Vi har vært inne på hvordan brytningen i Arbeiderpartiet mellom London-miljøet og Hjemmefrontsfolkene etter krigen raskt førte til at den radikale sosialistiske ideologiske tenkning ble skjøvet tilside til fordel for Hjemmefrontens sans for «rask og praktisk handling» fremfor teoretisk samfunnsplanlegging. Målet var å bygge landet industrielt, hindre ny okkupasjon og sikre den vestlige forankring. Midlene var en aktiv stat og sterke hemmelige tjenester, og for begge gjaldt det at Arbeiderpartiet var overbevist om at landet var tjent med at Arbeiderpartiet hadde kontroll med dem begge.

Denne tidlige brytning mellom to retninger – etterhvert ble det flere – har bølget frem og tilbake innen Ap i alle år. Det er imidlertid viktig å slå fast at den såkalte høyrefløy rundt Jens Chr Hauge, Haakon Lie, Halvard Lange etc. aldri har vært noe liberalt politisk miljø (en mer liberal fløy er først synbar fra 80-tallet). «Hauge/Lie»-fløyen ble først og fremst definert gjennom sikkerhets- og utenrikspolitikken. De trodde også i høyeste grad på en sterk og aktiv stat, ikke minst gjennom statsdrift og statlig kontroll i industrien. Men de trodde ikke på detaljert planøkonomi og hadde også liten sans for å sosialisere privat virksomhet som gikk greit fra før. Men den private sektor ble alltid vurdert som puslete og svak; det var staten som måtte sørge for dynamikken.

Under «ettparti-Norge» frem til Borten-regjeringen i 1965 så man liten forskjell på parti og stat. Dette er grundig dokumentert gjennom statsvitenskapelig forskning, f.eks. av Jens Arup Seip i hans «Fra embetsmannsstat til ettpartistat»¹, der han bl.a. skriver:

«I 1935 overtok Arbeiderpartiet det gamle samfunns fallitbo til bestyrelse, i 1945 tok det hele staten til odel og eie.

Regjeringen er som politisk apparat skjeftet umiddelbart av partiet, som eksekutivkomité for partiet. Stortinget er forsvunnet som politisk makt. Det er relegert til registreringsapparat. Stortinget har vært i politisk eksil mellom Elverum og Kings Bay.

Altså: Ettpartistaten.

Det fins rene ettpartisoldater, hvor velgerne i valg ikke har noe valg.

Det fins en annen type hvor ett eneste parti har oppsuget all politisk makt, og innforlivet den med seg gjennom lengre tid.

Det er tendens til cæsarisme i stat og parti. Partiførerens og regjeringssjefens makt – forenet på én hånd – er steget til det umåtelige.

Vi har en cæsarisme av vestlig type, og vi har en partimaskin som det vel ikke er maken til i vest utenfor de partier som kaller seg kommunistiske.

Dette er kommet til uttrykk gjennom en enkelt mann. Einar Gerhardsens ånd var tilstede overalt hvor 2 eller 3 var forsamlet da det nye regime ble grunnlagt i 1945.

Veksten av et indre kontrollapparat ledet av et generalsekretariat er noe som har funnet sted både i vest og i øst. Men den har fått en særskilt effektiv form i kommunistpartiene. Gjennom denne prosess blir et parti stå/satt til bruk.

En dobbel bruk: En effektiv valgmaskin som kan levere stemmer, og et redskap som kan formidle impulser ovenfra. Jeg vil kalle dette stalinisme.»

Det fantes knapt skott mellom den interne parti-justis i parti og fagbevegelse og den statlige virksomhet i regi av tjenestene. Man trengte ingen «fjerde tjeneste». Den eneste trussel var fra kommunistene, og da var det i utgangspunktet samsvar mellom Ap/LOs og tjenestenes trusselvurderinger. Dette var også et bredt flertall i det politiske liv og folket enige i. Det var således ingen partier unntatt NKP som utgjorde noen trussel. I første del av denne perioden var det heller ingen opposisjon av betydning internt i Ap/LO. Om dette skriver Seip:

«Kaninene hoppet i takt ettersom partiledelsen bestemte tonen … Partiet ble et samfunn, et hjem, et fellesskap å hvile ut i og til å virke i. Partiets fremgang ble en verdi som kunne gjøre – og gjorde – andre verdier overflødige …

Lojalitetsfølelse er et bånd mellom medlemmer og ledelse … et bånd medlemmene hadde om livet og lederen hadde i hånden.»

Men det skulle bli endringer i dette bildet.