Urdal bekreftet straks at han ikke var kjent med Setsaas’ besøk hos Frigaard. Men det var ikke så rart, sa han, for Frigaards avdeling og virksomhet var i det store og hele skjult for overvåkingssjefen. Slik hadde det vært under forgjengeren Jostein Erstad, og slik hadde det vært under Urdal. Da Urdal var blitt utnevnt i 1990, ble han advart av Erstad. Erstad hadde visstnok mest oppfattet dette som et utslag av Frigaards angivelige lett eremittiske karakter; han likte å holde kortene tett til seg og operere på egen hånd. Selv hadde Erstad vært opptatt med andre saker og ikke brydd seg så meget, men han likte det ikke.

Vi minner imidlertid om at Jostein Erstad året før, i 1992, fikk vite av Klassekampen at Iver Frigaard under Erstads tid som POT-sjef, i 1985, hadde forsøkt å etablere et samarbeide mellom det kontroversielle israelske grensepolitiet og den norske beredskapstroppen («anti-terror-troppen»). Dette hadde han arbeidet for overfor Oslo Politikammer, men Erstad fikk altså ikke vite noe før syv år senere!

Det må ha vært mange flere slike saker der Erstad i samtid eller i mellomtiden hadde fått kunnskap om Frigaards solospill, siden han valgte å advare Urdal (akkurat denne kjente han jo ikke til da). Urdal hadde da tatt dette opp med Justisdepartementet, og sagt at han ikke ønsket en medarbeider som Frigaard. Det fikk bli Frigaard eller Urdal. – Da får det heller bli Frigaard og en annen overvåkingssjef, var svaret. Men da hadde Urdal bøyd av, helt til Mossad/asylsøkersaken. Da hadde han fått lyst til å dra med seg Frigaard til Tel Aviv for å spørre hva slags forhold Frigaard hadde til israelske tjenester, men slik ble det ikke – begge måtte fratre.

Da vi fortalte om alle våre opplevelser med Frigaard, var Urdal lett forbauset. – Men hvorfor kom dere ikke til oss, til Overvåkingspolitiet, dvs. meg eller min nestkommanderende Stein UIrich, utbrøt han. (Spøk eller alvor? Det kommer vi tilbake til.)