Sverre A. Nilssen var i 30 år fra 1950 redaktør av Ap-avisen Finnmarken. Han ble intervjuet av Dagbladet i anledning av at han i 1990 utga boken «Redaktør i grenseland»1:
«Partiet og overvåkingspolitiet gikk helt over i hverandre. Sekretærer i arbeiderbevegelsen ble lønnet av Etterretningstjenesten …
I begynnelsen var det beinharde forhold. Kommunistene sto sterkt i Finnmark og vi i Arbeiderpartiet ble fort trukket inn i brutal kamp mot dem. Jeg fikk beskjed fra Haakon Lie om å lage lister over folk som kunne rapportere om kampene i fagbevegelsen og kooperasjonen. Litt seinere tok Overvåkingspolitiet i Sør-Varanger kontakt. De hadde den lista jeg hadde gitt Haakon Lie og spurte om ikke disse folkene også kunne jobbe for politiet. …:
«Vi gjorde nå alt mulig. Som pressemann hadde jeg gode kontakter. Det hendte jeg var i Sovjet. Da rapporterte jeg til norske myndigheter om militære bevegelser. En gang smuglet jeg mikrofilm hjem. Og hjemme opptrådte vi i redaksjonen like ofte i uniform som i sivil. Kampen mot kommunistene var i den første tida like vanlig som skjorta og ræva, som vi sier nordpå.»
Han forteller videre at han under de store spionsakene «vervet» en dame på telefonsentralen til å spionere på konkurrenten, Høyre-avisen Finnmark Tidende (redaktør Erling Norvik).
«Nilssen hevder at den tidligere AOF-sekretæren Hans lngebrigtsen bare jobbet for opplysningsorganisasjonen som en ren kamuflasjejobb.
– Han sto på Vilhelm Evang og Etterretningens lønningsliste.
Det var først i 1960-åra Finnmarksredaktøren begynte å bli alvorlig betenkt over det intime samarbeidet mellom parti og overvåking. – Det var da de kom og spurte meg om tidligere statsråd og fylkesmann Peder Holt var til å stole på at jeg virkelig fikk støkken. Samtidig ville de vite om stortingsrepresentant Harry Klippenvåg var til å stole på. Dette skjedde like før hedersmannen Peder Holt døde i 1962. …
– Så seint som rundt 1970 fikk jeg beskjed om at alle ansatte i avisen skulle sikkerhetsklareres. Men da ba jeg dem reise og ryke.»
Det siste punktet er langt mer alvorlig enn det virker ved første øyekast. Frem til 1965 var E- og S-tjenestene sammen i en fellesstab, men fra 1966 er det FO/S (sikkerhetsstaben) som utsteder eller nekter klarering. Grunnlaget for sikkerhetsklarering involverer imidlertid også POT og E-tjenesten. Sikkerhetsklarering er en pågående prosess som utløser omfattende undersøkelser og hemmelig registrering av riktige eller gale personopplysninger i regi av og i alle tre tjenester, og det er både ulovlig og meget grovt å iverksette dette mot personer som ikke frivillig har underkastet seg dette ved med åpne øye å søke stillinger eller virksomheter som krever klarering. i verste fall kan regulær overvåking iverksettes.
Ronald Bye begynte forøvrig sin overvåkingskarrière som LO-sekretær i Finnmark. Han ble introdusert til Trond Johansen en gang midt i 60-årene i forbindelse med et landsmøte i Ap av E-mannen Halfred Skau, major ved grensekommisariatet i Kirkenes som Bye hadde nære forbindelser med, og deretter invitert hjem til Johansen. Senere ble Ronald Bye formann i øst-Finnmark Arbeiderparti med samme Halfred Skau som sekretær2.
La oss igjen understreke at vi slett ikke tar avstand fra disse aktivitetene. Tvert imot ble det – kanskje særlig i Finnmark – gjort en fremragende innsats for å bevare Norge fritt, med vaskeekte Moskva-kommunister og spionreir alle veier. For oss er saker av denne typen interessante bare på to måter: Som historisk introduksjon til den gradvise sammensmeltningen mellom Aps hemmelige tjenester og store deler av de tre offisielle, til «den fjerde tjeneste»; og som eksempel på hvorfor den kriminelle utviklingen de siste tiårene fortsatt nødvendiggjør hemmelighold og benektelse, når operatørene fra denne tiden egentlig burde hatt medaljer alle sammen. I full offentlighet.