Kategoriarkiv: 7. HVEM ER TJUV OG HVOR ER POL’TI?

7. HVEM ER TJUV OG HVOR ER POL’TI?

I utgangspunktet nølte vi med å gå til Politiet. Vi visste at Oslo Politikammer lekker som en sil, og åpenbart bytter opplysninger med mediafolk i bytte mot samarbeid om løsning av kriminalsaker. Det er vel og bra, men særlig Ramm var svært lite lysten på å bli eksponert og sikkert latterliggjort med påstander om overvåking før dette eventuelt lot seg ettertrykkelig bevise.

På den annen side måtte det altså etableres ro i bedriften, og Ramm gikk med på å anskaffe privat etterforsker. En av Oljerevy-partnerne, Knut Larsen, påtok seg å samarbeide med Setsaas for å finne og engasjere en etterforsker. De tok først kontakt med Bjørn Frang i Aktor Sikkerhet, og la frem hele saken for ham. Han fant den meget interessant, og var med på flere møter. Før han fikk begynt å jobbe, sa han imidlertid nei takk. «Saken var for stor.»

7.1 «I almen interesse»

I mellomtiden var etterforskningen av den falske bevisførselen i saken mellom Redd Barna og Setsaas avsluttet. Ingen var i tvil om at den måtte anmeldes. 6. september 1990 hadde bl.a. Setsaas, Aamodt og Holst møte med politiinspektør Leif A. Lier. Anmeldelsen1 ble senere henlagt2 og anket3 og henlagt4 igjen. Ikke på noe tidspunkt foretok Lier noen form for etterforskning av saken. Via en journalist med særdeles gode kontakter til systemene fikk Ramm senere beskjed om at grunnen til henleggelsen var at Redd Barnas advokat Annæus Schjødt hadde pensjonert seg og skulle flytte til Sør-Afrika, slik at det ikke var fare for gjentakelse. Hensynet til Setsaas talte heller ikke for å gjøre noe, fordi han jo «heldigvis» var blitt frikjent. Under omstendighetene var det da liten grunn til å ødelegge navnet til en gammel hederskronet advokat.

På dette møtet kom det ved en tilfeldighet frem at det også kunne være en avlyttingssak på gang. Lier fattet straks interesse.

Da det ble klart at Lier var interessert, så Ramm mer positivt på å trekke inn Politiet. Erfaringen med Frang var også nedslående for det konkurrerende private markedet. Han kjente Lier fra Oslo Høyre og Oslo Bystyre, og regnet ham som en venn han kunne ha tillit til, og som sikkert ville sørge for nødvendig diskresjon. Også Aamodt hadde et meget godt forhold til Lier. Setsaas var meget skeptisk, men ga seg. Dessverre viste det seg senere at Setsaas hadde mest rett. Han hadde bygget sin skepsis på kjennskap til Liers bakgrunn, som vi andre nok la for liten vekt på:

Liers første kjente sak av betydning var faktisk Lillehammer-saken, der Lier var en av etterforskerne. Det er velkjent at denne etterforskningen ble manipulert ovenfra ved inngrep fra Jens Chr Hauge, oftest via påtalemyndigheten. Vi kjente imidlertid ikke da til den åpenbart nære kontakt Lier må ha hatt med drapsdømte Sylvia Rafael, senere Sylvia Rafael Schjødt5

«(Sylvia RafaeI) sendte tegninger til kriminalbetjent Leif A. Lier, der hun fremstilte seg selv som lille Rødhette og han som den store stygge ulven – med snadde mellom tennene.»

I tillegg til de bekjentskapsforhold han måtte ha opparbeidet til ekteparet Schjødt i forbindelse med etterforskningen og rettssaken, har han også deltatt i beskyttelsesaksjoner for ekteparet senere, i forbindelse med terrortrusler mot Sylvia i slutten av 80-årene. Som tillitsmann i Redd Barna hadde han kanskje i tillegg vært godt informert om rettssaken mellom Setsaas og Redd Barna, og hatt kontakt med Schjødt på den måten også.

I 1977 var Lier etterforsker under «listesaken»:

«De to ganske ukjente politimennene som drev etterforskningen, Arne Huuse og Leif A Lier svingte seg gjennom den opp til å bli rikskjendiser og senere toppfolk i politiet …6»

I 1979 ble han engasjert i en annen sak mellom Ivar Johansen og Forsvaret. Striden gjaldt hva som kunne stå på trykk i en norsk utgave av en CIA-bok der Ivar Johansen skulle skrive et ekstrakapittel om «CIA i Norge». Lier var her den som avhørte Ivar Johansen7. I forbindelse med begge disse sakene måtte Lier ha arbeidet nært sammen med Trond Johansen.

Lier var fra første møte8 vennligheten selv og meget interessert i saken. Han aksepterte fullt ut at kontakten kunne være uformell uten anmeldelse, for å hindre lekkasje. «Saken berører jo betydelige almene hensyn, så det er helt i orden,» bekreftet han. Alt materiale skulle forbli på hans kontor, i hans safe, inntil videre.

På møte med Lier 8. oktober 1991 ble vi enige om at han skulle kontakte Overvåkingspolitiet for å sjekke om det foregikk noen overvåking man der kjente til, eventuelt basert på misforståelser. Vi la nå stor vekt på å understreke at Lier skulle kontakte Urdal, ikke Frigaard. (Frigaards befatning med Mossad/asylsøkersaken var nå kjent9 og det var god nok grunn til at Lier burde tatt poenget.) Likevel ringte Lier straks etter tilbake. Han hadde likevel snakket med Frigaard, som erklærte at POT ikke hadde noen overvåkingsaksjon mot noen av oss10. «Men han kunne ikke garantere at ikke andre gjorde det,» hadde han lagt til11. Vi mislikte sterkt at vi pånytt ble avledet fra Urdal og henvist til Frigaard, denne gangen på grunn av Lier. Men det var greit å få dette bekreftet12.

Lier hadde også et møte med seksjonssjef Trond Johansen i E-tjenesten. Vi ble meddelt at det heller ikke herfra var noen aksjoner rettet mot oss13. E-tjenesten driver ikke med lovlydige norske borgere, må vite.

Lier påtok seg også å få bekreftet episodene i POT hos Frigaard/Gald. I desember ga han foreløpig svar: Schjødt kunne ikke ha vært der, fordi han ikke var inn/ut-skrevet i besøksprotokollen, noe alle måtte gjøre. Men det visste vi fra før. Vi gjentok hva det var Lier skulle ha undersøkt (se kap. 1), og endelig kunne han i januar fortelle at han nå hadde avhørt vaktene, og at det var korrekt at Schjødt hadde vært i POT mens Setsaas hadde møte med Gald. Det viste seg å være den eneste nytten vi hadde av Oslo Politikammer14.

I det hele tatt la vi frem det meste av hva vi hadde i full åpenhet til Lier. Spesielt gjaldt det avdekningen av overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. I ettertid er vi dessverre overbevist om slike informasjoner gikk like fort ut gjennom sprekkene på baksiden som de gikk gjennom døren i Liers safe.

Blant disse var også opplysningene om at vi hadde avdekket overvåkingsleilighetene på Lindebergåsen. Dette må ha vært meget alvorlig, for kort tid etter ble det nærmest arrangert «Best In Show»-oppvisning av schäferhunder i omgivelsene. Overvåkerne måtte ha beskyttelse. Setsaas og Holst pleide nå spøkefullt å konkurrere i hvem som hadde sett flest schäfere på en spasertur i nabolaget. Verre var det at Setsaas en sen kveld ble utsatt for en temmelig truende opplevelse. Han skulle til å kjøre inn i garasjen da det dukket opp en utlending15 som oppfordret Setsaas til å stige ut av bilen. Da han var i ferd med å gjøre det, oppdaget han en større gjeng sto bak et garasjehjørne klar til å storme frem. Han fant det da tryggest å smelle igjen bildøren og rygge ut i en fart. Episoden ble anmeldt, men etterforskerne slo seg til ro med at gruppen trengte hjelp til å skifte et punktert dekk.

Knut Larsen, som var en slags teknisk koordinator for de private etterforskerne innenfor Norsk Oljerevy, landet en gang i denne tiden på Fornebo etter en utenlandsreise. Setsaas var pr telefon fra Amsterdam varslet om ankomstdata og ventet utenfor. Larsen er en meget hyppig flypassasjer som ser ut som – og er – en meget korrekt og pertentlig forretningsmann med helt reglementsmessig dress og normal bagasje. Han hadde aldri vekslet et ord med tollerne på Fornebo. De øvrige passasjerene var en svært broget blanding av alle slags farger og rike muligheter for tollerne til å følge sine vanlige erfaringer eller fordommer om hvem man burde stanse. Denne gangen ble han imidlertid stoppet bryskt og holdt tilbake til alle andre passasjerer var passert. Han ble da tatt inn i avkledningsrom, og opplevet å få både kropp, klær og bagasje gjennomgått til mindre kvadratmillimeter selv på de mest intime steder. Selv forretningsdokumentene ble tatt fra hverandre ark for ark for å se hva som var mellom. Denne typen undersøkelser av reisende skjer bare på grunnlag av meget sterk mistanke. Tollerne måtte ha mottatt et meget troverdig tips. Fra hvem?

Dette bragte opp problemstillingen om kriminaliserende provokasjoner. Det ble ikke funnet noe på Larsen (men han fikk ikke ett eneste ord som unnskyldning), men var dette en advarsel? Hva med neste gang? Kunne det bli plantet noe som kunne bli funnet? Presten Holst tok denne muligheten meget alvorlig. Da han senere var på reise til Ecuador, orienterte han på forhånd Kjell Magne Bondevik om denne risikoen slik at Bondevik om nødvendig kunne være sannhetsvitne i ettertid. Flere av oss andre vurderte faktisk å gjøre avtale med Tollvesenet om fast, forhåndsbestemt kontroll ved hver hjemkomst slik at vi kunne fri oss fra enhver eventuell mistanke om smugling om noe ble funnet. Vi nøyet oss likevel med ulike varianter av Holsts metode.

I det hele tatt var det mye som spisset seg til i denne perioden. Årsaken var nok at motpartens folk gjennom alle våre rapporter til Lier forsto at vi var i full sving med å finne ut mer enn de hadde godt av. En spesiell episode var særlig urovekkende:

Selv om vi hadde begynt med Politiet, fortsatte vi å supplere med privat etterforskning, særlig fordi det i alle tilfelle gikk sent med Lier. Etter at Frang trakk seg trengte vi ny etterforsker. Vi fikk tips om at den tidligere sjefen for Kriminalvakta., Arne K. Tangstad, en tøffing som hadde gravd opp lik på søppelfyllinger, drev en slags privat pensjonistpraksis. Han sa ja takk, og begynte i september. I forbindelse med møter med oss fikk han to ganger bilen sin kraftig skadet med manuelle slagvåpen e. 1. Han var ikke i tvil om at det hadde sammenheng med hans nye engasjement og sendte regning til oss på skadene.

Tangstad hadde såvidt begynt å jobbe da Mossad/asylsøker-saken førte til sjefsskifte i POT. En ny overvåkingssjef – Jan S. Grøndahl – ble utnevnt, angivelig for å rydde opp. Vi trodde dette måtte være «en hvit mann». Tangstad kjente ham fra før, og tilbød seg å ta et møte med ham for å få hele saken løst i minnelighet. Kanskje var det en slags lovlig overvåking på et misforstått grunnlag som kunne ryddes opp? For å forklare alvoret og mulighetene for at det var noen ukontrollerte krefter i sving ville han også redegjøre for en episode en sen kveld på Lindebergåsen der Setsaas på nære nippet hadde sluppet unna en gjeng svært truende personer (en episode som ikke ble etterforsket til tross for politianmeldelse). Vi syntes det var en god ide, og ventet spent på tilbakemeldingen.

Tangstad møtte flere av oss rett etter møtet i en leilighet på Nordstrands-kanten16, temmelig oppskjørtet, og redegjorde for følgende korte samtale etter at han hadde forklart hvorfor han kom:

Grøndahl (med referanse til den truende gruppen personer): – Jaså, begynner han å bli redd nå?

Tangstad: – Nei, ikke akkurat redd, men han vil jo gjerne komme til bunns i slike saker.

Grøndahl: Jeg skal si deg noe, Tangstad: Du bør ligge unna denne saken, ellers kan det gå deg ille.

På grunn av dette og bilknusingen kom også Tangstad til at han burde trekke seg fra saken. Kort tid etter flyttet han fra Oslo til Volda, der han tok jobb som mekaniker på en bensinstasjon. Når man ringte hans jobbtelefon, svarte han «Grava». Ironisk nok17.

Særlig opptatt må motparten ha vært av å få tak i bokmanuskriptet og finne ut mest mulig om hva vi visste. De forsto nok at boken ikke bare ville komme til å dreie seg om Guatemala, men at det også ville bli snakk om avlytting, Mossad Norge, overvåkingsleiligheter og litt av hvert som de ikke kunne vite om vi visste eller ikke. Det var jo riktigere enn de ante. De har hittil klart å unngå Guatemala-boken ved å holde oss sysselsatt med noe mye større og viktigere. Ikke før nå er vi imidlertid kommet så langt med motetterforskningen av dette at det ble grunnlag for bok. Men det kunne ikke motparten gå ut fra da.

1 Anmeldelse innlevert høsten 1991 til politiinspektør Leif A. Lier.

2 Henleggelse primo 1992 overlevert fra Lier, ledsaget av en kommentar om at «Dere må gjerne anke, men resultalet blir det samme.» Han visste hva han snakket om. Senere oppdaget vi at Lier og hans overordnede Mikkelsen i en annen sak ba statsadvokatene i Eidsivating om råd vedrørende etterforskning og konklusjoner på forhånd, og i saker vedrørende etterretning og overvåking faktisk rapporterte dit og ikke til Haugli. Et fint utgangspunkt for habilitet i ankebehandlingen!

3 Primo 1992.

4 Våren 1992 – av Lasse Qvigstad.

5 David B. Tinnin og Dag Christensen: «Nummer Tretten». Cappelen 1976. S. 223.

6 Steinar Hansson i Dagbladet 28.10.94.

7 Saken er beskrevet som innledning til det aktuelle kapitel i Philip Agee/Louis Wolf: «CIA i Europa». PAX 1979. S. 62.

8 Juli 1991.

9 Startet i Aftenposten 17. september 1991, Urdal/Frigaard gikk av i oktober.

10 Dette fremgår også av Liers rapport til sin overordnede Mikkelsen og deretter til Eidsivating, datert 3. juli 1992.

11 Det siste fremgår ikke av rapporten.

12 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

13 Bekreftet i Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

14 Men dette er ikke nevnt i Liers brev til Mikkelsen av 3. juli 1992. Vi var imidlertid tre personer til stede da han bekreftet dette.

15 Vi får understreke at vi selvsagt ikke mener at det er noe spesielt farlig å treffe utlendinger. Det er imidlertid et faktum at vi har mange som oppholder seg i Norge på Fremmedpolitiets nåde, og derfor kan være særdeles lette å rekruttere til ymse formål hvis de får inntrykk av «øvrighet» står bak. Mange av våre spor går til Fremmedpolitiet.

16 17. oktober 1991.

17 I sin forklaring til Dahl-gruppen har Tangstad valgt å ikke bekrefte denne samtalen. Vi fortenker ham ikke for det. Det er flere ved siden av oss som har hørt ham fortelle om denne samtalen. En kjent daværende NRK-reporter tryglet ham om å fortelle historien foran kamera, med avtale om at filmen skulle låses ned til han selv ville frigi den, slik at den ihvertfall var oppbevart for historien, men dette fant han heller ikke å kunne gjøre.

7.2 To oppvartere

En av kvinnene i våre omgivelser oppfattet at det ble snakket om militær etterretning, og valgte da å fortelle om opplevelser hun nylig hadde hatt. To ganger hadde hun vært gjenstand for helt usedvanlig oppmerksomhet fra kjekke menn på en av byens danserestauranter. Begge gangene hadde hun avtalt møtestedet på forhånd. Begge gangene sto det spesielle «oppvartere» klar på forhånd. Det var ingen tvil om at de ventet spesielt på henne (det kunne bare vært organisert ved telefonavlytting), og hun ble så oppvartet på alle bauger og kanter hele kvelden og lenge deretter. En gang forsvant det et sett nøkler til hennes leilighet, funnet igjen uker senere inne i leiligheten på et sted hun så hver dag.

Begge hadde etterlatt seg visittkort. Begge virket som om de hadde uvanlig mye kunnskap om selskapene i Risalléen 53, og begge stilte heftige spørsmål og avga nokså spesielle uttalelser.

Oppvarter nr. 1 het Terje Buljo. På hans visittkort var det anført «kontorsjef» og «Forsvarets Overkommando». Det var lett å fastslå at han var kontorsjef i Trond Johansens seksjon i Etterretningstjenesten, bare to nivåer under Johansen. Nr. 2 drev et enmannsfirma. Han var radioamatør og kunne på andre måter knyttes til tjenestene.

Lier ble varslet, og kunne snart fortelle at nr. 1 bare var ute på vanlig sjekking. Det forklarte vedkommende også til Dahl-gruppen. Nr. 2 ble såvidt vi vet bare avhørt av Dahl, med samme forklaring. Rimeligvis.

Begge visittkortene ble fremvist til Ramm, sammen med en grundig redegjørelse om episodene som vedkommende kvinne selv fant mistenkelige. Ramm mente at Setsaas burde få begge historiene førstehånds, og ringte ham for å få ham til å besøke henne privat.

Like etter ble hennes velholdte BMW ramponert. Den sto på gaten sammen med en lang rekke andre biler. Det var ikke stjålet noe fra den. Ingen andre biler var rørt.

Like før Setsaas skulle komme på besøk ringte Lauritzen – den tredje private etterforskeren – og varslet om at hun måtte kontakte Lier. Liers budskap var at hun absolutt ikke måtte slippe Setsaas inn uten at det var politifolk tilstede, for han var farlig. Hun hadde da ikke hatt svært meget med Setsaas å gjøre, så det var lett å skremme henne. Hun ringte derfor straks til Ramm – uten å nevne noe om forhistorien – for at han skulle sitte i telefonen mens en uspesifisert person kom opp i oppgangen og ringte på døren. Først en tid etter at hun hadde hørt Setsaas’ skritt nedover trappeoppgangen igjen, våget hun å bryte telefonforbindelsen, og først en tid senere våget hun å fortelle om episoden. Politiinspektør Lier ville overfor VG ikke kommentere noen del av saken1. Han ville derimot forklare seg for Riksadvokatens etterforskningsgruppe («Dahl-gruppen»), som da VG omtalte saken var nedsatt, men dit ble han aldri innkalt!2 (Se kap. 18.)

Vi kunne ikke begripe motivet for dette. Senere er vi blitt klar over at Lauritzens lojalitet var snudd, og at også Lier motarbeidet oss. Det er da naturlig å anta at det må ha vært noe i leiligheten til medarbeideren man ikke ville risikere at Setsaas oppdaget. Provisorisk avlyttingsutstyr man våget å sette opp hos en som ikke hadde noen slags kompetanse til å oppdage det? Man måtte jo forstå at selve historien om Terje Buljo og hans etterfølger ville bli kjent for Setsaas etterpå likevel. Det ble den selvsagt også.

Det var også et interessant spørsmål hvordan Lauritzen/Lier kunne vite at Setsaas var på vei. Det var bare avtalt over telefon!

En ukes tid senere ble det satt opp ny avtale for Setsaas i denne leiligheten. Det var naturlig å gå gjennom leiligheten. Setsaas var der til rundt midnatt. Da han gikk, observerte han en åpenbar spanerbil og mente å dra kjensel på Terje Buljo bak rattet.

Neste morgen ringte det fra bilfirmaet der den ramponerte bilen var satt inn for salg. Det hadde ingen hensikt å reparere mer etter ramponeringen. Mannen i bilfirmaet spurte om hun hadde noen personlige uvenner. Hun svarte forundret benektende, og ble enda mer overrasket over forklaringen: Bilen hennes var pånytt blitt ramponert av innbrudd i løpet av natten. Gjerningsmannen måtte hatt et enormt strev med å ta seg over den høye inngjerdingen rundt bilfirmaets parkeringsplass. På alle kanter sto det dyre, fine biler med radioer og andre tyvverdige gjenstander, men bare denne ene var singlet ut – igjen. Mannen fra bilfirmaet hadde aldri sett maken. Og var overbevist om at det måtte være en form for personlig hevn.

Ialt fant det sted fire bil-ramponeringer i løpet av få uker. De to andre var biler som ble disponert av etterforskerne Tangstad og Lauritzen. Lauritzens bil var blitt ramponert mens han hadde utført målinger hos Setsaas, altså før han endret oppdragsgiver.

1 VG høsten 1993.

2 Vi har ved to anledninger fått anledning til å «gjennomgå» Dahl-gruppens saksdokumenter, dog uten lov til å kopiere eller skrive direkte av, men vi vet hvem som ble avhørt og hvem som ikke ble avhørt.

7.3 «Spaner på spanerne»

Setsaas og Holst var både sammen og hver for seg i denne perioden hyppig utsatt for bilspaning. Også mens Ramm satt på med Setsaas, var han aktiv med å notere ned bilnummer eller be Ramm notere ned. Ramm er hverken ekspert på biler eller samband, og tillot seg å flire av dette. «Har ikke drevet med dette siden jeg samlet på bilnummer på Nesodden som 10-åring», sa han gjerne og la ikke skjul på at han hadde vanskeligheter med denne delen.

Setsaas ventet på en anledning til å la Ramm se for seg selv, og kom en kveld til Slemdal. «Fort deg ut i bilen, og dukk litt ned bak fronten,» sa han, og stakk en liste med fire bilnummer i hånden på Ramm. «Si hvor vi skal kjøre, tilfeldig valgt, og følg med de bilene vi møter». Ramm gjorde det, og vi kjørte på kryss og tvers i småveiene rundt Vindern og Slemdal. Ganske riktig dukket to biler med nummer fra listen opp. Dette gjorde Ramm ganske fælen. Selv om han på dette tidspunkt holdt det for svært sannsynlig at det var ugler i mosen, hadde han fortsatt meget vanskelig for å akseptere at det skulle være satt så store ressurser inn: Biler, leiligheter etc. (Leilighetene fikk vi siden god forklaring på, se kap. 4.)

Fax ble sendt til Lauritzen (vi visste ennå ikke at han hadde snudd). Kunne han finne ut hvem bilene var registrert på? Kort tid etter innløp svaret: Bilene var registrert på Justisdepartementet. Men Lauritzen hadde varslet Lier, som raskt kom opp med forklaringen: Jo, det var hans biler, men de «spanet på spanerne». Dette var jo en etterforskningsaksjon for oss, for å avdekke hvem som fra før spanet!

Setsaas blåste av denne forklaringen. Disse bilene hadde oppført seg akkurat som alle de andre. Man driver ikke «spaning på spanerne» ved å ligge så kloss opp i offeret som disse bilene hadde gjort hele veien fra Lindebergåsen til Slemdal. Hvis det var noen andre «slemme» spanerne, ville de øyeblikkelig avsløre de «snille» når disse drev så åpenlyst. Så uproffe er man ikke i Oslo Politikammer.

Idag vet vi akkurat hva Oslo Politikammer gjorde og ikke gjorde av etterforskning. Ingen av oss i gruppen på 15-20 personer ble avhørt utover de rapporter noen få av oss leverte inn. Det ble ikke gjort noen åstedsundersøkelser. Det ble ikke sjekket noen telefoner.

Stort sett ble det kun gjort «registerundersøkelser» fra kontoret1. Det var særdeles lite sannsynlig at disse bilaktivitetene var ledd i ordinær etterforskning. Sammenholdt med andre forhold vi kommer tilbake til etterhvert, blant annet at det aldri ble tatt fingeravtrykk eller gjort noen undersøkelser hjemme hos presten Petter Holst, var det meget mer sannsynlig at Oslo Politikammer nå skulle beskytte de kriminelle overvåkerne.

Idag vet vi om flere andre meget graverende forhold som bestyrker konklusjonen om at Oslo Politikammer aktivt deltok i aksjonene mot oss samtidig som Lier lot som om han spilte på lag. Ett av disse redegjør vi for nedenfor. Det mest avgjørende sparer vi til litt senere slik at leseren får dele litt av den tvil og spenning vi levde med.

1 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992, der det ikke står et ord om «spaning på spanere».

7.4 Underslåtte brev

Den 17. november 1991 skrev Petter Holst brev til politimester Willy Haugli. Brevet ble sendt med Setsaas som ordonnans, i lukket konvolutt, og avlevert til Lier med beskjed om at han skulle videreformidle det til Haugli. Brevet var en anmeldelse av telefonavlytting, innbrudd i leiligheten, bilspaning, spaning med hund og innbrudd i hustruens garderobeskap på jobben. Han ønsket den ulovlige overvåkingen bragt til opphør.

Det kom ikke noe svar. I slutten av november 1991 oppdaget Holst faktisk fingeravtrykk etter en innlåsing i leiligheten. Lier ble varslet, og lovet 2. desember å sende folk i løpet av noen dager. De kom aldri. Holst fikk da tak i en privat fingeravtrykkekspert som konstaterte at inntrengeren hadde brukt hansker. Ingen i familien Holst brukte noen gang hansker. Hvorfor ville ikke Lier undersøke? Han visste vel ikke på forhånd at det var hensiktsløst fordi det var brukt hansker?

Holst skrev derfor 13. desember nytt brev til politimester Haugli, også dette levert til Lier for overlevering:

I dette brevet ble det minnet om det forrige, om Liers brutte løfte, og dessuten gjort oppmerksom på at det hadde vært nye innbrudd i leiligheten, innbrudd i bilen og fikling med postkasselåsen.

Holst fikk ikke svar fra politimesteren på dette heller, og undret seg. Haugli var da en hedersmann som svarte på brev?

I august 1992 måtte Holst sende et tredje brev, om innlåsing og denne gangen flytting på møbler. Klassisk psykologisk krigføring. Dette brevet ble også bragt av Setsaas til Lier. Intet svar.

De tre ubesvarte brev er inntatt som vedlegg 3.

Først i 1995 fikk vi forklaringen. Da fikk vi adgang til å gjennomse1 Oslo Politikammers dokumenter i anledning av injuriesaken reist mot Ramm av Annæus Schjødt. Til vår store forskrekkelse så vi at Lier i sitt oppsummeringsnotat til politiinspektør Knut Mikkelsen2 skrev at han «etter konferanse med Holst var blitt enig med ham om» ikke å levere brevet av 17. november til Haugli. Årsaken skulle ifølge notatet være at Lier hadde tilbakevist endel av Setsaas’ påstander og at Holst da var blitt enig med ham om å vente med brevet.

Dette er helt nytt for Holst. Han har definitivt ikke bedt om at brevet skulle holdes tilbake. Dette er rent oppspinn, også av følgende grunner:

  • Holst snakket aldri med Lier etter at brevene var skrevet!
  • Brevet ble levert via Setsaas som bud (det fremgår av brev nr. 2), og Holst var ikke i kontakt med Lier om det i det hele tatt.
  • I brevet av 13. desember vises det til brevet av 17. november. Det ville han vel neppe gjort hvis han var blitt enig med Lier om ikke å levere det første?
  • Ingen av brevene dreide seg om «Setsaas’ påstander». De dreide seg om familien Holsts egne opplevelser, bl.a. beskrevet i kapittel 20.12. og familiens fortvilelse over å bli systematisk plaget på denne måten bare fordi han som ekspert i spansk og latinamerikanske forhold hadde assistert Setsaas i en bevisforfalskningssak og stått frem i et ukeblad om dette!
  • Ingen av oss er kjent med at Lier på dette tidspunkt en gang selv hevdet å ha tilbakevist «Setsaas’ påstander». Tvert imot ga han jo hele tiden inntrykk av å spille på lag og ta saken meget alvorlig. Han var alltid «flink» til å trekke ut telefonkontaktene når vi hadde møter på kontoret hans. Han hevdet å «spane på spanere» osv. Han hadde riktignok funnet eierne av noen bil- og telefonnummer som han oppfattet som harmløse og referert at Terje Buljo hevdet å ha vært på ordinær sjekketur, men det var neppe tilbakevisning. Gjentatte ganger sa han om E-tjenesten: «De dørene kommer jeg jo ikke gjennom, vet du!» Og som vi snart kommer til: I juni ba han oss endog om å innlevere konkrete anmeldelser fordi han nå virkelig ønsket å gå i gang med storstilt etterforskning!

Lier har altså egenmektig underslått Holsts brev til Haugli av 17. november. Brevet av 13. desember nevnes ikke i rapporten til Mikkelsen, men han må ha underslått det også. Det var han jo nødt til, ellers ville Haugli etterlyse det første som var nevnt i det neste. Av samme grunn kunne han heller ikke henvise til det andre brevet i notatet til Mikkelsen. Et tredje brev fra presten til Haugli året etter ble sikkert heller ikke videresendt, for det ble heller ikke besvart.

Hvorfor underslår Lier disse brevene? Er det fordi han vet at det kan oppkonstrueres mer eller mindre kriminaliserende mistanker mot Setsaas og Ramm, som kan begrunne overvåking, men at det ikke vil være mulig å få konstruert noe på Holst – eller at det ikke ville være troverdig at det tilfeldigvis skulle være politiaksjoner mot mange som selv oppfattet dette som en koordinert aksjon? Var han redd Haugli ville engasjere seg på en helt annen måte hvis han fikk se disse brevene?

Når brevet av 17. november er tatt med i rapporten, og ikke rett og slett underslått der også, må det skyldes at dette brevets eksistens var kjent av andre. Hadde Lier f.eks. vist det til Mikkelsen før brev nr. 2 kom og brevunderslagene ble mer komplisert å håndtere?

Å underslå andres brev, særlig brev til en politimester med beskrivelse av kriminelle forhold er meget alvorlig. Enda mer alvorlig er det at Lier også underslår brev der det klages til hans overordnede over hans egne forsømmelser. Det må være motiver bak dette. Vi visste i samtid ikke om brevunderslagene, men vi visste om spaningen med Justisdepartementets biler, om schäferhundene og at det ikke ble tatt fingeravtrykk eller gjort annen ekte etterforskning av betydning. Var det Politikammeret som selv drev med noe de måtte beskytte?

Hvem var tjuv, og hvor var pol’ti?

1 Dokumentene ble utlevert til Ramms advokat Tor Erling Staff med de strengeste formaninger om at de ikke måtte kopieres, avskrives eller leveres til noen av oss uten påsyn av Staffs folk. Vi kan således ikke gjengi noe fra disse dokumentene ordrett.

2 Liers rapport til Mikkelsen av 3. juli 1992.

7.5 Konvertering og kriminalisering?

Var det riktig, var det i ferd med å utføres en konvertering av overvåkingen. Både POT og E-tjenesten måtte nå kunne benekte at de drev med noe (og det benektet de, i tur og orden). Selv om det ikke var sant, måtte det – om nødvendig – kunne gis en annen forklaring på påstandene om overvåking hvis disse skulle bli tatt alvorlig eller endog verifisert. Hvis man da kunne opplyse at det fant sted en rent politimessig spaning som dessverre ble forvekslet med overvåking ville ihvertfall presse og politikere miste interessen. Da var det jo en ren kriminalsak.

Men for å begrunne en politiaksjon måtte man jo ha grunnlag for å mistenke oss for noe – eller oppkonstruere et slikt grunnlag. Hva kunne det være? Setsaas visste at det ble satt i omløp skadelige rykter om ham. Blant de han hadde fanget opp, var at han skulle ha skutt på ansatte og drevet bordeller i Guatemala. Men det var usant, og det kunne derfor ikke finnes fnugg av ekte bevis. En reell etterforskning på slikt grunnlag måtte derfor avsluttes raskt.

Ramm hadde noen år tidligere på grunn av tillitsverv i Norsk-Vietnamesisk Vennskapsforening fått testamentfullbyrderrollen for en annen, avdød tillitskvinne som hadde etterlatt alt hun eide til en gruppe vietnamesiske barn som hun hadde tatt seg spesielt av. Noen av barna oppfattet etter dette Ramm som en slags erstatning for den avdøde «tanten». De kom derfor ofte på besøk til ham, og han hadde lagt merke til hevede øyenbryn fra naboene. Det er alltid lett å spre rykter om menn som bor alene og har besøk av barn. Var det det som var blitt brukt, var saken enkel. Det var jo bare å avhøre barna og deres foreldre eller verger, samt Skifteretten og bistandsadvokaten. Igjen, hvis det var en reell etterforskning.

Vår gruppe var som nevnt delt med hensyn til synet på politiinspektør Leif A. Lier. Etterhvert begynte alle å bli litt skeptiske, men tilliten til politimester Willy Haugli var enstemmig. Hvis Lier f.eks. hadde latt seg lure, ville vi ihvertfall raskt komme på talefot med Haugli og få alt oppklart.

Vi ble derfor enige om at Ramm skulle ta direkte kontakt med Haugli. Hensikten var å sikre oss at han var skikkelig informert om avdekkingen av overvåkingsleiligheter osv., og ta opp spørsmålet om Lier kanskje kunne være blitt ført bak lyset og manipulert inn i en form for konverteringsaksjon. Ramm redegjorde derfor for så vel skyting på ansatte som bordeller og vietnamesiske barn. Men Haugli bare lo, og forsikret at det ikke fantes fnugg av mistanke mot noen av oss: «Hadde det vært det, hadde jeg visst om det. Der kan du føle deg helt trygg», sa han.

Det må igjen understrekes at vi på dette tidspunkt ikke hadde trukket noen klar konklusjon om at Lier spilte med dobbelt sett kort. Setsaas var fortsatt skeptisk og ble bestyrket i denne hver dag, og Ramm og de andre etterhvert ble mer og mer betenkt. Ramm noterte seg imidlertid fra møtet med Haugli at han hadde full tillit til Lier «som du også kjenner godt fra Bystyret og Høyre, Ramm». Det var ikke da grunnlag for å ta opp mistanke om noe annet med Haugli. Ramm satt allikevel igjen med en viss bekymring om at Haugli virket svært dårlig orientert og var meget mer interessert i å snakke om sine egne erfaringer med konspirasjon mot ham selv fra ulike deler av politikammeret og POT.

Hva om det var system i sakene? Hva om de samme kreftene som konspirerte mot Haugli generelt også gjorde det i denne saken?

Vi visste at Frigaard holdt sine Mossad-ting borte fra sin sjef. Vi fikk senere vite (se kapitel 13) at Frigaard i sin alminnelighet rapporterte utenom sine sjefer Erstad og Urdal, og at det også gjaldt vår sak. Disse var borgerlig utnevnt. Det var Haugli også. Vi visste at kommandolinjer ble trukket fra Frigaard til Vika utenom Haugli vedr Beredskapstroppen. Kunne det tenkes at det nærmest fast ble rapportert utenom Haugli i alle etterretnings- og overvåkingssaker også?

Senere har vi fått bekreftet at dette faktisk var tilfelle. Etter at justiskomiteen i Stortinget engasjerte seg, tok vi kontakt med Haugli pånytt med sikte på å få ham til å stå frem med det han måtte vite. Men nå ønsket han ikke noe møte. «Du vet, jeg har ikke vært borti den der saken, jeg. Han Lier rapporterer jo rett til han Qvigstad i sånne saker», sa han i telefonen. Sånne saker? Etterretningssaker? Trer statsadvokaten da inn i politimesterens sted? Hvorfor?

Da vi i 1995 fikk innsyn i Lier-dokumentene, ble også dette entydig bekreftet. Liers rapport gikk til politiinspektør Knut Mikkelsen. I den heter det at Lier fra tid til annet hadde orientert Haugli muntlig, men det er svært uklart om hva og hvor omfattende. Mikkelsen ønsker nå forholdsordre for hva man skal gjøre videre. Han ber om råd, men ikke fra politimesteren. Saken ekspederes rett til statsadvokaten i Eidsivating! Saken får en påtegning fra statsadvokat Iver Huitfeldt.

Innholdet i disse ekspedisjonene kommer vi tilbake til. Det interessante er at vi har oppdaget to åpenbart innarbeidede kommandolinjer utenom de virkelige. Vi er på sporet av «den fjerde tjeneste». Den kjennetegnes nettopp av at «vennene» er på nett, og at nettverket lett kan knyttes til eller fra ulike punkter i systemet etter behov.

Trolig er det interne (men ikke formelle) kanskje gode begrunnelser for disse to omkjøringene. Det må det jo være for at de omkjørte ikke skal reagere for sterkt. Dette er nok også en del av kunsten: Finn på gode argumenter for å knytte kanaler der vi ønsker dem, slik at de som ikke skal vite ikke får vite, men heller ikke får mistanke om at det er noe galt med kanalene. Da kan vi sende hva det skal være gjennom kanalene. Alle ser at de er der, men det finnes forklaring på det. Da spør man ikke så meget om hva som er inni.

Vi har funnet flere slike kanaler som vi kommer tilbake til. Vi fastslår bare nå at vi idag må innse at Hauglis forsikring om at det ikke var noe «rusk» på noen av oss dessverre var verdiløs. Selv trodde han han ville ha visst om det om slikt fantes. Men det fantes, og Haugli visste ikke.

7.6 Et «sideshow»

Vi skal så komme litt inn på et lite «sideshow». Vi har i kapittel 2 vært inne på at Setsaas avslørte at Redd Barna v/h.r. adv. Annæus Schjødt og generalsekretær Hans Chr Bugge (også kjent som statssekretær for AP i Departementet for utviklingshjelp 1986-87) hadde benyttet forfalskede beviser under rettssakene mot ham. I oktober 1991 ble dette forholdet anmeldt til Leif A. Lier1, vedlagt omfattende bevismateriale, i all hovedsak Schjødts egne dokumenter. Fusk og oppkonstruerte bevis kunne dokumenteres rett og slett ved å legge Schjødts egne dokumenter ved siden av hverandre.

Likevel ble saken henlagt etter fjorten dagen2 med følgende påtegning:

«De underrettes om at forholdet er henlagt på grunn av mangel på bevis. Det er heller ikke grunnlag for å sikte noen spesiell person …»

Dette var jo bare tøv. Anmeldelsen var meget omfattende og inneholdt både saksfremstilling, kronologisk oversikt og særskilt notat for å bevise forsett. Det var dokumentert at Schjødt/Bugge hadde fremlagt bevismidler fra personer som han hevdet var advokater og revisorer, men som beviselig ikke var det. Den ene «advokaten» som ble brukt til en høytidelig advokat-attestasjon viste seg å være Redd Barnas egen agronom, for anledningen omgjort til advokat av Schjødt som kjente mannen godt gjennom dokumenterbare møter. Videre hadde Schjødt/Bugge benyttet et dokument av en bestemt tidlig dato som skulle dokumentere en bestikkelse, men senere dokumenter utferdiget av de samme personene – også fremlagt av Schjødt/Bugge – gjorde det helt klart at ikke noe slikt dokument fantes på det aktuelle tidspunkt. Men noen år etter det igjen fantes det likevel datert på det tidligste tidspunkt! Endelig ble det dokumentert direkte oversettelsesfusk fra de originale spanske dokumenter til de norske oversettelser som ble fremlagt i retten.

Det var ikke foretatt noen som helst etterforskning, ikke en gang avhør av anmelderen eller noen av de anmeldte – ikke en gang av noen av de tre oppgitte vitner (Petter Holst, hans kollega presten Bjørn Willoch og santalmisjonæren Tore Holmqvist)! Vitnene hadde selv erklært at det omtalte dokument var falskt, at Schjødt/Bugge hadde «omgjort» en kvittering til en regning, at det forelå oversettelsesfusk etc.

Det fantes mao. mer enn nok bevis. Det var heller ingen tvil om at bevisene var brukt i retten av Schjødt/Redd Barna, og at man måtte ha visst at de var falske. Det var derfor også bare tøv at man ikke hadde noen å rette tiltale mot.

Da Lier meddelte Setsaas henleggelsen, sa han at Setsaas gjerne kunne anke, men det ville nok bli samme resultat. Vi antar han visste hva han snakket om (se nedenfor).

Henleggelsen ble i mars 1992 anket til Eidsivating der den ble henlagt pånytt, nå av førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, som mente det ikke var knyttet almen/offentlig interesse til saken. Når ble det lov å drive kriminalitet som ikke påkaller almen interesse? Heller ikke Qvigstad foretok noen etterforskning.

Underhånden fikk vi informasjon fra Aftenpostens Harald Stanghelle, en journalist med svært god kontakt med tjenestene (mer om ham i kap. 19), om at henleggelsen hadde sammenheng med at Schjødt hadde avsluttet sin karrière og snart skulle flytte til Sør-Afrika, og at Setsaas som frikjent ikke hadde lidd noen skade av eventuelle falske bevis. Det var således ikke nødvendig å ta opp saken hverken av almene hensyn eller av hensyn til Setsaas, og dessuten ville det være leit for den gamle hederskronede advokat …

Men vi hadde fått den reelle begrunnelsen fra Stanghelle. I klart språk var det at det finnes visse advokater som rett og slett er innvilget immunitet av sine juristkolleger i påtalemyndigheten – ihvertfall når de samarbeider!

Det vi på dette tidspunktet ikke visste, var at det i mellomtiden var kokt opp falske anklager om at Setsaas rett og slett skulle være «farlig» og en fysisk trussel mot Schjødt! Vi kommer i kap. 18.5 tilbake til bevisene for dette, som vi først fant våren 1995. Det var litt av en melding å få, for den som har sittet lange dager og netter og forfattet det ene grundige klageskrivet etter det andre til rettsvesenet gjennom mange og lange år, fast bestemt på å følge «boken» med samfunnets spilleregler til det ytterste. Det hjelper lite når det samme samfunnet blåser av disse spillereglene selv. Tusenvis av sider med fakta, observasjoner, analyse og argumenter kan altså i Norge feies til side ved å finne noen som kan påstå at man er «voldelig». Da kan man bare henlegge om igjen og om igjen!

Vi syntes ikke det var godt nok. Vi anmeldte derfor i januar 19943 Lier og Qvigstad for grov uforstand i tjenesten, og viste bl.a. til en lang rekke habilitetsproblemer med begge.

Denne anmeldelsen førte ikke til noe mer etterforskning enn de andre. Anmeldelsen ble oversendt til Det særskilte etterforskningsorgan (SEFO) for Eidsivating4 med anmodning om at SEFO’s innstilling skulle sendes Riksadvokaten. Deretter ville det ifølge brevet bli «vurdert om settestatsadvokat skal oppnevnes». Det er imidlertid bemerkelsesverdig at det i oversendelsesbrevet også vises til Riksadvokatens etterforskningsgruppe v/Edward Dahl, og at «det antas at etterforskningsorganet bør kontakte Dahl».

Hvorfor det? Det er jo to helt forskjellige saker. Dahl skulle etterforske ulovlig overvåking etc., mens denne anmeldelsen dreide seg om politiets og påtalemyndighetens neglisjering av en anmeldelse i en sak vedr bruk av falske bevis i retten. Hva skulle de få vite av Dahl?

Vi mottok henleggelsesbrev datert 15. mars 19945, og deretter kunne man av alle steder lese i Økonomisk Rapport6 ved Alf R. Jacobsen (mer om ham i kap. 19, 20.4, 26.1.11.2, 26.13 og Etterord) at saken var henlagt, i en sterkt vridd og diskrediterende artikkel.

Vi merket oss at henleggelsen var foretatt av Økokrim v/førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal, etter at den var innlevert til Oslo Politikammer og derfra sendt det Særskilte etterforskningsorganet (SEFO) som skal ta seg av interne saker (sml. «Internal Affairs» i alle amerikanske kriminalfilmer!). Det fremgikk av henleggelsesbrevene at den var «etterforsket av SEFO», men at Riksadvokaten i brev av 22. februar 1994 hadde bedt Økokrim behandle påtalespørsmålet (dette brevet har ikke vi sett). Det merkelige var at Økokrims henleggelsesgrunnlag var at anmeldelsen var «åpenbart grunnløs». Vi har fått opplyst at dette er et grunnlag man benytter når man umiddelbart bestemmer at det ikke skal foretas noen etterforskning. Det stemmer med det vi hadde observert: Intet avhør av anmelderne, sikkert heller ikke av de anmeldte.

Når en sak er etterforsket av SEFO, skal SEFO avgi innstilling, men SEFO avgjør ikke påtalespørsmålet. Når det dreier seg om ordinære politisaker (f.eks. politivold) går saken til vedkommende statsadvokatembete. I dette tilfelle gikk saken direkte tilbake fra SEFO til Riksadvokaten. Normalt skulle Riksadvokaten nå utnevnt en annen statsadvokat til settestatsadvokat, slik han allerede hadde gjort med overvåkingssaken, der settestatsadvokaten ble Edward Dahl fra Agder.

Hvorfor gjorde han ikke det med denne saken?

Her er det to muligheter: Den ene er at ingen av de andre statsadvokatene ville ha saken. Edward Dahl hadde mer enn nok problemer med sin setteadvokatrolle. Hva med de andre? Visste de at det var urent trav i saken, slik at Riksadvokaten ikke kunne bruke sin instruksjonsmyndighet? Hadde kan kanskje forsøkt å sende den flere steder, men fått beskjed om at den ønskede henleggelse ikke kunne komme derfra?

Den andre muligheten er at det ble etablert at Riksadvokaten selv var direkte inhabil, enten ved egen erkjennelse eller beskjed fra Justisdepartementet. Bare da blir hele påtaleetaten inhabil. Hvorfor det? Den eneste forklaringen på dette er at han allerede hadde hatt anmeldelsen av Schjødt til behandling, og selv vært delaktig i ikke-etterforskning og henleggelse av denne og/eller anken.

Vi vet fra andre av våre saker at det ikke er uvanlig at den som skal avgjøre en «vanskelig» sak forespør overordnet myndighet først, for å spre ansvar. Vi regner med at mannen som henla ved Oslo Politikammer, Svein Olav Kristiansen, har vært innom Eidsivating først. I neste runde måtte så Eidsivating spørre Riksadvokaten, og da ble han inhabil.

Men da kommer hele saken i et annet lys. Da har vi her en sak (Schjødts bevisforfalskning) som først er så stor og stygg at den ikke kan henlegges uten å spørre Riksadvokaten først (det stemmer med Stanghelles versjon: det er opplagt ikke en politiinspektørs sak å henlegge en sak som kan være alvorlig kriminalitet fordi man synes synd på den mistenkte); og som deretter blir så liten og tåpelig at det er soleklart at den måtte henlegges uten etterforskning, så soleklart at det ikke er nødvendig å etterforske om henleggerne gjorde jobben sin.

Vi minner om at Riksadvokaten, SEFO og Økokrim har samme sjef: Justisdepartementet, evt Justisdepartementet som saksbehandler for Kongen i statsråd. I virkeligheten står vi overfor det samme i dette «side-showet» som i hovedsaken: «Noen» har snakket sammen og bestemt at alt skal henlegges, uansett. Det gjelder bare å finne en måte å gjøre det på og noen til å gjøre det som er på lag.

1 Anmeldelse fra Johan M. Setsaas mot Redd Barna m fl til Oslo Politikammer v/Leif A. Lier.

2 Henleggelsesbrev fra Oslo Politikammer v/Svein Olav Kristiansen av 23. oktober 1991.

3 Anmeldelse av 10. januar 1994 til Oslo Politikammer.

4 Oversendelsesbrev fra ass. Riksadvokat Tor-Aksel Busch til SEFO v/herredsrettsdommer Petter Johnsen av 14. januar 1994.

5 To likelydende brev fra oss fra førstestatsadvokat Arnstein Gjengedal om henleggelse av hver av de to sakene, datert 15. mars 1994.

6 Økonomisk Rapport 6/94.