Vi har med interesse notert oss den nærmest frenetiske innsats av Gro’s regjering de siste årene for

• å få sensurert bind 1 av «Norsk Oljehistorie»
• å få utsatt og endret opplegget for bind 2 av samme
• å få stanset skrivingen av Finansdepartementets historie, selv om departementet allerede hadde betalt for den

Opplegget for bind 1 og 2 av «Norsk Oljehistorie» var lagt av Norsk Petroleumsforening i mars 1989. Hovedforfattere, referansegruppe og forlag (Leseselskapet A/S) var engasjert, begge bøkene var forhåndssolgt i store opplag og det var gitt generell adgang til Olje- og Energidepartementets arkiver på vanlige vilkår for historikere (spørsmål som man kunne begrunne var fortsatt følsomme skulle drøftes med departementet før kildene derfra ble benyttet). Men da noe av innholdet lekket ut gjennom Aftenposten, ble det reist krav fra Ap-regjeringen om å stryke store deler av det politisk orienterte innholdet. Det førte ikke helt frem, men forfatterne gikk til slutt med på å fjerne endel referanser til kildemateriale fra departementet.

Men dermed ble innsatsen rettet mot annet bind, som skulle dekke bl.a. debatten om Statoil, Statoils makt og Statoil-reformen. Nå ble plutselig arkivene lukket, og de tre departementsråder fra Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Utenriksdepartementet argumenterte sterkt overfor NPF og oljeselskapene om at bind 2 måtte utsettes på ubestemt tid. Dette ble oppfattet av selskapene og dermed av NPF nærmest som en ordre, og med den offisielle begrunnelse at man ikke fikk adgang til kildematerialet ble prosjektet utsatt. Dette var imidlertid ikke reelt, siden historikerne allerede forlengst hadde de kunnskaper de trengte. Hovedforfatteren, den meget anerkjente historikeren Tore Jørgen Hanisch, fikk sparken. Etter et par års utsettelse ble ny redaksjonsplan lagt med mindre vekt på de politiske delene. Nå er prosjektet igjen i bevegelse.

Den samme Tore Jørgen Hanisch inngikk i 1989 under Syse-regjeringen kontrakt med Finansdepartementet om å skrive historien om Norges økonomiske politikk 1965-90, som ett av fire bind som skulle ta hele perioden fra 1814¹. Allerede året etter fikk andre forfattere beskjed om å droppe de to første bindene, fordi det ble for dyrt. Men Hanisch fortsatte, og på samme måte som i Oljedepartementet fikk han fri adgang til arkivene. Han fikk også kontor i Finansdepartementet der han fortsatt sitter.

Initiativet til prosjektet ble den gang tatt av finansråd Tormod Hermansen. I 1995 besluttet imidlertid hans etterfølger, Arne Øien, også kjent AP-toppbyråkrat, at utgivelsen av det siste bindet ikke skulle utgis likevel. «Det ble for sterkt,» sa han til Dagbladet². Men han kunne ikke endre kontrakten, så Hanisch jobber fortsatt med et historieverk som skattebetalerne har betalt for, men som ikke skal komme ut.

Hermansen var nå «glad for» at boken ble stoppet³:

«Embetsverkets interne virksomhet bør være skjermet for offentligheten. Jeg kjenner Arne Øien som en meget reflektert person. Etter min mening var det en klok avgjørelse å stoppe boka»

Hva har disse departementene å skjule? Vi har merket oss at i debatten omkring disse historiske verkene er det ikke en eneste ikke-sosialistisk politiker som har bekymret seg. Tvert imot har flere ikke-sosialistiske finans- og oljeministre uttrykkelig sagt at det gjerne må skrives historie for deres skyld – de kan ikke se at det er noe å skjule når stoffet behandles av profesjonelle historikere. Det sosialøkonomiske fagmiljø gikk sterkt til angrep på avgjørelsen⁴. Da gjenstår bare Arbeiderpartiet. Hva er det som må skjules?

Vi kommer tilbake til det i kapitel 25. I 16.