Var det riktig, var det i ferd med å utføres en konvertering av overvåkingen. Både POT og E-tjenesten måtte nå kunne benekte at de drev med noe (og det benektet de, i tur og orden). Selv om det ikke var sant, måtte det – om nødvendig – kunne gis en annen forklaring på påstandene om overvåking hvis disse skulle bli tatt alvorlig eller endog verifisert. Hvis man da kunne opplyse at det fant sted en rent politimessig spaning som dessverre ble forvekslet med overvåking ville ihvertfall presse og politikere miste interessen. Da var det jo en ren kriminalsak.

Men for å begrunne en politiaksjon måtte man jo ha grunnlag for å mistenke oss for noe – eller oppkonstruere et slikt grunnlag. Hva kunne det være? Setsaas visste at det ble satt i omløp skadelige rykter om ham. Blant de han hadde fanget opp, var at han skulle ha skutt på ansatte og drevet bordeller i Guatemala. Men det var usant, og det kunne derfor ikke finnes fnugg av ekte bevis. En reell etterforskning på slikt grunnlag måtte derfor avsluttes raskt.

Ramm hadde noen år tidligere på grunn av tillitsverv i Norsk-Vietnamesisk Vennskapsforening fått testamentfullbyrderrollen for en annen, avdød tillitskvinne som hadde etterlatt alt hun eide til en gruppe vietnamesiske barn som hun hadde tatt seg spesielt av. Noen av barna oppfattet etter dette Ramm som en slags erstatning for den avdøde «tanten». De kom derfor ofte på besøk til ham, og han hadde lagt merke til hevede øyenbryn fra naboene. Det er alltid lett å spre rykter om menn som bor alene og har besøk av barn. Var det det som var blitt brukt, var saken enkel. Det var jo bare å avhøre barna og deres foreldre eller verger, samt Skifteretten og bistandsadvokaten. Igjen, hvis det var en reell etterforskning.

Vår gruppe var som nevnt delt med hensyn til synet på politiinspektør Leif A. Lier. Etterhvert begynte alle å bli litt skeptiske, men tilliten til politimester Willy Haugli var enstemmig. Hvis Lier f.eks. hadde latt seg lure, ville vi ihvertfall raskt komme på talefot med Haugli og få alt oppklart.

Vi ble derfor enige om at Ramm skulle ta direkte kontakt med Haugli. Hensikten var å sikre oss at han var skikkelig informert om avdekkingen av overvåkingsleiligheter osv., og ta opp spørsmålet om Lier kanskje kunne være blitt ført bak lyset og manipulert inn i en form for konverteringsaksjon. Ramm redegjorde derfor for så vel skyting på ansatte som bordeller og vietnamesiske barn. Men Haugli bare lo, og forsikret at det ikke fantes fnugg av mistanke mot noen av oss: «Hadde det vært det, hadde jeg visst om det. Der kan du føle deg helt trygg», sa han.

Det må igjen understrekes at vi på dette tidspunkt ikke hadde trukket noen klar konklusjon om at Lier spilte med dobbelt sett kort. Setsaas var fortsatt skeptisk og ble bestyrket i denne hver dag, og Ramm og de andre etterhvert ble mer og mer betenkt. Ramm noterte seg imidlertid fra møtet med Haugli at han hadde full tillit til Lier «som du også kjenner godt fra Bystyret og Høyre, Ramm». Det var ikke da grunnlag for å ta opp mistanke om noe annet med Haugli. Ramm satt allikevel igjen med en viss bekymring om at Haugli virket svært dårlig orientert og var meget mer interessert i å snakke om sine egne erfaringer med konspirasjon mot ham selv fra ulike deler av politikammeret og POT.

Hva om det var system i sakene? Hva om de samme kreftene som konspirerte mot Haugli generelt også gjorde det i denne saken?

Vi visste at Frigaard holdt sine Mossad-ting borte fra sin sjef. Vi fikk senere vite (se kapitel 13) at Frigaard i sin alminnelighet rapporterte utenom sine sjefer Erstad og Urdal, og at det også gjaldt vår sak. Disse var borgerlig utnevnt. Det var Haugli også. Vi visste at kommandolinjer ble trukket fra Frigaard til Vika utenom Haugli vedr Beredskapstroppen. Kunne det tenkes at det nærmest fast ble rapportert utenom Haugli i alle etterretnings- og overvåkingssaker også?

Senere har vi fått bekreftet at dette faktisk var tilfelle. Etter at justiskomiteen i Stortinget engasjerte seg, tok vi kontakt med Haugli pånytt med sikte på å få ham til å stå frem med det han måtte vite. Men nå ønsket han ikke noe møte. «Du vet, jeg har ikke vært borti den der saken, jeg. Han Lier rapporterer jo rett til han Qvigstad i sånne saker», sa han i telefonen. Sånne saker? Etterretningssaker? Trer statsadvokaten da inn i politimesterens sted? Hvorfor?

Da vi i 1995 fikk innsyn i Lier-dokumentene, ble også dette entydig bekreftet. Liers rapport gikk til politiinspektør Knut Mikkelsen. I den heter det at Lier fra tid til annet hadde orientert Haugli muntlig, men det er svært uklart om hva og hvor omfattende. Mikkelsen ønsker nå forholdsordre for hva man skal gjøre videre. Han ber om råd, men ikke fra politimesteren. Saken ekspederes rett til statsadvokaten i Eidsivating! Saken får en påtegning fra statsadvokat Iver Huitfeldt.

Innholdet i disse ekspedisjonene kommer vi tilbake til. Det interessante er at vi har oppdaget to åpenbart innarbeidede kommandolinjer utenom de virkelige. Vi er på sporet av «den fjerde tjeneste». Den kjennetegnes nettopp av at «vennene» er på nett, og at nettverket lett kan knyttes til eller fra ulike punkter i systemet etter behov.

Trolig er det interne (men ikke formelle) kanskje gode begrunnelser for disse to omkjøringene. Det må det jo være for at de omkjørte ikke skal reagere for sterkt. Dette er nok også en del av kunsten: Finn på gode argumenter for å knytte kanaler der vi ønsker dem, slik at de som ikke skal vite ikke får vite, men heller ikke får mistanke om at det er noe galt med kanalene. Da kan vi sende hva det skal være gjennom kanalene. Alle ser at de er der, men det finnes forklaring på det. Da spør man ikke så meget om hva som er inni.

Vi har funnet flere slike kanaler som vi kommer tilbake til. Vi fastslår bare nå at vi idag må innse at Hauglis forsikring om at det ikke var noe «rusk» på noen av oss dessverre var verdiløs. Selv trodde han han ville ha visst om det om slikt fantes. Men det fantes, og Haugli visste ikke.