i Lund-kommisjonen to dager senere, 9. november 1994. Dette var et trekk man ikke hadde ventet. Vi regner med at Nordeides oppdragsgivere visste at det ikke var noen risiko for at vi ville bli innkalt til Lund på lenge (vi var i realiteten allerede avvist), sannsynligvis ikke i det hele tatt, og ihvertfall ikke hvis man på denne og andre måter fikk overbevist utvalget om at vi alle var mer eller mindre gale. Men Hovland lar seg ikke lure så lett. Han ble etterhvert den eneste i kommisjonen vi følte vi kunne stole 100% på. Han var – i motsetning til det øvrige utvalg – seg så bevisst Stortingets hensikt med kommisjonen og stortingsflertallets syn på sitt oppdrag at han straks sa ja til et møte.

Dessuten har Hovland selv bakgrunn i E-staben. Han kjenner arbeidsformen «bruk av provokatører» og lar seg hverken skremme, kjøpe eller manipulere. Det er helt avgjørende for et slikt granskingsoppdrag. Vi kan forøvrig nå opplyse at utvalgsformannen Ketil Lund under oppnevnelsen forsøkte å unngå at Hovland ble oppnevnt!

Nå oppsto akutt risiko for at Nordeide-provokasjonen ville bli avslørt. Hovland kunne forventes å presentere Nordeides brev for Setsaas og spørre hva slags tullinger vi hadde på lag. Da ville det komme frem at vi ikke visste noe om dette brevet, og dessuten alle de andre omstendighetene, som f.eks. at vi allerede hadde informert Dahl om en mulig provokasjon (mot oss og enda mer mot Stortinget) som ikke var etterforsket av de to som nå var Lunds egne spesialrådgivere, og det ville virket meget påfallende.

Det kan ikke ha vært lett å finne på mottiltak. En kopi av brevet måtte bringes til oss straks, helst før møtet, slik at Setsaas da ville si at han kjente til det. Men samtidig ville Nordeide fremstå for oss, og kanskje dermed for Hovland, som provokatør. Man kunne ikke vende tilbake til Nordeides opprinnelige rolle som overvåkingsoffer, men man kunne kanskje få ham transformert fra den farlige provokatør-klassen til avdeling for tullinger, også i våre øyne. Det var høyt spill!

Vi antar at POT mellom den 7. og den 9. i all hast komponerte et nytt brev, nå til politimester Tore Johnsen. Dette brevet – som alle kan lese selv i vedlegget – er en fullstendig skrullete fremstilling av Nordeides egen sak, en enorm suppe av innblandede navn og saker fra Esso og Ostrovsky til «RP» Pettersen og ymse andre kriminelle, Mike Harari, flere Oslo-lærere som var Mossad-agenter, løperen Ben Johnson, Jonas Wold, sigøynerkupp, heroinsmuglere osv., samt en rekke «normale» personer som Peter Lødrup, Kåre Tofte, Trond Johansen, Hans Stenberg-Nilsen, formannen i Turistforeningen osv osv. Dette var noe absolutt alle måtte forstå var gal manns verk!

Vi antar videre at Johnsen var forhåndsinformert. Hvis han fikk spørsmål om tannlege Nordeide, skulle han bare si at man ikke måtte høre på ham, for han kjente man godt gjennom mange år som aldeles gal paranoiker. Både Hovland, Lund, vi selv og kanskje stortingsrepresentanter kunne komme til å ringe ham hvis de fikk se brevene.

Brevet til Johnsen ble nå tilbakedatert noen få dager (begrenset hva som kan gjøres pga. journalføring etc.), og lagt sammen med brevet fra august. Så har Nordeide styrtet avgårde for å få det avlevert til oss helst før møtet, men ihvertfall slik at vi ikke ville måtte purre opp Lund-brevet hvis det dukket opp på møtet. I praksis ble brevene avlevert samme dag som Setsaas hadde sitt første møte med Hovland og før møtet fant sted (er det fortsatt noen som tror på tilfeldigheter?), men Setsaas fikk ikke sett det før etterpå. Møtet med Hovland denne dagen varte kun noen minutter for å avtale et nytt møtested der sikkerhetsstaben ikke hadde ansvaret for sikkerheten, slik de hadde hos Lund-kommisjonen.

Avleveringen av brevene bekreftet for oss ytterligere Nordeides provokatørrolle, og en ny og interessant fase i denne – og ga oss nytt innsyn i hvilke problemer analytikerne i motpartens avdeling for psykologisk krigføring nå måtte slite med.

Brevene er bevis på at det er satt inn minst én provokatør mot Stortingets egen granskningskommisjon, og en som allerede har gjort provokatørjobber mot oss, Dahl og Stortinget. Alternativene til at han er provokatør er ikke mulige:

  • Tannlege Nordeide er ikke gal. Til det opptrådte han altfor troverdig i 1993 overfor både oss og stortingsrepresentantene. (Og var han gal, ville vel ikke Oslo Kommune latt ham fortsette å rotfylle skolebarns tenner, operere røntgenutstyr, skrive ut resepter og selge sprøyter i år etter år? – Hva vil reseptkontrollen si når de leser tannlegens brev?)
  • Tannlege Nordeide opptrådte ikke uavhengig. Da ville han ikke han den detaljkunnskapen som dels kommer direkte frem, og dels er nødvendig for generelt å knytte sin fremstilling så lett opp til vår. Han må ha vært nøye briefet og instruert av et bakenforliggende apparat som ikke bare har ekspertise på psykologisk krigføring, men også langsiktig operativ planlegging i forhold til å føre Stortinget bak lyset. Det er nok her brevene opprinnelig er skrevet.
  • Med mindre man tror det var tilfeldig at han måtte avlevere disse brevene personlig og på sparket akkurat denne dagen (etter så lang tid kunne han jo brukt posten eller inngått avtale for å være sikker på å få møte), må han ha hatt informasjon om møtet med Hovland. Denne kunne kun kommet fra avlytting av telefonen i Norsk Oljerevy, evt. at – enda verre – en ansatt hos Lund indirekte eller direkte har informert tannlegen og dennes oppdragsgivere i POT.
  • Et lite tilleggsmoment: Alle tre brevene er skrevet på samme skrivemaskin. Systematiske feil i tegnsettingen (mellomrom for punktum og komma) viser at det er skrevet av samme, ukyndige person. Et par andre feil viser at brevene er skrevet etter diktat: «Clairvoyance» er f.eks. blitt til «clear audience». Ikke noe av dette er feil som Nordeide ville gjøre selv. Hvor sitter sekretæren hans? Stiller Oslo kommune kontordamekapasitet til disposisjon for sine skoletannlegers private brev – eller skal «tullingen» som nå skriver av psykologens brev gjøre slike opplagte feil? Det er vanlig praksis på et visst «tullingprovokatørnivå».

Det er da morsomt å notere seg at Nordeide og hans oppdragsgivere ikke kan ha vært sikre på at vi for vår del hadde kategorisert ham som gal mann på det inntil da foreliggende grunnlag. 24. mars 1995 kom det nytt brev fra Nordeide til oss, uten annen åpenbar hensikt enn å fjerne all tvil om at Nordeide var sertifiserklar3:

«Hans Henrik Ramm.

Fredag 24. mars 1995.

Jeg hadde ikke tenkt å kontakte deg mer, men jeg gjør det likevel, og håper denne gang at du har et minimum av gangsyn – greier å skille klinten fra hveten -, og jeg håper du kan gjøre en minimal gjenytelse.

Jeg har nå skrevet et sammendrag av min historie fra 1978 til idag, 25-30 sider, en historie om et unikt justismord. Jeg forsøker å få forlag interessert, og oppnå konsulentbistand med henblikk på å utgi en roman. Parallellt med skriveprosessen forsøker jeg å spa fram fakta om den ulovlige overvåkningen jeg har vært utsatt for. Jeg har nå overlatt dette utkast til roman til formann i Stortingets justiskomité – Lisbeth Holand – og i Oslo Rådhus til ordføreren, og der har jeg hatt samtale med hennes saksbehandler. Her vil jeg spørre deg om litt politisk drahjelp, for det er vanskelig å få slike folk i tale. Jeg er heller ikke så godt orientert om mine borgerrettigheter og muligheter.

Min sak er et justismord uten sidestykke, jeg kjenner saken min nå meget godt, men støter på omfattende dekkaksjoner, det er tungt å slå seg igjennom. Jeg kjenner et vell av detaljer, et vell av episoder, et vell av personer. Men problemet er å få hull på byllen.

Jeg holder fast med min tidligere fremstilling av at din overvåkningssak har sammenheng med min egen. Jeg er hundre prosent sikker, og den mann som leda overvåkning, trakassering, av meg som kommunalt ansatt, var Høyre-ordfører og hysj-hysj-ansatt: nemlig Albert Nordengen Jeg ble nemlig «en slags offisiell spion» i 1982-198? etter 4-5 års lureri og provokasjoner kom jeg med en personlig innrømmelse, visstnok. Albert Nordengen bygde da opp et slags borgervern som drev organisert påvirkning, trakassering, overvåkning. Det var dette borgervernet – ledet av Albert Nordengen – som starta opp overvåkningen av deg i 1991.

Jeg har massevis av sikre indikasjoner på dette. Også Michael Tetzschner er helt på Overvåkningspolitiets og Nordengens og Trond Johansens side. Dette er Alte Kameraden fra Hjemmefrontens dager, som har fallert pga. utstrakt samarbeide med nazister og forbrytere i sin kommunistjakt – reell og innbilt. Dette er folk som har gjort «jobben» for CIA i hele etterkrigsperioden, og vil kjempe vilt for å unngå å bli avslørt som narkomane og sadistiske forbrytere.

Jeg regner med at du er interessert i å se på hva jeg har av konkrete opplysninger, av episoder, for disse to saker henger nøye sammen. Jeg håper på et samarbeide.

Jeg vil minne deg på at i 1993 hadde du ikke hørt om Trond Johansen, det tyder ikke på at Albert har vært særlig hjelpsom med reelle og relevante og nyttige opplysninger.

I 1993 var dere også på Enerhaugen og fotograferte bilparken til politiet, etter at jeg hadde fortalt at det var offisielle politimyndigheter som hadde overtatt overvåkningen på et tidlig tidspunkt. Dette visste en ansatt på POT og sa dette til meg. Her er også utvilsomt Albert Nordengen eller Michael Tetzschner inne i bildet.

Kampen din mot Frigaard og Schjødt har også vært ment som avledning og for å kjøre deg i grøfta. Stillingen din er ikke bra så lenge dette forblir uoppklart, så jeg håer du legger deg i selen og bidrar til at min prosess kan få litt drahjelp Jeg tror du har flere fiender enn du aner, det har jeg fått erfare.

Jeg skriver med kulepenn, håper det er leselig.

Alt 1. Hvis du ser på dette som vrøvl, vennligst si det

Alt 2. Skjult samarbeide

Alt 3. Åpent samarbeide

Jeg har nok spor og fakta til å få sannheten frem i lyset og avsløre dette maktmisbruket. Men det er mektige motstandere, så det er best å innkassere seieren når den er vunnet, og ikke på forhånd.

Vennlig hilsen Alfred Nordeide.»

Slik brevet er skrevet, kunne Nordeide like gjerne ha sendt Ramm diagnoser fra hele den samlede psykiatrikerstab på Gaustad og Dikemark, kombinert med tilståelse fra jordmoren som bragte ham til verden at hun kom til å slippe babyen i gulvet med hodet først en 6-7 ganger …

(I tillegg er det hengt ut et lite snøre i håp om å komme i ny kontakt med oss, angivelig om samarbeid med bok og sak, men her er det lag på lag: Oppdragsgivernes mål er at vi skulle regne tannlegen som gal. Skulle vi ta ny kontakt, måtte det – fra vårt syn – være for å finne ut hva denne gale mannen ellers måtte fly rundt og påstå, ikke minst om Ramms virkelige venner (se nedenfor). Bok etc. er derfor lagt frem som tilbud om et agn vi kunne bruke overfor tannlegen med dette formål. Men oppdragsgiverne hadde i så fall sine egne hensikter med denne typen fornyet kontakt (mer desinformasjon, oppkobling videre til andre personer eller lignende).)

Det var ifølge Noreide ikke lenger den stakkars Mossad-læreren som hadde iverksatt overvåkingen av oss, men Albert Nordengen og Michael Tetzschner, som «hysj-folk», «Alte Kameraderi», og borgervernsledere med nærkontakt både til Trond Johansen og nynazister! Fine greier. Enhver – unnskyld – idiot vet at Ramm har sittet i Bystyret med Nordengen som ordfører i 9 år, at Nordengen etterfulgte Ramm som styreformann i NOAS og at de i alle år har hatt et meget nært og vennskapelig forhold. Nordengen er også blant de mest opplagte ofre for «den fjerde tjeneste» (uthengningen; vi tar ikke stilling til selve saken), og det gjør det i seg selv enda grovere at man nå trekker ham inn igjen på denne måten. Det skal heller ikke mer enn 5 minutter til for å finne ut at Tetzschner er en av Ramms aller beste og nærmeste venner, at de har kjent hverandre siden tenårene og vært sammen om det meste siden. At noen av disse skulle stått bak det alle minste av aksjoner mot oss enn si det aller minste av alt det andre Nordeide påstår, er omtrent like sannsynlig som at jorden plutselig skulle bestemme seg for å gå den andre veien rundt solen.

Praktisk alt all annet i det siste brevet fra Nordeide er også galt. Ikke bare har han nå produsert en helt annen historie for sin egen sak enn den opprinnelige, det er også en fullstendig annerledes versjon av «vår sak» enn den allerede 80% forfalskede han presenterte for Lund-kommisjonen i august – og nå 100% forfalsket!

Denne saken er meget alvorlig, og vi vil komme tilbake til den i større sammenheng senere.

1 Brev av 2. og 3. november 1994 fra Alfred Nordeide til politimester Tore Johnsen. Drammen Politikammer.

2 Brev av 2. august 1994 fra Alfred Nordeide til Lund-kommisjonen.

3 Brev fra Alfred Nordeide til Hans Henrik Ramm av 24. mars 1995.

20.6.1.4 Tor Thomassen

Tor Thomassen1 er en meget kreativ og aktiv Ap-mann på Sørlandet, blant dem som opererer i grenselandet mellom næringsliv og politikk, for å se hva slags muligheter som gir seg. Han oppgis å ha betydelige kvalifikasjoner innen data og elektronikk, hvilket vi ikke har grunn til å betvile.

Han synes ikke å være «anybody» før han i 1981 tydeligvis gjorde en helt ekstraordinær innsats for Ap i valgkampen2. Samme året fikk han finansiert en forprosjektstudie innen optisk lagring av Industrifondet. Året etter ble han ytterligere belønnet ved å bli oppnevnt til Aps sentrale skatteutvalg og datautvalg. Det var ikke det «innerste» i Aps utvalgsstruktur, men fint nok til at han traff både Kristen Nygaard og Ingjald Ørbeck Sørheim.

Advokat lngjald Ørbeck Sørheim3 har bl.a. utdannelse fra Forsvarets skole i E- og S-tjeneste (FSES) (russiskkurset). Han har bl.a. vært sekretær for Aps stortingsgruppe, ekspedisjonssjef i Miljøverndepartementet under Gro Harlem Brundtland og politiske rådgiver for Gro i hennes første statsministerperiode. Siden 1983 har han praktisert som advokat.

Sørheim er en slags «altmuligmann» i dette grenselandet politikk/næringsliv. Han var en livslang venn av Johan Jørgen Holst, herunder klassekamerat på FSES. Han fremtrer som en meget likandes og jovial hurragutt på Aps ytterste høyreside med sans for kjappe og spenstige business-arrangementer. For en bred omtale av Sørheim, se kap. 25.5.1.

Thomassen og Sørheim må ha funnet hverandre øyeblikkelig. I 1984 begynte de sammen å interessere seg for høyteknologimiljøet på Byremo i Vest-Agder. I begynnelsen av 1985 stiftet Thomassen firmaet Data Visual A/S4, med Sørheim om advokat. Samme år tok Thomassen (etter eget utsagn) initiativ til å stifte investeringsselskapet Sørinvest A/S på Byremo. Sørheim ble også dette selskapets advokat og koordinator for initiativgruppen5, som ikke omfattet Thomassen, men en rekke fremtredende næringslivsfolk i Vest-Agder.

SørInvest A/S ble stiftet 20. desember 1985 som et investeringsselskap for Sørlandet6. Det skulle «medvirke til å skape, utvikle og styrke lønnsomme virksomheter i utpekte utbyggingsområder etter distriktsskattelovens §10», men «gjennom deltakelse ved aksje-eie i andre selskaper» etc. Selskapets første styre var på fem medlemmer. Tre var fra industrien på Sørlandet, bl.a. adm dir Bjarne Skeie. De siste var dir Fredrik Vogt Lorentzen (Elkem) og lege Gudmund Harlem. Adm dir var Kjell Løland, Vågsbygd7. Fra stiftelsen i 1985 var Harlem styreformann.

Selskapets stiftelseskapital var på NOK 5 mill som ble tegnet halvparten av Bjarne Skeie og halvparten av Sparebanken Sør. Etter vedtektene skulle aksjekapitalen være mellom NOK 10 og 40 mill. Minimumsbeløpet på kr 10 mill var garantert av et konsortium av sørlandsindustri, herunder igjen Skeie og Sparebanken Sør8, men ble såvidt oppnådd. Sparebanken frafalt på generalforsamlingen 1986 sitt krav på å få dekket arbeide ved etableringen av prosjektet, herunder utlysning på Oslo Børs. Ca. 1 mill var da brukt opp9.

I 1988 skrev Kapital om selskapet10:

«Kong Midas var i besittelse av den forunderlige evnen at alt han rørte ved ble til gull. Sør-Invest har også en slik særegenhet, men med motsatt fortegn; alt ledelsen tar i blir til gråstein …»

De som ble spesielt kritisert for miséren var selskapets adm. dir. Kjell E. Løland (siv ing og dr ing materialteknikk) og adv Torgils Skajaa. Begge var medlemmer av garantikonsortiumet11. Disse hadde sitt eget konsulentfirma Rebus A/S som ga råd til SørInvest A/S om investeringsprosjekter. Løland fikk sparken i 198812 pga. de negative konsekvensene av disse rådene og hans mulige dobbeltrolle.

De siste årene gikk det rett nedfor bakke. Det som var igjen av selskapet ble i 1989 fusjonert inn i RY-invest A/S13. På generalforsamling 26. august 1989 ble SørInvest A/S som sådan vedtatt oppløst. Hele det sittende styre unntatt Gudmund Harlem, pluss en varamann, ble valgt til avviklingsstyre. Harlem var heller ikke tilstede14.

Hverken Thomassen eller Sørheim er særlig synlige i SørInvest-historien etter stiftelsen. Men det som skjer her er at en lokal Ap-pamp får med seg to Ap-størrelser fra Oslo, den ene den tidligere og kommende statsministerens far som garantister for å få mer enn 10 mill kroner ut av gode næringslivsfolk på Sørlandet, hvoretter pengene forsvinner i tvilsomme investeringsprosjekter gjennom et annet sørlandsselskap, Rebus. Det skriver Thomassen lite om i sine egne brev – han fremhever bare sin rolle ved stiftelsen.

I samme periode interesserte Thomassen seg sterkt for Kongsberg-selskapet SysScan A/S, et av rest-firmene etter oppløsningen av Kongsberg Våpenfabrik. SysScan rådet over meget avansert teknologi med militære anvendelser, trolig attraktivt for både den ene og den andre, men selskapet var alltid i dype økonomiske problemer. Det fremgår aldri av Thomassens papirer hva slags rolle han egentlig spilte i forbindelse med dette selskapet før helt på slutten, bortsett fra en kort henvisning til en felles anbudsinnleggelse. Thomassen beskriver imidlertid et meget nært forhold til Thore Jan Johansen som gikk over fra IBM (som lenge interesserte seg for SysScans teknologi) til konsernsjef for SysScan i 1988. Da hadde de kjent hverandre fra 1986 da Thomassen presenterte sitt eget firma Data Visual for IBM. SysScan ble i mai 1987 kjøpt opp av ES-invest på vegne av Mads Erik Monsen, en av de som er antatt å sitte på en betydelig del av Jahre-formuen og Høegh Invest AS15. I 1989 ble SysScan stykket opp. De viktigste delene ble fusjonert med et amerikansk og et britisk selskap til Cimage Inc. Og Ltd. i de to landene. Noen restbedrifter og en avdeling av Cimage ble i Norge.

22. desember 1988 ble Thomassens partner i Data Visual, Terje Aasen, funnet død i sin bil på Byremo. Politiet lukket saken som selvmord (kullosforgiftning), men Thomassen (med støtte fra en av sine ansatte) insisterer på at det kunne observeres store mengder blod, uforenlig med kullosforgiftning. Det ble ingen obduksjon, og Thomassen er overbevist om at Aasen ble tatt av dage på grunn av deres mistanker om industrispionasje mot Data Visual og SysScan16.

I 1989-90 gjennomførte Thomassen en rekke reiser til Polen der han satte opp avdelingskontor for Data Visual17. Hensikten var antakelig å utnytte billige og gode polske programmerere for videre utvikling av DV’s egen teknologi. Her ble han involvert med en polsk kvinne som senere viste seg egentlig å være russisk og datter av en fremtredende KGB-offiser. Fra et siste Polen-opphold i begynnelsen av 1990 fremgår intet om hvordan det gikk med avdelingskontoret. I april 1990 begynte Thomassen som salgsagent for Cimage Norge, den eneste formelle tilknytning til SysScan (forgjengeren til Cimage) som fremgår. Gjennom 1990 mottar han imidlertid meldinger fra kvinnen i Polen om at hun ønsker å «hoppe av» og selge informasjon, og at det er farlig for Thomassen å dra til Polen. Senere får han melding om at kvinnen er død.

25. januar 1991 tok Thomassen kontakt med tidligere stortingsrepresentant Osmund Faremo (A), far til justisminister Grete Faremo, for å få ham til å skaffe hjelp fra E-tjenesten til Thomassen vedrørende identiteten og skjebnen til den den polsk-russiske kvinnen og hennes far. Dette resulterte i brev fra Faremo av samme dag til E-sjef Alf Roar Berg med anmodning om han kunne iverksette en etterretningsaksjon i Polen, hvilket han gjorde (om hele denne historien, se kap. 25.12.2).

4. mars 1991 ble Thomassen tvangsinnlagt på Vest-Agder Sykehus, Psykiatrisk avdeling18.

Dette er hovedstammen i Thomassens historie; de delene som formodentlig er sanne. De forteller i beste fall om en gründer-type som aldri lyktes med noe som helst; i verste fall om to-tre købenickader omkring andres penger. Men det får vi aldri vite bare på basis av Thomassens brev.

Han slapp fra sykehuset i mai 1991. Fra sommeren 1993 starter et helt nytt liv for Thomassen. Han har nå lagt inn en lang rekke oppsiktsvekkende og fantasifulle elementer i historien foran hvorav selvfølgelig noen flere kan være sanne, men det meste åpenbart oppkonstruert etterpå slik at Thomassen skulle få en «lidelseshistorie» å klage på.

Det begynte trolig med brev til oss av 3. juli 199319. Frem til 9. november 1994 produserte han minst 55 brev (sannsynligvis mange fler) som han sendte oss enten som original, adressert til oss, eller kopi, adressert til Stortingets kontrollkomité, Stortingets justiskomité, Stortingets kontrollkommisjon, Kontrollutvalget eller førstestatsadvokat Edward Dahl. Særdeles porsjonsvis og innviklet serveres nå en fantastisk historie. Vi har full oversikt over alle brevene og unnlater i det følgende å gi referanse til hver enkelt «opplysning»:

I 1984 fikk han beskjed om at «han skulle knekkes» ved bokettersyn, men forklarer ikke noe mer om bakgrunnen for denne trusselen så tidlig. Bokettersynet kom sommeren 1986, og det er sikkert riktig nok. Samme høst fikk han løfte fra Industridepartementet om utviklingsmidler hvis han fant en statlig partner. Samtidig ble han enig med Norwegian Petroleum Consultants (NPC) om å etablere et selskap sammen med Data Visual.

DU-sjef Leif Aune, assistert av sin nestkommanderende Harriet Andreassen, skulle nå av en eller annen grunn ha bestemt seg for å knekke Thomassen og hans selskap Data Visual bl.a. ved hjelp av POT, til tross for støtten i Industridepartementet. I 1987 oppfylte DV Industridepartementets krav ved å få en utviklingskontrakt med Sjøforsvarets Forsyningskommando (SFK), men denne blir islagt ved hjelp av Aunes snedige manipulasjoner og krav om vurderinger etc. Så begynte det å luske folk rundt DV fra et firma som senere ble gjenkjent som raidere av SysScan.

I 1988 mener Thomassen seg utsatt for overvåking, avlytting, terrorisering, uforklarlige uttalelser som tyder på ryktespredning, hemmelighetskremmeri og stadig mer industrispionasje. bl.a. observerer han lokale POT-folk – deriblant sin egen fetter! – på Kjevik unormalt ofte når han kommer hjem. Dette topper seg ved Aasens død.

I neste runde følger en spennende historie om hvordan han nærmest blir lurt til å starte opp i Polen av to mystiske personer som idag begge har forlatt landet, men da var tilknyttet IBM og NATO-kirken i Bærum. Disse fører ham rett i armene på den sjarmerende polsk-russiske agenten; et drama som ender lik i mange spionfilmer: Hun «faller» for ham, tilstår hvem hun er og vil gå over til vesten, men blir så drept av sine egne. Presten fra NATO-kirken tilstår så at han er KGB-agent, og de får begge nervøst sammenbrudd ved å lese Johannes’ Åpenbaring, sammenlignet med hva de har opplevet. Hele historien er oppspedd med endel skandalehistorier fra Alf R Jacobsens klipparkiv over egne og venners artikler, utvalgt fordi de kan knyttes opp meget perifert med Thomassen. Eksempler: VG-artikkel fra 1994 om palestinske terrorister i Norge20, har intet med Thomassen å gjøre unntatt at det nevnes at de kan tenkes å dra nedover mot Sørlandet. VG-artikler fra 1987 om Bjørn Egon Dale i Nye Eldak, Horten, dømt for forsikringssvindel21, har intet med Thomassen å gjøre unntatt at det hevdes at han en gang skal ha vært kunde av Thomassen.

Thomassen med hjelpere klarer også å oppkonstruere et inhabilitetsforhold for Kontrollutvalgets leder Hans Stenberg-Nilsen fordi denne også er Bjørn Bettums advokat i forbindelse med gravingen etter Jahres utenlandsformue. Begrunnelsen er at mannen som i 1987 kjøpte opp SysScan er antatt å sitte på deler av denne formuen. Det er temmelig fjernt fra Thomassen som riktignok har hatt stor interesse for SysScan, men ingen synbar reell forbindelse unntatt som selger for det etterfølgende datterselskapet Cimage Norge. Dette inhabilitetsforholdet terpes det imidlertid på i det uendelige.

Slik som Thomassens historie er krydret med appetitt-vekkere fra Alf R Jacobsens arkiver, ikke minst at Bettum og Jahre skal trekkes inn her også, gjør at vi ikke vil være det minste forbauset om det viser seg at nettopp Jacobsen har vært på laget som har hjulpet Thomassen å konstruere sin historie.

Et annet forhold som peker i samme retning, er at Thomassen gang på gang gjentar at han føler han har støtte i E-tjenesten, at han stoler på militær etterretning etc. (hvilket materialet ikke viser at han har den minste grunn til å mene; E-sjefen iverksatte riktignok en etterretningsaksjon i Polen for Thomassen, men det fremgår ikke ett eneste sted om han fikk vite om resultatene eller fikk noen annen hjelp!). På den annen side utpekes POT og Kontrollutvalget som de store skurker, engasjert av Leif Aune, som ovenikjøpet har alliert seg med en av de aller største KGB-toppene i Europa for å knekke ham! Dette har han heller ingen holdepunkter for, unntatt at han har truffet noen POT-folk på Kjevik, oftest sin egen fetter!

Dermed kommer vi til hva som er motivene for bruk av Thomassen som provokatør. Disse er:

  • Først og fremst etterretning. Første fase i tilnærmingen til stortingsrepresentanter, oss og andre er et passe utvalg fra historien som skal skape inntrykk av at han er et genuint overvåkingsoffer. Det skal skaffe adgang og muligheter for å spørre og grave, sannsynligvis oppsatt med opptaksutstyr
  • Dessuten desinformasjon: Stadige henvisninger til industrispionasje skal lede oppmerksomheten
  • bort fra E-tjenesten, og det samme skal utpekningen av POT som syndebukk pluss hvitvask av E-staben
  • I andre sammenhenger der man kan vente en grundigere analyse (f.eks. Lund-utvalget) – en avansert form for diskreditering, ved at en lang rekke enkeltpunkter ligner på virkelige saker som f.eks. vår sak og Leve Videre-saken, f.eks. utpekning av samme tilsynelatende troverdige personer som motstandere (Dahl, Stenberg-Nilsen), mistenkelige dødsfall som nektes etterforsket med obduksjon etc. (En grundig analyse viser en lang rekke paralleller.) Når dette er formålet legges hele registeret helt til Johannes Åpenbaring på, slik at alle skal forstå at det hele bare er tøv og sprøyt og at mannen må være gal (har dessuten vært innlagt) – jfr. parallell til tannlege Nordeide! (Det er ikke mulig å holde orden på hvem som har fått hvilke dokumenter når; her opereres det med originalbrev, kopier og notater i et grundig sammensurium). Enda en grunn for f.eks. Lund til å legge alle disse gale folkene med sine «enkeltsaker» i skuffen!

For ordens skyld: Vi ser ikke bort fra at Tor Thomassen i en eller annen fase kan ha hatt «den fjerde tjeneste» på seg. Enkelte ting som ikke kan avskrives som oppdiktede kan peke i den retning. Årsaken kan ha vært at Thomassen har rotet rundt i avleggermiljøene rundt Kongsberg med «smarte prosjekter» eller lignende som ikke har vært betraktet med milde øyne av Kongsberg-systemets og Aps bakmenn; at «noen som snakker sammen» ble forbannet fordi Gubben Harlem eventuelt ble lurt pga. SørInvest-opplegget e.l. Dette blir imidlertid bare hypotetisk. Thomassen er fra begynnelsen av på Ap-nett og kan være bragt inn som provokatør på hvilken som helst måte.

For noe annet kan han ikke være når han, som har så gode forbindelser med Gubben Harlem – statsministerens far – Osmund Faremo – justisministerens far – lngjald Ørbeck Sørheim, Aps altmuligmann og endog E-sjef Alf Roar Berg, er «nødt til» å klage til Kontrollutvalget med den «inhabile» leder Stenberg-Nilsen på ulovligheter som POT under justisministerens og statsministerens ansvar skal ha stått for! Og når han så i neste omgang må løpe til Stortinget «for å få hjelp»! Han må straks i varetekt når en seriøs etterforskning starter, i likhet med en rekke andre provokatører som regjeringen Brundtland og de Ap-styrte hemmelige tjenestene betaler med skattebetalernes penger for å forvirre og forlede Stortingets medlemmer!

Det alvorlige er at mange gikk fem på. Det er ikke greit å avsløre provokatører, som er nøye skapt og instruert av tjenestenes beste psykologer, når man ikke er forberedt nettopp på det.

1 De fleste informasjoner om Thomassens virksomhet fra hans egne fremstillinger. Vi har forsøkt å skille sannhet fra bløff.

2 Brev av 20. mai 1994 fra Tor Thomassen til Stortingets granskingskommisjon (gjelder alle opplysningene i dette avsnittet).

3 De fleste personopplysningene fra «Hvem er Hvem 1994».

4 Samme.

5 «Offentlig emisjon – aksjetegning SørInvest A/S under stiftelse.» Tilrettelagt av Sparebanken Sør i samarbeid med ABC-bank, Aksjonærservice. Tegningstid 18.-29. november 1985. Se også f.eks. brev fra Finansdepartementet til initiativgruppen v/Sørheim av 10. mai 1985.

6 Protokoll av 20. desember 1985 fra konstituerende generalforsamling i SørInvest AS.

7 Melding til Mandal Handelsregister, reg 23. desember 1985 nr 148/85.

8 Stiftelsesdokument av 2. oktober 1985 Sør-Invest A/S under stiftelse.

9 Protokoll fra generalforsamling 13. juni 1986.

10 Kapital 22. oktober 1988.

11 Aftenposten 19. november 1985.

12 Aftenposten 22. oktober 1988.

13 Protokoll fra generalforsamling 28. august 1989.

14 Melding til Mandal Handelsregister, reg. 11. oktober 1989 nr. 15/89.

15 Økonomisk Rapport 17. september 1993.

16 Brev av 20. mai 1994 fra Tor Thomassen til Stortingets granskingskommisjon.

17 Forholdet til Polen er omtalt i en lang rekke brev og notater fra Thomassen.

18 Brev av 17. januar 1994 fra Tor Thomassen til det Spesielle Etterforskningsorganet for Vest-Agder.

19 Brev av 3. juli 1993 fra Tor Thomassen til Ramm/Setsaas.

20 VG 23. oktober 1994 av Lars-Erik Nygaard.

21 VG 24., 26. og 27. oktober 1987 av Alf R Jacobsen.

20.7 Desinformasjon mot offentligheten

Følgende er et spesielt godt eksempel på helt åpenlys desinformasjon, og sågar i regi av en provokatør som har en meget høy stilling, nemlig selveste overvåkingssjef Hans Olav Østgaard, da han ble intervjuet av Aftenposten i juli 19941, etter at Dahl-gruppen hadde måttet innrømme avlytting av bl.a. Svein Muffetangen (i virkeligheten romavlytting via telefon):

«OVERVÅKINGSSJEF ØSTGAARDS TEORI: AVLYTTING FOR Å PROVOSERE: Amatørmessig avlytting kan være en provokasjon mot dem som føler seg avlyttet eller mot ‘de hemmelige tjenester’. Det sier overvåkingssjef Hans Olav Østgaard, men utelukker så absolutt ikke at det foregår reell ulovlig avlytting.

Provokasjons-teorien holder han som en sannsynlig mulighet i en rekke saker som er grundig gransket av overvåkingspolitiet og KRIPOS. Dette gjelder saker der ‘den avlyttede’ hører sin egen stemme i telefonrøret fra en tidligere telefonsamtale. Spøkefugler antydes også som en løsning, som er påvist i flere saker.

– Det anses ikke som usannsynlig at noen ønsker å bringe ‘de hemmelige tjenester’ i vanry eller vil ramme eksempelvis politikere eller andre som opplever belastningen ved å stå frem når de føler seg avlyttet. Jeg vil uansett anbefale dem som har slike opplevelser å stå frem og inngi anmeldelser. Før eller senere finner vi en flik det er mulig å nøste videre på i vår etterforskning.

I 1981 konkluderte et ekspertutvalg med representanter fra Teledirektoratet, Sentralinstituttet for industriell forskning. Overvåkingssentralen og Forsvarets sikkerhetstjeneste med at ‘de hemmelige tjenesters’ lovlige avspillingsutstyr ikke ville bli avspilt. Den slags avlytting mente man amatører sto bak hvis hensikten var å provosere.»

Intervjuet og artikkelen fortsetter med nøyaktig samme innhold i et intervju med overingeniør i Teledirektoratet, Kjell Sune.

Vi merker oss først at det siterte utvalget har helt rett i at «’de hemmelige tjenesters’ lovlige avspillingsutstyr ikke ville bli avspilt». Nei, den som driver med ordinær, lovlig telefonavlytting sitter trygt tilkoblet telefonledningen et sted underveis og tapper bare ut signaler. Han vil neppe etterpå aktivt ringe opp offeret for å spille av opptaket som en slags kvittering. Det tror ikke vi heller. Men hvis det drives romavlytting via telefon, vil nettopp dette kunne skje, fordi linjen da ligger helt åpen begge veier, helt frem til offeret og helt ned i lyttebunkersen. Som vi har vært gjennom i kapittel 6, er dette en meget vanlig og utbredt metode som er totalforbudt i Norge, men teknologien er velkjent. Hvordan den virker, hva som er symptomene og hva som er sikre bevis, amerikanske kilder på selve teknologien etc. er gjengitt i kap. 6.

Både Østgaard og Sune later som om romavlytting via telefon ikke finnes! Alle sier glatt at siden tjenestenes overvåkere bare driver med ordinær, lovlig avlytting, som ikke oppfører seg slik, må det være noen andre.

Man kan kanskje forstå at Østgaard som overvåkingssjef gjør denne forutsetningen for sin egen etat, men hva med de andre? Har han innsyn i de to andre tjenestene, slik som ingen andre har? Men hans grove forsømmelse er at han også undertrykker fenomenet romavlytting via telefon. En Overvåkingssjef kjenne til denne teknologien. Han også forstå at det er nødt til å dreie seg om romavlytting når offeret kommer rett inn i en avspilling av seg selv eller andre uten å ha hatt en oppringning! «Spøkefugler» kan ikke åpne linjen uten ringesignal. Ingen kan gjøre det uten at telefonen eller nærmeste sentral er modifisert. Overvåkingssjefen må således bevisst undertrykke denne meget farlige form for avlytting, som det burde vært hans plikt å informere og advare folk mot, og dessuten â etterforske, avdekke og straffe! Hvorfor gjør han det? Kan det være noe annet svar enn at han vet eller frykter at de norske tjenestene driver med slike ulovligheter? Alternativet ser vi bort fra – en så stor grad av blindhet og inkompetanse at han må fratre stillingen straks av den grunn.

Østgaards bemerkning om at det kan være krefter som vil bringe de hemmelige tjenester i vanry er et spesielt ekkelt angrep mot de borgere som ikke har noe mot at tjenestene gjør sin jobb mot fienden, stoffpushere og landssvikere, men ikke setter pris på å få ulovligheter brukt i en kamp mot demokratiske prosesser og lovlydige borgere. Han vet at det ikke kan være sant, og at han undertrykker den eneste mulige forklaring, nemlig bruk av romavlyttings-teknologien.

1 Aftenposten 12. juli 1994.

20.7.1 Dagsrevyen

Det har ligget i sakens natur at det har vært begrenset hva vi til enhver tid har kunnet gå ut med i media av detaljer. Vi har vært svært forsiktige med å identifisere personer, adresser, firmanavn osv., av mange grunner:

  • vi vet ikke hvilke av våre mistenkte som også kan drive lovlig etterretning; vi vil så langt som råd er beskytte slik virksomhet
  • ved eksponering av vår detaljkunnskap er det stor risiko for bevisforspillelse før en virkelig etterforskningsenhet dukker opp
  • selv om vi er sikre nok i vår sak selv, er det alltid vi som må føre bevis som holder for den type omvendt bevisbyrde som kreves av injurielovgivningen
  • også kriminelle har i vårt samfunn et visst personvern, ikke minst av hensyn til deres familie, og i denne saken snakker vi bare sjelden om «klassisk» kriminelle: for alt vi vet kan en bestemt person spille en underordnet rolle i vår sak men ha gjort landet store tjenester i andre saker

Bare når vi er kommet til at vi kan se bort fra alle disse punktene, har vi gått ut med slike detaljer. Noen ganger har vi valgt mellomløsninger, dvs. gitt endel indirekte beskrivelser som ikke eksponerer, men gjør at den som vet vil vite at vi vet. Vi følger langt på vei samme linje i denne boken, men har gjort enkelte revurderinger bl.a. slik at noen flere identiteter «slippes».

Poenget er at denne selvpålagte, men nødvendige restriksjon har gjort oss sårbare. Vi valgte ikke selv å sette i gang media. Den første lekkasjen var fra Oslo Politikammer. Etter det har pressen i perioder skreket seg hese på «bevis», dvs. nettopp slike identitets-detaljer. Uten slike kan episoder vi forteller om ikke dobbelsjekkes, og noen blir stående basert på våre egne observasjoner. (Likevel har vi bilder, video, logger, støttevitneprov etc. som sammen når tiden kommer vil kunne felle, og vi har en ganske god total vitnekraft i og med at vår gruppe utgjør 15-20 personer som kan gi hver sine beretninger.)

For å hindre at slike forhold skulle svekke vår totale troverdighet, var vi en tid på leting etter en sterk redaksjon som kunne gjennomgå alt materiale sammen med oss. Vi ville velge ut flere forhold som ved hjelp av ekstra etterforskning fra redaksjonens side – med virkemidler og handlefrihet vi ikke har – kunne løftes opp til et nivå der alle kriterier for offentliggjørelse var møtt. I 1993 tenkte vi på NRK Dagsrevyen, og vurderte en tid om vi burde ta kontakt og med hvem.

Ramm hadde en tid notert seg at det på serietelefonanlegget når han kom tilbake på kontoret sent om kvelden ofte lyste en lampe ved en av de utgående linjene, slik at det så ut som om denne var i bruk. Han visste at noen av medarbeiderne benytter øretelefoner som krever at man etter samtalen må trykke en knapp for å bryte samtalen, ellers vil en slik lampe fortsette å lyse. Dette var velkjent, og det var da bare å utføre denne operasjonen fra riktig apparat. Nå viste det seg iblant at lampen likevel fortsatte å lyse, og den ga seg ikke før strømmen ble kuttet for hele telefonanlegget. Ramm begynte nå å følge med på dette, og sjekket rutinemessig at alle lamper var svarte før han som siste person forlot kontoret. Likevel hendte det nå at en lampe lyste senere på kvelden, uten at noen hadde vært innom, og lampen lot seg ikke slukke på ordinært vis. Dette var såpass uvanlig at det kunne være en indikasjon på romavlytting via telefon, uten at vi betraktet dette som noe viktig eller sentralt bevis.

Derimot syntes vi det var greit å få fenomenet dokumentert. Siden vi likevel hadde bestemt oss for å kontakte Dagsrevyen, tok Ramm en kveld en linjelampe lyste på denne måten kontakt med Dagsrevy-sjef Tom Berntzen som sa ja til en samtale med en gang. Ramm orienterte nå kort om hele saken og om denne spesielle delen. Han sa at dette ikke nødvendigvis var noe stort, men ihvertfall noe som senere kunne vise seg ihvertfall å bli en TV-illustrasjon på romavlytting via telefon hvis vi sammen fikk dette bevist. I alle fall ønsket vi et bredt samarbeide om hele saken.

Dette kom så brått på Berntzen at vi ikke klandrer ham for å ha overvurdert «lampeepisoden» i ettertid. Han sendte straks et kamerateam opp til Slemdal og fikk filmet telefonene med «lys på». Dette gikk såpass fort at ingen husker nøyaktig hva som ble sagt, men det var klart at det dreide seg om en registrering av en observasjon og at vi ikke påsto noe som helst – det er klart det kunne være naturlige forklaringer (selv om man har overvåkingsapparatet på seg kan det likevel hende andre pussige ting innimellom, særlig fordi man blir mer observant). Bildene skulle ikke sendes uten at man var enige om det som ledd i et bredere samarbeid.

Berntzen satte straks programredaktør Lars-Jacob Krogh på saken. Som tidligere nevnt, var vi meget fornøyd med det, ikke minst fordi Krogh var og er en meget god venn av Ramm som han har fullt tillit til. I møter med Berntzen og Krogh diskuterte vi siden arbeidsopplegget. Vi forklarte at vi hadde et meget omfattende materiale med observasjoner, logger, fotos, videos, dokumentasjon etc. som vi mente tilsammen ga et meget klart og skremmende bilde, men at vi trengte å få svært mange enkeltbiter bragt opp til rettslig holdbart bevisnivå ved hjelp av journalistisk tilleggsetterforskning. Vi oppfattet oss således som kilder for Dagsrevyen med tilhørende kildevern. De to fra Dagsrevyen understreket på sin side at de ikke kunne sende noe som helst som ikke var fullt ut verifiserbart, og dermed var vi skjønt enige: Intet skulle bringes på skjermen før det holdt skikkelig vann og vi alle sammen, inklusive vi selv og juristene i NRK var enige i det.

Alt dette burde også være selvsagt, selv om det ikke var blitt sagt. Men såpass ble ihvertfall sagt.

Vi satt nå i en rekke nærmest heldagssamtaler over et par uker sammen med Krogh og flere andre Dagsrevy-medarbeidere, og la frem vårt materiale i stor detalj. Krogh var den som fulgte best med, og han hadde også meget gode forutsetninger fra sin tid på Forsvarets Høyskole og mangeårig journalistisk interesse for forsvars- og sikkerhetsspørsmål. Vi var på alle måter på linje. Ingen av oss hadde noe ønske om å skade Forsvaret eller nasjonale interesser, men vi var like hjertens enige om at slike uttrykk ikke måtte tillates benyttet for å dekke over lovstridig virksomhet. Både Krogh og noen av de yngre medarbeiderne ble etterhvert helt overbevist om at vi var på sporet etter noe meget alvorlig, og vi ble raskt et team som ivret etter å finne ut av dette.

Etterhvert ble Erling Borgen bragt inn. Han skulle som Dagsrevyens beste «undersøkende journalist» stå for det meste av selve gravearbeidet under Kroghs overordnede ledelse. Han deltok imidlertid ikke i særlig utstrekning på møtene, men reiste raskt avgårde, angivelig til Guatemala, der han også ville grave i denne delen av bakgrunnen for saken. For å få skikkelig bakgrunn for dette, fikk han utlevert dokumenter fra oss! (Men senere ble det sagt at han ikke «kom lenger enn til Florida».)

Midt under dette kunne NRK-Dagsnytt (radio) bringe en mindre nyhet innenfor materien noen timer før Dagsrevyen. Det førte angivelig til endel irritasjon i Dagsrevy-redaksjonen og det ble holdt noen møter der Krogh ble kritisert. Også endel andre interne tumulter i NRK virket visstnok forstyrrende. Krogh hadde deretter noen dagers avspasering, og da opphørte plutselig all vår kontakt med Dagsrevyen – midt i løpet! Og vi var langt fra ferdig med vår presentasjon.

Plutselig brøt det løs: I to programmer1 ble vi systematisk angrepet og diskreditert av Erling Borgen, uten varsel. Enhver stor eller liten institusjon eller organisasjon vi hadde vært såvidt innom under fremleggelsen av materiale i dagevis, selv på uskyldigste vis, ble nå listet opp på en rulletekst som løp over skjermen mens Erling Borgen forklarte at Ramm og Setsaas mente alle disse konspirerte sammen for å overvåke oss: Flere departementer, Televerket, Redd Barna, Oslo Sporveier, Politikammeret, en budbiltjeneste, Norges Statsbaner osv osv. Så gale var vi, men det var ikke slutt med det. Vi beskyldte også uskyldige, hederlige personer for å være spioner, og nå ble en rekke naboer intervjuet: Overvåke Setsaas? Haha, selvsagt ikke. For noe sludder. Og så ble opptakene av telefonlampen vist, med Borgens kommentar: Ramm/etsaas mener dette er beviset på telefonavlytting, men eksperter sier at dette er bare tull.

Ett interessant punkt kom uforvarende frem. Vi hadde vært innom borettslagets styreformann, som nå var blant de som fikk stå frem på TV. Han forklarte nå at det forsåvidt var riktig at han hadde arbeidet 10 år i Etterretningstjenesten, men det var «lenge siden». Vi hadde ikke ant noe som helst om dette! Antakelig var dette en ren tabbe: Noen må ha antatt at vi hadde identifisert mannens E-bakgrunn og at han derfor måtte få bagatellisere dette på TV.

Vi måtte nå holde pressekonferanse for å forsvare oss2. Her møtte også Erling Borgen med kamerateam, og plutselig spurte han Ramm: «Er det riktig at du i møte med Dagsrevyens journalister sa …», og så fremkom som påstand en bestemt teori som var blant de vi hadde luftet. Ramm ble overrumplet (ingen venter at profesjonelle pressefolk refererer offentlig fra samtaler med sine kilder) og svarte klossete, og dette var omtrent det eneste som ble sendt, sammen med diverse spørsmål om den såkalte «4. etasje-leiligheten» til Setsaas. Borgen hadde også vært innom der (etter at den var fraflyttet) og ikke funnet noen spioner!

Tre programmer på TV’s beste sendetid hadde nå systematisk diskreditert oss ved hjelp av påstander om at vi påsto hva vi ikke påsto, av å gjøre arbeidshypoteser til påstander som flatt ble avvist og ved å velge omhyggelig ut detaljer fra ukelange redegjørelser som kunne trekkes ut fra kildevernbeskyttede samtaler og brukes mot kilden. Det var et knusende slag, og pessimismen spredte seg i våre rekker. Men heldigvis hadde Borgen overdrevet: Vi oppdaget etterhvert at folk flest hadde reagert selv. Dette var ikke reportasje, det var uthengning. Skepsisen blant folk flest mot NRK i sin alminnelighet og Erling Borgen spesielt viste seg å ha tatt brodden av det hele.

Særlig ble Ramm var som gammel pressemann rystet. Aldri hadde han opplevet eller endog hørt om et så opplagt og grovt brudd på kildevernet i pressen. Mens andre media beskytter sine kilder så langt at de heller tar fengselsstraff hvis de får rettslig pålegg, hadde Dagsrevyen selv uten varsel snudd våpnene mot sine egne kilder og benyttet kildenes uttalelser i sterkt fordreid form til å latterliggjøre dem, til tross for de hadde lovet ikke å publisere noe som man ikke var enige om holdt mål.

Under en etterfølgende korrespondanse med Tom Berntzen skrev Ramm bl a3:

«Uten at det ordet ble benyttet, er det utvilsomt at NRK behandlet oss som kilder som derved er underlagt et klart presseetisk kildevern. Eller tror man det var en rekke pressekonferanser som ble holdt? I så fall kunne vi jo ha invitert hele pressen.

På minst tre punkter har Dagsrevyen behandlet dette materialet i strid med dette etter at vi plutselig og av for oss fullstendig ukjente årsaker mistet all kontakt med dere:

1) Visning av et opptak med «påliggende linjer» i Risalleen 53

2) Offentliggjøring av identiteten til et transportfirma

3) Gjengivelse foran åpent kamera på en pressekonferanse av en opplysning jeg angivelig skulle ha gitt under møtene med NRK-TV, riktignok formulert som et spørsmål.

I tilknytning til pkt 1-2 ble det hevdet at vi hadde «bevis» eller «påsto» spesielle forhold. Realiteten er at dette inngår som enkeltpunkter ingen ennå har etterforsket ferdig. Vi har aldri uttalt oss slik, heller ikke i lukkede møter med NRK-TV.

I tilknytning til punkt 3 kan det være fristende å spørre om alle uttalelser som falt fra NRK-TVs side under våre samtaler nå også skal regnes som offentlige? Kan jeg på neste åpne møte f.eks. i Kringkastingsrådet spørre om det er riktig at person X har gitt visse spesielle opplysninger om sjef Y?

Dagsrevyen må nå alvorlig tenke gjennom sitt forhold til sine kilder. Vi kan sies å være ressurssterke og tåle en støyt. Det gjør vi også. Men hva med vanlige mennesker i samfunnet som føler, men ikke kan bevise at urett begås mot dem? (Vi har nå registrert 30-40 slike henvendelser.) Tror du de synes det er moro å gå til Dagsrevyen etter den behandling vi har fått? Kanskje de velger TV2 isteden?

Det får nå være ditt problem. Selv er jeg aldri langsint, og mer enn villig til å skvære opp i denne saken»

Noe forsøk på å skvære opp eller annet svar har vi ikke mottatt.

Hva var det som hadde skjedd? Vi har senere diskutert begivenhetene med Lars-Jacob Krogh som ikke kan bidra med annet enn at det ikke var ørens lyd å få for denne saken da han kom tilbake fra sin reise, og at han var like uforberedt på Borgens plutselige angrep. Han oppfattet seg selv som skjøvet ut. Alt tyder på at dette er riktig. Krogh har også senere sluttet i NRK.

Men det er ingen tvil om at Erling Borgen opptrådte provokatorisk hele tiden.

Uansett når og hvordan noen måtte ha bestemt å kutte den prosess vi var inne i, og istedet gå inn for å diskreditere oss, måtte Borgen deretter ha visst at vi ble ført bak lyset. Selv om man måtte være kommet over opplysninger som tydet på at vi f.eks. forsøkte å manipulere NRK, måtte enhver anstendighet og presseetikk tilsi at vi ble varslet og fikk sjansen til å oppklare dette. Videre måtte vi blitt formelt meddelt at man ikke lenger ville benytte oss som kilder. Alt som var blitt sagt og gjort tidligere måtte da vært å anse som bortfalt. Først da kunne man på etisk vis ha «skiftet hest» og gjort oss til gjenstand for «etterforskendejournalistikk» (dog fortsatt under klare saklighetskrav og uten de groteske forvridningene, og selvsagt skulle vi ha kommet til orde i alle fall!).

Hadde noen vært på NRK og Borgen? Hadde noen kommet med sterkt kompromitterende informasjon om oss? For å opptre som man gjorde, måtte dette vært meget alvorlig og til det ytterste dokumentert. Hvorfor er det i så fall ikke kommet frem? Vi vet at noe slikt ikke kan finnes uten eventuelt som forfalskning (vi ble senere kjent med ett slikt dokument som vi skal presentere i den sammenheng), og at NRK i så fall må ha latt seg lure trill rundt. I beste fall er således Borgen å anse som en ufrivillig manipulert provokatør, som dertil handlet meget overilet og overraskende ved at han begikk så klare brudd på vanlig presseskikk.

1 Dagsrevyen og/eller Kveldsnytt to ganger ca. 11.-12. juni 1993. Vi har ikke utskrifter og kan ikke gjengi ordrett, men hovedtrekkene er riktige.

2 Mandag 14. juni 1991.

3 Brev fra Hans Henrik Ramm til Tomm Berntsen av 18. juni 1993.

20.7.2 Dagbladet

Dagbladet har på mange måter vært blant de sakligste media, og faktisk den eneste avis som selv har gjort viktige avsløringer. Vi fikk en gang i juni 1993 anmodning om å komme ned til Drammensveien 10 for å bli fotografert, siden Dagbladet dagen etterpå skulle ha en reportasje om avlyttingen der nede. Vi fikk ikke vite mer, men stilte opp. Det ble avtalt at vi skulle møtes på det ene hjørnet av gården. Da fotografen ankom, trakk han straks opp kameraet for å ta bildet. Ramm var imidlertid kjent på stedet og varslet – spøkefullt – om at det neppe var rette bakgrunnen. Der hang det nemlig et digert skilt med ordene «MENTAL BARNEHELSE». Vi fikk deretter flyttet fotograferingen til hovedinngangen.

Oppslaget som kom neste dag var et forsøk på å skyte ned Trygve Lauritzens rapport om avlytting i Drammensvn 10. Denne rapporten var skrevet mens han var en vanlig engasjert teknisk etterforsker og var meget profesjonelt utført. Nå kunne Dagbladet imidlertid intervjue en person i Securitas som aldri hadde sett rapporten, men likevel kjente «forklaringen»: Securitas hadde i sin tid satt inn adgangskontrollsystemer i disse lokalene. For ukyndige kunne disse forveksles med avlytting. Uten å gå inn på det tekniske, var det helt opplagt at dette var galt. I Statoil – som hadde hatt kontorene tidligere – kjente man godt til Securitas-systemet. Men ingen der kunne forklare avlyttingsrapporten, som gikk på måling av egenskaper ved telefonlinjene og koblinger til «jumpere» i koblingsboksen. Securitas-systemet var et akustisk system som ikke hadde noe med telefonnettet å gjøre!

Et bilde av oss med bruddstykker av ord som «mental» og «helse» i bakgrunnen sammen med denne artikkelen hadde tatt seg fint ut!

Denne saken har provokatoriske trekk, men behøver ikke å ha vært en provokasjon – bare en tilfeldighet og litt slumsete journalistikk. Men den kan ha vært det, i så fall med manipulatorer i bakgrunnen.

Forøvrig gjorde Lauritzen aldri noe forsøk på å forsvare sin rapport mot Dagbladets gale hypotese. På dette tidspunkt var han forlengst snudd.

20.7.3 «Våpengal militærfanatiker»

En pussig form for desinformasjon inntraff etter at Dahl-gruppen hadde tatt sin «pause», flere i Stortinget hadde tolket det som at «Dahl måtte ha funnet «noe» (noe Dahl benektet), Stortinget var i ferd med å vedta opprettelse av en egen stortingsoppnevnt granskningskommisjon, og systemet var i sving for å få avsvekket vår sak mest mulig slik at denne ble fokusert minst mulig i forarbeidene til den nye kommisjonen, og særlig å få med i den nye kommisjonen de etterforskerne som var blitt brukt til tildekking i Dahl-gruppen.

I Danmark hadde det nå brygget opp en egen avlyttingssak. EkstraBladet hadde avslørt at det var funnet en avlyttingsmikrofon i telefonen til en kjent professor som var på vei inn i et viktig verv. Et problem var at hele saken var avhengig av vitnemålet til den som angivelig fant mikrofonen og fikk den fjernet, en rådgiver hos Universitetets rektor. Det hindret ikke at saken ble tatt så alvorlig at det ble opprettet både en parlamentarisk granskningskommisjon og gitt granskningsoppdrag til en statsadvokat.

Inntil Danmarks «Aftenpost», Berlingske Tidende, gikk ut med kraftig diskreditering av rådgiveren. Dermed snudde saken i danske media, og det «passet» å bringe historien i Norge. Dagbladet innledet sin reportasje slik1:

«AVLYTTINGS-BLØFF? Danske politikere med statsminister Poul Nyrup Rasmussen i spissen har latt seg lure trill rundt av en fantasifull militærfanatiker. Det ser nå ut til at hele den såkalte avlyttingsskandalen i Danmark er oppspinn fra ende til annen.»

Og avsluttet slik:

«Ingen kan bekrefte om (rådgiverens) påstander er riktige. Og selv kan han ikke sannsynliggjøre noe av det han har sagt. Tvert imot virker hele historien mindre og mindre troverdig.

TATT VED NESA: Tilbake sitter statsminister Poul Nyrup Rasmussen med en parlamentarisk granskningskommisjon og en statsadvokat som har fått i oppdrag å undersøke affæren.

Slik saken står nå, virker det som hele det politiske miljøet i Danmark er blitt tatt ved nesa av en våpengal militærfanatiker med velutviklet fantasi og stor sans for agenter og hemmelige tjenester.»

Vi tar ikke stilling til sakens realiteter i Danmark. Den kan være alt fra oppkonstruert til helt riktig. Vi tar heller ikke stilling til Dagbladets motiver eller bevissthet ved å bringe denne historien. Det morsomme er at den passer som hånd i hanske til situasjonen i Norge. Der finnes det også en offiser som forsøkes stemplet som «våpengal militærfanatiker med velutviklet fantasi». Og der finnes også et parlament som skal forklares at det «er blitt tatt ved nesa» av denne mannen.

Nei og nei, så likt. Finnes det våpengale offiserer i Danmark som vrøvler om avlytting, kan det vel også finnes slike i Norge. Det er jo logisk. Eller kan det være mer logisk at tjenester som samarbeider daglig med hverandre tidvis bruker de samme metoder for desinformasjon og diskreditering og tidvis gir hverandre litt drahjelp når det trengs? For nå trengtes det jo, etter Dahls påfallende pause og behov for å nøytralisere en truende parlamentarisk granskning i Norge.

1 Dagbladet 29. november 1993.

20.7.4 Kronikker og leserbrev

Avisenes spalter for «Brev til leserne», «Meninger om Mangt» osv. kan være et eldorado for desinformanter. Her er leserkretsen stor, kravene til saklighet lave og muligheten for å komme på trykk stor. Her kan man angripe den man vil helt opp til grensene mot injurielovgivningen, lansere alle slags teorier osv. Ofte er det endog lov å operere med psevdonym eller falskt navn. Vi har også sett at selv kronikkplass i avisene blir brukt til desinformasjon, fordi avisredaksjonene ikke alltid sjekker like nøye.

20.8 Desinformasjon mot oss

Det har vært gjort tallrike forsøk på å få oss til å bite på overvåkingshistorier, historier om trakassering etc. Hensikten har vært at vi skal inngi oss i et «samarbeide» med disse, slik at vi knytter vår sak til deres overfor media, stortingsrepresentanter etc. Når det er for sent å snu, ville den nye saken utviklet seg slik at vi ble stående latterliggjort – eller verre. Så langt har det aldri kommet, for vi har oppdaget de fleste forsøk i tide.

20.8.1 Bergens Tidende

Den morsomste episoden av disse begynte da journalist Bjarne Kvam (etter hva vi forstår en meget habil og rutinert journalist) i Bergens Tidende ringte til Ramm i januar 19941 og fortalte at han hadde fått inn en fantastisk sak. Det hadde, ifølge Kvam, spasert inn en person, nærmest en uteligger, i redaksjonen og sagt at det var han som hadde avløst de drepende skuddene på Lillehammer. Alle hadde jo antatt at også eksekutørene var to israelere (Jonathan Ingleby og Tamar), og man kan tenke seg hva som kunne komme frem hvis det viste seg at dette var en nordmann, jfr. diskusjonen om mulig norsk medvirkning. Ifølge Kvam ville man nok vanligvis ikke trodd på mannen, men han hadde enormt detaljert kunnskap om Lillehammer-aksjonen, herunder forhold som bare var kjent i spesielt godt informerte kretser; forhold en vanlig uteligger aldri kunne kommet over på egen hånd (våpenets kaliber, detaljer om visse biler og bilturer etc.). Det interessante var at mannen hadde oppgitt hvor drapsvåpenet lå begravet. Dette ville man sjekke opp, og hvis det holdt, hadde man århundrets historie!

Men Ramm lo bare godt i telefonen og sa til Kvam at han høyst sannsynlig var tatt ved nesen. Andre journalister i Bergens Tidende (Atle Skjærstad og Vidar Ystad) arbeidet jo med Lillehammer-saken langs helt andre vinklinger (dette visste angivelig ikke Kvam) og det var helt naturlig å sende ut provokatører for å lure Bergens Tidende til å trykke ting som kunne skytes ned som rent tøys, slik at alt annet BT skrev ville kunne henvises samme veien. Den muligheten hadde Kvam ikke tenkt på, men han lovet å være kritisk, og ville gjerne holde kontakten. Han skulle til Oslo uken etter og ville gjerne ha et møte da.

Ramm var dagen etter i Bergen i annet oppdrag, og satt plutselig med noen timer han måtte slå ihjel. Han tok da like godt kontakt med Kvam for å høre hvordan det gikk. Det kom nå frem at det var en helt ganske ukjent freelance-journalist (Egil Sunde fra Sør-Hordaland) som hadde bragt inn uteliggeren. Sunde hadde vært på et arrangement for uteliggere og kommet i kontakt med denne mannen som nå sa han fryktet for sitt eget liv på grunn av rykter, og derfor valgte å stå frem. Likevel hadde Kvam og BT nå funnet ut at mannen var falsk. Han hadde sittet inne under Lillehammer-aksjonen, og ble beskrevet som «lystløgner».

Det kom videre frem at Sunde, fremfor å gå til en av hovedstadsavisene som ville betalt kjempesummer for en ekte sak, bare skulle fakturere timebruk til BT. Ramm spurte videre om det ikke var påfallende at mannen hadde ventet i 20 år med å tilstå, men bare noen dager etter at vi hadde sendt et notat til Stortinget om nye sammenhenger i Lillehammer-saken2, og kort tid etter at andre BT-journalister hadde begynt å følge disse sporene. Det var også på vei en melding i BT om at Lillehammer-saken var noe av bakgrunnen for Ramm/Setsaas-saken.

Vi var oppriktig talt nokså forbauset over at et notat fra oss som ble distribuert i romjulen allerede etter så kort tid skulle avstedkomme provokative aksjoner. Det lekker nok flittig i Stortinget, men her er det iverksatt en enorm aksjon på den andre siden av Langfjellene med lasaron, freelance-journalist etc, midt i nyttårshelgen. Det var imponerende raskt og velkoordinert mellom Oslo og Bergen! (At man benytter denne typen personell er imidlertid ikke nytt. Bruk av pressefolk som kan være alt fra helt uskyldige til helt bevisste er velkjent, og at politiet når som helst kan mobilisere sine «klienter» til disposisjon for egne eller andres øvelser, er velkjent. Billige er de også, og så lite troverdige at det ikke gjør noe om de avsløres.)

Til Kvam sa Ramm: «Men der har du jo en kjempehistorie. Du må finne ut hvem som har sendt provokatøren og avsløre hele operasjonen.» Men da mistet Kvam plutselig interessen. Heller ikke andre BT-journalister som vi varslet en tid etterpå (og som da ikke kjente noe til Kvams sak) tok fatt i dette aspektet. Ikke en linje om hele uteligger-saken kom noen gang på trykk.

Vi fant det for den del også påfallende at Kvam ringte til oss, for vår sak var på det tidspunkt aldri blitt knyttet til Lillehammer-saken i media. Skjærstad/Ystad visste det, men det hadde ikke vært kontakt mellom dem og Kvam (bekreftet av alle tre). Det hadde heller ikke vært kontakt mellom Kvam og Jon Røssum i NRK, som også kjente denne sammenhengen.

Kvam var forøvrig interessert i Mossad/asylsakersaken, fordi han hadde vært tilstede på det SKUP-seminaret der Harald Stanghelle hadde fortalt om sitt arbeid med denne saken som førte frem til SKUP-prisen. Her hadde Stanghelle fortalt at han var kommet på sporet ved å lese Victor Ostrovsky’s første bok3 og så hadde intervjuet 15-20 asylsøkere før han hadde fått «fast fisk». Dette trodde Kvam ikke noe på. Informasjonen var nok kommet mye lettere, lekket av noen som hadde interesse av det.

Under samtalen i Bergen var journalist Kvam imidlertid meget interessert i å snakke om en helt annen affære, som dreide seg om noen personer som var involvert i den såkalte «politivold-saken» i Bergen. Disse skulle ha snytt noen venner i en annen såkalt «hestesak». Nå ble «vår egen venn», førstestatsadvokat Edward Dahl, trukket inn som skrekkeksempel på at ofrene i denne saken ikke fikk noen hjelp, og at de mektige ble beskyttet.

Forøvrig dukket nå denne spesielle saken opp fra flere ulike, men tvilsomme kilder, samtidig (vi har aldri hørt om den hverken før eller siden). «Noen» hadde fått det for seg at vi skulle ledes inn i en øvelse her. Det lyktes ikke. Det var dårlig utnyttelse av hestene – de passer nok bedre som pølse på brødskiva!

Her ble det altså gjort forsøk på å trekke oss inn i to saker, som sikkert ikke hadde noe godt i seg for oss – noen av dem. Først fikk vi sjansen til å gå på teorien om norsk drapsmann. Hadde vi lansert den, ville vi nok fort blitt skutt ned. Deretter fikk vi sjansen til å rote oss bort i en obskur hestesak og gå ut med angrep mot Dahl som kanskje senere ville vise seg grunnløse.

Dette var provokatorisk opptreden. Var Kvam bevisst sin rolle som provokatør? Det er usikkert. Han kan ha blitt ledet inn i øvelsen av andre. Var freelance-journalisten provokatør? Mer sannsynlig, men også han kan ha blitt ledet inn i øvelsen. Hva med uteliggeren? Fantes han i det hele tatt? Ikke godt å si. Men hvis alle snakket sant her, er det meget bemerkelsesverdig at BT ikke gikk løs på å avsløre en provokasjon som i så fall måtte ha vært rettet først og fremst mot BT selv.

1 5. januar 1994.

2 Notat av 30. september 1993 fra oss til justiskomitéen v/Anders Sjaastad.

3 Victor Ostrovsky «Ved hjelp av bedrag – Mossad fra innsiden». Aventura 1990.

20.8.2 Mange flere

Vi har hatt besøk av mange andre desinformatører:

«Kristen libaneser»: Denne desinformant var sannsynligvis israeler. Han opererte med falske legitimasjonspapirer hvis identitet ble overlevert Dahl-gruppen. Han hadde også informasjonsinnhentingsoppdrag samt i oppdrag å true oss. Han kom uanmeldt på besøk til Ramm på Slemdal, der han som ledd i en lang historie hevdet han var medisinstudent som hadde vært tvunget til å samarbeide med POT i Bergen. Også han stilte i utsikt dokumenter, men nektet å samarbeide mer da han ikke fikk med seg Setsaas på tomannshånd. I virkeligheten var han agent for POT og/eller Mossad. Dahl-gruppen har overhodet ikke etterforsket dette sporet til POT og/eller Mossad.

«Norsk-israeler»: Denne personen var allerede ankommet Nobel bar i Oslo da vi og to VG-journalister ankom etter at vi ca. en time tidligere pr telefon hadde gjort avtalen. Han var da eneste gjest, og satt og skrev, angivelig i forbindelse med sine studier (antakelig den eneste som bartenderen har sett bruke dette stedet til studier noensinne). Da en av oss gikk på toalettet, fulgte «studenten» etter og overleverte der et håndskrevet notat vedr navngitte nordmenn og overvåkingsmaterien. Igjen var nok formålet at vi skulle rote oss bort i dårlige saker som ville diskreditere oss. Mannens identitet er senere bragt på det rene. Hans bopelsadresse er den samme som en person ansatt i FO/S. Begge disse sakene indikerer at norske tjenester samarbeider med Mossad om aksjoner mot norske borgere på norsk jord. Dahl-gruppen etterforsket heller ikke dette spor mot FO/S og Mossad.

Referanser til tidligere regjeringsmedlemmer: Enkelte av desinformanterne vi har hatt på besøk har kommet med historier der det endog er referanser til tidligere regjeringsmedlemmer! Dette er antakelig også i første omgang for å vekke troverdighet. I neste omgang har vi avdekket at det iblant virkelig foreligger slike bånd eller slektskapsforhold.

20.9 Avlyttingssamfunnet

Et særlig forbløffende forhold er at talsmenn for Regjeringen og de hemmelige tjenester faktisk våger å kreve stadig utvidede avlyttingsfullmakter i en tid som er preget av stadig synkende tillit til den måten de eksisterende fullmakter utnyttes og omgås, og av mangel på etterforskning av et voldsomt omfang av ulovlig avlytting og overvåking.

Særlig overvåkingssjef Hans Olav Østgaard har flere ganger gått i første rekke for å oppnå tilpasning av det sivile samfunn for å forenkle avlytternes arbeid.1

«Etter vår mening bør bare selskaper som forplikter seg til å legge forholdene til rette for lovlig telefonkontroll få konsesjon til å innføre nye telekommunikasjonssystemer, sier overvåkingssjef Hans Olav Østgaard.»

Det blir mye verre. Ap-staten er allerede kommet langt i jakten på særlig det i prinsippet avlyttingssikre NetCom GSM-systemet og nordmenns muligheter for å benytte det verdensomspennende Internettet.

1 Klassekampen 8. mars 1993.

20.9.1 Enkeltmenneskets teknologi

La oss først se på hva vi nå er i ferd med å miste, nesten før vi har fått det.

GSM er en internasjonal standard utviklet for ti år siden, og da var det en forutsetning at det skulle være umulig å avlytte1. Det ble gjort av teknologer og statsledere som mente at de var sine kunders og folks tjenere, ikke herrer – eller ihvertfall ikke så mulighet for å opptre annerledes. Privatlivets fred har alltid vært en respektert menneskerettighet i alle rettsstater.

Den elektroniske kommunikasjon på Internett er en fantastisk mulighet til å effektivisere informasjonsflyt og utvide våre mellommenneskelige relasjoner og til skape et bedre samfunn på alle måter. Så lenge utviklingen skjer på brukernes premisser vil konkurransen mellom informasjonsleverandører og formidlere sikre at det finnes både åpne og sikrede kanaler, og at fortrolig eller privat informasjon kan skje ved hjelp av passord, lukkede systemer og krypterte signaler. Den som slipper inn uvedkommende, vil snart være ute av business!

Internettene gir oss en helt ny verden. I prinsippet betyr de at all informasjon noen ønsker å bringe frem, kan plasseres på en oppslagstavle på Internett og hentes ned på noen sekunder av alle som har adgang til en PC og en telefonlinje, og privat informasjon vil kunne formidles i lukket form like raskt. Om noen år kan vi være kommet dit at man ikke en gang trenger en telefonlinje; da vil alle kunne koble seg direkte opp til kommunikasjonssatellittene. Selve PCene vil kunne bli så kraftige at selv små lommemaskiner som lett kan smugles ut og inn over alle grenser kan utføre jobben.

En slik fri informasjonsflyt er alle diktatorers og maktmisbrukeres store frykt. Det blir umulig å benekte og fortie, forfalske historien, underslå informasjon og føre folkevalgte bak lyset. Sannheten vil alltid tvinge seg frem og undergrave maktbaser basert på løgn.

I motsetning til skrekklitteraturen fra 50- og 60-tallet – «1984», «Brave New World» etc. – vil den nye teknologien kunne gi uinnskrenkede ressurser til enkeltmennesket og ikke bare til staten.

I tillegg innebærer den nye kommunikasjonsteknologien enorme økonomiske muligheter. Verden vil spare milliarder av dagsverk på unødvendig dublering av datainnsamling og databehandling, på tungvinte og tidkrevende manuelle informasjonssøk etc., og effektiviteten vil øke dramatisk ved at man vil slippe å vente på fysisk forsendelse av store dokumenter, disketter etc. Tid og penger i store mengder vil innspares ved at det blir mindre nødvendig å reise på møter og konferanser. Arbeidsreiser for utallige mennesker vil kunne innspares ved at mange helt eller delvis kan arbeide fra hjemmekontor. Nyskapning og kreativitet vil stimuleres av rask og fortrolig kommunikasjon mellom forskere og utviklere uavhengig av lokalisering. Sentraliseringsutgifter for samfunnet kan unngås og distriktene få helt nytt liv ved at alle slags virksomheter lettere kan bestå av nettverk av mange små enheter. Alt dette vil redusere presset på gods- og persontransport, og dermed etterspørselen etter drivstoff. Det vil igjen bety raskere og lettere løsning på antatte klimaproblemer osv osv.

I det lange løp er det tvilsomt om denne utviklingen lar seg stanse. Men det vil være fullt mulig ihvertfall å utsette den ganske lenge, og vanskeliggjøre mulighetene for å utnytte den i enkeltland, som f.eks. Norge.

Det avgjørende spørsmål er hvem som har kontrollen over telefonforbindelsene – og på lengre sikt satellittene. Så lenge man er avhengig av jordbundne samband, kan makthaverne likevel gjøre datarevolusjonen til et mareritt.

1 Informasjonsdirektør Grythe i NetCom, Aftenposten 10. februar 1996.

20.9.2 Aukrust-utvalget

Det er akkurat det vår Ap-regjering nå sikter mot.

I november, midt oppe i alle avsløringene om kjettingmannen og annen overvåking, dukket det opp nyheter på dette området som ikke er til å tro. Justisdepartementet hadde nedsatt en arbeidsgruppe som 1

«… vurderer politiets muligheter til å kikke all digital telekommunikasjon i kortene …

… skal (også) vurdere mulighetene for at overvåkingspolitiet skal få anledning til å bryte ned … kryptert informasjon på lik linje med adgang til telefonavlytting i narkotika-saker og saker som berører rikets sikkerhet. Det må i tilfelle skje ved at leverandørene av slike elektroniske tjenester, for eksempel Internett-leverandører, blir pålagt at systemene er tilrettelagt slik at kontroll kan gjennomføres på en effektiv måte.» (Vår uthevning)

Utvalget ledes av avdelingsdirektør Magnar Aukrust i Justisdepartementet og har ellers representanter for Overvåkingspolitiet, Oslo politikammer, Telenor og Samferdselsdepartementet. Med andre ord: ingen fra brukersiden, ingen fra bransjen., ingen som ser saken fra annet enn avlyttingsvinkel!

Enda verre: Da justisminister Grete Faremo fikk spørsmål i Stortinget om saken, anmodet hun Stortinget2

«…om å vise tilbakehold med å søke informasjon om akkurat dette på en måte som gjør at vi får en offentlig debatt.»

Går det an å diskvalifisere seg fra et embete tydeligere og mer aktivt enn dette? Justisvesenets (og derfor Justisdepartementets) oppgave i samfunnet er først og fremst å sikre borgernes rettigheter mot overgrep fra enhver makt, også offentlig makt. Nå vil hun imidlertid i så dyp hemmelighet som mulig innføre adgang til inngrep i folks privatliv som går langt utover det vi har drømt om hittil.

Justisministeren må jo vite at nettopp digital informasjonsformidling vil bli nær sagt den eneste praktiske måte å kommunisere på i fremtiden, enten det gjelder post, telefon, videomøter, bestilling, betaling, film, video, radio, TV, billedoverføring, oppslagsverker, reklame, underholdning, opplæring og meget annet vi idag ikke en gang kan drømme om. Det som skjer på fremtidens Internett og andre nettverk vil omfatte den innerste informasjon om vårt privatliv og vårt familieliv, om våre vaner, holdninger, legninger og drømmer, om våre venner, vårt selskapsliv, våre elektroniske og virkelige side-eventyr, om vår økonomi, våre reiser, vårt forbruksmønster, om vår utdannelse, våre jobber, våre økonomiske forhold, våre bedrifter, eiendommer, idéer, patenter og forretningshemmeligheter og så videre i det uendelige.

Redaktør Roar Nerdal i Computer World spør3:

«- Ville du gi fra deg husnøkkelen til politiet? Det er hva spørsmålet dreier seg om.»

Ånei, det dreier seg om mye, mye mer: Nøkkelen til din safe, dine hemmelige skuffer, din bankkonto, din bankboks og til syvende og sist ditt hode og ditt hjerte, for det meste av innholdet av alt dette vil flittige overvåkere være i stand til å analysere seg frem til når de vet alt annet.

I februar i år avga utvalget innstilling. Bare deler av innstillingen er offentliggjort, og justisministeren vil ikke svare på spørsmål om offentliggjøring eller om saken skal fremlegges for Stortinget4.

Ett av utvalgets forslag er at NetCom GSM-systemet skal pålegges ombygging for 50-200 millioner kroner slik at det skal bli mulig å avlytte!5

Det er nesten ikke til å tro. Sikkerheten mot avlytting bygger på internasjonal standard. Skal Norge inn med egen ordning, vil norske GSM-telefoner ikke lenger kunne brukes i utlandet!6

Og hva gjør den kritiske pressen når myndighetene gråter over sitt problem om at de ikke får lytte? Den fjerde statsmakt, alltid på vakt mot overgrep mot individet? Aftenpostens journalist Per Kristian Bjørkeng har ett eneste kritisk spørsmål å stille, nemlig dette7:

«- Burde ikke dette problemet vært løst allerede da systemene ble tatt i bruk, Aukrust?»

Og hva svarer avdelingsdirektøren?

«- Vi har nok ikke sett faresignalene, utviklingen har gått fort. Samtidig har teleoperatørenes utgangspunkt vært å tjene kundene, ikke politiet.»

Det høres nærmest ut som en forbrytelse. Og det lar journalist Bjørkeng avdelingsdirektøren si uten glimt av reaksjon. Langt mindre ett eneste spørsmål om det virkelig er slik at alt liv i samfunnet skal kretse omkring statens og overvåkernes krav om å få se borgerne i kortene. Alle kortene.

Justisdepartementets utvalg forlanger altså at forbrukerne, som først har betalt for et trygt produkt, dernest skal betale for å gjøre det utrygt, og samtidig miste muligheten til å ringe i utlandet!

Dette skjer etter at det i årevis har vært avdekket massiv og omfattende avlyttingsvirksomhet i Norge, hvorav bare en liten del kan være lovlig. Dette er sågar innrømmet av overvåkingspoliti og justisvesen selv, som gang på gang skylder på utenlandske interesser, industrispionasje osv. for å forklare det vanlige folk opplever (se hele rekken av episoder i kapitel 21!). Men aldri har noen hørt om at noen av dem har nedlagt et eneste dagsverk i å avsløre denne kriminelle avlyttingen. Det er derfor en enestående freidighet at de som etter eget utsagn etterlater borgerne fullstendig ubeskyttet mot kriminell spionasje og avlytting, nå krever at borgerne selv skal betale for å ødelegge den lille beskyttelse de selv har skaffet seg. Rent bortsett fra at det selvsagt for det meste er akkurat de samme som driver med både lovlig og ulovlig avlytting i Norge!

Utvalget tar også opp spørsmålet om kryptering, som blir den siste forsvarslinje hvis alt skal tilpasses avlytting. Dette omtales visstnok mest i ett av de hemmelige vedleggene. Rolf Mikkelsen ved SINTEF Tele og Data sier til Klassekampen8:

«Skal styresmaktane komme unna problema med at kommunikasjon kan krypterast, må dei i prinsippet laga lovforbud mot kryptering.»

Det pekes også på at telekommunikasjon nå smelter sammen med all nettkommunikasjon, dvs. også all dataoverføring, Internett etc. Skal kryptering forbys i noen del av dette, må det gjelde alt for å bli effektivt.

Et annet forslag9 er at det skal opprettes et eget forum der myndighetene og teleoperatørene holder hverandre gjensidig orientert om forhold knyttet til telefonavlytting, og at Personellsikkerhetsdirektivet skal utvides til å omfatte ansatte hos private teleoperatører! Konsekvensen av dette er at «den fjerde tjeneste» får full kontroll med hvem som skal ansettes også i de private firmaene, og at disse «frivillig» må underlegges de samme personkontrollsystemer som offentlig ansatte i følsomme stillinger, dvs. at tjenestene får vite alt de gjør. Dermed ligger mulighetene fabelaktig til rette for å rekruttere disse som nye overvåkings- og etterretningsagenter gjennom et vakkert krysspress av kooptering og pressmuligheter fra dyneløfting. Etter hvert skal altså alle som sitter på telekommunikasjons-knutepunkter være på lag med overvåkingsstaten mot folket.

Dette er det storebrorsamfunnet Ap ønsker – med seg selv som store-bror!

Vi minner om at Telenor har vært med i utvalget, og tydeligvis uten å dissentere. Det er det beste bevis på at navneendringen fra Televerket til Telenor bare er bløff og staffasje. Tormod Hermansens system er ikke blitt det grann mer av en forbrukervennlig bedrift – da skulle han ha instruert sin mann om å tale for Telenors kunders interesser!

Derfor noterer vi med glede at NetCom nå har flyttet all sin trafikk bort fra Telenors linjer, og leier linjer av Oslo Lysverker isteden10. Det er fordi det er billigere, og det er bra. Men enda bedre fordi intet som har med Telenor å gjøre kan stoles på lenger.

1 Arbeiderbladet 30. november 1995.

2 Samme.

3 Samme.

4 Klassekampen 19. februar 1996.

5 Aftenposten 10. februar 1996.

6 Samme.

7 Samme.

8 Klassekampen 19. februar 1996.

9 Klassekampen 19. februar 1996.

10 Aftenposten 7. februar 1996.

20.9.3 Skal vi eller avlytterne tilpasse?

Begrunnelsen er ønskeligheten av effektiv etterforskning av kriminalitet. Vi deler helhjertet ønsket om at politiet skal være best mulig skikket til å ta kriminelle. Men har det ikke slått avdelingsdirektør Aukrust og overvåkingssjef Østgaard at det for oss som vet hva som foregår, ikke virker særlig troverdig når disse samtidig gjør hva de kan slik som beskrevet i kap. 20.7 foran og i massevis av eksempler i kap. 21 – for å underslå informasjon om kriminell bruk av avlytting mot lovlige norske borgere. Tror han vi blir mer lystne på å få flere kikkhull innmontert i dører og vegger så lenge det hersker det minste tvil om at det er banditter og bare banditter man ønsker å spionere på?

Problemstillingen er meget interessant prinsipielt. Skal den lovlydige delen av samfunnet akseptere risiko for «1984»-tilstander, i den hensikt å gjøre det lettere å pågripe lovbryterne? I ytterste instans ville selvsagt det greieste vært at Østgaard & Co hadde all verdens rettigheter til å bryte seg inn hvor som helst og når som helst, lytte på alle på alle måter, ha videokameraer surrende overalt, ligge on-line på alle slags dataregistre med full rett til å koble dem sammen og vite nøyaktig hvor enhver person er, hva han gjør, hva han kjøper og hvem han er sammen med til enhver tid. Da måtte det også være på det strengeste straffbart å låse ytterdører, ha haspe på vinduene, ha lås på postkassene, lime igjen konvoluttene og bruke mer avanserte koder enn barnekoder i brevene. Kanskje også forbud mot å hviske eller ha radioen eller badekarskranene på mens man snakker ville være hensiktsmessige tiltak!

Alle forstår at dette er ren Orwell, men hvor går grensen, hvis man først velger prinsippet om at samfunnet skal tilpasse seg overåkerne?

Vi kan ikke tenke oss at Eidsvollsmennene engang forestilte seg denne problemstillingen da de i 1814 skrev Grunnlovens § 102, som aldri er blitt forandret senere:

«Hus-lnkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.»

Det sies derfor ikke noe direkte om «tilpasning», men det er åpenbart at grunnlovsbudet har til hensikt å skjerme privatlivets fred; et prinsipp som er nedfelt i alle vestlige lands konstitusjoner, og dessuten kommet svært klart til uttrykk i FN’s menneskerettighetskonvensjon som Norge er rettslig forpliktet av:

«Ingen skal bli utsatt for tilfeldig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, familie, hjem eller korrespondanse. ….»

Her er det viktig at «tilfeldig/vilkårlig» («arbitrary») setter grenser for hva som kan være lovlig. Det kan ikke gis lover som fører til det blir så enkelt å blande seg opp i privatliv, familieliv, hjem og korrespondanse at nær sagt hvem som helst kan gjøre det. Og blir det lettvint for statens tjenester i jakten på liten og stor kriminalitet, blir det lettvint for både staten og private ut fra «tilfeldige/vilkårlige» og kriminelle hensyn også!

Vi minner også om Grunnlovens §101:

«Nye og bestandige Indskrænkninger i Næringsfriheden bør ikke tilstedes Nogen for Fremtiden.»

I grunnlovssammenheng skal «bør» leses nesten som «må». Riktignok er dette en paragraf som er blitt skikkelig uthulet gjennom årene, og få vil vel gå inn for at alle begrensninger i næringsfriheten som har funnet sted siden 1814 (denne paragrafen er heller ikke endret) skal oppheves. Men paragrafen må først og fremst tolkes i borgerrettslig sammenheng, og en gradvis tilpasning det har hersket høy grad av enighet om kan ikke påberopes for et direkte grunnlovsbrudd ved å innføre et tilpasningsprinsipp som bredt krav overfor all produksjon av verneutstyr mot inntrengning eller utstyr som krever slikt vern for å fungere etter forutsetningen. Enhver ny uthuling av Grunnloven er en alvorlig sak som ihvertfall ikke kan behandles på Faremo-måten uten debatt!

Hypotetisk sett var vi kanskje villige til en viss grad av tilpasning hvis vi a) Hadde 100% tillit til lovgiverne, b) hadde 100% tillit til politiet c) hadde 100% tillit til påtalemyndighetene d) hadde 100% tillit til domstolene og e) hadde 100% tillit til at personer som fikk slik makt deretter ville fortsette å være like hederlige og ikke falle for fristelsen til å misbruke den. Men kjenner noen noe samfunn der slik utrolig tillit eksisterer? Finnes det mennesker som for all tid er hevet over fristelsen til å utnytte makt til egen fordel? («Makt korrumperer – absolutt makt korrumperer absolutt»1). Erkjennelsen av at svaret på begge spørsmål er nei har vært grunnlaget for at alle frie samfunn har lagt vekt på å begrense statens makt overfor enkeltmennesket. Dessverre undergraves dette i mange land, særlig i Norge, nå fra innsiden.

Så lenge Ap kontrollerer viktige deler av E-staben og bruker denne kontrollen for å holde seg ved makten, og E-staben assisterer Aps justisvesen med sin enorme datakapasitet og observasjonsmulighet fra satellitter, åpner POTs tese om fullt myndighetsinnsyn i alle private forhold nye og enda mer skremmende muligheter for Tronds arvtakere og Ap-staten!

Idag er det slik at vår tillit til justisvesenet og tjenestene er blitt så frynset at vi synes det er mye mer interessant å diskutere hva de ikke bør fortsette å gjøre enn hva slags nye fullmakter de skal ha. Faktisk vil vi si at de erfaringer vi har – både fra Norge og de fleste andre land – tyder på at risikoen for at statsmakt brukes til kriminalitet er så stor at den bør begrenses mest mulig. Det blir mer og mer åpenbart at Arbeiderpartiets indre strateger arbeider for å få et «storebror-samfunn», der makthaverne vet alt om alle og kan bruke det for å sikre makten, men vi tror ikke det er mange andre som vil ha det.

Svaret på krav om tilpasning av samfunnet til overvåkernes behov bør rett og slett besvares med: Tilpass dere selv! Så lenge vi lovlydige borgere ikke er trygge, forbeholder vi oss retten til å bruke avlyttingssikker teknologi, kryptere våre Internett, installere dirkfrie låser og sende brev i lukkede konvolutter – helst forseglet hele veien rundt – selv om det betyr at tjenestene får skaffe seg de lytteredskaper, røntgenapparater og dirker som måtte være nødvendig for å gå etter lovbryterne hvis og bare hvis de har lovlig kjennelse, eller for å etterforske på andre måter hvis vi borgere finner beskyttelse som er 100% effektiv. Det blir kanskje litt dyrere (Østgaard sier det vil kreve «store ressurser»2), men det er prisen for frihet og demokrati. Antakelig koster ulovlighetene i statens navn samfunnet idag mange ganger så mye. Tjenester etc. som bare opererer mot kriminelle vil nok få råd til å gjøre det effektivt nok. Stortinget vil nok sørge for bevilgningene når tilliten blir sterk nok. Men tenk så mye penger Ap-staten vil spare hvis den sluttet å overvåke lovlige borgere!

Vi tar med oss følgende visjon fra signaturen Bacchus «Søndag/Søndag»3:

«NÅR POLITIET MISTER SUMMETONEN: … Dermed har politiet plumpet uti og sagt det, uten å ha ‘sagt det’: Telefonavlytting er idag nesten like utbredt som selve telefonen …

Allerede idag er våre liv tilgjengelig på titusenvis av statlige dataskjermer. Må vi i fremtiden kontakte en illegal hacker, som stryker vilt i de statlige registre han klarer ‘bryte’ seg inn i? En slik hacker vil for oss kunne fremstå som den reneste Robin Hood. Eller vil han også risikere å bli ettersøkt som ‘terrorist’?»

Venstres Lars Sponheim, Høyres Ingvald Godal og Fremskrittspartiets Terje Nyberget er blant de stortingsrepresentanter som har vært spesielt klare når det gjelder motstand mot tilpasning til lytte- og overvåkingssamfunnet. Vi håper det står et solid flertall sammen med dem om å si til tjenestene: Kom tilbake når dere har ryddet opp hos dere selv, så skal vi diskutere hvordan dere skal utrustes for å bekjempe forbrytere, og la lovlydige folk beskytte seg selv.

Vi vil gjerne sitere litt fra Terje Nybergets innlegg i overvåkingsdebatten4:

«Fremskrittspartiet ønsker å forsvare den personlige integritet og frihet og sette klare grenser med hensyn til personvernet. Det bør være et overordnet mål at staten ikke sikres makt til å få innsyn i privatlivet til enkeltmennesker. Fremskrittspartiet er derfor sterkt skeptisk til telefonavlytting og andre former for overvåking. Derfor er Fremskrittspartiet på linje med Datatilsynet, som i sin høringsuttalelse til Sikkerhetsutvalgets innstilling ikke vil gå inn for at Overvåkingspolitiet skal kunne benytte seg av hemmelig TV-overvåking på generelt administrativt grunnlag, ei heller hemmelig ransaking i forbindelse med etterforskning …

Videre er Fremskrittspartiet sterkt skeptisk til at det skal kunne nyttes romavlytting. Selv om slike etterforskningsmetoder er under streng kontroll, mener Fremskrittspartiet at disse metodene bryter kraftig med de etablerte forestillinger om personlig integritet og personvern. Fremskrittspartiet vil derfor allerede nå signalisere sin motvilje mot å innføre nye utradisjonelle etterforskningsmetoder.»

Vi håper det kommer et stort flertall av personer som Sponheim, Godal og Nyberget inn på Stortinget i tide før vi kikker inn i Storebrors Øyne alle sammen.

Vi merker oss forøvrig at professor dr.juris Jon Bing ved Institutt for Informatikk har pekt på5:

«Dersom mulighetene for avlytting av taletelefonsystemet økes i tråd med Overvåkingspolitiets ønsker, oppstår det dilemma at datasystemet samtidig gjøres mer sårbart i forhold til problemet med hackere og andre uvedkommende på nettet.»

Selv om det måtte være en prislapp på demokratiet, slik Østgaard hevder, viser det seg at avlyttersamfunnet også har en prislapp. Ikke bare kostnadene ved tilpasning av systemet, men de enorme kostnadene ved svakere datasikkerhet og annen telefonsikkerhet. For så lenge Østgaard ikke kan garantere at det ikke finnes noen form for spionerende kjeltringer (men den dagen vi har et slikt Utopia trenger vi neppe noen Østgård heller), vil avlyttersamfunnet koste enorme beløp i form av hackeres herjinger, spredning av datavirus, industrispionasje, datamanipulasjon osv osv., og/eller de minst like store kostnader private må betale for å finne andre måter å beskytte seg på (scramblere i begge ender, møter fremfor telebruk, store systemer for snakking i kode osv osv.) Til syvende og sist er det dette som sterkt kan forsinke eller ødelegge hele datarevolusjonen som f.eks. skal overflødiggjøre en masse møte- og reisevirksomhet, som igjen skal redusere tidsforbruk, energiforbruk, forurensninger og klimakrise!

I dette perspektiv blir gamleguttas behov for å beskytte seg selv og lyttelekene sine nærmest bare kvalmende.

Sikkerhet mot inntrengning i privatlivets fred og roting av uvedkommende i forretningshemmeligheter og private forhold er den viktigste politiske enkeltsaken i dagens Norge.

Vi sender med dette ut følgende opprop:

1. Forsvar folkets rett til å sende brev i lukkede konvolutter, installere dirkfrie låser, montere innbruddssikre vinduer, snakke i avlyttingssikre telefoner og beskytte trygg kommunikasjon mellom alle verdens datamaskiner uten inntrengning av spioner og innbruddstyver av alle slag.

2. Send om du kan alt utstyr kjøpt fra Telenor tilbake, adressert «Telenors avlyttingsavdeling v/Tormod Hermansen». Ha minst mulig å gjøre med Telenor.

3. La oss alle som forbrukere gi telebransjen et kraftig signal om at vi vil ha leverandører som tjener kundenes interesser, ikke overvåkerne, ved å handle mest mulig hos NetCom og andre private firmaer med samme klare holdning.

4. Kjøp bare GSM-produkter fra TeleCom. Uansett hva avlytterne klarer å få til av lovregler etc. vil det ta tid å ødelegge all beskyttelse i dette systemet, hvis begge parter bruker det.

5. Unngå hvis mulig å bruke Telenors linjer hvis du og mottakeren kan samtale med NetComs GSM mobiltelefon.

6 Du bør frakoble alle Telenors telefoner fra nettet når de ikke er i bruk for å hindre romavlytting via telefon. GSM-systemet garderer også mot dette.

7. Stem bare på partier som forplikter sine representanter til å avvise alle forsøk på å tilpasse samfunnet til avlytterne! Send blomster til politikere som Sponheim, Godal og Nyberget som taler makten imot!

8. Krev at Stortinget avviser hele Aukrust-utvalget og lignende tiltak før politikerne har sikret oss solid lovvern for privatlivets fred!

Når tilpasningskravene er avvist, og de grenser, murer og hvelv som skal sikre privatlivets fred og borgernes rettigheter inn i en ny tid er på plass, kan vi se på andre hensyn. Som f.eks. vern mot internasjonal terrorisme, som vi bare har hatt to alvorlige tilfeller av i Norge, og det ene med A-statens medvirkning (Lillehammer-saken); og som f.eks. tiltak mot grovkornet pornografi, som tross alt er et begrenset problem i denne sammenheng. Men bruk ikke vår frykt for slike ting til å legge et helt folk under makthavernes mikroskop! Er ikke alle hensyn mulig å forene, får vi heller leve med litt privat kriminalitet iblant, for statskriminalitet blir alltid mye verre.

Men fru Faremo begynner i den andre enden: Her er noe nytt å overvåke! La oss fra begynnelsen av – før folk forstår hva som er i ferd med å skje og uten debatt – få innført spilleregler som gjør at dette skjer på Ap-overvåkningsstatens premisser, la oss kreve at hele teknologien fra første stund spekkes med kikkhull som vi som har makt kan bruke mot borgerne.

På skolen lærte vi at rettsstaten var til for borgernes skyld. Men når A-makt kombineres med E-makt snus det hele på hodet.

1 Lord Acton.

2 Klassekampen 8. mars 1993.

3 Søndag/Søndag 13. mars 1994.

4 Stortingstidende 18. juni 1993. Side 4913.

5 Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad 11. mars 1994.

20.10 Informasjonsinnhenting

Provokatørvirksomheten er selvsagt bare en del av den samlede innsats for å hente inn informasjon om offeret. De vanligste virkemidlene er telefonavlytting, romavlytting via telefon, romavlytting fra naboleilighet, romavlytting ved plassering av radiobugs e.l., videoovervåking, innlåsing for å kopiere dokumenter og brevåpning.

Bruk av provokatører er imidlertid en metode i særklasse, fordi man da kan styre hva slags informasjon man ønsker seg, og fordi man på en helt annen måte kan få registrert offerets vurderinger, oppfatninger og holdninger. I praksis har derfor de aller fleste provokatører innhenting av informasjon som tilleggsoppgave, uansett primæroppgave.

Vi har tidligere (kap 7.3) redegjort for Terje Buljo og en med tilsvarende opptreden. Det var de første, men langt fra de siste provokatører av denne type.

Fenomenet er repetert til det kjedsommelige i agentlitteraturen og ditto filmer. Der er det selvsagt takknemlig, fordi alt slikt må ha en romantisk vinkling. Men det er nesten like vanlig i virkeligheten, der de fleste film-temaer i praksis er hentet fra. Casanova og Mata Hari-aktiviteter er jo avslørt i bunkevis i Storbritannia, Tyskland og Frankrike, og et helt ordinært virkemiddel for KGB i gamle Sovjet. (I mange av disse tilfellene er poenget mer på diskrediterings- og utpressingssiden, se nedenfor.)

Hos oss er hensikten altså i overveiende grad informasjons-innhenting. Tjenestene antar at informasjon flyter fritt på dansegulvet, over rødvinen på fireøyners-nachspilet og selvsagt deretter. Årsaken er at offeret slapper av, føler seg utenfor sitt ordinære vaktsomme miljø, har fått inn litt alkohol, og vurderer partneren ut fra den aktuelle rolle og derfor helt ufarlig. Dessuten har offeret gjerne behov for å skryte litt, gjøre seg viktig etc. Ofte er dette helt riktig vurdert.

Vi må dessverre konstatere at det i vårt miljø har vært få angrep på mennene, men desto mer på kvinnene. Dessverre – ikke fordi vi menn savner denne form for betjening, men fordi de reflekterer et kvinnesyn hos tjenestene som vi synes synd på dem for: At kvinnene er svakere og mer løsmunnede. Da kjenner de ikke kvinnene i vår gruppe, selv etter bråtevis av «oppvartere».

Det tegner heller ikke godt for forsvaret av Nordflanken at mange av «oppvarterne» er så lette å avsløre. Den første – Terje Buljo – ga jo fra seg visittkortet (og har senere brukt dette som argument for at det ikke kan ha vært bakenforliggende hensikter). Det har hendt om igjen. Sjelden er det noe problem å identifisere personene (Norge er et lite land, mange kjenner hverandre, det er ikke lett å ikle seg falsk identitet). Påfallende mange viser seg å ha tilknytning til Youngstorget, flere til politi eller påtalemyndighet, og en gang var sågar en ekspedisjonssjef hos hu’ Gro selv på Amor’s vinger (uten at det tiltenkte offer, som mest moret seg over det klossete fremstøtet, et øyeblikk trodde det var alvorlig ment). Noen andre viste seg å ha en mer snirklete tilknytning.

Her skal man selvsagt være litt forsiktig. I Oslo er det mange som faller inn under summen av de totalkategorier som gjør oss mistenksomme: Politi, påtalemyndighet, partikamerater, folk fra bestemte departementer, selvsagt tjenestene osv., særlig hvis man inkluderer annetledds kontakter. I Norge kan man jo knytte seg frem til hvem som helst via to ledds bekjentskaper (alle har en venn som har en venn som kjenner målpersonen, eller kortere). Vi har vært oss det bevisst, og ikke registrert aftensangens frimodige riddere som provokatører uten at det fremgår også av deres opptreden.

20.10.1 Utpressing

Svært ofte har Casanova/Mata Hari-provokatørene også diskreditering og utpressing som formål. Dette er ikke så aktuelt i vår sak (vi har ingen sikre tilfelle av dette), for i våre omgivelser er det ingen som tar seg så nær av hva folk foretar seg mellom laknene, og derfor ingen som lar seg presse. Kanskje er det fordi vi så ofte forteller historien om prins Sihanouk da han var på høyden som Cambodia’s monark:

«Prinsen var på møter i Moskva, og KGB hadde selvsagt sørget for besøk av både Olga og Karina og noen til på hotellrommet. Små kameraøyne fanget opp hver bevegelse. Neste dag ble Sihanouk innkalt til møte med KGB der de satte ham foran en skjerm og begynte avspillingene. Nå hadde de taket på ham!

Men prinsen bare klappet i hendene og kom med små gledesutbrudd, slo seg og KGB-agentene på lårene og sa:

– Å, kjære venn, Boris, og gamle kamerat Ivan, vær så snill: Kan jeg få 5, nei 10, nei 15 kopier av denne fine filmen med meg hjem til Cambodia? Dere forstår, jeg har 6 koner som kan lære et trick eller to av Olga, og 6 barn som kan ha godt av å se hvor sprek far de har, og så kanskje noen kopier for cambodiansk fjernsyn, for hele folket må få se at det fortsatt koker av virilitet i prinsen deres!»

Det er en alvorlig undertone i denne historien. Utpresnings-provokatører har aldri lettere spill enn inn i miljøer der fordommer, sjalusi, hykleri og intoleranse florerer. Jo lavere terskel for sosial fordømmelse, jo mindre skal det til før målet er nådd og offeret spreller i garnet. Skal man gi seg i kast med profesjonelle tjenester, er det selvsagt viktig selv å ha holdt «sin sti ren», men hva er definisjonen på det? Er den slik som vår er, er den romslig nok til at de færreste får problemer. Vi nevnte for en av våre gode bekjente at det gikk rundt rykter om at en av oss (eller begge) skulle ha besøkt bordeller, og vedkommende (i en meget høy og ansvarsfull stilling), bare blåste: «Bordeller? Hvem faen har’kke vært på bordeller?»

Det er viktig å vite at man uansett kan gå med hodet reist og svare «So what?» når bandittene kommer med ett eller annet som de tror er utpresningsgrunnlag. Gjør det for sikkerhets skyld i alle fall. Uansett hva man måtte frykte av sosial fordømmelse, så er den i praksis mindre enn det helvete utpresserne vil ha deg inn i. Og jo før og jo klarere du sier det, glemmer de nok hele opplegget i alle fall. (Hvis ikke diskreditering er et selvstendig mål – det er det slett ikke alltid – vil utpresserne neppe gjøre alvor av sine trusler. De vil heller prøve å samle litt mer for å oppnå sin egentlige hensikt med utpress ingen.)

20.11 Trusler, skremsler og voldsforsøk

 

Dette er blant de aller alvorligste sider ved saken.

I forbindelse med vårt forhold til Dahl-gruppen (kap. 16) redegjorde vi for endel voldsforsøk som vi anmeldte til Riksadvokaten, som sendte anmeldelsene til Dahl som ikke gjorde noe med dem. To av disse redegjorde vi for der i full detalj:

  • Overfallsforsøk mot Setsaas v/10-15 personer som kunne ha opprinnelse i Midt-Østen, umiddelbart etter avdekking av en overvåkningsleilighet, anmeldt uten oppklaring
  • Ramm invitert til Filipstad-kaia for å diskutere med truck

De andre sakene som ble anmeldt var disse:

  • Systematiske forsøk over en strekning på mer 80 km på å presse Setsaas bil ut av veien ved lastebil/trekkvogn
  • Telefontrusler til Setsaas og hans samboer med beskjed om at han opererer i en «jungel der det finnes krefter som vet å begå det perfekte mord» samt trusler om å bli påført kreft ved hjelp av radioaktiv stråling
  • Spaning mot oss av tidligere identifiserte biler på vei til/fra møter med Dahl
  • Et annet alvorligforhold som av diskresjonshensyn ikke omtales nærmere her

20.11.1 Hunde-saken

Like etter at Dahl-gruppen hadde tatt pause, i november 1993 (se kap. 18) hadde Setsaas nok en ubehagelig opplevelse:

En sen kveld kjørte Setsaas inn i garasjen på Lindebergåsen. På vei ut skulle han akkurat til å løse ut åpningsmekanismen for garasjeporten, da han brøkdelen av et sekund før ble oppmerksom på at del sto en illsint Rottweiler-lignende hund utenfor. Han hadde noen øyeblikk før også hørt et plystresignal. Hunden var åpenbart skarp og i angrep.

Setsaas gikk nå tilbake til bilen og fikk aktivert åpningsmekanismen uten å forlate bilen. Hunden gikk nå til angrep på bilen, men fikk så ny plystrekommando og luntet deretter straks rolig avgårde. Setsaas fulgte etter hunden, og oppdaget at den til slutt ble sluppet inn i en leilighet som tilhørte en som forlengst var mistenkt for å delta i overvåkingen, en politimann ved Oslo Politikammer.

Denne saken ble straks anmeldt1 og opplevet en imponerende runddans mellom ulike etater uten at noen annen etterforskning ble gjort enn at politimannen fikk forklare at han bare luftet hunden2 (dette er det redgjort for i kap. 18).

Det vil føre for langt å gå i detalj med alle sakene. Her er en liste over andre provokatoriske saker innenfor dette området:

  • En kabel til en kopimaskin på et prestekontor benyttet av presten Petter Holst ble kuttet etter at Politifolk fra Oslo Politikammer hadde bedt om nøkkel for å spane på narkotikabrukere3
  • Setsaas fikk et livstruende angrep av et ukjent virus like etter at han hadde spist wienerbrød med en person som vi allerede hadde etablert som provokatør
  • Vi har mottatt en rekke telefonsamtaler fra forståelsesfulle fremmede som vel så meget om ‘den fjerde tjeneste’ og Mossad og vil advare oss mot at de begår mord, helst ‘det perfekte mord’
  • Vi har mottatt tilsvarende telefonbeskjeder om at man fort kan dø av kreft som følge av bestråling
  • En bestemt taxisjåfør dukker stadig opp for å fortelle at han er overvåket og livredd og hver gang engstelig for at «de» har gjort noe mot oss
  • En anonym kvinne ringte Petter Holst og fortalte at hun også var overvåket og ruinert og i likhet med ham selv fryktet for sitt eget liv og vurderte å forlate landet, slik hun hadde lest i VG at han hadde sagt. Men det hadde han ikke.
  • Vi er blitt gjort kjent med at det finnes en rekke E-offiserer som har vurdert å fortelle om hva de vet, men avstår fra det på grunn av frykt. Mange er i en slik alder at plutselig bortgang ikke ville virke unaturlig. Noen er allerede døde; en av plutselig kreft

Noe av det nifseste er følelsen av rettsløshet. Vi har beskrevet i kapittel 18 hvordan vi opplevde ikke å få truende eller voldelige ting etterforsket. Selv blodfersk kriminalitet ble to ganger sendt avgårde som ringen: «La den vandre fra den ene til den andre». Hva hadde vi gjort for å fortjene det? Selv barnemordere og likskjendere har i Norge krav på rettssikkerhet. Vi hadde ikke, og har vel ikke noe nå heller.

Dette er noe ‘den fjerde tjeneste’ allerede vet om. Sett i gang provokasjoner. Sørg for at ofrenes anmeldelser ikke blir tatt alvorlig (i vår sak deltok endog politiet i de kriminelle aktiviteter det selv skulle etterforske), og la dem føle rettsløshet, oppgitthet og frykt!

Legg så til at vi vet at Lillehammer-saken er en meget viktig del av vår sak, og at Mossad Norge er innblandet både med motiver og virkemidler. Legg til at vi er rettsløse, og at de vet at vi er rettsløse. Legg til at vi oppdager at det samles inn kriminaliseringsmateriale som bare kan benyttes til å forfalske et grunnlag for aksjoner mot oss overfor Mossads sjefer i Tel Aviv (se nedenfor). Da blir telefonhenvendelser om «det perfekte mord» noen grader mer alvorlige enn ellers!

1 Se kapitel 18.

2 Se kapitel 18.

3 Rapport fra Holst foreligger.

20.12 Psykologisk krigføring

Dette er et enormt kapittel. På en måte er all provokatørvirksomhet del av psykologisk krigføring, men en meget stor del av aktivitetene har kun dette formål. Psykologisk krigføring er hovedvirkemiddelet i en gradvis knekking av offerets selvtillit og motstandskraft, slik at andre virkemidler etterhvert blir mer effektive, inntil totaliteten knekker offeret helt.

I denne sammenheng skal vi snakke om psykologisk krigføring som bare har til hensikt å forvirre, skape usikkerhet og utrygghet eller utløse irrasjonelle handlinger fra offerets side. En type aksjon som ble rettet mot Petter Holst kan trekkes frem som et slags «kokebok»-eksempel på hva man kan gjøre med enkle midler:

En bileier låser opp bilen og finner en skrue i førersetet. Han stusser, kikker seg omkring, finner ikke noe sted skruen kan ha kommet fra, kaster den avgårde, kjører og tenker ikke mer på saken.

Inntil han noen dager senere finner en ny skrue, av samme type, på samme sted. Han stusser. Kastet jeg ikke den første avgårde? Kanskje jeg puttet den i lommen og så har den ramlet ut? Denne gangen legger jeg den i hanskerommet.

Etter noen dager finner han en tredje skrue. Den andre ligger fortsatt i hanskerommet. Hva er dette? Lekker det skruer fra taket? Kjøper ektefellen pakke på pakke av skruer som lekker mens hun har bilen? Best å spørre – men kona vet ingenting om skruer. «Det er vel du som har en skrue løs, tenker jeg.»

Nå tar det lang tid. Mannen har nesten glemt skruene. Så en dag ligger en skrue til i førersetet. Han kan ikke fortelle det til kona. Hvem kan han snakke med? Folk som finner skruer i tide og utide blir fort til latter. Men noen driver da tydeligvis med dette? Hvem? Hvorfor? Spøk? Advarsel? Innbilning?

Historien kan slutte på to måter: Mannen fortsetter å ruge på problemet, våger ikke fortelle noen om det, blir mer og mer besatt hver gang han finner en skrue, lurer på om han selv innbiller seg ting, overbeviser seg selv til slutt om at han er gal – og blir gal. Eller: Han forteller sine omgivelser om sine skruer og jakten på skruemannen, folk ler først, regner ham så for eksentrisk og etterhvert som gal. Til slutt blir han gal, på denne måten også.

For enten man velger det ene eller andre; tilsynelatende kan historien ikke være sann. Unger kan kanskje spøke på denne måten en kort stund, men hvordan kommer de inn i bilen mens den står parkert på vidt forskjellige steder i byen, og kanskje utenbys? Voksne folk driver ikke med slikt, ihvertfall ikke med å fly rundt i byen og landet for å plassere skruer. Åja, det er vel de hemmelige tjenester. Ha ha. Hvorfor skulle de legge fra seg skruer? Er du sikker på at det ikke er små grønne menn eller ekle smånisser?

Men akkurat slik opererer tjenestene. I Ronald Bye’s «faction»-bok lar han bokens Overvåkingssjef uttale1:

«- Jeg skal gi deg et par læresetninger trukket ut av erfaringene fra krigens dager og over tiår her på terrassen:

– Jeg har strevd mye med begrepene sannsynlig og usannsynlig. Hva er sannsynlig og hva er usannsynlig? Jeg datt flere ganger ned i kløften mellom begrepene, inntil jeg lærte: Det mest usannsynlige blir ofte det mest sannsynlige – nettopp fordi det er det mest usannsynlige. Det usannsynlige er det sannsynliges beste kamuflasje, usannsynlighetene er den konspirative virksomhetens tryllemiddel -jo mer usannsynlig, jo mer sannsynlig …»

Klarer man å holde seg rasjonell og analysere saken, er det ikke vanskelig å finne ut hva det er. Hadde mannen i eksempelet hatt venner med kjennskap til psykologisk krigføring, hadde de gitt ham dette gode råd: Hver gang du finner en skrue, noterer du tid og sted, putter lappen med skruen i en konvolutt og gir den til meg. Hvis du noen gang tviler på deg selv, kom til meg så får du se at du husker riktig. Hvis noen ler av deg, send dem ti] meg, så skal jeg vise dem skruene og forklare hva slags mektig våpen de kan være.

1 Ronald Bye: «Niende etasje». Tiden 1993.

20.12.1 Psykologisk krigføring mot oss

Vi har hatt en lang rekke helt tilsvarende provokasjoner:

  • En slektning av en av oss fant flere kvelder på rad den samme kjøkkenkniven liggende på dørmatten da hun kom hjem om kvelden. Etter den første gangen forsikret hun seg om at den var på plass oppe på kjøkkenbenken i en egen beholder, men tilbake til dørmatten ville den (se kap. 18 om hvordan førstestatsadvokat Dahl oppklarte denne saken)
  • Petter Holst og hans hustru oppdaget at deres hund, som ikke tåler kjøttben, en gang de hadde vært borte likevel hadde vært nede i fryseboksen og hentet frem en kotelett som hadde påført den endetarmsblødning og diarré
  • Små treskruer på gulvet i bilen, én og én (se foran)
  • Fra et avstengt krypeloft over leiligheten hørte ekteparet Holst stadig lyder og gjenstander falle ned. Ingen naboer hadde vært der.
  • Rett som det var oppdaget de at blomstervaser og annet på øverste hylle på kjøkkenet var flyttet på (de gamle plassene var synbare som spor i støv)
  • Pyntegjenstander i stuen ble byttet om mens de var borte
  • Holsts hustrus skap på hennes arbeidsplass ble åpnet (ikke brutt opp) og eiendelene innenfor romstert med
  • Ekteparet Holst har registrert «besøk» i bilen, kjellerboden og hytta. På hytta slo lyset på selv om de ikke hadde vært der på 6 måneder og strømforbruksmåleren ikke hadde rørt seg.
  • Ved innlåsing ble det funnet tydelige fingermerker som viste seg å være fra en hånd med hansker. Ingen i familien Holst bruker hansker.
  • Etter «besøk» i leiligheten var aldri noe av verdi fjernet, kun noen ganger bestemte dokumenter.
  • Etter at uvedkommende hadde låst seg inn i leiligheten til salgsdirektør Anne Mevold i Norsk Oljerevy ble alle indre dører samt verandadøren funnet på vidt gap av hennes fetter, revisor Jørgen Jentoft, som også var den siste som hadde forlatt leiligheten. Men intet var stjålet.
  • En liten sprengladning ble utløst mens Petter Holst var i garasjen, nødvendigvis med fjernkontroll
  • Petter Holst opplevde flere ganger på rad at garasjedøren åpnet seg da han var på vei mot den, uten noen synlig forklaring og uten at folk var i eller kom ut av garasjen
  • Setsaas’ samboer oppdaget at bilen var flyttet fra sin vanlige merkede og betalte parkeringsplass til en annen plass i den andre enden av garasjen
  • Høsten 1991, midt oppe i alle diskusjonene om bevisfusk fra Setsaas’ tid i Guatemala, Harari i Guatemala osv., dukket en person opp på Slemdal for å kjøpe et par lyktestolper av Ramm, som den eneste henvendelse etter at to telefoniske svar på en rubrikkannonse ikke hadde ført frem. Under et møte innendørs stakk personen et visittkort i hånden til Ramm, som deretter oppdaget at han var konsul for Guatemala.
  • Tjenestene nekter seg ikke engang å utnytte dødsfall i familien: Da Ramm’s far Wilhelm Ernst Ramm døde i februar og før han var begravet, dukket det opp en helt ukjent person som fryktelig gjerne ville skrive nekrolog. Han etterlot seg et manuskript til en fødselsdagsomtale av seg selv som han hadde sendt Aftenposten. I et siste avsnitt hevdet personen at han hadde vært trakassert av de hemmelige tjenester. To steder i manus var det henvisning til hans meget gode venn og nære kollega Wilhelm Ernst Ramm. Ved nærmere ettersyn var disse linjene skrevet med litt mindre skrift dvs. at de gamle linjene var radert vekk og erstattet med nye for å bringe inn navnet Wilhelm Ernst Ramm. Det siste avsnittet om overvåking var side 2 i dokumentet, tydelig forfalsket siden siste linje på side 1 også var forandret. Var hensikten å skape frykt for en ukjent side ved den avdøde farens liv? Eller inngangsbillett for en provokatør som kunne dekke seg over de etterlattes eventuelle dårlige samvittighet for ikke å kjenne alle sider ved farens liv, supplert med et ekstra agn? Vi fikk aldri vite, for provokatørene hadde gjort en bommert: Det var referert til feil Wilhelm Ernst Ramm. Det oppdaget nok også provokatørene – for sent. Eller var det del av provokasjonen?
  • Ved en begravelse i Setsaas’ familie dukket det opp provokatører som skulle samle informasjonen i et antatt ubevoktet øyeblikk. Lærdommen var at man ikke kan være trygg selv i de mest private sammenhenger: man må alltid være oppmerksom. Fra da av ble 24 timers vakthold bestemt.
  • På Slemdal oppdaget vi flere ganger at et par kjellervinduer sto på vidt gap uten at noen hadde åpnet dem (de blåser ikke opp av seg selv!)
  • På redaksjonskontoret var en morgen et innervindu tatt ned og plassert i kjelleren uten at noen kjente personer kunne ha gjort det (det var på plass da alle var gått kvelden før)
  • I kjelleren på Slemdal ble det funnet blodflekket papir som ingen kjente til. Den som fant papiret puttet det dessverre i toalettet, hvilket ga Dahl-etterforskerne som denne gangen ble varslet gleden av å melde tilbake at papiret bare hadde spor av dritt!
  • Vi fikk vite at en pressemann som hadde bragt ubehagelige nyheter for tjenestene og Mossad plutselig fikk besøk av dørselgere som ville selge israelske alarmsystemer, uten at noen naboer hadde hatt slike besøk På grunn av dette og andre forhold droppet han Mossad-saken han arbeidet med og tok ut alle permisjoner og avspaseringer han kunne opparbeide for å holde seg hjemme, og måtte en tid undergå psykiatrisk behandling. Til Setsaas sa han at han måtte brenne alt han hadde liggende om samme sak – det var for farlig! (Denne saken bragte vi inn for Riksadvokatens etterforsker Dahl, som denne gangen slapp billig, fordi pressemannen var for nervøs til å møte Dahls gruppe.) Også lenge etter ble det kjørt aksjoner mot samme person for å holde ham unna følsomme temaer. Dette er en spesielt stygg sak som må oppklares slik at pressemannen kan få skikkelig erstatning/oppreisning.
  • Flere i vår gruppe har meldt om personer som uten noen spesiell grunn stiller seg opp rett foran dem for bare å stirre på dem, som om de kom fra en annen planet
  • En medarbeider (historien er fortalt i et tidligere kapittel) ble utsatt for anonymt tips til tollerne som medførte full bagasje- og kroppsvisitering
  • Erindringen om denne saken førte i flere år til at han og vi andre har vært engstelige for å få narkotika plassert i bagasjen på utenlandsreiser (ihvertfall Mossad er jo alle steder!). Flere ganger har vi vurdert ulike måter å gardere oss mot dette – men var også engstelige for å bli ledd ut av de innenfor politi eller tollvesen man måtte finne på å varsle (med krav om forhåndsavtale om kroppsvisitering eller hva?). Da Petter Holst skulle reise til Latin-Amerika valgte han å varsle en sentral politiker, som i tilfelle kunne stå frem og fortelle om at han hadde vært engstelig for dette på forhånd. Andre varslet likevel Dahl-etterforskerne. Ville det hjulpet?
  • Frykten for at dette likevel skulle skje utløses lett når man er på reise. Under et besøk i Paris opplevet noen i vår gruppe at en person kom vandrende med et kamera, stilte seg opp vel og lenge før han tok nærbilde av akkurat disse personene, og så vandret videre. Et tilfeldig motivvalg eller «Storebror ser deg selv i Paris?» Spiller ingen rolle. Når grunnlaget for frykt er skapt, kan den utløses av hva som helst når som helst.
  • Da Petter Holst kom tilbake fra Latin-Amerika ble han singlet ut ved ankomst til Fornebo av en person som grundig avfotograferte ham – og bare ham
  • Provokatøren Trygve Lauritzen gjorde hva han kunne for å skape splid innad i vår gruppe, dels ved å anklage Setsaas for å ha plantet en masse bevis selv, og dels ved stadig vekk å anklage en medarbeider i Norsk Oljerevy for å være infiltratør som vi måtte se til å få vekk – selv en gang sent på kvelden, ventende i trappeoppgangen til Anne Mevold som var den anklagedes sjef
  • Lauritzen og en venninne dukket også opp og henvendte seg til Setsaas’ daværende samboer etter at hun hadde vært alene på en jazzkubb. Hensikten var å desinformere, presse og villede.

Leseren vil ha merket seg at en særlig systematisk psykologisk krigføring er rettet mot familien Holst. Dette er spesielt skammelig. Hva man enn måtte mene om Ramm og Setsaas, er det eneste Holst har gjort å bidra med oversettelser og lokalkunnskap og en gang å ha stått frem med en ærlig oppfatning av at det var fusket med bevismidler. Hvorfor gå løs på ham, hans hustru og hans barn? Andre enn denne familien ville antakelig ha trukket seg raskt ut og latt Setsaas og Ramm være Setsaas og Ramm, men slikt materiale er ikke de laget av. Petter Holst har nedlagt et uvurderlig arbeide i å registrere nøyaktig hva han har opplevet, skrive grundige rapporter og hjulpet til med vårt arbeid på en rekke andre måter: Vakthold i timer og døgn, analysearbeid, kreative ideer osv osv. Ikke minst ut en bakgrunn som er forskjellig fra vår har han også vært viktig ved å se sakene fra en annen side, og med sin menneskekunnskap og omsorgserfaring har han også flere ganger hjulpet andre i vår gruppe til å leve med usikkerhet og frykt, og snu frykt til pågangsmot. Ingrid Holst, hans frue, har også utvist en enestående tålmodighet med at en sak som egentlig ikke angikk dem har forandret deres liv, trukket ektemannen alt for mye ut av huset og påført dem løpende utrygghet. Det gjelder forøvrig også andre i våre familier som har vært utsatt for stigende press og tvil ettersom saken har tatt sin tid og ubehagelighetene tårnet seg opp. Problemet er at vi av flere grunner har måttet begrense informasjansgangen, slik at de som sitter nær uten å kunne gjøre annet enn å vente utsettes for atskillig mental slitasje. Dette har bragt oss i mange vonde valgsituasjoner.

Alle etterretningstjenester (særlig Mossad) er kjent for ofte å ville ønske å etterlate seg sine helt spesielle spor – ofte for kuriositetens skyld, altså en slags kjennetegn, men bare slik at miljøet selv kan oppdage det. Dette gjelder både systemene og ikke minst endel av nøkkelpersonellet. Trond Johansen har også ofte, i likhet med Alfred Hitchcock, likt å opptre i en egen liten og rask enkeltscene i sin egen film/forestilling. Dette synes for oss å ha utviklet seg til en slags mani hos Johansen, den «lille Hoover».

Det er blitt oss fortalt at Trond Johansen ved en eller to anledninger under listesaken «tilfeldigvis» dukket opp utenfor kaféer der involverte personer snakket om saken, med nesen presset mot vinduet.

Forfatteren Pål T. Jørgensen forteller i sin bok1 at han en time etter at han en søndag kveld hadde ringt til tre offiserer som tidligere hadde arbeidet i E-tjenesten mottok følgende telefon:

«- Det er Trond Johansen. Kan du ikke være så vennlig å la være å ringe venner av meg på søndag kveld? Jeg får hele kvelden ødelagt ved å sitte i telefonen. For med en gang du ringer dem, så ringer de meg. Vær så vennlig å slutte med det.»

CC, som hadde arbeidet tett sammen med oss om vår sak de siste 12 månedene, mottok våren 1993 plutselig telefon fra Trond Johansen med invitasjon til hans kontor. CC hadde ikke snakket med Johansen på mange år, og hadde aldri tidligere mottatt noen invitasjon fra ham. Trond sendte bil med sjåfør og hentet CC. De gamle herrer inntok sin kaffe og snakket bare om gamle dager. Ikke et ord om vår sak som nå huserte på Stortinget fra Trond; ikke et ord fra CC. CC var overbevist om at dette var Hitchcock på banen.

Det ble ikke flere kaffeinvitasjoner på CC. Neste gang de to møttes, var i CC’s begravelse. Vi hadde for vår del nå lenge studert den psykologiske siden av Trond Johansen. Før vi gikk i begravelsen var vi overbevist om at Trond Johansen kom til å sette seg ved siden av oss. Vi bestemte oss da for selv «å trykke nesa på ruta til Trond» ved å sørge for at det var ledige plasser ved siden av, og på forhånd bestille pressefotograf for å forevige episoden. Det siste lyktes dessverre ikke, for journalisten vi snakket med trodde ikke dette ville skje2.

Men det gjorde det.

Vi satte oss ned diskret på en benk et stykke bak i det store kapellet på Vestre Gravlund. Det var meget god plass, bl.a. to plasser til høyre for oss. Bakfra kommer nå en person som bestemt inntar den ene plassen. Noen øyeblikk senere kommer nettopp Trond Johansen bakfra og setter seg på den andre plassen, som tydeligvis var holdt av. Det utveksles et par skjeve smil. Han strekker hånden ut mot hver av oss to – forbi personen imellom – og håndhilser høflig. Vi svarer like høflig. Mannen i midten spør Johansen: «Men – kjenner du de karene der da?»

Han svarer: «Nei, men de kjenner visst meg.»

Tidligere hadde han diktert til Leif A Lier at han ikke hadde noe gående mot oss. Nå hadde han plutselig valgt å hilse på personer han hverken kjente eller overvåket. Det var jo hyggelig.

Vi hygget oss over vår private psykologiske seier (det gjorde nok Trond også), og syntes nok vi kunne forestille oss et lite smil fra CC hvor han nå måtte ha sitt observasjonspunkt.

Det var ikke første gangen vi hadde stiftet bekjentskap med den «pressede nese». Vi har foran fortalt om Guatemala-konsulen som dukket opp for å kjøpe lyktestolper midt oppe i et hektisk overvåkingskjør. Selv om Trond her ikke brukte sin egen nese, syntes han nok dette var morsomt. Det syntes vi også. Vi syntes ikke det var så vanskelig å kjenne metoden igjen.

Trond Johansen hadde utviklet en mer humoristisk form for nesepressing siden listesaken. På Arbeiderpartiets landsmøte i 1992 satt han – antakelig som vanlig – anonymt på bakerste benk, for til da var det ikke mange som kjente hans utseende. Men nå var «Vi som styrer Norge» på vei ut, og antakelig var NRKs reportasjeteam varslet. Plutselig oppdager han et TV-kamera foran seg, og snur seg raskt bort – for bare å stirre inn i et nytt kamera! Knut Olsen i Dagsrevyen trykket nå sin nese på Tronds vindu! Han ble også fulgt av kamera i front på vei ut av møtesalen. Norges hemmeligste mann fikk nå for første gang smake sin egen medisin. Til slutt kunne han ikke gjøre annet enn å smile avvæpnende og gi noen spredte kommentarer.

Senere gjentok det samme seg i forbindelse med et møte i Stortinget mellom forsvarsledelsen og forsvarskomitéen der Trond Johansen også deltok. Han forsøkte nå på nytt å unngå kameraene, men klarte det ikke. Etterhvert ble han mindre og mindre hemmelig, og ble mer og mer «han Trond» for alle TV-tittere!

Tro ikke at vi ikke har respekt for Trond Johansen. Ved siden av at han har gjort landet enorme tjenester, er han uten tvil meget dyktig og dertil etterhvert utstyrt med en god del humoristisk sans. Det er synd vi er blitt motstandere. I den verden han har levet og den kultur han tilhører mener han sikkert subjektivt at han hele tiden gjør riktige ting.

En vakker dag skal vi invitere Trond på kaffe.

1 Viggo Johansen, Pål T Jørgensen og Finn Sjue: «Vi som styrer Norge». Aventura 1992. Side 271

2 Men vil sikkert bekrefte at vi ringte hvis det skulle være nødvendig.

20.12.1.1 Reg nr 13368

Den siste historien innenfor dette tema er så oppsiktsvekkende og spesiell at vi vil fortelle den i full detalj:

Våren 1992 kjørte Setsaas en ettermiddag langs Ringveien på vei til Slemdal. En time tidligere hadde han avtalt møte med Ramm pr avlyttet telefon.

Like før Økern-krysset ble han oppmerksom på bilen DD 13368 som han kjente godt fra før. Bilen var registrert på en forlengst avdød norsk person, men kjørt av en polsk statsborger. Setsaas hadde i ca ett år hatt både bilen og polakken i søkelyset. Det var vel kjent hvilken rute bilen fast kjørte. Den var aldri observert annet enn parkert på og kjørende mellom to forskjellige steder. Setsaas hadde forlengst gitt politiinspektør Leif A Lier en rekke interessante informasjoner om saken, og Lier hadde låst notatene om dette inn i sin safe der Lier garanterte de ville forbli. Lier var nå orientert om at kun Holst og Setsaas jobbet med saken. Ingen andre enn disse tre kjente til eksistensen av vårt fokus på et meget bredt felt der bilen og polakken var en viktig brikke. (Etterforskningen fra vår side var da gjort på en så spesiell måte at ingen andre kunne kjenne til den.)

Dette var første gang bilen ble påtruffet i bytrafikken.

Dessuten registrerte han nå mobil sambandsvirksomhet rundt sin egen bil. Disse forhold medførte at han tok frem sitt kamera og startet fotografering rundt seg.

Polakken kjørte nå brått av mot Økern før Setsaas rakk å ta bilde av denne bilen. (Men den er grundig avbildet både før og senere!) Men han startet nå fotografering av andre biler i trafikken rundt. Etter ca 30 sekunder ble Setsaas oppmerksom på en bil som sto parkert med åpent motorpanser på høyre side. Føreren sto bøyd over motoren, og man kunne se sambandsutstyr inne i hans skjorte. Og bilnummeret? VD 13368!

Setsaas fotograferte alt han kunne, kjørte 200 meter videre, kjørte til side og stanset over nærmeste bakketopp usett fra den andre bilen. Mindre enn ett minutt senere var motoren i orden og VD 13368 kom i venstre fil. Setsaas fotograferte bilen bakfra og kjørte opp på siden av bilen mens han hele tiden fotograferte. Plutselig oppdaget han en bil med registreringsnummer DE 13368 foran VD 13368 (sistnevnte har tydeligvis tatt igjen førstnevnte). Setsaas fotograferte nå DB 13368. Fra Sinsen-krysset fulgte Setsaas den tredje 13368-bilen til Sagene Brannstasjon, og skyndte seg å få fremkalt filmen før han sa et ord til noen.

Bildene ble skarpe og klare. Til alt overmål oppdaget han nå at kameraet hadde sett den tredje bilen før han selv, og på en og samme eksponering endog fått med begge de sistnevnte 13368-bilene med tydelige registreringsplater!

Først nå fortalte Setsaas om denne historien til Ramm og viste ham bildene. Ren nøkternhet tilsa at bevismateriale om mulig burde sikres først.

En uke eller to senere kom Petter Holst, som ikke kjente til Setsaas’ opplevelse eller bilder, til Setsaas. Han fortalte om akkurat samme opplevelse på samme sted – bare noen hundre meter forskjøvet! Men han kunne jo ikke bevise noe, og hadde lurt på om han burde holde alt for seg selv – det var jo for utrolig! (Det var vi enig i. For utrolig.)

Hvor stor er nå sannsynligheten for at noe slikt skal inntreffe to ganger med tre biler med samme registreringsnummer og én felles bokstav, og med «riktig» publikum på plass begge ganger? Vi er overbevist om at det er lettere å få full pott i Lotto hver uke i årevis. Kanskje noen lesere kan hjelpe oss med noen regnestykker?

For førstestatsadvokat Dahl fra Kristiansand, som avhørte alle sjåførene, var imidlertid dette en helt ordinær tilfeldighet. Men hans etterforskere så ikke direkte uenige ut da vi foreslo at sjåførene burde settes på vann og brød inntil de la kortene på bordet og fortalte hvem deres oppdragsgiver var.

Norsk påtalemyndighet er jo ikke helt ukjent med sannsynlighetsberegning som bevismateriale. I den såkalte «Landås-saken» påberopte påtalemyndigheten seg som det eneste kjente bevis nettopp at det man observerer ikke regnes som sannsynlig uten at det ligger noe straffbart bak. Det var godt nok «skjellig grunn til mistanke» til å holde hjelpepleieren i varetekt i 4 måneder og foreta 2000 undersøkelser1. Vi vil gjerne ha de sannsynlighetskompetente statsadvokater fra Landås-saken til å ta over der Dahl slapp. Da blir det mye vann og brød i saken vår!

Vi – i motsetning til Landås-saken2 – har dessuten mye underbyggende bevismidler i tillegg, f.eks. bilder som viser at alle tre bilene/sjåførene var godt oppsatt med samband og endel andre interessante sideopplysninger. (Hvis det også var tilfeldig, må det være mange som går rundt med sambandsutstyr under skjorta i Oslo.)

Hvis statsadvokatene i Kristiansand og Bergen byttet plass, kunne det fort bli vei i vellinga også i vår sak. Da bør man etterpå se nærmere på dekkhistoriene. Hvor kom de fra?

Hva var hensikten? Historien går jo rett inn i klassisk psykologisk krigføring. Uten foto, ville Setsaas – som Holst i begynnelsen – måttet vurdere nøye om han i det hele tatt burde fortelle episoden til noen. Motparten hadde jo allerede løpt rundt i årevis og forklart at mannen så spøkelser på høylys dag, stakkar, han var nok blitt svært sliten og trett (les: temmelig gal) av å ha holdt på så lenge med rettssaker og alt slags styr. Selvsagt trodde mange på dette, og det ville ikke bli bedre med vanvittige historier om å bli forfulgt av like bilnummer.

Aksjonen ville nok underveis blitt tilpasset hva Setsaas foretok seg:

De kan f.eks. ha håpet at Setsaas som ledd i sin etterforskning selv stoppet ved den ene bilen og konfronterte sjåføren med anklager om overvåking. Operasjonsledelsen ville nå f.eks. ha forberedt igangsettelse av slagsmål e.l. og påfølgende anholdelse av Setsaas for angrep på tilfeldig, sakesløs person. Vitner ville fortalt at det var Setsaas som stanset og gikk på sjåføren.

Kanskje var det planlagt repetisjoner av operasjonen inntil noe lignende inntraff. I alle fall fikk de sendt signal om at «storebror ser deg» osv.

Men tjenestenes kokebok hadde ikke regnet med at offeret skulle kunne dokumentere opplevelsen, og enda mindre publisere den i VG med bilder.

Vi forundrer oss stadig over at Riksadvokaten & Co tror de kan slippe unna denne saken. Man kan naturligvis forsøke å dekke seg bak at det ikke er straffbart å bringe tre biler med nesten samme registreringskode til samme sted. Var det bare det om å gjøre, ville det vært riktig. Men her var Riksadvokaten gjort klart oppmerksom på at dette var ledd i psykologisk krigføring med et langt videre siktemål. Kanskje hadde akkurat denne aksjonen til hensikt å fremprovosere straffbare handlinger på stedet. Da var den i seg selv straffbar. Den hadde imidlertid helt klart til hensikt å bidra til å skade enten offerets mentale helse eller offerets omdømme, muligens som forberedelser/«cover» for meget alvorlige forbrytelser. Da ville det vært meget straffbart. Endelig måtte dette selvsagt forfølges grundig som spor til den totale, koordinerte aksjon.

Selv om det ville vært mer enn nok av innfallsvinkler, illustrerer saken at vi i Norge ikke er vant til organisert kriminalitet og at norsk lovgivning er svak – f.eks. i forhold til amerikansk – på sektoren konspirasjon. I Norge vil organiserte kriminelle alt for lett slippe unna ved at man vurderer hvert enkelt delelement av en konspirasjon for seg som om helheten ikke eksisterte, med mindre man kommer frem gjennom medvirkningsbestemmelsene. Etter amerikansk lov er alle som kan knyttes til konspirasjon automatisk skyldige i den alvorligste forbrytelse innenfor konspirasjonen, og de kan også settes under tiltale for denne selv om resten av nettet ikke er rullet opp. Her må nok også norsk jus oppdateres.

1 Dagbladet 24. august 1995.

2 I øyeblikket er den siktede hjelpepleieren løslatt, og media – se f.eks. Dagbladet 24. august 1995 – regner med at saken blir frafalt.

20.13 Politiets klienter stiller villig opp

Dagbladet bragte i februar 1994 følgende nyhet1:

«HYSJ-AGENT BAK RP-DRAPET: En 47-åring som er siktet for drapet på spritsmugleren Rolf Pettersen, også kalt RP, har tidligere samarbeidet nært med norsk overvåkingspoliti, etter det Dagbladet får opplyst.

Han skal ha drevet et angivelig farlig og nervepirrende dobbeltspill som infiltratør i grupper fra Midtøsten med spesielle interesser i Norge – og rapportert direkte tilbake til øverste etasje i Politihuset i Oslo.»

Vi har undersøkt saken litt nærmere, og bragt på det rene at 47-åringen i utgangspunktet er en kriminell person som har drevet sin virksomhet bl.a. i det samme spritsmuglermiljø som «RP». Det dreier seg ikke om en tidligere POT-agent som siden er blitt kriminell, men en kriminell som ofte er blitt benyttet til å utføre agentjobber for POT, og sikkert ville blitt det igjen, om han ikke var blitt tiltalt for RP-drapet.

Saken avslører dermed noe vi visste fra før, nemlig at «den fjerde tjeneste» ved hjelp av sine «avdelinger» i POT, Oslo Politikammer og Fremmedpolitiet, benytter seg av sine klienter til å utføre oppdrag de ikke selv kan utføre. Det dreier seg ikke bare om kriminelle, men for Fremmedpolitiets del også personer som er sterkt avhengig av dem pga. sin status i Norge, dvs. utlendinger med usikker oppholdstillatelse. Kriminelle utlendinger er derfor en svært villig gruppe, fordi de både kan tilbys hestehandling med sin kriminalitet og med eventuell utvisning eller ikke. Det elegante med å bruke slike personer er at de dessuten har meget lav troverdighet. Hvis de påstår at et bestemt ulovlig oppdrag var på vegne av politiet, kan dette avvises bryskt som en vill historie for å «slippe unna».

Vi har vært utsatt for denne typen «freelancere» i mange forskjellige utgaver. Det vanligste er en form for åpenlys spaning som har til hensikt å skremme. Det skjer ved at personer med skremmende utseende og opptreden, mange av dem utlendinger, følger etter personer i vår gruppe, stiller seg opp for å granske personen med øynene, snakker til personen på skremmende vis, bruk av tvetydigheter o. I. som ofte viser at opplegget er innlært, venter på oss i bil utenfor serveringssted lenge etter at alle andre har forlatt stedet osv.

Andre opptrer som regelmessige provokatører. Endel slike er nærmere beskrevet i kapittel 20.

1 Dagbladet 9. februar.

20.13.1 Taxi-sjåfører som etterretningsagenter

Andre er utenlandske drosjesjåfører med uklar arbeidstillatelse som trolig får betalt for å cruise i Vindern/Slemdal-området for å få så mange turer til Ramm/Norsk Oljerevy som mulig, slik at de kan slå av «en tilfeldig prat» med personer i vårt miljø – en tilsynelatende tilfeldig og derfor uskyldig kontakt som kan gi verdifull etterretning. Kanskje er det innmontert opptaksutstyr i bilene. Det kan selvsagt også hende at arbeidstillatelsen er meget klar, men drosjeeieren og sjåføren fra tjenestene! Dette er fullt mulig uten at Taxisentralen behøver å ha den minste mistanke.

20.13.2 Mulig drapsforsøk

Episoden da Ramm skulle lures alene ned på Filipstad-kaia er tidligere beskrevet i kapittel 16.1. Hovedoperatøren på kaia var utvilsomt en rekruttert småkriminell. Minst to personer til var innblandet. Hverken Dahl eller Riksadvokaten ville etterforske denne saken, som godt kunne vært et drapsforsøk. Vi har bevismidler som fortsatt kan oppklare denne saken.

20.13.3 Polakk og politimann

Blant overvåkerne på Lindebergåsen fantes både en polakk med omfattende oppgaver og en politimann fra Fremmedpolitiet. Vi har konkrete bevis som involverer begge. F.eks. var polakken innblandet i «13368»-episoden (se kap. 20.12.1.1) og politimannen i «hundesaken» (se kap. 20.11) og begge i flere andre sammenhenger.

20.13.4 Overfallsforsøk

Vi har tidligere vært innom overfallsforsøket mot Setsaas:

Vi minner om at Setsaas skulle til å kjøre inn i garasjen da det dukket opp en person som på meget gebrokkent norsk oppfordret Setsaas til å stige ut av bilen. Da han var i ferd med å gjøre det. oppdaget han en større gjeng sto bak et garasjehjørne klar til å storme frem. Han fant det da tryggest å smelle igjen bildøren og rygge ut i en fart. Episoden ble anmeldt, men etterforskerne slo seg til ro med at gruppen trengte hjelp til å skifte et punktert dekk. Lier ville ikke gå videre med saken. Ved fornyet henvendelse der denne saken ble satt inn i sin sammenheng nektet pånytt både Dahl og Riksadvokaten å etterforske.

Vi avslører nå for første gang at vi har bilde av denne gruppens sannsynlige «føringsoffiser», en person som åpenbart var i kontakt med gruppen umiddelbart etter overfallsforsøket. Vi har vist bildet til personer med god kjennskap til spritmiljøet, og fått sikker identifikasjon av mannen som tilhørende nettopp et firma/miljø som har vært under etterforskning for spritsmugling, dvs. det samme miljø som 47-åringen og «RP» Pettersen. Våre kilder antyder også at etterforskningen mot disse miljøene ikke synes å bli prioritert svært høyt. Det er endog brukt et uttrykk som «untouchable».

Hvis Lier, Dahl eller Riksadvokaten hadde brydd seg med å innkalle Setsaas til å avgi forklaring om episoden ville de selv lett kunnet finne mannen og oppklart saken.

20.13.5 Ny «Mossad-sak»

Legg også merke til at 47-åringen iflg Dagbladet hadde vært brukt bl.a. til infiltrasjon i grupper fra Midtøsten. Vi har konkret kunnet verifisere at han infiltrerte Palestinafronten. Hvilken saklig interesse har det norske POT for å drive denne form for infiltrasjon i en lovlig norsk politisk gruppering som ikke skiller seg ut på annen måte enn ved et avvikende syn på et utenrikspolitisk tema? Det er ikke lett å se. Mest sannsynlig har den reelle oppdragsgiver i disse operasjonene vært en annen «avdeling» i «den fjerde tjeneste», nemlig Mossad Norge, dvs. at vi her står overfor en sak som tilsvarer Mossad/asylsøkersaken: Ordinært norsk politi rekrutterer spesialagenter fra kriminelle miljøer, stiller disse til disposisjon for POT som igjen sender dem ut på oppdrag for sin intime samarbeidspartner Mossad Norge. Mossad/asylsøkersaken kan for den saks skyld ha hatt som direkte siktemål også å rekruttere agenter til bruk i Norge, ikke bare til mordoperasjoner i Midtøsten slik det allerede er kommet frem.

20.14 Verving

Vi kjenner en rekke eksempler på at provokatører har forsøkt seg på å verve noen på «innsiden» av vår gruppe til sine formål. To av disse episodene er fortalt tidligere (kap. 7.3.).

20.15 Splitt og hersk

I et oppsiktsvekkende tilfelle av åpenhet uttalte en agent for det britiske MI6 (tilsvarer E-staben) til BBC i 19931 at

«… et av MI6’s favorittopplegg er å spille folk ut mot hverandre. ‘De ødelegger hverandre. Det er ikke du som ødelegger dem.’»

Måten å gjøre dette på er å manipulere ulike personer som i utgangspunktet sto sammen ved hjelp av stille påvirkning i deres respektive omgivelser, uten at de er oppmerksom på det selv. På denne måten kan venner, familiemedlemmer, forretningskolleger, partifeller etc. langsomt kjøres mot hverandre ved at det bygges opp motsetninger på helt andre områder, noen påvirkes til å opptre slik at det vekker andres mistenksomhet, rykter om hva andre har sagt og gjort resirkuleres og forstørres, andres mindre feil eller ugjennomtenkte bemerkninger forstørres og settes inn i tvilsomme sammenhenger osv. Dette er et meget følsomt område, og det er en særlig usympatisk provokasjonsform fordi den kan skape meget lange og dype sår. Vi er dessverre ikke ukjent med denne arbeidsformen heller.

1 Referert i Stephen Dorri: «The Silent Conspiracy». Mandarin, London, 1994, s. 482.

20.16 Økonomisk krigføring

For de fleste av oss er økonomi viktig. Svikter den, øker bekymringene, personlig slitasje, slitasje mellom medarbeidere og familiemedlemmer etc. etc. Økonomisk sammenbrudd er det første avgjørende mål for angriperen. Veien dit går via informasjonsinnhenting (grunnlag for alt annet), diskreditering/kriminalisering (ødelegger intern og ekstern troverdighet), psykologisk krigføring (svekker motstandskraften) og direkte økonomisk krigføring.

Her er hva vi antar hører med fra våre opplevelser (det er litt mer usikkerhet knyttet til dette fordi det er så mange som kan ha andre motiver for å foreslå litt snusk og sjusk, eller legge kjepper i hjulene for konkurrenter, men igjen: Totaliteten er for stor for vår ordinære sannsynlighetskvote):

  • En av Norsk Oljerevys nøkkelmedarbeidere har de siste årene fått gjentatte og helt uvanlig gunstige tilbud om overgang til andre jobber, noen reelle og i høyeste grad fortjent, andre latterlig overdrevne og mistenkelige på annen måte.
  • Medarbeidere i et konkurrerende tidsskrift har flere ganger skrytt av at de vet alt som foregår i Oljerevyen og endog skal sitte på «ubehagelige» lydbåndopptak
  • Motparten fikk uventet hjelp da Oljerevyen pådro seg pipebelånt eieransvar for et nabohus (i ettertid vurdert som et alvorlig feilgrep, i samtid vurdert som nødvendig bl.a. for å få samlet alle medarbeidere i ett trygt fellesmiljø da den psykologiske krigføringen startet som verst), som deretter ble en hvit elefant. Motparten grep situasjonen begjærlig da huset senere måtte selges og sørget for en lang rekke angivelige huskjøpere som forhandlet og trenerte i uker og måneder hver seg før de trakk seg og neste dukket opp.
  • Da Setsaas trengte å leie ut hybler for å finansiere en bolig han hadde på fremleie, ble potensielle leietakere systematisk skremt vekk før de rakk å komme på besøk
  • Oljerevyen har fire ganger vært utsatt for at leveranser av magasiner til viktige internasjonale konferanser/messer ikke har kommet frem eller ikke kommet frem i tide – for mange til å være tilfeldig, og en av gangene under en serie på 8-10 hver seg uavhengige «feil» hos speditøren som ingen av dem burde inntreffe!
  • Det settes regelmessig ut rykter om at Ramm er nedkjørt og alkoholisert og dødssyk og aldri vil kunne fortsette lenge som redaktør, i situasjoner der potensielle investorer nettopp vurderer hvor mye som ville vært igjen av Oljerevyen hvis han falt fra. Det eneste av dette som er i nærheten av sant er at Ramm ble behandlet for høyt blodtrykk i siste liten før det ble skadevirkninger av dette sommeren 1993, men erklært frisk som en fisk noen uker senere. Alkohol bruker ingen av oss i det hele tall uten i et selskap e. l. en gang i måneden eller så (av praktiske arbeidsmessige grunner – vi er ikke blitt puritanere!)
  • Dahl-gruppen fungerte i seg selv effektivt som økonomisk krigføring mot oss. I over et halvt år ble vi sittende hos Dahl i hyppige og milelange møter med fremleggelse av notater etc. som krevde omfattende saksforberedelser. Ramm, som er avhengig av omfattende inntektsbringende ekstraarbeid, mistet den tiden han skulle brukt på dette og bygget i perioden opp betydelig ny gjeldsbyrde.
  • Saken totalt kommer i samme gate: Vi bruker ikke bare tid, men pådrar oss etterhvert enorme utgifter til bilbruk, møter på kafeer, leie av sikre hotellrom, reiseutgifter etc. -for ikke å snakke om injuriesaker som vi egentlig burde ha pådratt oss langt flere av, og ville gjort det hvis vi skulle tilfredsstilt pressens krav om detaljer, men hittil er det bare blitt en (det sier også endel om riktigheten av alle de detaljer vi likevel har gått ut med)

20.17 Kriminalisering

Den beste måten å knekke et offer på er naturligvis å få et helt annet påskudd for arrestasjon, tiltale og straff. Den største oppdagelsen man kan gjøre ved hjelp av informasjonsinnhenting er et virkelig straffbart forhold i offerets bakgrunn. I skikkelige politistater sørger man derfor for å ha så mange lover, regler, påbud og forbud at alle før eller siden er nødt til å bryte loven. De hemmelige tjenester registrerer da bare rutinemessig opplysninger om straffbare handlinger på hver enkelt innbyggers rulleblad, men gjør ingenting mot venner, medspillere, nyttige idioter eller uinteressante personer. Den dagen man trenger påskuddet, er det bare å finne det frem.

Hvor langt er Norge kommet i denne retning? Mange vil nok mene at f.eks. alt det regelverk som etterhvert er kommet omkring næringsvirksomhet gjør det nærmest håpløst for småbedrifter å overholde alt. Straffelovens bestemmelser mot diskriminering mot ulike grupper, inklusive diskriminerende uttalelser, kunne skapt slike forhold hvis de var blitt praktisert annerledes av påtalemyndighet og domstoler, men det har ikke skjedd. De nye lovene mot besittelse av visse former for pornografi rammer vel idag bare såpass små grupper at det ikke blir noe alment problem. Begge disse lovene beveger seg imidlertid inn i et vanskelig grenseland der man har begynt å kriminalisere uttalelser og besittelse av trykt skrift, og man bør være klart på vakt mot utglidning. Det finnes de som gjerne så strengere anti-diskrimineringslover, totalforbud mot all pornografi og – etterhvert – enhver form for bruk og besittelse av tobakk. Får disse gjennomslag, blir mulighetene legio for å «få noe på» nær sagt hvem som helst, særlig hvis man også får bredere fullmakter til avlytting, husundersøkelser etc. begrunnet med kamp mot mer alvorlige forbrytelser uten strenge regler mot å forfølge mindre lovbrudd som måtte bli oppdaget på jakt etter de store.

Vi skal ikke her male fanden på veggen, men det er et tankekors at vi på enkelte områder bare synes å være en gradsforskjell unna bred automatisk kriminalisering av store befolkningsgrupper, antakelig nærmest for næringsdrivende gjennom skatte- og regnskapslovgivningen. Det er også på dette området trusselen om farligere forhold er størst, for det finnes alltid nye utredninger mot økonomisk kriminalitet, og lav bevissthet blant politikere, media og almenhet for den taushetsskapende effekt dette kan ha hos store grupper som er viktige for samfunnsdebatten.

Men om man ikke finner kriminalitet, kan den skapes. Provokativ strategi for kriminalisering består i å legge forholdene så godt til rette som mulig for offeret til å bryte loven, først gjennom økonomisk krigføring som øker behovet for raske penger, dernest ved provokatører som leder inn i øvelsen ved å komme med forslag om måter å skaffe penger på:

  • En av de angivelige huskjøpere (se forrige avsnitt) ville betale meget godt bare selgerne (Oljerevyen) undertegnet en seksjoneringsmelding for huset. Men den ville vært ulovlig fordi huset ikke forskriftsmessig kunne deles i to selvstendige boligseksjoner.
  • Ramm fikk henvendelse fra en som vi avdekket som eiendomssvindler som så gjerne ville gjøre noe godt for asylsøkere, bare Ramm ville legge inn et godt ord for ham overfor sine NOAS-forbindelser i Utlendingsdirektoratet for å få en av hans eiendommer godtatt som asylmottak, og da kunne det sikkert vanke litt provisjon på kjøpet
  • Det dukket opp flere tilbud om deltakelse i oppdragsringer for brennevinssmugling
  • Flere personer i vår gruppe er blitt utsatt for forsøk på å bli assosiert med nynazistiske miljøer, en gang med åpenbare spor til E-tjenesten

Noen konkrete eksempler på dette:

  • En særlig velbrukt metode er å ringe oss og forklare hvor glad vedkommende er fordi noen engasjerer seg, stå på osv., og gradvis lede samtalen inn på andre områder: Person xx er en forferdig banditt og morder, ikke sant? Jødene eier og styrer alt, vi skulle hatt det gamle grunnlovsforbudet tilbake, ikke sant? Hensikten er å få ut injurierende eller anti-semittiske uttalelser som kan fanges på bånd og brukes mot oss. Hvor lett er det ikke å falle med enhver plageånd i telefonen mens man jobber med noe annet!
  • Tilsvarende metode benyttes også tilpasset til brevskrivningsformen. Delvis håper man på svar, delvis kan selv et brev fra N. N. til oss brukes i ulike sammenhenger kombinert f eks. med foto som viser at N. N. har vært på besøk samtaler ved samme kafebord osv., som skal vise at vi er «samme ulla»

Forsøk på å assosiere oss med nynazisme, rasisme og anti-semittisme er spesielt opprørende, men reiser også et tankekors: Slikt materiale er ikke brukbart i Norge. Ingen i Norge vil tro på at f.eks. Ramm, som har arbeidet i NOAS i mer enn ti år og vært formann i flere år, og som gjennom en generasjon har gjort seg kjent for stikk motsatte systematisk anti-rasistiske oppfatninger, skulle ha det minste å gjøre med slike grupperinger eller holdninger. Det samme gjelder Setsaas, som har arbeidet i årevis med humanitært arbeide og på alle måter hatt klar avstand fra slikt.

Hvorfor driver de da med det?

Det eneste mulige svaret er skremmende: Målgruppen må være utenfor landet, og da antakelig i Israel, der Mossad trenger «bevismateriale» for å gjennomføre aksjoner mot enkeltpersoner i utlandet. Det er ingen grunn til å tro at israelske myndigheter skulle ha bedre kontroll med Mossad enn andre har med sine, men heller ingen grunn til å tro at de ikke forsøker. Litteraturen1 om Mossad forteller om rettslig pregede høringer der Mossad må godtgjøre et moralsk grunnlag for å aksjonere mot personer i utlandet. Vi er overbevist om at det er riktig. Den israelske stat er tuftet på et livssyn av meget høy moralsk og etisk standard, og det er all grunn til å anta at den stiller strenge etiske krav til sine beskyttelsesinstrumenter i utlandet.

Vi har intet usnakket med Israel eller jødisk tro eller jødiske fellesskap eller personer av jødisk opprinnelse, men stor respekt for alt dette. Vi hadde heller ikke noe usnakket med den saus av Ap-makt, hemmelige tjenester og Mossad avdeling Norge som vi finner her i landet, inntil denne ‘fjerde tjeneste’ bestemte seg for å gå løs på oss.

Det kan således være all grunn til å frykte at Mossad-delen av denne norske uhellige allianse av brodne kar i flere leirer må legitimere sine uvanlige aksjoner oppover i systemet. Å få oss fremstilt som nynazister og anti-semitter er således ikke en del av kriminaliseringen i Norge, men overfor høyere lag i Mossad og eventuelt overfor myndighetene i Tel Aviv.

Det verste forsøk på kriminalisering er selvsagt Lauritzen-rapporten til Lier (se kap. 18). Den representerer et eksempel på en metode man kan frykte er benyttet oftere: Unøyaktige eller svakt underbyggede rapporter fra politifolk, tystere eller andre forbindelser legges til grunn for hypotesemakeri på høyere nivåer som etterhvert kan akkumuleres til grunnlag for å avsi kjennelser om lovlig overvåking. Som vi har vært inne på tidligere, er det all grunn til å tro at Lauritzen-rapporten direkte eller indirekte har gitt grunnlag for «lovlig overvåking» ihvertfall av Setsaas. Men det må være første gang i Norges-historien en slik kjennelse bygger på så svakt grunnlag at ingen senere kjenner til den og en statsråd som møter i Stortinget foretrekker å erklære at ingen overvåking finner sted fremfor å bringe en slik kjennelse opp.

1 Bl.a. Ostrovsky – den sterkt kritiske Mossad-avhopperen – sier at Mossad kun henretter den de mener «har blod på hendene».