Men om Dahl tok pause, var det ingen provokatør-pause, ingen avlytter-pause, ingen spaner-pause og heller ingen trakasserings-pause. Vi hadde så langt hatt i det minste et teoretisk rettsvern gjennom Dahl-gruppen (tilbud om ett stk mobiltelefon for å møte fremtidige voldshendelser!), men når Riksadvokatens granskning var avdekket som dekkaksjon og Dahl nå i tillegg hadde tatt pause, hadde vi i realiteten ikke noe sted å søke rettsvern. Det viste seg også senere at pausetiden ikke skulle bli helt ufarlig.

Ingen granskning var heller foretatt av de farlige episodene vi hadde vært utsatt for, og som vi for sikkerhets skyld hadde meddelt Riksadvokaten skriftlig for å få ham til å iverksette etterforskning. Vi opplevde således at vi befant oss et sted ute i Ville Vesten og ikke i rettsstaten Norge 1993.

Vi måtte derfor tilskrive Stortinget¹ for å gjøre oppmerksom på dette. Vi var nå enda mer overbevist enn før om at bare en ren parlamentarisk granskning hadde sjansen til å vinne frem, og derfor ba vi pånytt om det. Vi hadde ingen illusjoner om Nygaard Haug-utvalget hverken som rettsvernkilde eller oppklaringsmulighet. Til NTB sa nå stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl at anmodningen ville bli behandlet av Presidentskapet med en gang².

For å øke mulighetene for å få dette til, slapp vi nå – i november 1993 – ut endel bevismateriale i pressen:

• Vi lot VG¹ publisere bilder av overvåkere utstyrt med sambandsutstyr under klærne og ørepropp i øret på vei inn i en overvåkingsleilighet
• VG² publiserte senere bilde av en annen overvåker (øst-europeer) også med samband under klærne
• Vi lot VG³ bringe et spesielt eksempel på psykologisk krigføring ved at tre biler med samme bilnummer og én gjennomgående felles bokstav paraderte godt oppsatt med samband rundt Setsaas’ bil samtidig. Oppslaget var ledsaget av et sensasjonelt bilde der to av disse kommer tydelig frem på samme eksponering. Originalnummeret (en av de tre) hørte til en fra før meget sentral overvåkingsbil som bare Leif A Lier kjente til som tema. Disse opplysningene skulle vært trygt innelåst i hans safe. Et tilfeldig sammentreff er matematisk så nær umulig at det kan utelukkes. Det blir ikke mer sannsynlig når man også tar hensyn til flere avslørende sideomstendigheter og at operasjonen også ble gjennomført på samme sted (men annet tidspunkt) mot presten Petter Holst, som ikke kjente noe til Setsaas’ opplevelse da han rapporterte sin (mer om denne saken, bl.a. motivet, i et senere kapittel).

Oppmuntrende nyheter kom nå fra Carl I. Hagen over NTB. Han mente at han selv var «blitt telefonavlyttet i ti år» ⁴ og uttalte videre⁵:

«Både Dahl-utvalget og Nygaard Haug-utvalget bør avvikles. De ledes av personer som i beste fall ikke skjønner sin oppgave og som i verste fall anser seg selv som en del av en dekkoperasjon.»

Det kom oppmuntrende nyheter fra andre hold også. Mot slutten av november 1993 like før vi skulle møte hos Nygaard Haug. VG bragte et meget oppløftende intervju med justisminister Grete Faremo¹:

«Statsråd Grete Faremo bekrefter overfor VG at det har foregått en meget tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller.

Etter å ha fått besøk på justisministerens kontor av folk som har jobbet i de hemmelige tjenester i en årrekke, kan hun slå fast at det har vært uklare kommandolinjer mellom Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets e-tjeneste. …

– Jeg har selv hatt besøk på kontoret av folk som hadde jobbet i årevis for de hemmelige tjenester, men som ikke visste hvilken gren de jobbet i. En mann kom til meg for å vitne om ting han hadde gjort. Han trodde han hadde jobbet for Politiets overvåkingstjeneste. Jeg undersøkte saken nærmere. Det viste seg at han ihvertfall ikke hadde vært ansatt der. Ut fra hva han fortalte om hva han hadde gjort, hadde han antakelig vært knyttet til Forsvarets etterretningstjeneste.

Med dette bekrefter justisministeren at tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm og major Johan M Setsaas har hatt rett i minst én av sine anklager mot det de to kaller ‘Den fjerde tjeneste’ – som er fellesbetegnelse for ulovlig bruk av de tre lovlige tjenester her i landet. Ramm og Setsaas påstår at Overvåkingspolitiets og E-tjenestens roller har vært blandet.»

Men hva gjør nå Faremo med dette? Sender hun det nye vitnet ned i Stortinget? Til avhør hos Riksadvokaten? Ber hun Dahl komme tilbake til Oslo? Får Nygaard Haug saken? Nå nei:

«Grete Faremo har skrevet brev og formidlet kontakt mellom historiegranskerne og det vitnet hun her snakker om.²»

Som vi har vært inne på tidligere, er det viktig for Arbeiderpartiet å få alle bevis på ulovlig overvåking plassert som historiske, helst 10-20 år gamle. Det morsomme er nå at justisministeren betrakter sin egen statsrådstid som historisk. Hun er antakelig fremsynt.

Neste dag kommer en svak «presisering»³ (hun hadde nok nå fått seg en skikkelig dragelse fra sin sjef og resten av det hemmelige Ap-Norge, for sin uoverveide uttalelse), som skal bidra til å dytte denne episoden tilbake til «historisk tid». Men det hjelper ikke, for nå er Dagbladet på banen⁴:

«FREMDELES ULOVLIG KONTAKT; En tvilsom sammenblanding av de hemmelige tjenesters roller og områder foregår fremdeles. Den er ikke avviklet – blant annet fordi det er uhyre vanskelig rent praktisk â ha vanntette skott mellom POT og FO/E. Dette får Dagbladet opplyst av sikre kilder.

– POT og FO/E har en bred, felles kontaktflate, sier Dagbladets kilder. – Dette må også Justisdepartementets politiske ledelse kjenne til, hevder kildene.»

Dagbladet fortsetter med å referere Faremos uttalelser i VG og påpekte at hun konsekvent hadde uttalt seg i fortid: «Har foregått», og fortsetter deretter:

«Men den tvilsomme rolleblandingen fortsetter fremdeles, etter det Dagbladet får

opplyst.

Med sine uttalelser om tegn på sammenblanding av POTs og E-tjenestens roller, åpner også statsråd Faremo for at major Johan M Setsaas og tidligere statssekretær Hans Henrik Ramm kan ha rett i sine påstander om en fortsatt aktiv fjerde hemmelig tjeneste på utsiden av de offisielle: POT, E-tjenesten og Forsvarets sikkerhetstjeneste …

– Alle påstander om ulovligheter i de hemmelige tjenester skal granskes til bunns, sier Faremo.»

Bare så synd at førstestatsadvokat Dahl nå var reist tilbake til Sørlandet for å ha «pause», og der var det sikkert vanskelig å få tak i OsIo’s middagsaviser. Og at førstelagmann Agnes Nygaard Haug som ikke leser bøker⁵ sikkert heller ikke er noen aktiv avisleser. For Faremos «påstander» er hittil ikke gransket av noen, bortsett kanskje for at de som lever får se i historiebøkene …

Det var oppmuntrende og uventet å få disse bekreftelsene fra en ubetenksom Faremo. Nå kunne vi vel vente oss rød løper og hornmusikk når vi neste dag skulle til Nygaard Haug? Vi var også glad for Hagens uttalelse, for vi visste at Hagen visste hva han snakket om, denne gangen også. For på dette tidspunkt var det avslørt både det ene og det andre om Nygaard Haug-utvalget.

Onsdag 1. desember 1993 litt før klokken 1230 marsjerte vi gjennom snødrevet over broen fra Festningsplassen til de små bygningene som bl.a. inneholder Forsvarets Rekrutterings- og Opplysningstjeneste og Forsvarets Bygningstjeneste, bevoktet av én stram gardist som knapt snappet etter snøkornene som var like innpåslitne mot sitt offer som en erfaren overvåker mot sitt. Innenfor satt den humørløse lagdommer Agnes Nygaard-Haug og hennes dødsalvorlige utvalg med et batteri av opptaksutstyr og protokollførere for å sikre maksimalt ubehag for vitnene.

Det var på mange måter et allerede skadeskutt utvalg vi var innkalt til I. desember 1993 klokken 1230. Men vi visste at det ikke hadde skadet arrogansen. Dagen før hadde vi fått en hyggelig velkomsthilsen fra hu’ Agnes¹:

«Det generelle – uroen omkring Ronald Byes bok, om for eksempel meningsytringer fra herrene Ramm og Setsaas og hva som har vært gjort i den anledning – føler jeg er del av et stort politisk spill. Det må jeg si.»

Tenk om det hadde vært sant! At vi virkelig var del av noe større. Da hadde vi kanskje hatt både sekretærhjelp og fast kontortid. Da hadde kanskje ikke Ramm hatt sitt hus pantsatt til opp over pipa i skattegjeld, og Setsaas hadde kanskje kunnet låne til en leilighet og kjøre en bil med forventet levealder som kunne regnes i hele år.

Men man kjenner vel andre på seg selv.

Vi hadde nemlig overhodet ingen illusjoner om hva slags utvalg vi gikk til denne desemberdagen i 1993. Utvalget hadde tre medlemmer og to sekretærer (en sivil og en militær). Medlemmene var førstelagmann Agnes Nygaard-Haug, fhv utenriksråd og ambassadør Georg Kristiansen og general Eyvind Schibbye. Den militære sekretæren var oberstløytnant Ole Bakkehaug og den sivile var byrettsdommer Sam Harris. Etterhvert skulle det vise seg at disse var inhabile alle sammen, unntatt kanskje general Schibbye.

Agnes Nygaard Haug er gift med regjeringsadvokat Bjørn Haug, Det var i seg selv et meget upassende valg etter at Stortinget måtte presses fra å oppnevne et utvalg som var uavhengig av Regjeringen. Selv om Regjeringen til slutt fikk oppnevne, burde den sørget for medlemmer som ikke hadde den typen direkte interessefellesskap med viktige regjeringstillitsmenn. Vi minner om at skatteloven regner ektefeller som direkte «identifisert» med hverandre (dvs. har felles interesser) f.eks. ved utløsning av deling av selskapsinntekt og beregning av såkalt personinntekt, at ektefeller ikke kan pålegges å vitne mot hverandre etc. I dette tilfelle var det åpenbart at Stortinget forutså en mulighet for ansvar også for Regjeringen hvis kriminelle forhold ble oppdaget. Da lar man ikke Regjeringen selv granske, heller ikke dens advokat, og heller ikke advokatens hustru. Dette var arrogant nok, men selvsagt gjort i full åpenhet.

I tillegg kom at utvalgets sivile sekretær, byrettsdommer Sam Harris, var nokså fersk i sin dommerkappe fra Tromsø. Før det hadde han jobbet nettopp under Regjeringsadvokaten, Agnes Nygaard Haug’s ektefelle. Det er greit å holde sekretærene innen familien! (Se mer om hr. Harris’ øvrige familieforhold nedenfor!)

Men det ble holdt skjult for Stortinget at den militære sekretæren Ole Bakkehaug inntil 1990 hadde vært sjef for Forsvarets Etterretningstjenestes sekretariat¹. Granskningsutvalget var altså satt opp med sekretær fra den granskede!

Da Bakkehaug ble avslørt av VG² hadde allerede flere høyere militære nektet å vitne for Nygaard Haug bare av denne grunn. Nygaard Haug bekreftet selv at ett vitne hadde nektet av denne grunn, og ba om å få snakke med henne alene, men det hadde hun nektet! Hun bekreftet også at et annet vitne hadde nektet av samme grunn, og at hun hadde stevnet dette vitnet for retten for å pålegge vitneplikt! (Hvorfor ulik behandling, forresten? Var hun glad til over å slippe den ene?)

Idag vet vi dessuten at Stay Behind-apparatet medvirket ved Lillehammer-drapet (se kap. 25.19). Bakkehaug er toppsjefen for ARGUS, den ene fjerdedelen av Stay Behind, som skulle drive etterretning mot fienden under dennes fremrykning under en evt. okkupasjon. Han skulle altså granske seg selv!

Som en av toppene i Stay Behind har Bakkehaug sikkert også hatt kjennskap til ett av Stay Behinds mest aktive medlemmer, nemlig Kjettingmannen Helge O. Spilhaug, hvis vigilante-apparat den dag i dag trenger til grundig gransking (se kap. 24.5 og 25.26). Men som tidligere gode kolleger tror vi ikke Bakkehaug var riktig mann til denne jobben heller!

«Opposisjonen på Stortinget mener det er en skandale», skrev VG – selv uten de siste opplysningene – og siterte Høyres formann Kaci Kullmann Five: «Dette er fullstendig uakseptabelt. Jeg er sjokkert». VG skrev videre:

«Som sekretariatsleder har Bakkehaug hatt ansvaret for lagring – og makulering! – av dokumenter. Enkelte kilder påstår at E-tjenesten har makulert store mengder dokumenter for å skjule virksomheter man frykter skal komme frem i lyset.»

Carl I. Hagen var som vanlig krystallklar:

«Nygaard Haug-utvalget har ikke lenger tillit. Hver gang det skal gjøres noe, prøver Ap å styre undersøkelsene og begrense omfanget av dem. Disse nye opplysningene støtter et samstemt krav fra opposisjonen om en parlamentarisk styrt granskningskommisjon. Og jeg begynner å lure på om ikke Ap bør holdes unna alt arbeid i forbindelse med en slik kommisjon.»

Stortingspresident Edvard Grimstad sa at han var «meget forundret over oberstløytnantens rolle i utvalget». SV’s justispolitiske talskvinne, Lisbeth Holand, sa at «dette er igjen en ubehagelig bekreftelse på at Ap ikke er villig til å rydde skikkelig opp i forholdene rundt de hemmelige tjenester».

Selv kjente vi til at Georg Kristiansen også var inhabil, og regnet med at det ville bli kjent etterhvert. På veien til møtet fortalte Ramm nå den gamle historien om to politikere som møttes. Den ene gratulerte den andre med at han hadde fått så spesiell god omtale etter et foredrag. «Hva sa du egentlig?» «Nå nei, du vet jo at jeg sa jo ingenting.» «Neinei, det vet jeg vel godt, men hvordan uttrykte du deg?»

Men nå skal vi fortelle en ny historie, svarte Setsaas, om de to granskerne som møttes: Den ene gratulerte den andre med en vellykket granskning. «Hva fant du egentlig?» «Nå, nei, du vet jo at jeg fant jo ingenting.» «Neinei, det vel jeg vel godt, men hvilken dekkhistorie brukte du?»

Det eneste vi var spent på, var hvordan Nygaard Haug-utvalget nå ville gjennomføre sin dekkaksjon.

På vei inn til utvalget matte vi oberstløytnant Bakkehaug. Setsaas kjente ham fra før, og de hilste hyggelig. «Ja, jeg sjekker ut,» sa Bakkehaug. «Vi sjekker inn», sa Setsaas.

Bakkehaug skulle ha sjekket ut mye tidligere, eller lagt på bordet alt han visste om E-tjenestens og Aps bruk av Stay Behind og tilliggende herligheter. Når han ikke gjorde noen av delene. har han plassert seg høyt opp på listen over de som må sjekkes grundig ut når tiden kommer.

Det ble et meget interessant møte med Nygaard Haug og hennes utvalg. Setsaas formulerte seg slik at ihvertfall Georg Kristiansen forsto at vi mente han var inhabil. Han sa ikke et ord under resten av møtet. Nygaard Haug spurte om vi hadde noe som kunne kaste lys over eventuelle ulovligheter i E-tjenesten i forhold til vår sak. Vi forklarte at det hadde vi men vårt samlede materiale innlevert til Riksadvokaten/Dahl var ikke uttrykkelig kategorisert med tanke på hver enkelt tjeneste eller operatørgruppe. Operasjonen som nå hadde pågått i mange år var blitt gjennomført av «den fjerde tjeneste» uten tanke på at Nygaard Haug en dag ville ønske E-tjenestedelen av operasjonen pent presentert i forhold til et utvalgsmandat. Man måtte derfor gjennomgå hele materialet for å «sile ut» den delen av den 4. tjeneste som gikk under hennes mandat.

Svært meget av vårt materiale var blitt grundig overlatt førstestatsadvokat Edward Dahl som etterforsket på vegne av Riksadvokaten, men som nå hadde tatt pause for å unngå dobbeltarbeide, da han mente han og Nygaard Haug-utvalget hadde felles vitner, nødvendigvis fra E-staben, å avhøre. Vi visste ikke hvilke vitner Dahl hadde i tankene.

Vi hadde jobbet vettet av oss for Dahl i et halvt år ulønnet, og aktet ikke å dublisere det. Vi anbefalte at utvalget skaffet seg Dahl-gruppens materiale, og eventuelt kom med supplerende spørsmål etterpå. – Men var det ikke slik at vi også hadde overlatt endel materiale til endel stortingsrepresentanter? – Nei, disse – og i første rekke Ingvald Godal – var delvis informert på endel sektorer bl.a. i form av noen notater, men ikke overlatt noe bevismateriale, og spesielt ikke bilder, videoopptak etc. Alt dette var hos Dahl. Nygaard Haug bekreftet at hun skulle hente materialet hos Dahl for granskning.

Det ble holdt ett møte til, bare med Setsaas, i den hensikt å få oss til å oppgi navn på andre personer som kunne ha noe å tilføre, samt vedrørende endel presiseringer. Vi hadde noen «store» som utvalget sikkert hadde kommet på selv, og utover dette oppga vi noen kilder som var villige til å la seg avhøre av Nygaard Haug-utvalget. Provokatører utsendt fra E-tjenesten som hadde som oppdrag å forgifte overvåkingsdebatten og villede oss, opinionen og Stortinget, hadde vi overlatt til Dahl for offisiell avsløring.

Noe mer befatning med utvalget hadde vi ikke før rapporten kom. Men det ble mye moro. Erfaringene med Dahl-gruppen og de tidlige avsløringene om Nygaard Haug hadde, sammen med Ronald Bye’s bok «De visste alt»381³, nå bidratt til at Stortinget endelig mannet seg opp til likevel å nedsette en parlamentarisk granskningskommisjon, Lund-kommisjonen. Den skal vi komme tilbake til senere, men den bidro naturligvis til at Stortinget ikke la fingrene mellom i forhold til Nygaard Haug, for Stortinget var ikke avhengig av hennes utvalg lenger.

I mai 1994 ble det kjent¹ at Agnes Nygaard Haug hadde stevnet stortingsrepresentant Ingvald Godal for retten, for å pålegge ham å oppgi identiteten til personer som hadde viktig informasjon, men ikke var villige til å møte hos Nygaard Haug. Derimot ville de gjerne møte i Lund-kommisjonen. Godal regnet dette som et tillitsforhold til norske borgere som stolte på sin stortingsrepresentant, og nektet å oppgi navnene.

Nygaard Haug trampet nå med dommerstøvler rett inn de grunnleggende konstitusjonelle forhold som regulerer maktfordelingen mellom folkevalgt, administrativ og dømmende statsmakt. Hennes resonnement var enkelt som en 1.-avdelings seminarists: Han har sagt han vet om straffbare forhold, og kan som alle andre pålegges vitneplikt. Men en stortingsrepresentant er ikke «som alle andre».

Grunnloven bestemmer at stortingsrepresentanter ikke kan tiltales av den ordinære påtalemyndighet eller dømmes av ordinær rett hvis den formodede straffbare handling er utøvet i embets medfør. Disse bestemmelser betyr at stortingsrepresentanter når de utøver sitt embete er innenfor Stortingets egenjurisdiksjon.

Nygaard Haug var på full kollisjonskurs mot Stortinget. Likevel ble stevningen forsvart av Aps talsmenn i Stortinget, og dessuten Regjeringen selv. Men det gikk jo ikke. Stortinget er ikke bare første statsmakt, den er også siden 1884 den bestemmende statsmakt. Slik må det være og slik gikk det. Stevningen ble trukket.

Igjen måtte man undre seg. Var Nygaard Haug en dårlig jurist? Eller var hun en så sneversynt jurist at hun aldri hadde sett på annet enn lovens bokstav? Eller var hun overstyrt. I alle fall skyllet latteren på nytt over utvalget. Man kan mene hva man vil om Stortinget, men man roter ikke med Stortingets stilling som øverste statsmakt siden 1884.

Vi kommer tilbake til denne saken i kap. 25.22.

Det var ikke slutt med dette. Allerede dagen etter – fortsatt i mai 1994 – kom VG med neste bombe¹. Det andre utvalgsmedlemmet, ambassadør Georg Kristiansen, hadde:

«… i årevis gjennom ulike stillinger i utenrikstjenesten hatt nære forbindelser til det hemmelige Norge og styringen av de hemmelige tjenester …

• Fra 1955 til 1964 møtte han hyppig i forløperen til det som ble Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester – ett av Norges hemmeligste utvalg
• Fra 1970 til 1974 var han fast medlem av det samme Koordineringsutvalget
• Fra 1977 til 1980 var han overordnet i DU for den som møtte i dette utvalg
• I samme periode var han departementsråd – overordnet det såkalte 4. administrasjonskontor i fellesavdelingen – også kalt UD’s eget etterretnings- og sikkerhetsorgan, med nær kontakt til de hemmelige tjenester
• I 1978 startet et nært samarbeide mellom Kristiansen og daværende overvåkingssjef Gunnar Haarstad. Hensikt: Å lede spionjakten i UD som førte til arrestasjonen av Arne Treholt»

På denne tiden hadde statsråd Jørgen Kosmo nettopp gitt Nygaard Haug-utvalget i oppdrag å granske Lillehammer-saken². Et pikant moment er at Kristiansen satt som medlem av Koordineringsutvalget da drapet fant sted. Var det norsk medvirkning, kan dette utvalget raskt være skyldig. (Idag vet vi med sikkerhet at det var norsk medvirkning, sågar med Stay Behind, Jens Chr Hauges hjertebarn (se kap. 25.19). Georg Kristiansen har alltid vært Hauges mann. Det var ikke rart at han ville tildekke Lillehammer-saken!) Her var det helt klart at han gransket seg selv, men det gjaldt i virkeligheten hele perioden generelt.

Et annet moment er at Kristiansen i mange år var nær medarbeider til utenriksminister Knut Frydenlund og hadde et nært samarbeid om utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitiske spørsmål med Thorvald Stoltenberg, Johan Jørgen Holst og Trond Johansen både i Aps sikkerhetspolitiske utvalg og i departementene.

Det ble en ny runde reaksjoner. Ingen i Stortinget hadde kjent denne bakgrunnen. «Dette forklarer iallfall hvorfor enkelte vitner har uttrykt mistillit til Nygaard Haug-utvalget» sa Høyres parlamentariske leder Anders Talleraas. «Dette er nytt. Men jeg er ikke forundret, slik Regjeringen har opptrådt overfor dette lukkede system,», sa SV’s parlamentariske leder, Kjellbjørg Lunde³.

I Arbeiderbladet ble saken kommentert av journalist Bengt Calmeyer⁴, som tidligere hadde utgitt boken «Forsinket oppgjør»⁵ som er meget interessant med innside-informasjon om maktkamp og overvåking i Ap helt opp til våre dager:

«Det politiske Norge og politiske journalister med fartstid over 6 måneder visste ved regjeringens oppnevnelse av det såkalte Nygaard Haug-utvalget hva det innebar å sette inn en gransker som i sin embetskarrière fra tidlig på 50-tallet hadde arbeidet intimt med folk han nå skulle granske, døde og levende, og at han faktisk må ha kjent til en del av de operasjoner som skulle under lupen.»

Neste runde i «moro med Nygaard Haug» kom allerede neste dag igjen – fortsatt i mai 1994. I forbindelse med krav om nedleggelse av utvalget spurte nå VG tilfeldig hvor langt utvalget var kommet i arbeidet med Lillehammer-saken. Forsvarsminister Jørgen Kosmo hadde i mai 1993¹ gitt utvalget i oppgave å granske de nye opplysninger som da var kommet frem i NRK Dagsnytt ved Jon Røssum². Kosmo mente da at det lå innenfor mandatet. Men Nygaard Haug svarte nå at «utvalget har ikke sett på Lillehammer-saken overhode»³:

«Vi skrev brev til Forsvarsministeren og spurte om vi skulle granske saken. Da fikk vi brev tilbake. Der het det at vi skulle vente med Lillehammer-saken til vi fikk nærmere signal.»

Noe slikt signal kom åpenbart ikke. Det Departementet som i forbindelse med stevningen av Godal hårdnakket hevdet at det ikke blandet seg det aller minste opp i utvalgsarbeidet, viste seg å ha brukt det effektivt som et dekkorgan for å hindre Lillehammer-granskning, ved først å la Stortinget og almenheten tro at det ble gransket, og så i all hemmelighet å stanse denne.

Da hun fikk jobben sa Nygaard Haug at hun helst ikke ville ha Lillehammer-saken siden den «ikke synes å ha vært rettet mot norske borgere, og derfor ikke ligger under mandatet»⁴. Det var jo en interessant vurdering, i lys av at Bouchiki’s gravide hustru sto ved siden av ham på bussholdeplassen da han fikk 14 skudd i kroppen. Hadde noen stjålet sykkelen hennes istedet for å drepe ektemannen, ville vel Nygaard Haug sett annerledes på det?

Kosmo må ha forstått at dette var en noe tynn unnskyldning, for da han i hemmelig brev til utvalget slapp det fri fra oppgaven, var det under henvisning til at Riksadvokaten nå skulle granske. Da var det ikke nødvendig med Nygaard Haug⁵. «Vi var bare opptatt av å unngå dobbeltkjøring, sier Kosmo.» Det er riktig at det ble sendt ut en slik melding fra Riksadvokaten. Den jobben var imidlertid meget mer begrenset, og ble raskt avsluttet uten at noen granskning av de nye opplysningene var foretatt⁶.

Vi mintes førstestatsadvokat Dahl, som også skulle «unngå dobbeltarbeid».

Hele året hadde alle utenom Regjeringen/Nygaard Haug trodd at utvalget gransket Lillehammer-saken. På Stortinget var bevisstheten svært stor om at granskning meget vel kunne føre til meget alvorlige avsløringer om norsk medvirkning, og at dette også kunne vise seg å forklare en rekke andre forhold, ikke minst opptrappingen av vår egen sak. Riktignok var mange skeptiske til utvalgets habilitet (for å det mildt), men det ville i hvert fall vært et utgangspunkt. Nå var Stortinget lurt trill rundt av Regjeringen og Nygaard Haug, og det hele var iscenesatt av statsråd Kosmo, som hadde alliert seg med Riksadvokaten. Mer «ping-pong». Dette var annen gang Kosmo i løpet av et halvt års tid iverksatte en tildekningsaksjon for å føre Stortinget bak lyset (mer om denne saken i kap. 26.18).

Det er pussig hvordan det ofte påvirker folks holdninger å bli minister. Ett år tidligere, som leder av Stortingets justiskomité, hadde han imponert Aftenpostens Mossad-avslører og SKUP-prisvinner Harald Stanghelle⁷ i debatten om Mossad og asylsøkerne:

«Debattens eneste lille overraskelse var at lederen for Stortingets justiskomité, Jørgen Kosmo, i klartekst spurte om hvilke interesser Overvåkingspolitiet ønsket å tjene i Mossad-saken, norske eller israelske.

‘Jeg tillater meg å stille spørsmål om enkelte innenfor Overvåkingstjenesten i sin interesse for et internasjonalt terrorsamarbeid var villig til å stille norsk territorium til disposisjon for en etterretningsorganisasjon med helt andre interesser enn våre’, var Kosmos problemstilling.»

I 1992 boret Kosmo i Mossad hos POT, i 1993 måtte Mossad på Lillehammer tildekkes. Men kanskje Kosmo har stilt sitt interessante spørsmål på interne kanaler?

Etter at Godal-stevningen, Kristiansens inhabilitet og Lillehammer-saken var avslørt hver sin dag i tre dager på rad, hadde Stortinget fått mer enn nok. Det ble reist et unisont krav fra hele opposisjonen i Stortinget om at Nygaard Haug-komedien måtte avsluttes. Det ble forberedt et formelt forslag om dette, vel vitende om at det ville fått flertall og at Regjeringen ville kunne hevde at dette var å gripe inn i Regjeringens fullmaktsområde og derfor medføre kabinettspørsmål. Men nå sto utvalget og Regjeringen så ribbet tilbake at ingen fryktet dette. Til slutt ga Regjeringen beskjed til utvalget om at de fikk få skrevet sin innstilling og avgitt den som straksest og så pakke sammen.

Etter dette var det over til Lund-kommisjonen, som langsommelig kom i gang utover våren 1994. Men vendettaen ble ikke avblåst. Hva nå Nygaard Haug-utvalget hadde gjort eller ikke gjort, skulle det ikke bli enkelt for det nye Lund-utvalget å få vite om det. Lund ønsket å se protokollene fra møter med folk som hadde forklart seg for utvalget, men det ble avvist fordi de intervjuede var lovet fortrolighet¹. De intervjuede fikk i brev av 24. februar fra sekretæren Sam Harris oppgitt Lund-kommisjonens adresse og fikk selv bestemme om de ville ta kontakt². Det var ikke en urimelig ordning. Men det er nokså forbausende at Forsvarsdepartementet fikk overlevert alle lydbåndopptak³ De var jo også omfattet av fortrolighetsløftet, men de intervjuede ble nå bare informert om oversendelsen 12 dager etter at den var utført⁴!

Riktignok sier Harris på vegne av utvalget at for dets del kan opptakene makuleres (hvorfor gjør det ikke det, da?), og at en rekke samtykker må innhentes før noen kan spille av osv., men faktum er at den foresatte for den granskede nå har alle muligheter til å blaffen i slike regler og lytte uhemmet. Hva får Nygaard Haug til tro at de som lytter på folks telefoner 24 timer i døgnet skulle ha noen finere fornemmelser for noen lydbånd man likevel har adgang til? I praksis er det stor fare for at Trond fikk høre det Lund ikke engang fikk se.

Det skulle bli enda verre. Midt i nedleggelsesdebatten – i mai 1994 – meldte VG¹ at Nygaard Haug-utvalget hadde holdt møte dagen før i lokaler i hovedkontoret for Forsvarets etterretningstjeneste. Det ble siden kjent at Kommisjonen i lengre tid hadde hatt møter og kontorer og foretatt avhør i disse kontorene².

Stortinget hadde nå knapt ord igjen. Stort sett ristet man nå bare på hodet. Det var nettopp mistanker om ulovlig virksomhet i Forsvarets etterretningstjeneste Nygaard Haug-utvalget var oppnevnt for å granske. Alle visste nå at E-tjenesten er eksperter på å avlytte møter og overvåke hva folk gjør på sine arbeidsplasser. Det var nå på det rene at de granskede hadde hatt rike muligheter for å holde full oversikt over utvalgets arbeid, herunder dokumenter som bringes inn i lokalene og samtaler om forhold fra utsiden. Dette betydde i seg selv at man måtte ha stor skepsis til utvalgets konklusjoner. I tillegg kommer risikoen for vanlig påvirkning gjennom nære arbeidsfellesskap.

Utvalget forsvarte seg med at dette var praktisk fordi man skulle gjennomgå graderte dokumenter. Et utvalg som virkelig ville granske ville gjort det motsatte: Sørge for sikkerhet og avstand nær sagt for enhver pris. Innhenting av dokumenter og inspeksjon av tjenestens lokaler skulle vært gjort uanmeldt og uavhengig av møtevirksomhet/kontorhold. Slik det var, visste jo de granskede alt om utvalgets planer og bevegelser også på dette punkt.

Nå hadde VG noen dager tidligere¹ i mai 1994 meldt at flere vitner hos Nygaard Haug mente at utvalget systematisk utelot brennbare forhold fra referatene. – Referatene er tannlase og utvannede. De er ikke uriktige, men viktige ting er utelatt, hadde VG’s kilder sagt. Tidligere statsminister Per Borten sa det samme i klartekst til oss, og vi kan ikke tenke oss at han har noe imot å bli referert: – Ikke noe av det som var viktig kom med i mitt referat, sa Borten. Og vi måtte selv utføre et ganske grundig opprettingsarbeid. (Våre rettelser ble til slutt innarbeidet, men før det, ble det gjort et forsøk på å la disse bli stående som en slags «tillegg» til det utvannede referatet, fremfor å opprette det². Den manøveren avviste vi³. Gjorde alle det?)

Det er da interessant å notere seg at mannen som skrev referater, den sivile sekretæren Sam Harris, senere giftet seg med statsminister Gro Harlem Brundtlands søster. Hanne Harlem¹. Mange sperret øynene opp. Tidligere hadde man påpekt det nære forhold mellom Nygaard Haug-utvalget og regjeringen Brundtland gjennom ekteparet Haug, Bakkehaug som skulle granske seg selv og sin sjef, Kristiansen som skulle granske Trond Johansen og andre av sine venner etc. Nå giftet Gro seg med utvalgets rapport!

Utvalgets siste øvelse var å sende hele innstillingen til gjennomsyn i E-tjenesten¹ sommeren 1994, offisielt for å se om noen deler burde unntas offentlighet. Deretter ble den oversendt Forsvarets Overkommando og Forsvarsdepartementet der «mange skal lese gjennom rapporten» før den ble offentliggjort. Er det noen som tror at Nygaard Haug ville ha stått solid oppreist på skansen og forsvart utvalgets integritet og selvstendighet hvis noen av disse hadde fremmet krav om strykninger eller endringer?

Men om det var mye å more seg over når det gjaldt utvalgets sammensetning og arbeidsstil, var det bare å gi seg over i fortvilelse over rapporten, som endelig ble avgitt 30. juni 1994 – forøvrig like etter at Stortinget hadde tatt ferie! Selv om det er et offisielt utredningsutvalg og innstillingen fullt offentlig, er det påfallende at den så langt kun er kommet i en stensilert utgave og inngår ikke i NOU-serien. Regjeringen kan ikke være svært stolt av den!

Eller er det kanskje fordi det er så lett å gjenkjenne dekktiltakene? Det var ihvertfall lett i vårt tilfelle:

De første dagene etter avgivelsen sommeren 1994 hadde vi bare pressens referater å holde oss til. Om utvalgets behandling av oss opplyses det først i Aftenposten 5. juli 1994¹:

«Punkt for punkt gjennomgås … ‘Vi som styrer Norges uten at utvalget har funnet holdepunkter for anklagene. …

På samme måte avviser utvalget også påstander fra Hans Henrik Ramm og Johan M Setsaas om at de er blitt utsatt for massiv overvåking. Ramm og Setsaas har hevdet at de har beviser for sine påstander, men utvalget har ikke funnet belegg for at slike bevis faktisk eksisterer …»

Vi hadde nå allerede 10. juni til vår store forskrekkelse (med vår advokat tilstede) fått opplyst fra Dahl at Nygaard Haug ikke hadde bedt om eller fått det materialet vi hadde gitt Dahl-gruppen gjennom et halvt år², at Dahl ikke hadde snakket med Nygaard Haug og at Nygaard Haug ikke hadde bedt om noe materiale. (Nå skriver Nygaard Haug likevel i sin rapport at «det har vært enkelte telefonsamtaler» mellom henne og Dahl og mellom henne og Riksadvokaten. Det er tydelig at partene er uenige om deler av tildekkingshistorien, og at det de eventuelt har snakket sammen om er hvordan materialet ikke skal oversendes.)

Utvalget kan derfor ikke på noen måte kunne ha gjennomgått vårt materiale «punkt for punkt» eller på noen annen måte. Vi sendte derfor samme dag ut pressemelding der vi bl.a. påpekte:

«Det faktiske forhold er at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har sett noe av vårt materiale. Da kan det selvsagt heller ikke ha ‘funnet’ noe.»

Vi redegjorde for samtalene våre med utvalget og siterte fra referatet som var undertegnet av utvalgets egen sekretær (for øvrig også statsministerens kommende svoger), Sam Harris:

«’Dette materialet forutsatte nå Ramm og Setsaas var tilgjengelig for Nygaard Haug-utvalget fra Dahl-gruppen, slik at det ikke var nødvendig å dublere dette arbeidet.’»

Videre fra vår pressemelding:

«Agnes Nygaard Haug meddelte oss da at hun ville henvende seg til Dahl for å få ut dette materialet. I møte med Dahl 10.6.94 opplyste han imidlertid til oss at han intet hadde hørt fra Nygaard Haug-utvalget og at han selv heller ikke hadde tatt noe initiativ til å oversende noe materiale.

Dette viser at Nygaard Haug-utvalget bevisst ikke har skaffet seg vårt materiale. Hennes konklusjon er derfor i beste fall tatt ut av løse luften.

Forøvrig har heller ikke Dahl-gruppen etterforsket E-tjenestens forhold til vår sak idet Riksadvokaten overlot ansvaret for en avdekking av E-stabens involvering i vår sak til Regjeringen og Nygaard Haug-utvalget.

Er grunnlaget for Nygaard Haug-utvalgets hvitvasking av E-tjenesten i vår sak typisk for resten av utvalgets rapport?»

Det var den, men det skal vi komme tilbake til. Vår pressemelding ble referert i avisene 6. juli. Agnes Nygaard Haug svarte over NTB den 8.³:

«LES RAPPORTEN! Hun anbefaler sine kritikere å lese rapporten fra utvalget. Det gjelder tidligere statsminister Per Borten som kaller utvalget for Regjeringens avledningsmanøver, og det gjelder Hans Henrik Ramm som mener utvalget Ikke fulgte hans anvisninger for å skaffe bevis for at han og major Johan M Setsaas var utsatt for avlytting. Nygaard Haug sier utvalget fulgte Ramms råd og kontaktet Ingvald Godal – som ikke hadde noen bevis.»

Vi trodde nå ikke våre egne øyne. Nygaard Haug avslørte nå at utvalget i vår sak hadde fungert som de tre apekattene i det klassiske kinesiske symbol «Se intet, hør intet, si intet», ved bevisst ikke å skaffe bevismidlene der de fantes – gjennom å bløffe om hvor vi sa de fantes!

Vi sendte ut ny pressemelding⁴:

«Agnes Nygaard Haug taler usant – og mot bedre vitende.»

Vi er oss meget vel bevisst at man skal være varsom med å benytte ordet «løgn». I en rettssal vil det kreves bevisførsel ikke bare for at det som er sagt er usant, men at vedkommende også var seg bevisst at det var usant. Den formulering vi brukte, var så nær «løgn» som det var mulig å komme uten å si det.

Vi siterte for sikkerhets skyld fra fire steder i hennes egne referater fra samtalene med oss (ett av sitatene er gjengitt foran) der det var helt klart at utvalget skulle gå til Dahl, og at Godal bare var forevist materiale. Ett annet avsnitt er særlig interessant:

«Utvalget gjorde imidlertid oppmerksom på at stortingsrepresentant Godal i samtale med utvalget har sagt at han finner det mest naturlig om utvalget får informasjon mv vedrørende E-tjenesten direkte fra Ramm og Setsaas. Dette kan løses på enkleste måte ved at utvalget henvender seg til førstestatsadvokat Dahl og får tilgang til dennes materiale.»

Dette var altså fra utvalgets møte med Setsaas 21. januar 1994, fortsatt undertegnet av Harris, og viser at utvalget allerede da hadde fått beskjed fra Godal som var saksordfører for de hemmelige tjenester i Stortinget om at han ikke var adressen, og at den kunnskapen derfor var innbakt i vår felles konklusjon om at Nygaard Haug skulle hente materialet hos Dahl. Dette var krystallklart senest fra 21. januar 1994.

Vi konkluderte slik:

«Saken er meget alvorlig. Den viser at Nygaard Haug-utvalget har foretatt sin hvitvasking av E-tjenesten på en meget viktig sektor uten i det hele tatt å ha skaffet seg de tilgjengelige bevismidler og dessuten deretter taler usant for å dekke over dette. Hva er hennes grunnlag for å påstå at vi ikke har beviser? E-tjenesten selv? Er det i tilfelle slik hun har foretatt sin hvitvasking på alle andre sektorer?»

Det skulle seg vise seg komplisert å få ut denne pressemeldingen. For det første hadde NTB – som hadde bragt Nygaard Haugs usannheter – store vanskeligheter og brukte tre døgn på å diskutere om de våget å sende den ut, og da bare delvis som ledd i en samlereportasje⁵. For det andre meldte flere aviser om at vår direktesendte melding pr telefax ikke var kommet frem. En storavis meldte sågar at den var kommet frem dagen etter at vi hadde sendt den, men da etter at de først over telefon hadde varslet oss om at den ikke var mottatt. Hvor tilbragte pressemeldingen dette døgnet? Hadde den et hviledøgn oppe hos S-staben på Huseby som vi tidligere hadde fått opplyst var en suppestasjon for telefoner og derfor også kunne være det for faxer til og fra Oljerevyen?

Det eneste svar vi har registrert fra Nygaard Haug etter dette, er i en annen NTB-melding⁶:

«Førstelagmann Agnes Nygaard Haug ønsker overfor NTB ikke å kommentere den nye kritikken fra redaktør Hans Henrik Ramm. – Jeg står fast ved det vi har skrevet i rapporten, sier Nygaard Haug.»

Skrevet i rapporten? Til da hadde vi ikke sett den (Departementet har aldri sett det som noen oppgave å gjøre den tilgjengelig), men vi higet selvsagt etter å følge førstelagmannens oppfordring om å lese den. Sto hele utvalget bak disse forunderlige manøvre? Etter mye anstrengelser fikk vi tak i et eksemplar, og jammen sto det der også (formuleringene i rapporten er tatt inn som vedlegg 9, mens de aktuelle deler av referatene er vedlegg 10)!

Etter dette besluttet vi høytidelig at vi ville omtale uttalelsene fra Nygaard Haug som løgn. Førstelagmannen kunne som enkeltperson påberope seg mentale forstyrrelser e.l., men ikke hele utvalget bestående av tre personer og to sekretærer, hvorav fire var tilstede på møtene med oss, en (formannen) hadde diktert referatene og en (Harris) hadde skrevet dem – flere ganger! Dessuten fastholdt hun formuleringene i innstillingen etter pånytt å være blitt presentert for referatene! Hva mer skal til for å bevise løgn? Her imøteser vi injuriesøksmålet med stor ro.

I ett av sine intervjuer like etter avgivelsen, i juli 1994, spurte Nygaard Haug retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes¹?

Det kan vi fortelle henne: Hun visste at Edward Dahls etterforskningsgruppe eksisterte. Det fikk hun vite av oss; og fra sine samtaler med Riksadvokaten og med Dahl (vi kan jo ikke lenger forutsette at folk i regjeringssystemet leser aviser). Hun visste også at vi hadde holdt på i nær et halvt år og levert inn logger, notater, foto, videoopptak, rapporter osv. i massevis². Hun skulle ganske enkelt ha kontaktet Dahl for å få dette oversendt. Var det transportproblemer, kunne vi ordnet det!

Men dette gjorde hun ikke.

Det som skjedde var ny «ping-pong»:

• Nygaard Haug visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
• Dahl visste at Stortinget (og vi) trodde at materialet var hos henne
• Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haug på dette grunnlaget tok seg av den felles etterforskning av E-tjenesten, men ingen av dem gjorde det.
• Begge visste at Stortinget (og vi) trodde at Nygaard Haugs resultater vedr vår sak både skulle inngå i hennes rapport og inkluderes i sluttfasen hos Dahl (men det ble ingen slik sluttfase)

Dette er noe vi har sett for i vår sak, mellom Oslo Politikammer og Kontrollutvalget: Koordinering mellom to granskere for å tildekke at ingen gransker. Og Nygaard Haug har gjennomført en annen slik øvelse selv: Koordinering med Riksadvokaten for å tildekke at ingen gransket Lillehammer-saken.

Nygaard Haugs manøvrering for å slippe å se vårt materiale minner oss om det som kalles sofistisk logikk¹:

– Hvorfor sier dere i Nygaard Haug-utvalget at Ingvald Godal sitter på materialet fra Setsaas og Ramm?

– Jo, det er for å holde Setsaas og Ramm unna.

– Men det er jo ikke noe i Setsaas/Ramm-saken?

– Nei, nettopp!

Per Borten sa til Dagbladet¹ etter avgivelsen sommeren 1994 at han «reagerte med avmakt» over både Dahl-gruppen og Nygaard Haug-utvalget. Begge utvalgene hadde bare tatt med «en liten flik av det som har foregått».

Borten har i tillegg opplyst til oss² at det var en rekke årsaker til at han ingen tillit hadde til Nygaard Haug-utvalgets konklusjoner. De skulle, i likhet med Mellbye-utvalget, beskytte det hemmelige Ap-Norge.

Det er i seg selv temmelig skammelig at man ikke sørger for at ihvertfall referatene fra møter med en tidligere statsminister og sentral politiker gjennom årtier holder standard. Dette gjelder spesielt for Per Borten, som i årevis er blitt hundset for sitt engasjement i dette temaet og burde spares for mer.

Det er ikke første gang Borten har dårlige erfaringer med overvåkingsgranskere. Tidligere personalsjef i Hydro, Magnus Hole Jacobsen, gikk i 1977 gikk ut med opplysninger om politisk overvåking i Norsk Hydro etter 18 års erfaring i Hydro og 8 år på personalsiden i NSB. Dette var to nøkkelbedrifter som fremmede makter hadde all grunn til å interessere seg for. Mye av virksomheten var sikkert helt berettiget. Poenget er at Arbeiderpartiet lenge etter fortsatt forlangte hemmelighetskremmeri. Da daværende Odelstingspresident Borten gikk ut med støtte til Hole Jacobsen med de kunnskaper som han som statsminister hadde fått bl.a. fra Andreas Andersen, ble hele komplekset sendt til Kontrollutvalget under ledelse av Jens Chr Mellbye, som avviste alle Bortens og Hole-Jacobsens faktiske opplysninger. Borten ble nå diskreditert. Men like i nærheten på sin benk i Stortinget satt en annen tidligere statsminister, Trygve Bratteli, som visste at Borten snakket sant, for vi vet i dag at Bratteli tok imot Mellbye’s frikjennende rapporter med den ene hånden. og rapporter om politisk overvåking på Youngstorget med den andre³. Og da var Bratteli mer sphinx enn noensinne, samtidig som statsminister Odvar Nordli tiet om det han visste. To Ap-statsministre lot således den borgerlige statsminister steke under hensyntaken til sitt hemmelige Ap-Norge.

Vi har nå en statsminister som opptrer på samme måte som Nordli og Bratteli den gang gjorde.

Nygaard Haug-utvalget klarte å konkludere om Ingvald Godals kilder med at «det er lite sannsynlig at deres opplysninger er riktige» – uten å kjenne dem eller innholdet av deres beretninger! Det var samme kunststykke som da hun avskrev våre bevismidler, som hun heller ikke hadde sett.

Og de to offiserene (se kap. 8.15) som under stor risiko henvendte seg til Erling Norvik i 1982 ble like enkelt avfeid med at det nok var liten grunn til å ta dem alvorlig siden ikke noe ble gjort med saken den gangen.

Det er samme logikk – igjen av tydelig sofistisk karakter – som Morlille ble utsatt for i Ludvig Holberg «Erasmus Montanus»: Anders C. Sjaastad lyttet ikke til E-offiserene. Anders C. Sjaastad lytter ikke til tullinger. Altså er offiserene tullinger.

Og når det gjelder virksomheten i den såkalte Ruseløkka-bunkeren (der det heller ikke skal ha skjedd noe galt), tviler vi sterkt på at Nygaard Haug har fått inn den hele og fulle sannhet. Vi vil senere (i kap. 21.39) redegjøre for oppfatningen til en person som var med på å iverksette hele Ruseløkka-operasjonen til et bestemt, legitimt E-prosjekt, og senere stusset fælt over at aktiviteten var blitt dimensjonert mye større enn nødvendig for dette, og at informasjonene siden ble rapportert i former som tydet på at nordmenn ble avlyttet. Vi har dessuten selv en meget troverdig annenhånds kilde, dessverre anonym. om at det der skjedde ting som ikke tålte dagens lys.

En av de mest sentrale delene av utvalgets mandat var¹

«Utvalget skal, om det måtte komme over forhold, eller bli forelagt påstander som tilsier det, også undersøke og rapportere om det har vært ureglementerte forhold mellom Etterretningsstaben og utenforstående miljøer.»

Det var to «utenforstående» miljøer som var særlig i søkelyset, POT og Ap/LO. Vi retter i tillegg søkelyset mot E-tjenestens forhold til Mossad og dessuten til justisvesenet.

Denne boken er full av eksempler på sammenblanding på alle disse sektorer, eller i det minste viktige innfallsvinkler som utvilsomt burde vært gransket nærmere. Nedenfor følger oversikter med kommentarer over de av disse forholdene som et grundig arbeidende granskningsutvalg selv ville ha kunnet finne, endog uten de helt spesielle opplysninger som fremkommer i vår sak. Denne løy jo Nygaard Haug fra. I kap. 17.21 skal vi så informere om hva Nygaard Haug gikk glipp av på denne måten, både om sammenblanding og annet, selv om hun kanskje ikke er så lei seg for det.

På dette punkt var jobben nærmest servert på et fat for utvalget. Både selveste justisminister Grete Faremo og sikre Dagblad-kilder hadde allerede i november 1993 bekreftet sammenblandingen mellom E-tjenesten og Overvåkingspolitiet (POT). Vi har foran referert våre «forventninger» etter dette, se kap. 17.2. Faremo hadde riktignok forsøkt å gi dette et «historisk» tilsnitt ved å sende saken til et historikerutvalg, men hun hadde fått opplysningene i sin egen statsrådstid, og selv Nygaard Haug forsto vel at den ikke kunne strekke seg til før hennes mandat begynner i 1961. Var Nygaard Haug like interessert i å presse justisministeren til å oppgi identitetene til de «POT-eller-E-eller-hva?»-operatørene hun hadde besøk av, som i å presse Godal?

Ved siden av denne gullkantede muligheten kunne utvalget lett ha funnet ut mer om sammenblandingen med POT ved å granske

• Virksomheten i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester
• Virksomheten i Regjeringens sikkerhetsutvalg
• Forholdet mellom Frigaards kontor i POT og E-tjenesten (se særlig kap. 13)
• Dekkbedriften Kjettingfabrikken (se kap. 24.5) som hørte til i E-staben og utførte meget spesielle oppdrag for POT
• Dekkbedriften Norasondes operasjoner i vår sak med beskyttelse fra POT (se kap. 3. 4.)
• Diverse journalister/provokatører som hadde i oppdrag å forlede Stortinget og hvor de ble styrt og fikk sin ammunisjon fra

Det andre hovedområdet var eventuell sammenblanding mellom E-tjenesten og Ap/LO. I debatten har dette i nyere tid vært konsentrert om Trond Johansens rolle.

I rapporten redegjøres det for at man har intervjuet Trond Johansen og endel andre i E-staben. Det fortelles om hans innmelding i Ap i 1960 og tidligere medlemsskap i Oslo Arbeidersamfunn, samt hans mangeårige medlemsskap i Aps internasjonale utvalg fra 1973. Videre har man intervjuet Thorvald Stoltenberg om hans vennskapelige og faglige forhold til Trond Johansen og hans inntrykk av tilsvarende relasjoner med forgjengerne Frydenlund og Holst. Også enkelte andre politikere og ex-statsråder skal være intervjuet, i tillegg til «en del journalister og forfattere utvalget har vært i kontakt med». Endel av de sistnevnte skal ifølge Nygaard Haug ha hatt som sin oppfatning at det var sammenblanding, men de har ikke kunnet fremlegge primærbevis.

Nygaard Haug klipper så opp Johansens 50-årige karriére, hvorav minst halvparten som viktig Ap-tillitsmann og hele tiden som nær venn av en rekke Ap-topper, i små biter: Nei, det er ikke galt å ha venner som blir utenriksministre i tur og orden. Nei, det er ikke galt å ha masse møter med disse. Nei, det er ikke galt å diskutere politikk med disse eller gi dem råd i sikkerhets- og utenrikspolitiske spørsmål. Nei, det er ikke galt å være medlem av et parti eller utvalg i partiet (dette er forøvrig tvilsomt; alle viktige embets- og tjenestemenn vi kjenner utenom de som er Ap-medlemmer nekter absolutt – etter vår mening korrekt – å være med i partipolitiske utvalg på sitt arbeidsfelt). Nei, det gjør ikke noe om man sitter med masse informasjon om politiske motstandere f.eks. mens disse er i regjeringen, for vi vet jo ikke om disse blir røpet. På dette grunnlag utstedes det frikjennelse: Her er da ikke noe galt.

Dette er nærmest grenseløs naivitet. Det er samme type logikk som å at det finnes ingen stygge ord, siden det ikke finnes stygge bokstaver. Vi vet ikke om sofistene mente det også, men det ligger godt innenfor deres antatte spesialitet med paradoksal logikk.

Man ser fullstendig bort fra alle de muligheter som her foreligger for ureglementert informasjonsflyt, forhåndsvarsling, gjensidig påvirkning, hestehandel, back-scratching osv., og den nærmest umenneskelige oppgave det er å skille roller gjennom så mange år. Man ser også bort fra de opplagte gevinstmuligheter som må virke svært motiverende, og mulighetene for fullstendig hemmelighold av hva som skjer. Nå skal ingen dømmes ut fra muligheter, men her snakker vi om dømmekraft og habilitet hos aktørene. For oss er det opplagt at vi her står overfor en helt annen type embets-/tjenestemann enn det meget store flertall som anstrenger seg til det ytterste for å skille roller. Sammenblandingen og det utilbørlige ligger nettopp i å skape miljøer, rutiner og rammeverk uten innsyn slik at ingen kan vite sikkert hva som foregår. En slik analyse – som selv departementsråd Dag Berggrav var inne på i sin betenkning om samme sak – burde Nygaard Haug ihvertfall ha foretatt.

Men det hadde vært fullt mulig å komme lenger også. Nygaard Haug kunne f.eks. tatt utgangspunkt i hva Bengt Calmeyer skrev i sin bok «Forsinket oppgjør»¹.

«Det prinsipielt betenkelige ved at (Trond Johansen) hadde en sterk personlig tilknytning til et parti og deres fremste representanter, var det tydeligvis ingen som våget å ta opp, hverken I partiet, i andre politiske partier, som naturlig nok mislikte dette samarbeidet, eller i mediene – bortsett fra Klassekampen.

Årsaken til at det ikke ble tatt et oppgjør med denne utveksten er opplagt – man våget simpelthen ikke å legge seg ut med disse tjenestene, og det risikerte man jo hvis man utfordret en så sterk mann som Trond Johansen. …

Nå var selvfølgelig Trond Johansen mer enn et utvalgsmedlem og venn av Frydenlund og Stoltenberg. Så naiv kan man ikke være at man ikke forstår at han i realiteten ‘klarerte’ partifolk som skulle inn i en viktig posisjon. Og ‘medvirket’ om noen skulle ut …

(Reiulf Steen) kunne, hvis han ville, fortelle, han hadde selv vært med på å opprette den nære forbindelsen, eller i det minste kjente han til hvordan Frydenlund hadde fått trukket Trond Johansen inn i utenrikspolitisk utvalg, og hvordan dette samarbeidet var blitt utviklet, og der en stadig større krets av fremadstormende partimenn og redaktører og politiske journalister var trukket inn.»

Eller hun kunne lest intervjuet med Thorbjørn Jagland i «Vi som styrer Norge», der det heter²:

«- Har dere bedt Trond Johansen om opplysninger om personer?

– Aldri om norske personer, så vidt jeg vet. Selv kontaktet jeg ham i 1988 da jeg skulle til Moskva som partisekretær. Jeg ønsket å vite litt om de personene jeg skulle møte. Hvem de var, og hvem de representerte i systemet. Jeg fikk en grundig orientering om hva de sto for.

Dessuten har det fungert slik at noen av oss har tatt kontakt med Trond Johansen etter at vi er blitt kontaktet flere ganger av personell fra øst-ambassadene. Vi har fått svar. Det må være legitimt å kontakte ham i en slik sammenheng.

– Jeg mener personlig at han har vært i stand til å skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann, sier Jagland.»

Nygaard Haug måtte – hvis hun hadde lest boken, men det hadde hun visst ikke – spurt om E-tjenesten er en alminnelig opplysningssentral om interessante utlendinger. Kan f.eks. Høyres generalsekretær Eirik Moen ringe E-tjenesten for å få vite mer om folk han skal treffe på neste utenlandsreise? Kan Sigurd Allern få litt inside neste gang han skal til China? – eller USA? Kan vi ringe E-tjenesten og få vite hva den vet om Zwi Zamir og Mike Harari? Eller er det slik at denne tjenesten bare er åpen for medlemmer av Aps utenrikspolitiske utvalg? Er det i tilfelle en tjeneste han yter som «medlem av partiet», og er de informasjonene han gir – er de ervervet som «medlem av partiet», og ikke som «etterretningsmann»?

Og hvorfor er det slik at «noen av oss» (de samme som «snakker sammen»?) tar kontakt med Trond når de blir kontaktet av øst-spioner? De har jo plikt til å kontakte Overvåkingspolitiet i slike saker. Gjør de ikke det? Gjør ikke Trond det heller? Hva gjør han med disse opplysningene, som skulle vært brukt av POT i etterforskningen av øst-spionenes aktiviteter, noe Trond ikke skal gjøre.

Er disse spesialfunksjonene Trond yter til «noen av oss» i Ap er lysende eksempel på å «skille mellom rollene som medlem i partiet og etterretningsmann». Hva mener Nygaard Haug?

Alf R. Jacobsen kom også i skade for å løfte litt på disse slør (her brukt som eksempel på Johansens åpenhet, men i iveren etter å rose sitt forbilde avslører han også sammenblanding)³:

«Før vi la ut på en reise til Øst-Europa for en tid tilbake, ringte for eksempel en AP-redaktør jeg kjenner til Johansen og ga ham beskjed om hvor vi skulle. Jeg spurte ham hvorfor han ringte. Han svarte; – Jeg vet ikke. Det er bare slik vi pleier å gjøre det.

Det er ingen grunn til å legge for stor vekt på episoden som ikke kan utlegges som misbruk av en stilling i de hemmelige tjenester. Men episoden indikerer et fenomen: Johansen ble av mange betraktet som en institusjon, en slags høyere sosialdemokratisk høringsinstans, som man kunne henvende seg til for råd og hjelp.»

Dette kunne jo ikke Nygaard Haug tatt utgangspunkt i, siden Jacobsens bok kom ut etter utgivelsen, men hun kunne kanskje kommet på sporet av denne «høyere sosialdemokratiske høringsinstans» ved å intervjue Jacobsen eller andre. Det gjorde hun ikke. Men vi må nå spørre hva dette er. Blir Ap-redaktører og andre Ap-folk utstyrt med spesielle beskyttelsestiltak fra Trond når de «varsler hvor de går?». Hva slags nytte har Ap ellers av denne «høyere høringsinstans»? Har andre adgang til den? Er ikke dette sammenblanding heller?

Legg så merke til at dette er forhold til Trond Johansen som Ap-folkene innrømmer. De tror således at det ikke er noe kritikkverdig i slike forhold. Men hvor mye mer vet de som de ikke forteller om, fordi de forstår at det er «sammenblanding»?

Videre kunne utvalget ha studert sentrale politiske begivenheter og bakspillet rundt disse, og se om man kommer over påfallende roller spilt av E-tjenesten i forhold til Aps interesser. I kap. 26 er det redegjort for mange slike.

Men E-tjenesten er ikke bare Trond Johansen.

Vi har sikre bevis på at ihvertfall sjefen for E-tjenesten inntil 1994, Alf Roar Berg, har tilbakeholdt bevis som bekrefter «sammenblanding», både i sitt vitneprov til utvalget og i forhold til vanlig tjenestevei. Dette bevis som aldri tidligere har vært offentliggjort, kommer vi tilbake til i kap. 26.12.

Likevel mangler det ikke i media konkrete holdepunkter som utvalget kunne tatt fatt i. Her følger endel saker som vi tar opp i denne boken som også Nygaard Haug burde tatt opp:

• Virksomheten i Koordineringsutvalget for de hemmelige tjenester
• E-tjenestens etablering av dekkbedriften «Norasonde», der det også kryr av kjente Ap/LO-folk i bedriftens styre og omgivelser (se særlig kap. 3 og 25.3)
• Tilsvarende forholdet til Spilhaug-apparatet (se kap. 24.32.8) som sikkert Nygaard Haug kunne funnet hvis hun ville
• Utnevnelser til E-tjenester gjennom årene, særlig mot slutten av 60-tallet da det kom Ap-folk inn i en rekke stillinger til tross for at det sau en ikke-sosialistisk koalisjonsregjering (se kap. 8), men også senere, sammenholdt med søkerlistene. Har det vært forbigåelser til fordel for Ap-kaniner?
• Andre utnevnelser og ansettelser i Forsvarsdepartementet og ellers, av personer som var trenet opp som overvåkere i Ap/LO’s opprinnelige overvåkingstjeneste og ble overført til det offentlige apparat da denne tjenesten fra rundt 1970 skulle fusjoneres med dette. Se spesielt om John Øvrebo og John Sundhagen i kap. 24. 7. 4 og 6).
• Opplysningene fra Finnmarks-redaktøren Sverre A. Nilssen om bruk av A-pressen til etterretningsoppdrag hjemme og ute og om krav om sikkerhetsklarering av journalister (kap. 8.7.3. som forklart der en meget alvorlig sak som også involverer E-tjenesten)
• Opplysninger fra Nilssen og andre (kap. 8.7) om at E-tjenesten i mange år finansierte sekretærer i Ap og Aps organisasjoner for overvåkingsformål
• Opplysningene om hvordan Ronald Bye kom inn i Finnmarks-aktivitetene ved at Trond Johansen koblet ham til en lokal E-offiser at de sammen skulle drive overvåking, senere som formann/sekretær i partilagets styre (kap. 24.7.13)
• E-tjenesten v/Trond Johansen har sittet på dokumenter om Kaj Holst-saken, men nekter å utlevere disse slik at et 50 år gammelt mord fortsatt ikke kan oppklares (kap. 25.21). Er dette av hensyn til Rikets sikkerhet eller nålevende Ap-koryfeer?
• Trond Johansen (A) brukes av Einar Førde (A) til å forhåndskontrollere reportasjer i NRK⁴
• Etableringen av og senere bruk av Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) til å utdanne politikere fra særlig Ap men også andre partier til lojale medspillere med E-tjenesten (kap25. 10)

Noe av dette er nevnt i Nygaard Haugs rapport. F.eks. innrømmes det at⁵

«. . .E-tjenestens interesser, særlig i den periode også sikkerhetstjenesten lå under E-tjenesten, og før POT var særlig utbygget, kan ha tilsagt et visst samarbeid med arbeiderbevegelsen for å få rapporter derfra»,

men mener at det må ha vært før den periode utvalgets mandat omfatter. Det kan sikkert diskuteres. Men det er ikke særlig viktig. Vi er ikke en gang fortørnet over at det skjedde i datidens klima og med de formålene man da hadde. Men Nygaard Haug utelukker også dette som spor til hva som skjedde senere. Mange av nøkkelovervåkerne fra «gamle dager» i Ap/LO-overvåkingen ble senere ansatt/engasjert i E-jenesten og/eller dennes dekkbedrifter. Dette kunne utvalget også funnet ved f.eks. å starte i vårt dagsaktuelle materiale, men det vet vi jo at utvalget ihvertfall ikke ville.

Vi gjentar at vi har all verdens sympati for virksomheten inntil ca. 60-tallet for å passe på kommunistene, og mer enn villig til å anbefale at samfunnet så mange år etter tilgir eventuelle overtramp. Det vi misliker er tildekkingspolitikken, som aldri kan gi klarhet eller skape tillit. Dessverre er dette en gjennomgående metode for alt gammelt man kan holde hemmelig og alt nytt man for enhver pris må holde hemmelig. Avdekking av gamle synder kommer først når dette blir tvunget frem eller finnes hensiktsmessig for å avlede oppmerksomheten fra nye forhold, og da blir det «synder», selv om operatørene egentlig burde hatt medalje.

Ronald Bye har sagt at han fryktet at E-tjenesten ville gå fri etter Nygaard Haug-rapporten, og at overvåkingen skulle få skylden⁶. Vi er enig. Overvåkingen må ta sin del av skylden, men langt fra alt.

Dette er et tema vi går grundig inn på i denne boken. Det kunne Nygaard Haug også ha gjort. La oss her bare minne om de angrepspunkter vi har funnet:

• Lillehammer-saken (se kap. 25.18-19), som omhyggelig og i hemmelighet ble manipulert vekk fra Nygaard Haugs mandat, byr på et vell av sammenblanding sannsynligvis både for, under og i alle år etter drapet
• Trond Johansens kontakter med Mossad via Gehlen-organisasjonen under hans opphold i Tyskland i 40-årene (se kap. 3.3 og 5.2.)
• Tungt-vann til Israel (se kap. 5.4)
• E-tjenestens medvirkning til kanonbåtleveransene til Israel i 1969 (se kap. 5.6)
• Sammenblandingen mellom det israelske «stay behind»-apparatet under Israel Krupp og det norske (se kap. 24.3.2.3 og 25.16-19.)
• Israel Krupps bistand til å etablere E-tjenesten i Platous gt (se kap. 5)
• U-2-saken
• Virksomheten til Kjettingmannen (se kap. 24.5)
• Felles bruk av provokatører/korrumpering av journalister (se kap. 20)
• Germa Lionel-saken (se kap. 5.7.4.)
• John Fredriksen-saken (se kap. 21.9)

Her er det mye rart, særlig hva vi har registrert i vår sak, men ihvertfall noen innfallsvinkler utvalget kunne ha funnet selv uten våre opplysninger:

• Riksadvokatens og store deler av justisvesenets innsats for å tildekke Lillehammer-saken (se kap. 25.18)
• CC’s opplysninger om Trond Johansens evne til å utvirke eller frafalle påtalebeslutninger (se bl.a. kap. 21.10.)
• Forbindelser mellom E-tjenesten via underavdelingen i POT til å skaffe seg allierte i politi og rettsvesen ved hjelp av «overskuddsinformasjon» som kan hjelpe fint på politifolkenes karriere
• Leve Videre-saken (se kap.21.4)
• John Fredriksen-saken (se kap. 21.9.)
• Tollefsen-saken (se kap21. 10) og mange andre saker i dette kapitel

Nå skal fru Nygaard Haug få vite noe av hva hun ville ha fått fra vårt materiale om vår sak til granskning vedr E-tjenesten, både ymse sammenblanding og annen snacks, hvis hun ikke hadde løyet seg fra dette:

• Hvilken rolle Industrivernet, som i sin tid ble etablert som en av E-stabens dekkorganisasjoner, spilte i vår sak
• Hvilken rolle bedriften Norasonde, som i sin tid arbeidet for E-stabens, og denne bedriftens tidligere ansatte spilte i vår sak
• Hvilken rolle Kontoret for Samband, Sikkerhet og Beredskap i UD (SSB) spilte i vår sak (ambassadør Georg Kristiansen kjenner dette kontoret meget godt fra sin tid i UD da han foreslo UD’s spionjakt)
• Hvilken rolle en tidligere mangeårig ansatt i Etterretningsstaben, nå borettslagsformann, spilte i vår sak herunder hans kontakt med en dame ansatt i Politiets Overvåkingstjeneste (POT)
• Hvilket personlig engasjement sjefen for E-staben. general Alf Roar Berg. hadde i vår sak
• Hvilket personlig engasjement og hvilken bruk av underordnede ledd nestkommanderende og seksjonssjef i E-staben, Trond Johansen, sto for i vår sak
• Hvilken rolle Trond Johansen har spilt sammen med Mossad og Mossads apparat i Norge – ‘Tsafririms’ etterretningsceller (‘Frames’) (Tsafririm var for noen år tilbake under ledelse av Dan Ærbel, en av de Lillehammer-dømte)
• Hvilken rolle Trond Johansen spilte sammen med Iver Frigaard i vår sak
• Hvilken rolle Trond Johansens kontorsjef spilte i vår sak, både som samarbeidspartner for andre deltakende og personlig engasjement
• Diverse navngitte enkeltmannsfirmaer med sannsynlig tilknytning til E-tjenestens rolle i vår sak
• Diverse navngitte radioamatører med oppdrag sannsynligvis også for E-staben i vår sak
• Hvilken rolle Spilhaug-apparatet (se kap. 24.2.3.8 og 25.26.1) – den norske IB-skandalen har spilt i vår sak

Nygaard Haug ville således fått nok å gjøre med vår sak om hun hadde ønsket det.

Major Anders Hellebust, selv etterretningsoffiser fra 1972 til 1975, ble intervjuet av Klassekampen etter avgivelsen av Nygaard Haug-utvalgets innstilling sommeren 1994¹:

«NYGAARD HAUG UTEN TILLIT:

KK: – Stemmer konklusjonene i Nygaard Haug-rapporten med det du kjenner til om e-Tenesta?

AH: – Nei, det gjer dei ikkje. Då må i så fall fleire av del kjeldene eg brukar lyge, og eg har større tillit til kjeldane mine enn til Nygård Haug-utvalet, seier Hellebust.

Hellebust sine kjeldar har arbeidd fleire år i E-tenesta, og ein av dei arbeidde og i Ruseløkka -bunkersen.»

Hellebust sier videre at han mener Nygaard Haug-utvalget hadde vært «svært ukritiske til Trond Johansens politiske verksemd». Utvalget hadde vært «Svært venleg innstilt til styresmaktane si tolking av saka.». Han savnet også fra Nygaard Haugs side

«… ei drøfting av om det ville være naturleg for del som arbeidde i Ruseløkka å fortelle at dei har drive ulovleg arbeid – om dei eigentleg er interessert i å seie sanninga.»

Andre kommentarer som nå haglet ned over utvalget fra stortingsrepresentanter og lederskibenter desslike var «et rent bestilingsverk», «hvitvasking av E-tjenesten» og «Ap-lakeier». I et tilsvar sa nå Nygaard Haug:

«… Men kritikken fra selv ansvarlige politikere rettes mot vår hederlighet, tillit og integritet. Det virker krenkende og urettferdig.»

Dristig, av en som vet hun har løyet! Så snur hun kritikken mot Stortinget selv:

«Forsvarsminister Jørgen Kosmo har til meg også sagt at han har søkt råd om valg av enkeltpersoner i utvalget hos relevante politikere og komiteer i Stortinget, spesielt Forsvarskomitéen,»

Vi har nevnt at Nygaard Haug i ett av sine intervjuer hadde spurt retorisk: Hva skulle vi gjort annerledes¹?

Vi har senere notert oss at lederen i Stortingets Granskningskommisjon, som ellers tok Nygaard Haug i forsvar, ufrivillig ga veiledning om svaret²:

«- Vi går lenger enn Nygaard Haug-utvalget. De har i stor utstrekning funnet sine informasjoner i etterretningsstaben. Vi leter også i arkivene på avdelingsnivå i Forsvaret andre steder i landet.»

Lund avslører mao. at Nygaard Haug «i stor utstrekning» baserer sin frifinnelse av E-staben på informasjoner fra E-staben! Var det ikke det vi fryktet? Svaret er derfor ikke så fjerntliggende: Nygaard Haug kunne bygget på en rekke andre informasjonskilder også. Som f.eks. alle de vi hadde gitt til Edward Dahl, men som Nygaard Haug var villig til å lyve for å slippe å få.

Eller hun kunne lest hva selveste justisministeren beskrev i VG (se begynnelsen av dette hovedkapittel): At det blant flere kategorier overvåkere finnes en type teknikere som:

• ikke vet hvem arbeidsgiverloppdragsgiver er
• tror (uriktig) at arbeidsgiver/oppdragsgiver er Justisvesenet/Overvåkingspolitiet
• i alle år holdes i denne uriktige tro
• også mottar «lønningspose»/utgiftsgodtgjørelse som opprettholder denne uriktige tro
• heller ikke er ansatt i E-staben
• i virkeligheten er knyttet til E-staben

Dernest kan vi nevne en annen kategori som:

• vet hvor de er ansatt (og det er ikke hos de hemmelige tjenester)
• samtidig er «tilknyttet E-staben»

Deler av personellet i begge kategorier opparbeider kontinuerlig sine statspensjonspoeng som følge av sitt formelle ansettelsesforhold – andre overføres til statspensjon med «opparbeidede/tilpassede» poeng først ved oppnådd pensjonsalder eller noe før! Vi vil imidlertid understreke at de fleste i sistnevnte kategori absolutt ikke har hatt behov for samtale med justisministeren, men enkelte burde ha gjort det.

Nygaard Haug vet av sine egne undersøkelser³ at dette er en egen kategori personer med såkalt løs tilknytning til E-tjenesten. Til tross for at hun hadde mer enn et halvt år på seg etter at justisministeren innrømmet dette forholdet, har hun ikke gjort noe som helst for å granske virksomheten som er drevet og fortsatt drives av disse frittsvevende teknikerne «med tilknytning til E-staben». Hun burde forstått at dette var hennes hovedoppgave. Dette er en del av det vi har beskrevet som den «fjerde tjeneste», hvis eksistens er benektbar overfor alle som ikke – slik som Nygaard Haug, men hun er en av de meget få – sitter med E-tjenestens oversikt over organisasjon og total økonomi.

Som justisministeren sa til VG⁴:

«Det er meget, meget alvorlig når det dukker opp tegn på uklare kommandolinjer mellom Forsvarets E-tjeneste og Politiets Overvåkingstjeneste. Slike forhold er fullstendig uholdbare.»

Det var nettopp disse uholdbare forhold Trond Johansen og Iver Frigaard monopoliserte seg imellom på 80-tallet, og enda mer uholdbart ble det når man skjøtte på med Mossads lokale etterretningsapparat i Norge.

At man måtte se etter noe annet enn E-tjenesten spesifikt gjorde vi også klart for utvalget⁵:

«(Vi) ønsker å få frem at det i det vesentlige er det man kan kalle ‘den 4. hemmelige tjeneste’, dvs. operasjoner med spor til alle de tre hemmelige tjenestene m.v., som har opptatt Ramm og Setsaas. De vil derfor i forbindelse med presiseringen søke å få frem at det i mindre grad er snakk om E-tjenesten i egentlig forstand. På spørsmål sier Setsaas imidlertid at det ikke er tvil om at mange av de spor Ramm og Setsaas forfølger, dessverre fører inn til en bestemt del av E-staben.»

Nygaard Haug «forsto» ikke dette heller. Men kunne man egentlig ha ventet det, så grenseløst tungnem hun var med å oppfatte meget enklere poenger?

Norsk samfunnsliv har de senere årene tilført språket endel nye uttrykk, slik som «en mong» og «en lødd». Hva med «en nygaard-haug»?

Men Statsministeren må ha ment at hun gjorde en førsteklasses jobb. Under utvalgsarbeidet ble hun tildelt sin St. Olav.

Hun er ikke den første som er blitt belønnet fra Slottet for sin innsats for E-tjenesten. Ifølge CC ba Vilhelm Evang sin tid sin nestkommanderende Andreas Kielland Rygg om å utvirke at to stay behind-folk, Jens Lien og Rolf Riise, fikk Kongens fortjenestemedalje i gull¹:

«Rygg hadde gode forbindelser i forvaltningen og svigerfaren, byfogd Harald Gram var meget innflytelsesrik. Kommandørkapteinen (Rygg) fikk ikke vite hvorfor hans sjef ønsket at disse to industriledere skulle få utmerkelsen, men sørget for at så skjedde. Dette var selvsagt ingen stor sak, men ganske artig. Ved at industrilederne ble tildelt Kongens gull viste Evang overfor Lien/Platou-utvalget hvor bred hans innflytelse var og helt frem til Slottet.»

Etter at boken var utgitt, ble CC kontaktet av folk som kunne fortelle at både Vilhelm Evang og Trond Johansen hadde utvirket at personer som etter deres mening fortjente det også hadde fått St. Olav! ²

Etter avgivelsen av innstillingen ble Agnes Nygaard Haug belønnet med verv som kst høyesterettsdommer (se kap. 25.15.4).