Enda et sjokk ventet: I en lang rekke provokatører var det to som alle i Riksadvokatens granskningsutvalg tilsynelatende var enige med oss man skulle ha tak i: Roy Skoglund og Egil Hølmo (vi kommer senere tilbake til hvem disse var). Ved begynnelsen av etterforskningen var det ikke mulig å få tak i noen av disse; ingen av dem hadde registrert bopel i Norge på ordinært vis. Ifølge Dahl var de nå etterlyst. Vi satt ofte sammen med Dahl og etterforskerne og snakket om disse, og alle banket i bordet: Vi skal ihvertfall ha avhørt de to før vi gir oss!

Men snart begynte det å dukke opp artikler av Skoglund i Morgenbladet. I én artikkel forsøkte han å blande Ramms navn inn i en suppe sammen med CIA, KGB, kubansk etterretning osv. I en annen hundset han Dahl selv for uprofesjonalisme og manglende sikkerhetsbevissthet ved å legge igjen telefonbeskjeder til Skoglund selv på Forsvarets skole i Etterretnings- og Sikkerhetstjeneste i Lutvann leir. Joda, Skoglund hadde fått pressekort av Morgenbladet og at løp nå stadig i Stortinget. Det var bare å hente ham på Løvebakken eller Morgenbladets lønningskontor. Hølmo satt arrestert i svensk fengsel for annen kriminalitet mot «søta bror», og kunne ikke lett unngå Dahls folk. Men nå, som det var mulig å gjøre det, ble det aldri gjort! (Vi har siden fått vite at Skoglund faktisk ble innkalt, men ba om å slippe å få møte. Da slapp han! Ingen finger ble løftet for å avhøre Hølmo.)

Kan alle vitner i en kriminaletterforskning slippe på forespørsel – eller har noen immunitet? Fra hvem? Trond?

Petter Holst var i denne perioden på reise i Latin-Amerika. Da han kom hjem i oktober 1993¹, la han merke til at han ble fotografert ved ankomsten. Det var ingen tvil om at motivet var Holst selv med frue. Han beskrev mannen for Setsaas, som straks konstaterte at denne beskrivelsen stemte helt med beskrivelsen av Trond Johansens kontorsjef (Terje Buljo). Vi ba derfor Dahl om å ordne med en aller annen identifikasjonsprosedyre (plukke ut kontorsjefen fra en samling bilder e.l.), men dette ble rett og slett nektet av Dahl! Hvorfor? Ingen bånd til Trond Johansen skulle avsløres!

Vi ga Dahl løpende kopier av materiale vi hadde fått inn fra en lang rekke andre personer, og mottok kvittering. Dette var en uavklart blanding av ekte saker og provokatører. Siden har vi selv identifisert ihvertfall 6 av disse som provokatører; tilsammen er det helt sikkert minst 10. Noen av disse har løpt i Stortinget for å villede og avlede, i enkelte tilfelle med klart siktemål å latterliggjøre enkeltrepresentanter, i andre tilfelle å diskreditere oss eller andre stortingsrepresentanter. Dette er meget alvorlig. Det er kontroversielt nok i Norge om Politiet skal kunne benytte provokatører mot kriminelle miljøer. Men det er skremmende når kriminelle deler av statsmakten bruker slike metoder til å manipulere Stortinget, er dette et direkte anslag mot demokratiet.

Dahl var helt klar over eksistensen av provokatører, og på det rene med betydningen av å få dem identifisert og avslørt. Men under sin etterforskning klarte han ikke å avsløre noen av dem! I praksis fikk de fritt leide av selveste Riksadvokaten. Vi har avslørt en rekke, men vi har ikke jurisdiksjon til å få dem rettslig avhørt eller tiltalt. Virksomheten fortsetter derfor hver eneste dag.

Disse forholdene til sammen avgjorde saken: Det hadde vært som vi fryktet. Dahl-gruppen var en ren dekkaksjon. Vi måtte tilbake til Stortinget, før eller siden. Vi hadde orientert flere representanter løpende, men øket nå kontakten.

I oktober skrev vi til Stortingets kontrollkomité og gjorde oppmerksom bl.a. på at Dahl ikke brydde seg om Justisvesenet²:

«Vi vil senere i en særskilt orientering kunne gi en detaljert gjennomgang av Dahl-gruppens arbeide så langt vi kjenner det. Vår hovedkonklusjon er idag at vi ikke har tro på at Dahl-gruppens arbeid gjennomføres i henhold til Stortingets intensjoner, særlig fordi vi har fått bekreftet at gjennomgang av justisvesenets rolle i forbindelse med saken ikke ‘prioriteres’ (se vedlegg).»

Vi vedla også kopi av et omfattende notat om Oslo Politikammer og politiinspektør Leif A. Lier³ som var egnet til å forklare hvorfor det var så viktig for Dahl-gruppen som representant for Justisvesenet å beskytte Justisvesenet. Her ble det pekt på en lang rekke forhold som sterkt impliserte Lier, politikammeret og hans overordnede helt til topps i departementet og hos Riksadvokaten og derfor til Regjeringen også i offensive aksjoner mot oss. Endelige konklusjoner ble ikke trukket. De sparer vi her også til et senere kapittel.

Kontrollkomiteens formann, stortingsrepresentant Petter Thomassen, reagerte straks. Han gjenga formuleringen foran og tilskrev Riksadvokaten⁴:

«Uten at komiteen dermed har tatt saken opp til behandling eller tar stilling til innholdet i brevskrivernes anførsler, ber komitéen om å få opplyst rammene for etterforskningen, herunder hvilke problemstillinger som omfattes av statsadvokatens etterforskning, Særlig bes opplyst om etterforskningen berører de konstitusjonelle forhold ved saken.»

Thomassen vedla også notatet om politikammeret/Lier, og sendte kopi av alt til justisministeren. Alt ble derfor nå kjent for Riksadvokaten og Regjeringen. Selv om det ikke ble trukket konklusjoner, visste de som visste at krisen var der igjen.

Ramm hadde nå et tilfeldig møte med de to hovedetterforskerne Sturla Osen og Bjørn Tvete-Berge, uten Dahl tilstede. Han sa rett ut til dem at han nå var overbevist om at de deltok i en dekkaksjon, og spurte hva de selv syntes om det. Osen tok utsagnet med stort alvor, protesterte ikke, men sa bare: «Det ville virkelig være forferdelig.» Tvete-Berge la til: «Ja, og helt ødeleggende for våre karriérer!» Tidligere hadde de svaret at de ville slutte øyeblikkelig hvis de mente det var slik. Det gjorde de aldri.

En annen etterforsker som vi regner som helt hvit (han kom sent inn og ble sendt raskt hjem) kommenterte dette tørt: «Karriére? Vi politifolk har ingen karriere. Det er det som skal sikre vår uavhengighet.»

Nå sa vi også rett ut til Dahl at vi mente vi var lurt inn i en dekkaksjon. «Jaja, det har dere vel rett til å mene,» svarte han. Men han ble bare blek og fikk ikke sagt et ord da Oljerevyens salgsdirektør, Anne Mevold, på et senere møte ble spurt av en av etterforskerne om hun ikke stolte på dem. Hun pekte da på Dahl og utbrøt: «På dere etterforskere, kanskje. Men hva med han der? Hvem i all verden kan stole på ham?»

Etter at vi fikk bragt på det rene at Dahl ikke ville etterforske Norasonde/«U-3», fant vi det riktig å orientere Stortinget i notat av 5. november⁵. Vi var oppmerksom på at dette var meget følsomt. Vi avdekket nå en arbeidsform og organisasjonsform hos Trond Johansen i E-tjenesten som i sin tid naturlig burde være hemmelig, men samtidig deler av virksomheten som også den gangen var svært kritikkverdige, muligens kriminelle. Vi avdekket at tidligere ansatte i bedriften ble benyttet til en type virksomhet man idag neppe aksepterer, og at bedriftens tidlige aktiviteter var knyttet direkte opp til Statsministerens nærmeste familie.

Brevet ble gradert «Strengt Hemmelig», og neppe distribuert videre enn til komitémedlemmene. Men det er nok grunn til å tro at Regjeringen fikk kjennskap til innholdet. Dette samt brevet fra Thomassen og vår direkte erklæring om at vi nå oppfattet Dahl-gruppen som en dekkaksjon førte nok til nye strategimøter i regjeringsbygget.

I disse dagene var det mye uklarhet om Dahl-utvalgets videre arbeid. En av etterforskerne meddelte først Ramm at det gikk mot en avslutning i løpet av et par uker. Dagen etter ble han sendt til Slemdal for å dementere: Det var ikke mulig å si noe. Etterforskningen ville fortsette på ubestemt tid, kanskje til langt utpå nyåret (det var nå tidlig november). Enkelte stortingsrepresentanter hadde fått de samme ulike signalene⁶. Men ingen fikk forhåndsvarsel om hva som virkelig skjedde.