Utover våren 1992 gikk det svært langsomt med Lier og politikammeret. Setsaas var nå helt overbevist om at det ikke ville føre frem heller. Etterhvert som motetterforskningen skred frem, viste det seg også stadig tydeligere at det var sterke krefter i Forsvarets Etterretningstjeneste som var innblandet, antakelig vel så meget som POT. Forsvarsdimensjonen plaget Setsaas sterkt som mobiliseringsoppsatt major i NATOs brannkorps. Hele saken ville, hvis den forble uoppklart, bli liggende som en udetonert bombe for Forsvaret. Han var klar over at det nå bare var et spørsmål om tid før vi måtte gå videre med de øvrige demokratiske virkemidler vi rådet over som borgere, og nå gjensto Kontrollutvalget – som bare dekket POT og S-tjenesten, men ikke E-tjenesten – og Stortinget. Da ville offentlig omtale bli uunngåelig, med tilhørende risiko for skade på Forsvaret.