Gro Harlem Brundtlands maktovertakelse i 1986 skjedde med et samlet og aggressivt Ap. Hun hadde støtte av alle fløyer i partiet. Venstrefløyen var det etterhvert blitt lite igjen av. De fleste hadde tilpasset seg. Reiulf Steen var sendt til Chile, Jens Evensen til Haag og Arne Treholt til Ullersmo. Andre var rensket ut under nominasjonsprosessene. Hennes politiske strategi ble fra første dag å knekke Høyre gjennom en tre-leddet strategi:

• å skape inntrykk av at Ap førte høyre-politikk bedre enn Høyre, ihvertfall bedre enn en ikke-sosialistisk koalisjon
• fordømme Willoch-regjeringens økonomiske politikk som ble fremstilt som «økonomisk frislepp og jappetid»
• fordømme Høyres ansvarsfraskrivelse ved å forlate regjeringsmakten i en kriseperiode og fremstille Ap som partiet som alltid rydder opp

Dette passet bakspillerne meget godt. De var selvsagt også svært fornøyd med EF-politikken og sikkerhetspolitikken. Ikke noe tull fra Ap lenger.

Den «fjerde tjeneste» hadde lyktes i å skaffe regjeringsmakten tilbake. Nå gjaldt det å beholde den. Alle interne Ap-motsetninger var fjernet.

«Den fjerde» hadde til og med ved hjelp av Trond Johansen skaffet seg en midlertidig løsning på problemet som Overvåkingspolitiet representerte. Den voksende terrorist-trusselen ga åpning for en ny løsning. Ansvaret for anti-terror i Norge lå hos POT. Men hvem hadde kunnskapene om terrorisme over hele verden, og særlig om arabisk terrorisme? Etter Norges voksende militære FN-engasjement i en rekke områder var det neppe tvil om at E-tjenestens innhentingsavdeling under Trond Johansen satt på et vell av kunnskaper som var helt nødvendige i utøvelsen av anti-terror-arbeidet i Norge. Men Trond ville ikke stille dette til disposisjon for POT uten videre. Han forlangte den gamle liason-ordningen mellom de to etater erstattet av et mye tettere samarbeide. E-tjenestens mann, Iver Frigaard ble nå først (1980) kjørt på tjeneste som kaptein og ordonanse-offiser i Libanon, og deretter inn som politiinspektør i POT med ansvar for anti-terror m. v. E-stabens oblt Ove Bang Overdale var i en årrekke liason til POT. Ordningen ble avviklet i 1987/88 av departementsråd Leif Eldring. Trond og Frigaard fikk deretter absolutt monopol på all kontakt!

Men Frigaard rapporterte – som vi allerede har sett i et par saker (Mossad/asylsøkersaken og saken om samarbeid med israelsk grensepoliti) og som vi senere skal dokumentere ytterligere – ikke til POT-sjefene, og hadde støtte fra Justisdepartementet for dette. Da er det bare én mulighet: Hans virkelige sjef var Trond Johansen, nøkkelmann i «den fjerde tjeneste», og rapportlinjen i denne tjenesten var fra Johansen og rett til Youngstorget.

Dermed var apparatet komplett.

Likevel klarte de borgerlige å samle seg enda en gang – i Syse-regjeringen. Den ble ikke noe stort problem i seg selv, men det var uheldig for «den fjerde» fordi den fikk utnevnt enda en ny POT-sjef, nemlig Svein Urdal, slik at «leieboer-tilværelsen» for Frigaard måtte fortsette. Det var også uheldig fordi det nå dukket opp ubehagelige spørsmål om Lillehammer-saken og Mossad. Vi kommer tilbake til dette og til Syse-regjeringens avgang.