17. SOFISTISKE GRANSKERE

Men om Dahl tok pause, var det ingen provokatør-pause, ingen avlytter-pause, ingen spaner-pause og heller ingen trakasserings-pause. Vi hadde så langt hatt i det minste et teoretisk rettsvern gjennom Dahl-gruppen (tilbud om ett stk mobiltelefon for å møte fremtidige voldshendelser!), men når Riksadvokatens granskning var avdekket som dekkaksjon og Dahl nå i tillegg hadde tatt pause, hadde vi i realiteten ikke noe sted å søke rettsvern. Det viste seg også senere at pausetiden ikke skulle bli helt ufarlig.

Ingen granskning var heller foretatt av de farlige episodene vi hadde vært utsatt for, og som vi for sikkerhets skyld hadde meddelt Riksadvokaten skriftlig for å få ham til å iverksette etterforskning. Vi opplevde således at vi befant oss et sted ute i Ville Vesten og ikke i rettsstaten Norge 1993.

Vi måtte derfor tilskrive Stortinget1 for å gjøre oppmerksom på dette. Vi var nå enda mer overbevist enn før om at bare en ren parlamentarisk granskning hadde sjansen til å vinne frem, og derfor ba vi pånytt om det. Vi hadde ingen illusjoner om Nygaard Haug-utvalget hverken som rettsvernkilde eller oppklaringsmulighet. Til NTB sa nå stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl at anmodningen ville bli behandlet av Presidentskapet med en gang2.

1 Notat fra oss til Stortingets Presidentskap av 22. november 1993.

2 Referert bl.a. i VG 23. november 1993.