Riksadvokatembetet er et slags norsk Capitol.

Riksadvokaten er del av landets samlede forvaltning, men skal være helt uavhengig av de øvrige deler. I prinsippet skal man kunne spasere inn i øverste etasje i Regjeringsbygget og arrestere Statsministeren selv, hvis det er skjellig grunnlag for mistanke om kriminelle forhold. Ingen ville vel drømme om at Riksadvokaten lar seg bruke i et politisk spill mellom regjering og opposisjon for å tildekke kriminalitet i statlig regi.

Ihvertfall ikke medlemmene av Stortingets justiskomité, da forsvarsministeren, statsråd Jørgen Kosmo (A), spaserte inn i Stortinget sent om kvelden den 2. juni, mot slutten av den varmeste dag i Stortingets minne. Kosmo var nettopp utnevnt til forsvarsminister. Inntil kort tid før hadde han vært en av dem, leder for arbeidsfellesskapet i Justiskomitéen. Han var sågar et slags overvåkingsoffer, men hadde fått sin sak noenlunde oppklart. Ingen fra Ap-siden kunne ha større troverdighet akkurat da. Den ansvarlige statsråd, Grete Faremo (A), var nektet adgang.

Kosmo kontaktet Wenche Frogn Sellæg (H) og bragte henne et enkelt budskap. Hvis Riksadvokaten nedsatte en settestatsadvokat utenfor Eidsivating og satte på Norges beste politietterforskere for å komme til bunns i Ramm/Setsaas-saken, kunne Stortinget da frafalle tanken om parlamentarisk granskning? Det ble en rask konsultasjonsrunde mellom opposisjonspartienes komitémedlemmer og de tilgjengelige parlamentariske ledere. Ingen likte forslaget. Noen, særlig Carl I. Hagen (Frp) var overbevist om at det var et nytt tildekkingsforsøk. Men å avvise det var vanskelig. Det ville være en sterk mistillit ikke bare mot Regjeringen, men også mot det uavhengige Riksadvokatembetet. Under tvil ble man enige om at tilbudet måtte aksepteres.

Det er nå interessant å konstatere at Riksadvokaten – den rene og uavhengige – besluttet å nedsette en settestatsadvokat til å vurdere å oppheve Oslo Politikammers etterforskning og eventuelt iverksette sin egen allerede dagen etter at justisministeren hadde orientert ham om saken¹. Hans underordnede, statsadvokat Iver Huitfeldt i Eidsivating, brukte hele tre dager på å bestemme at Oslo Politikammer gjerne måtte avslutte etterforskningen i akkurat samme sak da han fikk den oversendt fra Lier/Mikkelsen året før (se kap. 11). Det eneste viktige som nå var kommet i tillegg, var komiteens mistanke om koordinering av Oslo Politikammer og Kontrollutvalget for å unngå etterforskning.

Er det noen som tror at Riksadvokaten kom på banen så fort fordi hans etat, som selvsagt medvirket til koordineringen, plutselig skiftet syn på om vår sak skulle etterforskes videre? Eller kom den uavhengige riksadvokaten nå på banen for å redde Regjeringen fra et nederlag i Stortinget? Eller for å unngå parlamentarisk gransking av et forhold som kunne bli meget ubehagelig også for Riksadvokaten?

Carl I. Hagen (FrP) var ikke i tvil²:

«Illevarslende og skremmende, sier Carl I. Hagen om gårsdagens melding fra Riksadvokaten. Fremskrittsparti-lederen mener at Riksadvokaten har latt seg bruke av Arbeiderpartiet ved å igangsette en etterforskning for å unngå at Stortinget nedsetter en parlamentarisk granskningskommisjon»

Og³:

«Også KrF og Sp inntar en skeptisk holdning til Riksadvokatens initiativ …

Frp påstår at Riksadvokaten gjør dette etter press fra Regjeringen, noe Riksadvokaten benekter. … – Det tar jeg helt avstand fra. Det er meg helt fremmed, sier Rieber-Mohn»

Andre hadde samme mistanke⁴:

«Det er ikke bare Frp som mener at Riksadvokaten i denne sak er blitt brukt politisk. Både SV og KrF antydet det samme igår:

– Det er påfallende at Riksadvokaten tar sin beslutning idag. Påstandene fra Ramm og Setsaas var kjent for justiskomitéen allerede i forrige uke, sier Svein Alsaker. Kr F-representanten understreker at det nå er anmeldelsen fra Ramm og Setsaas som må bli etterforsket – ikke anmelderne.»

Vi visste ikke at Eidsivating hadde vært inne under Oslo Politikammers behandling, før Riksadvokaten opplyste dette i brevet til Dahl⁵. Det visste heller ikke Stortinget dagen før, da de godtok Kosmos forslag. Hadde det da gått like glatt? Nå var det jo tydelig at Riksadvokaten skulle granske en statsadvokat under hans egen jurisdiksjon og innenfor en kollegial beslutningsramme. Det vil si at det ikke kunne utelukkes at statsadvokat Huitfeldt hadde konferert med Riksadvokaten selv. Dermed skulle nå Riksadvokaten granske seg selv. Riktignok ble det gang på gang understreket at førstestatsadvokat Edward Dahl skulle stå helt fritt – slik at Riksadvokaten nå kunne beholdes ren som ankeinstans – men er uavhengighet mulig under slike forhold? Hvor lett er det for den underordnede å granske sin sjef?