Per Helset peker på et annet aspekt av hemmeligstemplings-kulturen i sin bok «Hemmelighold og demokrati»1:
«Såvidt jeg kan se, blir hemmeligholdet i første omgang ofte opprettholdt for å beskytte regjeringen mot kritikk for tvilsom saksbehandling o. I. Når lekkasjene senere er et faktum, blir interessen bevisst eller ubevisst dreid bort fra lekkasjekildenes påstander (realiteten) og rett over på en diskusjon om hvilke sanksjoner som skal brukes mot dem. På denne måten fører ikke avsløringene til selvransakelse for og kritikk av regjeringen, men til mistenkeliggjøring, «kriminalisering», utelukkelse og forsøk på knebling av utenrikspolitisk opposisjonelle. Taushetspliktsbestemmelsene er et viktig redskap i denne prosessen.»
Helset trekker frem Loran C-saken (1977) som eksempel. Han mener at man her ikke kunne påberope seg «rikets sikkerhet», bl.a. fordi alle sider av denne saken med militærstrategisk betydning allerede var kjent i åpne kilder og heller ikke påberopt under saksbehandlingen. Derimot viste lekkasjene at Gerhardsen-regjeringen hadde holdt tilbake opplysninger fra Stortinget, og dessuten avslørte de sterke svakheter ved Schei-rapporten som omhandlet Loran C-saken.
Vi tar ikke stilling til om det også fantes saklige grunner for hemmelighold, men har ingen problemer med å se at Regjeringen hadde egeninteresse av hemmelighold og også i å fjerne oppmerksomheten fra evt feilinformasjon av Stortinget ved å iverksette unødig sterk forfølgelse av selve lekkasjesaken.
Helset griper også fatt i Blindheim-saken, da major Svein Blindheim i 1977 bekreftet Ny Tids påstander2 vedrørende norsk opplæring av finner for spionasje i Sovjet for Norge i 1953 (også CC bekreftet senere dette). Han spør – etter vår mening med rette – om dette kunne skade rikets sikkerhet 25 år senere, og antyder at den virkelige årsaken var at man fryktet åpen debatt om emnet.
Såvidt vi kan skjønne, var Finlands-operasjonene en viktig del av norsk etterkrigsetterretning og et bidrag til Vestens sikkerhet. Vi har ikke tatt noe standpunkt til lovligheten av disse etter daværende norsk lovgivning, og heller ikke undersøkt om de var i strid med datidens offisielle Ap-retorikk (det ville ikke vært uvanlig), men mener man heller får ta eventuell kritikk på disse punktene nå 20-25 år senere fremfor å fortsette hemmeligholdelsen. Etter 20 år burde landets regjering kunne offentliggjøre det hele selv og åpent drøfte eventuelle prosedyremessige hensyn som måtte bli reist.
Begge disse historier og mange andre som også Helset peker på illustrerer hvor galt det bærer avgårde med den suppe Ap-regjeringene i alle år skapte av hemmelige saker og utenrikspolitikk:
Noen forhold er besluttet på lovlig måle og holdes hemmelige med saklig begrunnelse
Noen forhold er besluttet på lovlig måte men holdes hemmelig av rent politiske grunner
Noen forhold er besluttet på ulovlig måle av frykt for politiske konsekvenser, men var likevel riktige, sikkerhetspolitisk sett, og i samsvar med et generelt flertallssyn, men må holdes hemmelige på grunn av beslutningsmåten og/eller av saklige grunner
Noen forhold er besluttet på ulovlig måte og ville vært tvilsomme i alle fall og blir hemmeligholdt både for å beskytte seg mot saklig og behandlingsmessig kritikk
I en enkelt «sak» kan alle fire elementer opptre, og den som retter søkelyset mot saken kan ramme både forhold som bør avsløres og bør holdes hemmelig. Regjeringen kan reagere med sanksjoner ut fra det ene forhold for å dekke over kriminalitet på det andre.
Denne suppen springer ut av Aps hemmeligholdelses- og hensiktsmessighetstenkning og «vi alene vite»-kultur. Med ledere som forholdt seg til Grunnloven, Stortinget og rettsstatens regler hadde det ikke vært nødvendig å hemmeligholde så meget. Det ville ikke vært uklart om Loran C-avslørere, listesaksjournalister og majorer som Blindheim var helter eller banditter. og vi ville unngått den lummerhet som har rådet over mange sider av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk i alle år etter krigen.