Som offiser følte Setsaas derfor en forpliktelse til å gi Forsvaret selv en sjanse til å rydde opp. I april 1992 forfattet han dette brevet til Forsvarssjefen¹:

«Lang tids undersøkelser/etterforskning har dessverre avdekket at bl.a. FO/E har stått sentralt i en overvåkingsoperasjon der undertegnede blant flere har vært fokusert. Operasjonen har også involvert mål og midler som synes å være i konflikt med norsk straffelov. Idet jeg forutsetter at Forsvarets organer innledningsvis kan ha vært forledet til iverksettelse av ovennevnte, er jeg beredt til, om Forsvarssjefen det måtte ønske, å søke en intern avklaring/opprydding på den del av ovennevnte der Forsvarets organer har vært involvert. Jeg anmoder Forsvarssjefen om en umiddelbar meddelelse om en slik løsning kan tjene Forsvarets interesser.»

For å være sikker på at det kom frem på betryggende måte, kontaktet han en kollega, en oberst i Forsvaret for å forespørre om han var villig til å formidle brevet. Kollegaen hadde tilfeldigvis allerede avtalt et møte noen dager senere med Forsvarssjefen, admiral Torolf Rein, i en annen sammenheng, og lovet å ta med seg brevet. Setsaas hadde opprinnelig tiltenkt sjefen for E-staben, generalmajor Alf Roar Berg, en kopi av brevet, men besluttet å droppe kopien. Det ville være ukorrekt overfor Forsvarssjefen. Obersten rapporterte dagen etter det avtalte møtet at brevet var levert.

Det bemerkelsesverdige var imidlertid at det var sjefen for Sikkerhetsstaben, kommandør I Gunnar Rio, som dukket opp på Forsvarssjefens kontor og på dennes vegne for å ta imot brevet, fordi Forsvarssjefen selv var blitt forsinket tilbake fra et tidligere møte. Hvordan kunne det ha seg? Det var ikke på forhånd redegjort at det skulle komme noe brev eller for brevets innhold. Det naturlige hadde vært at en person fra Forsvarssjefens egen stab hadde tatt imot et uspesifisert brev. Hvorfor var S-sjefen beordret til å ta imot et brev – og dette brevet? Like rart var det at S-sjefen ba obersten formidle tilbake til Setsaas – fortsatt på Forsvarssjefens vegne – at han ville få svar om et par dager. Hvordan kunne de med en gang vite at det bare ville ta et par dager?

Det viser seg at kommandør i Rio var formann for «Koordineringsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenesten akkurat i 1992»². Det gjør ham plutselig til en svært relevant person til å motta brevet. Men det gjør det enda mer forbausende at han var tilstede for å motta et brev, og et brev av denne karakter. Informasjonen om at et brev var på vei og hva det inneholdt kunne bare komme fra avlytting av telefonsamtalen mellom Setsaas og obersten (som ble oppringt på sin bopel).

Forsvarssjef Rein har ikke tenkt særlig raskt!

Nå tok det meget mer enn to dager før det kom noe svar. Setsaas forholdt seg i høy beredskap i den påfølgende periode. Han ventet seg når som helst en umiddelbar beordring om å stille på Forsvarssjefens teppe og få valget om å legge frem det han hadde eller ta imot legehjelp. Det ville vært reaksjonen av en forsvarssjef av general Fredrik V. Bull-Hansens kaliber. Men ingen slik ordre innløp. Det skulle ta mer enn ett år.

Det hadde nå rent mye vann i havet. Vi var ferdig med politikammer og kontrollutvalg, og var under behandling i Stortinget der det kokte rundt vår og andre overvåkningssaker (alt dette kommer vi tilbake til). Det ubesvarte brevet fra Setsaas ble fremlagt for Stortingets forsvarskomite, der det vekket stor oppmerksomhet. Vi hadde også alliert oss med Dagsrevyen³, der Lars-Jacob Krogh var i fyr og flamme. Han reagerte sterkt på det manglende svaret, og tok kontakt med Forsvarssjefens pressetalsmann oberst Per Bøthun for å etterlyse det.

Etter all denne oppmerksomheten ble Forsvarssjefen nødt til å reagere. Endelig ble brevet besvart, men ikke av Forsvarssjefen. Svaret var datert 28. april, postlagt 4. mai 1993 og mottatt dagen etter. Pånytt var det sjefen for S-staben, nå oberst Rios etterfølger, oberst Hans Dramstad, som hadde undertegnet⁴:

Brevet viste til FO/S (Sikkerhetsstaben) var blitt forelagt Setsaas’ brev for nærmere undersøkelser og uttalelse, at det med bakgrunn i de opplysninger som var gitt ikke «hadde latt seg gjøre å komme til nærmere kunnskap om forhold som er antydet», at Setsaas kunne ta kontakt hvis han hadde tilleggsopplysninger, og at man beklager at det ikke var gitt svar tidligere.